persongalleri
På Manufakturhuset Lucie Tønnisdatter Karen Malene Signesdatter Tilly Elisabetta Canuta Anna Marte Oline Sivert Even Makke-Mons Otto Løse kvinner: Frøken Fryd Barbra, løs kvinne Madam Moll, løs kvinne og tidligere tukthuslem Ansatte: Husmor Halland Forstander Gregorius Galle Matmor Klara Vaktmann Svendsen
5
Andre: Nattmannen/Nestor Natmand Forstanderfrue Antonette Galle Dragon Ditlef Lyche Hansine, dragonens tjenestepike Svennik, dragonens dreng og Hansines yngre bror Alhel Lyche, dragonens mor Politimester Arnoldus Berg Lars Ottesen, tidligere barnelem ved Manufakturhuset
sammendrag, bok 1–3
Bok 1 – Frostrosen Bergen, 1701. Lucie Tønnisdatter husker faren sin, som ble ført bort av fremmede menn da hun var liten. Han sa at han alltid skulle ta vare på henne, likevel har hun måttet vokse opp blant de andre fattige, foreldreløse børnelemmene på det fryktede Tugt- og manufakturhuset. Lucie og venninnen Karen Malene sniker seg ut om natten. De finner et lik. Det viser seg å være Serine, en av jentene som alle likte, og som flyttet fra Manufakturhuset for noen måneder siden. Lucie får en streng straff for å ha sneket seg ut. Piskingen blir avbrutt av en fremmed mann. Midt mellom våken og ubevisst tilstand, tror hun et øyeblikk at det er faren som er der. Dagen etter får hun vite at det var nattmannen som stanset piskingen. Han er den som blant annet foretar offentlige piskinger på torget, og han mente at hun ikke kunne tåle mer. Lucie får holde sengen i sykestuen etter piskingen. Lars, en av guttene på Manufakturhuset, kommer på besøk. Lucie spør om hun kan få krittpipen han har, og gi til yngstejenten Tilly. Lars sier at han skal se hva han 7
har. Han kommer tilbake med glassperler i stedet. Da Lucie spør om krittpipen, blir Lars irritert. Alle får fri den ettermiddagen Serine skal begraves. Hun blir begravet på fattigkirkegården i uvigslet jord fordi man mener at hun gjorde ulykke på seg selv. Lucie vil takke nattmannen for hjelpen da han stanset piskingen, men vegrer seg. Noen merkelige bemerkninger fra de løse kvinnene får Lucie til å lure på om nattmannen har en forbindelse til henne. Lucie og Karen Malene besøker Karen Malenes oldemor på byens sykehus for spedalske. Etterpå bruker de friettermiddagen til å leke gjemsel, og Lars og Lucie er alene i en stall. Lars forteller at han vil i krigen når han flytter fra Manufakturhuset, og Lucie er forskrekket. Hun har gryende følelser for ham, og de har et lite øyeblikk der han skal til å kysse henne. Da han ikke gjør det, blir hun såret og føler seg avvist. En delegasjon kommer til Manufakturhuset for å se på uniformene. Lucie arbeider da en av dem, en mann som heter Ditlef Lyche, snakker til henne. Han roser det fine arbeidet hun gjør, og sier at han tror hun har en fremtid innen søm. Lucie blir glad for å høre det. Hennes ønske er å få en stilling som sypike når hun kommer ut herfra. Lucie må være med og servere i forstanderens middag for delegasjonen. Hun er sliten og mennene er fulle og forventer at serveringsjentene skal være villige. En mann, secondmajoren, har lagt sin elsk på henne. Han følger etter Lucie ut, slår henne og prøver å voldta henne. Lucie blir reddet av at forstanderfruen kaster innholdet i tissepotten sin over mannen. Han blir rasende og løper etter Lucie for å banke henne. Lucie frykter for livet sitt. 8
Bok 2 – Morgenstjernen Ditlef kommer Lucie til unnsetning. Han sloss med secondmajoren og vinner. Dette gjør at Lucie etter det ser på ham som drømmemannen, men han er uoppnåelig for henne, dessuten har hun gode følelser for Lars. Forstanderfruen hjelper Lucie. Lucie får tørre klær og får overnatte på loftet i huset. Om natten kommer en mann inn på loftsværelset der hun ligger. Det er forstander Galle. Han gjør tilnærmelser til Lucie, men han rører henne ikke. Om morgenen spiser Lucie frokost med forstanderparet og dragon Lyche. Elisabetta, en av jentene, er stadig etter Lucie, hun er sjalu og vil ha Lars som kjæreste. En kveld sniker Lucie seg etter Lars og to andre gutter når de går ut. Hun følger etter dem, og oppdager at de graver opp Serines kiste. Da kommer nattmannen dem til unnsetning, og de flytter kisten til vigslet jord. Dagen etter dukker Ditlef opp på Manufakturhuset. Han gir penger til Manufakturhusets almissekasse, og han insisterer på at det skal brukes til mat til barna. Madam Moll, en av de løse kvinnene, er der og følger med på hva som blir sagt. Hun virker interessert i Ditlef. Lucie tenker på Molls ord om hennes forbindelse med nattmannen. Kan han være faren hennes? Hun går til huset hans og ser seg rundt, uten å treffe ham. Hun slår det fra seg og tror ikke at det er mulig. Hun vil ikke at det skal være mulig, for nattmannen er forhatt, fryktet og forbundet med skam. Alle frykter ham. Lucie og Lars tilbringer mer tid sammen. Lucie opplever nye følelser sammen med Lars. Et par uker går. Så blir Tilly alvorlig syk og ligger på sykestuen. Lucie er der med henne. Lucie våkner om nat9
ten av at en mørk skikkelse er i rommet. Hun lurer hvem som er etter henne, eller om noen er ute etter Tilly. Og Madam Moll spør om Tilly har sagt noe om sin bakgrunn. Tilly gjør et dårlig arbeid og husmor truer med å sende henne til fattighuset. Lucie trygler husmor Halland om å gi Tilly en sjanse til. Hun får det. Tiden for Lars’ 18-årsdag nærmer seg, og han har ombestemt seg med hensyn til å bli soldat. Han har fått vite om nye, lukrative muligheter for å bli rik. Lars sier at hans plan er å slå seg opp på den nye trekantfarten mellom Danmark-Norge, Afrika og Vestindien. Lucies følelser for planen er blandet, men det er ikke noe hun kan gjøre fra eller til. Karen Malene har sovnet i kirken, og som straff skal hun vaske i kirken etter gudstjeneste. Lucie og Tilly får være med og hjelpe henne. Karen Malene blir ropt på og går ut for å se hva det er. Plutselig blir Lucie slått ned og besvimer. Bok 3 – Den som vender tilbake Lucie våkner innesperret i kirkens benhus. Det tar fire døgn før hun kommer seg ut. Mens hun ligger hjelpeløs og desperat og lurer på hva som skal skje, tenker hun på faren og at hun må oppsøke ham igjen. Når Lucie omsider kommer ut, er Tilly forsvunnet, og Lucie er fra seg av bekymring. Lucie betror Karen Malene at hun tror nattmannen er hennes far. Lucie og Karen Malene går til rådhuset for å snakke med politimesteren om Tillys forsvinning. På Rådstuplassen står en rødhåret kvinne i gapestokken, tatt for løsaktighet. Lucie vil hjelpe henne. Da kommer nattmannen og griper tak i henne. Lucie sier til politimeste10
ren at hun tror Tilly har vært utsatt for en forbrytelse, men han vil ikke høre og mener at hun har rømt. Lucie og Karen Malene fortsetter å lete etter Tilly i hver ledige stund, uten resultat. De lurer på om Madam Moll kan ha noe å gjøre med forsvinningen. Igjen går Lucie til Nordnes for å snakke med faren, men han avviser henne. Hun spør om han er hennes far, men han nekter. Lucie vet ikke hva hun skal tro. En natt går Lucie ut. Da kommer hun over Madam Moll og forstander Galle i en stall på den forlatte Lungegården. Lucie tenker at det kan utgjøre en fare for henne at hun vet dette om Galle og hans kvinnehistorier. En natt Lucie sover alene på sykestuen, kommer Lars inn til henne. Lucie gir seg hen til ham, men for henne er det ingen udelt god opplevelse. Hun er både glad og ikke glad. På ny oppsøker hun nattmannen og sier at hun er sikker på at er hennes far. Lars har bestemt seg for å reise til Gullkysten og senere til Karibien, og Lucie er lei seg. Hun har gitt seg til ham, og så forlater han henne. Dragon Lyche kommer igjen til Manufakturhuset og vil ha Lucie til å veve en gobelin for ham hjemme i hans hus. Dragonen er snill og omtenksom, og Lucie føler at hun i ham har fått en sann venn. Ditlef og Lucie oppsøker dragonens mor, og hun er svært nedlatende overfor Lucie. Igjen går Lucie til nattmannen. Han er ikke hjemme, men Lucie går inn i huset hans. Der finner hun en krittpipe hun har sett før, og hun lurer på om nattmannen kan ha hatt noe å gjøre med Serines død, eller kan det være Lars? En kveld finner Lucie en bukett liljekonvall og ringen 11
Seriene hadde på seg da de fant henne. Det blir oppdaget at Serine var med barn, og Lucie vet ikke hva hun skal tro. Så blir Lucie kalt til forstanderparet. Der får hun vite at den løse kvinnen som sto i gapestokken, Barbra, har nyheter om Tilly.
slik sluttet forrige bok:
Lucie så i det samme overraskelsen i den andres blikk da hun fikk øye på ringen. Instinktivt gjemte Lucie hånden sin, men det var for sent. Elisabetta hadde gjenkjent den. «Serines ring? Går du med Serines ring, din rakkerhore?» Lucie var fanget uten noen utvei. Hun kunne ikke si sannheten om at nattmannen var hennes far, men hun kunne ikke la dem tro at hun var mannens elskerinne! Tanken var frastøtende. «Der er dere, piker!» hørtes en stemme, og alle tre snudde seg mot forstanderboligen. Fru Galle sto på plattingen foran huset. «Dere skulle jo hente politimesteren for meg! Det er snart gått en time.» Fru Galles stemme var irritert. Lucie fikk øye på en skikkelse som kom ut døren i huset bak fruen. Det var noe kjent ved ansiktet, men hun kunne ikke plassere det. Elisabetta og Canuta hadde reist seg og sto med bøyd hode. Lucie kunne sverge på at de var skamfulle. «Jeg sa jo at dette var viktig. Dette skal jeg gå til husmor med!» utbrøt fru Galle da hun var kommet bort til de tre jentene. 13
«Politimesteren var ikke i Rådstuen, men vi ble fortalt at han hadde gått til Nordnes,» sa Canuta med lav stemme. «Vi skjønte at det var viktig, så vi gikk etter for å gi ham beskjeden Deres, fru Galle.» Elisabetta så direkte på forstanderfruen. «Men da vi kom til Nordnes, dro han igjen. Så vi måtte gå tilbake hit.» Fru Galle ristet oppgitt på hodet. «Gå tilbake til Rådstuen nå og se om politimesteren er inne nå. Hvis ikke, ber dere en politibetjent eller en vekter om å komme til forstanderboligen. Og skynd dere.» Elisabetta og Canuta nikket, og fru Galle snudde seg til Lucie. «Lucie, vil du bli med meg opp i huset?» De to andre jentene så spørrende på Lucie, før de vekslet blikk. Lucie ante ikke hva fru Galle ville henne, men nikket og fulgte etter. Mens Lucie gikk bak forstanderfruen, stirret hun på kvinnen i døren. Først da hun sto rett foran henne, kom hun på hvor hun hadde sett det flammende røde håret før. Det var kvinnen i gapestokken, hun som Lucie hadde gitt av brødet sitt! Kvinnen neide for Lucie, og Lucie nikket tilbake. «Lucie,» sa Antonette Galle alvorlig. Ansiktet var stivt, men blikket var stødig. «Dette er Barbra. Hun har tidender om det savnede barnet, Otilie.»