Nattmannens datter: 1. Frostrosen Neste bok er i salg fra 9. juli til 19. august 2012
May Lis Ruus
1
Frostrosen
© 2012 Cappelen Damm AS © 2012 May Lis Ruus ISBN 978-82-02-37333-7 1. opplag 2012 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Vebjørn Strømmen Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 www.norskeserier.no
Til mamma og pappa som ga meg livet. Takk for en fin oppvekst.
personer i nattmannens datter Pü Manufakturhuset: Lucie Tønnisdatter Karen Malene Signesdatter Elisabetta Canuta Tilly Lars Olesen Løse kvinner: Madam Moll Gulla Ansatte: Husmor Halland Matmor Klara Vaktmann Svendsen Forstander Gregorius Galle Andre: Antonette Galle, forstanderfruen
kjære leser
Historien Nattmannens datter ble skrevet på ganske kort tid. Men i virkeligheten er den et resultat av mange mindre deler, som puslespillbrikker jeg ikke visste hørte sammen. Tittelen kom først. En dag leste jeg om skarpretterens medhjelper, rakkeren – eller nattmannen. Mens bøddelen var respektert, var nattmannen og hans familie fryktet og hatet. Men det var hans datter jeg ville skrive om. Så kom Lucie. Hennes person og bakgrunn nærmest formet seg selv, som om hun bare ventet på å bli til. For meg føles Lucie nesten levende, som om hun lever sitt eget liv i en parallell verden. Jeg kan aldri være lenge borte fra henne, for jeg må vite hva som skjer videre. Året 1701, når historien min starter, er heller ikke tilfeldig valgt. For noen år siden bodde vi i et gammelt bergenshus. Vi ble fortalt at huset en gang hadde vært forstanderbolig for Manufakturhuset, som lå rett over veien, og jeg leste alt jeg kom over om tidsepoken. Manufakturhuset i Bergen ble bygget i 1646, og 7
var opprinnelig et barnehus der foreldreløse kunne få oppdragelse og opplæring. Men etter noen tiår ble det mer en arbeidsanstalt. Det er ikke så mye som er bevart fra Manufakturhusets første femti år, så det har gitt meg frihet til å dikte opp personene og deres liv. Disse fire delene – handling, hovedperson, tid og sted – er hjørnene i puslespillet. Jeg er på god vei til å fylle kantene og ser konturene av helheten. Jeg håper at du som leser dette akkurat nå, har lyst til å følge med etter hvert som det skapes, og til slutt se det ferdige bildet. Velkommen inn i Lucies verden! Vennlig hilsen May Lis Ruus
prolog
Bergen, 1692 Da Lucie slo opp øynene, skjønte hun ikke først hvor hun var. Det gikk noen sekunder før hun husket at de hadde sovet i en ordentlig seng i et vertshus. Med ett så hun kjolen. Den nydelige, skinnende blå kjolen, med kniplinger langs kanten og små blomster i det blanke stoffet! Hun blunket søvnen ut av øynene. Det var jo den samme som faren hadde solgt dagen før. Hvordan kunne det ha seg? Den hang over en stol, rett ved siden av henne. Hun hoppet ned fra sengen og var borte ved stolen i ett sprang. Det var den samme kjolen! «Å!» jublet hun høyt og berørte den forsiktig. Men hun så at hendene var skitne, og senket dem. Hun snudde seg og så seg rundt i rommet. Faren satt på en pinnestol ved vinduet, med et kjærlig smil i det gode ansiktet. «Far! Se! Det er kjolen som vi fikk på den gården!» Hun løp over det kalde tregulvet og kastet seg om farens hals. Han klemte henne hardt og inderlig. 9
«Ja, jenta mi. Det er den samme kjolen. Jeg kjøpte den tilbake.» Ordene var langsomme og stemmen lav. «Men hvordan?» Hun ristet på hodet så de lange lokkene danset rundt ørene hennes. «Vi fikk mat, og vi fikk sove her fordi vi fikk penger for den fine kjolen.» Hun forsto ikke. Faren bare nikket alvorlig. Han som alltid pleide å smile og være glad, hadde nå en dyp nyve mellom brynene og kjeveben som strammet seg. Lucie strøk en pekefinger over pannen til faren. «Ikke lag sint panne, far,» sa hun og forsøkte å høres streng ut. Faren begynte å le, og nyven forsvant. Men så ble han alvorlig igjen. «I dag skal vi noe spesielt, Lucie. Du må være fin.» Øynene hans var blanke, og Lucie ble urolig. «Far, hvorfor er du så bedrøvet?» Den store kulen faren hadde på halsen, hoppet opp og ned. Han åpnet munnen for å svare, men bare et kremt kom ut. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Slik hadde hun aldri sett faren før. Hun la armene rundt halsen hans igjen, og brydde seg ikke om at skjeggstubbene skrapte mot kinnet hennes. «Jeg vil ikke ha kjolen om det gjør deg trist, far,» hvisket hun. Da tok faren henne foran seg og strøk hånden over det lyse, lange håret. «Jeg er så glad i deg, jenta mi. Jeg skal alltid være hos deg. Glem aldri det.» Han blunket med begge øynene og satte en pekefinger mot kinnet der hun hadde et smilehull. Hun visste hva 10
han skulle si, og så forventningsfullt på ham. Med sin myke, varme røst hvisket han de kjente ordene som han pleide å si hver eneste morgen. «Når du er trist, skal jeg være der. Når du er redd, skal jeg være der. Når verden faller ned på deg, skal jeg være der. Jeg skal ta deg imot når du faller.» Lucie smilte strålende. De siste ordene hans lød som en hvisken. «Hun er alt for meg, og jeg tror ikke hun vet det.» Iført den vakre, blå kjolen trippet hun bortover stretene mens morgensolens stråler falt på de brune trehusene. Hun elsket byen. Den oste av liv, lukter og lyder, og hun fikk aldri nok av den. Det var her hun følte seg hjemme. «Kan vi ikke være her i byen for alltid, far?» ropte hun glad mens hun strakte ut armene som en sol. Den lyse barnestemmen gjallet mellom husveggene, og gleden sydet i henne. Faren gikk litt lenger bak og sendte henne et smil til svar. At det ikke nådde opp til øynene, var Lucie for ung til å forstå. Først da de sto ved en port foran en stor bygning, skjønte hun at noe var galt. Han tok hånden hennes, og den var ikke varm og tørr som den pleide. Den var klam og skalv lett. Lucie våget ikke å spørre om noe, hun bare så på ham med de klare, lyseblå øynene sine. «Jenta mi …» Stemmen hans sprakk. Blikket hans var så uendelig trist. Han satte seg på huk og la hendene på armene hennes. Så knuget han henne inntil 11
seg. «Du må aldri glemme at jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Du er alt for meg og vil alltid være det.» «Far …» Med ett skjønte hun det. Mennene som hadde gått bak dem hele veien fra vertshuset. Kjolen han ikke hadde hatt råd til. Tiden han var borte i går kveld. Og det triste ansiktet hans nå. Dette var farvel. «Vil du ikke ha meg mer, far?» Tårene sto i øynene hennes. Faren klarte ikke å svare. «Kom igjen, Tønnis. Få det overstått!» ropte den ene mannen som sto et stykke bak dem. Han hadde en rød jakke som nesten lyste opp i alt det brune og grå. «Lucie, det er ingenting jeg heller vil enn å ha deg hos meg. Du vil forstå når du blir eldre. Ta denne.» Han plukket opp en liten skinntaske fra skreppen han alltid bar på. «Hva er det?» Hun gråt nå. «Jenta mi, husk at jeg alltid vil være hos deg, selv om jeg er borte!» En gråhåret kvinne åpnet porten. Hun sa ikke noe, ble bare stående med hendene foldet foran seg. «Tønnis, tiden er inne!» Mannen i rødt kom mot dem. I hånden bar han en lang stav med en jernkule med pigger på. Kvinnen tok et hardt grep om Lucies hånd og dro henne med seg inn gjennom porten. Det siste Lucie så av faren, var det bøyde hodet hans mens han ble ført bort mellom de to fremmede mennene. Hun var alene i verden.
kapittel 1
Bergen, 2. mars 1701 «Er du klar?» hvisket Lucie lavt. Øynene hadde problemer med å se noe i den mørke sovesalen. Skyggene var vanskelig å skille fra hverandre. Hun satt på sengen med de bare føttene på tregulvet og prøvde å se om det var noen bevegelse fra sengen ved siden av. Borte fra den andre siden av rommet hørtes lave, skarpe lyder fra en av de yngste jentene. Det måtte være Marte som gnisset tenner igjen. Flere andre begynte å røre på seg i søvne, og Lucie holdt pusten og håpet at ingen skulle våkne. Da det ble rolig igjen, bøyde Lucie seg frem og dultet borti skikkelsen som lå under ullteppet i nabosengen. Ved siden av seg hørte hun at Karen Malene smattet og snudde seg med et lite snork. Hun hadde sovnet! «Karen Malene! Våkne!» Lucie bøyde seg frem til der hun trodde venninnens øre var. «Hm? Hva …» Karen Malene tidde da hun fikk en ny dult i skulderen. «Å ja … jeg må ha duppet av et øyeblikk,» mumlet hun med søvndrukken stemme. 13
«Det er over midnatt, og vekteren har passert. Kom igjen!» Karen Malene strakte på armene og satte seg opp i sengen. Lucie kastet et raskt blikk på piken hun delte seng med, lille Tilly. De rundt tredve jentene lå sammen to og to, en halvvoksen og ett barn i hver seng. Når de var enda flere på sovesalen, kunne de ligge tre i hver seng. Men Tilly lå rolig, i dyp søvn, utslitt etter en lang dag med hardt arbeid. Lucie og Karen Malene prøvde å være så stille som de bare kunne, mens de hektet ned kappene sine fra knaggen mellom sengene. Lydløst stakk jentene de bare føttene nedi støvlene som sto inntil veggen. Det kriblet av spenning i Lucies mage. Hun kjente seg nesten som en eventyrer. Selvsagt hadde hun tenkt tanken på at de kunne bli tatt, men de hadde bestemt seg for å ta sjansen på det. Husmor pleide å sove tungt på denne tiden, og det gjorde alle andre også. Det verste som kunne skje, var at de fikk noen stokkeslag eller at de måtte stå over middagen. Men sannsynligvis ville de ikke bli oppdaget, og de ville bare få en litt tung arbeidsdag, siden de hadde mistet nattesøvnen. «Er du klar?» spurte Lucie venninnen. «Ja, la oss gå. Husk posen,» hvisket Karen Malene. Fra under sengen fisket Lucie frem lerretsposen som hun hadde sydd selv av restestoff. Den var tom, bortsett fra det viktigste – nøkkelen. Jentenes sovesal var i likhet med guttenes sal låst om natten. Hvis noe hendte i løpet av natten, måtte de ringe i en klokke som husmor hadde fått satt opp før 14
jul. Klokkestrengen førte ned til hennes sovekammer i etasjen under. Ved sengetid hadde de lurt husmor Halland på samme måte som de hadde gjort ved to anledninger tidligere. En av jentene stakk fingeren i halsen så hun kastet opp, og så fikk hun komme på sykestuen. En av de andre jentene fikk alltid være hos den som var syk, til matmor kom og så til den syke. Noen ganger ble doktoren tilkalt. Husmor Halland var rask til å forlate sykestuen, for hennes største frykt var å bli smittet av tæring eller pestelenze, enda det var nesten femti år siden forrige gang pesten herjet. Det hadde ikke engang vært i Bergen, men i Christiania. Sykestuen lå bare noen dører fra husmors kammers. Hun hadde nøkkelknippet sitt på en knagg på veggen hos seg når hun var inne. Når noen var syke, gikk hun alltid til kjøkkenet for å lage seg en kopp te for å roe nervene. Da var det en mulighet for å smyge seg inn på husmors værelse og hekte av nøkkelen til sovesalen. Det hadde Lucie gjort i dag mens Karen Malene holdt vakt. Akkurat nå lå denne nøkkelen i Lucies lerretspose. Lydløst stakk Lucie den lille nøkkelen inn i nøkkelhullet og vred rundt. Den lave, men solide døren var treg og knirkete, så hun lirket den opp sakte. Hun passet på å se ut gjennom dørsprekken med ett øye, men det var ingen utenfor. Jentenes sovesal lå i øverste etasje, på loftet. Det var kun en liten avsats utenfor døren før de kom til trappen. Trinnene var smale, og Lucie gikk først med Karen Malene like bak. 15
Da de sto i den lange korridoren i etasjen under, stanset de for å lytte. Det var helt stille. Ingen lys var tent nå midt på natten, men øynene deres klarte likevel å se godt nok i mørket. «Jeg håper guttene har rett i at gamle Svendsen snorksover utenfor salen deres på denne tiden,» hvisket Lucie og så mot de lukkede dørene der oppasserne hadde sine kammers. Svendsen var vaktmannen på Manufakturhuset. Han pleide å holde vakt om natten, og sov om morgenen. Om ettermiddagen og kvelden gjorde han vedlikeholds- og reparasjonsarbeid på huset. Det var helt stille. Bare lyden av vinden som pisket grenene på et gammelt tre mot et vindu, kunne høres. «Kanskje vi skulle ha tatt støvlene i hånden?» hvisket Karen Malene lavt. Lucie hadde tenkt det samme mens hun lå våken og ventet på at vekteren skulle annonsere midnatt på runden sin. Hun ristet på hodet. «Gulvet er kaldt. Vi får frost i oss om vi tasser barføtt her ute. Men vi skulle hatt sokker.» «Skal vi gå opp igjen?» «Nei, vi blir ikke lenge ute, så det får vel gå. Eller hva tror du?» Lucie så spørrende på Karen Malene. Hun hadde merket at venninnen ikke så ut til å synes at dette var like spennende som hun selv gjorde. Karen Malene var alvorlig og virket skvetten. «Ja, det går vel fint. Vi har jo ullsåler i støvlene. De varmer jo litt.» «Er du sikker på at du vil? Vi kan gå opp igjen,» hvisket Lucie. 16
Den andre piken ristet på hodet, og Lucie smilte oppmuntrende. «Det går nok fint, skal du se. Snart er vi tilbake i sengene våre og kan drømme om de deilige pølsene vi kan ha i suppen i morgen!» Lucies ord fikk Karen Malene til å tø opp litt. Hun smilte og nikket. De listet seg bortover korridoren mot trappen som gikk ned i første etasje. Det knirket i trebordene her og der, men ingen dører åpnet seg. Alle sov nok tungt nå. Også oppasserne hadde lange dager, selv om arbeidet kanskje ikke var like tungt rent kroppslig. Lucie kjente kulden stryke langs gulvet og oppunder den side nattserken. Huden på de bare leggene nuppet seg, og kulden bredte seg videre oppover ryggen. De burde tatt mer klær på seg. Det ville være enda kaldere ute. De hastet gjennom korridoren i første etasje, og endelig sto de i hallen. Den var ikke stor, og inneholdt kun to benker og et lite bord. Her kunne de som bodde på Manufakturhuset, ta imot besøk. Det skjedde ikke ofte, for de unge var uten familie som kunne ta seg av dem. De som kom på besøk, var som regel familie eller venner av de løse kvinnene som var her som straff for at de hadde bedrevet hor. Ved sidedøren grep Karen Malene en lykt og et tennstål som lå på et lite bord. «Godt tenkt,» sa Lucie lavt. «Det kan jo være vi trenger lys der nede.» Hun tok nøkkelen som hang på veggen ved siden av døren. Da døren gled opp, gispet Lucie av den sure vinden som slo imot dem. 17
«Dette er for kaldt! Vi må gå tilbake igjen! Vi kan få lungetæring om vi går ut med så lite klær.» Karen Malene knep leppene sammen og tok tak i Lucies arm med den ledige hånden for å dra henne inn igjen i hallen. Lucie nølte. Vinden var isende kald. Hvis de ble syke, kunne det bli skjebnesvangert for Karen Malene. Etter vinterens sott hadde hun fremdeles en stygg hoste som hun ikke ble kvitt. «Tilly trenger en oppmuntring etter straffen i dag. Jeg er sikker på at vi finner noe på dyngen til henne. Og du så jo alle pølsene som slaktehuset dumpet i dag! Vi trenger den ekstra maten,» sa Lucie innstendig. Karen Malene nikket alvorlig og dro opp den store hetten på kappen. Lucie la hendene sine på venninnens armer og strøk henne raskt utenpå kappen for å varme henne. «Jeg går alene. Så kan du holde vakt. Du kan tenne lyset og stå i vinduet, og så vifter du med lykten om det kommer noen.» Hun smilte oppmuntrende. «Er du sikker på at du vil gå alene? Jeg kan godt bli med,» sa Karen Malene og prøvde å skjule skjelvingen. «Ja, det går fint. Jeg bruker sikkert ikke mer enn noen minutter. Holder du vakt, da?» Karen Malene nikket og smilte takknemlig. Lucie gikk så fort hun turte på det rimete gresset. Dagen før hadde det regnet, men så hadde det plutselig blitt kaldere. Fuktigheten på bakken hadde frosset, så 18
hun måtte gå forsiktig for ikke å gli. Hun håpet at ikke alt var frosset fast på dyngen. Det hadde vært fint å finne en liten overraskelse til Tilly. Tilly var den yngste av jentene på huset. Hun hadde kommet for fire måneder siden, tynn og forknytt og trist. Alle hadde fått medlidenhet med det spede barnet med de store, sørgmodige øynene. Det gikk flere uker før hun ytret sitt første ord, og når hun måtte si noe, hadde hun alltid en bedrøvet klang i den tynne stemmen. Hun hadde et alvorlig drag over ansiktet, og øynene var dype som bunnløse, sorte tjern. Men etter jul hadde hun sakte, men sikkert livnet til, men bare når hun var sammen med Lucie. Så vidt Lucie visste hadde ingen andre enn hun fått se Tillys smil. Lucie hadde vunnet barnets tillit ved å snakke vennlig til henne, og gi henne klemmer og leie henne når de hadde friettermiddag på bededagen. For hver dag som gikk, ble båndet mellom Tilly og Lucie sterkere, og Lucie ble mer og mer glad i den lille piken. Tilly hadde ikke sagt noe om seg selv, men hun hadde hatt stygge blåmerker og arr på kroppen da hun kom. I dag hadde hun fått smake riset da hun hadde vært uheldig og veltet matkoppen med velling utover bordet, seg selv og gulvet. Husmor hadde reist seg og strenet bort til Tilly, halt henne med seg etter øret og plassert henne i skammekroken. Så hadde hun hentet spanskrøret og gitt henne tre slag på blanke messingen. Tilly hadde vært rød i ansiktet av smerte, skam og redsel. Ved kveldsstellet hadde Lucie sett til sårene, men husmor hadde heldigvis ikke slått hardt. Det var tre 19
røde skrammer, men det hadde ikke blødd. Tilly hadde hikstet lavt helt til hun endelig falt i søvn. Da Lucie var kommet midt mellom Manufakturhuset og Lille Lungegårdsvann, stanset hun og snudde seg. Det var ikke lys å se i noen av vinduene. Men hun hadde egentlig ikke regnet med at Karen Malene skulle tenne lyset og vente. Hun håpet at venninnen hadde gått tilbake til sengen og lagt seg. En skjelving gikk gjennom Lucie mens hun betraktet den store bygningen som nå ble kalt Manufakturhuset. Hun lurte på om Bergens borgere visste hvordan barna egentlig hadde det der inne. At det å tilvirke mest mulig kom foran opplæringen de egentlig skulle ha hatt. At oppdragelsen besto av stokkeslag og pryl, aldri et vennlig ord eller et kjærlig klapp på kinnet. At barna ofte gråt seg i søvn der de lå og frøs i sengene i den trekkfulle sovesalen om vinteren. At de fikk så skral kost at så snart den første sotten satte inn om høsten, bukket mange under og døde. At mange var så desperate etter et annet liv, at de rømte så snart de fikk sjansen, og levde på gaten i stedet. Men kanskje de ikke ville ha brydd seg. Folk tenkte vel at det var bedre at de halvvoksne ungene fikk oppdragelse enn at de gikk på gaten og tigget eller stjal. Den snille matmor Klara hadde vært her i hele sitt voksne liv, og hun kalte det fremdeles for Børnehuset, selv om det på folkemunne ble kalt Tugthuset, og det offisielt nå het Manufakturhuset. Når jentene hadde kjøkkentjeneste hos Klara, pleide hun alltid å fortelle hvordan det hadde vært før. Da Bergen fulgte etter Danmark og opprettet 20
Børne- og Tugthuset for over femti år siden, var det med et edelt formål. Tanken var å gi foreldreløse barn et sted å bo. De skulle få oppdragelse og opplæring i et yrke. Det hadde også blitt bestemt at byens løse kvinner kunne bli dømt til et opphold her. Borgermesteren ønsket å få bukt med all usømmeligheten i byen som disse kvinnene sto for, og gjennom straffarbeid skulle de komme på bedre tanker. Men det var viktig at kvinnene ble holdt adskilt fra barna, så de voksne ikke lærte de unge udyd. Klara hadde fortalt at da hun var ung, hadde Børnehuset vært et godt sted å være for de ulykksalige barna som ikke hadde foreldre eller slekt til å ta seg av dem. De fikk god oppdragelse, og de lærte seg et yrke under kyndig veiledning fra byens skreddere, buntmakere, skomakere, salmakere og bødtkere. Men så, for nesten tyve år siden, hadde en ung og driftig handelsmann fått tillatelse til å starte med manufaktur på anstalten. Tolv vevstoler ble kjøpt inn, og etter det hadde barna og kvinnene arbeidet fra morgen til kveld med å lage uniformer til hæren. Nå var Danmark-Norge i krig med Sverige, og tilvirkningen var trappet kraftig opp. Stadig flere kvinner ble tatt inn for å gjøre tvangsarbeid, og i det siste hadde ledige plasser blitt fylt av kvinner i stedet for barn, for å få gjort mest mulig arbeid. De yngste jentene måtte også ta annet arbeid, som klesvask, feiing, skrubbing av gulv, kjøkkentjeneste og opprydning. Det var ikke mye til utdannelse de fikk nå lenger. Inntjeningen og lønnsomheten kom i første rekke. Et lite sukk unnslapp Lucie mens hun gned hendene 21
mot hverandre. Selv om vinden var sur, var det en lettelse at det ikke var vindstille denne natten. Lukten fra garveriene, kaggene og det råtnende matavfallet hang mellom fjellene som et lokk over byen på stille dager. Det var ikke bare rundt Vågen at folk kastet fra seg søppel og tømte dokaggene. Også her ved Smålungeren var haugene store. Det gikk renner ned til vannet der folk kastet innholdet fra pottene, matavfall og skyller, i tillegg til at de hensatte annet avfall ved bredden i stedet for å dumpe det i vannet slik de skulle. Stanken var ikke så ille om vinteren, men når solen varmet på vindstille sommerdager, var det nesten ikke mulig å oppholde seg utenfor Manufakturhuset. Den illeluktende eimen snek seg forbi nesen hennes, men forsvant like raskt som den hadde kommet, takket være vinden. Lucie håpet at hun ville finne noe fint til lille Tilly. Piken hadde kommet tomhendt til Manufakturhuset, uten andre eiendeler enn klærne hun hadde på kroppen. Kjolen, skoene og kåpen var fine og tydet på at Tilly kom fra et velstående hjem. Disse plaggene var erstattet av en altfor stor og svært slitt tukthuskjole. Den røde kåpen var alt hun hadde igjen fra sitt gamle liv. Tilly hadde sett med forundrede øyne på tingene de andre jentene på sovesalen hadde. Det var potteskår med nydelige, intrikate mønstre, små kuler av bly og jern, og biter av glass i grønt og brunt. Guttene hadde poser med kutenner som de spilte med, men også de pleide å samle små skatter. Alle hadde de en trang til å eie noe som bare var deres. 22
De fineste gjenstandene var krittpipene. Noen ganger når barna rotet rundt i avfallet, fant de biter av brukte krittpiper. De fleste var enkle og billige, men noen få hadde utskjæringer på pipestilken eller pipehodet. En av jentene hadde et pipehode som var skåret ut som et menneskeansikt. Hun ville ikke gi pipen fra seg, men det var tydelig at Tilly hadde forferdelig lyst på den. Lucie håpet hun skulle finne en slik til den lille piken en dag. I kveld hadde Tilly stille fortalt Lucie da de la seg, at hun trodde det var fødselsdagen hennes i morgen. Året før hadde Danmark-Norge innført den gregorianske kalenderen, og husmor Halland hadde begynt å innlede morgenbønnen med å si hvilken dag og dato det var. Tilly ville bli ni år den andre mars. Det var ikke vanlig at Manufakturhuset tok inn foreldreløse barn under tolv år, men det hadde hendt. Lucie hadde selv vært ti den gang hun kom hit, etter to triste år på fattighuset. Hun hadde vært på Manufakturhuset i syv år allerede. Om mindre enn ett år måtte hun klare seg selv. Hun både gledet og gruet seg til hun sto der alene i den store verden, uten slekt og uten midler til å klare seg i livet. Men hun hadde lært mye her, og håpet var å få seg en stilling som syerske i en av byens skredderforretninger. Kanskje en kjolemaker … det var det som var drømmen hennes. Et stille sukk unnslapp henne før hun ristet av seg tanken på den ukjente fremtiden. Fremdeles var det ikke tegn til Karen Malene i vinduet. Ja, hun hadde nok gått og lagt seg igjen. Men det var like bra. 23
Lucie skulle til å snu seg igjen, da vinden tok tak den lange luggen som hadde lurt seg ut av fletten. Med den ledige hånden dro hun de blonde hårflisene vekk fra ansiktet. Lucies hår hadde mørknet litt etter at hun ble eldre. Da hun vandret fra grend til grend med faren, hadde de vært ute hver eneste dag. Solen hadde lysnet håret, slik at det var nesten hvitt når sommeren var over. Men etter at faren forsvant ut av livet hennes, hadde hun tilbrakt de fleste dagene innendørs, sommer som vinter. Huden som før hadde sett frisk og gyllen ut, var nå blek og gusten. Akkurat som hos alle barna på Manufakturhuset. Det var ikke bare håret og huden som hadde forandret seg etter at hun kom til arbeidsanstalten. Når hun en sjelden gang speilte seg, ble hun hver gang overrasket over at de lyseblå øynene ikke virket like klare som før. De virket matte og trette. Da hun som barn hadde vandret med faren sin, hadde hun hatt lubne armer og kinn. Men innen hun hadde fylt ni år, var hun tynn som en spiker, og smilehullet var ikke lenger et dypt og sjarmerende søkk i det ene kinnet. Hun hadde bare ett smilehull, og hun husket at faren sa at det ene kinnet kom fra moren hennes, og det andre kom fra ham. Lucie skjønte ikke helt hva det betydde, men hun likte det likevel. Det ga en tilhørighet. Selv om alt var borte nå, hadde hun en drøm om at hun en gang ville oppleve følelsen av å høre til igjen. I det samme hørte hun en lyd bak seg, fra søppelhaugen. Som om noen tråkket på et tynt dyreben som knakk. Hun snudde seg lynraskt og sperret opp øy24
nene for å klare å skjelne noe i mørket. Hårene reiste seg på armene, og et gys spredte seg nedover ryggen. Var det noe som beveget seg der fremme? Hjertet begynte å galoppere i brystet hennes så det dunket i ørene. Med ett kjente hun seg utsatt og alene. Mens hun forsøkte å puste så stille som mulig, så hun vaktsomt mot fyllingen. Skyene jaget over den mørke himmelen og lot ikke måneskinnet rekke å sende sine bleke strimer av lys ned på den stille byen. Ingen folk var ute på denne tiden. Kun byens vekterkorps gikk rundene sine nå, men vekteren som hadde vært utenfor Manufakturhuset for en stund siden, hadde for lengst gått videre. Nattmannen arbeidet i allslags vær, men så tidlig på natten samlet han inn søppel inne i bykjernen. Han tømte vognen sin i Vågen eller her ved Smålogeren, men ikke før det grydde av dag. Lucie ville nødig møte på den skumle mannen alene på nattetid. Det var derfor de hadde bestemt seg for å snike seg ut på denne tiden. Kanskje det var en fugl. Kråkene som holdt til ovenfor Katedralskolen, pleide å rote etter mat på fyllingen om dagen, men når mørket seg på, fløy de skrikende i store svermer over Bispengen i en time før de slo seg til ro for natten på Fjellsiden. Men det var neppe en kråke hun hadde hørt nå midt på natten. Skulle hun snu og løpe inn igjen? Tanken på den varme sengen med ullteppet fristet. Hun så fra huset til dyngen igjen. Helt stille. Det var nok ikke noen der. Vinden måtte ha tatt 25
tak i et eller annet og røsket det opp. Hun måtte ikke være så lettskremt. Pølsene som lå der nå, ville ikke være der i morgen. Enten ville guttene ta dem når de gikk ut med søppelet, eller så ville løshunder eller lemmene på fattighuset forsyne seg. Eller tiggere og løsgjengere. Slike ting lå aldri lenge, det visste både de som dumpet dem, og de som lette gjennom haugene. Om hun ikke fant en krittpipe eller noe annet til Tilly, kunne de i det minste kose seg med pølsebiter i morgen. Lucie begynte å gå et par forsiktige skritt fremover mens hun årvåkent brukte synet og hørselen. Hun fór sammen på ny da hun hørte en lyd. Denne gangen lød det bak henne, ikke fra fyllingen. Hun stivnet og snudde seg langsomt mens hjertet hamret. En mørk, kappekledd skikkelse kom løpende mot henne. Lucie skulle til å løpe mot avfallsdyngen, der hun kunne gjemme seg, da hun hørte en kjent stemme: «Lucie! Det er meg!» «Karen Malene! Som du skremte meg!» Lucie tok seg til halsen og trakk pusten dypt før hun slapp luften ut igjen, som for å blåse ut frykten. «Jeg trodde det var nattmannen selv som kom!» Hun fniste litt da venninnen var kommet frem til henne. «Om forlatelse. Jeg fant ut at det ville gå fortere om vi er to. Dessuten er det jo varmere å bevege seg enn å stå i ro i døren.» «Men jeg sa at du kunne stå ved vinduet, inne i hallen.» 26
Karen Malene trakk på skuldrene og sa lett: «Kom igjen, la oss få det overstått.» Månen tittet frem i et hull i skylaget, og de to jentene fant pølsene med det samme. De lå sammen med noe som lignet deler av grisehoder og dyreben. Lucie grøsset av stanken og synet. Hun likte ikke å gjøre dette, men guttene var her stadig vekk. Og de fant de reneste skattene. De pleide å bytte bort sakene de fant, til jentene mot små tjenester. En av jentene, Elisabetta, hadde byttet til seg krittpipen med ansiktet, mot et kyss og et blikk på den bare leggen hennes. De andre jentene hadde knist forskrekket av denne vågale usømmeligheten, men Elisabetta hadde ikke brydd seg. Hun hadde gjerne løftet opp hele skjørtet og latt gutten få en kikk på hele herligheten, hadde hun sagt etterpå. De andre jentene hadde sperret opp øynene, og Lucie hadde skjent på den freidige Elisabetta og sagt at det var småjenter her som hørte på. Elisabetta hadde som vanlig bare himlet med øynene og kommet med en spydig bemerkning om Lucies prippenhet. «Det er for kaldt å lete etter noe til Tilly nå. Kanskje vi kan gi noen pølser til guttene i bytte for noe fint?» Lucie så på Karen Malene, som sto og hakket tenner ved siden av henne. «Ja, det kan vi gjøre. Sivert har en flaskebunn som er firkantet. Den har myke kanter etter å ha ligget i vannet, sier han, og på den ene siden ser man regnbuens farger i glasset. Kanskje vi kan gi den til Tilly.» «Flott! Vi snakker med ham i morgen etter morgenbønnen. Da får ikke Tilly noe når hun våkner, men det får våge seg.» 27
Lucie syntes det var en god idé, og følte seg lettet ved tanken på at de kunne gå tilbake igjen. Det ville bli nok pølser til alle jentene på sovesalen likevel. De balanserte føttene forsiktig på de løse massene av avfall. Støvlene var blitt skitne, men det var bare å tørke av dem når sølen stivnet. «Her, ta hånden min,» sa Lucie lavt da hun var kommet ned på fast grunn igjen. Hun strakte armen ut mot venninnen, som prøvde å finne fotfeste på noen gamle stokker og værhudsplanker. Med ett skled Karen Malene og seilte nedover haugen av skrot. Et skrik slapp ut av henne, og hun la hånden over munnen. «Beklager! Jeg mente ikke å skrike. Håper ikke vi blir tatt.» «Gikk det bra med deg?» spurte Lucie og så bekymret på venninnen der hun lå blant alt søppelet. «Ja, jeg tror det. Jeg slo meg ikke. Kanskje litt på baken. Men nå er nok kappen skitten.» «Du har jo vaskedag i morgen, så husmor merker det kanskje ikke dersom du får vasket den.» Lucie kikket seg fort rundt for å se om noen kunne ha hørt bråket. Men ingen lys ble tent i Manufakturhuset. Hun holdt hånden frem mot Karen Malene for å hjelpe henne opp. Men i stedet for å ta imot hånden, hvisket Karen Malene: «Hva er det der for noe? Det er noe som blinker … Ser du det, Lucie?» Lucie så på stedet der Karen Malene hadde begynt å løfte på noen råtne treplanker. Det var noe blankt der. Kanskje en metallbit, men det meste av metall her på dyngen var rustent jern som ikke skinte. 28
«Det må være noe av tinn … eller kanskje sølv? Får du tak i det?» spurte Lucie opprømt. «Tenk om vi kunne ha gitt Tilly en så fin skatt!» «Det sitter fast i noe. Jeg tror jeg ser en blank sten. Å, Lucie, det må være et smykke!» Lucie smilte og kjente en yr følelse av glede ved tanken på å gi det til Tilly. Hun bøyde seg ned for å se. «Jeg ser det. Jeg tror det er en ring.» Hun reiste seg opp og lukket øynene et øyeblikk. Hadde hun sett det før? Nei, det var umulig. Hun kjente ingen som hadde smykker, kanskje med unntak av forstanderens kone i huset like ovenfor Manufakturhuset, men henne så de ikke så ofte. «Det ser ut som det er bygningsrester som ligger her. Kanskje noen har mistet en ring blant tingene,» sa Karen Malene og stønnet av den uvante stillingen. Hun hadde bøyd overkroppen over på siden og stukket hånden ned i åpningen, der hun hadde sett den blanke gjenstanden. «Hvis det er verdifullt, må vi levere det til forstanderen.» «Vi får se. Jeg håper det ikke er så verdifullt at vi må gi det fra oss.» Karen Malenes stemme var forventningsfull, og hun glemte nesten å dempe seg. «Nå kjenner jeg det. Ja, det må være en ring, men den sitter fast i noe.» «Hvis du flytter deg litt, kan vi løfte på den bjelken du sitter på. Da blir det lettere å komme til,» sa Lucie. Hun kjente spenningen stige. Hun forsto hvorfor guttene pleide å komme hit og lete etter saker. Sammen begynte de å flytte på den tunge trestok29
ken som hadde ligget under plankene. Karen Malene satt fremdeles i haugen, mens Lucie sto nede på bakken og løftet. «Pass deg for spisse jernnagler som kan sitte på stokkene,» advarte Lucie, men hun var ikke særlig forsiktig selv. Hun merket nesten ikke kulden lenger. Med en kraftanstrengelse fikk de veltet bort bjelken, som rullet nedover det siste stykket til marken. Lucie hoppet vekk for ikke å bli truffet. Karen Malene holdt ivrig øye med det blanke smykket mens massene beveget seg. Da planker, stokker, pinner, stein og annet skrot la seg til ro, strakte hun ut hånden mot gjenstanden, som fortsatt skinte i det svake lyset fra månesigden. «Jeg får den ikke løs,» stønnet hun og bøyde seg lenger ned for å få bedre tak. Lucie sto på bakken og så det hele ovenfra. Alt fikk en unaturlig farge i månelyset. Det som var hvitt, ble blått, og det som var svart, ble usynlig. En snikende fornemmelse av at noe var galt, svevet over henne som et frø i vinden. Nesten umerkelig slo frøet rot og begynte å spire, før det slo ut i full blomst og åpenbarte seg i all sin gru. Hun blunket et par ganger. Det var som om alt gikk uendelig sakte. Venninnens hånd som strakte seg etter det ringen var festet i. Hjerterytmen som økte. Hårene på armene som reiste seg. Synet av det den andre piken trakk frem. Det var som om de korte øyeblikkene varte en evighet. Det var en ring. Og den satt fast i noe. En blek, 30
formløs, pølselignende sak som ikke Lucie kjente igjen med det samme. Pølsen hang fast på en klump med blodrøde striper. Først trodde Lucie at det måtte være en del av et flådd dyr, og at metallet kunne være en ring som en ku hadde hatt i nesen så den ikke fikk stjele melk av de andre kuene på beitet. Men klumpen hadde trevler og flenger hengende på seg, og flere løse pølser holdt på å falle av. To eller tre kritthvite stubber stakk ut fra den blodige massen. «Karen …» hvisket Lucie lydløst, men Karen Malene hørte henne ikke. «Hva er det dette sitter fast i?» lød Karen Malenes stemme som langt borte fra, lav og hul som et ekko. Lucie sto som lammet av synet, ute av stand til å bevege seg. Skriket satt fast i halsen hennes. Karen Malene dro hardere, og alt løsnet. Ringen satt på en pølse som hang fast på en klump som var festet i noe langt og tynt. «Karen! Det er en arm!» hvisket Lucie skrekkslagent. «Hva?» «Slipp! Det er et lik! Slipp det!» Lucie skrek nå, uten å bry seg om at de ville bli tatt i å ha sneket seg ut om natten. Men venninnen hadde fremdeles ikke skjønt hva det var hun holdt i. «Karen!» Lucie var nesten hysterisk. Instinktivt kastet hun seg over venninnen og trakk henne bort. Men Karen Malene hadde ikke sluppet taket. Hun holdt i klumpen fremdeles, og resten ble rykket løs da de falt. De to jentene veltet ned på den kalde bakken 31
mens frostrøyken laget en stor, svevende sky over dem da luften ble slått ut av lungene deres i fallet. Først da gikk det opp for Karen Malene hva Lucies ord betød. Med store øyne kikket hun på det hun holdt i hånden sin. Så skrek hun.