1
To søstre Ellinor Rafaelsen
Personregister: Kornelia Abrahamsen, syv år, fra Tromsø Katrine Abrahamsen, Kornelias storesøster Johanna Abrahamsen, Kornelias mor Ludvig Abrahamsen, Kornelias far, kaptein på en stor båt Olga og Linus Abrahamsen, Kornelias besteforeldre Elvira Bakken, Kornelias venninne Solrunn, Katrines venninne Elsa Mikkelsen, familien Abrahamsens nærmeste nabo
1 Mai 1927 Et stritt og kaldt vårregn kom drivende innover byen i kraftige byger, som trommet mot vindusrutene i de ublide vindkastene. Johanna Abrahamsen vurderte å be Katrine hente inn ved for å fyre i ovnen inne i stuen, men bestemte seg for å vente litt og se om det ikke skulle komme, dette væromslaget som var varslet. Det skulle jo bli så fin og varm vår og sommer dette året, hadde de sagt, disse værprofetene som hvert år uttalte seg i avisa Nordlys. Det var rent for galt at en skulle være nødt til å bruke av veden som var kjøpt inn for vinteren allerede nå, da sommeren sto for døren. Nå var mai der og våren var langt på vei, men ennå hadde de ikke sett noe til denne drømmevåren som var spådd i Nord-Norge. Noen fine dager med sol og varme hadde de selvfølgelig hatt, men jommen 7
hadde det vært mye regn og sur nordavind den siste tiden. Johanna vendte oppmerksomheten fra regnet utenfor vinduene over mot symaskinen igjen. Katrine hadde strukket seg mye det siste året, hun trengte et par nye skoleforklær til skolen begynte til høsten. De hadde råd til å kjøpe forklærne i butikken, men Johanna likte å sy. Hun sydde det meste av klærne både til seg selv og døtrene. Det hendte til og med at venninnene ba henne sy en kjole eller en bluse for dem. Da kunne de få noe som ingen andre hadde, etter modell fra motemagasinene som viste hvordan kvinnene kledde seg ute i Europa. Det var fredag, og hushjelpen Margit hadde vært og tatt helgerengjøringen og strøket sengetøyet, som hadde måttet henge til tørk oppe på loftet på grunn av alt regnet. Hun var nettopp gått hjem til seg selv. Margit var i slutten av tjueårene og bodde i Søndre Toldbodgate sammen med moren og en to år gammel datter. Moren var sykelig og klarte seg ikke alene, og da Margits mann omkom i en arbeidsulykke på kaia, ble hun nødt til å ta seg arbeid for å klare husleien og omsorgen for både moren og datteren. Johanna hadde vært glad for å kunne gi henne stilling som hushjelp tre dager i uken. Hun tjente visst litt på å vaske for andre også, så nå klarte hun seg på et vis. 8
Johanna skiftet spolen til undertråden i symaskinen mens hun tenkte på hvor heldig hun selv var, som hadde en snill ektemann, selv om han ikke var så ofte hjemme. Som kaptein på en stor lastebåt i utenriksfart kunne det gå både måneder og år mellom hver gang de så hverandre. Men Ludvig hadde gitt henne et vakkert hjem, to pene døtre og et trygt og godt liv, med god økonomi og en viss status. For Johanna, som selv kom fra uslere kår på et lite småbruk i Sørreisa, var det som å vinne i det store lotteriet da Ludvig Abrahamsen kastet sine øyne på henne og senere ba henne bli hans kone. Hun hadde aldri angret på at hun ga ham sitt ja. Livet som kapteinfrue var noen ganger ensomt, men det var et godt og behagelig liv. Ludvigs foreldre bodde litt lenger borte i samme gate. Hans far praktiserte fremdeles som sakfører, og hans mor var lærerinne på Gyllenborg folkeskole, og hadde i alle år hatt viktige verv i sanitetsforeningen. I deres øyne ble hun aldri fin nok. De hadde flere ganger i forlovelsestiden prøvd å få Ludvig på bedre tanker, uten at det lyktes. Med årene hadde de likevel godtatt henne som sin svigerdatter, men noe hjertelig forhold hadde det aldri blitt. Ludvigs far, Linus Abrahamsen, var vel den som hadde myknet mest. Hans mor, Olga, holdt hele tiden en kjølig avstand. 9
– Mor, nå kommer postmannen. Kornelia, yngstejenta på syv år, ropte inne fra spisestuen, der hun satt og spilte Svarteper med venninnen Elvira. Elvira bodde bare tre hus lenger borte i gaten. – Ta på deg støvlene og regnjakken og gå ut og se om det er noe post til oss, ropte Johanna tilbake. – Kan ikke Katrine gjøre det? – Katrine holder på å sprette opp en søm for meg. Katrine var eldstejenta. Ni år gammel, og så ulik lillesøsteren som det gikk an å bli. Katrine var mørk i håret, som moren, men hadde farens litt kraftige kroppsbygning. Kornelia, derimot, var spedlemmet, nærmest tynn, og håret var lyst og tykt. Øynene var også ulike. Kornelias øyne hadde en uvanlig sterk blåfarge som nesten gikk over i fiolett, akkurat som hos faren, mens Katrine og moren hadde en blågrønn farge. Som havet en uværsdag. At Kornelia hadde stått foran søsteren i køen da skjønnheten ble utdelt, var det ingen som kunne benekte. Hennes lyse, utadvendte og sprudlende vesen gjorde henne ikke mindre søt og sjarmerende i folks øyne. Johanna husket hvor sint hun hadde blitt en gang hun hadde hatt med seg begge jentene til doktor Wangen, og en av kvinnene som satt sammen med dem på venteværelset hadde uttalt at det måtte være vanskelig for Katrine å ha en så søt lillesøster. 10
– Hun der får vel all oppmerksomheten, hadde hun sagt mens hun myste bort på Kornelia. Det hadde kokt innvendig hos Johanna, men hun hadde tidd stille. I stedet hadde hun smilt oppmuntrende til Katrine, som ga henne et forsagt og usikkert blikk tilbake. Hadde hun bare smilt, så ville nok kvinnemennesket som så ubetenksomt hadde sammenlignet de to søstrene fått seg en overraskelse. For smilet var det ingenting å si på. Det var ikke så ofte Katrine smilte, hun var mer alvorlig og innesluttet enn Kornelia, men når hun smilte, kunne hun smelte stein. Da kom de meget kledelige smilehullene til syne i hvert av de runde kinnene, og da fikk hele ansiktet, og særlig øynene, et lys og en glød som gjorde henne svært betagende. Noe annet Katrine kunne skryte av som Kornelia ikke hadde, var de fine krøllene. Kornelias hår var tykt og fint, men det bøyde seg så vidt i tuppene når det ble langt nok. Skulle hun være riktig fin, pleide Johanna å la henne sove med fletter om natten, så ble det fine bølger i det dagen etter når hun løste opp flettene. – Det er ikke sikkert det er post til oss i dag, kom det forhåpningsfullt fra Kornelia, som helst ville slippe å ta turen ut i regnværet. – Det er det! Katrine lød triumferende der hun 11
strakte hals for å se over den nederste kappen på kjøkkengardinet og ut til hageporten, der postkassen var plassert. Postmann Olafsen hadde stilt sykkelen opp mot stakittgjerdet mens han bladde gjennom posten i den grå postvesken og tok ut tre konvolutter som han la i postkassen med Abrahamsens navn, malt i sirlige bokstaver på den blå bunnfargen. – Du må nok ut og hente! – Kan jeg ikke gjøre det etterpå? Det regner … – Nettopp derfor må du gjøre det nå, avbrøt moren henne. – Posten blir våt og ødelagt hvis den blir liggende for lenge. Postkassen er ikke tett. Kornelia sukket og vekslet et oppgitt blikk med venninnen. – Du jukser vel ikke mens jeg er borte? – Nei. Elvira ristet alvorlig på hodet. – Jeg bruker ikke å jukse, det vet du. – Jeg vet det, jeg måtte bare si det, smilte Kornelia og løp ut i gangen for å ta på seg støvlene. – Og regnjakken! ropte moren etter henne. Kornelia svarte ikke. Hun kunne late som hun ikke hørte det. Det var så kort vei til postkassen, hun ble vel ikke våt på den korte stunden. Med bøyd hode mot regnet løp hun nedover den korte hagegangen til porten. Hun måtte klatre opp på en av tverrliggerne for å nå helt ned i postkas12
sen og hente opp de tre brevene. Et fort blikk på det øverste brevet fikk hjertet til å banke fortere, samtidig som de små, støvelkledde beina løp enda fortere opp mot inngangsdøren. – Mor, mor …! Hun styrtet inn med støvlene på. – Men Kornelia, da! Moren så oppgitt på henne. – Nå er du blitt våt på kjolen. Sa jeg ikke at du skulle … – Men mor, se! Kornelia holdt opp det ene brevet, som hadde vekket slik iver hos henne. – Se … er ikke dette brevet fra far? – Få se! Moren grep brevet. De fargerike, store frimerkene i høyre hjørne av konvolutten viste at det ikke var sendt fra Norge. Den eneste som sendte brev til dem fra utlandet, var faren. Som kaptein på en stor lastebåt befant han seg ute på sjøen store deler av året, i fremmede land og havner. Hun hadde for lengst lært seg at utenlandske frimerker, det betydde brev fra faren. Det ble nesten høytid hjemme hver gang de fikk disse brevene. Da fant moren frem småkaker fra en av kakeboksene i spiskammeret og kokte kaffe til seg selv og kakao til Katrine og henne, før hun satte seg ned i den plysjtrukne sofaen med en datter på hver side av seg og leste brevene høyt. 13
– Er det fra far? Kornelia hoppet spent opp og ned foran moren. Katrine forholdt seg roligere, der hun prøvde å strekke hals for å se bort på konvolutten som moren sto med i hånden. – Det er fra far. Johanna smilte og trykket brevet inn mot brystet. – Hva skriver han? Les, mor. Les! Kornelia klappet i hendene. – Vent nå litt. Moren lo. – Jeg vil lese det selv først. Kornelia gikk tilbake til spisestuen og Elvira. – Det er kommet brev fra far, sa hun høytidelig. – Ja ha. Venninnen viste ikke den største interessen. – Mor skal lese det for Katrine og meg etterpå. – Uumm … Du, skal vi spille eller ikke? Elvira begynte å bli utålmodig. Hun skjønte ikke at et brev kunne være så viktig at Kornelia lot til å glemme alt annet. Johanna åpnet brevet fra sin mann med stor forsiktighet for ikke å ødelegge frimerkene, som hun alltid tok vare på til samlingen hans. Selv om poststemplene var utydelige, kunne hun se at brevet var 14
sendt fra Amsterdam. Da var han altså kommet til Europa. I det forrige brevet hun hadde fått fra ham, hadde han skrevet at han trodde de ikke vil komme til Europa før i august. Da hadde de tydeligvis blitt omdirigert til en annen rute. Mens regnet silte ned utenfor vinduene, satte hun over kaffekjelen, så skar hun et stykke av sitronkaken hun hadde i skapet, for å gjøre litt ekstra ut av lesingen av brevet. Kornelia så opp da moren og storesøsteren kom inn i stuen og tok plass i plysjsofaen. Moren holdt brevet fra faren i hånden. – Hva skriver han? Les høyt! Kornelia skjøv fra seg kortene, som Elvira fortsatte å sortere i de rette bunkene. – Les, mor! Moren smilte da hun løftet brevet og begynte å lese: Til mine kjære, Johanna, Kornelia og Katrine. Jeg har det bare bra her om bord i MS Regina, og håper alt er bra hjemme hos dere. Dette blir ikke noe langt brev, det blir ingen lang fortelling om alt jeg har opplevd den siste tiden, det vil jeg heller fortelle når jeg ser dere igjen om ikke så lenge. Båten skal til overhaling og oppussing i 15
dokk her i Amsterdam, og da kommer jeg hjem til dere. – Kommer far hjem? Kornelia for opp og ga seg til å danse rundt på gulvet mens hun klappet i hendene. – Far kommer hjem! Far kommer hjem! – Skal han være hjemme lenge nå? Sånn som sist? Katrine tok nyheten med langt større ro. – Det håper jeg da, svarte moren og smilte. – Han skriver ikke noe om det, jeg tror ikke han vet sikkert selv når han må reise ut igjen. Men han blir nok hjemme en god stund. – Hurra! Hørte du det, Elvira? Kornelia gikk bort og nappet i kjoleermet til venninnen. – Hørte du det? Faren min kommer hjem. – Ja … Elvira fortsatte å konsentrere seg om kortene. For henne spilte det liten rolle om kaptein Abrahamsen var på sjøen eller om han var hjemme i Tromsø. Eneste fordelen var at det ofte vanket spennende godteri, som han hadde med fra utlandet. Elvira husket sist han var hjemme. Da hadde han hatt med fine gaver til alle. Til og med hun hadde fått gave av ham. En nydelig liten spilledåse. Kornelia og Katrine hadde selvfølgelig fått flere og finere gaver. Begge hadde fått hver sin sovedukke, som kunne lukke øynene når den ble lagt på rygg, og med hår 16
som så ekte ut. Dukkene hadde han kjøpt i Amerika. Kornelias dukke var penest, det var både Kornelia selv og Elvira enige om. Katrine syntes nok også det, for ofte når de lekte med dukkene, forlangte hun å få bytte med lillesøsterens dukke. Og Kornelia lot henne få låne den, selv om hun nok aller helst ville ha lekt med den selv. Hun var jo ikke like glad i dukken til Katrine. Men Kornelia føyde seg ofte etter storesøsterens ønsker, selv om hun ikke alltid hadde lyst til det. Nå skulle kaptein Abrahamsen komme hjem igjen, og Elvira lurte på om hun kom til å få noen gave denne gangen. Kornelia og Katrine var de eneste barna i gaten som hadde en far som var kaptein. Truls og Einar Gullesen, som bodde lengst borte i gaten, hadde en far som var skipper på en fiskebåt, men det var ikke det samme. Han reiste ikke til utlandet og var borte opptil flere måneder av gangen. Ikke gikk han med hvit skjorte og tversoversløyfe når han var hjemme heller. Det var mange i gaten som var misunnelige på Kornelia og Katrine som hadde en så spennende far. Det var populært å besøke dem når han var hjemme fra sjøen, og få høre på alt det spennende han hadde å fortelle fra reisene sine. Han hadde vært både i Amerika og Afrika, og på gulvet i peisestuen hadde de 17
et ekte tigerskinn. I gangen sto en stor kamfertreskiste, der det var skåret ut fine relieffer på lokket og på sidene, og som luktet godt av kamfer hver gang den ble åpnet. Det var i det hele tatt mye pent og spennende å se på hjemme hos Kornelia og Katrine, sånt som ingen andre i gaten hadde til pynt i hjemmene sine. I en av vinduskarmene sto det blant annet en elefantfamilie i en svart tresort som moren til søstrene hadde fortalt het ibenholt. – Når kommer han? Kornelia hadde vanskelig for å sitte stille. – Om et par uker. – Skriver han at han har med gaver? Kornelias øyne videt seg ut i spenning. – Nei, han vil vel at det skal være en overraskelse, lo moren. – Han skriver bare at han gleder seg veldig til å se oss igjen og til å se hvor mye du og Katrine har vokst siden sist. Moren leste resten av brevet høyt, men for de tre jentene var ikke innholdet like spennende lenger. Bare da hun leste om at de hadde hatt storm da de gikk over Biscaya, spisset Katrine ører. – Kunne båten ha sunket? spurte hun med store øyne. – Nei, ikke med far ved roret. Han fører alltid båten trygt i havn, svarte moren med et smil. 18
– Ikke alltid, protesterte Katrine. – Å jo, da, svarte moren skråsikkert. – Han er en god kaptein. – Men ikke hvis bølgene blir kjempehøye og hvis de slår over båten og den blir full av vann og … – Det skjer ikke med en så stor båt. Moren så overrasket på Katrine. – Er du redd for at far ikke skal komme hjem mer? – Nei … Katrine trakk på skuldrene. – Han kommer jo alltid hjem. – Mor … – Ja. – Er det sikkert at båten til far ikke kommer til å synke? Kornelias stemme lød liten og usikker nede fra dynen da Johanna bredte teppet over henne og strøk henne over kinnet. Søstrene hadde fått hvert sitt soverom året før, og Johanna hadde som fast rutine å gå innom dem begge for å bre godt over dem og si god natt etter at de hadde kledd av seg og var kommet i seng. Av en eller annen grunn gikk hun alltid først inn til Katrine, deretter til Kornelia. Antakelig fordi Kornelia var den som prøvde å hale ut tiden med en rekke spørsmål og små ting hun ville snakke om, så det tok lengre tid å si god natt til henne. Katrine var mer kveldstrøtt og sovnet fortere. 19
Ved å si god natt til henne først, slapp hun å ligge og vente til lillesøsteren hadde gjort seg ferdig med alt hun hadde på hjertet. – Selvfølgelig synker den ikke. Hvorfor spør du om det? Johanna rynket brynene. – Fordi Katrine tror det. – Det sier hun bare for å skremme deg. Johanna satte seg på sengekanten og tok Kornelias lille hånd i sin. – Du kan skjønne at far kommer hjem. Båten hans synker ikke. Du må ikke høre på Katrine når hun prøver å erte deg. – Jeg vil at far skal være hjemme lenge, kom det søvnig nede fra sengen. – Det vil vi alle sammen, svarte Johanna og smilte. – Vi vil gjerne være sammen så mye som mulig. – Ja … det … vil … vi. Kornelias stemme lød svak, og ordene kom sakte og litt stakkato. Det var tydelig at hun var i ferd med å sovne. Johanna strøk henne nok en gang over kinnet, så reiste hun seg og listet seg ut av rommet. Døren inn til Katrines soverom sto på gløtt. Johanna gikk bort og tittet inn, og så at datteren lå våken. – Sover du ikke? hvisket hun lavt. – Nei. Johanna gikk helt inn i rommet og bort til sengen. 20
– Du må ikke skremme Kornelia med at fars båt kommer til å synke, sa hun alvorlig. – Du vet jo at det ikke er sant. Katrine bare så opp på henne med et furtent uttrykk i de blågrønne øynene. Så sa hun kort: – Kornelia lyver, hun også. – Jaså. Hva er det hun lyver om? Johanna, som var på vei ut av rommet, stanset og snudde seg mot sengen igjen. – Hun sier at far har sagt at hun skal få være med på båten hans en gang. – Det var noe han sa sist han var hjemme, svarte Johanna beroligende. – Da mente han nok at dere skulle få bli med begge to, når dere blir litt større. – Hvis jeg skal være med, vil jeg ikke at Kornelia skal være med. – Hvorfor ikke det? Johanna sukket nesten umerkelig. Noen ganger kunne hun bli usigelig lei av ufreden og den evige kivingen mellom de to døtrene. Det var perioder da de kom svært så godt overens, men så kunne det også være dager da de kranglet om den minste ting. Akkurat nå var de inne i en periode da alt Kornelia gjorde var galt i Katrines øyne, og niåringen hakket løs på lillesøsteren i tide og utide. Selvsagt var ikke Kornelia noen engel, hun kunne erte på seg en gråstein om hun gikk inn for det, men 21
det var nok mer dette at Katrine var lei av at lillesøsteren hele tiden hang etter henne og venninnene, når hun helst ville være i fred for henne. Hun tålte lite fra lillesøsteren for tiden, før hun satt i strupen på henne. – Jeg vil ikke ha henne med fordi hun er dum, svarte Katrine. – Hun er så masete. – Hun er ikke dum, hun er bare litt yngre enn deg, sa Johanna. – Kanskje var du på samme måte da du var syv år gammel. – Du tar henne alltid i forsvar, kom det sint fra Katrine. – Bare når jeg mener hun fortjener det, svarte Johanna. – Da fortjener hun det alltid, furtet Katrine. – Så, så, nå er du vel litt urettferdig, sa Johanna alvorlig. – Du er da like mye … – God natt, jeg vil sove! avbrøt Katrine henne og snudde seg mot veggen og trakk dynen over hodet. Johanna ble stående litt, så gikk hun ut av rommet, ned trappen og tilbake til boken hun hadde begynt å lese i. En spennende kjærlighetsroman om to brødre som elsket den samme kvinnen. Hun klarte ikke å konsentrere seg om innholdet i boken, selv om hun hadde lagt et pledd over knærne og roen hadde senket seg i stuen. Bekym22
ringen for Katrines humørsvingninger lå hele tiden der og ulmet. Hun forsto ikke hvorfor de to søstrene skulle være så forskjellige, både i sinn og skinn. Hva var det som gjorde at Katrine alltid hadde vært vanskeligere å oppdra enn Kornelia? Selv mente Johanna at hun oppdro jentene likt, at hun aldri gjorde forskjell eller tok parti. Det samme gjaldt Ludvig, når han en sjelden gang var hjemme. Han gjorde da like mye stas på de to døtrene, gjorde han ikke? Ludvig hadde vært på sjøen da Katrine kom til verden. Jenta hadde vært litt over ett år før hun fikk møte sin far, og ettersom Johanna hadde vært mye syk den vinteren, hadde Katrine vært mye sammen med besteforeldrene, Ludvigs mor og far, som bodde bare et steinkast unna. Tilvenningen da Johanna var frisk nok til å overta ansvaret for den lille, hadde ikke vært bare lett, da Katrine hadde knyttet seg til besteforeldrene, noe som sikkert var grunnen til at hun fremdeles var mye sammen med dem. Da Kornelia ble født hadde Ludvig vært hjemme hele sommeren, han hadde fått rik anledning til å være sammen med og bli kjent med den nyfødte. Johanna selv hadde vært sliten og svak den første tiden etter fødselen, noe som gjorde at Katrine igjen ble plassert hos besteforeldrene. Men denne gangen ble det bare for en kort periode. Johanna kom seg 23
etter et par uker, og da opplevde hun barseltiden på en langt mer positiv måte enn hun hadde gjort med den førstefødte. Hun undret seg derfor ofte på om dette kunne være årsaken til at de to døtrene var så forskjellige av lynne og av sinn. Var det i så fall noe hun hadde gjort galt? Hun trodde ikke det. Hun mente selv at hun hadde vært like kjærlig, like fast og bestemt og en like god mor for dem begge. Men noen ganger var det umulig å oppdra dem helt likt. De var jo så ulike, og hun kunne ikke la sinnet gå ut over Kornelia hver gang hun så seg nødt til å skjenne på eller straffe Katrine for noe hun hadde gjort. Jeg får ta meg litt ekstra av henne i morgen, tenkte hun og åpnet boken igjen. Kanskje vi kan gjøre noe hyggelig sammen. Noe hun liker. Kanskje jeg kan ta henne med på konditoriet og spandere sjokoladekake og kakao på henne, mens Kornelia leker hos Elvira, eller hun kan være hos Olga og Linus. Det ble snakket mye om at Ludvig Abrahamsen skulle komme hjem fra sjøen i tiden som fulgte. Det var ikke så ofte det skjedde noe utenom den daglige rutinen i den rolige gaten med de velholdte husene og de velpleide, små hagene, der huseierne, hovedsakelig kvinnen i huset, gjorde sitt beste for å 24
holde blomsterbedene i orden og tynne ut bærbuskene så det ikke skulle bli det rene villniset når sommeren var over. Sommeren var kort så langt nord i landet, vekstmulighetene var ikke de mest gunstige, så de som klarte å få til en prydhage, ble sett opp til. Johanna var en av disse kvinnene som la all sin sjel i å kunne vise frem en hage som vakte beundring og kanskje til og med litt misunnelse. – Jeg hører at kaptein Abrahamsen er ventet hjem snart. Elsa Mikkelsen var ferdig med å henge opp klesvasken og lente seg mot det hvite stakittgjerdet på den andre siden av gaten og så på Johanna med armene i kors over brystet. – Ja, han blir nok hjemme resten av sommeren, svarte Johanna og satte begge hendene mot korsryggen mens hun spente den bakover i en bue, for å lette på tretthetsfølelsen etter å ha stått foroverbøyd og luket i bedet med stemorsblomster. – Det blir vel godt å få litt avlastning her hjemme noen uker, fortsatte Elsa Mikkelsen. – Avlastning? Hva tenker du på? Johanna bøyde seg litt fra side til side og skar en grimase da det verket i ryggmusklene. – Nei, du vet … Du er alene med alt det meste av tiden. Elsa lot blikket gli over huset og hagen. – Jeg 25
har jo Ragnar og guttene, som kan ta i et tak med huset og hagen. Ja, jeg låner jo bort Ragnar når du trenger en hjelpende hånd fra et sterkt mannfolk, men det må være fint å få hjem din egen mann, som kan foreta reparasjoner og den slags. Johanna ble stående noen sekunder mens hun lette etter et svar. Selvfølgelig var det snilt av Ragnar Mikkelsen å hjelpe henne når en takrenne måtte festes. Eller når veden, som hun hadde kjøpt på en av vedbåtene nede i havnen, skulle kjøres hjem, og han stilte opp med trillebår og gikk flere turer oppover bakkene før han la veden i vedskjulet. Eller når han kittet vinduene på soverommene for henne, før høststormene kom med regn og vind som trengte inn mellom vindusrutene og karmene. Selvfølgelig var det snilt av ham. Og Elsa … Den gang hun ble hos Kornelia hele natten da Katrine fikk så høy feber og ble så dårlig at hun måtte legges inn på sykehuset med lungebetennelse. Johanna selv hadde måttet bli med henne til sykehuset. Da var hun glad for det gode naboskapet. Det var ikke alltid like lett å være alene med hus og hjem og de to døtrene, Elsa hadde rett i det. Johanna satte pris på hjelpen deres, hun gjorde virkelig det. Det hun ikke likte, var at Elsa stilte henne 26
til regnskap for hjelpen de ga henne, ved stadig å minne henne om hvor heldig hun var som hadde så gode naboer, og hvor vanskelig det måtte være for henne uten en mann som var hjemme hos familien til enhver tid. – Ja, du gleder deg kanskje like mye til han kommer hjem, så du får ha Ragnar for deg selv, sa hun og prøvde å legge litt humor i stemmen. – Og kanskje har han med flere av de fine putetrekkene fra Kina, som han ga deg sist han var hjemme. – Jo da, jeg kan gjerne tenke meg et par til av de putetrekkene, svarte Elsa med en liten latter. – Jeg tror nok likevel at den som gleder seg mest til han kommer hjem, må være Kornelia. Hun prater om ham hele tiden. – Ja, hun gjør det, smilte Johanna. – Sånn sett er det bra at han ikke er hjemme for ofte. Da ville hun sikkert blitt så bortskjemt at hun ble helt utålelig. – Katrine, da? Elsa la hodet på skakke. – Ser hun like mye opp til faren sin? – Nei, hun … hun er nok litt for lik ham. Like sta og egenrådig. Det er derfor de to ofte ryker i tottene på hverandre når han er hjemme. Men … det var verre før, da hun var mindre, skyndte Johanna seg å tilføye. – Det går bedre nå, da hun er blitt større og mer fornuftig. Hun ser like mye opp til faren, 27
hun som Kornelia, la hun til med fast stemme, som om det var viktig å rette opp et feilaktig inntrykk av at familieidyllen ikke var helt perfekt bak de hvite veggene i kaptein Abrahamsens hjem. Egentlig er det vel Olga, Ludvigs mor, Katrine ligner mest på, tenkte Johanna da Elsa forsvant inn med den tomme kleskurven, og vasken flagret svakt fra klessnorene. Olga Abrahamsen var lærerinne på folkeskolen og kjent for å være både streng og kvass mot ungene. Ja, ikke bare mot elevene, men mot folk flest. Hun kunne gjerne sette ektemannen Linus på plass foran øynene på andre mennesker hvis hun mente det var nødvendig. Ludvig hadde fått en streng oppdragelse, men med farens velsignelse hadde han fått lov til å reise til sjøs som sekstenåring, først om bord på en tråler, deretter på Hurtigruten, og etter endt sjømannsskole hadde han steget i gradene til han nå seilte som kaptein på et stort lasteskip, som var registrert hos et av de største rederiene med kontor i Oslo. At han fikk forlate redet og stå på egne bein i så ung alder, gjorde nok sitt til at han berget seg fra den dominerende moren og fikk utvikle seg i en langt mildere retning. I Johannas øyne fantes det ikke snillere mann enn Ludvig. Til tross for staheten og tendensen til å miste tålmodigheten hvis ikke alt gikk etter hans ønske, hadde han et hjerte av gull. Hun elsket ham 28
dypt og inderlig, noe hun hadde gjort siden hun kom til Tromsø like etter at hun hadde stått for presten. Småbruket i Sørreisa hadde ikke gitt familien godt nok livsgrunnlag, så det var blitt solgt. Faren hadde kjøpt en fiskebutikk i Tromsø i stedet, og familien hadde flyttet dit. Johanna hadde forelsket seg i Ludvig Abrahamsen allerede første gang hun så ham sykle forbi huset der de bodde. Ludvig, derimot, hadde ikke lagt merke til henne før året etter, på en dansetilstelning på Alfheim. Olga Abrahamsen hadde vært misfornøyd med at sønnen begynte å oppholde seg så mye nede ved Havnegata, der Johanna bodde sammen med foreldrene og broren, Birger. Som sønn av en sakfører og med en mor som var lærerinne, mente hun nok at Ludvig var for fin for Johanna, som kom fra et hjem der faren drev fiskehandel og moren var hjemmeværende. Ikke hadde de særlig stort og fint hus heller, og strøket de bodde i var langt uslere enn Skolegata og området der familien Abrahamsen bodde. Olga hadde likevel ikke klart å forhindre at Amors piler fikk inn en fulltreffer hos sønnen, og etter at Ludvig reiste til sjøs, måtte postmannen gjøre seg mange turer innom postkassen hos familien Lien med brev fra både inn- og utland. Ludvig hadde vært hjemme den sommeren 29
Johanna fylte nitten. Hun hadde da fått tjeneste hos en tannlegefamilie, men bodde fremdeles hjemme hos foreldrene. Kjærligheten mellom dem blomstret opp for fullt den sommeren, noe som resulterte i unnfangelsen av Katrine. Det ble stor oppstandelse hjemme hos Olga og Linus Abrahamsen. Hos Johannas familie tok de det med langt større ro. Heldigvis ville ikke Olga og Linus ha det på seg at sønnen deres stakk av fra sitt ansvar, dermed ble de nødt til å godta giftermålet. Og Johanna og Ludvig hadde vært svært så fornøyd med det. Å ha Ludvig, og en familie som var hennes, føltes trygt og godt da hennes egne foreldre døde like etter at hun selv ble fru Abrahamsen. Det gikk bare to år mellom de to dødsfallene. Broren hadde på det tidspunktet emigrert til Australia for å jakte på vilt og opaler. Det var nå snart ti år siden de ble ektefolk og over ni år siden de ble foreldre første gang. Å få barnebarn hadde nok gjort Olga mildere stemt overfor Johanna. At alle som så den lille jenta mente at ungen lignet på henne, hadde hjulpet godt på farmorens stolthet og glede over barnebarnet. Johanna hadde aldri villet si noe om at det var de som mente at Katrine lignet mye på hennes familie. Men det kom vel an på hvem som uttalte seg. Folk så ting på forskjellig måte. 30
Da Kornelia kom til verden to år senere, og Katrine hadde måttet bo hos besteforeldrene inntil Johanna kom seg etter fødselen, ble nok båndene mellom bestemoren og hennes første barnebarn enda sterkere, for det var ingen hemmelighet at hjemme hos Olga og Linus, der var det Katrine som var favoritten. Olga var aldri like streng og skarp i stemmen mot henne som mot Kornelia og andre barn. Det var ikke sjelden at Kornelia kom surmulende, eller til og med gråtende hjem etter at hun og søsteren hadde vært hos besteforeldrene, fordi farmoren hadde tatt Katrines parti og lagt skylden på henne for noe hun ikke hadde gjort. Men Kornelia var ikke like nærtagende som Katrine, så furtingen gikk fort over. Johanna ble stående og se ned på blomsterbedet. Det så ikke så verst ut nå. Antagelig måtte hun ta en ny omgang like før Ludvig kom hjem, det var jo ennå en stund til. Og det skulle se pent ut når han kom, det var hun nøye med. I tiden som kom ville hun få hendene fulle med å vaske og stryke, bake både brød og kaker og sørge for at det var mye god mat i huset. Heldigvis hadde hun god hjelp i Margit, som selv om hun ikke bodde hos dem, kom og tok sin del av husarbeidet de dagene Johanna hadde henne i tjeneste. Så godt det skal bli å få ham hjem, tenkte Johanna og smilte for seg selv, mens hun gikk inn for å rydde i 31
skatollet. Der hadde hun ikke helt oversikt over hvor tingene lå for øyeblikket. Det måtte være ryddig der når Ludvig kom hjem. Han ville nok se over regnskapene og de andre papirene som hun holdt orden på så godt hun kunne, men som hun måtte innrømme at hun ikke alltid forsto innholdet av. Det var så mye … Kontrakter, avtaler, forsikringer … Hun forsto seg ikke på alt sånt, så det fikk Ludvig ta seg av. Når det var gjort, ville hun spasere ned til byen og se om Samvirkelaget hadde fått inn de nye håndklærne som skulle komme denne uken. De gamle begynte å bli slitt etter mang en vask. Hun kunne gi dem til Margit, som sikkert hadde bruk for dem. Det sto ikke så bra til med økonomien hjemme hos henne og moren, så Johanna visste at hun satte pris på hver ting hun kunne få overta når noe ble skiftet ut hjemme hos dem. Katrine var på sykkeltur med venninnen, Solrunn. De hadde dratt ut til Telegrafbukta for å bade, og Kornelia hadde blitt med Elvira og moren hennes til morens søster i Tromsdalen, for å se på et kull med valper som kom til verden for fire uker siden. Elvira skulle få velge den valpen som skulle bli familiens hund. Det var stille og rolig i huset, og Johanna nøt å kunne arbeide uforstyrret da hun begynte å rydde i skatollet.