K7 nr 04 - 1973

ﾂｷ~i~

nr. 4 November 1973

10. ﾃ･rgang

-ORGA N FOR NORGES HANDELSHﾃ郎SKOLES STUDENTFORENING-

'~

窶｢

INNHOLD:

Leder Rekto r s spal te G. Fl oystad : Teor i o g vi r ke lighet ................. .

P. E. Holt e : Okonomikk og po li tikk ••••. • •••.••• • •.• S. Borgan: " Okonomene er unyttige? !" • ••.••.••.••. • J . N. Nå l sund : Olje - Norge og overflodsproblemene T. Vatn : Studentpo l itikken i tida framover • • •• • •• O.B . Jensen: Nytt studieopplegg - . Gode erfaringer ..•• • •• •• ••••..•. • •• • • • •.• . ••..• T. Col bjornsen : Personal forva l tning og samfunns struktur •. •• •• • . . . . . . . • T. Borresen : Arbeidsmarkedet for sivi l okonomer .•.. •.

3 4

7 10

15' 18 21

26 29 36

K7

Er noe i ferd med å skje på NHH? Er vi i ferd med å våkne og se på verden slik den virkelig er og ikke bare slik modellene sier at den bor være? Kanskje. Det finnes i alle fall lyspunkter.

Stadig flere blir mer og mer utålmodige etter å få okologi R edaksjonsmedle~~er: inn i studiet.

Trond Vatn Det blir stilt sporsmålstegn Odd Nordhaug ved de okonomiske teoriene. Er Lay-out: Arild Hagen de relevante for de problemene Forretningsforere: vi står overfor? - Okonomisk Ragnar Jullum imperialisme, okokatastrofe, Arnt S. Buvik fremmedgjoring •••••••• Eller Adr .: Helleveien 30, virker de tilslorende? Er det 5000 Bergen ikke slik at vi i teoriene "forTlf.: 25 99 66 utsetter bort" de virkelige proUtgiveren har intet redakblemene, for så å kaste oss inn sjonel t ansvar. i den intellektuelle lek? En (kanskje) selvtilfredsstillende l ek med symbol~r som i stadig mindre grad angår denne verden.

I så fall: _ A bruke tid, penger og folk til slikt kan da ikke være optimal ressursallokerin~? I alle fall ikke for alle.

Stadig flere blir kritiske, vakner og stuller sporsmål. Blant a nnet her i K7 Hovednummer. En fagkritisk debatt begynner så smått å komme i gang.

Men det er langt fram. Utkastet til ny studieplan vitner om det.

Heller ikke nå blir det gitt skikkelig plass for de virkelige problemene. så vel strukturen som strukturens innhold viser at frykten for det nye, det aktuelle og utfordrende fortsatt er stor.

Fortsatt ko~~er de tradisJonelle, tilvante o~ mer eller mindre irrelevante teorier til å ra grunnen. For enna står folk (med makt og innflytelse) på skansene og vil ikke se. Men de sier at de ser. "Lang sikt" ,sier de.

10.ÅRGANG NR.4 NOVEMBER 1973 Utgitt ay' NORGES HANDELSHOYSKOLE S STUDENTFORENING Redaktor: Ole Widme

O.w.

3

Rektors spalte Alle er vel nå klar over at Hoyskolen, ifolge forslaget til Statsbuds j ett for 1974 , bare er tiltenkt en eneste ny, fast stilling , nemlig en kontorassis tent/fullmektig . Midt i skuf felsen kan denne stilling imidlertid brukes som en liten blikkfanger. Kanskje den kan tj ene til å rette oppmerksomheten mot viktige deler av Hoyskolens virksomhet , som vi til daglig dessverre i altfor stor grad anser som selvsagte , nemlig de administra t ive og servicemessige funksjoner.

Pr . 31/12 1973 vil Hoyskolen, inkl. den nye assistent / fullmektig -st illing , ha 54 faste heldagsstil linger innenfor administrasjonen og servicefunksjonene. Dette gir imidlertid et dårlig bilde av det antall personer som til daglig er beskjeftiget her, og som det i o g f or seg er vanskelig nok å få et korrekt overblikk over. I tabellen nedenfor har jeg imidlertid forsokt å gi et ajourfort bilde, hvor riktignok f olgende er holdt utenfor: Administrativt~Fo rskning s fond, som ikke har lokaler innenfor Hoyskolens område, som er en selvstendig stiftelse, og hvor det for mange av de 11 ansatte er vanskelig å skille mell om forskning/undervisning og andre funksjoner. Ansatte i Samskipnadens tjeneste, dvs. personalet i bo khandelen, kantinen m.v. Utenforstående håndverkere o .l. som uten tvil tilsammen nedlegger en rekke årsverk i Hoy skolens tjeneste, selv om vi ser bort fra nybygg som Paviljongbygget m.v. Eksamensinspektorer og tilfeldig hjelp er endelig også holdt utenfor.

I tabellen er det sokt skilt mellom heltidsansatte, deltidsansatte som inkluderer alle halvtidsansatte o .l. som lonnes over det faste lonningsbudsjett, og "andre" som omfatter ansatte som lonnes over driftsbudsjett, særskilte fondsmidler o.l., eller er spesielt engasjerte, men ~ betales via HHyskolens egne midler. Det må tas forbehold om fe i l og uteglemmeI ser.

Selv med alle de unntak som er nevnt, er det altså 100 personer som er beskjeftiget i HHyskolens administrasjon og servicefunksjoner, eller omregnet til heltidsarisatte ca. 75 personer. - Hver enkelt leser kan sikkert finne små overraskelser i tabellen, f.eks. at antall beregnede heltidsansatte er nesten 40% over stillingstallet i budsjettet; at det vi vanligvis kaller "administrasjon" bare utgjHr ca. 17% av beregnede

4

Biblioteket Administrasjonen Skrives tue - trykkeri Vaktmester, utvend.avd. sentral Instituttene, fagseksjoner EDB-avdelingen Kursvirksomheten Kantine Rengjoring

Hel t;lds- Deltidsansatte ansatte 6 7 12 2 6 2

4-

5

46 2

4-5

22

11

Andre

Sum

5

18 148

2

10 20

3

'7

I

8 2 13 33

8 2 13 100

heltidsansatte, osv.

Men det mest overraskende bor vel være: Hvorfor tar vi så store deler av Hoyskolens virksomhet som s ~ s elvsagte? Ja, her er det vel flere forhold som spiller inn.

For det forste konsentreres oppmerksomheten ved en a kademisk institusjon lett om de som direkte og umiddelbar't deltar i losningen av de sentrale oppgaver: undervi s ning oE fors kning, mens alt som ~er indirekte tjener disse formål har en tendens til å komme i bakgrunnen. Sporsmålet er imidlertid om ikke dette er en for nærsynt betraktningsmåte. Nå vil vel ingen egentlig kunne overse bibliotekets sentrale og faglige funksjoner i undervisning og forskning. Me n anerkjenner vi tilstrekkelig den undervisnings- og forskningsme ssi ge betydning av maskinskriving, duplisering, trykking ~.v. når dette arbeid foretas av personer med skikkelige kvalifikasjoner for slikt arbei?, d'Js. når det,lkke ~jores,av lærerne og st:ld en tene selv?

For nar en lærer skrl'rer pa maskln, er det selvsagt en del av hans forskning! Eller har det ingen betydning fo r undervisningen m.v. at undervisningsplanen er omhyggelig planlagt, at forelesningene skjer i hensiktsmessige rom som er holdt i god stand, med gode hjelpemidler og tjl rimelige tider, at eksamener og sensur avvikles effektivt og ett er betryggende rutiner osv.?

Ja, slik kunne sporsmålene fortsettes, og svaret må generelt bli at de administrative og servicemessige funksjoner både har en storre og mer sentral betydning for undervisning og forsknipg enn det mange av oss synes å anta For det annet er det bare så altfor lett å overse et nodvendig arbeid som gjores så godt og effektivt at det tilfredsstiller alle. Men når så noe klikker, eller det oppstår en flaskehals : er det like let t å kritisere .

Når det da tross alt noksa sjelden fremkommer sterk kritikk av Hoyskolens administrasjon og service-pers onale, må det bety at vi har en dyktig og e ffektiv stab innen disse fun ksjo ner. I virkeligheten er det ikke noen tvil om at det generelle nivå ligger meget hoyt, og at det vises en positiv interesse og et aktivt initiativ som fortjener en langt mer aktiv anerkjennelse .

5

Jeg var ovenfor så vidt inne på at en god del kontorarbeid o.l. utferes av det vitenskapelige personale. De fleste lærere utferer faktisk et administrativt o.l. arbeid av stort omfang, og andelen av dette arbeid eker raskt oppover i stillingskategoriene. En undersokelse av Universitetet i Oslo (Stein Sandbo: Arbeidssituasjonen for det vitenskapelige per- , sonalet ved Univers itetet i Oslo. NAVF's utredningsinstitutt.

1973:3 ) viser således bl.a. at administrasjon og andre interne oppgaver la beslag på 19% av tiden for professor/dosent-gruppen og 13% av tiden for mellomstillingsgruppen i året 1.9.1970 - 31.8.1971. Hvis en kunne overfore halvparten av dette arbeidet til den vanlige administrasjon m.v., ville dette for Hoyskolen eventuelt kunne bety at en fikk frigjort en arbeidstid tilsvarende ca. 3 nye professor/dosentstillinger og over 3 nye stillinger i mellomgruppen!

Perspektiver som nevnt skulle tilsi at vi l a storre vekt på å analysere de mulige resultater aven styrking og effektivisering av administrasjon og servicefunksjonene, ikke minst med sikte på en avlastning av lærerkreftene. Dette er imidlertid problemer som også er tatt opp tidligere, bl.a. allerede av Universitets - og Hogskolekomit~en av 1960. (Innstilling avgitt 28.3.1961). Her ,fores lås det at mer administrativt arbeid m.v. bor varetas av personale med spesielle kvalifikasjo ner for dette arbeid, og ikke belastes institusjonenes vitenskapelige personale. Det pekes videre på at dette innebærer et brudd med den nåværende praksis, men at en styrking av det administrative personale både på det hoyere og lavere nivå vil bety en verdifull frigjoring av vitenskapelig arbeidskraft.

Foruten vanlig administrasjon, fremheves her saksbehandlerplanet , sentralisering av kontorarbeid i skrivestuer, tegnestuer , beregningssentraler o.l.

Noe har hendt siden 1960/61 , men dessverre er komit~ens forslag ikke blitt fulgt effektivt opp .

Her på Hoyskolen har det skjedd en styrking av administrasjonen ro .v., men neppe særl ig meget mer enn ekspansjonen for ovrig har nodvendiggjort.

Vi har fått en god skrives tue og et godt trykkeri, fått en ver difull utbygging av biblioteksservice osv . Men meget står også igjen. Dette skyldes i stor utstrekning av Hoyskolens budsjett forslag ikke er blitt imotekommet . Men det ville nok bety ad skillig hvis det også innad ble en mer aktiv intæesse på alle plan for de administrative og servicemessige funks joner.

0-0-0

6

on

'r(~o ..i ,ri..I\.(~liull(~1: Av GUNNAR

FLØYSTAD

Førstelærer Gunnar Fløystad kommenterer i denne artikke len V.D.Normans artikkel i forrige nummer, og han påviser blant annet at når Norman velger frikonkurransemodellen , så er det et valg foretatt på politiske og ikk e på faglige premisser.

Jeg har av redaks jonen i K-7 blitt anmodet om å komme med noen merknader til Normans vurdering av Holtes og Widmes artikl er i henholdsvis K-7 nr. 1 og 2 for 1973. For å unngå å ta for mye plass skal jeg i det vesentlige innskrenke meg til å ta opp noen normative problemer i nnen samfunnsoko nomien .

Personlig oppfatter jeg Widmes artikkel slik at han for faktormarke det forutset ter en Edgeworth bytteboks av folgende enkle karakter:

~

______________~B

K A

L

Det forutsettes produsert to varer A og B ved hjelp av to produksjonsfaktorer L og K. Den totale mengde av L og K forutsette s eksogent gitt. Produksjonen finn e r sted et e ller annet sted på kontraktkurven AB. I resonnement av denne typen f orutsetter en at:

7

1. L og K er homogene produksjonsfaktorer.

2. Hver av produksjonsfaktorene er fullstendig mobile og får lik belonning ved produksjon av varen A i sektor A og varen B i sektor B.

3. Dette må bety at en har forutsatt at arbeidstakerne er

fullstendig indifferente med hensyn til om de arbeider i A eller B sektoren. (Ulysten pr. dag ved arbeid i A sektoren er lik ulysten pr. dag ved arbeid i B sektoren.)

Antakelsen om faktormarkedet av ovenstående karakter brukes i ikke liten utstrekning i undervisningen ved NHH. Dette gjelder også ved analyse av normative problemer, noe som kanskje ikke behover å være så galt dersom andre (og hva en måtte oppfatte som mer realistiske) forutsetninger om virkeligheten skulle vise seg å gi de samme normative konklusjoner. Dersom en således sammenlikner de normative konklusjoner en vil komme frem til ved å forutsette et faktormarked av den frikonkurransetype som Norman beskriver med forutsetningene om faktormarkedet beskrevet ved hjelp av Edgeworths boks ovenfor, vil de normative konklusjoner, slik som vist i litteraturen, så vidt jeg kan se, bli de samme i de to tilfeller. Dette gjelder også konklusjonene om hva som vil være den optimale ;. poli tikk for å nå et hoyest mulig samfunnsmessig velferdsnivå.

Dersom imidlertid frikonkurransemodellens forutsetninger i den virkelige verden ikke er tilfredsstilt, er det ingen grunn til lenger med sikkerhet å anta at f.eks. det som er den optimale politikk i et frikonkurransesrstem, vil være det i den reelle okonomi. Dette er også papekt av Norman.

Norman synes imidlertid å være av den oppfatning at frikonkurransemodellen, iallfall i det lange IOp, representerer en tilnærmet riktig beskrivelse av virkeligheten, og at maktforhold er av mindre betydning. Han skriver således: "Man kan selvsagt trekke i tvil i hvilken- grad disse enkeltstående eksemplene representerer noen generell tendens.

Det er imidlertid bare en måte man kan klarlegge dette på, og det er gjennom praktisk, empirisk forskning. Og om eksemplene ikke viser noe annet, illustrerer de i hvert fall at oyensynlig makt ikke nodvendigvis impliserer reell makt.

Som seriose okonomer (i motsetning til lunchbordpolitikere) må vi ta konsekverisen av dette, og utsette den endelige dommen over frikonkurransemodellen til vi har eventuelt motbevis foran oss. Inntil så skjer, mener jeg personlig at så vel logikk som "causal empiricism" taler for at frikonkurransemodellens man lende behandlin av makt i markedet ikke er en s uh rli forenklin som kritikerne vil ha det til."

Understreket av meg.)

Dersom en slik holdning skulle bli bestemmende for den undervisning vi gir våre studenter, mener jeg at vi vil være inne i en meget farlig og betenkelig utvikling ved NHH. En slik holdning savner også, etter min mening, ethvert grunnlag i den okonomiske forskning. Det Norman sier, kan tolkes slik:

8

1. Det har til nå ikke framkommet noe avgjorende empirisk bevis mot de grunnlenggende forutsetninger i frikonkurransernodelIen. 2. Inntil et avgjorende bevis foreligger, må vi kunne stole ganske bra på de konklusjoner frikonkurransemodellen gir. Dette gjelder også konklusjoner av normativ karakter, og om hva som er optimal politikk i et samfunn.

Personlig er jeg overbevist om at det vil bli meget vanskelig noengang å finne fram til et avgjorende bevis mot (eller for) frikonkurransemodellen. Dette gjelder i særlig grad dersom en argumenterer med at frikonkurransemodellen iallfall tilnærmet gjelder på lang sikt. En av de få ting en på lang sikt kan være sikre på, er at vi da alle vil være dode. Hvorledes en skulle gå fram for empirisk å kunne konstatere at frikonkurransemodellen gjelder (eller det motsatte) i det lange lop, er for meg mer enn uklart. Dette vil være mer enn vanskelig nok på kort sikt bl.a. fordi ethvert sett av data en måtte samle inn om den virkelighet vi lever i, i alminnelighet kan gis mer enn ~n tolkning. Personlig ser jeg ingen mulighet for at vi i overskuelig framtid vil være i stand til å konstatere med sikkerhet om det er frikonkurransemodellen eller en annen modell (f.eks. en "maktmodell") som gir den mest korrekte beskrivelse av virkeligheten.

Dette skulle da implisere, slik Norman ser det, at en alltid skulle ha sterke argument for å bruke frikonkurransemodellen med de konklusjoner om optimal tilpasning og optimal okonomisk politikk dette innebærer. Tilsvarende argument .kunne imidlertid like gjerne brukes for en " ma ktmodell". I begge tilfelle er det politikk, fordekt som presentasjon av noen av den okonomiske vitenska~s resultater.

DE ER ALLTID VELKOMMEN! ORDEN - OVERSIKT MED KONTO I BANKEN Hør kan studil/Jn j Stalmt LJ,..Iwss. og .rulr. ",idlør D. disponerer gå in" .. IJNI"'" kon,o .lIør spklt-konto.

VESTLANDS.ANKEN

9

~1{flllflll1il{l{

0fl Iloli1:il{l{ Av PÅL ERIK HOLTE

"In equilibrium, since the prices facing the individual firm and the individual consumer are the same, an individual consumer's marginal rate of substi tution is equal to any firm's marginal rate of transformation.

At which point the academics ecstatically proclaim 'Consurner sovereignty! '. 'Pareto optimality!'." x

Victor D. Norman som er forsteamanuensis ved NHH, gJor seg skyldig i store misforståelser hva angår tolkningen av min tidligere artikkel "Okonomi vs. okologi". Uten å gå i detalj for å imotegå de mer åpenbare feil i hans artikkel "Teori kontra virkelighetsoppfatning", vil jeg knytte noen kommenta rer til den. En omfattende behandling av de vanskelige sporsmål som han reiser, er jeg dessverre utelukket fra å komme med på det nåværende tidspunkt.

Artikkelen representerer en trosbekjennelse, en bekjennelse som klart ko~mer til uttrykk gjennom onsket om å utsette dommen over frikonkurransemodellen inntil motbevis blir fremlagt.

V.D . Norman er ikke den eneste okonom som heller til denne oppfatning. Sporsmålet er hvorfor en okonom aksepterer den neoklassiske teori når markedssystemet bare "minner" om frikonkurransemodellen. Alternative okonomiske teorier eksisterer, teorier som belyser de okonomiske forhold på en helt annen måte enn den som blir dosert på NHH. Svaret på dette sporsmål skulle komme tydelig fram i artikkelen. x "A Critique of Economic Theory" redigert av E. K. Hunt & J . G.Schwartz 10

Okonomenes forsvar for positivisme som V.D.Norman karakteriserer med begrepet F-twist, er velkjent innenfor samfunnsvitenskapene. Et naturlig utgangspunkt for kritikk av den borgerli ge akonomikk er således nettopp det positivistiske fundament, et fundament som kan tilba kefares til akonomenes holdning og samfunnets struktur. Denne kritikk vil også danne et noe bedre grunnlag for min påstand om at tradis jonell akonomisk teori er med på å forsvare og å statte opp under det nåværende politiske system. Den kritikken gjelder så vel deskriptiv som normativ teori. Mine kommentarer er primært rettet mot den deskriptive delen. Allikevel vil de være vel så relevante for den normative delen.

V.D.Normans artikkel tyder på at han ikke skiller mellom begrepene 'deskripsjon' og 'prediksjon'. På den ene side kan en teori etableres og en modell bygges for å forstå /forklare det som skjer (jfr. synsteorien). For det andre kan en teori og en modell settes opp for å forutsi/for klare det som vil skje (~fr . magn~tteorien).

F-twisten går hovedsakelig p'å de akonomIske teorIenes og modellenes predikasjonsverdi. Onsket er f arst og fremst å forutsi det som vil skje. I annen rekke komme r ansket om å forstå det som skjer. Min ;-SemerknInger vi l prImær være re"ttet mot -de a konomiske teorienes og modellenes verdi for en forståelse av vårt samfunn. Al likev el vil de også her være relevante for teorienes og modellenes verdi for en forutsigelse om de akonomiske forholdene i vårt samfunn. Det bar være klart at forståelse og forutsigelse henger naye sammen.

La meg allerede nå presisere at kritikken av samfunnsakonomikken også måm utgangspunkt i de forutsetningene som ligger til grunn for de fleste resultatene innen akonomisk teori.

De rsom forutsetningene godtas, falger automatisk de logiske og matema ti ske konkl usj onene hel t fram til pare tooptimali tet med de sagnomsuste paretooptimalitetsbetingelsene. Det er fåfengt å tro at utledningene kan forkastes dersom premissene ak septeres.

Et sentralt ankepunkt mot samfunnsakonomikk er at den blir pre sentert som en verdinaytral vitenskap og f alge lig også som et verdinaytralt studium. Verdinaytralitet innebærer i denne forbindelse for akonomene at de ikke tar standpunkt til det som beskrives eller predikeres. Uavhe ngighet mellom akono mik k og politikk fremheves. Denne myten har lenge vært gjenstand for diskusjon og er mer el ler mindre avlivet innenfor samfunnsvitenskapene. Det ser ikke ut til at V.D.Norman er innforstått med disse forholdene. Han presenterer en argumentasjon som synes nærmest blottet for vitenskapsteoretiske problemer. Artikkelen tyder på at slike vansk~r består i valg a v den grad av positivisme som bar tillates. Okonomene er igjen på plass i sine elfenbenstårn med en tilskuerholdning og en ikke-deltakerholdning.

Poenget med avhengighet mellom akonomikk og politikk kan . i llustreres på bakgrunn av de subjektivt valgte forutsetningene for akonomisk teori. Dette gjelder innenfor mikroakonomikke n og selvfalgelig innenfor dens forlengede armer. Sub -

/I

jektivt er det å skille mellom mennesket som konsument og produsent uten å betrakte det som en helhet i et samfunn. Subjektivt er det å hevde at hver enkelt person er den beste til å domme hva angår hans/hennes atferd og velvære. Subjektivt er det å tro at hver enkelt person handler individualistisk og/eller egoistisk for således å maksimere nytte og profitt.

Subjektivt er det å forutsette at bare varer og tjenester samt arbeid inngår i den enkeltes preferansefunksjon uten å ta i betraktning det oko,nomiske og politiske system for ovrig.

Subjektivt er det å forutsette at kapital er en produktiv innsatsfaktor på linje med arbeid (dette er også objektivt galt).

Subjektivt er det å gå ut fra at konsumentene/produsentene har en viss form for tidspreferanse. Subjektivt er det å presentere en statisk eller atemporal teori.

Svaret fra okonomene lyder allerede dunkelt i det fjerne: 'Selvfolgelig er valg av forutsetningene et subjektivt valg.

Allikevel mener vi at disse byggeblokkene representerer fundamentale trekk ved den okonomiske virkelighet som vi onsker å analysere. Premissene er å oppfatte som en ~ ositiv beskrivelse av de okonomiske forholdene i vårt samfunn hvor vi har skåret vekk aspekter som er av mindre interesse for vårt formål. Teori- og modellbygging nodvendiggjor en forenkling av og abstrahering fra den okonomiske realitet. På denne måten settes vi i stand til å vurdere vårt samfunn utifra en okonomisk synsvinkel. Hvis forutsetningene ikke stemmer helt overens med virkeligheten, må alle være klar over at okonomikk som vitenskap og studium må bedommes på grunnlag av dens konklusjoner. Premissene er egentlig mer eller mindre uinteressante (jfr. ideen om meningsfylte hypoteser).'

Selvfolgelig. Et subjektivt valg av forutsetninger finner sted. Allikevel vil valget reflektere velgerens politiske holdning og samfunnets okonomiske struktur. Formålet med teoriene og modellene er også av betydning. Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom forutsetningen om at så vel kapital som arbeid er produktive innsatsfaktorer i en produksjonsprosess~ x) På denne måten stotter okonomene direkte og indirekte opp om det kapitalistiske samfunn. Profitt (ikke renprofitt) blir forsvart og tilbakefort til kapitalens produktivitet (utover depresiering). La det være klart at kapital er akkumulert arbeid. Hva ellers er det? Kapital er en produsert innsatsfaktor. Folgelig er arbeidskraft den eneste produktive innsatsfaktor.

Kapital belonnes fordi den representerer en knapphetsfaktor i vårt samfunn. Poenget er at kapitaleierne på grunn av disposisjonsrett over kapital står i en slags monopolsituasjon overfor arbeiderne, en monopolsituasjon som setter dem i stand til å tilrive seg en del av arbeidernes verdiskaping. På denne måten forsterker de også sin posisjon hele tiden. Hvordan kan man forresten tenke seg at kapital kan skape noe utover hva den er, nemlig akkumulert arbeidskraft? x) noe som også er objektivt galt.

/2

Abstinensteorien danner også et grunnlag f o r re ttf erdiggjorelse av kapitalens avl onning. Det sentrale er at kapita le ierne må, for å utsette konsum fra idag til i morgen, få noe i gjen for det offer og den velvilje som en slik investering representer er. Hva tilsier forresten at renten er positiv s iden den bestemmes av tilbud og ettersporsel? J o , nettopp de t forhold at k&pi t a l er en knapp ressurs og at disposisjon over kapital muliggjor en utbytting av arbeiderne. Pro f itt o g lonn er med andre ord et resultat av kamp og kan ikke fors vares på grunnlag av teorien om kapitalens og arbeidets pro dukti vi tet.

Valget aven statisk og atemporal teori viser også okonomenes trang til å neglisjere den historiske utvikling. For å fors tå vårt samfunn må man sette den bkonomiske utvikling inn i et historisk perspektiv. Aldri opplever man at dette g jore s på NHH. Svaret fra okonomene er at slike teorier er ufullkomne og vanskelige. Dette er sikkert riktig. Allikevel forsvarer ikke dette en slik fremgangsmåte i presentasjonen av bkonomisk \ teori.

Forutsetningene for (og utledningene av) de bkonomiske teoriene og modellene er svært besnærende og fengslende, noe jeg skal være den fbrste til å innromme. Det urovekkende er at premissene listes raskt opp for så å skyves like hurtig i bakgrunnen til fordel for en 'dypere' analyse. Dersom de mot all formodning blir forsbkt tatt opp igjen på et senere tidspunkt, gjor ofte ett av to forhold seg gjeldende. Enten er vedkommende bergtatt av utledningenes forlokkende innhold, en drofting av forutsetningene er irrelevant. Eller så er vedkommende i prekær tidsnod fordi eksamen står for doren; en kritikk av forutsetningene er da den rene luksus. Paradoksalt nok forsoker bkonomene å opprettholde de nåværende konklusjonene samtidig som premissene bygges ned til det absolutt minimale.

Man begynner med andre ord i den gale enden.

Drofting av vitenskapsteoretiske problemer og de subjektivt valgte forutsetningene bbr danne et grunnlag for den enkeltes mulighet til å tilpasse teoriene og modellene til den okonomiske realitet. Det er spesielt klanderverdig at den enkelte aldri får inntrykk av å kunne nok til å si noe kritisk om ~ disse aspektene av mangel på den fullstendige oversikt. For man vet ordet av det, er man fanget inn i et mikromasket garn med makrofblger.

I tillegg får teoriene og modellene en egenverdi utover deres okonomiske innhold (eller tomhet). Fetisjisme er en god betegnelse i så måte. Logisk eleganse og matematisk presisjon er ofte viktig er e enn sammenhengen med den okonomiske virkelighet. Dessuten blir de teoretiske resultater fremhevet i forhold til empiriske resultater. Dette kommer også klart til uttrykk gjennom en langt sterkere belbnning av teoretisk i motsetning til empirisk forskningsinnsats.

La meg kort si litt om publikasjonseffekten (tolket i vid forstand). Valg av problemstillinger og presentas jon av ~na­ lyser har innflytelse på den virkelighet som om gir oss. Oko nornene sitter ikke som tilskuere til et bkonomis k spill hvor deltakerne i egenskap av konsumenter o g produsenter boltrer

/3

seg i okonomiske avgjorelser. Okonomenes beskrivelse av samfunnets normer, atferdsrelasjoner og avhengighetsforhold vil mer eller mindre påvirke de okonomiske forholdene i vårt samfunn. Gjennom publikasjonseffekten får okonomisk teori et politisk innhold i tillegg til det politiske innhold sOm folger av et subjektivt valg av forutsetninger på bakgrunn av et kapitalistisk samfunn.

Det bor nå være klart at okonomikk som vitenskap og studium ikke er uavhengig av det okonomiske og politiske system som hersker, en uavhengighet som okonomene er svært flinke til å påpeke.

La meg til slutt si litt om okonomi/makt og okonomi/okologi.

Det er ingen som har benektet, gitt forutsetningene, at frikonkurransemodellen viser hvordan en desentralisering av beslutningene kan finne sted via markedsprisene. Teoretisk er selvsagt de merkeligste krumspring mulige. V.D.Norman sier selv at "Det man kan angripe okonomene for, er formodningene om at dette har noe med virkeligheten å gjore." Nettopp.

Kritikken er allikevel langt mer omfattende enn som så. Dette går forhåpentligvis fram av det ovenstående. For å kunne debattere på en tilfredsstillende måte, må premissene for en slik diskusjon være avklaret og akseptert av begge parter.

Det okonomiske og politiske system må vurderes som en helhet i forbindelse med en debatt om makt og okologi. Okonomikk og politikk kan ikke atskilles. Makt og okologi er uinteressante som temaer med utgangspunkt i frikonkurransemodellen.

Som det visstnok heter: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt orginalest.

/4

Professor SIGMUND

BORGAN til K-7;

"oltonomene el' unyttige !?

Professor Borgan hevder i dette intervjuet at den økonomiske teorien må underordne seg den økologiske.

Og han legger ikke skjul på at dette må føre til store endringer innenfor økonomisk teori.

K7 : I foredraget ditt tok du bl.a. f or deg synet p å ressurser innenfor økonomisk teori og innenfor økologisk teori.

Og du delte ressursene inn i henholdsvis natur. a rbei d og kapital i økonomisk teori. og ireproduksjonsressurser (kretsløpsressur ser) og lagerressurser i økologisk teori.

Videre hevdet du at dersom et økonomisk system skal være økologisk forsvarlig. så må det utnytte de reproduser bare ressursene "optimalt". dvs. at en f.eks. for en reproduksjonsressurs som fisk ikke fisker mer enn tilveksten tillater. og at en for lagerressursenes vedkommende minimaliserer forbruket av disse.

Kan en oppnå en slik bruk av ressursene ved å legge avgifter på bruken av ressursene?

- Det må du spØrre Sandmo om, h adde jeg nær sagt. d en for å ta det alvorlig: Det hersker uenighet om dette spØrsmålet blant dem som arbeider med det.

Personlig benekter jeg ikke at ikke en slik avgiftspolitikk kan være et bidrag, men jeg tror ikke det er nok.

Jeg tror en kvantumsregulering av bruken av naturressurser er nØd v endig.

K7: Du hevdet videre at tradisjonell økonomisk teori bygger på en antakelse om at en aldri kan få full behovsdekning av alle varer. altså at det alltid vil være behov som ikke er dekket. og at en derfor stadig må øke produksjonen for på den måten i større grad å få dekket behovene.

Innenfor denne økonomiske teorien betrakter en altså stadig vekst og ekspansjon som noe positivt.

Ditt poeng var at fortsatt økonomisk vekst i tradisjonell forstand er økologisk uforsvarlig.

Betyr dette at du mener at den tradisjonelle økonomiske teorien økologisk sett er uforsvarlig som grunnlag for anvisning av hva som er "riktig" i den økonomiske politikken?

15

- Ja, jeg tror at bl.a. hele den tradisjonelle mikroØkonomien må forkastes.

Den er jo i stor grad bygget opp omkring indifferenskartet og den enkeltes kjØpekraft i markedet.

Etter mitt syn er det ikke Økologisk forsvarlig å bestemme produksjonen på den måten.

Vi må komme fram til en pOlitisk prioritering av behovene.

Det vil si at vi må sørge for at de viktigste behovene, som mat og hus blir dekket fØrst, og så får en i den grad en mener det er Økologisk forsvarlig, sørge for dekning av de Øvrige behov i samsvar med prioritetslista. Økonomenes oppgave må da bli å spekulere ut hvordan en innenfor denne rammen skal innrette produksjonen på en slik måte at bruken av reproduksjons- og lagerressurser blir henholdsvis optimal og minimal.

Med et slikt utgangspunkt tror jeg Økonomene ganske snart ville komme fram til at vi for å oppnå full sysselsetting bØr bruke mest mulig arbeidskraft i produksjonen til dekning av de primære behov.

Og altså ikke som nå komme fram til at vi bØr substituere arbeidskraft med kapital (les: lagerressurser).

K?: En sZik poZitisk styring av behovene må veZ føre tiZ en sterk sentraZisering av besZutningsmyndighet?

- En del beslutninger må sentraliseres til politiske styringsorganer på ulikt nivå.

Andre beslutninger som i dag er sentralisert, kan utvilsomt desentraliseres.

Jeg tror det ideelle må være en inndeling i relativt små lokalsamfunn som hver for seg utnytter sine reproduksjonsressurser optimalt med minimalt bruk av lagerressurser.

Produksjonen vil da skje med ulik kombinasjon av ressurser innenfor de ulike lokalsamfunn, avhengig av de stedlige ressurser.

For å få til en rettferdig inntektsfordeling mellom disse lokalsamfunnene må en ha en sentralledelse.

K?: Hvis dette er måZet, har økonomene, med de teorier som i dag er de herskende, noe å bidra med?

- Det er synd å si det, men jeg tror de tradisjonelle teoriene er temmelig unyttige.

Slik jeg ser det, h ar den utviklingen som har skjedd innenfor Økonomi~k teori de siste 100 år, ikke fØrt til at vi, h va Økonomiske teorier angår, s tår særlig bedre rustet til å innrette vår produksjon på en Økologisk forsvarlig måte. l1ye av det som har skjedd på det teoretisk-Økonomiske området i disse årene, er rett og slett irrelevant utfra de problemer vi i dag står overfor.

K?: Dette var hard kost. Har du tenkt over muZighetene for å få endret utvikZingen innenfor den økonomiske vitenskap?

- Ja, og jeg er klar over at det er mange hindringer i veien for en omlegging av den nåværende forskningspraksis.

Den enkelte forsker vil fort komme i strid med sine egne tidligere arbeider.

/6

En annen ting er at selve forskningsmiljØet er for trangt.

Institusjonene er slik oppbygd at avansement forutsetter spesialisering, mens det er tverrfaglig forskning vi trenger.

Og med tverrfaglig mener jeg ikke at en skal samle spesialister fra ulike områder i en forskningsgruppe.

Je g mener at hver enkelt må ha en tverrfaglig utdanning.

Dessuten trengs det en bevisstgjØring av forskere.

De må innse at de som forskere ikke kan unngå å identifisere seg med bestemte interesser. I dag skjer dette valget ofte ubevisst.

K?: Det må altså til en politisering av forskningen?

- Ja.

o.w.

Snakk med

Den norske Creditbank om bankforretninger i inn- og utland

17

Jon Ivar Nålsund

olje-Norge og overflodsproblemene Gjesteskribent denne gang er Jon Ivar NåZsund.

Etter tidZigere å ha studert statsvitenskap, vært Zærer i samfunnskunnskap og økonomi ved LO-skoZen på Sørmarka og hatt sentraZe tiZZitsverv i Arbeiderpartiet, er han nå sekretariatZeder i Maktutredningen.

Om artikkeZen sier han at det er Zite taZZ og mye spådommer. og han begrunner dette med at statistikk ikke har særZig mening i bransje der vi st å r ved begynneZsen på en voZdsom utvikZing.

Som det eneste utviklede industriland vil No rge i l opet av ko rt tid disponere over en ol j e str om som overstiger e get forbruk mange ganger. Som en folge av dette vil landet s tå overfor probl emer som hittil har vær t helt uk j ente. Ene rgi krisen vil gjore Nordsjoen ti l et meget viktig strategisk område, og de i nnenlandske overf lodsprobl emene vil komme til å bl i dominerende i å rene som kommer . Det er grunn ti l å tvile på om det offentlige styringsapparat blir bygget ut fort nok til at utviklingen kan kontrolleres. Den Klondykes temninge n som vi i dag kan se , kan derfor komme til å f o rtsette til stor skade for det norske samfunn både på kort og lang sikt .

Oljen o g lokaliseringsproblemer.

I de forste årene vil antakelig ikke selve oljeproduksjonen spille så stor rolle for landet. Det er derimot forsyningsvirksomheten og verkstedsindustrien som vil merke den voldsomme leteaktivi teten. Vi ser nå at det planleg.ges olj efor-

/8

syningsbaser langs hele kysten fra Jæren og nordover til Tromso.

Verkstedsindustrien langs kysten legger om sin produksjon for å delta i oljeeventyret. Det er all grunn til å forvente at vi vil få en rekke oljeindustrisentra langs kysten. Vi vil få en folkevandring fra områder som ligger mindre strategisk til, og den viktigste folgen av dette blir en sterk sentralisering i kystområdene og avfolking i dalforer og indre fjordstrok. I stedet for at pressområdene er storbyer som Os lo, Bergen og Trondheim, kan problemet bli overbelastning i kystsentrene på Vestlandet og i Nord-Norge. Mange vil se på dette som en redning for ellers tilbakeliggende utkantstrok. Det er imidlertid like sannsynlig at pressproblemene vil bli vel så vanskelig å l ose i Meloy som de til nå har vist seg å være i Oslo.

Kapitalstrommen fra oljeproduksjonen.

Hele beslutningsprosessen i Norge bygger på at Norge er et kapitalfattig land. Det kan bli en vanskelig omstilling å venne seg til en ny situasjon med kapitalrikelighet. Med de priser på petroleumsprodukter som nå kan forventes - 7-8$ pr. fat,og med den produksjon som planlegges, vil kapitalstrommen snu seg meget raskt, og i lopet av få år vil vi ikke bare ha en positiv handelsbalanse, vi vil kunne nedbetale statsgjelden utenlands, kjope opp de utenlandske andeler i norsk næringsliv og enda sitte igjen med store belop. Problemet vil da bli om kapitalen skal brukes til okt konsum av importvarer eller investeringer utenlands . Begge deler vi,l fore til uvante problemstillinger i vår politiske debatt. Okt konsum vil gi inflasjonen storre kraft og fore til alvorlige forvridninger i norsk okonomi.

Investeringer utenlands i stor skala vil fore Norge inn i internasjonal pol itikk på en måte som lett kan bli ubehagelig.

Sterk offentlig styring nodvendig.

De ubehagelige problemer som er nevnt ovenfor, vil stille store krav til samfunnets styringsorganer. En ukontrollert utvikling vil ilopet av få år gjore oljeeventyret til olje marerittet. Til nå er det de private bedrifter som har vist den mest imponerende tilpasningsevne. Skipsrederier, skipsverft og den ovrige industrien har kastet seg over oljen med en glod som allerede i lopet av 2-3 år har fort til at norsk næringsliv sitter inne med en meget betydelig teknologisk innsikt innenfor petroleumsindustrien. Atskil lig langsommere ser det ut til å gå med de offentlige styringsorganene. En vesentlig del av ansvaret her må bæres av partiene, Stortinget og av de store organisasjonene som forst i det siste året ser ut til å ha fått oynene opp for de omveltningene som står for doren.

Mangelen på offentlig innsikt i oljeproblemene har fort til at hele initiativet innenfor oljesektoren kommer fra de store utenlandske selskapene, fra deler av norsk næringsliv og fra enkelte kystdistrikter som er spesielt berort. De statlige organene har hittil blitt nodt til å begrense seg til en litt bakstreversk "vent-nå-litt"-holdning. Dette har fort til en

/9

pulverisert beslutningsprosess som gJ or at st ore deler av nors k industri legger om sin produksjon. Det går tydelig fram av investeringsstatistikken som forteller at så godt som alle nye investeringer skjer innenfor oljeindustrien. En slik prioritering av ressursene har ingen planlagt.

Underskudd på arbeidskraft langs kysten - overskudd på kapital.

Ar beidstakere med kvalifikasjoner som kan brukes innenfor oljeindustrien kan vente seg en voldsom lonnsokning. I store deler av landet vil vi få en skrikende mangel på arbeidskraft.

Dette vil fore til en voldsom konkurranse om arbeidstakerne og en lonnsglidning som vil være atskillig storre enn den vi hittil har sett i industrien. Dels vil dette kunne loses ved import' av arbeidskraft. Dette vil antakelig mote på sterk motstand fra fagbevegelsen i Norge og derfor ikke være politisk mulig. Alternativet vil derfor være å satse på kapitalintensive bedrifter langs kysten i de tidligere utkantstrok.

For ikke-oljebasert industri vil framtida fortone seg meget problematisk. Arbeidskraften vil flykte til den godt betalte oljeindustrien. Med mindre det blir sterke inngrep fra offentlige organer, vil vi få en sanering av store deler av den tradisjonelle industrien.

Gyldne tider for handelen?

Den store okningen i kjopekraften både for norske lonnstakere og for oljeindustrien vil måtte gi omsetningsokning i stort omfang. Særlig vil importfirmaer ha grunn til å vente seg gyldne tider. På lengre sikt må jo en god del av oljeinntektene gå gjennom import av både konsum- og investeringsvarer.

Hovedbegrensningen vil ikke bli Norges valutaposisjon, men i stedet bli inflasjonen som kanskje blir et pOlitisk problem av helt andre dimensjoner enn den hittil har vært. For handelen kan det også bli vanskelig å folge med i lonnsgaloppen i oljeindustrien.

En ny industriell revolusjon.

Olj en vil antakelig bli av storre. betydning for Norge enn vannkraften har vært til nå. Utbyggingen av oljeindustrien vil få konsekvenser av stort omfang for alle deler av samfunnet. Som kanskje verdens rikeste land målt i nasjonalprodukt pr. innbygger vil Norge stå overfor overflodsproblemer som krever en meget sterk planlegging for at ikke helt ville tilstander skal bli folgene av det hele. På noe lengre sikt vil det kanskje også bli stilt krav til vår internasjonale solidaritet som krever stor politisk modenhet. Rikdommens problemer gjor sitt inntog i norsk politikk!

20

Studentpolitikken •

I

tida

framover

Av

TROND

VATN

Da det ble klart at Bernt Stilluf Karlsen skulle stille med styre ved høstens valg, tok K7 Hovednummer kontakt med ham.

En av de tingene som ble sterkt understreket, var at 8ekretæren8 8tilling i 8tyret må omdefinere8.

Et styremedlem 80m tilnærmel8e8vi8 kan er8tattes med en lydbåndopptaker, har ingen hen8ikt.

Trond Vatn 80m 8tiller 80m 8ekretær i Stilluf8 styre, vil, på bakgrunn av sin 8tudentpoliti8ke inn8ikt, bli brukt i utredning8arbeid for 8tyret.

Dermed vil man ha et bedre grunnlag å ta avgjørel8ene på.

I denne forbindel8e har vi på kort var8el fått Trond Vatn til å komme med en del aktuelle og prinsipielle 8ynspunkter på den studentpolitiske situasjon.

Det har en stund foregått en ganske foleIsesladd debatt omkring studentsamskipnaden og studentenes okonomiske stilling.

I den senere tid har det særlig dreid seg om husleiestreiken.

Det ville være synd å si at denne meningsutveksling har brågt studentene nærmere noe av den målsetning som stort sett har dannet basis for 'studentpolitikken. For det forste har et meget begrenset skikt av studentpolitikere monopolisert debatten; aktiviteten på grunnplanet har vært svært liten. For det annet er man i dag kommet opp i en situasjon der det ikke lenger finnes noen gode handlingsalternativer, bare mer eller mindre dårlige.

21

Denne situasjon har oyensynlig gjort det nodvendig for enkelte å avlede oppmerksomheten fra tingenes egentlige elendighet ved å skape kunstige motsetninger mellom hva man selv onsker å definere som de forskjellige linjer. Jeg er for ovrig temmelig overbevist om at det rent saklig sett er lite som skiller ST-majoriteten og de progressive på NHH. Typisk for den form for debatt som har vært fort, er da også at den har gått lite på sak. I stedet er man kommet dithen at man knapt kan ta stillin~ til et forslag for man vet hvem som har fremmet det. I en sa komplisert materie som dette kan kanskje en slik form for meningsdannelse representere en velkommen forenkling, men jeg tillater meg å tvile på om en slik politisk praksis tjener studentenes interesser på lengre sikt.

Etter min mening er det nå på hoy tid å legge til side skjellsord og splittende dekterisme for i storst mulig grad av enighet å finne fram til en god strategi for framtida.

Hva er det da som tjener studentenes interesser? Hva skal danne grunnlaget for det studentpolitiske arbeid på lengre sikt?

Ser vi på etterkrigstida må vi slå fast at det i egentlig forstand ikke eksisterte noen studentpolitikk for 60-årenes studentoppror spredte seg over mesteparten av den vestlige verden. Inntil da hadde atmosfæren både på universiteter og hoyskoler og i samfunnet for ovrig vært dominert av den okonomiske gjenoppbyggingen og drommen om materiell velstand.

Det skjedde nå en overgang fra en blind aksept av de foreliggende premisser og målsetninger til en kritisk politiserende holdning. Det gikk opp for studentene at de var med på å opprettholde en tingenes tilstand som resulterte i undertrykking og institusjonalisert vold. Fra den tredj e verden fikk de klare vitnesbyrd om dette. For enhver som var villig til å åpne oynene, ble det mer og mer klart at harmonimodellen med sine fagre ord om frihet, demokrati og rettferdighet ikke representerte den virkelighet de kunne se for sine oyne. En klar bevissthet om at de okonomiske kreftene spilte en avgjorende rolle i denne uhyggelige virkelighet vokste fram. Studentopproret fikk således en klar politisk karakter: det var rettet mot det okonomiske system de selv var forutsatt å bringe videre etter eksamen. Et ledd i kampen for å endre dette samfunnet var i forste omgang å omdanne universitetene til en kritisk surdeig som kunne gjennomsyre samfunnet. På denne bakgrunn blir det heller ikke vanskelig å skjonne at man oppfattet O ttosen-komit~ens innstilling som en klar politisk trussel.

Motstanden ble da også så sterk at Ottosen måtte legges på is forelopig.

Etter hvert utviklet studentopproret seg fra den forste tidens spontanisme og aksjonsoptimisme til mer organiserte former for politisk virksomhet. Omfattende teoretiske diskusjoner kom i forgrunnen, og det oppstod splittelser på sporsmål som antakeligvis var av liten praktisk betydning. Studentmassen ble etter en stund mer og mer passivisert, men uten å falle tilbake i den apolitiske impotens fra for studentopproret.

Det studentpolitiske sokelys begynte etter hvert nå å bli rettet mot studentenes okonomiske kår i sterkere grad enn tid-

22

ligere. Lånekasseaksjonen våren 1970 ble en fin manifestasjon av studentenes krav og gav også visse begrensede resultater.

Etter dette har man oppnådd heller lite med de aksjoner man har hatt, husleiestreiken i år medregnet. Det kan virke som om man for tiden til en viss grad er inne i en studentpolitisk lavkonjunktur, og det burde resultere i en nærmere analyse fra de politisk interesserte studenters side. Hvis dette er sant, hvordan kan vi endre på det, hvordan kan vi styrke vår politiske bevissthet?

Det finnes selvsagt noen få som mener at studentene helst ikke burde ha noen politisk bevissthet i det hele tatt - den politiske virksomhet skal utelukkende foregå i de dertil opprettede institusjoner, for ovrig skal verden være avpolitisert.

Mitt utgangspunkt er imidlertid at studenter er mennesker med de samme demokratiske rettigheter som andre mennesker i vårt land, og at vi dermed har en demokratisk plikt til å delta i utformingen av vårt eget samfunn, dvs. arbeidsplassene, bomiljaene, rekreasjonsområdene og at det andre som angår oss som samfunnsmedlemmer. Likeledes er det mitt prinsipielle utgangspunkt at mennesket i all sin virksomhet må betraktes som .e t totalt menneske, og at en oppdeling i roller også strider mot den helhet som våre omgivelser utgjor; vi må bort fra snever sektortenkning. Som alle andre i samfunnet bor vi ha anledning til å hevde våre interesser og fremme rettferdige krav. Dette gjelder også de okonomiske krav. I den senere tid, imidlertid, har feilen vært at studentpolitikken har fått et visst okonomistisk preg, selv om kravene gjennomgående har vært av defensiv karakter. Krav som formuleres i kroner o~ ore, gir inntrykk av å være mer konkrete enn krav som går pa mer generelt politiske ting, men det · bor etter min oppfatning eksistere en viss balanse mellom de ulike typer krav.

23

Gj ennom fl e re å r nå ha r vi lært at sam s kipnad en kan fung e re e f fek t ivt ti l å s pil l e os s u t mo t de a ns a t t e og mot hverandre.

Dette i nnebær e r a t vi må f or e t a en vi ss vur dering a v sa mskipna d spo l itikken. Jeg s l u tt e r meg f or ovrig f ullt u t til Heumkomi tee n s konkl u s jon om å pr ior i tere ka mpe n om lån o g sti pend og i denne f orbindel se bruke s ams ki pnaden s om en del a ven samlet strat e gi me r enn s om e t særskilt a k s jonsobjekt. Imid l ert id vil j eg i kke u t el ukke en slik særskilt ,bruk av samskipna den der som ma n s kulle f i nne brukbare aks jon s opplegg s om gj or at man kan oppnå en direkte konfrontasj on med staten. Det vis te seg etter hvert at husleiestr e iken ikke oppfylte et slikt krav til a k s j on s formen. Det må imidlertid tilfoyes at dette var l angt fra o pplagt ved aksjonens igangsettelse, og at man i så måte unektelig har hostet verdifulle erfaringer.

Utdanningspolitikken synes å ha vært et stebarn de siste par-tre årene. Svært ofte kan det være vanskelig å ta stilling til mer eller mindre konkrete forslag fordi man rett og slett ikke evner å se de fulle konsekvenser av vedkommende forslag.

Som regel vil en stor del av det praktiske arbeidet ta utgangspunkt i premisser man ikke godtas, og det blir i en slik sammenheng særdeles viktig å ha klart for seg hvilke prinsipielle synspunkter man onsker å ivareta. Noe av det viktigste må være at det kritiske aspekt gis bred plass både i og utenfor selve utdanningens ramme. Det er derfor viktig at studiepresset som sådant ikke okes. Likeledes må utdanningssystemet ikke være et instrument for snevre okonomiske og politiske maktinteresser - i dette ligger også et onske om minst mulig avhengighet av staten og næringslivet som begge er i besittelse av sterke styringsmekanismer. Videre må undervisningen demokratiseres både med hensyn til rekruttering og det indre demo~ krati. Universiteter og hoyskoler må bestrebe seg på å ta opp alle mulige problemer i samfunnet, men det må understrekes at man må kunne stå fritt med hensyn til premisser, prioriteringer og målsetninger i den virksomhet man driver. Mitt håp er at den utdanningspolitiske debatt måtte komme mer fram i lyset igjen. Det virker imidlertid som om aktiviteten på dette feltet er avhengig av den generelle politiske bevissthet blant studentene, selv om en liten gjeng student-eksperter sikkert kan komme fram til gode analyser på egen hånd.

Dette er for ovrig en ting som gjelder all politikk og kanskje i særlig grad studentpolitikk; noen få pamper kan ikke drive tingene framover alene i særlig lang tid uten at det mer eller mindre stopper opp. Det står antakelig ikke å nekte for at den politiske aktivitet er laber for tiden, i hvert fall når det gjelder den mer interne studentpolitiske virksomhet. Er det da kanskje mulig at studentenes politiske engasjement har antatt andre former? Tusener av studenter deltok sammen med andre folkegrupper i kampen mot norsk medlemsskap i EEC, nesten like mange deltok i valgkampen i host. Studenter har til en viss grad maktet å bryte den isolasjon som har lig~et som en klam hånd på studentenes politiske virksomhet i de ar som har gått. Vi vet at det er sterke interesser som

24

onsker denne kontakten brutt. Personlig ser jeg det som særdeles viktig at denne kontakten styrkes. Det bor ikke herske tvil om at studenter kan bidra med både arbeidskraft og ekspertise i den politiske virksomhet i bomiljoene, på arbeidsplassene og andre steder der folk ferdes. Man må imidlertid være fullstendig klar over at man da bor innordne seg etter de arbeidsmåter som er vanlige der man deltar.

Erfaringer fra politisk virksomhet ute blant f olk utenfor vårt antakeligvis noe snevre miljo bor kunne være nyttige å ta med seg tilbake til studentpolitikken.

De lærdommer vi hoster, vil kunne gi nye perspektiver på vår mer interne pol i tiske virksomhet, kanskje vil de kunne gi liv til en ny studentpolitikk. Selv om studiepresset er hardt, og storsteparten av studentmassen dermed er forholdsvis politisk passive , er det ingen naturlov som sier at det må være slik. Våre omgi velser kan formes gjennom politisk kamp. Fremtidens samfunn må bli et samfunn der alle tar aktiv del på like fot med de andre. Dette samfunn kan vi begynne å bygge i dag.

ZODIAK Zodiak er avledet av zodlaku5 som betyr dyr. kretsen. Den klassiske utformingen av zodlaken finner De I NKP's mer1c:e.

Det betyr Ikke at vi er astrologer som ser Inn i fremtiden og som spør eller hviiket stjernebilde De er født under.

Oet eneste vi tør al er at alle bør ha sin forsikring. For ingen er født under en sl heldig stjerne at ikke forsikring i en eller annen form øker tryggheten.

Og trygghet er det beste.

Norsk Kollektiv Pensjonskasse t Murhjømet - Bergen - Telefon 211020

25

ORLA

BRANDT JENSEN, H.A. I ÅLBORG:

'Ylytt stuilieOJ1J1legg goile erlariHger

I dette intervjuet orienterer ·OrZa Brandt Jensen om studiepZan og demokrati ved B. A. i AZborg.

Arbeidet med å utarbeide ny studieplan for sivilØkonomstudiet er nå i full gang, etter at innstillingene fra den forrige studieplankomiteen har ligget på is i over to år.

Den nye komiteen har lagt fram et forelØpig utkast til strukturering av studiet, og den har fått reaksjoner på utkastet.

Hen fØr en tar endelig stilling til så vel strukturering som til innhold i studiet, kan det være på sin plass å minne om studieplandagen og de tanker og ideer som kom fram der.

Særlig merket vi oss Orla Brandt Jensens orientering om studieopplegget ved H.A. i Alborg.

Etter å ha hØrt hans orientering satt undertegnede igjen med inntrykket av at her var det så absolutt mye som måtte ha interesse også for NHH. Dette gjaldt ikke minst det forhold at en der la stor vekt på en generell drØfting av aktuelle samfunnsproblemer, og at metodefagene kom inn som nØdvendige redskaper for å finne lØsninger på disse.

Metodefagene ble ikke mål i seg selv, men verktØy til lØsning av aktuelle problemer. At dette har vist seg å ha stor motiverende effekt, var ikke overraskende. Den samme problemorientering

26

bidro ifØlge Jensen også til å rive ned de tradisjonelle fags killene, og gi studentene en mer moden og kritisk holdning til fagene og til de konkrete problemene de fikk å arbeide med. for å få utdypet enkelte sider ved opplegget ved H.A. i Alborg nærmere avtalte vi et lite intervju med Brandt Jensen.

K7: Hva ligger bak opprettelsen av et slikt studium som det dere har i Alborg?

- Ved siden aven del institusjonelle forhold, kan jeg nevne at vi i slutten av GO-årene gikk gjennom en pedagogisk utvikling ved HandelshØyskolen i KØbenhavn.

Vi hadde, utfra et pedagogisk synspunkt, sett fordelene ved en problemorientert undervisning.

Den gir større deltakeraktivitet, og det blir lettere for studentene å forstå nØdvendigheten av de formelle teoridannelsene.

Dessuten har vi lenge fØlt den skarpe fagoppdelingen som en hemsko for lØsning av problemer som inneholder helhetsaspekter.

Faren for dellØsninger blir for stor.

K7: Har denne måten å angripe undervisningen på sammenheng med den byråkrati/teknokrati , problematikken som vi står overfor i vårt samfunn?

- Ja, i hØyeste grad

K7: Vil det si at det er politiske hensyn som ligger bak det 8tudieopplegget dere har?

- Nei, dette er ikke noe sted for marxistisk indoktrinering, nvis det er det du tenker på. Når vi bl.a. trekker inn konkrete samfunnsproblemer i undervisningen, så er dette gjort utelukkende ut fra pedagogiske hensyn.

Dette betyr selvsagt ikke at vi utelukker undervisning i marxistisk teori, dersom studentene Ønsker slik undervisning.

K7: Hvilke reaksjoner har dere fått fra 8tat og næring8liv på det studieopplegget dere har~ - De har vært positive.

Næringslivet har funnet at denne måten å angripe problemer på er relevant også for de problemer en arbeider med i bedriftene. folk lærer å jobbe på en relevant måte.

K7: Hva med den økonomiske teorien.

Er det stort 8ett de samme teorier dere undervi8er i der som det vi lærer her?

- Ja, d et er de samme Økonomiske teoriene, men brukt på en annen måte. Hos oss er det ikke eksersisen i modellene som sådanne som er det viktigste, men det er opplæringen til å finne og bruke de rele'vante teoriene på det enkel te konkrete problem som er det viktigste.

K7: Til slutt litt om "Demokrati på arbeidsplassen".

Hvordan har dere bygd opp styringsorganene, o g hvilken innflytelse har studentene?

27

- Vi har ingen institutter,' men et stort organ med represenI prindippet er det tanter fra studenter, lærere og ansatte. like mange studentrepresentanter som det ~r representanter fra lærerpersonalet.

K? : Med Like mange representanter fra studentene som fra Lærerne viL det veL Lett oppstå konfrontasjoner der de ansattes representanter bLir tunge på vektskåLa? - Nei, vi har ikke slike fronter mellom studenter og lærere.

En motsetning i en konkret sak med studenter på den ene siden og lærerne på den andre er nesten utenkelig.

Inntil nå har vi i alle fall ikke hatt slike konflikter. Motsetningene går på tvers av slike inndelinger.

~ Med en konto i Bergens Privatbank vil De få god oversikt over Deres økonomi. De vil også kunne benytte vår utstrakte spesialservice for studenter, med muligheter for STUDIELAN - TILLEGGSLAN FORSKUDDSLAN - ETABLERINGSLAN

BERGENS PRIVATBANK

Rik på C-vitaminer.

1 I Inneholder saften av 20 pressete appels iner.

Drikk

Florida- • allpelslner

til 'roliost 28

Drikkes ublandet.

fJJersonuliol'lJultn; nø oø sumlunnsstl'u"tul'

Av TOM COLBJØRNSEN Mandag 29/10 arrangerte Fa glig Front et mote om trygdeokonomi o g -poiitikk. Der ble påvist hvord an den sterke okningen i anta ll trygdede blant annet ~ar sammenheng med de stadig hardere krav arbeidslivet stiller til den enkelte arbeidstaker. Fortid spensjon e ring brukes til å fjerne eldre, nedslitte arbeidere som ikke lenger greier å folge med i et hoyt oppd rev et produksjonstempo, arbeidere med "små" skader settes på uftiretrygd i stedet for at man skaffer dem et samfunnsnyttig a rbe id som de kan klare ut fra sine forutsetninger osv.

Hensikten med denne artikkelen er å vurdere personalforvaltningens rolle i dette bildet, ikke bare i forbindelse med bygde ne, men også i forbindelse med arbeidslivet og maktforholdene der generelt. Artikkelen er ment å skulle sees i sammenheng med en del av problematikken i grunnkurs B-13: Arbeidspsykologi o g personalforvaltning.

Den samfunnsmessige bakgrunn for personalforvaltningen .

For å forstå personalforvaltningens plassering og funksjon i dagens bedrifter er det nodvendig å se på det samfunnssystem bedriftene arbeider innenfor. Viktige kjennetegn ved dette er

2.9

- Privat eiendomsrett til produksjonsmidlene med konsentrasjon av kapital og makt på stadig færre hender.

- En rask teknologisk utvikling, hovedsakelig styrt av pri vatokonomiske lonnsomhetsbetraktninger. _ Okt internasjonal arbeidsdeling og konkurranse med de konsekvenser det har for de enkelte lands næringsliv i form av strukturrasjonalisering og spesialisering.

Listen kunne gjores mye lengre. Den er imidlertid tilstrekkelig lang for å forstå at den enkelte bedrift må være i en kontinuerlig tilpasningsprosess for å mote samfunnets krav.

En slik tilpasning forutsetter imidlertid at man også er i stand til å tilpas se bedriftens interne ressurser, deriblant den menneskelige arbeidskraft. Det er på denne bakgrunn man m~ se den okende betydning personalforvaltningen etter hvert har fått. Den del av den menneskelige arbeidskraft som ikke greier tilpasningen, f.eks. ved at de ikke greier okt tempo, overlater man til samfunnet å ta seg av i form av trygder og diverse former for stonader. (Samfunnet vil i dette tilfellet si skattebetalerne.)

Det bor påpekes at der ikke er noen ensidig påvirkning fra samfunnssystemet overfor den enkelte bedrift. De maktstrukturer man i dag har innen bedriftene , er avhengig av et be stemt samfunnssystem for å kunne opprettholdes. Det er således en vekselvirkning til stede .

Den bedriftsinterne bakgrunn for personalforvaltningen.

For den enkelte bedrift får samfunnsutviklingens krav konse kvenser på en rekke områder . Kampen for å overleve bl ir har dere for de små bedrifter. Hvis dette er en vanlig dag, ilåes 1, kanskje 2 bedrifter konkurs. Den teknologiske utvikl i ng forer til at bedriftene må bli storre for å kunne benytte seg av stordriftsfordeler. Dette forer igjen til geografiske end ringer i og konsentrasjon av produksjonen. Ressursene må ut nyttes hardere, dette gjelder også den menneskelige arbeidskraft . Dette gjores ved forskjellige former for rasjonalise ring, automatisering, spesialisering etc .

Det er vel ikke noen som vil benekte at produksjonsforholdffie i industrien medforer en rekki plager for arbeiderne. Vi kan nevne ting som nedsatt sanseevne, luftveissykdommer, ryggli delser, plager i ledd og muskler, fordoyelsesbesvær, utslitt het , sovnforstyrrelser og ulike nervose plager . Også funksjonærene rammes imidlertid i stor grad av forskjellige plager .

Selv om de ikke er så direkte utsatt for alvorlige arbeidsulykker som arbeiderne, rammes de på en rekke andre områder , særlig av forskjellige nervose lidelser . Det bor derfor presiseres at de problemer som moter arbeidstakerne, angår både arbeidere og funksjonærer.

30

Persona lfor va l tni ngens pl asseri ng o g funksjon .

Ut fra det som er sagt over , er det naturlig at personalfor val tni n gen f år en stad ig mer framtredende plass i bedriftene .

Den menneskelige a r beidskraft er neml i g vanskeligere å hanskes med enn maskiner . T. R. Han sen sier i sitt "Kompendium i personaladministr asjon " at det viktigste særtrekk ved denne ressurs er at den treffer bes l utninger (s .1 8). Det kunne derfor tenkes at arbeidstakerne ikke ville gå med på alle tilpasnings strategier som l ede l sen la opp til . Det må derfor en aktiv politikk til overfor de ansatte - en politikk som får de ansatte ti l å fo l e at deres egne interesser til enhver tid er i skjonn forening med bedriftens . Fra dagens "progressive" be driftsledelse horer man at "mennesket må settes i sentrum" .

Selvfolgel ig må bedriftsledelsen sette mennesket i sentrum !

Gjor den ikke det , og greier den ikke ved hjelp av raffinert e teknikker fra atferdsvitenskaper som psykologi og sosiologi å gjore menneskene tilpasningsdyktige t il den u tvikling som blir trukket opp uten nevneverdig innflytelse fra de ansatte, står hele systemet i f are for å bli veltet . Maktstrukturen må opprettholdes . Ut fra dette er det min påsyand at personalfor valtningen bidrar ti l å opprettholde maktstrukturen i bedriften og samf unnet. Dens fremste oppgave blir å gjore systemet mer "menneskelig" . Den blir dermed ikke et redskap som de ansatte kan benytte seg av for å kjempe igjennom forbedringer i sin situasjon.

For å belyse dette vil jeg ta for meg problematikken om arbeidsulykker og yrkesskader.

I 1967 ble det registrert 25.335 yrkesskader . I 1968 var skader på arbeidsplassei direkte årsak til 13% av alle :vold somme dodsfall . Dette bare for å vise problemets storrelse og alvor . Av analyser som har vært foretatt , viser det seg a t de aller fleste arbeidsulykker kan ti l bakefores til det man kal ler me0neskelig svikt , enten hos den som blir rammet , eller andre som har be f atning med situas j onen . Fra bedriftsleder ho ld og andre personer , f . eks . enkelte bedriftsleger , tas dette til inntekt f or det syn at feilen ligger hos den enkelte arbei dstaker . :'l. a . o .: Her må psykologer til ! De som ikke er skikket til å ta vare på seg selv , får man . underkaste behand ling av ett eller annet sla~ , så vil nok problemet lose seg .

He lt i tråd med dette er ogsa den "informasjons"-kampanje om arbeidsulykker som NRK for tiden kjorer i TV . Den har som mot to: "Din omtanke gjor utslaget". Og personalforvaltningen folger opp: Man informerer de ansatte om farer på arbeidsplas sen , man er behjelpelig med leger og psyko l oger etc . På denne måte n bidrar personalforvaltningen til å dekke over d en virkeli ge årsak til problemene , nemlig folgende : De t moderne industrisamfunns arbeidsoppgaver virker nedbry tende på individet , både fysis k og psykisk . Arbeidet e r stort sett ensformig og repe te tativt . Man er mange steder utsatt for larm og forurensning i sin arbeidssituasjon . Ensidig muske lbruk forer til slitasje på ledd og muskl er . Dette for

3/

a

nevne noe. Poenget er at slik som jobbene stort sett er utformet, forer de til store belastninger for det enkelte individ. Bl.a. vil tretthet være hyppig fo~ekommende. Sett på denne bakgrunn blir problemstillingen omkring arbeidsulykkene fundamentalt forskjellig. Arbeidssituasjonen i dagens bedrifter for flertallet av de ansatte forer til så stort press at de i utforelsen av sitt arbeid ikke makter å yte den ekstra oppmerksowhet som er nodvendig for å unngå ulykker og yrkesskader. Arsaken ligger altså ikke hos den enkelte arbeidstaker, men i de forhold han arbeider under. Men disse forholdene er resultat aven utvikling som er bestemt innenfor en bestemt maktstruktur og et bestemt samfunnssystem. Ved å rette sin oppmerksomhet mot det enkelte individ, den enkelte arbeidstaker, og forklare årsakene til det store antall ulykker som om ett eller annet var galt med arbeidstakeren, bidrar personalforvaltningen til å dekke over de virkelige årsakene. Den bidrar således til å bevare og legalisere vårt nåværende samfunnssystem, den nåværende maktstruktur. Her kommer vi o~så inn på psykologenes plass i bedriften og samfunnet. Ved a underkaste det enkelte individ behandling som om det var mentalt sykt, dersom det viser symptomer som tretthet i arbeidssituasjonen, bidrar psykologen til å ' dekke over årsaken til tretthetssymptomene i arbeidssituasjonen. Man "psykologiserer • 11O!1pJ o ([IT~o ilo ~~21~li\... ~ tnil ..~lL'"" ..).lll§tr.'I

~tI:h

.... ~"O.~

it

'7''1 d ..... ,.."... .... c:" ...~o1

.... ~0n~ fj:Jf~ ,~-:~~~':"1';~5"r~·,'-""r:-, "":~.~-;"""'~"

lUIJll ~"'~ali-,v~_ll~~v;;...iv~ ...l..-:"";"l..i.I.

Det gir deg bl. a. disse fordelene : Billetter for ca. halv pris. Rabatt på alle andre teatre i landet. Tre dagers forkjøpsrett.

AV REPERTOARET SESONGEN 1973174 NEVNER VI : Hovedscenen: ERASMUS MONTANUS av Ludvig Holberg . Blant Holbergs mest spilte kome<;:l ier, evig aktuelL ANNE FRANKS DAGBOK. Skuespillet om den jødiske pikens skjebne, bygd på hennes egen dagbok. Et gripende utsnitt aven av dette århundrets slorste forbrytelser.

JOMFRUBURET av Willner/ Reichert.

Arets ope rette, om komponisten Schube rt s trag iske liv.

VILDANDEN av Henrik Ibsen.

Dramatikerens mesterverk.

Lille Scene: HJALLARBRUI av Knut Horvei. Norsk ur-premiere på et spennende stykke dramatikk, med innslag av drøm og virk e;;ohel.

SPILL av Odd Selmer.

Et nytt og aktuelt norsk skuespill som henler sin handling rra moderne 101ballmiljø.

F~~NTROPEN av Christopher Hampton.

Vlthg, moderne komedie fra universitetsmiljø.

DEN NATIONALE SCENE

32

problemene, og oppmerksomheten dras bort fra årsaken, nemlig samfunnssystemet og maktforholdene. På denne måten fungerer psykologene politisk, politisk konserverende. De bidrar til å opprettholde systemet ved å dra oppmerksomheten bort fra det .

Det er derfor viktig å politisere den virksomhet som psykologene drtiver i arbeidslivet. Dette gjelder for 6vrig også hele personalforvaltnin gen, noe jeg ko~~er tilbake til senere .

Personalforva~tningen fungerer i dag som et redskap for le delsen og kapitaleierne. Dette vil jeg begr unne med felgende: - Personalforvaltningen er underlagt den samme målsetting som bedriften ellers. Oyvind Skard sier det slik: "Personalforvaltningen kan ikke ha noen hensikt SOT. går ut over bedriftens totale målsetting. En pers onalforvaltning som ikke faller sammen med det som til enhver tid er bedriftens målsetting, vil komme i konflikt med bedr iften for 6vrig, og vil kunne skape forstyrrelser i samarbeidet innenfor bedriften ."

Og T. R. Hansen f6yer til i sitt kompendi um : "Personaladministrasjon er intet mål i seg selv. Målet fa l. ler sammen med organisasjonens hovedmål."

De tte vil det ikke være noe galt i ders om man går ut ifra at der eksisterer et interessefellesskap mellom partene i arbeids livet. l vårt samfunn vil imidlert i d dette ikke være tilfellet .

Gje nnom sin eiendomsrett til produksjonsmidlene kan kapital eierne tilegne seg merverdien av den produksjon som er skapt 'led felles innsats fra samtlige ansatte . Når målsettingen er å oppnå st 6rs t mulig avkastping på kapitalen , må der oppstå et utbyttingsforhold. Dette er den vikti gst e årsaken til at man ikke kan snakke om interessefellesskap mellom de ansatte på den ene side og bedriftsledere og kapitale iere på den andre . Dette danner også skjelettet til maktforholdene i bedriften og samfun net.

Personalsjefens stilling i bedriften . Denne har blitt sta dig mer integrert med toppledelsen for ovrig, og således unde r lagt de samme verdinormer . Det er her grunn til å presisere at disse verdinormene ikke er et utslag av at bedriftsledere e~ slemmere enn andre mennesker .

De arbeider innenfor et system som stiller bestemte krpv til deres virksomhet. I tillegg til dette har de også objektiv interesse av at systemet består gjennom sin stilling i maktstrukturen. Nå har jeg tidlige r e pr6vd å vise at misforholdene i arbeidslivet nettopp er et ut s lag av samfunnssystemet og maktforholdene. Når personalfor valtningen blir integrert i dette gjennom sin stilling i bedriften , sier det seg selv at den ikke er i stand til å realisere en reell losning på de problemer som rammer menneskene i arbeidslivet .

Mange vil sikkert innvende at dette er et altfor m6rkt bilde.

Det skjer jo tross alt forbedringer. Og det er riktig. Men det er etter min mening bare snakk om detaljer. Ta f.eks. samarbeidsprosjektet LO/NAF. Han kan hevde at dette har f6rt til bedre arbeidsforhold for den enkelte på gulvet. Og det er delvis riktig. De arbeidere som har provd å arbeide innen-

33

for selvstyrte grupper, uttrykker at de trives bedre. Men samtidig bidrar de selvstyrte arbeidsgruppene til å opprettholde maktsystemet i bedriftene. Man har nemlig funnet ut at der er samsvar mellom den innflytelse en arbeidstaker har på sin egen situasjon, og hans motivasjon for arbeidet. Så hvorfor ikke la arbeidstakerne få fole at de har innflytelse, dersom det oker deres effektivitet, samtidig som det demper en misnoye som ellers kunne fore til alvorlige konflikter?

Jeg sier ikke med dette at man skal gå bort fra tendensen mot okt innslag av selvstyrte arbeidsgrupper i arbeidslivet.

Men det kan aldri bli mer enn et skritt på veien mot en reell losning, dvs. en losning som endrer maktforholdene.

Al terna ti ver.

Problemet blir nå å finne en vei ut av uforet. Jeg vil advare mot å redusere dette til et problem av kun "faglig" karakter. Siden det til syvende og sist dreier seg om.maktforholdene i samfunnet, er det et politisk sporsmål. A finne en vei ut av uforet blir derfor et sporsmål om å legge opp til en polit i kk som kan endre maktforholdene. På lengre sikt tror jeg at den eneste losning er et oppbrudd fra det system som har utbytting som grunnlag for sin eksistens, nemlig det kapitalistiske system. Et sosialistisk samfunn vil ikke a u tomatisk lose problemene, det har vi eksempler på.

Jeg ser det imidlertid slik at sosialismen er en nodvendig betingelse f or å kunne ta ondet ved roten. Dette vil være en langsiktig politikk. Vi må samtidig ha en politikk som kan bli en del av den politiske hverdag, en del av dagskravene. J eg vil ned e nfor skissere noen ulike strategier. Alle har det til fell e s at de vil rive pers onalforva ltningen l o s fra ledelsens grep.

Ikke fordi jeg tror at dette vil lose alle pr oblemene. Me n på kort si k t er det den eneste måten som g jor det mulig å benytte personalforvaltningen som et redska p f or reelt å bedre arbeidstakernes interesser. Innenfor vårt nåværende samfunnssystem og de rådende maktforhold kan ikke all pers onalf orvaltning tas vekk fra ledelsen. Men den del av den som er av vital interesse for de ansatte, må under kontroll av andre enn ledelsen. Jeg tenker da spesielt på slike ting som bedriftslegeordningen, vernearbeidet, planlegging og vurdering av pers onalbehov, jobbutforming, generelle velferdstiltak på arbeidsplassen, mulighet for engasjement av forskere som tar utgangspLmkt i de ansattes situas j on (aksj onsforskning ) etc. Det er vel ikke helt i overensste~melse med den rådende definisjon å si at personalforval tningen må ut av ledelsens grep når det bare dreier seg om enkelte, men viktige aspekter av den. I mangel av et bedre begrep, og med denne reserv a s jon i mente, vil jeg allikevel fortsatt benytte begrepet. Jeg går så over til beskri velse av ulike strategier.

1. Folk med bedre forståelse for de menneskelige problemer må inn i personalforvaltningen slik den er organisert i dag.

Dette kan i enkelte tilfelle fore til en liten bedring, spesielt der man har "progressive" bedriftsledere. Imidlertid, bedriftsledernes "progressivitet" er som regel

34

bare ulik grad av konservatisme . De setter systemets krav over de ansattes krav . Eller som Sverre W. Rosto ft, tidligere industriminister og president i industriforbundet uttaler det : "Bedriftsledelsens forst e plikt er å sorge for hoy produktivitet og fort jeneste . De ansattes velferd rna komme i annen rekke , uansett hvor riktig og nodv endig den er . De ansatte i en bedr if t er ikke innbyggere for hvis fordel insti tusjo nen eksisterer . " Dessuten er han bare i lite~ grad selv uavhengi g nok til å bestemme hva man vil drive med , problemene blir i store trekk trukket opp av toppledelsen , deriblant personalsjefen . Og personalsjef blir man ikke dersom man har et annet syn på verden enn toppledelsen. Je g tror derfor det er kraftig b egrenset hva man kan få utrettet , alle gode intensjoner til tross . .Jeg tror man fort vil komme til å oppleve alvo r lige rollekonflikter .

2 . Personalforvaltningen må inn under staten . Dette innebærer at det er de folkevalgte som trekker opp hovedret ningslinjene for personalforvaltningen, i samsvar med samfunnsmessige vurderinger (i motsetning til dag ens bedriftsakonomiske) . Dette syn har mye for seg . Imidlertid er det en f are for , slik staten i dag f ungerer , at dette vil være et skritt i korporativ retning, dvs. at politikken legg es opp i statsbyråkratiet i samarbeid med toppsjiktet i de ulike interesseo rganisasjoner , mens Stortinget reduseres til et sandpåstroingsorgan .

3. Personalforvaltningen må inn under kontroll av fagbevegel -

sen , dvs . LO . Dersom den skal inn under LO s entralt, rei se r det seg enkelte motforestillinger . LO - ledel sen synes i dag å fole seg mer ansvarlig overfor "utviklingen" enn overfor de fagorganisertes og ovri ge arbeidstageres interesser . ["1an kunne legge personalforval tningen inn under klubben 'på den enkelte bedrif t . Dette har mye f or seg . Man kommer · da i nær kontakt med de som har problem~ne . Det oppstår imidl ertid praktiske problemer . Hvem skal f . eks . lonne perso nal ;wdelingen?

A,vslutning .

Jeg vil ikke , og kan heller ikke , peke ut noen endelig losning .

Punktene over er bare ment som grunnlag for en diskusjon . Jeg vil også på ny understreke at dette ikke vil lose alle arbeids livets problemer. Haktforholdene vil fortsatt være som de er , det er således viktig ik ke å miste det langsiktige perspektiv av syne .

Til s l utt vil jeg s i at selv om denne artikkelen er et for sok på en kritikk av rådende oppfatninger innenfor fagområdet personalforvaltning, er det ikke ment som en direkte kritikk på utformingen av grunnkurs B- 13 ; Arbeidspsykologi og per so nal forvaltning. Den utforming dette etter hvert har fått , er nettopp en stimulans til kritisk tenkning omkring denne verdila dede problematikken .

35

Arbeidsmarkedet for sivil6konomer

Av

TROND BØRRESEN

I de aller siste år har arbeidsmarkedssituasjonen for en del akademiske grupperinger vært i sOkelyset. Særlig blant ingeniorer/sivilingeniorer har man registrert en del arbeidsledighet, men også blant sivilokonomer synes man å merke at det ikke er like lett å få jobb som for.

Ut fra onsket om mer konkret informasjon om denne situasjonen, ble det utarbeidet et sporreskjerna som ble sendt ut til hver kandidat som ble uteksaminert våren 1973 sammen med hans vitnesbyrd. Denne utsendingen fant sted omlag 1-2 uker etter at de fleste nyuteksaminerte kandidater hadde forlatt Hoyskolen, og sporreskjemaet ble anmodet returnert innen 23. ~uni (St.Hans).

12"7 kandidater ble tilsendt sporreskjemaet våren 1973. 76 (59.8%) besvarte det.

HVA FIKK VI HORE? I det folgende er plukket ut noen sporsmål og svar: Har du fått deg stilling pr. i dag (23. juni) JA 34 (44.7%) NEI 42 (55.3%) SIVILOKONOMER SOM HAR FATT STILLING (SVART JA OVENFOR): Fikk du stillingen for eksamensresultatene forelå? JA 30 NEI...2± 34 Hva mener du gjorde at du fikk stillingen?

Karakterer ved NHH 7 Tidligere arbeid/bekjentskap 5 Organisatorisk tilknytning 2 Faglige kvalifikasjoner/interesser 2 Seminar ved NHH 8 Intervju 2 Uspesifisert/Annet ~ 34 Hvordan fikk du stillingen?

Svar på annonse 11 Gjennom NHH eller oppslag v/NHH 10 Tidligere arbeidet i bedriften 7 Selv kontaktet bedriften 3 Annet -.3. 34 Bedriftens art (bransje)?

Industri 14 Revisjon 4 Forskning Konsulentfirma O 2 Undervisning 1 Offentlig administrasj.5 Handel 2 Transport/shipping 2 Bank/ forsikring 2. 34 Annet 2.

36

Bedriftens lokalisering?

Oslo 15 Bergen Stor - Oslo ~ Vestlandet

!'l ord - Nor ge Os tlandet Annet l 31, Fagomr책der som kommer mest til anvendelse arbeidet? (det fagomr책det som er prioritert som nr . 1 , er uttatt) Regnskap Administrasj on 2 9 i-1arkedsokonomi 4 Revi sj on 2 4 Budsjettering Operasjonsanalyse 1 Utredningsarbeid 4 Langtidsplanlegging 1 1+ 3!+ Salg/reklame 'let ikke/uspesifisert ..1 Lonn?

Gjennomsnitt for disse : kr.45.600 ,- pr . 책r .

9

.5.

Banken med personlig service for alle

Als Fiskernes Bank Bryggen

Blomstertorget

37

I sel<retariatet der kan de dyktig pra te.

De har sJ.ik sympati nt,r tung en er p c'\. eli med modig k runp og dristig tross 0e vil SG gjerne lede oss i sekret a riatet.

I sekretariatet der er de iy~, e late. l, nei, de henger i med innbitt energi og aJ, river i en protol,oll protester imot tvang og vold i sekretariatet.

I sek.r etariatet de dyrker klassehatet.

Der vi l de oss befri fra l', ød og tyranni 0[; avgjort sette makt mot makt.

Det er eå sant Bom det er sagt i . sekretariatet.

I sekretariatet de li gger ansvareflate OG undg" r bryderi for landets industri.

Slik kryper de på maven frem og fører kamp med ,fynd ,klem i "s ·ekretariat:et.

og

rudolf nilsen

38

HILMAR REKSTEN

Nøkkelen til Matskapet Hos OSS er alle varer 10% billigere.

Tilbud 5-30'10. Ă&#x2DC;l og mineralvann i kasser 10%.

Hvor mange tilbud vet jeg ikke, men i alle fall over 100.

Velkommen innom

mini

mut-

sente,

STUDENTENES MØTESTED når det er snakk om klær!

Spesialservice mot fremvisning av studiekort.

SKJORTER, 14 farger, flott utvalgGENSERE, 10 farger, Høy halsDYNEJAKKER & BLUSER til spesialpris

39.50 39.50 138.-

49.50 59.50 149.-

MODERNE SMOKING og UTSTYR NB! til unge herrer - vi har det hele!

NB! (Vår dyktige skreddermester står her GRATIS til disposisjon)

Velkommen ttl

EIDENBOM~ STRANDGATEN

52

Disponent : Siviløkonom P. Eidenbom