OPPDAL:365 by OPPDAL:365

OPPDAL:365 S O M M E R 0 2 / 2 0 1 4

GRATIS

Vannvittig To levende legender på stadig jakt etter nye spenstige eventyr i fossefall og elvestryk.

JOKER Noen ganger kan en nærbutikk med ostehorn og solo være attraksjon nok.

ANDPUSTEN Ekte sommer er å trekke dype magedrag i smørøyet av Trollheimen.

OPPDAL:365 / 02-2014

NYHET! NYHET!

Saltdalshytta markedsavd 2014

530AJOTUNHEIMEN JOTUNHEIMEN 530A

RUSTIK 530A RUSTIK 530A

RUSTIK navnet Saltdalshyttas tradisjonelle hyttemodeller. kan leveres i flere utførelser, tilpasset byggested RUSTIK erer navnet påpå Saltdalshyttas tradisjonelle hyttemodeller. DeDe kan leveres i flere utførelser, tilpasset byggested ogog dindin personlige smak. Velg mellom liggende laftepanel, villmarkspanel eller stående låvepanel, hytta ekstra særpreg med personlige smak. Velg mellom liggende laftepanel, villmarkspanel eller stående låvepanel, ogog gi gi hytta ekstra særpreg med stavlaft-dekor vindusomramming signert Trekultur, som vist bildet over. stavlaft-dekor ogog vindusomramming signert OsOs Trekultur, som vist påpå bildet over.

OPPDAL:365 / 02-2014

Felles for alle modellene er vakre detaljer og et gjennomfĂ¸rt design som tĂĽler tidens tann. Se vĂĽre nettsider for mer informasjon om 530A Jotunheimen og resten av RUSTIK-serien, og ta kontakt for en uforpliktende og hyggelig hytteprat.

www.saltdalshytta.no

F UL L

BEN N E T T AS | FOTO: TORE MEIRIK & AN N IK EN Z AHL FU RU N E S

MØT OPP

DA L

. NO

RGE

DET SOM SKJER MELLOM MØTENE ER EN VIKTIG DEL AV UTBYTTET. Et godt møte krever et godt møtested, men det som skjer mellom møtene er vel så viktig. Legger du møtet til Oppdal får du alt. Syv unike møtesteder. Rå opplevelser. Fullt utbytte og lyst til å komme tilbake.

www.oppdalkonferanse.no

MATOPPLEVELSER

AKTIVITETER

KONFERANSE? FIRMATUR? MØTE?

STEMNING

Gjør det til en minneverdig opplevelse. Kontakt oss for et skreddersydd opplegg. / 02-2014 OPPDAL:365 Heidi 6Myrholt 41 31 82 08 | heidi@oppdalkonferanse.no

PAK K ST E

MØT

E ST

d i e p h o to d e s ig n e r. d e 2

RÅE

SPA & VELVÆRE

KULTUR

VIEWPOINT SNØHETTA

OPPDAL:365 / 02-2014

ALPINE RUNNING BIKING

www.dynafit.com

MS FELINE SUPERLIGHT 290 gr. • Running lightweight Shoe • Sensitive Fit • Mapping Compound Sole by Vibram® • Invisible Lacing

Importør:

AvAILAbLE AT: Fjellsport.no, Sandefjord • Intersport, Beitostølen • Intersport, Sogndal • Intersport, Åndalsnes • Intersport B. Rognve, Ålesund • Mx sport Kilden, Stavanger Norsk Gådehud, Kristiansund • Outdoor Bergen, Bergen • Platou Sport, Molde • Platou Sport, Ålesund • Reser, Molde • Sportshuset Mo, Mo i Rana 9 OPPDAL:365 / 02-2014 Sportsnett, Oslo • Tromsø Sport, Tromsø • VPG.no, Oppdal

absolutt alt innen smijern og smedarbeid

sommertilbud:

3290,www.franksmed.no OPPDAL:365 / 02-2014

OPPDAL:365

Imre, Margrete og Alma er p책 tur i Brestigen. Foto. Martin I. Dalen

OPPDAL:365 / 02-2014

Intro: For snart seks år siden trodde jeg livet mitt skulle sette et ordentlig parentes. Derfor skyndte jeg meg å fullføre de målene jeg hadde satt meg; dro på flest mulig teltturer, sov under åpen himmel, badet naken og samlet på toppturer (registrerte alle fjelltoppene jeg nådde i en bok faktisk). Saken var at jeg skulle bli mamma, derfor hastverket. Konklusjonen var den at all overskuelig fremtid, slik ti-femten år, ikke kom til å dreie seg om annet enn forutintatte tålmodighetsprøver regissert av hjelpesløse, men søte unger. Da den lille poden så verdens lys i november for seks år siden, snødde det. Det dumpet ned og vinteren fikk en ordentlig kick-start. Normalt sett hadde jeg og min mann vært å finne på et par ski, enten på vei opp eller ned en topp. Men været affekterte oss ikke. Snø var snø, og babyen var vår sport. Høydemeter, pudder, venners beretninger om sine fine turer, stadig påfyll av mer snø og drømmevinter i sikte. Alt dette betydde ingenting. Livet hadde fått en ny dimensjon. Årene er gått og sønnen har også fått en lillesøster. Likevel er det ingen parentes i livet mitt. Jeg har bare blitt mer takknemmelig. Tidligere tok jeg kveldsøktene og helgeturene for gitt, de hadde egentlig blitt rutine. Nå setter jeg utrolig stor pris på bestemødre som passer barnebarn slik at mor kan stikke ut en time eller to. Jeg kan telle på en hånd de lange dagsturene med mann og venner. Men det er faktisk helt greit. Nå er ungene med oss ut i naturen. Jeg har endelig skjønt at turen er målet, og ikke omvendt. Jeg innrømmer gjerne at det er pes å få alle ut døra påkledte uten at den ene må tisse, den andre ikke vil ta på tursko, men ballerinatøfler, og mor blir svett og far ikke helt vet hva han synes om dagens plan. Det er ikke alltid lett å få hele gjengen inn på samme spor og avgang, ofte skjærer det seg fullstendig. De gangene det lykkes er det ikke fjelltoppene, stiene, vær eller føre ungene registrerer der ute. De har en helt annen sanseverden. Før ignorerte jeg denne verdenen, hadde ikke tid til de små tingene. Barna har lært meg å tilnærme meg naturen på en ny måte. Vi undrer oss sammen om hvilken fugl som flyr i lufta, vi leter etter fiskehøler, fanger insekter, plukker bær som vi smaker på. Vi kan stå en time å bare kaste stein i bekken, løpe etter sommerfuglen som passerer oss eller samle gress som vi gir til kua på andre siden av gjerdet. Vi vasser i fjellvann og finner egne stier utenom den oppmålte. Sett derfor aldri parentes når livet ønsker noe annet. Det er ikke alltid at evnen, motivasjonen eller anledningen realiserer de høyeste målene du har satt deg. Men utenfor ytterdøra di finnes en verden som er til for å oppdages. Som Ole Brumm sier det: Vent aldri på det perfekte øyeblikk. Ta alltid hvert eneste øyeblikk og gjør det til ditt mest perfekte!

Red. Margrete V. Blokhus

OPPDAL:365 / 02-2014

OPPDAL:365 I redaksjonen:

MARGRETE V. BLOKHUS Redaktør

SILJE KRISTIN GRANUM I redaksjonen

MARTIN I. DALEN Fotograf

TRYGVE SANDE I redaksjonen

KRISTIN RIISE AD og annonseansvarlig

ODIN SANDE I redaksjonen

GERD METTE DRABLØS I redaksjonen

Gode medarbeidere: Siri Bjørgen - Ei jente fra Lom som fant kjærligheten i en oppdaling og flyttet hit i vår. Selv om hun aldri har tatt i mot lam tidligere, var hun sporty nok til å være lammingsvakt på en av Oppdals største sauegårder i mai. Siri er heller ikke redd for å tråkke hardt på sykkelen eller gå lange fjellturer med samboer og bikkje. Vi tenkte hun måtte få oppleve bygdekultur på sitt beste og sendte henne på Vognildsbua.

Anna Ervik Johnsen – Hun skuffet oss veldig da hun i høst tok skreppa på ryggen og flyttet vestover til Kristiansund og ny arkitektjobb. Heldigvis vil Anna fortsette å glede oss og leserne med briljante tekster om arkitektur i Oppdal. Denne gangen har hun vært på Viewpoint Snøhetta og forteller oss om sine inntrykk og erfaringer derfra.

Maybritt Blikken Mæhle - Hennes kart er blitt noe av OPPDAL:365 sin signatur, derfor spurte vi henne selvsagt om hun også kunne bidra i denne utgaven. Hennes kreativitet, tålmodighet og nøyaktighet scorer høyt og vi lar oss fascinere av hennes kart. Når dama ikke gjør godt grafisk design tar hun med seg sykkelen sin eller hunden Marve, ut på tur. Og for ikke å glemme sin kjære Øyvind.

Julie Killingberg - Ei jente med masse ideer, enda mer energi og ambisiøse mål. Det er ikke sjeldent at vi andre (les eldre) ikke helt følger med tempoet til Julie. Vi sendte henne på reportasjeoppdrag på Rauøra for å følge den årlige volleyballturneringen. Derfra leverte Julie teksten Bedre enn syden, som fikk oss i redaksjonen til å glede oss til sommeren.

Jøte Toftaker - I spalten vår “Utenfra” inviterer vi folk som ikke bor i fjellbygda, men likevel har tilhørighet, til å skrive sine oppfatninger om Oppdal. Denne gangen er det NRK-journalist Jøte Toftaker som har fått muligheten. Som hytteboer i Storlidalen forventet vi en tekst med rause adjektiver om turmål, stillhet og fisking i fjellvatn. Men Jøte overrasket og skriver om nærbutikken.

Ketil Jacobsen - Jaktbikkja heter Nikon, men kameraet er Canon. Ketil har jobbet som fotograf i en årrekke, og har spesialisert seg innen sjangren arkitektur og interiør. Priser for godt arbeid er han flere ganger belønnet med. Se bildene hans i saken om Viewpoint Snøhetta.

GRAFISK UTFORMING: Kristin Riise COVER: Trygve Sande ned Grøvu. Fotograf Martin I. Dalen INNHOLD: OPPDAL:365 er et frittstående produkt og publiseres av OPPDAL:365 AS. Innhold beskrevet av skribenter er nødvendigvis ikke redaksjonens meninger eller oppfatninger. PAPIR: Omslag - 300g Maxi Gloss / Innlegg - 90g Grapho Cote. Trykk - PANZERTRYKK KONTAKTINFORMASJON: OPPDAL:365 AS, Oppdal Næringshus, Inge Krokannsvei 9, 7340 Oppdal. Tlf. 950 22 478. Epost: post@oppdal365.no / www.oppdal365.no / www.facebook.com/ oppdal365

OPPDAL:365 / 02-2014

Tidligere utgivelser av OPPDAL:365 finner du på ISSUU.com/oppdal365. www.oppdal365.no Takk til: Annonsører, Tore Meirik, Marit Grøtte, Tina Lihaug Selbæk, Oppdal kommune, Oppdal Kurs- og konferanseprosjekt, tålmodige ektefeller og samboere, Stiftelsen Vognillsbua, Øystein Riise, Lars Erik Megarden, Gaute Heggvold, Jo Skorem, Geir Plassen, Erik Martinsen, Flemming Vatne, Ester Hanna Ishol, Marta Ishol, Ragnhild Plassen, Synnøve Klefstad, Turid Lauritzen, Hanna Lauvås og Jøte Toftaker. Til slutt, men ikke minst: Takk til alle dere som gir oss ros og klapp på skuldra. Dette gir lyst og motivasjon til å fortsette å fange de gode øyeblikkene i Oppdal!

Fellesskapet Luggumt i Oppdal representerer 11 kvalitetsbedrifter innen overnatting, bespisning, kunst, håndverk og opplevelser. Felles for alle er at de har høy kvalitet på sine tilbud og har muligheter til å ta imot besøkende gjester - enten tilfeldige besøkende, eller forhånds-bestilte grupper. Luggumt representerer noe av det beste Oppdal har å by på, med en bredde som burde passe for de ﬂeste, både sommer og vinter. Sett av litt tid og oppdag denne delen av fjellbygda - enten til fots, med sykkel eller bil. Se etter Luggumt-logoen når du besøker Oppdal!

www.luggumt.no

BENTH OWESEN GLASSFUSING OG KERAMIKK Velkommen til mitt verksted og galleri i Hesteskoen 3. www.benthowesen.com

BRØDRENE BJØRNDALSÆTER Norges ledende treskjærerverksted Produksjon, utstilling, åpent verkstedutsalg. www.bjorndalseter.no

FIONAS SØLVSMIE Produksjon, utstilling og salg av sølvprodukter i Kreativt Hus på torget midt i sentrum. ﬁona@oppdal.com

FRANK SMED Smedene hos Frank smed fører tradisjonen videre. www.franksmed.no

GALLERI MALI Akrylmalerier, tegninger og div. trykksaker av kunstner Mali Anette Hoel i Kreativt Hus midt i sentrum. gallerimali@oppdal.com

GJEVILVASSHYTTA Gjevilvasshytta ligger i vakre omgivelser med gode turmuligheter. Tradisjonskost blir servert www.tt.no

KONGSVOLD FJELDSTUE Ta steget inn i sansenes rike. Mat og overnattingssted med tradisjoner tilbake til 1100- tallet. www.kongsvold.no

OPPDAL KULTURHUS Opplevelseshuset i sentrum. Kino, badeanlegg, storsal, kunstgalleri, bibliotek, kafé. www.oppdalkulturhus.no

SMÅBRUKET Urtegård og pipemakeri Gode opplevelser, gode smaker, håndverk og kultur, spennende gårdsmat basert på urtene i hagen. www.smabruket.no

OPPDALSMUSEET Historie i stemningsfulle omgivelser. Lokal tradisjonsmat på menyen. Se program for sesongen: www.oppdalsmuseet.no

STORLI GARD Gjestegard, overnatting og servering av grupper, vakker natur, foredling av egne lam, eksklusiv rypejakt. www.storligard.no

OPPDAL:365 / 02-2014

UTENDØRS

16: Bedre enn Syden – Volley i vinden midt i fjellheimen 24: Båtliv – Levende legender i

padlebygda 34: Rød glede – På bærtur med generasjoner 38: TROLLTUR – Venninnegjengen kom seg endelig på tur 44: På gjengrodde stier – Stadig mindre husdyr rydder i utmarka, dugnadsgjengen tok saga i egne hender 46: Moro både opp og ned – Ikke akkurat slaraffenliv på stisykkelcamp 72: Nervepirrende spenning – Fisking handler om å være helt, helt stille for å få napp. Fisken kan nemlig både se og høre deg 88: Ridekunstneren – Samspill

APPETITT 62: Ekte vare – En gastronomisk bombe dyrkes i potetåkeren 68: MANDELTIPS – En råvare, flere oppskrifter ARKITEKTUR 52: Viewpoint Snøhetta – Evig og tro på Dovrefjell Visuelt 80: Fotografens beste – Øyeblikk i Oppdal fanget av kameralinsa TETTERE PÅ 59: Vognildsbua - Kaffekopp i historiske kulisser mellom hest og eier har gitt landslagsplass

95: Utenfra: – Å drikke juleøl i august

OPPDAL:365 / 02-2014

OPPDAL:365 OPPDAL ER STEDET som på en unik måte kombinerer sportslig aktivitet og rå naturopplevelse med historie og variert kultur. Her finner du spenning og frihet, fantastisk action og klassiske friluftsopplevelser. OPPDAL:365 formidler øyeblikkene du kan få i vår fantastiske bygd. Magasinet er annonsebasert, og for å fortsette å markedsføre bygda vår, er vi avhengig av våre gode annonsører!

Utgiver: OPPDAL:365 AS Opplag: 16 000 Utgivelser: Vinter/sommer Distribusjon: Midt-Norge Målgruppe: Aktive mennesker i alle aldre ANNONSEKONTAKT: Kristin Riise Mobil: 938 34 693 E-post: kristin@oppdal365.no

VÅRE ANNONSØRER 2 -2014: 7 Blåner

Tlf.: 979 966 33

7blaaner.no

Aunasenteret

Tlf.: 957 82 839

aunasenteret.no

Bakeriet Kafe

Tlf.: 72 42 10 02

Enern

Tlf.: 948 65 313

enern.com

Fagflis Oppdal

Tlf.: 72 42 23 50

fagflis.no

Frank Smed

Tlf.: 72 42 44 30

franksmed.no

Hagen Bygg

Tlf.: 911 56 118

hagenbygg.no

Intersport

Tlf.: 72 42 16 37

intersport.no

Vognill Boligområde Tlf.: 909 77 469

vognillboligområde.no

Kurs og Konferanse Tlf.: 41 31 82 08

oppdalkonferanse.no

Oppdal kulturhus

Tlf.: 72 40 15 00

oppdalkulturhus.no

Lev Vakkert

Tlf.: 455 06 002

fb/levvakkert

Luggumt

Tlf.: 976 80 853

luggumt.no

Maling og murpuss

Tlf.: 948 56 836

Stortrølia

Tlf.: 950 22 478

stortrølia.no

Møbelringen

Tlf.: 72 40 48 00

mobelringen.no

Nasjonalparkhagen

Tlf.: 928 78 845

nasjonalparkhagen.no

Norheim Naturstein Tlf.: 920 82 404

norheimnatursten.no

Norrøn Laft

Tlf.: 997 42 502

norronlaft.no

Oppdal-Everk

Tlf.: 72 40 01 50

oppdal-everk.no

Oppdal Kommune

Tlf.: 72 40 10 00

oppdal.kommune.no

Oppdalsbanken

Tlf.: 72 40 40 40

oppdalsbanken.no

Oppdalsten

Tlf.: 72 40 00 80

oppdalsten.no

Opplev Oppdal

Tlf.: 72 40 41 80

opplevoppdal.no

Puls

Tlf.: 46 43 10 10

pulsoppdal.no

Saltdalshytta

Tlf.: 979 96 611

saltdalshytta.no

Skifer Hotel

Tlf.: 73 60 50 80

skiferhotel.no

SEF Interiørarkitektur Tlf.: 909 78 724 flatval.no Spisbar

Tlf.: 452 52 111

Torgsentret

Tlf.: 909 99 646

spisbar.no

Urd Klima

Tlf.: 72 42 30 04

urdklima.no

VPG

Tlf.: 72 42 37 61

vpg.no

OPPDAL:365 / 02-2014

NORGES RÅESTE

OPPDAL:365

opplevoppdal.no

KONTORLEIE

KOMPETANSE

Utviklingsmiljø

INFRASTRUKTUR

NETTVERKsBYGGING

RÅDGIVNING

FINANSIERING

ARRANGEMENTER

UTVIKLING

PARTNERSØK

FELLESSKAP

PROFILERING

Ønsker du å starte bedrift, videreutvikle en idé eller styrke din posisjon i markedet? Næringshagen tilbyr kontormiljø og bidrar med veiledning til søknader, rådgivning og nettverk - både i vår egen region og utenfor landegrensene. Sammen utvikler vi et attraktivt næringsliv i Oppdal og Rennebu. Besøk oss på nasjonalparkhagen.no for mer informasjon.

OPPDAL:365 / 02-2014

BEDRE ENN Syden Oppdals sommereventyr Rauøra, ligger svært eventyrlig til, som et hvitt penselstrøk i hjertet av Gjevilvassdalen. Her arrangeres noe av det hotteste bygdeungdommen har å by på. Rauøra Open er intet mindre enn en sandvolleyballturnering midt i fjellheimen!

OPPDAL:365 / 02-2014

RAUĂ&#x2DC;RA open

tekst: JULIE KILLINGBERG & Margrete V. Blokhus Foto: Martin I. DALEN

Yrende turneringsliv i solsteiken. Fire volleyballbaner er rigget til av dugnadsgjengen.

OPPDAL:365 / 02-2014

RAUØRA OPEN

Trollkredm

• Første gang arrangert i august 2010 • Aldersgrense: 16 år • Maks 6 deltagere på hvert lag • 4 spillere på banen samtidig • Alle er med på å dømme • Alle skal serve • Det er lov til å bruke alle kroppsdeler • Alle får premie • Overskudd og sponsormidler fra RO er brukt til å bygge volleyballbaner både på Driva og Rauøra • 60 organiserte og et ukjent antall uorganiserte har begynt å trene volleyball i Oppdal

Høy konsentrasjon og godt lagsamarbeid. Rauøra Open er lek i sanda, men også blodig alvor.

et hele startet for fire år siden. Gaute Heggvold og noen kompiser fra «Driva sport og spællmannslag» ville samle litt folk før de skulle på den årlige plattdansen i Osen. Med volleyball som felles hobby resulterte det i at Rauøra ble stedet. En uhøytidelig ballturnering før selve festen, mens turistbåten Trollheimen 2 ble party-yacht. Skuta skulle frakte folket trygt i havn til kveldens konsert. Planen var å få med litt folk. Det kom mange! Det var ingen tvil om at volleyball 600 meter over havet appellerte bredt. 18 lag stilte til start. Og dermed var turneringen Rauøra Open født og skulle vise seg å bli en årlig happening. LAV TERSKEL Det har vært tropenatt. Det er overskyet og fønvinden blåser innover Gjevilvatnet fra sør. Lette skyer danser i takt med bølgene. Folk strømmer fra parkeringsplassen og mot stranden. 30 lag er påmeldte

OPPDAL:365 / 02-2014

den fjerde sommeren Rauøra Open arrangeres. Det er parasoller, solbriller, kjølebager, strandvesker, solkrem, strandstoler og glade folk i alle retninger. Fire baner er målt opp, ballnettet er i vater og musikkanlegget sørger for å toppe stemningen med fengende sommerhits. Selv om alt er på stell arrangørmessig, er det avslappet stemning blant deltakerne, og Gaute er fornøyd med innstillingen: – Det er viktig at det ikke blir for seriøst, for da vil ikke folk lenger være med. Dette er ei turnering med lav terskel og jeg tror det er nettopp det folk liker, konstaterer han. Det er passe uformelt og passe hjemmesnekra. Kristian Ørstad har tidligere spilt aktivt for Mosjøen. Han er imponert over arrangementet på Rauøra. – Dette er ei godt organisert turnering. All honnør til arrangørene som lager ei stemning som får mange deltakere til å melde seg på og bli interessert i idretten. Jeg er med og trener volleyball vinters tid og vi ser tydelig ringvirkninger og økt oppmøte på treninger etter at Rauøra

Open ble en årlig begivenhet. Stormkast Spillet settes i gang. Kjells Angels er et guttelag fra Rennebu som har vært med siden starten. De har hatt noen utskiftinger siden den gang. – For å hevde oss som topplag måtte vi få inn nye krefter på laget, spøker Eirik Meslo før han løper ut på banen. Oppdalslaget Team Hånstaur er debutanter med sterke ambisjoner og uhøytidelig glimt i øyet. – Vi har trent veldig lenge til denne turneringen, sier Magnus Brattbakk. Lagkompis Eirik Hindseth kommer til og korrigerer: – Ja, helt siden i går kveld, sier han og dulter borti Magnus. Det serves, det ropes og klappes. Spillerne slenger seg etter ballen i sanden, til knærne blir såre og håndbaken øm. Vinden har tiltatt, bølgene skyller innover land slik den faktisk gjør på Rivieraen. Så braker det løs. Hissige vindkast tar tak i volleyballnett, campingstoler og partytelt. På noen sekunder er idyll blitt til kaos. Folk strømmer til for å sikre ting som kan bli tatt av vinden. Lagånden dreier seg

Dette er ei turnering med lav terskel. passe uformelt og passe hjemmesnekra.

OPPDAL:365 / 02-2014

nå om å berge arrangementet, ikke hver enkelt sine prestasjoner. Sønnavinden gir seg ikke og Rauøra Open må avlyses. Sånn er det å være på fjellet. Nytt mot Søndag har vinden løyet. Ildsjelen i arrangørkomiteen er ikke i tvil: Vi fortsetter der vi måtte gi oss i går! Med hjelp av sosiale medier og jungeltelegrafen er alle deltakerne blitt varslet om ny dag og nye konkurranser. Nesten alle møter opp til den spontane ekstraomgangen. – Vi mistet litt utstyr da været slo seg vrangt i går, og ikke alle regnet med at det ble turnering i dag og lot det bli nokså sent og fuktig i natt. Derfor må vi alle hjelpe hverandre i dag, smiler Gaute når han informerer de fremmøtte i en tone som gjør at alle føler seg inkludert. I dag skinner sola og sanda glitrer. Steinsaks-papir om første serv. Konkurransen har hardnet noe til etter åpningskampene. Heiaropene er tydeligere, spillet er mer intenst og konsentrasjonen på banen er høyere. Familielaget Naustdalen Knockers fra Trondheim kjemper seg frem i turneringen. De har hytte i Gjevilvassdalen og er begeistret over arrangementet. – Vi var med første gang i fjor og måtte selvfølgelig komme tilbake. Vi har det utrolig gøy sammen store som små. Vi tar det litt uformelt, men når vi er på banen så vil vi likevel veldig gjerne vinne, ler Ellinor Wikan. Oppdalslaga vil også gjerne gå av med seieren på hjemmebane og med snev av lokalpatriotisme, erfaring og tjuvtrening i skarp fjellluft trekker hjemmelagene Aunarampinj og Team Ørstad det lengste strået i konkurransen.

– Det blir femårs jubileum neste år, velkommen tilbake! oppfordrer Gaute etter gratis burgermåltid og premier til alle. Sol, musikk, bølgeskvulp og bading. Lukta fra grillen brer seg over stranda. Det er sydenstemning i Oppdal.

1: Seiersbrøl! F.v. på laget Aunarampinj: Martine Hårstad, Nina Karlsen, Ingrid Husdal Dørum. Gutte-laget Team Ørstad; Torgeir Eikli, Kristian Ørstad og Geir Karlsen. 2: Burger til alle som deltar. 3: Like viktig som spillet er den sosiale rammen rundt arrangementet. 3

OPPDAL:365 / 02-2014

NORRØN LAFT – norronlaft.no –

Forvent det beste - Solid håndverk og gode løsninger -

OPPDAL:365 / 02-2014

PadleBYGDA

BÅTLIV – Er det klart? Flemming holder tommelen spørrende opp i lufta, og får en bekreftende tommel tilbake. Den gule kajakken setter fart ut fra bakevja¹, ned terskelen rundt svingen, og utfor fossen. – Klonk! Kajakken dunker mot steinhella nedenfor fossen, i det han misser litt på timinga i boofen². Det er et sjeldent syn, men det er greit å se at Flemming Vatne, en av verdens beste elvepadlere er menneskelig han også.

tekst: TRYGVE SANDE Foto: Martin I. DALEN

OPPDAL:365 / 02-2014

Setter booten: Erik er heldigere enn Flemming i fossen, og treffer perfekt med timinga.

OPPDAL:365 / 02-2014

Nomadeliv: En skikkelig dedikert elvepadler kjører helst kassebil - med innebygd

Legende: For noen år siden lagde produsenten Sweet en egen hjelmmodell med

seng, plass til kajakk, og kanskje et turkjøkken.

navnet til Flemming på. Han har ikke blitt mindre legendarisk siden den gang, selv om etternavnet er nytt.

aktum er at to av Norges beste og mest erfarne elvepadlere har bosatt seg i Oppdal. Og det er faktisk ikke helt tilfeldig. Både Flemming og kameraten Erik Martinsen har levd et nomadeliv siden tenårene, og padlet elver verden rundt. På jakt etter de beste strykene på alle kontinenter har de bygget opp ferdigheter som gjør at de begge plasseres i det absolutte elitesjiktet blant padlere. Men nå finner vi dem her i Grøvu, kun en halvtimes kjøring hjemmefra. MARGINER Det er en nydelig sensommerdag i Grøvudalen, og Erik og Flemming har fått følge av tyskeren Jörg Waidelich, Fri Flyt-redaktør Tore Meirik og undertegnede. På menyen står fossefallene i øvre Grøvu oppe ved Hallen, omtrent midt mellom Sunndalsøra og Oppdal. Før leken starter må man bære kajakkene innover dalen. Belønningen er tre fine fossefall, og et krunglete juv som venter i Grøvu. Strekningen er både utfordrende og utrolig fin, og som det meste av padlinga i og rundt Oppdal, er dette padling av ypperste kvalitet - og vanskelig å sammenlikne noe med. Men i dag er det litt lite vann. – Dette er absolutt minimum altså! konstaterer Flemming. Vi kunne nok alle ønsket oss mer vann i elveløpet denne dagen, men Flemming er noe for seg selv på området. Mer vann i elva gjør padleturen raskere, landingene mykere, du slipper å skrape bunnen i stein og alt blir mye morsommere. Til et visst punkt. Så blir det for voldsomt; det går for fort, marginene blir for små og bakevjene for trange. Men Flemming har ikke denne

OPPDAL:365 / 02-2014

begrensninga, han synes alltid det er bedre med mer vann. Han behersker det, han er i sitt rette element når det er mye vann. Erik liker også raus vannstand, mer enn Tore og meg, dog ikke like mye som Flemming. Men i dag er det altså litt knapt - vi kunne alle ønsket oss litt mer. Det er varmt, og mens vi trasker oppover mot put-in³ spør jeg karene hvordan to av Norges aller ypperste elvepadlere havnet nettopp i Oppdal. – Tja, svarer Erik, det var vel privilegiet av å kunne ha en interessant jobb jeg liker, og samtidig kunne stikke ut på aktivitet på ukedagene, sånn rett etter jobb. Det betyr mye for meg. Ikke bare padling, men også ski, både frikjøring og topptur. I Oppdal har jeg jo alt dette rundt meg. – Hva med deg, Flemming? – For meg handlet det faktisk om å gi dattera mi, Kaja, en god oppvekst. Oppdal er et fint sted å vokse opp, samtidig er det også lett både for kona og meg å komme oss ut på aktiviteter vi liker. Det kompakte og lett- vinte livet på et passe stort tettsted, og fine ski- og padleforhold. Og ikke minst strålende sykkelstier. PADLEBOMS Gode og svette er vi framme ved elva, og saler opp for padling. Første foss må synfares, linja diskuteres, og én person plasseres under fossen med kasteline4. Det er god skikk som sikring hvis noe går galt. I tillegg, siden dette er en reportasjetur, må vi også vente på at fotografen skal komme i posisjon. Under synfaringa er både Erik og Flemming litt skeptiske til den flate steinen i landinga på fossen. Men Tore, Jörg og jeg har trua, med en

Flemming Vatne (tidligere Schmidt) Fra: Larvik Alder: 45 år Sivilstatus: Gift med GerdMette Vatne Drabløs, har datteren Kaja sammen Bodd i Oppdal siden: 2006 Padlet siden: 1975 Erik Martinsen Fra: Trysil Alder: 37 år Sivilstatus: Samboer med Janette Hargin Bodd i Oppdal siden: 2013 Padlet siden: 1987

Fint likevel: Flemming koser seg - selv om han kunne ønsket seg mer vann.

OPPDAL:365 / 02-2014

– For meg handlet det faktisk om å gi dattera mi, Kaja, en god oppvekst. Oppdal er et fint sted å vokse opp. Flemming Vatne

Gode busser: Erik og Flemming har vært kompiser siden Erik fikk lov å bli med Flemming på padletur til Italia som 14-åring. Flemming var akkurat blitt myndig, og skulle passe på Erik. Han lever enda.

¹Bakevje - Sted hvor elva sirkulerer bak steiner og framspring, så det er

³Put-in - Stedet man setter kajakkene på elva og starter padleturen.

mulig å ta pause og sitte stille. ²Boof - Spesielt padletak på toppen av en

foss eller et dropp, hvor padleren løfter snuten på båten for å lande relativt

i trøbbel, f.eks. hvis han må svømme.

flatt foran fossen, i steden for å gå vertikalt ned sammen med vannstrålen.

OPPDAL:365 / 02-2014

Kasteline - En pose med redningstau som kan kastes ut til en kajakkpadler

god boof skal det gå fint. Tore får æren av å prøve først. Tore Meirik kommer egentlig fra Trondheim, men også han har slått seg ned i Oppdal på grunn av ski- og padlemulighetene. Familiefaren har flere somre som padleboms bak seg, og kan sine saker. Han klarer en perfekt boof og gir klarsignal opp til nestemann, som er Flemming. Men denne gangen sitter altså ikke padletaket på kanten perfekt for en av verdens beste padlere. – Au! Den kjente jeg i ryggen. Må ha mer vann! roper Flemming. Erik padler som forventet strøkent ned fossen, og Jörg og undertegnede greier oss også bra. Jörg er i Oppdal for sesongen for å jobbe som raftingguide, og benytter alle ledige stunder til kajakkpadling. MULIGHETER Ved Hallen går elva inn i et lite juv, og for å fotografere de to neste stryka må fotografen gå rundt. Jeg benytter anledninga til å spørre ut Flemming og Erik om favorittelvene deres: – Jeg har egentlig ikke noen favorittelv, svarer Flemming før han fortsetter: – Alle elver kan være fine når det er fin vannstand (les: veldig mye). Men det å kunne padle Ålma på flom hjemme fra hagen, og ned i Driva er veldig fint. Gråura er jo en av de virkelige klassikerne i landet, og fint å ha så nært. Ellers trives jeg her i Grøvu, både øvre og nedre. Driva oppe ved Kongsvold, eller en tur over fjellet for å padle Rauma er jo også fint (journ. anm: Svært krevende elv i Romsdalen. Her snakker Flemming om turer over fjellet hvor han møter sponsede utenlandske padlere som padler en av verdens mest beryktede elvestrekninger). – Jeg tror kanskje jeg må si Grøvu her i området, sier Erik. – Den har så mange typer strekninger. Bratt her oppe på fjellet ved Grøvudalen, og en nedre del med kraftigere stryk gjennom juv. Det å bære kajakkene ned i Åmotan, og starte turen rett ovafor Svøu er en mektig opplevelse. Det må være Norges fineste put-in, etterfulgt av en av de aller fineste turene i landet padlemessig. Den er fantastisk på fin vannstand (journ. anm: som fremdeles betyr mye vann…). Men Erik er forøvrig enig med Flemming i at det er mye å velge i: – Man kommer jo ikke unna Gråura, det er et mektig juv med vannvittig flott padling. Innenfor dagsturradius er det jo også mange fine elver langs Gaula-vassdraget. Så er fotografen på plass, og det er bare å sette utfor de to neste stryka, her padler vi alle etter hverandre med passelig avstand, sola skinner, vann spruter opp foran kajakken, og elvepadling er slik det skal være. Flemming, Erik, Jörg, Tore og jeg koser oss. Foruten at det skulle ha vært litt mer vann da. Spesielt i følge Flemming og Erik.

Kamerater: Elvepadling er trivelig og sosialt. Erik Marinsen, undertegnede og Jôrg Weidelisch følger Flemming Vatne ned juvet.

OPPDAL:365 / 02-2014

– Det å bære kajakkene ned i Åmotan, og starte turen rett ovafor Svøu er en mektig opplevelse. Det må være Norges fineste put-in. ERIK MARTINSEN

Livsstil: Tore Meirik har også flyttet til Oppdal blant annet for å padle, og han kan sine saker i det våte elementet.

OPPDAL:365 / 02-2014

Meld deg på

Sykkelenern Norges vakreste sykkelritt! Lørdag 9. august 2014

enern SYKKELENERN

Aktiv/turklasse: 72 km Aktiv/turklasse: 42 km Ungdomsklasse: 25/42 km Familie/trimklasse: 25 km Påmelding og informasjon: www.enern.com

Meld deg på

Fjellenern Høstens flotteste eventyr! Lørdag 13. september 2014 Aktiv/turklasse: 8 km Familie/trimklasse: 7 km Påmelding og informasjon: www.enern.com

OPPDAL:365 / 02-2014

enern FJELLENERN

Du finner oss midt i sentrum!

Et lite kjøpesenter med sjel, mye norsk design og best personlig service. Velkommen!

Spisbar-catering:Layout 1 22/05/14 00:02 Page 1

Visste du at vi leverer catering? Fra vår innholdsrike meny kan du selv velge akkurat det som passer deg og ditt selskap! Smørbrødbuffét, gryterett eller skreddersydd tapaspakke? Vi leverer det du ønsker på døra! Ta kontakt for et uforpliktende tilbud!

facebook.com/spisbar tlf. 452 52 111 - spisbar@oppdal.com

Man-tirs: 11.30-17.00 Ons-tors: 11.30-22.00 Fre-lør: 11.30-03.00 OPPDAL:365 / 02-2014

Oppi Dindalslia kan man finne mye tyttebær på gode bærår. Ester Hanna, Emma og Marta fyller lett soddspannet.

OPPDAL:365 / 02-2014

BÆRTUR

tekst: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: Martin I. DALEN

Rød glede Når tre generasjoner drar på bærtur sammen, blir det ikke nødvendigvis så mye bær i spannet. Men det blir tid til lange pauser og gode samtaler.

e så mye tyttebær! roper Emma Ishol (9). Bestemor Ester Hanna Ishol (76) kikker opp fra sin tue, smiler mot Emma og roper tilbake: – Så flink du er! Høsten har definitivt kommet til Dindalen. Skogen er malt i burgunder og oker, sola har mest lyst til å gjemme seg bak fjellene, men velsigner dagen fremdeles med varme og lys. Trekkfuglene flyr langt oppe på himmelen, klangen fra sauebjellene er borte og elva bruser ikke lenger, den hvisker. Den særegne stillheten som høsten eier blir avbrutt fra lyden av de første bærene som treffer soddspannet. Dessertgenerasjon Kusinen Ingrid Ishol Giskeødegård (18) løper bort til Emma for å hjelpe henne plukke bæra nedi lyngen. Like ved ei stor furu har Marta Roaldsdatter Ishol (51) snart fylt opp spannet med én liter tyttebær. Hun retter seg langsomt opp i ryggen, spør om ikke mora,

OPPDAL:365 / 02-2014

Martas Trollkrem ½ liter tyttebær 2 eggehviter 1 dl sukker 1 ½ dl melis

Pisk eggehvitene og litt av sukkeret og melisen. Tilsett bær og rør. Smak til med sukker og melis, rør godt til kremen er blitt luftig. Nydelig på vafler, sveler eller kun alene.

OPPDAL:365 / 02-2014

Litersvis av bær til glede for alle. F.v. Ingrid, Emma, Ester Hanna og Marta.

- TENK, vi hadde ikke godteri i gamle dager, men vi fikk dessert nesten hver dag. Ester Hanna Ishol (76) niesen og dattera føler for en pause. – Det er viktig å ikke bli lei når man er på bærtur, konstaterer Ester Hanna. De finner frem nistepakken fra sekken, brødskive, saft og kaffe skal smake godt. – Vet dere hva unger? Som lita jenta måtte jeg være med mora mi å plukke bær. Vi dro avgårde på syklene våre med pappkasse på bagasjeholderen som vi fylte med bær. En dag kunne vi plukke multer, en annen dag bringebær, tyttebær eller blåbær. Må tro jeg syntes det var kjedelig å være med mor på disse turene. Det var faktisk noe av det verste jeg visste, forteller Ester Hanna. – Men hvorfor gjorde du det da? spør Emma. – Vi måtte ha mat skjønner du. Før var det ikke mye mat å få kjøpt, skulle vi ha syltetøy og saft gjennom vinteren, var vi nødt til å lage det selv. Tenk, vi hadde ikke godteri i gamle dager, men vi fikk dessert nesten hver dag, smiler bestemora og venter forventningsfull på det nye spørsmålet fra niåringen. – Spiste du multekrem flere ganger i uka da? – Nei, multa var vi litt sparsom med. Det var kun i spesielle anledninger vi fikk smake på den. Litt slik som det er i dag kanskje. Men tyttebærgrøt, det spiste vi mye av. Med puffet ris og fløte på. Jeg husker så godt lokket av mugg som la seg på grøten gjennom vinteren. For hver gang vi

tok den frem fra spiskammeret måtte vi bre mugglokket til side, for å kunne helle ut grøten. Likevel syntes vi det smakte godt, vi var vel ikke så kravstore når det gjaldt mat på den tiden. Høstgaver Innhøsting fra naturens ressurser og da spesielt bær, var en viktig matauke i selvhusholdningen. I dag finner vi det meste på butikken, vi tar det for gitt at kjøleskap og frysere er fylt opp av god mat vi liker. Ja, vi plukker multer, tyttebær og blåbær. Men ikke fordi vi absolutt må. – For meg er det å plukke bær en del av en turopplevelse og ei unnskyldning for å komme meg ut i friluft, sier Marta etter å ha tenkt på det moren fortalte. – Måtte du være med på bærtur da du var ung da, spør datteren Ingrid. – Ja, det måtte jeg. Og jeg husker jeg ikke likte å være med. Vi var vel helt avhengig av bær som en del av matforrådet når jeg og søsknene mine var små også, sier Marta og ser spørrende på mora. – Men det var ikke lenger så påkrevd, vi berget uten, men det var en sterk tradisjon for bærplukking, forklarer Ester Hanna. Marta fyller gjerne opp fryseren sin med selvplukk, det er multene hun er mest glad i. – Nyrørte multer, finnes det noe bedre? Men jeg liker så godt å gi bort bær, mye av det jeg plukker hver høst havner i andres frysere enn min egen, smiler Marta. Kjærkomne gaver til folk i tidsklemma eller med ei lang dørstokkmil. Det suser beskjedent i trekronene over de tre generasjonene, skogen var ikke så tett før. – Derfor var det mer bær også. Gjengroingen har ført til mindre sollys til bærplantene, på enkelte steder finnes det knapt bær lenger. Jeg husker godt en tur oppi lia her, da fant jeg 60 liter tyttebær på et område så stor som stuagulvet hjemme, sier Ester Hanna. Emma har reist seg, de andre følger etter med hvert sitt spann. Det er tydelig at alle trives i hverandres selskap. Hvor mange liter de kommer hjem med har ingen betydning, det viktigste er å være sammen. – Når noen sier til meg at ”i år blir det en god multesesong”, da svarer jeg at ”huff, det var dumt”. Selve bærplukkinga har fulgt meg som et skamplagg i alle år, hevder Ester Hanna. – Likevel drar du ut på leting etter bæra, du klarer ikke holde deg unna, sier Marta. De to ser på hverandre, de ler. Plukker litt til, før de takker for seg. Bortetter skogholtet sees fremdeles røde bær. De får vente til en annen dag.

OPPDAL:365 / 02-2014

1: Veien fra parkeringen ved Jølhaugen til Jøldalshytta er en fin bit å gå med de aller minste. 2: Synnøve, Hanna og Ragnhild varierte turen med både sykling og gåing. 3: Over Gjethetta er det stein, mye stein. 4: Valgets kvaler ved Jøldalshytta?

OPPDAL:365 / 02-2014

FJELLTUR

Trolltur Etter år med småbarn og andre tidstyver, ble det bestemt at nå var venninnegjengen klar for hytte til hytte-tur i Trollheimen. tekst: KRiSTIN RIISE FOTO: PRIVAT

ulighetene naturen gir oss i Oppdal er et av ankepunktene for at vi som bor her faktisk gidder å bo her. Bruken av naturopplevelsene varierer selvsagt, og nå var det blitt år siden jeg og naturen hadde kost oss sammen over lengre tid. PLANEN I BOKS Ragnhild Vik Plassen, Hanna Lauvås Westman, Synnøve Klefstad, Turid Lauritzen og jeg må sies å ha en veldig variert fysisk form, så her måtte vi komme fram til en enighet om turens lengde og høydemeter. Vi begynte forsiktig med en todagers. Trollheimen ligger lett tilgjengelig, og turene der er mange og varierte. Fra Jøldalshytta valgte vi den letteste ruta gjennom Svartådalen, en tur egnet for oss som prioriterte å spare oksygen til snakketøyet. Tilbake valgte vi å gå over Geithetta. En tur med bratt stigning i begynnelsen, men absolutt overkommelig. For å gjøre turen enda lettere og litt mer variert, valgte vi å sykle etter den fine traktorveien forbi Jøldalshytta og de første 10 km. Vi utvekslet foto av hva vi pakket med oss. Her skulle sekken veie minst mulig, og mens vi konkur-

TREKANTEN:

rerte om å pakke lettest, satset vi alle på at det vi glemte hadde Hanna med seg. Hanna pakker alltid for alle og tar høyde for all type vær. Avgangs-tidspunktet ble grundig diskutert. For meg var det totalt uakseptabelt og stå opp alt for tidlig på en hellig lørdagsmorgen, og jeg argumenterte feigt og heftig for et senere avreisetidspunkt. Jeg ble hørt, og fikk høre det ganske tydelig da vi ett døgn senere rakk middagen på Trollheimshytta med knappe 20 minutter. EN SLAGS TURSTART Værmeldingene holdt ord, og avreisedagen var en av sommerens varmeste. Vi var som løsslupne kviger, eller tilårskomne kuer hvis vi skal være mer presise, og kjørte strake veien til Nerskogen. Hadde vi planlagt litt mer enn å pakke lett, hadde vi sjekket kjøreruta også. Men det gjorde vi ikke. Fra Oppdal til Jøldalshytta er det faktisk tre avkjøringer til hytta. Det visste ikke vi. Så vi prøvde alle avkjøringen og fikk oss litt av en rundtur i bil en drøy time før vi tok den tredje og riktige avkjøringen. Litt ut på formiddagen kunne vi endelig parkere ved Jølhaugen. Da jeg hjalp Ragnhild med å ta ned hennes fancy terrengsykkel, kjentes den til forveksling like lett som sjokolademousse-platene jeg bruker å kjøpe sånn av og til. Sykkelen skinte som gull med alt det nyeste stæsjet. Jeg så litt slukøret bort på min trofaste sykkel uten demping, men ble oppløftet og bittelitt glad da Synnøve løftet ned sin sykkel fra forrige århundre med bagasjebrett. Selv om utstyret var veldig varierende, var pågangsmotet og humøret like høyt hos alle fire. Så da var det bare å spenne på seg sekk og hjelm og tråkke seg innover. Vi var endelig kommet oss på tur. Været var nydelig, ikke en sky forstyrret oss. Vi syklet og skravlet og stoppet fire ganger den første kilometeren for å dokumentere at vi faktisk var kommet oss på tur. Etter bare et par kilometer åpenbarer det seg en fantastisk utsikt i turretning. På Jøldalshytta fikk vi overtalt Hanna

En klassiker i Trollheimen er ”Trekanten”, turen mellom Gjevilvasshytta, Jøldalshytta og Trollheimshytta. Denne turen er på Turistforeningens topp-10 liste. Det er flere ruter mellom hver hytte, fra krevende til kortere familievennlige stier. Hvis du er skikkelig rå, tar du en ekstra dag på Trollheimshytta for å gå til Snota 1669 moh, selve symbolet på Trollheimen.

OPPDAL:365 / 02-2014

til å pakke ut halve 90 liters sekken i poser og legge det igjen. Med været og værvarslingen døgnet framover fikk vi overbevist henne om at det ikke kom til å regne, snø eller blåse orkan. PÅ TO HJUL Selv om vi hadde rotet oss bort i bil noen timer tidligere, hadde vi ikke lært. Stien lå der så klar, fin og tydelig, likevel klarte vi å sykle oppover istedet for til venstre. Vi mente bestemt at på kartet gikk stien oppover. Men da vi etter kort tid, måtte begynne å bære syklene over kjerr, skjønte også vi at vi var på bærtur. Hadde samme fadesen skjedd på tur med mann og barn, mistenker jeg sterkt at humøret hadde sunket til frysepunktet. Men på dametur sitter latteren og selvironien løst, og blåbærene

OPPDAL:365 / 02-2014

smakte himmelsk. Ved Hosetsetra traff vi sauesankere. På grunn av været ble denne helga den mest folkerike i Trollheimen denne sommeren. Er ikke sikker på om alle vi damene etter stiene gjorde sauesankingen lett for sauesankerne, men sånn er det, fjellet er for alle. Ved brua over Litlsvartåa låste vi syklene og fortsatte til fots. Dalen ble trangere og vi fulgte elva ca 3 km inn i naturreservatet. Å gå denne retningen gir en fin start på turen. Flatt i begynnelsen så vi fikk gå oss skikkelig varme, før stien begynner å slange seg oppover i høydemeter. Med høydemeter kommer også utsikten. Ruta går ut i den vide Folddalen som kranses av de fine fjellformasjonene mot Snotamassivet som det mest markerte rett fram.

- Steike, hvor mange avkjørsler finnes det til Jøldalshytta da?! - Ingen som sjekket kartet før vi dro inj?

Litt klabb og babb er det alltid, men det løser seg med godt humør og god humor.

Illustrasjon: May Britt Blikken Mæhle

OPPOVERBAKKE En gang, for en evighet siden var jeg en av de som hadde gått de barskeste rutene i Trekanten. Til og med Snota gikk jeg opp. Fire dager med 9-timers turer, et av mine beste ferieminner. Men det var da, og absolutt ikke i dag. Nå gikk jeg bakerst og prøvde å holde tritt med de andre opp bakkene med frodig bjørkeskog. Og akkurat da tenkte jeg som en mann; - det var da utrolig så mye de andre skravlet! De gikk aldri tom for temaer, mens jeg begynte å bli tungpusten og få tunge bein. Plutselig hørte jeg lett skrangel bak meg, og skvatt til. Det var heldigvis ikke et dyr som skulle spise den bakerste i rekken, det var selvfølgelig «Duracel»-Turid i lett jogg med verdens minste sekk og oppakking på ryggen. Hun hadde gått Fjell-Enern med barna tidligere på dagen, og skulle ta oss igjen. Nå kom hun selvfølgelig i superhumør, og to timer før vi egentlig hadde ventet henne. Noen har alltid fart i beina.

ANSVARSBEVISST Men fart i beina fikk vi også. Klokka hadde begynt å nærme seg faretruende middagsservering på Trollheimshytta. Vi økte farten og dempet skravlinga. De siste to km er det en del myrer og vått underlag. Jeg gikk fortsatt bakerst og prøvde å bykse fra tue til tue for å holde meg tørr på beina. Men da jeg likevel sto med vann og gjørme til over anklene, var det liksom gjort. Ikke noe poeng i å være forsiktig lenger, det var bare å trø uti med lange steg. Kunne ikke bli våtere uansett. Som bakerste kvinne tok jeg nå ansvar, marsjerte fram i rekken og økte tempoet betraktelig. Aldri i verden om vi skulle komme for sent til treretters måltid! Og fram kom vi. Plutselig åpenbarte den over 100 år gamle turisthytta seg nede mellom furutrærne, og når vi rundet hyttehjørnet satt det turglade mennesker i alle typer ulltrøyer og ventet på middag. Hils og glade smil, vi hadde klart det i tide, vi var en av gjengen.

OPPDAL:365 / 02-2014

Turid på toppen av Gjethetta. Nyter utsikten ned mot Gråsjøen

OPPDAL:365 / 02-2014

INN I GJENGEN Å overnatte på ei TT-hytte er en opplevelse verdt turen. Det er som å komme hjem. Gangen oversvømmes med sko, på tørkeloftet lukter det heftig tåfis av sure sokker og våte sko. Vi dusjer i kø, og krysser fingre for at det fortsatt er varmt vann. Stemningen som plukkes opp er trygg, varm og kjernesunn. Plutselig er nordmenn de mest omgjengelige mennesker i verden. Turen knytter oss sammen, og alle snakker med hverandre. Til og med hunder som jeg i utgangspunktet er redd for, er snille på TT-hytter! Og det å ta av seg sekken og sette seg utenfor i hytteveggen med en iskald øl, da er livet på topp. Og så ringes det med matbjella, og middagen er servert. Til høyt lydnivå setter vi oss til bords og blir servert av smilende bunadskledde jenter. Blomkålsuppe til forrett, reinsdyrskav til hovedrett og en himmelsk karamellpudding til dessert. Etterpå ble vi vist inn i den eldste delen av Trollheimshytta for kaffe og kaker. Noen spiller brettspill, der var det en som tok en trall akkompagnert av gitar, og vi skravlet til øyelokkene ikke klarte å holde seg oppe lenger. TILBAKETUR Natta forløp seg nesten uten søvn på syltynne madrasser. Men hvem trengte timer med søvn, når morgensolen brant og været inviterte ut på ny tur. Fra Trollheimshytta har en utsikt til fjellmassivene som kranser Folddalen midt i Trollheimen. Etter en obligatorisk hilserunde til våre nye venner startet vi med godt mot. Vi skulle over Geithetta, en 6-timers tur med stigning fra første steg. Vi bestemte oss for å ta det rolig. Etter min målestokk var dette bratt. Vi

1: Snota (1660 moh) rager høyt i Trollheimen. En kan legge inn en ekstra overnatting på Trollheimshytt, og gå opp Snota. 2: En trenger ikke ha det travlere enn at en unner seg en god og lang rast. 3: Joda, vi kom oss opp Gjethetta. På motsatt siden ses Trollhettamassivet. 4: Uansett hvilken sykkel du har, bruk den de første km så blir turen lettere og mer variert.

kom fort over tregrensa, men vi skal opp 800 høydemeter. Her ble gruppas variable form synlig. Men de andre var solidariske, og på det bratteste steinpartiet stoppet vi omtrent for hver rødmalte T og pustet litt ekstra. Og opp kom vi. På toppen av Geithetta (1340 moh) spiste vi en velfortjent niste og nøt utsikten over Trollhettamassivet. Det var til å bli salig av. Derfra gikk ruta langsmed ryggen i lett terreng. Beina føltes sterke og varme, pusten holdt, nå var vi kommet inn i en gåmodus hvor alt ville vært håndterbart. Skravlingen tok seg opp, vi kjente sola varme på bar hud og livet var herlig. Denne søndagen tidlig i september ble målt til en av de varmeste sommerdagene. Før nedstigningen begynte tok vi oss en ekstra lang rast, la oss i lyngen og holdt på å sovne i solsteken. Tenk å ha så god tid, tenk å være så god og sterk i kroppen, tenk så heldige vi er som har hverandre til tur. Da vi kom oss ned og tilbake til syklene ved Retåssetra, var det likevel godt å bruke syklene som fremkomstmiddel de 10 km forbi Jøldalshytta og til parkeringen. 5 glade damer etter en todagers tur. Tradisjon sies det å bli etter tredje gjentagelse, vi ble enige om at vi trengte bare denne turen for å bestemme oss for at dette nå er vår faste sommer-tradisjon. Så Trollheimen, takk for nå, vi møtes igjen.

OPPDAL:365 / 02-2014

tekst: GERD METTE DRABLØS FOTO: MARTIN I. DALEN

På gjengrodde stier

Det tar ikke mange år uten ferdsel før en sti gror igjen. En gjeng ildsjeler med tilgang på sag, multiverktøy og en stor dose engasjement tok på seg ansvaret som ryddemannskap og resultatet er til glede både for turgåere og syklister. Det hele startet ved at kommunen arrangerte Fremtidsverksted i grenda Midtbygda vest for Oppdal sentrum. En turgruppe ble etablert og på dugnad ble alle turstier rundt Rauhovden og Bårdsfjellet kartlagt. Mange av dem var i ferd med å forsvinne helt. Ønsket var å rydde disse for å glede både stisykkelister og turgåere. – Nå kan turgåere gå tørrskodd og ikke minst finne frem til fine turmål, sier primus motor Steffen Fjelldal. Opp mot tjue personer har vært involvert i arbeidet som startet for fire år siden. Organiserte dugnader med bæring av materiale til klopping har resultert i stort oppmøte, men også uoppfordret har folk tatt med seg ryddesaga og egenhendig bidratt til at det nå er et komplett stinett rundt Rauhovden. Dugnadsgruppa har fått støtte fra Oppdal kommune i arbeidet hvor verdien av å forene sykling og turgåing, er sentral. – Det skal være en gevinst for alle brukere. Motivasjonen vår er først og fremst å bidra til å lage finere turer for alle som bor i området. Dette er et lokalt tiltak som bedrer forholdet

OPPDAL:365 / 02-2014

mellom syklister og turgåere. Det er viktig at den ene aktiviteten ikke fortrenger den andre, sier Fjelldal. Grunneierne i de berørte områdene stilte seg bak tiltaket og dugnadsarbeidet har gått ut på å rydde stier, lage klopper over bekker og myrer, sette opp gjerdekliv og lage bruer. – Terrenget skånes ved at ferdselen blir styrt og vi har laget klopper over utsatte naturområder, forteller Fjelldal. Skaret, Gjevilvassdalen og Vognill er fine utgangspunkt for turene. Ivar Vognild som også har vært engasjert i prosjektet forteller at det har vært viktig å få merket stiene. – Det har vært et problem å finne frem til de gode turmålene i Oppdal. Man ser gjerne toppene, men vet ikke hvor man skal starte turene. Vi er godt i gang med skiltingen som nå gjør det enklere å finne frem, både for vi som bor her og tilreisende, sier han.

DUGNADSÅND

1: På dugnad. Einar Vik og Steffen Fjelldal med hver sin bør ferdigkappet plank på ryggen. Kveldens økt skal bidra med metervis med klopp over myrområdene. Klopplegging er et skånsomt inngrep og en “vinn-vinn” situasjon for både naturmangfoldet og turgåere. 2: Halvfabrikata til klopp: Dugnadsgjengen kjører frem ferdig kappet bordplank. Herfra må materialet bæres frem til myrområdene som skal “brolegges” på en enkelt måte. 3: Ildsjel: Einar Vik sjekker om han har beregnet nok bordplank, eller om han må gå nok en tur med tung bør. 4: På bakjulet: For stødige stisyklister fremstår kloppen som rene danseplattingen. De tverr-liggende bordplankene gir kloppen god bredde.

OPPDAL:365 / 02-2014

Mylder p책 stien oppi K책sen. Foto Martin I. Dalen

OPPDAL:365 / 02-2014

OPPDAL STISYKKELCAMP

tekst: GERD METTE DRABLØS

MORO BÅDE OPP

og ned Campen var fulltegnet og sommeren forlenget. Allerede fredag ettermiddag den første helga i september, kunne man høre romlelyden av fete sykkeldekk mellom sentrum og stiene i Kåsen. Oppdal var nok en gang inntatt av forventningsfulle stisyklister.

ppdal Stisykkelcamp ble første gang arrangert i 2012 og konseptet er relativt enkelt. Man samler et knippe dyktige, lokale stisyklister, som man kaller guider, setter opp et helgeprogram og legger ut påmeldingsskjema på Facebook. Og så står de der en fredagskveld i beste ”Gullrekkatid”, utenfor Gjestetunet i sentrum, og er kjempegira på hvilke toppturer de kan sykle under årets stisykkelcamp. Når så sykkelentusiast og Malojaimportør Arve Kulvik trer fram som vertskap og ønsker velkommen til ”en trivelig stisykkelcamp på Oppdal”, og før han kaster beinet til hundene, gjør han oppmerksom på det viktigste for all sykling på oppdalsstier. – Vi bremser ned, viker for andre turgåere og hilser ”God tur!”

Oppdal Stisykkelcamp Årlig arrangement. 5.-7. september 2014. 70 - 80 plasser. Guidede toppturer på Oppdal.

OPPDAL:365 / 02-2014

#oppdalsti2013 Dette er den gyldne regel, og kanskje den eneste regelen for campen. Det Kulvik unnlater å si i presentasjonen sin, er at flertallet av guidene går under benevnelsen Oppdalsmafiaen, og har rykte på seg for dyktigheten sin. Trygve Sande fra Fjellsentralen tar over etter Kulvik når godsakene skal presenteres. En digital karttjeneste vises på lerret hvor turene forklares både i kilometer, høydemeter og kategori. Turene gis benevnelsene lett, middels og høy vanskelighetsgrad. En av guidene kommer viftende med et papir som viser seg å være en tillatelse fra Oppdal kommune. Med denne tillatelsen kan en etterspurt tur fra Åmotsdalen over Snøfjellstjønna også gjennomføres. Tillatelsen gjelder guidet ferdsel i verneområdet i Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark, og tillatelsen gjelder kun for én tur. Med denne kjærkomne nyheten blir guidene fordelt og signering til turene er i gang. Siden de fleste turene settes opp både lørdag og søndag, går det greit å få organisert både grupper og transport. Man vil jo ha med seg mest mulig i løpet av en helg, og nye stier å sykle er ikke å forakte. Før Arve Kulvik lar syklistene i fred med turplanleggingen sin, varsler han om det eneste formelle konkurranseelementet for helga, nemlig Instagramkonkurransen #oppdalsti2013. Kategoriene er naken, avkledd og fall.

Vera Leivsdottir på vei ned fra Rauhovden. Foto: Martin I. Dalen

OPPDAL:365 / 02-2014

Ulltangcruxet Lørdagens turer bød på mye bra sykling. Ikke minst været med temperaturer på over 20 grader sørget for en perfekt dag. Til forskjell fra downhill er også oppturen en viktig del av stisyklingen. Syklingen opp til Raudhovden (972 moh) byr på flere partier som er ganske krevende å forsere. Ett av disse har fått navn etter Eirik Ulltang, som var den første som klarte dette punktet under fjorårets stisykkelcamp. Og siden har det plaget enhver som har forsøkt seg. GT-gutta Snorre Setrom og Terje Nylende er guider for et følge på 17 syklister på lørdagens Raudhovden (iTri) tur. Til tross for i herdige forsøk fra gutta som er i norgeseliten, blir cruxet stående usyklet inntil videre. Tilbake på Gjestetunet ruller biler med sykler inn på plassen. Det er Setrom-Nylende gruppa som er først tilbake. De har syklet hele tre ulike stier på Raudhovden. Det er Steffensen som er mest pratsom. De to guidene er mest opptatt av mobilene sine. Instagramaktiviteten har tatt av. Folk er nakne. Noen er naken på sykkel, mens andre løper nakne i skogen. Men det finnes også sykkelbilder. Og ett av dem er et bilde av guide Snorre Setrom med #avkledd. – Jeg visste ikke engang at cruxet var der før etterpå, smiler Steffensen. Helt uten problemer forserte nemlig GT importør Odd-Arne Stef-

– Oppdal har alt lett tilgjengelig. Stier, butikker og sykkelsjapper. I TILLEGG ER DET godt miljø på campen.

HÅVARD KAPPSKOG

Trialmesteren Eirik Ulltang viser kunster på toppen av Rauhovden med Gjevillvatnet i bakgrunnen. Foto: Martin I. Dalen

fensen (35) Ulltangcruxet, og det på tur med guider som han selv sponser med sykler. Snakk om passende hashtag. – Hvorfor stisykling, Odd-Arne? – Alternativet er motorsykkel for å få den samme utfordringen og spenningen som stisykling gir. For meg er det mest nærliggende å sammenligne stisykling med motortrial. – Og hvorfor stisykkelcamp i Oppdal? – Når man kommer til Oppdal og ser naturen får man lyst til å sykle. Men hvor? Man trenger info for å finne frem. På stisykkelcampen får man guiding, blir kjent, og så kan man komme tilbake til Oppdal senere og sykle mer. På det samme bordet samler det seg flere syklister. Det er varmt, og de har brukt en del energi. Det er tydelig. Simon Fischaa fra Oslo, Jian Xu fra Surnadal og Henrik Heggelund Svendsen har hatt en bra dag på Raudhovden. Praten går, og de snakker om ”Blindtarmen” og andre utfordringer de har opplevd i løpet av dagen. Henrik har syklet sti i ca 1,5 mnd. Han begynte i Åre i juni. – Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har begynt tidligere. Stisykling er

bare så gøy. Jeg syklet downhill i Åre, og det var helt topp. Med stisykling trenger man bare stier, og det finner man overalt. Det er annerledes med downhill, der du er avhengig av å reise for eksempel til Åre og Hafjell. LEK OG PUNKTERING Håvard Kappskog bor i Trondheim, men er fra Oslo. Han er på camp og er henrykt over å få ta en pils i shorts og t-skjorte i september. – Hvordan er det på camp, Håvard? – For et vær! Og for en beliggenhet. Oppdal har alt lett tilgjengelig. Stier, butikker og sykkelsjapper. I tillegg er det et godt miljø på campen. Han forteller at Svarthaugen var fantastisk. Leken sykling. – Lett, men en fin tur med noe myr og fine utfordringer på toppen. Vi gikk opp flere ganger for å kjøre de tekniske partiene om igjen, forteller han. Flere som har vært på Svarthaugen kommer til. De imiterer med hendene på sykkelstyret, pumper opp og ned. Rundt bordet vises det bilder og filmsnutter fra GoPro-kamera. – Se der! Der gikk det to dekk i det samme droppet, humres det. Det fortelles at stemningen var god. De har spist bær og grillet ved gapa-

OPPDAL:365 / 02-2014

Pust i bakken ved Hævertjønna etter nedkjøring fra Ramshøpiken. FotoTrygve Sande

huken sammen med barnefamilier og andre fotgjengere. Her var det folk på tur i skjønn forening. – Da vi møtte fotgjengere, sa de bare ”kjør på”. Det skjer ikke akkurat i byen. På snørra på Gjøra Den desidert bratteste turen på campen hadde Øyvind Blikken Mæhle regien på. Etterhvert som deltakerne returnerte campen i sentrum, kunne man nesten se hvilken tur de hadde vært på. Og Mæhle-gruppa hadde flest skrubbsår. Andreas Hoppen forteller at han aldri tidligere har opplevd å strippe fast sykkelen på sekken for å kunne bære den. Mæhle-stil, altså. – Det luktet svidde bremser ned igjen, og noen parti var litt i overkant, forteller Andreas. Selv gikk han på snørra et par ganger. En skikkelig donaldkul på leggen vitner om nettopp det. Men hardest gikk det ut over en sykkel. Terje fra Verdal fikk kun noen meter på sykkelen før det sa ”knekk”, etterfulgt av bråstopp. Men med skikkelig 4H-improvisasjon ble sykkelramma spjelket (!) og Terje kunne rulle ned alle høydemeterne han hadde

OPPDAL:365 / 02-2014

båret sykkelen opp. Samtlige turer på campen går til topper godt over tregrensa. Høyfjellssykling av beste sort. – Det gir en helt egen opplevelse å sykle innover fjellet, sier Karianne Hestad som er på camp i egen bygd. Hun er debutant og stiller med sykkel med stiv ramme og demping på gaffelen. – Det gikk kjempebra å sykle stien til Ramshøpiken. Det var noen partier som jeg måtte gå, men det må man bare regne med. Jeg har virkelig fått øynene opp for stisykling og hva som er mulig å gjøre på sykkelen etter denne helga. Jeg er veldig fornøyd med alt sammen, og glad for å få syklet to nye turer i Oppdal, sier Karianne. ENERGIKICK I åttetida søndags morgen er det fargerikt utenfor Gjestetunet. Sykler gjøres klare. Drikke og mat legges i sekken. Solbrillene er allerede på plass. Folk og biler organiseres, guidene finner sine grupper. Det ligger an til nok en strålende dag. Oppdal:365 finner en godt fornøyd gjeng på

– Man må ha krefter til nedturen, ellers kan det gå over stokk og stein. Mats Mathisen

Verdalingen Christian Green kastet skjorta før han syklet opp hele monsterbakken på Raudhovden. Foto: Trygve Sande.

Raudhovden. Her har guidene Idunn Helland og May Britt Blikken Mæhle loset gruppa til topps, og nå nytes mat og drikke i godværet. Atmosfæren er lettere avslappet med syklister som virkelig har funnet roen på toppen med den vakre utsikten. – Man må ha krefter til nedturen, ellers kan det gå over stokk og stein, kommer det fra Mats Mathisen. Han prøver Red Bull strategien, og har altså med seg en boks ekstra energi på dagens tur. Mens noen er ivrige og vil sykle en annen rute fra toppen, for så å komme opp igjen, tar andre det med ro. En av dem som nyter dagen og sola på Raudhovden er Christina de la Torriente (41). Hun er fra Spania, men bor i Oslo der hun jobber som prosjektleder innen software. Hun og mannen er på sticamp i Oppdal for første gang. Christina forteller at hun i løpet av seks år i Norge har besøkt Lofoten, Lyngsalpene, Voss, Hemsedal, Trøndelag, Hafjell og Gol. – Vi reiser rundt for å dra på tur. Det går i toppturer, sykling og langrenn. Oppdal liker vi svært godt, stiene her er fantastiske. Dessverre er det litt langt å reise fra Oslo, vi skulle gjerne besøkt bygda oftere.

Idunn Helland tar med seg Ragnar Rønning, Marcus Olsson og utflytta oppdaling Einar Fløystad Dørum på en runde til. – Jeg forventer mye moro, roper Einar før han forsvinner bortover bergknausene i gruppa bak Idunn. De gjenværende på toppen spiser, soler seg og tar livet med ro. Nei, forresten. Noen står nå i håndstående, og Mats forsøker å balansere sykkelen på en bergknaus. – Kicka Red Bullen inn, Mats? – Jeg forsøker å se om jeg får vinger, ler han oppned. Og stisykling føles nesten som å fly. Suse nedover mellom stein og røtter, på smale dyretråkk, over bekker og gjennom skog. Passere en trestamme i akkurat passe avstand, puste lettet ut, legge seg litt bakpå gjennom myra, vippe forhjulet opp, trykke fra på pedalene. Hoppe, leke, tweeke (som vi gamlisene sier). Kjenne på følelsen av at man virkelig lever.

OPPDAL:365 / 02-2014

Viewpoint SnĂ¸hetta - indtil Dovre falder

OPPDAL:365 / 02-2014

ARKITEKTUR

Viewpoint Snøhetta ble i 2011 kåret til «Årets bygning» av Verdens arkitekturfestival. Den prisbelønte paviljongen er likevel underordnet sin majestetiske bakgrunn.

OPPDAL:365 / 02-2014

Tømmerstokkene ble bearbeidet i robotfres før de ble stablet på plass, uten hverken lim eller spiker.

OPPDAL:365 / 02-2014

Elegant samspill og store kontraster. Fra dundrende tungtrafikk til utsikt og innsikt på en liten spasertur. tekst: ANNA ERVIK JOHNSEN Foto: Ketil Jacobsen

ver 40.000 besøkende siden åpningen i 2011, og flere internasjonale arkitekturpriser vitner om at Dovrefjell fortsatt er tiltrekkende. For 10.000 år siden trakk de første menneskene hit for å jakte og overleve. Hva er det i dag som i Dovres ødemark har skapt slik en tiltrekningskraft på både bussturister, barnefamilier, studenter og arkitekturturister fra fjern og nær? Vår europeiske arv Dovrefjell har vært vitne til årtusener med kulturhistorie. Bruken og forbruket av området har endret seg radikalt fra de første menneskene kom nordover etter siste istid og fram til i dag - fra jakt, via gruvedrift og militær aktivitet, til Norges største naturrestaurering. Livsgrunnlaget til de første bosettingene beiter fortsatt i fjellmassivet. Disse siste restene av den europeiske villreinen gjør, sammen med blant annet moskusen, Dovrefjell til et eksotisk turmål - og et viktig landskap å ta vare på, og fortelle om. Norsk Villreinsenter ble oppretta i 2006 for å ta vare på vår europeiske arv. Jo Skorem, daglig leder i Norsk Villreinsenter Nord, kan engasjert fortelle om hvordan tanken om forvaltning, formidling og tilgjengeliggjøring av Dovrefjells natur og historie materialiserte seg i et internasjonalt anerkjent utsiktspunkt på Tverrfjellet. – Det starta med tanken om det klassiske besøkssenteret og et signalbygg på Dovrefjell som skulle bygges. Det ble utført forstudier og utredninger med vid bruk av både intern og ekstern kompetanse. Etter råd fra Georg Kamfjord tok prosjektet en ny retning mot tilrettelegging for aktivitet og opplevelsen av å være ute i fjellet. Tanken om tilrettelagt ferdsel til Tverrfjellet på Hjerkinn var allerede tenkt i Dovre kommune. Disse ideene tok Skorem og Norsk Villreinsenter videre som sitt første steg i formidlingen av Dovrefjells kulturhistorie og naturarv.

Jo Skorem F. 1951. Utdannet sivilagronom, bygg ved Norges Landbrukshøgskole på Ås. Tidligere daglig leder i LH-bygg hytter. Starta som daglig leder i Norsk Villreinsenter Nord i 2007. Oppdaling. Georg Kamfjord F. 1948. Førstelektor, Institutt for innovasjon og økonomisk organisering, BI. Lærebokforfatter. Velkvalifisert reiselivssynser. Snøhetta Grunnlagt som Snøhetta arkitektur og landskap AS i 1987. Internasjonalt arkitektur-

Snøhetta og Snøhetta Tverrfjellet, usynlig fra E6, men likevel bare en spasertur unna. Er du så heldig å oppholde deg i Oppdal er det bare en liten kjøretur opp til Hjerkinn før du kan ta beina fatt. Allerede i det du låser bilen og planter skoa på fjellgrunn, starter fortellinga. Stolperekka, inspirert av massefangstanleggene til fangstfolk, gir deg retninga fra parkeringsplassen og opp mot utsikta over Snøhettamassivet. Hell i uhell - finanskrisa kom i 2007, men førte til at Villreinsenteret likevel fikk midler. En krisepakke som ga penger og selvtillit til å ta sats. Etter å ha jobba lenge med å oppgradere ei avhenda militærbrakke på Tverrfjellet til utkikkspunkt, gikk Skorem nå til styrelederen i Norsk Villreinsenter med større ambisjoner. «Nå har vi ei tomt med utsikt til Snøhetta, nå går vi til Snøhetta». Og arkitektene i Snøhetta var ikke tunge å be. Fra prestisjeprosjekter i flere verdensmetropoler brukte nå Snøhetta tid i fjellet - i naturen, i kulturlandskapet. Etter 80 år med store påkjenninger gjennom gruvedrift og militær aktivitet skulle nå fjellområdet igjen tas i bruk, men nå på fjellet, dyrelivet og kulturminnene sine premisser.

landskapsarkitektur- interiørarkitekturkontor. Kontor i Oslo og New York. Kjent for Biblioteket i Alexandria og Operahuset i Oslo.

VeGen og historia Videre fra massefangstanlegget fører vegen og historia deg videre innover det som kan oppleves nærmest som månelandskap. En ensom grusveg gjennom stein, lyng og lav gir få indikasjoner på hva som venter, men gir sansene ro til å slippe inn fjellet og dets historie. Langs vegen møter en stadig nye årtusener, gravert i stein. Kikker man seg rundt kan man lett la seg imponere av de første jegerne som overlevde i det karrige landskapet uten gore-tex, gode fjellsko og dunjakke. Steinplatene oppfordrer også, uten å være påtrengende, til å sette ned tempoet

OPPDAL:365 / 02-2014

Formen er inspirert av snøbruer, og fronten i glass ivaretar utsikten.

Fra prestisjeprosjekter i flere verdensmetropoler brukte nå Snøhetta tid i fjellet - i naturen, i kulturlandskapet.

– stoppe opp og gi seg tid til å tenke over hvor man er og hvor man står i landskap og historie. Historia fortelles fra istid til de første bosettingene på Dovrefjell som overlevde tsunamien for 6000 år siden - fra pil og bue til massefangstanlegg. Etter at Dovrebanen åpna i 1921 og siste gruvedrift ble avvikla i 1993 bikker en over siste bakketopp og majestetiske Snøhetta kommer til syne. Denne gangen som bakgrunn for en stram form, i sterk kontrast, men i samspill, med sin bakgrunn og omgivelser. Det nye signalbygget I størrelse er Viewpoint Snøhetta langt fra et signalbygg. Med sine 75 kvadratmeter og beskjedne høyde på 3 meter ligger paviljongen underordnet sin majestetiske bakgrunn. Men bygget gir sterke signaler om respekt og forbindelser til sine omgivelser og kulturhistoria den står i. Nyere kulturhistorie kan skimtes i byggets

OPPDAL:365 / 02-2014

geometri. Formatet kan en gjenkjenne fra gamle, norske tømmerstuer, den nærmeste ikke lenger unna enn på Kongsvold. På god avstand gjenkjennes også materialbruken. I en stram ramme av støpejern ligger det myke, varme treet fra tømmerstua og kontrasterer stein, bre og fjell. Båtbygger freser snøbru På en hustrig dag kan turen til Tverrfjellet være både kald og sur. Men når du ankommer utkikkspunktet er innsida myk og lun. Er du heldig å ha med termos, hvilket anbefales, og får fyr på ildstedet kan det også bli varmt og godt. Treveggens organiske form går over i et amfi. Denne ene sammenhengende formen som har skapt både værskydd, inngangsparti og sitteplasser har ingen repetitive innslag, men varier fra utside til innside, fra nord til sør. Mens materialet er hentet fra lokal byggetradisjon er

formen inspirert av snøbruer, skapt av vann og vær. Primitiv inspirasjonskilde, men teknologisk produksjon. I mindre skala har treskjærere laget lignende former med håndverktøy, men her måtte det større maskiner, mer teknologi og en båtbygger til. Etter at Snøhetta hadde gjort omfattende modellstudier, ble en digital 3D-modell lastet over til en robotfres. Djupevåg Båtbyggeri, som også produserte galleriene i Operahuset i Oslo, kunne nå frese tømmerstokk for tømmerstokk, som til slutt ble stabla på plass på Tverrfjellet. SYMBIOSE I motsetning til galleriene i Operaen, er det i Viewpoint Snøhetta brukt verken lim eller spiker, kun naturmaterialer. Som følge av dette har treet fått bevege seg med vær og vind, og levd sitt eget liv. Den sammenhengende, raffin-

Foto: diephotodesigner.de

erte og tilmålte formen brytes opp av årringer, kvist og sprekker, i og mellom tømmerstokkene. Slik snakker formen enda tydeligere med det røffe fjellandskapet rundt. Omrammingen er hentet fra linjene som sakte men sikkert ålte seg over fjellet i begynnelsen av forrige århundre. Dovrebanens støpejern ligger i dag som en ramme rundt tre og utsikt. Skjøtene er røffe og platene patinerte. En omsorgsfull detaljering rundt avslutningene etterlater et stramt, lett og elegant uttrykk, til tross for store laster fra tak og vegger. Robust Respektfull bruk av naturmaterialer hentet fra landskap og kulturhistorie tjener mange formål. Paviljongen har tatt imot titusener av besøkende siden åpningen - uten at den bærer preg av skjemmende slitasje. Etterhvert vil støpejernplatene gro til. De besøkende vil sette sine kaffeflekker og slite på treformen. Utsiktspunktet vil bli påvirket av natur og mennesker på samme vis som Dovrefjell har blitt i tusenvis av år. Viewpoint Snøhetta står der, hvisker at den hører til der, og alltid skal være der. Georg Kamfjords råd om å fremheve opplev-

elsen av å være i fjellet framfor å konstruere en opplevelse i fjellet, var gode råd. Villreinsenteret står igjen med en paviljong som har vist seg å kunne ta opp i seg et bredt spekter besøkende og aktiviteter. Et spesielt rom, på en spesiell plass, men så generelt utformet at den har tiltrukket seg og gitt rom for både nistepakkefamilien på søndagstur, fotografen fra Australia, arkitekturstudenten, naturfagklassen og konserten. Og det er en fornøyd Jo Skorem som kan meddele at det i sommer skal avholdes flere vielser i bygget. Det lille bygget i det store landskapet, er til tross sin særegne arkitektur motstandsdyktig mot skiftende trender. Rommets generalitet og den sterke opplevelsen av å være i fjellet vil kunne tiltrekke seg nye besøkende og nye aktiviteter - akkurat som dets fjellgrunn har gjort i tusenvis av år. Louis Sullivan formulerte i 1896; Form follows function. Viewpoint Snøhetta og vandringen mot Tverrfjellet er et formgitt svar på Snøhettas intensjon om å gi utsikt til innsikt - intet mer, langt fra mindre. Og kan fortsette å gjøre det - indtil Dovre falder.

ANNA ERVIK JOHNSEN Arkitekt i solem:arkitektur, Kristiansund. Tidligere i Troll Arkitekter Oppdal. I Oppdal ble hun fort en iherdig bruker av naturen og aktiviteter som stisykling og randoski. Som hun sier selv etter at hun flyttet: “Hjertet ligger igjen på en fjelltopp et sted”.

OPPDAL:365 / 02-2014

DET ENKLE VALGET Å velge stein er et valg du tar én gang. Stein er vedlikeholdsfritt og varer langt inn i de neste generasjoner. Ved å velge Norheim Natursten AS som din hyttebygger, tar du valget om færre underleverandører. Rørlegger og elektriker gjør det de kan - vi gjør alt det andre!

OPPDAL:365 / 02-2014

Vi samarbeider med Saltdalshytta, Norges største hytteleverandør.

norheimnatursten.no Tlf.: 454 12 500

Kafésjarm

Vognildsbua er fortsatt et samlingssted, slik den har vært siden 1860. Foto: Vognildsbua

I tradisjonen tro Gjennom generasjoner har Vognildsbua vært et samlingsted for snakkesalige oppdalinger. Denne tradisjonen akter ikke midtbygdingene å gi slipp på. Med dugnadsånd og jernvilje holder de Vognildsbua levende slik at vi kan få oppleve en liten bit av Oppdals kulturarv. tekst: SIRI BJØRGEN Foto: MARTIN I. DALEN

idligere var Vognildsbua en ekte landhandel der man fikk kjøpt alt fra medisin til tobakk og sirup i løsvekt. I dag er det lokal dugnadsånd, brennende engasjement og førsteklasses raffelkaku som fører plassen videre. På lørdager og på den første onsdagen i hver måned, åpnes dørene for alle kaffetørste forbifarende. Men tro ikke at damene bak disken teller penger eller timer. De er der kun fordi de har lyst. HANDEL OVER DISK Blant gårder og fjell uti bøgda ligger Oppdals tidligste handelssentrum plassert. Før jernbanen kom til Auna i 1921 var det nemlig Vognill som var kjernen i Oppdal. På Vognildsbua kunne ensomme bønder treffes for å slå av en prat eller gjøre innkjøp av varierte slag. Før telefonen og fjernsynet sitt inntog fungerte butikken også som et sosialt samlingspunkt. Folk kom for å treffe hverandre og for å høre siste nytt. I varesortimentet kunne man finne det meste man trengte til bondehverdagen. Globoid i hvite ovale

OPPDAL:365 / 02-2014

– Jeg har helt mistet oversikten over hvor mange vi teller i dugnadsgjengen. Vi er mange og i alle aldre! TORILL KORSVOLL esker med blå skrift, hostedråper for skogsfolk av den virkelig sterke sorten og matvarer som mel, sukker og salt i løsvekt. Sirupskaggen sto borte ved ovnen slik at den skulle ivareta sin flytende konsistens når kundene kom med treliters spann. I dag er det Stiftelsen Vognildsbua som tar hand om hus og drift. Pådriver og ildsjel Sivert Vindal forteller gledelig om den innholdsrike historien til butikken, pakkhuset, Frøkenstuggu og stabburet som omkranser tunet. – Det var ikke så mye pålegg den gangen, forteller Sivert. – Det var ost og sirup det gikk i, og skulle kundene endelig skeie ut til helga, så kjøpte de et hekto hestepølse som Vognildsbua fikk levert fra Bøndernes Salgslag på Mjøen. Ellers fungerte butikken som mottaksstasjon for ulike produkt som kunden ville selge. Vilt som ryper, harer og spekalver som fortsatt var varme. Det ble de ansattes oppgave å flå disse. Direktiver og direktorater var det fremdeles få av, og det fantes ikke noe systematisk mattilsyn. – Vi hadde en spyttbakke stående foran disken, der karene satt og fortalte historier. En dag kom det beskjed fra Helserådet om at denne måtte fjernes. Det hjalp lite da de eldre karene fortsatte med spyttinga, selv etter at spyttbakken ble fjernet, humrer Sivert. Hovedhuset er blant de eldste landhandleriene som fortsatt er intakt i Norge. Her ble det åpnet butikk i 1860, og ble drevet helt frem til midten av 1980-tallet. 150 år med landhandel til stor glede for grendasamfunnet.

OPPDAL:365 / 02-2014

Magi Sivert åpner døra inn til den gamle landhandelen. – Her er den første glassdisken som kom til Norge! Krukkene med sukkertøy plassert på disken ser mistenkelig innbydende ut, til tross for sin høye alder. Foran disken står en trebenk som bærer preg av mange år med flittig bruk. – Vi hadde også en sjokoladeautomat stående her, peker Sivert mot utgangen og forklarer ivrig at dersom man puttet en 10-øring på automaten, så belønnet den deg i gjengjeld med en sjokolade. – Ren magi var det for oss småryssanj! Bua minner om kulisser fra en 50-talls film. Veggene bugner av gamle skatter og på hyllene står gjenstander man kun har hørt snakk om fra sine besteforeldre. Romantiske noveller for de som liker det. Heklede duker og åtting, altså en rull med skråtobakk er plassert på ei hylle, mens en flott bomullsdress med praktisk bakluke for de nødvendige gjøremål, er utstilt på en veggkrok ved siden av. I taket henger alt fra madrassfjører, skinnluer, ski, skøyter og en stilig papirvest. Sivert forteller at før i tiden hadde de liggende en kredittbok i skuffen, slik at kundene kunne gjøre opp en gang i måneden. I dag er butikken åpen for turister om sommeren, mens pakkhuset er omgjort til kafe. Etter at Bua var nedlagt en periode, fikk landhandelen en renessanse da grendefolket tok initiativ i 1997 og gjennom opprettelsen av stiftelsen gjenopptok drifta.

1: Emil Dale trives på kafé i nabolaget. 2: Historiske kulisser inne på Vognildsbua. Hver sommer holdes det kiosk her, mens Pakkhuset har åpen kafé året rundt. 3: De møtes hver onsdag og ofte går turen til Vognildsbua og Pakkhuset Kafé. F.v. Johanne Grøtte, Anne Jorun Strand, Kari Sæther, Elisabeth Rogstad og Brita Steen. 4: Her har det vært holdt orden i tall og økonomi siden 1860. De fleste av møblene og inventaret er det samme som da.

Knutepunkt Torill Korsvoll er nærmeste nabo til Vognildsbua og har helt fra barnsbein av fulgt landhandelen tett. Hun forteller at alle ønsker stedet skal være i bruk, og at det derfor ikke er vanskelig å få tak i god hjelp. – Jeg har helt mistet oversikten over hvor mange vi teller i dugnadsgjengen. Vi er mange og i alle aldre! Det er flott, fordi vi er helt avhengig av dugnadshjelp for å få dette til å gå rundt økonomisk. Til og med elevene fra Midbygda skole har bidratt. De har både bakt og hjulpet til med arbeid her. Sånn får grendefolket egen tilhørighet til Bua, både barn og voksne. Dette er blitt vårt nye knutepunkt, konstaterer Torill. I dag er det bare kreativiteten som setter en stopper for hva tunet brukes til. I sommerferien holder også Frøkenstuggu åpen. Frøkenstuggu ble kjøpt på 1800-tallet da den ble flyttet fra Hokseng til der den står i dag. Huset ble opprinnelig bygd til en fornem frøken fra Kristiansand, Natalie Holfelt. Natalie var dessverre litt undermåls, derfor ble hun sendt bort for å spare familiens gode navn og rykte. Hvordan hun havnet på Oppdal, er det ingen som vet. I dag er Frøkenstuggu benyttet som et koselig bruktutsalg på sommerstid. Inne i Pakkhuset er det derimot full fres gjennom hele året. Ikke bare er det kafedrift, men både quizkvelder, dialekt-kvelder, bingoaften, moteoppvisning og barkvelder. – Pubkvelder er vanskelig å markedsføre, for det kommer fort altfor mange!, ler Torill. VINNERLODDET Også denne onsdagen er kafeen full av yrende folkeliv. Det skal heller ikke

stå på trivsel og humør på damene bak disken. Anne Karin Wognild og Gro Myran sørger for hjemmebakst, kaffe og fantastisk god Sunndalsgrøt. – Det er så trivelig å være her! Vi har mange faste gjester og de aller fleste er jo kjentfolk. Derfor trenger vi ikke å gå på kafe selv når vi jobber her, for da får vi anledning til å slå av en prat med sambygdingene mens vi jobber, smiler Gro mens hun ekspederer nestemann i køen. På et bord sitter fem oppdalsdamer og snakker ivrig seg imellom. De forteller at de treffes hver onsdag, og ikke sjelden ender turen opp her på Vognildsbua. – Det er jo så koselig her. Gode vafler, trivelig betjening og alltid kjentfolk, sier Johanne Grøtte. – I dag har jeg til og med vunnet et to-dagers seteropphold! Anne Jorun Strand viser fornøyd frem vinnerloddet som hun kjøpte med til kaffen. – Det står ingenting om hvor mange oppholdet er beregnet på, så da tror jeg at jeg tar med meg alle fire. Bordet vi sitter rundt, fylles stadig opp av gjester. Til slutt klarer ikke undertegnede lenger å henge med i samtalen, så jeg tilbyr stolen min til nestemann. Betjeningen går rundt i lokalet med kaffekanna. – Vil du ha mer? Men besøket på Vognildsbua er over for denne gang. Den gamle landhandelen er definitivt noe helt annet enn trendy kaffebarer, urbane sushirestauranter og cupcakeskafeér. Vognildsbua byr på gamle tradisjoner, ekte grendefolk og rause porsjoner. Besøket ga mersmak, jeg kommer gjerne tilbake for påfyll.

OPPDAL:365 / 02-2014

REN MAT: Trygt forvart i jorda har mandelpoteten vokst seg passe stor i løpet av sommeren. Rik på næringsstoffer og utsøkt smak.

OPPDAL:365 / 02-2014

EKTE VARE

Jordas gull Den er blitt sammenlignet med den aller beste champagne. En eksklusiv råvare kjent for sin særegne smak. Fjellmandelpoteten er plassert på det gastronomiske verdenskartet og Oppdal er dens mekka. tekst: MARGRETE V. BLOKHUS Foto: MARTIN I. DALEN

OPPDAL:365 / 02-2014

- Man har ikke behov for andre pengespill når man driver med potet, man har nok spenning disse ukene. Lars erik megarden

LIVSSTIL: Kårmann Thor Olav Riise på Oppisto har ikke tid til pensjonistlivet, og løper fortsatt, nå som dreng for sønnen.

OPPDAL:365 / 02-2014

SAMARBEID: Potetopptaking er nå et samarbeidsprosjekt mellom nabogårdene Oppisto og Megarden. Felles utstyr, felles arbeidskraft.

ppdalingene vet å dyrke poteter. Helt siden midten av 1800-tallet har mandelpoteten vært en viktig del av bygdas matproduksjon. Liten, assymetrisk og må passes på under koking, men ingenting slår en fjellmandel når det gjelder smak. – Mandelpoteten liker å streve for å hente opp næringsstoffene sine og dette gir den den gode smaken. Både klima og jordsmonnet i Oppdal gir poteta utfordringer og det liker den, stadfester Lars Erik Megarden.

Flaggdag I kjøkkenet på Oppistu er det formiddagsmat. Gårdbrukeren Øystein Riise har vasket maskinolje av fingrene og danderer på mannfolks vis polarbrød, pålegg og kaffe på bordet. Naboen Lars Erik og kårmannen Thor Olav Riise er raskt frempå og forsyner seg, det er trivsel mellom arbeidsøktene. Våren er travel. På Megarden driver også Lars Erik med poteter, i tillegg til ammeku hvilket betyr kalving. Øystein har melkekyr og store areal som skal gjøres klar til sommeren. Våronna tar mye tid. – Det er sagt at vi potetbønder ikke flagger på grunn av nasjonaldagen, men at vi da har fått satt poteten. Når jorda er porøs og holder en temperatur på omtrent åtte grader, da er det klart for setting. Våren og været avgjør datoen, men som oftest er det rundt den 17. mai, forklarer Øystein. I april sorteres gammelpotet hvor de fineste av dem blir sesongens settepotet. – Det er viktig at en settepotet er bra. Dette har betydning for hvor mange barn den får i form av nypoteter til høsten. Når sorteringen er ferdig vekker vi poteten ut av dvalen den har hatt gjennom vinteren, slik at den begynner å få gro.

KVALITETSSJEKK: Gull på samlebåndet.

Dette gjør vi med regulering av lys og varme, sier Thor Olav. Han er en travel pensjonist som knapt har drukket opp kaffen sin før han flyr ut av kjøkkenet, klar til ny giv i ferdigstillingen av nytt potetlager som bygges på gården. Øystein og Lars Erik skjenker gjerne mer i kaffekoppene sine og fortsetter mandelpraten: – Å produsere potet er å drive avl innen smak, form og størrelse. Vi jakter etter de perfekte settepotetene som vi tror gir gode poteter til høsten. Derfor er vi bevisste på å velge ut de beste settepotetene, vi bringer også inn nytt genmateriale gjennom en potetbank i Overhalla, for å sikre kvaliteten og hindre virus på oppdalsmandelen, stadfester Lars Erik. VIP-klubb Det var spanjolene som brakte poteten fra Andesfjellene i Sør-Amerika, til det europeiske kontintentet. Dette skjedde på 1500-tallet etter at inkaene hadde nyttet poteten som en kulturplante siden 6000 år f.Kr. Først på 1800-tallet ankom poteten kysten av Norge, hvor den raskt spredte seg innover landet. Det var distriktslegen Hans Michael Aretz som sådde de første potetene i Oppdal, som raskt ble en livsviktig matvare i bondesamfunnet. Etter at industrialiseringen skjøt fart over landet etter 2. verdenskrig ble selvhusholdet utsatt for endring. Skillelinjene mellom produsent og konsument ble tydeligere, og stadig flere matvarer ble handlet over disk. I dag har de færreste av oss et par rader poteter i hagen, vi handler maten vi trenger på butikken. Beate, Gulløye, Kerrs Pink og Laila. Kunder har et stort utvalg å velge mellom. Stadig flere velger Fjellmandel fra Oppdal, som i 2006 ble et beskyttet varemerke og dermed plasserte seg i VIP-klubben av norske matvarer. – Innenfor begrepet Fjellmandel ligger strenge kvalitetskrav vi som produsenter må innfri. Størrelse og smak er sentralt. Samtidig skal potetene være produsert minst 400 meter over havet, forteller Lars Erik. Kun 25 matvarer i landet har denne beskyttelsen som reguleres av Matmerk Norge. Fjellmandel er en eksklusiv råvare sammen med blant an-

TRAKTORBAS: Det blir lange dager bak reattet, men Lars Erik holder konsentrasjonen oppe.

net Hardangerplommer, Rakfisk fra Valdres og Lofotlam. Og mandelens attraktive smak skyldes de gode avlingsforholdene i Oppdal. – Somrene her er sjelden noen opptur med varmt vær i lengre perioder. Det er nettopp det som gjør mandelpotetproduksjon egnet. Mandelpoteten liker det kaldt og tørt, slik får den et høyt tørrstoffinnhold som er viktig for smaken. I løpet av en sesong produseres det 1500 tonn mandelpotet i Oppdal og det må vi si oss godt fornøyd med, smiler Øystein. Steinplukking Når sommeren er på hell begynner potetbøndene spent å sjekke værmeldingen. Kommer augusten med nattefrost? Når første fullmåne i september nærmer seg gjør gårdbrukerne seg klare til noen hektiske uker med potetopptaking. Åtte dager før planlagt potetopptaking fjernes kålen på poteten, og potetbøndene ber ei stille bønn om at det ikke kommer kulde. – Når vi skjærer kålen ligger potetene mye mer ubeskyttet mot rimlag og frost. Likevel er vi nødt til å gjøre det for å modne potetene og gi de et mer holdbart skall. Men det er nervøse dager like før opptakingen og det er godt å få startet når vi endelig kan begynne, innrømmer Øystein. Lars Erik nikker og fortsetter: – Man har ikke behov for andre pengespill når man driver med potet, man har nok spenning disse ukene. I september kan det like gjerne være nordvest vind med snø, som det kan være strålende sol og gode temperaturer. Uansett skal potene opp, like fullt som sauene skal ned fra fjellet, og kyrne hjem fra sæterferie og sommerbeite. – Det er lange dager, men med godt nabosamarbeid og arbeidshjelp er potetopptakingen en trivelig tid. Selvsagt er det også spennende å se hvordan vekstvilkårene har vært under jorden og resultatet derav, sier Øystein. Han og Lars Erik deler på redskapen, men stiller også sin arbeidskraft disponibel for hverandre. Samtidig har de med seg trofaste

OPPDAL:365 / 02-2014

- Vår potet skiller seg fra det hundre prosent perfekte, samtidig som den er ekte.

ØYStein Riise

arbeidere fra Oppdal, men også fra Polen og Canada. – Det er ei stund siden vi plukket poteter manuelt opp i bøtter. Nå kjører vi traktor med potetopptakere som samler poteter, jordklumper og stein opp på et samlebånd. Så sorterer vi ut alt annet enn potetene, og derfor kan man kanskje heller si at det er steinplukking vi driver med bakpå opptakeren, spøker Øystein. Ekte håndverk Både butikker og kunder venter utålmodig på nypotene om høsten. Derfor er det viktig at sorteringen skjer effektivt og at potene kommer ut for salg like etter opptakingen. – Øystein og flere potetbønder sorterer og pakker hjemme, mens jeg sender avlingen til Frosta Pakkeri. Her blir poteten vasket og sortert før den blir pakket i emballasje, forteller Lars Erik. Forbrukerne er blitt stadig mer kresne når det gjelder poteter og begge innrømmer at de konkurrerer mot de franske importpotetene som frister i butikkenes grønnsakshyller, jevne i form, vasket og i innbydende emballasje. – Nå skal ikke vi drive en propaganda mot disse produktene, men vi vil at forbukerne skal vite hva de får når de kjøper mandelpotet i stedet for import. Vi sprøyter for eksempel ikke potetene våre slik andre produsenter gjør, for at de skal tåle å ligge lenge i gjennomsiktige poser under varme temperaturer i butikken. Fjellmandelen pakkes i poser som hindrer lys å komme inn og vi er bevisste på fargevalget av emballasjen. Poteter trives best ved fire grader ellers begynner de å gro, og det vil forbrukere i alle fall ikke

OPPDAL:365 / 02-2014

Velg kvalite t i alle ledd, b åde av produkte r og håndverker !

PAUSE: Hardt arbeid krever pauser med god mat. Kårkona Sigrun Riise har i 40 år sørget for hjemmebakst og påsmurt til arbeidsfolket.

ha, sier Lars Erik. Handelsmønstrene har endret seg, poteter kjøpes ikke lengre i store kvantum og lagres over vinteren. – Vi er lydhøre overfor kundene våre. Noen ønsker å kjøpe storsekker, men de aller fleste vil ha de i mindre sekker som finnes i butikken. Som produsenter er vi heldige som får være med å bestemme mye av hvordan vårt produkt fremstilles overfor kundene og dermed kan være med å konkurrere med importpoteten. Jeg har en følelse av at mandelpoteten mer er blitt en gourmetpotet som blir brukt til helg og høytider, som det er blitt litt stas å servere, mener Øystein som suppleres av Lars Erik: – Da er det gourmetmiddag flere ganger i uka hos oss. Sola gløtter nysgjerrig inn gjennom vinduene i Oppistu og inviterer gårdbrukerne ut igjen. De rydder bort pålegg og brød, lar kopper, fat og ostehøvel bli igjen på bordet. Ute på trappa skvetter gårdskatta når ytterdøra slår opp. De to gårdbrukerne blir stående litt på tunet, legger stille planer for resten av dagen. Øystein bryter tausheten, stadfester før de går hver til sitt: – Som produsenter av mandelpotet er vi dedikert til å ta vare på det særegne. Vår potet skiller seg fra det hundre prosent perfekte, samtidig som den er ekte. Det kan ingen ta fra oss.

KERAMISKE FLISER -fantastisk materiale med mange muligheter! FagFlis-butikkene setter krav til kvalitet, både til produktene og til de ansatte! Med keramiske fliser kan en boltre seg med kombinasjoner i farge, overflate, og format. En skal se for seg løsninger som er funksjonelle, og som en kan være fornøyd med over tid. Kvalitetsprodukter i kombinasjon med riktig utført håndverksmessig arbeid, varer i tiår etter tiår. Alle våre butikker har spennende utstillinger og verdt et besøk. Om ønskelig kan vi også formidle kontakt med hånderkere vi går gode for. Vi har alt av kvalitetsprodukter innen keramiske fliser og tilbehør!

Fjellmandel Oppdal SA • Samvirkeforetak med 13 produsenter i Oppdal • Opprettet i 1999 • Samarbeider om å regulere pris, organisere levering ut til ulike butikker/ engrosledd, markedsføring og maskiner • Har egen dyrkningsgruppe og faggruppe. • Produserer ca. 1500 tonn mandelpotet årlig • Se mandelpotet.no

OPPDAL, Inge Krokanns vei 17, 7340 Oppdal. Tlf.: 72 42 23 50 E-post: oppdal@fagflis.no TRONDHEIM, Østre Rosten 76, 7075 Tiller. Tlf.: 72 89 68 60 E-post: tiller@fagflis.no LEANGEN, Falkenborgveien 37, 7044 Trondheim. Tlf.: 406 92 877 E-post: tiller@fagflis.no

OPPDAL:365 / 02-2014 www.fagflis.no

Til den klassiske Kongsvoldmenyen; Reinsdyrmedaljong med rødvinsjy, grønne bønner, svartrotkrem og fjellmandel terrinne. Foto: Stian M. L. Hatling.

Kongsvold FJELDSTUE

- Fjellmandel-terrinne -

I spisesalen på Kongsvold har det vært servert mat hvert år siden 1720. Kl. 19 er det dekket opp til middag og man kan velge mellom ulike menyer. På dagtid serveres lunsj fra kl. 11 - 16. Kongsvold er viden kjent for sitt matstell og har vunnet flere priser. Vinkjelleren er rikholdig og vi finner gode kombinasjoner til maten.

Skjær mandelpotetene i tynne skiver. Bruk mandolin. Legg de tett i tett på et brett med bakepapir sprayet med formfett. Fyll brettet, krydre med salt, pepper og ønskede urter og krydder. Her kan man bruke rosmarin, timian, løk, hvitløk. Legg på et tynt lag med noisettsmør*. Repeter dette slik at du har minst tre lag. Legg bakepapir på toppen av potetene og legg et brett på toppen som press. Bakes i stekovn på 150 grader i 20-30 minutter. Terrinnen kan man avkjøle, kutte opp i biter og varme opp senere. Varmes på 180 grader i 5-7 minutter.

Stikk innom til lunsj eller ring 72 40 43 40 for bestilling av bord til kvelden. www.kongsvold.no

OPPDAL:365 / 02-2014

- *Noisettsmør Noisettsmør er brunet smør. Smøret brunes slik at det får en dypere farge og en nøtteaktig smak. Smelt smøret og la det brune sakte og forsiktig.

Oppdalslam med ripssjy, asparges og ovnsbakt mandelpotet.

SKIFER HOTEL

- Ovnsbakt mandelpotet-

Skifer Hotel ligger i Oppdal sentrum. Oppdals storstue sto ferdig i 2011, og det viktigste byggematerialet er skifer fra Oppdal. Her kan du spise lunsj eller spise godt på á la carte restaurant hvor god mat og vin vil være i fokus. Kos deg i hotellet som setter atmosfære og design i høysetet.

Mandelpotet Rosemarin Timian Hvitløk Olivenolje

www.skiferhotel.no

Vask poteten. Kutt hver mandelpotet i fire båter. Legg i en ildfast form og hell over olivenolje. Dryss fersk rosemarin, timian og hvitløk over til slutt. I ovnen på 180 grader i 25 minutter.

OPPDAL:365 / 02-2014

Blue dream burger med blåmuggost og rødløksmarmelade.

- Poteter til go´mat SPISBAR Spisbar ligger i Torgsentret midt i Oppdal sentrum. På Spisbar spiser du når du vil ha en god lunsj eller ønskerf en bedre middag på kvelden. Det er også her alle havner etter midnatt. En uhøytidelig plass med god stemning.

2 kg mandelpotet 200 g bacon 1 liten purreløk Kok mandelpotetene møre, sil av vannet og la de avkjøles, i god tid før selskapet (gjerne kvelden før). Kutt potetene i båter og stek mindre porsjoner gyldne i panne. Sett til side. Kutt bacon i centimetertykke strimler og stek. Del purreløken i to på langs, og vask den grundig ren for sand. Kutt så i tynne skiver. Salt potetene og bland poteter og bacon i en langpanne, like før gjestene setter seg til bords setter du panna i ovnen på 200 grader i fem minutter.

www.spisbar.no Vend inn purreløken like før servering.

OPPDAL:365 / 02-2014

Oppdals

største sportsbutikk

- spesialist på sykkel, langrenn og løping Stort og kompetent sykkel og skiverksted i butikk

Aunasenteret

OPPDAL:365 / 02-2014

Alene i stillheten ved et fiskevann, da er Geir Plassen i sitt rette element.

OPPDAL:365 / 02-2014

FLUEFISKE

Nervepirrende spenning tekst: Odin SANDE Foto: MARTIN I. DALEN

Oppdalingen Geir Plassen har lang erfaring fra fartsfylte og risikable aktiviteter som ekstremkjøring på ski, rafting og fjellklatring. Men den aller største spenningen får han når han står stille i timevis med fluestanga i hånda.

orrige gang jeg var med Geir på fisketur må ha vært for over 20 år siden. Vi gikk på videregående og Geir hadde introdusert klassen for fluefiske med en velskrevet, men kanskje noe lang stil, som læreren leste opp. Så vidt jeg husker, demonstrerte han godt ordforråd med blant annet å omtale sporten som “en pasjon”, mens han litt nedlatende beskrev slukfiskernes utstyr som ”isenkram”. Dette vakte interesse hos meg og noen klassekamerater, og vi overtalte Geir til å gi oss et lynkurs i fluebinding. Jeg lagde ei stor og fargerik flue som helt sikkert ikke lignet på noen eksisterende insektart, og vi dro ut for å prøve fiskelykken. Det ble selvsagt ingen fisk med dette agnet, og heller ikke med noe annet, og jeg kan faktisk ikke komme på å ha tatt fisk siden. Piskesnert Denne gangen er ikke planen å fiske selv, men å se hvordan det skal gjøres av en ekspert. Jeg nevner ikke den manglende fiskelykken min, for å bevare en optimistisk utsikt på turen. Vi blir med på tur til et hemmelig tjern en halvtimes kjøring fra Oppdal sentrum en blikkstille seinsommerkveld. Akkurat mangelen på vind bekymrer Geir litt, det er best om det er en aning trekk. Men ikke for mye. Murphys lov gjelder også her; å dra på fisketur er vanligvis å be om vind! Vi beveger oss forsiktig for ikke å forstyrre fisken, den kan nemlig både se og høre oss. Geir finner fram utstyret, velger

OPPDAL:365 / 02-2014

I Oppdal finnes gode muligheter for fiske, med godt over 100 store og små vann. Geir Plassen forbeholder seg sin rett på å holde denne fiskeplassen hemmelig.

For å kunne ta fisk er det viktig å kunne teknikken. Riktig flue og hvordan man opptrer på fiskeplassen.

OPPDAL:365 / 02-2014

Geir Plassen er en erfaren hobbyfisker som sammenligner fisking med gambling.

– en ser hvor det vaker, så gjelder det å lese fiskens bevegelser og treffe med kastet.

flue og snart går snøret i elegante buer gjennom lufta. Mellom kastene får jeg stilt noen spørsmål. – Forklar hva denne formen for fiske går ut på: – Det er det vi kaller imitasjonsfiske. Poenget er at en finner ut hvilke insektarter som lever på plassen en fisker og forsøker å etterligne disse med flua. I tillegg skal de forskjellig fluene ligne insekter i ulike stadier, fra de er larver eller nymfer og befinner seg under vannoverflaten, til de er ferdige fluer som kommer til vannflaten for å klekke egg. – Så det er altså ikke tilfeldigheter som avgjør om en får napp? – Nei, en ser hvor det vaker, så gjelder det å lese fiskens bevegelser og treffe med kastet. Da må en være presis, og flua må falle ned på riktig måte. Det blir noe annet enn å slenge ut en sluk, sveive inn og håpe på det beste. Men av og til er det selvsagt bare flaks! – Hva kan vi forvente å få her, det er jo ikke store dammen? – Her er det snakk om ørret eller røye. Jeg har faktisk tatt fisk på over 2 kg i dette vannet. Som du ser er utstyret atskillig lettere enn det en bruker for eksempel til laksefiske i Driva. – Mange legger merke til kasteteknikken, som skiller seg fra vanlig slukfiske. Hva er forskjellen? – Forskjellen fra slukfiske er at flua nesten ikke veier noe, og at det derfor er selve snøret en kaster. Mens en beveger stanga fram og tilbake, drar en alt snøret en skal bruke av snella før en til slutt plasserer flua. Den grunnleggende teknikken er egentlig ikke så vanskelig, de fleste med noenlunde motoriske ferdigheter kan lære det. Dessuten har nye stenger og snører gjort det lettere å få dreisen på kastet. Gambleren Vi går til et sted det er skog tett ved vannkanten, og Geir demonstrerer en kasteteknikk uten baksleng, der han starter med snøret i vannet. – Dette er et vannkast, eller spey cast som det også kalles, en teknikk som

GEir plassen

er fin hvis det er tett skog like bak der en kaster. Det fins både gode kurs og bøker om kasteteknikk, eller en kan se videoer på internett. Men for å få fisk er kunsten er først og fremst det fisketekniske – for eksempel hva slags flue en skal velge og hvordan en skal opptre på fiskeplassen. Vi har gått forsiktig rundt det meste av vannet uten å få napp, og jeg begynner å ane at det ikke er kvelden for storfangst. Jeg dropper planen jeg hadde om å få prøve noen kast, siden jeg sannsynligvis ville hatt mer enn nok med å holde flua unna vegetasjonen langs vannkanten, og langt mindre ville få til å plassere flua i nærheten av et av de få vakene vi har sett. Så ser ser vi plutselig et vak kun 10-15 meter fra land, og Geir reagerer kjapt. Men snøret har floket seg, det blir i stedet et par minutter med oppnøsting, og fisken er borte for lengst. – Også en del av sporten, konstaterer Geir tørt. – Så vidt jeg vet er du glad i aktiviteter med litt fart og spenning – dette må da bli stillestående og kjedelig? -Nei, slett ikke. Spenningen ligger i at det alltid er en mulighet for å få fisk, men man er aldri sikker. Marerittet for en fisker vil faktisk være å få napp på hvert bidige kast. Du kan kanskje sammenlikne det med gambleren, som gang på gang satser på nytt i håp om gevinst - bortsett fra at her er innsatsen først og fremst tid. Jeg kjenner faktisk folk som driver med basehopping som sier de får større kick av dette. – Er det en dyr sport? – Du trenger ikke så mye for å komme i gang - stang, snelle, snøre og flue. Dette kan en få i alle prisklasser, fra et par tusen for et sett til det mangedobbelte. Etter hvert som en går opp i pris må en betale mye for små forbedringer. Det rimelige utstyret har etter hvert blitt veldig bra. Skånsomt fiske Geir har fisket i en rekke land - Sverige, Island, Frankrike, USA, Russland og New Zealand - og forklarer at det er artig å observere ulike stiler og

OPPDAL:365 / 02-2014

– Jeg slipper for det meste fisken ut igjen. For at bestanden skal utvikle seg best mulig, bør en spise de små og slippe ut de store. GEir Plassen

Geir har reist mye rundt i verden for å fiske. Men han trives også godt i eget selskap ved et oppdalsvann.

OPPDAL:365 / 02-2014

Fiske i Oppdal

Trollkredm

Gode muligheter for fiske, med godt over 100 små og store vann. Ørret er det dominerende fiskeslaget, men det er også røye i mange vann. Driva var tidligere blant landets beste lakseelver, men lakseparasitten Gyrodactulus Salaris har rammet bestanden hardt. Det er nå først og fremst god forekomst av sjøørret i elva, men det blir fortsatt tatt en del laks. Kommunen er inndelt i flere fiskekortsoner, hvor Oppdal bygdealmenning i hovedsak dekker fjellområdene med unntak av Dindalen, Storlidalen og noen områder rundt Kongsvoll. Her er det Oppdal Jæger og Fiskarlag og grunneierlag for henholdsvis Lønset og Dindalen som forvalter fisket. Det er også et felles fiskekort for Snøhetta-området, slik at en kan fiske på tvers av kommunegrensene.

Heldigvis finnes det større sardiner i Oppdal enn denne lille som Geir fikk på kroken.

kulturer blant fluefiskere. – Du har for eksempel den amerikanske stilen, med gore-tex-fiskeklær, trailercaps, polaroidbriller og de dyreste karbonstengene, og på den andre siden den engelske, med splitcanestang av bambus, tweedklær, sixpence og pipe. Som med en del andre aktiviteter er det ikke alltid erfaringen og ferdighetene står i stil med utstyret. – Får du tak i det du trenger på Oppdal? – Ja, det er greit utvalg i sportsbutikkene her, og de har folk som har greie på fiske. Hvis en skal trekke fram noen, er det vanskelig å komme utenom Erik Gunnar Fagerhaug på Auna Sport, han har mye kunnskap som han gjerne deler. – Hva med å binde fluene selv, driver du med det? – Jeg holdt på med det en del før, men nå har jeg ikke så mye tid til slikt. Det er selvsagt en egen glede å få fisk på ei flue en har bundet selv, men det gjør for så vidt samme nytten med fluer en har kjøpt. Det blir nærmest som en egen hobby, som en kan kose seg med gjennom vinteren. Enkelte driver faktisk med fluebinding uten å fiske selv! – Blir det noe mat av det? – Det er ikke primært for matauk jeg holder på. Jeg slipper for det meste fisken ut igjen. For at bestanden skal utvikle seg best mulig, bør en spise de små og slippe ut de store. Såkalt catch and release er omdiskutert, men hvis en gjør det

OPPDAL:365 / 02-2014

riktig mener jeg det er skånsomt for fisken. – Kan du dele noen av dine nest beste fiskeplasser i Oppdals-området med leserne? Gjevilvatnet i bekkosene kan by på mye fisk, og stor fisk. Ellers så er det veldig artig å fiske i små elver, sånn som for eksempel Lille Orkla. – Til slutt: Fortell oss en god fiskehistorie! – Tja, den beste er antakelig fra en bekk jeg hadde fisket mye fra jeg var guttungen og aldri fått annet enn småfisk. Så fikk jeg tips om en høl der noen hadde tatt større fisk. En kamerat og jeg tok med fiskutstyret og dro av gårde. Vi fikk ut snøret, og på de første 16 kastene - 8 hver fikk vi fisk på samtlige med vekt på 1,1-1,6 kg. Det var helt surrealistisk! Jeg har fisket der flere ganger senere, men det har selvsagt ikke gjentatt seg. Det var nok første og siste gang. – Og hvor var dette da? – Det får du aldri vite! Men ble det noe fisk på denne turen? Ikke et napp, akkurat som for 20 år siden. Og med meg med på laget hadde jeg nesten ikke ventet noe annet. (For å få med bilder av fisk i bladet måtte Geir og fotografen dra på en ekstratur, der de med nød og neppe dro opp et par 150-grams ørreter). Vi ruslet tilbake til bilen og var enige om at det hadde vært en fin tur likevel. Og neste gang blir det fisk!

Oppdal Jæger og Fiskarlag og Lønset grunneierlag selger fiskekort for ulike strekninger av Driva. Det er en rekke utsalgssteder for fiskekort, blant annet sportsforretningene, flere reiselivsbedrifter, nærbutikkene på Lønset og Festa, Statoil og Oppdal bygdealmennings kontor i sentrum. Ønsker du å kjøpe fiskekort på nettet går du inn på www.inatur.no Oppdal kommune har gitt ut kartet “Fritidsfiske i Oppdal kommune”, som kan kjøpes på Rådhuset. I tillegg til at de ulike fiskekortsonenene er markert på kartet, inneholder det mye generell informasjon om fiske i Oppdal og regler for fisket. Siden kartet er fra 2001 kan en del opplysninger være utdaterte. Et godt tips kan være å forhøre seg på en av sportsbutikkene for å få veiledning om fiskeplasser, - kort og utstyr. Les mer om fiske på hjemmesidene til: Oppdal bygdeallmenning: http://oba.oppdal.com/ pages/fiske.php Oppdal Jæger og Fiskarlag: www.ojfl.no

STORTRØLIA HYTTEFELT

ATTRAKTIVE HYTTETOMTER I SKARDALEN

oppdal-everk.no

STORTRØLIA.NO

TLF: 95 02 24 78

DAG FOR folk i Oppdal R E V H E D TE S L TI R E I V

OPPDAL:365 / 02-2014

Fotografens beste:

– Som fotograf er jeg opptatt av lyset og her i Øvre Ishol fikk jeg et fint motlys å jobbe i. Det har nettopp regnet slik at alt ser ekstra grønt og frodig ut, og danner vakre kulisser for Kari Fjøsne i fjellveggen. 24mm, f2.8, 1/125 iso200

OPPDAL:365 / 02-2014

Noen bilder forteller sine historier best uten tekst. Vi har samlet et knippe bilder av vår fotograf Martin I. Dalen som vi ønsker å dele med OPPDAL:365 sine lesere. Fordi dere fortjener det...

– Når jeg er på et oppdrag forsøker jeg å ta bilde av alt som kan være stemningsskapende.

OPPDAL:365 / 02-2014

- Dette bildet liker jeg veldig godt. Jeg hadde sett meg ut denne kornåkeren på Mjøen noen dager tidligere og bestemt meg for at jeg skulle tilbake når lysforholdene ble bedre. Det hadde nettopp sluttet å regne, skyene på himmelen fikk en fantastisk fin, rødlig glød og jeg hev meg på sykkelen med kamerautstyret i sekken. 24mm, f4.5, l 1/80 iso320

OPPDAL:365 / 02-2014

- Egentlig var jeg ute for å ta bilder av klatring i Litjhælvet ved Isholfeltet. Jeg hang i veggen da himmelen plutselig åpnet seg og et enormt regnvær skyllet ned. Det var altså en god del tilfeldigheter og flaks som førte til dette bildet. De beste bildene blir ofte til uten at jeg har planlagt så mye. 24mm, f4.0 , 1/800 iso100

OPPDAL:365 / 02-2014

– Dette bildet er tatt under en pause på rypejakta i 2013. Det var noen glohete oktoberdager og fine dager for småviltjakt. Jeg og en kompis satte oss ned oppi Loslia og når hagla er nede, må kameraet fram. 28mm, f5.0, 1/800 iso200

OPPDAL:365 / 02-2014

– Jeg og syklisten Terje Nylende hadde planlagt dette bildet over nokså lang tid. Vi ventet bare på godt vær. Endelig en dag kunne vi stikke oppi Vangslia og det er under det fjerde forsøket denne dagen, dette bildet ble tatt. 17mm, f5.0, 1/500 iso250

OPPDAL:365 / 02-2014

– Jeg har alltid med meg kameraet, derfor klarer jeg også å fange slike øyeblikk som dette. Jeg og noe kompiser var tilfeldigvis på båttur på Gjevilvatnet da jeg fikk øye på dette panoramaet. 24mm, f7.1, 1/320 iso100

OPPDAL:365 / 02-2014

Radarparet Louise Almlund Løkken og Mr. Gold forsvarer Norges ære på det norske landslaget.

OPPDAL:365 / 02-2014

TOPPIDRETT

Ridekunstneren Du tror dette er en artikkel om hest og jenter. Men du tar feil. Historien om Louise er en fortelling om toppidrett, selvdisiplin, hardt arbeid og en stor dose kjærlighet.

tekst: SILJE KRISTIN GRANUM Foto: MARTIN I. DALEN

ppdal har fostret mange toppidrettsutøvere opp igjennom tidene. De aller fleste av dem innenfor vinteridrett, naturlig nok. Og navnene er stort sett kjente for oss. Men du har neppe hørt om Louise Almlund Løkken fra København. Hun er for de aller fleste en godt bevart hemmelighet. En innvandret danske som attpåtil driver med hest, er ikke interessant i ei traust fjellbygd der dansker er synonomt med voksne mennesker som ploger ned barnebakken på leide alpinski. – Jeg har vurdert å flytte fra Oppdal på grunn av hesten, innrømmer Louise. – Vi har snakket mye om det. Men vi blir her for barna. Jeg liker å bo på landet og jeg liker den norske barnekulturen. God grunnmur Louise bor midt i bonderomantikken på Lønset med mann og to barn på ni og elleve år. En trygg tilværelse i idylliske omgivelser. Men i tillegg til å være bosatt på Løkken Gård, er Louise aller først en svært anerkjent rytter og regnes som én av Norges fremste utøvere i dressurridning. Sammen med den åtte år gamle hingsten Mr. Gold er hun på det norske landslaget, og ifølge Louise er det hesten som er den virkelig store stjernen i teamet. – En hest som Mr. Gold er en sjanse du får kun én gang i livet, og den sjansen må jeg ta vare på, sier Louise alvorlig. – Men jeg vet at han kan brekke benet i morgen. Alt kan være over på et øyeblikk, og det holder meg på jorden. Jeg er kun så god som den hesten jeg sitter på, og Mr. Gold er min sjanse. Jeg har lyst til å se hvor langt vi kan komme. Men la oss rykke tilbake til start. Louise er egentlig byjente fra København, født og oppvokst i en familie helt uten hesteinteresse. – Ingen i familien min hadde interesse for hest. Men hest betydde alt for meg, det var faktisk det eneste jeg var interessert i. Så jeg fikk begynne på rideskolen, og etter at jeg var ferdig med gymnaset bestemte jeg meg for å

reise til USA for å jobbe i et svensk varmblodsstutteri i Maryland. Planen var å jobbe ett år i USA. Hun stortrivdes og ett år ble til fire. Disse årene ga henne kunnskap, ferdigheter og en stor dose selvstendighet. En god grunnmur å bygge videre på. Så reiser Louise hjem til København, og som så mange andre 24-åringer var hun usikker på hvor veien skulle gå videre. Studere? Hun begynte å jobbe i en hesteutstyrsbutikk, men fant ganske raskt ut at det var hest hun ønsket å jobbe med - ikke utstyr. – Etter halvannet år dro jeg til Tyskland for å jobbe som hestepasser. Jeg reiste nedover og trodde jeg skulle ri én hest. Etter seks måneder red jeg seks hester om dagen. Jeg jobbet fra sju om morgenen til sju om kvelden, så var det en og en halv time middagspause før jeg fortsatte frem til leggetid. Jeg jobbet for kost, losji og 600 tyske mark (ca. 2500 kr) i måneden. Det var steinhard jobbing. Men jeg fikk ri gode hester. Louise begynte å få ambisjoner og tok et valg. Hun så at dette var noe hun kunne leve av, og hun ville bli god. – Jeg tok Beridereksamen i Tyskland i 2001 og ble uteksaminert med beste utmerkelse. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, det fortalte meg at jeg var god nok og jeg fikk et papir på alt arbeidet. Hjertekapret Louise var i ferd med å lykkes og planen var å bli værende. Men så dukket en oppdaling plutselig opp i livet hennes. John Henrik Løkken jobbet med kjøp og salg av biler, og var derfor ofte i Tyskland. Han hadde en bekjent som jobbet i samme stall som Louise, og kjørte innom etter å ha hentet en bil i nærheten. – Da han kom var jeg i stallen alene, og da var det gjort. Det var skjebnen! Vi hadde faktisk hilst på hverandre to år i forveien, men det hadde jeg helt glemt. Da Louise traff John Henrik jobbet hun i Tyskland på sjette året. Hun hadde fri én dag hver fjortende dag og var sliten, utbrent og ikke så van-

OPPDAL:365 / 02-2014

Dressurridning på høyeste nivå krever enorm koordinasjon, nøyaktighet og samspill mellom hest og rytter.

skelig å flytte på. John Henrik på sin side hadde bestemt seg, det var Louise han skulle ha. – Jeg var gravid etter et halvt år. Så flyttet jeg til Norge. Jeg hadde aldri vært her før, og hadde ikke møtt noen andre enn John Henrik. Jeg var sikkert veldig forelsket! Men møtet med Lønset ble et kultursjokk. Louise hadde kastet seg ut i det og befant seg plutselig høygravid på et gårdsbruk i Norge, uten et eget sted å bo, uten tv og internett - og uten sosialt nettverk. Hun fikk høre at det var et ridesenter på Oppdal, men hun var fullstendig uinteressert. Høsten 2003 overtok Louise likevel driften av Oppdal Ridesenter. Det var

OPPDAL:365 / 02-2014

bare seks hester på stallen og rideklubben lå nede for telling med stor gjeld. Etter åtte år under hennes drift, var all gjelden nedbetalt og rideklubben kunne igjen overta driften av senteret. Louise leier nå den gamle stallbygningen på Prestmoen av rideklubben, og driver fullt og helt sin egen virksomhet med undervisning og trening av andres hester. Midt i skogen holder hun til med hestene sine, ikke langt unna søppelfyllinga og villmarksleiren. Det er som om Marit Bjørgen skulle flyttet til Danmark for å satse videre på ski.

Hva er dressurridning? Det internasjonale rytterforbundet, Fédération Equestre Internationale, definerer dressuren som “det mest avanserte uttrykket for trening av hest” der “hest og rytter skal framføre en serie av forhåndsbestemte øvelser”. Vi kan enklest sammenligne det med kunstløp, der utøverne får poeng etter vanskelighetsgrad og estetisk uttrykk på ulike bevegelser i et program. Signalene rytteren gir hesten skal være svært presise og tilnærmet usynlige. I 2012 deltok Siril Helljesen og Dorina i OL i London. Det var Norges første OLekvipasje i dressur siden 1956. De kvalifiserte seg desverre ikke til finalen, men deltakelsen hadde likevel stor betydning for norsk hestesport. I Norge er det kun en håndfull ekvipasjer som konkurrerer aktivt på Grand Prixnivå. Fire av dem har, ironisk nok, valgt å bosette seg i Danmark. Resten bor sentralt på østlandet.

–Jeg er kun så god som den hesten jeg sitter på, og Mr. Gold er min sjanse. LOUISE Mr. Gold Nasjonene som hevder seg i dressur er de som har lange tradisjoner innenfor hestesporten: Tyskland, Storbritannia og Nederland er gode eksempler. Nasjoner der ridning for dem, er litt som langrenn for oss. Der finner du flotte dressurstaller, stabile treningsforhold, anerkjente trenere og verdens beste hestemateriale. For en hest er ikke bare en hest i denne idretten. De er toppidrettsutøvere og prisnivået er deretter. De virkelig gode hestene vokser nemlig ikke på trær, og de aller beste selges for summer du kunne solgt huset ditt for. Mange ganger. Derfor har Louise uvurderlig støtte i sin personlige sponsor og medeier av Mr. Gold, Sture Andersson. Uten han

hadde ikke Team Gold-Almlund vært mulig. – Nei, han er ikke til salgs. Ikke nå, i alle fall. Jeg kan ikke overlate han til fremmede, sier hun og klør hesten sin kjærlig på nakken. Det er nemlig på grunn av de sjeldent gode kvalitetene hos sin store stjerne at Louise ønsker å satse videre. Hun fant Mr. Gold i Danmark da han var to og et halvt år gammel og Louise har alltid visst at han er et kjempetalent. Og selv om ekvipasjen fortsatt har de største oppgavene foran seg, så har Louise og Mr. Gold allerede en lovende merittliste. Blant annet har de vært på pallen i Falsterbo Horse Show, som er Sveriges største idrettsarrangement og et av de virkelig store høydepunktene for europeisk hestesport.

OPPDAL:365 / 02-2014

Og i år skal Mr. Gold debutere på aller høyeste nivå, Grand Prix. Louise har utdannet hesten til dette nivået på egen hånd, noe som er en stor prestasjon i seg selv. Grand Prix er nivået dressurrytterne konkurrer på i OL. Men Louise ønsker ikke å snakke mer om akkurat det. Hun er nemlig litt overtroisk. Det tar mange år og et uendelig antall treningstimer å utvikle det perfekte samspillet mellom hest og menneske. Mr. Gold regnes fortsatt som ungdom i denne sammenhengen. – Jeg må se hvor langt vi kan komme. Men i den daglige treningen er jeg alene. I fjor var vi to måneder i Tyskland for å trene. Fra Oppdal har vi 14-28 timer transport til de beste treningsmulighetene. Jeg vet det er galskap og litt egoisme, men sånn er det å drive toppidrett. Godt støtteappArat I 2011 fikk Louise en fast trener. I Tyskland. Frank Lamontagne. Det viser seg at han er på vei til Oppdal i vår, kun for å trene Louise og Mr. Gold. Det betyr at han har tro på dem. At det er verdt å forlate gullkantede, velfriserte dressurstaller i Tyskland - for å trene en ekvipasje på et bortgjemt ridesenter høyt oppe i det kalde nord. – Han kommer til å få sjokk når han kommer hit! sier Louise og ler. – Jeg må kanskje rydde litt, fortsetter hun mens hun kikker seg smått bekymret rundt i stallen. I tillegg til Mr. Gold har Louise to egne hester og to ponnier som datteren rir.

– Jeg vet det er galskap og litt egoisme. Men sånn er det å drive toppidrett Akkurat nå huser stallen også fem hester til som er på trening og tilridning hos Louise. En vanlig dag består av morgenforing, ridning, møkking, middagsforing, undervisning, ridning og kveldsforing. Så rekker hun gjerne å ri en enda en hest eller to til, før hun drar hjem for kvelden. Det er lite glamour og mye hardt arbeid. Louise er også kretstrener for dressur i Sør Trøndelag rytterkrets, og underviser i Trondheim én dag i måneden. Hun er svært ettertraktet og de som har ridd for Louise sier hun er meget dyktig. Kanskje Norges beste dressurinstruktør. Men de sier også at hun er streng. – Streng? Sier de det? Jeg synes ikke jeg er så streng. Men man må være disiplinert og fokusert. Og ja, jeg stiller høye krav til meg selv. Man må jobbe hardt. Selv den mest selvdisiplinerte idrettsutøver er avhengig av et velfungerende støtteapparat. Og det har Louise. Av og til kan det hende at geografien gir litt motstand med trener i Tyskland og hovedsponsor i Sverige, men i hverdagen får Louise også god hjelp av lokale helter i Oppdal. – Etter en korsbåndsoperasjon fikk jeg et god hjelp til gjenopptrening av fysioterapeut Kjetil Sandsten, og jeg har fortsatt med styrketrening hos han. Det forventes også av landslagsledelsen og er en del av Olympiatoppens treningsdagbok. Louise tar sjeldent fri. De aller fleste av årets 365 dager brukes stort sett i stallen. Det er mange kunder, enda flere hester og mye reising. Men familien betyr alt. Og de støtter henne 100% i alt hun gjør og overalt hvor hun reiser, noe Louise er svært takknemlig for. Før reiste Louise alltid alene til konkurranser og treningsopphold, på kryss og tvers i Norge og Europa. For å gjøre hverdagen enklere har hun investert i en stor hestetransport med én avdeling for hestene og én campingdel for familien Almlund Løkken. Nå reiser de alltid sammen, alle fire. Men om en stund skal hun ha én uke fri. – Da reiser vi til Tyskland. Hele familien. For å se på hest.

OPPDAL:365 / 02-2014

Oppdal - et godt sted å bo Kommunen vår er stor, faktisk like stor i areal som Vestfold fylke. Rundt 6800 innbyggere bor i Oppdal, et regionsenter i vekst. Folketallet er økende, men vi har plass til flere! Som innbygger i Oppdal har du kort vei til naturen. Turmulighetene ligger rett utenfor stuedøra di. I fjellområdene Trollheimen og Dovrefjell, som omkranser bygda, vil du finne ro og fred i vakker natur. I Oppdal sentrum, eller Auna som vi oppdalinger sier, finner du store kjøpesentre og spesialbutikker i fleng. Og du behøver ikke gå langt til nærmeste kafe. Auna har alt du trenger. Byturen behøver du ikke tenke på! Oppdal kulturhus er bygdas storstue. Her finner du et svært godt kinotilbud, og i storsalen er det gjennom året mange store forestillinger med kjente artister og musikere, og Riksteateret har Oppdal blant sine stoppesteder. Kulturhuset har også et stort, fint badeanlegg og bibliotek. I Oppdal kommune fokuserer vi på å yte innbyggerne gode tjenester og service i toppklasse. Servicetorget i Rådhuset gir deg svar på alt som gjelder kommunens tjenester - og mer til! Jeg ønsker deg velkommen til å velge Oppdal som ditt nye hjemsted! Med vennlig hilsen Ordfører Ola Røtvei

www.opppdal.kommune.no

OPPDAL KOMMUNE OPPDAL:365 / 02-2014

MØBLER OG MADRASSER FINNER DU HOS OSS! • Store utstillinger med ledende leverandører • Dyktige fagfolk med lang erfaring • Hjelper deg med planløsning

Trondheimsveien 6 Tlf.: 72 40 48 00 7340 Oppdal www.mobelringen.no

Utenfra:

De nære ting Jeg er så heldig å ha hytte i Storlidalen, det er mange fordeler med det. Rent objektivt er det utvilsomt den fineste dalen i Oppdal, det er snøsikkert, og Hallvard Storli sørger alltid for å preparere fantastiske skispor som transporterer deg rett inn i Trollheimen. I vinter var det knapt mulig å gå på bortoverski i Trøndelag, unntaket var Storlidalen. Jeg kunne ha skrytt av ørreten i Ångardsvatnet, at Lønset kirke er den koseligste i landsdelen eller det legendariske bassturøkte lammelåret fra Bortisu, hvor kjøttet deler seg om du stirrer for strengt på det. Det kuleste med Storlidalen er ikke toppturene til Kråkvasstind, ja det heter det, eller Storbekkhøa. Det beste med Storlidalen er å stoppe på Nærbutikken på Lønset. Jeg skal innrømme at jeg alt for ofte har handla mesteparten allerede før jeg kommer dit, men jeg stopper alltid for å kjøpe et aller annet, ofte betyr det et par flasker juleøl, selv etter at vi med god margin har passert midtsommer. Jeg elsker at butikken ikke bare har Dahls juleøl, men at jeg som oppvokst nord for polarsirkelen gjerne også finner juleøl fra Nordlandsbryggeriet. Kjeder jeg meg i Storlidalen er det bare å ta seg en svipptur til Lønset for å røske med seg dagens aviser, egentlig trenger jeg ikke kjede meg, turen dit må tas uansett.

Jøte Toftaker, NRK-journalist og hytte-oppdaling.

Det er Odd Inge Sliper som styrer butikken. Han har oversikt over antall ryper, selger jaktkort og vet tjukkelsen på isen og vær og føre generelt. Han er butikksjefen som er løsningsorientert som få. I fjor gifta jeg og min kjære oss i Storlidalen og hadde invitert til todagers for venner og slekt, flesteparten tilreisende. Når man isolerer 100 mennesker fra hele landet, ei helg i en dal, har man et visst ansvar for å fore gjengen. For å holde blodsukkeret i sjakk for gjestene i løpet av en lang bryllupsdag spurte vi Odd Inge om han kunne fikse en matbit levert på kirketrappa. Min kone har et par styrtrike bereiste slektninger som fremdeles snakker om én ting når vi treffes. Mellommåltidet nærbutikken leverte og som de gomla i seg når de trengte det mest, og minst hadde venta det. Da kirkedørene gikk opp og vi som nygifte sammen med stivpynta gjester kom ut til solgløtt er jeg ikke sikker på om folket jubla mest for oss eller kassene med Solo og 90 nystekte horn med ost og skinke som Nærbutikken på Lønset hadde smøget innafor kirkedøra i løpet av vielsen. Det som er sikkert er at gjestene jubla høyt. Det er lett å være enig i at Storlidalen er Oppdals vakreste dal, men den hadde ikke vært like deilig om det ikke var for Nærbutikken på Lønset. Neste gang lover jeg å handle litt mindre på Rema slik at handlelista hos Odd Inge blir litt lengre enn sist: Rømme, mais, VG/Dagbladet, Lotto, chips, pils og juleøl.

OPPDAL:365 / 02-2014

4. juli: 5. juli: 6. juli:

Frode Haarstad, konsert (18 år) Familiedag. Turer og familieaktiviteter STAUT, konsert (18 år) Familiedag. Turer og familieaktiviteter

FOR MER INFORMASJON: facebook.com.amotsdalengard 220x140_Urd_klima3 06.05.14 10.10 Side 1 Billetter: billettservice.no og Narvesen Oppdal

DEN BESTE INTERIØRBUTIKKEN MIDT I SENTRUM

Tlf.: 455 06 002 levvakkert@oppdal.com Instagram: @levvakkertoppdal

TESTVINNER 5300W ved -7°C 4300W ved -15°C

KAMPANJE: FJERNSTYRING!

Gratis befaring 98

72 42 30 04 • ukso@urdklima.no

OPPDAL:365 / 02-2014

MS-styring) GRATIS ME CONTROLL (S stvinneren! r Te til de 10 første som bestille 4 (Verdi 2990kr) Gjelder ut juni 201

Bruk fagfolk! Våre maskiner monteres kun av F-gass sertifisert montør. Krav fra 1.9.2013

CROSSFIT Høstens store nyhet!

din maler til tak og vegger Jarno van Malsen, Rennebu Tlf.: 948 56 836 E-post: malingogmurpussjvm@hotmail.no

Trivelig lunsjplass og bakeri midt i Oppdal sentrum.

INTERIØRPROSJEKTERING FOR BOLIGOG NÆRINGSMARKED

Velkommen!

Sophie Elnan Flatval SEF Interiørarkitektur

Interiørarkitekt OG MØBELDESIGNER MNIL Næringshuset, 7340 Oppdal sophie.elnan@flatval.no Tlf.: 909 78 724 Tlf 72 42 10 02

OPPDAL:365 / 02-2014

www.flatval.no LinkedIn & facebook

Start planleggingen med huskatalog fra IDEHUS!

Vi tilpasser ditt bygg etter behov og hjelper deg med hele byggeprosessen fra start til mål. • Totalentreprenør - enklere for deg • Kun ansatte med fagbrev - et trygt valg Kontakt oss for mer informasjon: E-post: post@hagenbygg.no www.hagenbygg.no

100

OPPDAL:365 / 02-2014

Opplevelseshuset i sentrum Smakebiter fra høstens rikholdige program - Billetter i salg nå

26. september: Bernhoft m/band

9. oktober: Mann (44) - Bård Tufte Johansen

11. oktober: Pussycats og Ghost Gang

14. oktober: Litt av et par

26. oktober: Halvdan Sivertsen

7. november: Dr. Bergland

14. november: Norsk reisning

15. november: Lisa Dillan & Elvis TCB band

KAFE

GALLERI

BAD

Nytt vårt deilige bad m/sklie, barnebasseng, varmebad, boblebad med mere

KINO

BIBLIOTEK

Ta med familien på en spennende film i en av våre to topp moderne kinosaler

Billetter og fullstendig program: www.oppdalkulturhus.no Tlf.: 72 40 15 00

OPPDAL:365 / 02-2014

101

Elise Mellemsæter Moteinteressert blogger

Genialt enkelt. Elise er avhengig av mobilen – enten hun blogger, ringer eller for den saks skyld holder orden på økonomien sin. Dermed har hun selvsagt tatt i bruk vår gratis app. Ganske enkelt genialt.

102

OPPDAL:365 / 02-2014