Oppdal:365 Summer 2015 by OPPDAL:365

OPPDAL:365 S O M M E R 2 0 1 5 G R A T I S

VI GIR DEG DE BESTE ØYEBLIKKENE FRA OPPDAL! Bli med oss på besøk hos BUDEIA og til FJELLGRÜNDERNE som lager ost av frisk melk. Hos oss løper KONKURRANSEMANNEN forbi FJELLDRONNINGA som ikke lenger har det travelt. Dessuten blir det SOL I SKUGGESKOG når STIFINNEREN tar frem sykkel og / SOMMER-15 3 OPPDAL:365 motorsag. La deg heller ikke lure av den muntre moskusen, vi tar URDYRET på alvor.

Fellesskapet Luggumt i Oppdal representerer 11 kvalitetsbedrifter innen overnatting, bespisning, kunst, håndverk og opplevelser. Felles for alle er at de har høy kvalitet på sine tilbud og har muligheter til å ta imot besøkende gjester - enten tilfeldige besøkende, eller forhånds-bestilte grupper. Luggumt representerer noe av det beste Oppdal har å by på, med en bredde som burde passe for de ﬂeste, både sommer og vinter. Sett av litt tid og oppdag denne delen av fjellbygda - enten til fots, med sykkel eller bil. Se etter Luggumt-logoen når du besøker Oppdal!

www.luggumt.no

BENTH OWESEN GLASSFUSING OG KERAMIKK Velkommen til mitt verksted og galleri i Hesteskoen 3. www.benthowesen.com

GALLERI MALI Akrylmalerier, tegninger og div. trykksaker av kunstner Mali Anette Hoel i Vetl’torget midt i sentrum. gallerimali@oppdal.com

OPPDAL KULTURHUS Opplevelseshuset i sentrum. Kino, badeanlegg, storsal, kunstgalleri, bibliotek, kafé. www.oppdalkulturhus.no

BRØDRENE BJØRNDALSÆTER Norges ledende treskjærerverksted Produksjon, utstilling, åpent verkstedutsalg. www.bjorndalseter.no

GJEVILVASSHYTTA Gjevilvasshytta ligger i vakre omgivelser med gode turmuligheter. Tradisjonskost blir servert www.tt.no

OPPDALSMUSEET Historie i stemningsfulle omgivelser. Se program for sesongen på: www.oppdalsmuseet.no

STORLI GARD Gjestegard, overnatting og servering av grupper, vakker natur, foredling av egne lam, eksklusiv rypejakt. www.storligard.no

OPPDAL:365 / SOMMER-15

VOGNILDSBUA Vognildsbua har åpen museumsbutikk og kafe i sommersesongen. Grupper etter avtale. Facebook/Vognildsbua

FRANK SMED Smedene hos Frank smed fører tradisjonen videre. www.franksmed.no

KONGSVOLD FJELDSTUE Ta steget inn i Sansenes Rike. Fjellstue med tradisjoner fra 1100 tallet og et matstell det går gjetord om. www.kongsvold.no

SMÅBRUKET Urtegård og pipemakeri Gode opplevelser, gode smaker, håndverk og kultur, spennende gårdsmat basert på urtene i hagen. www.smabruket.no

NORRØN LAFT – norronlaft.no –

FORVENT DET BESTE - Solid håndverk og gode løsninger -

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Aurora SMART 178

Se årets nyheter! Aurora er Norges mest populære serie med moderne hytter, og har allerede blitt en klassiker. Her kombinerer vi store glassflater med strategiske

RF Markedsavd 210515

glugger og smale vindusstriper. Dette skaper spennende fasader som innvendig tar vare på dagslyset og serverer utsikten på et sølvfat. SMART er navnet på våre mest økonomiske og arealeffektive hyttemodeller, med flat himling og et romslig loft i hele hyttas lengde. Summen av disse to heter Aurora SMART, og i vårt jubileumsår lanserer vi en rekke modeller som setter standarden for hva du bør forvente deg av hytter i denne kategorien. Se våre nettsider for mer informasjon om Aurora SMART 178 og våre øvrige nyheter.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Bård Lie Tlf 97 99 66 35

Saltdalshytta avd. Midt-Norge

Visningshytte Gjetberget

Ved vårt regionkontor i Trondheim finner

På Gjetberget i Oppdal har

du Bård Lie. Ta kontakt med ham for en

vi en flott Aurora SMART 170

hyggelig og uforpliktende hytteprat!

visningshytte, og du er

Adresse: Sluppenveien 12E, 7037 Trondheim

hjertelig velkommen på besøk.

www.saltdalshytta.no

| F OTO: TORE MEIRIK & ANNIKEN Z AHL FURUNE S B EN N ET T AS

FULL

MØT

OPP

DA L

. NO

RGE

DET SOM SKJER MELLOM MØTENE ER EN VIKTIG DEL AV UTBYTTET. Et godt møte krever et godt møtested, men det som skjer mellom møtene er vel så viktig. Legger du møtet til Oppdal får du alt. Fire unike møtesteder. Rå opplevelser. Fullt utbytte og lyst til å komme tilbake.

www.oppdalkonferanse.no

MATOPPLEVELSER

AKTIVITETER

STEMNING

KONFERANSE? FIRMATUR? MØTE? Gjør det til en minneverdig opplevelse. Kontakt oss for et skredde rsydd opplegg. / SOMMER-15 OPPDAL:365 8 Liv Grøseth, tlf. +47 40 84 83 76 | post@oppdalkonferanse.no

PAK K ST E

MØT

E ST

die ph oto de sig n e r. d e 2

RÅE

SPA & VELVÆRE

KULTUR

VIEWPOINT SNØHETTA

BORTISTU | IMI STØLEN | OPPDAL KULTURHUS | SKIFER HOTEL OPPDAL:365 / SOMMER-15

OPPDAL:365

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Intro: Friluftsliv trenger ikke være komplisert: I min barndom var begrepet friluftsliv dedikert til en gruppe nordmenn med værslitte anorakker, staute tursekker og godt brukte kartmapper som hang over brystet. Kart som viste dem veien fra den ene turisthytta til den andre. Vi andre brukte også fritiden vår utendørs, men lekte liksom bare rundt i sølepytta, dro på oppdagelsesferd i skogen, fisket i bekken eller streifet rundt på en eller annen sti hver søndag. Noen friluftsmennesker var vi likevel ikke. Trodde vi. Friluftslivet i dag er inkluderende. Definisjonen av begrepet er bredere og terskelen for hva man kaller friluftsliv, er blitt lavere. Man trenger heldigvis ikke lenger vandre dagevis, klatre millom bakkar og berg, være filosof eller våghals for å være et moderne friluftsmenneske. Friluftslivet er blitt mer tilgjengelig for oss alle og stadig flere av oss oppdager gleden av det å være ute. Gevinsten av dette er stor. Det skaper trivsel og mestring. Vi finner tilbake til noe urgammelt i oss, oppdager at det å være tett på naturen ligger latent i våre gener. Mennesker trenger å klatre i tre, flytte steiner, bli skitten under neglene og drikke vann rett fra bekken. Jeg tror det skaper noe mer ved oss mennesker enn det å sitte inne ved lekekassa på barnehagen, løpe i skolens gymsal eller drikke kaffe ved kontorpulten. Vi er ikke skapt for å sitte inne. For å få et snev av substans (enhver slik artikkel har det for at forfatter skal oppfattes som reflektert), må ulempenes momenter trekkes frem. Friluftslivet i dag er trendy. På ulike medier lar vi oss påvirke av nytt og (u)nødvendig turutstyr. Vi leser flotte turbeskrivelser hvor det er tøft, det er langt, bratt og høyt. Femdagers fjelltur med mor, far og fire skrikerunger er helt realistisk. Den gamle nistepakka med brunosten holder ikke mål, de gamle lærskoene må byttes ut og fiskeutstyret som du fikk den gangen i konfirmasjonsgave, vil til og med fiskene le av. Friluftslivet er blitt en kjøpefest vi nordmenn elsker å delta på. Og jeg innrømmer gladelig at jeg takker ja til de fleste invitasjonene, mens jeg pakker ned et par turbukser med utdatert farge og umoderne snitt og sender til Fretex. Naturen er ikke kravstor, den setter ingen begrensninger, den er til for å brukes. Det er ikke verre enn å finne seg en sti, en gapahuk, en fin fiskeplass eller en vardekasse å gå til. Du behøver ikke fagbrev i kartkunnskap, bålbrenning, fiskeagn eller turmat. Du trenger verken bål, svartkjele eller pinnebrød for at det skal bli en fullverdig turopplevelse. Jeg erfarer som ellers i livet at det enkle er ofte det beste. Dersom forberedelsene er lengre enn turen, blir det sjeldent en fin søndagstur. Du trenger egentlig ikke stort når du er ute, det er det som gjør det så genialt. Gjør det enkelt, men for all del: Glem ikke sjokoladen!

Morgenstemning ved Stropla. Foto: Martin I. Dalen

Red. Margrete V. Blokhus OPPDAL:365 / SOMMER-15

OPPDAL:365 I redaksjonen:

MARGRETE V. BLOKHUS Redaktør

MARTIN I. DALEN Fotograf

KRISTIN RIISE AD

SILJE KRISTIN GRANUM I redaksjonen

TRYGVE SANDE I redaksjonen

ODIN SANDE I redaksjonen

GERD METTE DRABLØS I redaksjonen

Bidragsytere SIRI BJØRGEN: Vår ivrige frilansjournalist som alltid er glad for nye oppdrag. Jenta er egentlig fra Lom, men fant heldigvis ut at livet måtte prøves nord for Dovre. Vi har forsøkt å integrere henne så godt som mulig; derfor har hun i denne utgaven skrevet om både moskus og oppdalskiferen.

ESPEN GRAFF: Han er oppvokst på Kongsberg, men poengterer ALLTID at han er født i Oppdal. I sine barneår skrøt han av at han var i slekt med Erik Håker. Tidligere NRK-journalist, nå kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund, Espen Graff, er spaltist i Utenfra denne utgaven.

MAY-BRITT BLIKKEN MÆHLE: Vår faste illustratør viser seg også å være en solid skribent! Hun har tatt pennen fatt og skrevet om telttur på Dovrefjell. Selvsagt har hun fått tid til å lage illustrasjon. Vi tar nok en gang av oss hatten for denne dama!

ROGER BRENDHAGEN:

TORE MEIRIK: Et sikkert vårtegn er når Meiriken observeres med en eller flere kajakker på sin røde, rustne bil. Et annet tegn på sesongskifte er smårollinger på BMX-sykler med skrubbsår og et stort glis. Det er nettopp fenomenet Pumptrack nettredaktøren i Fri Flyt har skrevet om i denne utgaven.

UNNI SKOGLUND: Frilansjournalist bosatt i Trondheim hvor hun blant annet skriver for Adresseavisen. Vi har lokket henne til fjells for å skrive om Gorset gård. Arkitektur og interiør med kompromisser. La deg inspirere!

IC E C OL A B

GRAFISK UTFORMING: Kristin Riise, OPPDAL:365 TRYKKERI: Panzer Trykk COVER: Moskus på Dovrefjell. Fotograf Roger Brendhagen INNHOLD: OPPDAL:365 er et frittstående produkt og publiseres av OPPDAL:365 AS. Innhold beskrevet av skribenter er nødvendigvis ikke redaksjonens meninger eller oppfatninger. PAPIR: Omslag - 300g Maxi Gloss / Innlegg - 90g Grapho Cote. Trykk - PANZERTRYKK KONTAKTINFORMASJON: OPPDAL:365 AS, Oppdal Næringshus, Inge Krokannsvei 9, 7340 Oppdal. Tlf. 950 22 478. Epost: post@oppdal365.no / www.oppdal365.no / www.facebook.com/oppdal365 541

OPPDAL:365 / SOMMER-15

MARIT GRØTTE:

Det er en lykke at vi er skrudd sammen forskjellig. Marit er vår økonomiansvarlige, hun kan tall og hun lever for tall. Stadig gir hun oss gode økonomiske råd, noe vi kreative hodene virkelig trenger. Av og til utvider hun sitt ansvarsområde til nettopp den kreative sfæren. Da trenger vi ikke lenger høre så godt etter. Som sagt; det er godt vi ikke alle er like.

VIL DU JOBBE SAMMEN MED OSS?

Vi er stadig på jakt etter gode ideer og impulser. Kanskje kan du bli en av oss. Kan du skrive eller fotografere, ta kontakt på epost: margrete@oppdal365.no

Tidligere utgivelser av OPPDAL:365 finner du på ISSUU.com/oppdal365. www.oppdal365.no

787

Printed matter

Seilte opp fra sidelinjen som naturfotograf til vår moskussak. Han har lang erfaring som fotograf med naturen som motiv og verden som arbeidsplass. Hans bilder er publisert i Aftenposten, A-magasinet og Vi Menn, i tillegg til en rekke europeiske aviser og magasiner. Roger er Nikon Ambassadør, samt tilknyttet WWF som fotograf.

Takk til: Alle våre annonsører! Takket være dere har Oppdal et markedsføringsverkøy. Dessuten stor TAKK til alle våre lesere! 7Blåner for lagerplass, OPP-avisa, Lars Gisnås, Ketil Jacobsen, kaffeskjenker Erlend Bror Blichfeldt, Oppdal Kurs- og Konferanseprosjekt, Terje Aamodt, Randi Grete Kalseth-Iversen, Kirsti Gulaker, Joakim Eide, Øyvind Blikken Mæhle, Tord Bretten, Norman Sanders, Brit Eide Fredriksen, Arnstein Dørum, Tom Erik Norheim, Mette Flotten, Sivert Sæteren, Janette Hargin, Inger Hilde Myrbekk, Inger Kristin Gorset, Ingrid og Einar Lian-Bjørgum, Øyvind Sandum, Mats Johan Hårstad, Ragnhild og Turid Nordbø. Takk til Oddveig Torve som tar sjokoladeansvar. Hjertelig takk til familie og venner!

LYSTHUS I STAVLAFT

K ATALOG: SEN D SM S M ED KODEORD RIN DAL TIL 2007 R I NDALSH YT T ER @R I NDALSHY TTER.N O • 71 66 41 40 • WWW.RIN DALSHY TTER.N O / SOMMER-15 OPPDAL:365

LESBART:

UTENDØRS

16: LIVET PÅ LANDET– Kumøkk, melkespreng og brent tømmer er bedre enn sydenferie

22: SUPERMANN – Når startnummer på brystet blir en motivasjon 32: STEINTØFT HÅNDVERK – Oppdalskifer er bygdas beste eksportvare 40: STIFINNEREN – Stisyklistenes beste venn 46: BEGREPSLISTE FOR UINTERESSERTE SYKLISTER – Slik at også du kan delta i en sykkeldiskusjon 48: URDYRET – Visste du at moskus varsler på fire språk? 56: SMELTEDIGELEN – Det er de små gledene som er størst

TETTERE PÅ 58: FJELLDRONNINGA – Hverdagsgleden bør ikke undervurderes

66: UT AV SKYGGEN – Musikere lager nye toner i skogen 88: MR. COMPUTER – En gigant forteller om sitt liv

APPETITT 64: PRIMA OST – Gastronomer bør merke seg Grindal Ysteri 78: KROKEN BAKERI – Det dufter bakst i Seierdalen ARKITEKTUR 72: NYE HORISONTER – Når nytt og gammelt blir et herlig kompromiss VISUELT 82: FOTOGRAFENS BESTE – Gjevilvassdalen høyt og lavt 94: DA OPPDAL VAR I SVART/HVITT – Glimtskudd fra 1944 FAST 96: SETT UTENFRA – Når man er oppvokst på Kongsberg, men født i Oppdal

OPPDAL:365 OPPDAL ER STEDET som på en unik måte kombinerer sportslig aktivitet og rå naturopplevelse med historie og variert kultur. Her finner du spenning og frihet, fantastisk action og klassiske friluftsopplevelser. OPPDAL:365 formidler øyeblikkene du kan få i vår fantastiske bygd. Magasinet er annonsebasert, og for å fortsette å markedsføre bygda vår, er vi avhengig av våre gode annonsører! Utgiver: OPPDAL:365 AS Opplag: 16 000 Utgivelser: Vinter/sommer Distribusjon: Midt-Norge Målgruppe: Aktive mennesker i alle aldre ANNONSEKONTAKT: Kristin Riise Mobil: 938 34 693 E-post: kristin@oppdal365.no

VÅRE ANNONSØRER 2015: 7 Blåner

Tlf.: 979 966 33 7blaaner.no

Oppdalsbanken

Tlf.: 72 40 40 40 oppdalsbanken.no

Enern

Tlf.: 948 65 313 enern.com

Oppdalsmuseet

Tlf.: 72 40 15 00 oppdalsmuseet.no

Intersport

Tlf.: 72 42 16 37 intersport.no

Oppdalsten

Tlf.: 72 40 00 80 oppdalsten.no

Vognill Boligområde Tlf.: 909 77 469 vognillboligområde.no Oppdal kulturhus

Tlf.: 72 40 15 00 oppdalkulturhus.no

Kjøkkendesign

Oppdal Turisthotell

Tlf.: 92 63 56 62 oppdalturisthotell.no

Kurs og Konferanse Tlf.: 41 31 82 08 oppdalkonferanse.no

Rindalshytter

Tlf.: 909 99 475 rindalshytta.no

Luggumt

Saltdalshytta

Tlf.: 979 96 611 saltdalshytta.no

Møller Bil, Trondheim Tlf.: 24 03 17 53 mollerbil.no

Skifer Hotel

Tlf.: 73 60 50 80 skiferhotel.no

Norgeshus

Smak & Behag

Tlf.: 72 40 01 40

Norheim Natursten Tlf.: 920 82 404 norheimnatursten.no

SMN1

Tlf.: 07300

Norrøn Laft

Tlf.: 997 42 502 norronlaft.no

Torgsentret

Tlf.: 909 99 646

Nyvold Installasjon

Tlf.: 72 40 06 00 nyinst.no

Vognill Boligområde Tlf.: 909 77 469 vognillboligområde.no

Oppdal-Everk

Tlf.: 72 40 01 50 oppdal-everk.no

VPG

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Tlf.: 926 12 462 nordsjokjokken.no Tlf.: 976 80 853 luggumt.no Tlf.: 990 23 901 oppdalbygg.no

smn.no

Tlf.: 72 42 37 61 vpg.no

TÅLER 100 ÅR I BARSKE FORHOLD NYTT TAK ELLER OPPGRADERING? Et godt skifertak kan godt ligge i 100 år. Da kan vi snakke om at det lønner seg i lengden... Blir taket utett, er det undertaket som trenger

reparasjon. Mye av skiferen er fortsatt i god stand og kan legges opp igjen etter at undertaket er tettet. Skifertak på hus og hytter gir et sterkt og solid inntrykk! Ta kontakt i dag! Gratis befaring!

norheimnatursten.no Tlf.: 454 12 500

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Breddearrangement enern enern.com

som passer både for elite og mosjonister enern

enern

SYKKELENERN

enern enern.com

enern

Foto: Martin I. Dalen

SYKKELENERN

enern SKIENERN

FJELLENERN enern SYKKELENERN

enern SKIENERN

SKIENERN

enern FJELLENERN

SYKKELENERN SKIENERN

enern FJELLENERN

Norges vakreste sykkelritt! 3 ulike løypealternativ for Sykkelenern, hvor alle har start og mål i Oppdal sentrum. Den lengste løypa, 76 km, går innover Vinstradalen, og videre i vakkert høyfjellsterreng med topp-punkt på 1341 moh. 42 km løypa er en flott runde rundt Svarthaugen. 25 km er en familievennlig tur på grusvei. Dato: Lørdag 8. august 2015 Aktiv/turklasse: 76 km og 42 km med tidtaking Trimklasse: 42 km og 25 km med og uten tidtaking Ungdom: 25 km med tidtaking Påmelding og informasjon: www.enern.com enern FJELLENERN

enern FJELLENERN

Oppløp for hele familien! Løypa starter i Oppdal sentrum og går opp mot Stølen/Ådalen, før den tar siste bratte bakken opp til toppen av Hovden. Her kan en nyte utsikten mot hele Trollheimen. Mål på toppen av Hovden, med mulighet for gondolbane ned igjen. Dato: Søndag 13. september 2015 Aktiv/turklasse/ungdom: 8 km med tidtaking Trimklasse: 8 km og 7 km uten tidtaking Påmelding og informasjon: www.enern.com

Foto: Martin i. Dalen

NYHET 2015

Trollheimen Fjellmaraton Høstens flotteste eventyr! Norges første og eneste fjellmaraton på sti. Løypa går i et nydelig terreng i Trollheimen, og ender i Oppdal sentrum. Det blir en utfordring og opplevelse i sitt rette element, bli med i 2015! Dato: Lørdag 12 september 2015 Aktiv/turklasse: 42 km og 21 km med tidtaking Aktiv/tur/trimklasse: 21 km og 10 km med og uten tidtaking Ungdom: 10 km med tidtaking Påmelding og informasjon: www.enern.com

Foto: Martin I. Dalen

www.enern.com - Velkommen til Oppdal!

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Når du trenger en

ELEKTRIKER

- eller flere... Installasjoner i hus, hytter og næringsbygg.

Tlf. 72 40 06 00 www.nyinst.no

OPPDAL:365 / SOMMER-15

#UTENFILTER

LIVET PÅ LANDET Budeieferie i Gjevilvassdalen er langt fra palmesus og late stranddager på sydlige breddegrader. Vi tør likevel påstå at livet på setra er mer eksotisk. TEKST: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Fornøyde budeier kan ikke tenkte seg bedre måte å feriere på. T.v. Johanne, Kirsti, Elise og Andrine.

et er ikke et nasjonalromantisk postkort, men et glimt fra ferien til Kirsti Gulaker (34) og hennes familie. Solbrent tømmer kontrasterer med ei fargerik blomstereng. Fjellbjørka svaier i varm solgangsbris, kuflokken tråkker tålmodig foran fjøsdøra. To små jenter løper over setertunet, sommerkjolene flagrer rundt dem og gummistøvlene henger så vidt på de nakne føttene. Kulissene forsterkes av en portrettverdig utsikt til majestetiske fjelltopper som speiler seg i den blanke overflata til Gjevilvatnet. Andpusten møtes de to jentene av et dunkelt lys inne i sommerfjøset, hvor mamma Kirsti klargjør melkemaskinen til kveldsstellet. Den største av jentene, Andrine løper bort til den todelte fjøsdøra, åpner forsiktig den øvre halvdelen. Sollyset gløtter ivrig innover fjøsgulvet, kyrne

Avslapning i solveggen etter fjøstid.

kikker forventningsfulle på jenta som smiler glad tilbake. – Skal jeg slippe inn? roper hun til mamma som nikker bekreftende. Fire uker av sin sommerferie bruker oppdalsfamilien til å jobbe for bonde Rolf Morten Dørum på Utigardssetra i Gjevilvassdalen. Døtrene Andrine (9), Elise (5) og Johanne (3) varierer i arbeidsinnsatsen avhengig av alder, mens pappa Tore Torve (36) jobber turnus hvor han er borte fra familien i 12 dager. Det er derfor Kirsti som har hovedansvaret for både kyr og barn. Det er langt fra late dager ved middelhavskysten. – Likevel er det dette som er ferie for oss, poengterer Kirsti mens hun setter melkemaskinen på kua Klara.

Klara: – Skal de ta bilde av oss? Litago: - Ser slik ut. Vi får pynte oss litt på håret da.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

14 KYR PÅ UTIGARDSSETRA PRODUSERER DAGLIG 456 LITER AV VERDENS BESTE RÅVARE.

Det er vanskelig å ikke finne idyllen i slike omgivelser. Gjevilvassdalen er Norges vakreste seterdal.

ELITEKLASSEN Det lukter kumøkk, søt melk og klorin. Det damper fra den glovarme vaskekluten som Kirsti nøye stryker over jur og spener før hun setter på melkemaskinen. Raskt strømmer det hvite dråper i slangen, edle dråper som er klassifisert som elitemelk. 14 kyr på Utigardssetra produserer daglig 456 liter av verdens beste råvare. – Jeg er nøye på hygienen og rutinene under fjøsstellet. Slentrer jeg unna dette vil det gi utslag i dårligere kvalitet på melka, og det vil neppe bonden være fornøyd med. Elitemelk er et synlig bevis på godt arbeid med dyrehold over tid, forteller Kirsti. Dronninga, Oline, Prinsessa, Klara, Kamelen (den aller største kua) og de

OPPDAL:365 / SOMMER-15

andre kyrne pleies godt når de er på drøye to måneder sommerferie i Gjevilvassdalen. 25 kyr flyttet fra gården Utigard på Dørum i slutten av juni. Bonden selv skal få tid til andre gjøremål, budeia overtar dyrestellet for en periode. Alle kyrne skal kalve til høsten, noe som betyr at det blir stadig færre som melkes på setra utover sommeren. – Det kalles å sine av melka. Et par måneder før kalvinga slipper kua å melke for fullt. For å redusere melkeproduksjonen kuttes kraftfôret og kua må nøye seg med dårligere beite. Med mindre energitilgang, produserer kua automatisk mindre melk. I løpet av ei ukes tid melkes kua stadig sjeldnere, helt til det ikke kjennes melkespreng i juret, sier Kirsti. Andrine lukker opp utgangsdøra til to kyr som er ferdig melket. Samtidig

BOR DET EN BUDEIE I DEG? Ønsker du å prøve deg som budeie? Ta kontakt med landbrukskontoret ved Oppdal kommune eller Oppdal Avløserlag. Det finnes også en egen nettside for seterbrukere www.seterkultur.no, hvor du kan orientere deg om ledige seterjobber eller formidle at du ønsker å jobbe som budeie. Det er registrert 288 setre i Oppdal. De fleste startet som slåttenger, senere tok gårdbrukerne med seg kyr og krøtter utover til setrene. Noen startet som felæger, f.eks Karilægeret ved Orkelkroken der storfe helt fra Soknedal kom for sommerbeite. Setringen var på topp i Oppdal fra 1850. Fremdeles er Oppdal en av Norges største seterkommuner. UTPÅKAR: Nattfrier. Ofte brukt i forbindelse med mannfolkbesøk hos budeiene.

Det er godt Kirsti har gode assistenter med seg i fjøset. T.v. Andrine, Elise og Kirsti.

Seterlivet i Gjevilvassdalen skaper utvilsomt gode sommerminner.

åpner Kirsti den første døra slik at to nye kan komme inn på melkestasjonen. Vante bevegelser både fra dyr og budeier. Ei lettvindt fjøsinnredning som Kirsti setter pris på. Helt uerfaren sa hun ja til å være budeie på Bakksetra i 2000. I flere år var hun også seterjente på Ustigardssetra. – Jeg har ikke vokst opp med dyrestell og fjøs. Kyr er snille og takknemmelige dyr, jeg trives med arbeidet. I tillegg har jeg gode fjøsassistenter som liker seg sammen med dyra, smiler hun og kikker bort på døtrene. OVERLEVELSE Idyllen vibrerer mellom tømmerstokkene på setertunet i Gjevilvassdalen denne ettermiddagen. Likevel er det ingen tvil om at regnet kan hølje

ned også her, tåka kan bli liggende nedover fjellheimen i dagevis, tung og urokkelig. Det trenger heller ikke være like idyllisk i fjøset; kyrne kan ha tråkket spenene sine, blitt solbrente eller være brunstige. Da er det ikke like enkelt å få dem til å stå stille under melkinga. Det hender også at Kirsti må avgårde for å hente kuflokken på morgenkvisten. For ei ku trenger ikke alltid stille seg pent og tålmodig foran fjøsdøra før hvert fjøsstell. Likevel sammenlignet med et lite innblikk i fortidens seterdrift, har Kirsti en enkel budeietilværelse. Den gammeldagse seterdrifta var ei løsning for å kunne overleve. Å utnytte naturens ressurser på best mulig måte. For å kunne ha nok fôr til dyra og tilstrekkelig mat på bordet til en stor familiehusholdning. Å flytte buskapen på setra ga forandring for både folk og fe, men

OPPDAL:365 / SOMMER-15

arbeidsmengden tok likevel ikke sommerferie. Budeia håndmelket kyrne, videre ble melka separert, kjernet og ystet. Et tidkrevende og tungt arbeid. Døgnet ga i tillegg plass til lange økter med slåttonn for å sikre nok høy til vinteren. Budeia var med resten av arbeidslaget på dette arbeidet. Gresset ble slått med ljå, raket sammen og hengt opp på hesjer for tørking. Deretter ble det lagret, senere kjørt frem med hest og kjerre på det islagte Gjevilvatnet tidlig på vinteren. Når slåtten var overstått dro ofte hest og mannfolk til skogs for å hogge ved. Før elektrisiteten kom var behovet for vedfyring enorm, man beregnet å bruke ei favn ved per ku i løpet av setersommeren. Denne ble brukt til å koke vann, ostkoking og til husholdet. På ei seter var det mange munner å mette, matlaging forsynte seg grådig av døgnets timer det også. Likevel var seterlivet ofte noe gårdsfolket gledet seg til. En etterlengtet forandring, komme seg bort fra gården noen måneder. Den gammeldagse seterdrifta er erstattet av melkemaskiner, melkebil, strømforsyning, traktor og slåmaskin. Av 65 setre i Gjevilvassdalen er det kun 17 setre som i dag fyller fjøset med kyr og seterhusa med budeie. Disse fører setertradisjonen videre.

TRIVSEL I STALLEN Ute på melkerommet bråker det i rørene når Kirsti rengjør melkesystemet. Rutinene sitter i fingerspissene. Hun spyler av avtagerne på melkemaskinen, setter de i vann i sinkvasken, kjører svamper gjennom rørene for å få siste rest av melka ut. Deretter kjører hun varmt vann og vaskemiddel gjennom rørene, hygiene er svært viktig når man driver med melkeproduksjon i eliteklassen. Hun vasker klutene, kobler fra systemet, gjør klart til neste fjøsstell. – Melka hentes annenhver dag. Da må jeg rengjøre tanken før den fylles med melk igjen. I bakgrunnen skimter Kirsti døtrene koste fjøsgulvet. De ler og tuller, knisingen overdøves av støyen fra melkerommet. Hun gjør seg ferdig, det blir med ett plutselig stille. Kun fjellro og barnelatter høres fra tunet på Utigardssetra. De passerer kokhuset, eldhuset, seterstua. Fortidens budeier måtte sove i fjøset. Kirsti og familiens tilholdsted er oppgradert til den gamle stallen. Solide trappetrinn i skifer fører inn til tømmerbygningen hvor hestene tidligere hvilte etter arbeidsøktene. Mattrau, seletøy og bissel er erstattet av sofa, tv, kjøleskap og kaffetrakter. Stallen er delt inn i tre rom, det er ikke store plassen å boltre seg på for en fembarnsfamilie.

– PÅ GODVÆRSDAGER PLEIER VI Å DRA PÅ STRANDA RAUØRA. STRANDLIVET MIDT I TROLLHEIMEN ER FINERE ENN SYDEN. BUDEIE KJERSTI

Sommerferie er også noe kyrne liker.

– Vi har mer enn nok plass hjemme ellers i året. Dessuten er vi mest utendørs de fire ukene vi er her, sier Kirsti. Gjevilvassdalen inviterer ofte til uteaktiviteter. Derfor blir det sjeldent kjedelig for store eller små. Det er mye de skal rekke mellom fjøsstellene. – På godværsdager pleier vi å dra på stranda Rauøra som ligger lenger uti dalen. Strandlivet midt i Trollheimen er finere enn Syden. Der har ungene det travelt med bading og lek. Ellers drar vi ofte på tur både til fots og på sykkel i området. Det er nokså populært å besøke oss også, vi har mye mer besøk her enn hjemme, smiler Kirsti. Hun er ikke i tvil om å ville anbefale lignende ferie til andre. – Ungene har det fantastisk her. Maset som vi opplever hjemme, uteblir. De har nesten ikke med seg leker, likevel klarer de alltid å finne på noe å gjøre. Samtidig blir ungene trygge på dyr, kjent med kulturen og fortida vår. Dette vil gi dem gode sommerminner, tror Kirsti. Fluene surrer rundt saftglassene ute på setervangen. Ungene løper barbeinte og kaster ball med hundene Kalle og Zeus. Kyrne beiter ute i blomsterenga, ny melk skal produseres til neste fjøsstell. De pisker med halene sine. Fluene surrer rundt dem også. Utigardssetra fører budeietradisjonen videre. Bondekulturen. Overlevelsen her i karrige nord. Slik at vi andre ikke glemmer. Vi har alle en gang vært fjellfolk.

Ungene blir godt kjent med buskapen - som villig lar seg kose med.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

VI ER TILSTEDE HVER DAG FOR FOLK I OPPDAL oppdal-everk.no

RASTRU O D E R N E IN F VI BYGGER M OPPDAL FO R FO L K I

KTUR

Velkommen til distriktets største sportsbutikk! norrøna fjørå flex1 ShortS til dame og herre

HoVedsamarbeidspartner til

arrangementene

Teknisk og kompromissløs shorts til krevende stisykling, laget av slitesterkt flex™1 -materiale. Shortsen går nedenfor knærne for beskyttelse og har også formsydde knær. Den har ventilasjonsåpninger på sidene, elastiske områder bak og på innsiden av lårene – passer fint til bruk over en Lycra sykkelbukse. Med sine spesialtilpassede egenskaper og gode bevegelighet spår vi at denne shortsen blir en favoritt.

1349

oppdal

Tlf. 72 42 16 37 www.INTErsporT.No ÅpENT maN-frE 10-21. lør 10-18 OPPDAL:365 / SOMMER-15

SUPERMANN Mats Johan Hårstad liker å svette, kjenne på melkesyra og blodsmaken i munnen. Dessuten liker han å konkurrere. Han er Mr. Superener.

Mats Johan Hårstads beste tider: Sykkelenern 70 km: 2:50:26 Fjellenern 8 km: 42:02 Skienern 42 km: 2:19:40 Randoenern 6 fjell: 2:03:21 ENERN: Enern Oppdal gjennomførte sitt første arrangement i 2007. Enern-familien består av Skienern, Randoenern, Sykkelenern og Fjellenern. Nytt av året er Trollheimen Fjellmaraton. Lokale lag og organisasjoner er ansvarlige arrangører under de ulike arrangementene. Siden oppstarten har Enern Oppdal tilbakebetalt ca. 2,1 mill. til disse og sikrer aktivitetet og rekruttering til idretten i Oppdal. Kommende arrangement: • Sykkelenern 8. aug-15 • Trollheimen Fjellmaraton 12. sept-15 • Fjellenern 13. sept-16 • Skienern 27. feb-16 • Randoenern 9. april-16 For mer info og påmelding: enern.com

OPPDAL:365 / SOMMER-15

ENERN

TEKST: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

ppdalingen smiler forsiktig, legger armene i kryss og forsøker å prate ned sine gode allroundegenskaper. Mener han ikke trener tilstrekkelig, ikke særlig spesifikt heller. Han deltar mest for moro skyld. Resultatlista kan han likevel ikke bortforklare: Sammenlagt var Mats Johan (26) den beste på de fire Enern-arrangementene både i 2012 og 2014. Han mestrer både ski, randonee, sykkel og løping. Han er definitivt en allrounder. DUELL MED FATTER´N Enern-arrangementene samler årlig nærmere 4000 deltakere i Oppdal. Utøvere fra hele landet stiller seg på startstreken i Skienern, Randoenern, Sykkelenern og Fjellenern. Her samles eliten og bredden til idrettsfest fire ganger i året. I 2011 meldte Mats Johan seg på Skienern for første gang. Det var lenge siden han hadde konkurrert på ski. – I barneåra gikk jeg mye på ski og deltok på renn. Med foreldre som begge var aktive langrennsløpere, ble både skigåing og konkurranse en naturlig del av barndommen. I tenåra sluttet jeg likevel. Det var ikke tøft nok lengre å drive med langrenn, skia ble lagt på hylla til fordel for heisbasert skikjøring. Formen var derfor litt rusten da jeg meldte meg på Skienern for fire år siden, likevel var målet å slå fattern. Far Nils Petter Hårstad (56) beviste at de gamle er eldst og slo sønnen med seks minutter. Mats Johan supplerer kvikt: – De siste årene har han kun deltatt som supporter. Siden debuten har Mats Johan deltatt på samtlige Enern-arrangement. Underveis har han oppdaget at han liker konkurranseaspektet. – Det er et ellet annet som skjer når jeg får på meg startnummer. Jeg blir så gira, kroppen er innstilt på å yte maks. Målet før start er alltid å prestere bedre enn fjoråret. HJEMMEBANE En Superener trenger verken vinne eller sikre seg topp ti-plasseringer. Det holder å være jevnt god i alle de fire arrangementene. Både ski, sykkel og randonee trekker eliteløpere til Oppdal, men de færreste av dem er gode allroundere eller har mulighet til å delta på alle Enerne. – Jeg liker å kunne veksle på ulike sportsgrener. Det sikrer en god variasjon hele året, noe som gir motivasjon til å trene. Så fort Randoenern er over tar jeg frem sykkelen, parallelt som jeg avslutter skisesongen. Fra mai er fokuset løping og sykkel, forklarer Mats Johan.

Selv om det er løpingen som er hans sterkeste kort, er det randonee som er favorittøvelsen. – Under Randoenern får man testet kroppen optimalt. Fysisk er det desidert den hardeste konkurransen i Enern. Likevel er Randoenern artig med utfordringer som motbakker, felleskifte, skia på sekken og tøffe nedkjøringer. I hverdagen jobber Mats Johan som snekker. Han tror det fysiske arbeidet gir ham en fordel. – På jobb holder jeg meg i bevegelse, jeg ville blitt mer sliten av å sitte på en kontorstol hele dagen. På ettermiddagene stikker jeg ut for å trene når det passer. Jeg følger ikke et treningsprogram, men trener jevnt fire-fem dager i uka. I november-desember og april-mai har jeg økter inne på treningssenteret, utover det liker jeg meg best ute. – ENERN ER EKTE I tillegg til å stille til start på Enern, deltar Mats Johan på Birkebeineren. Her bryner han seg på de samme idrettene som på hjemmebane, bortsett fra randonee. Under fjorårets Birkebeinerløpet presterte han svært godt og endte på en 22. plass. – I motsetning til Birken er Enern mer ekte. Både når det gjelder omgivelsene og den fine naturen. Løypene er mer varierte og spennende. Birken er blitt så tilrettelagt for å få flest mulig til å kunne delta. Jeg håper Enern fortsetter med å være tøffere og mer utfordrende enn Birken. Enern er jo fremdeles et breddearrangement, poengterer Mats Johan. Enern-ledelsen har planer om å utvide Fjellenern til et fjellmaraton i høst. Et 42 kilometer langt fjelleventyr med start i Trollheimen og målgang i Oppdal sentrum. Selv om distansen ikke vil inngå som en del av det ordinære arrangementprogrammet i år, har Mats Johan planer om å delta. – Det høres veldig spennende ut. Oppdal har alle forutsetninger for et optimalt fjellmaraton. Før sommerens sykkelritt og motbakkeløp ligger Mats Johan godt an til å opprettholde tittelen som Mr. Superener. Han mener at han ikke tenker så mye på nettopp det. – I utgangspunktet konkurrerer jeg alltid mot meg selv. Stadig på jakt etter bedre tider enn tidligere år. Det motiverer meg. Det er ikke så farlig å konkurrere, det handler om å ikke ta seg selv så høytidelig. Det handler om å ha det gøy.

I 2014 ble Mats Johan Hårstad Superener. Å kunne titulere seg dette må man ha den beste sammenlagte tiden etter samtlige Ener-arrangementer. I 2015 ligger forøvrig Hårstad på andreplass i sammendraget, etter gjennomført Skienern og Randoenern.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Leiren settes opp ved Stroplas bredder, mens naturen skinner i gull.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

TELTTUR

TEKST: MAY-BRITT BLIKKEN MÆHLE FOTO: MARTIN I. DALEN

KØFRITT PÅ DOVREFJELL Noen ganger er det helt ålreit å være alene i fjellet.

år det kommer til fjelltur har undertegnede en klar mening at den skal nytes i stillhet med minimalt selskap. Fem minutter etter avmarsj fra Kongsvold har vi allerede møtt flere entusiaster med blendende hvite pikeskjorter, full av strykestivelse og i overkant trange nikkers. Vi er tre, eller egentlig fire turvenner som pleier å stikke på noen lengre fjellturer for sommeren. Jeg og min mann Øyvind Mæhle pleier å dra med fotograf Martin Innerdal Dalen, mens hunden vår Marve selvfølgelig er med i gjengen. Noen dager før ble det diskutert frem og tilbake om hvor turen skulle gå. Mengden folk var absolutt et ankepunkt. Trekanten i Trollheimen er en fantastisk tur i nydelige omgivelser, men når man er mest glad i sitt eget, lille selskap, var dette et noe dårlig alternativ. Vi kunne risikere å måtte trekke kølapp for å passere Geithetta og Kamtjønnin. Dovrefjell derimot med sine store øde vidder, overraskende snøfall og ublide vind, ville passe oss midt i blinken. I alle fall etter man har passert Reinheim og de fleste begynner å stime opp Snøhetta i samlet flokk som minner faretruende om høstens sauesanking. Grovt skissert skulle vi starte ved Kongsvold Fjeldstue, campe ved Reinheim, sette retningen mot Åmotsdalshytta, før vi skulle ende opp i Åmotsdalen. Her befinner vi oss altså på vei innover Stroplsjødalen i

OPPDAL:365 / SOMMER-15

- DET ER IKKE BRATT OG VILT, MEN UENDELIG STORT OG VAKKERT.

Man vet aldri hva som venter rundt svingen. Her på Dovrefjell er sannsynligheten for å treffe på moskus og villrein større enn å treffe på andre turgåere.

godt driv. De første kilometerne innover fjellet står tyskere, nederlendere og søringer limt til kikkerten og speider etter moskus. Ufattelig at de ikke får øye på den urgamle arten, for en time rask gange lengre inn finner vi et godt utvalg av Dovres konger, samt en stor flokk med villrein. Disse beskues mens vi fisker og spiser lunsj.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

SMAKEN AV DOVREFJELL Når valget står mellom å sove i ei stinn turisthytte eller sovne til lyden av en sildrende bekk, resulterer det i at vi slår leir med god margin unna TThytta Reinheim. Etter at teltet er satt opp, liggeunderlagene blitt pumpet med luft, badet i Stropla (uten å få kuldesjokk!), står middagen for tur. De åtte halvstore ørretene vi dro opp tidligere på dagen, ga oss en svært velsmakende forrett (også for mopsen Marve, som for øvrig krever fisken

sin stekt og utbeinet før han spiser den). Hovedrett var medbrakt, men skutt på fjellet ved en tidligere anledning - reinsdyr. Med poteter, fløte, løk og grønnsaker. Selv om man skal traske noen mil så betyr det ikke at man må nøye seg med Snurring og turistproviant. Til og med en flaske Amarone var med. Øyvind hadde fått ansvaret for å bære maten, og derfor veldig gira på å få redusert litt vekt i sekken.

Dermed er porsjonene på størrelse med en liten bondegård, og jaggu har han ikke smuglet med sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert. Det er lett å la seg forføre av Dovrefjell på slike dager. Puste inn den søte duften av krekling som har stått i solen en hel dag, naturen rundt deg bader i gyllent lys fra de siste solstrålene. Krype ned i soveposen når solen går ned, kikke opp på stjernehimmelen og høre duren av en liten mops som snorker fornøyd i fotenden.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

3 5

Dagen etter våkner vi til en like solfylt dag. Spiser frokost, pakker sammen og begynner på ferden over Leirpullskaret.

4 1: Nei, det er ikke snurring til middag! 2: Saueull som gnagsårplaster er ikke dumt når man har flere mil foran seg. 3: De fleste stiene på Dovrefjell er godt merket. 4: Steinete ferdsel over Leirpullskaret. 5: Det er godt å være til både for menneske og hund på slike dager.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

TRUSE I PASTELL På vei opp skaret får fotografen Martin los på noe, og de lange beina hans tar hele min høyde på 152 centimeter for hvert skritt. På toppen ser vi en forvirret Martin som prøver å finne ut av kartet til en lettere fortvilt frøken med svær sekk, større hund og en veldig liten, stripete truse i hvit og mint. Vi oppdager raskt at hun har vandret omtrent to timer ut av kartet sitt. Vedkommende var på Åmotsdalshytta, skulle til Dindalen, men endte altså opp i her. Nokså langt borte fra den opprinnelige ruta til tross for relativt bra skilting i området. Hun kikker takknemmelig på oss når

vi gir henne nye opplysninger, før hun legger avgårde. Vi ga henne los mot Kongsvold Fjeldstue og femrettes gourmetmiddag. Ned fra Leirpullskaret bestemmer vi oss for å krysse tvert over dalen til Åmotsflyin i stedet for å gå inn mot Åmotsdalshytta. Vel inne på flyin er det bare å kaste sekken, rigge opp Helinoxstolene og nyte øyeblikket. Timer tilbringes her, duppende i stolen og vassende i det kjølige vannet. Det er ikke bratt og vilt, men uendelig stort og vakkert. Med gråkledde steinurer som rager mot horisonten gjennom et lett slør, i skarp kontrast til den glitrende elven som snor seg gjennom dalen mellom grønne banker. Små fugleunger likner bomullsdotter, de springer rundt i vannkanten og etterlater hundrevis av skjelvende vannringer.

Vi har snørt på oss skoene igjen, gått nøyaktig fire meter da vi snur oss og oppdager at hunden sitter igjen i lyngen. Han er tydelig deppa. Såre poter. Man får rydde plass til ti kilo ekstra i sekken da. PROTOTYPEN FJELLMANN I foten av Åmotsdalen prøver vi fiskelykken i hver vår lille kulp. Og merker lite av vinden som begynner å blåse opp bak oss. Det er ikke før vi har passert Jervbua at været virkelig kommer inn over dalen. Fort. Vi rekker knapt å finne frem skalljakka, ikke at det var noe vits i verken den eller bukse. Regnet slår ned så hardt at dråpene spretter opp igjen og stien forvandles til en bekk i løpet av noen minutter. Man blir våt inn til huden og kan gjerne først som sist, bli fortrolig med nettopp det. Torden skraller over

hodene på oss og himmelen lyser opp av lynet som følger straks etter. Ikke et tre i sikte, ikke et eneste sted å sette opp telt. Bare smal sti, bratt dalsøkk og rett fjellrygg. Det er lett å la seg fortvile av Dovrefjell i slike stunder. Vi løp mer enn vi gikk et par timer, før skogbandet kom til syne og vi kunne begynne å lete etter et sted hvor teltet kunne settes opp i en helsikes fart! Endelig kunne vi rulle ut soveposene under teltduken (min pose var heldigvis tørr, det var ikke Martin sin, hihi!), skifte til tørre klær og få opp varmen i en stykk miserabel Marve. En ubeskrivelig god følelse å legge seg ned i posen for å vente på at Øyvind disker opp til middag. Øyvind går stolt inn i rollen som prototypen på fjellmann. En mann som aldri tenner bål med annet enn tennstål og kniv. Mens hunnkjønnet smiler oppmuntrende og beundrende fra

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Følg pilene og du kommer stort sett frem dit du har tenkt deg.

VIL DU OGSÅ OPPLEVE DOVREFJELL? Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er et av de største sammenhengende verneområdene på fastlands-Norge. Her finnes et nær intakt økosystem med blant annet villrein, jerv, fjellrev, ravn og kongeørn. Den eneste norske moskusstammen holder også til på Dovrefjell. Området presenterer et stort botanisk mangfold. Nasjonalparken er også et mekka for den som er glad i friluftslivet! Husk: I en nasjonalpark er du naturens gjest - vis hensyn, rydd etter deg og ta søpla med hjem. Overnatting om teltlivet ikke frister: Kongsvold Fjeldstue, Hageseter Camping, Hjerkinn Fjellstue, Hjerkinnhus Vandrehjem, Furuhaugli Camping, turisthyttene Snøheim, Reinheim og Åmotsdalshytta. Kart: Turkart Dovrefjell (1:100 000), Dovrefjell-Sunndalsfjella 1:100 000 (vestre del) og Dovrefjell- Knutshø 1:100 000 (østre del), samt flere kartblad i N50-serien (1:50 000). Severdigheter: Viewpoint Snøhetta, Norsk Villreinsenter, Eysteinskirka, Kongsvold Fjellhage, Dovregubbens hall, Folldal gruver og Dombås Nasjonalparksenter.

Timer unna en egnet teltleir.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

REGNET SLÅR NED SÅ HARDT AT DRÅPENE SPRETTER OPP IGJEN OG STIEN FORVANDLES TIL EN BEKK I LØPET AV NOEN MINUTTER. DET ER LETT Å LA SEG FORTVILE AV DOVREFJELL I SLIKE STUNDER.

sidelinjen. Det er viktig å la menn være menn. La mannfolka hamle opp med naturens mange små og store utfordringer. Først serverer han varm toddy til de to barna (May-Britt og Martin) som leser bok, før han overrasker med PIZZA (!!!) til forrett, tilberedt i stekepanna på primusen. Pizza med store biter parmesan, før han varter opp med reinsdyrgryte, sopp og annet digg til hovedrett. Og ikke minst: Siste rest av Amaronen. MYTTERI Etter en god natts søvn våkner vi til solskinn. Og våte klær. Alle rester blir skrapet sammen til turens siste måltid, før sokkene vries opp og siste etappe kan starte. Selve sjarmøretappen. Drittetappe. Åmodsdalen er laaaang. Ekstra lang på denne siden hvor ingen går, men hvor noen en eller annen gang har anlagt et skikkelig skrått, krunglete og ugjennomtrengelig tråkk som selv sauene ville bli fornærmet over. Vi så ikke en kjeft verken av folk eller fe. Omsider krysser vi ytre Tverråa og fortsetter til vi kommer til Hellaugsetra. Herfra burde vi tatt stien som går ned til venstre. Vi gikk rett frem (jeg velger å skylde på Martin som lå i tet). Men her er stien skikkelig trivelig. Så trivelig at vi er skummelt nær et mytteri (noe som ville gått ettertrykkelig utover Martin). Endelig begynner stien å gå skrått nedover og inn på den langt mer behagelige stien som fortsetter ut Åmotsdalen. Vel fremme ved sivilisasjonen ser vi oss ikke tilbake, stillferdig er vi enige om at vi hadde hatt en fin tur. Mopsen legger seg langflat i gresset. Vi er ikke sene om å slenge oss ned ved siden av ham, etter å ha vrengt av oss sokkene og kastet av oss sekken. Alene på Dovrefjell, men sammen likevel. Oppdal er stort, alle trenger ikke nødvendigvis å tråkke etter samme sti.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

RÅSTOFF

TEINTØFT ÅNDVERK Skifer er naturens gave til Oppdal. Det 750 millioner år gamle råstoffet, er ettertraktet. Gråstein er gull.

Mennesker blir små når boreriggen Moskus knuser fjell. John Egil Botnan har den fulle oversikten i steinbruddet til Oppdal Sten.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

I. DALEN GEN FO TO: MART IN TEKST: S IRI BJĂ&#x2DC;R Her er en ekte dynamitt-Harry, men han heter John Olav Botnan og jobber for Oppdal Sten.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

1: 90% av alt fjell som sprenges har ikke god nok kvalitet til å foredles videre. Skifer er derfor en eksklusiv råvare. 2: Det gjøres klart til sprengning av fjellet i steinbruddet. 3: Lars Helge Sesaker er sterk som en bjørn. Han løfter nemlig mellom 10-15 tonn oppdalskifer daglig.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

teinspruten står høyt til værs. Bergspregningsleder John Olav Botnan holder seg på god avstand til fjellmassene har landet. Etter at det verste støvet har lagt seg, rusler Botnan bort til sprengningsområdet. Dynamitt-Harry gliser. Spregningen var vellykket. Oppdal assosieres med ski, sau, vikinger, hytter og mandelpotet. I like stor grad er skifer en sterk merkevare for fjellbygda. Visste du at Oppdalskifer kan du finne på de utroligste steder i ulike land; USA, Litauen, Danmark, Australia, Japan og Russland for å nevne noen. I Aosta-dalen i Italia er det faktisk påbudt å bruke skifer på alle private og offentlige tak over en viss høyde over havet og mye av den er norsk. Bak et hvert ferdig skiferprosjekt ligger et solid håndverk. Fra uttaket i steinbruddet, spalting av blokk og hugging av emner i produksjonen og videre til muring og legging av skiferen. Selv om teknologien har forenklet steinindustrien, krever den ærverdige steinen fortsatt en stødig og presis hånd. LØFTER TONNEVIS Rett etter eksplosjonen oppstår et par øyeblikk hvor det er helt stille i steinbruddet til Oppdal Sten. Stillheten brytes raskt av både gravemaskiner og dumpere. Lasteplanet til dumperene fylles av gravemaskinskuffer som øser opp skifer. 90% av alle masser som utvinnes fra fjellet er skrot. Det er ikke rart skifer er en kostbar eksklusivitet. Produksjonsblokk kjøres ned til produksjonshallen i Oppdal sentrum. Dersom blokka viser seg å ikke være av god nok kvalitet blir skiferen brukt som murblokk eller tørrmur. Inne i produksjonshallen til Oppdal Sten er det full rulle. Arbeidskarene står fordelt på hver sin post. De spalter, hogger og sager skifer. Langs veggene er det stablet utallige blokker med stein. Lars Helge Sesaker har jobbet her siden 1998. Han begynte som steinhogger, nå er han produksjonssjef. – Å stå som steinhogger krever sin mann. Det er sabla tungt arbeid, sier han. Selv om han ikke lenger hogger stein, er arbeidshverdagen fortsatt preget av tunge løft. – Jeg løfter mellom 10-15 tonn på sortering hver dag. Vi venter på nye kraner som skal forenkle arbeidsoppgavene våre og spare oss for de tyngste løftene. Steinarbeid er kreativt håndverk som krever både kunnskap og tålmodighet. – Hver enkelt steinblokk er ei ny utfordring. Ingen blokk er lik. Man skal være interessert i faget for å bli en god steinhogger. Ha god kunnskap om geologi og kunne lese fjellet godt. Opplæringen er lang, man er ikke utlært steinhogger før man har stått tre år i produksjon. Men vi tar godt vare på alle som er interessert i håndverket, lover produksjonssjefen. EGNET RÅSTOFF For flere hundre millioner år siden lå Oppdal under vann. Stein, leire og sand ble avsatt på havbunnen og tykkelsen på dette laget vokste seg stadig tykkere. Parallelt økte trykket og temperaturen i bunnmassene, noe som resulterte i at leire og sand ble forstenet og omdannet til skifer. Da vannet trakk seg tilbake og landet hevet seg, lå bergarten der klar til å utnyttes. Oppdalskiferen inneholder mye kvartsand og er lagdelt i tynne glimmerlag. Der disse er godt utviklet, er kløven ofte god. – Det som er spesielt med Oppdalskiferen er at den kan risses og knekkes som glass. Det meste kan lages av Oppdalskifer, kun fantasien setter begrensninger. Man blir kanskje litt “stein-tulle” i denne bransjen, smiler Sesaker. Han viser frem en seierspall som er laget av skifer. Den skal etter

hvert plasseres ved Oppdal Skistadion; solid, tung og urokkelig. På landsbasis er cirka 200 ansatt innen selve skiferindustrien, nærmere 70 % av disse finnes i Oppdal fordelt på fem skiferbrudd og tre ulike produsenter, Palmer Gotheim Skiferbrudd AS, Minera Skifer AS og Oppdal Sten AS. I tillegg er det flere bedrifter som har spesialisert seg på montering og legging av skifer. Disse har periodevis nærmere 80 ansatte. Skifer betyr mye for lokalsamfunnet i Oppdal. STEINFJELLET Oppdal inntar en sentral plass i norsk skiferindustri sin historie. Fra uminnelige tider har folk gjort seg nytte av skiferen, men da ikke som bygningsmateriale. Likevel oppdaget man tidlig oppdalskiferens gode egenskaper og allerede på 1600-tallet ble den brukt som bygningsstein. Kommersiell produksjon fant ikke sted før et par århundre senere. I 1917 ble det gjort forsøk på å finne nye metoder til å spalte og dele steinen i rette kanter. Verktøy og arbeidsteknikk måtte utprøves, da dette var noe fullstendig nytt. En pioner i dette arbeidet var Olaf Skaslien som etablerte Opdal Stenindustri i 1923. Ved foten av Dovrefjell, i sørenden av Drivdalen er det lett å få øye på fjellsida som er forandret. Kjører du forbi Engan, i svingene ved Klevan finner du tydelig sporene etter snart 100 år med skiferindustri. Det du likevel ikke kan oppdage er svetten og slitet som er lagt ned under utvinningen av skifer i fjellsida. Skiferen skapte arbeidsplasser og levebrød for mange. – Etter at Dovrebanen var ferdigbygd i 1921 begynte flere av jernbanearbeiderne som steinarbeidere. Disse bodde i arbeidsbrakker ved steinbruddet, med felles måltider og kokk. Oppdalingene som arbeidet i steinbruddet bodde i brakkebyen i ukedagene, og pendlet hjem i helgene, forteller Sivert Sæteren, styremedlem ved Minera Skifer. Å være steinhugger på den tiden var ekstremt tungt, både fysisk og psykisk. Mannfolka arbeidet i bruddene året rundt, nærmest i all slags vær og vind. Her måtte de fysisk selv ta ut blokkene, spalte disse opp og deretter hugge emnene til ønsket produkt. Om vinteren måtte de tenne opp bål under blokka for å tine dem. Og de måtte selv betale for veden. Enkelte dager lykkes de ikke å få tint opp blokka, noe som medførte at de kun hadde utgifter. Små huggerskur ble bygget og det ble lagt skinner inn i dem, slik at blokkene kunne skyves inn i ly. Senere kom elektrisiteten som medførte et betydelig fremskritt både arbeids- og miljømessig. Etter hvert ble det også bygget taubane som fraktet skiferen ned fra fjellet og brakker som arbeiderne bodde i. Rundt 1950-tallet ble det satt opp busser som fraktet arbeidsfolket, og dermed opphørte ukependlingen. Tiåret etter kom de første maskinene og veier i steinbruddene ble anlagt. Dette effektiviserte hele næringen og gjorde hverdagen mindre fysisk krevende for steinhuggerne. HJØRNESTEIN Tilværelsen for en steinarbeider i 2015 er likevel enklere enn den var for 100 år siden. Løftebord, lufthammere og spaltemaskin har gjort arbeidshverdagen lettere. Fremdeles er håndverket det samme. Arbeidsmetoden med spalting og hogging er fortsatt lik som i starten av skifereventyret, samtidig brukes mange av de samme verktøyene fortsatt. Sesaker er klar over at han jobber i et utsatt yrke. – Det er mest slitasjeskader på rygg og skuldre. Vi er strenge på helse, miljø og sikkerhet (HMS), heldigvis går det stort sett bra. Bank i bordet. Det er

OPPDAL:365 / SOMMER-15

FAKTA OM SKIFER: – Skifer utvinnes flere steder i Norge. Hvert sted har sin særpreget skifer; Oppdal, Dovre, Otta, Sel, Fåvang, Kvænangen, Alta, Snåsa, Li, Valdres og Voss. – Gjennom århundrene har folk i Oppdal nyttiggjort seg skiferforekomsten, blant annet i Gissingerdalen har folk i bygda tatt ut stein sannsynligvis helt siden 1700-tallet. De fleste takene på jernbanestasjonene mellom OppdalStøren er dekket av Gissingerstein. – Pioneren Olaf Skaslien utarbeidet metoder og arbeidsverktøy som ble viktig industrialiseringen av skifer. – I 2011 utarbeidet Oppdal Sten markedets første spaltemaskin for skiferindustrien. Maskinen kan spalte ned skiferblokker til emneplater. Nyutvinningen er kalt en revolusjon og har stor betydning for arbeidstyngden til steinhuggerne. – Minera AS er i dag Skandinavias største skiferprodusent, og har hovedkontor i Oppdal. Sammen med de tre andre skiferprodusentene omsetter de skifer for 110-130 millioner kroner årlig i Oppdal. – Palmer Gotheim Skiferbrudd AS er godt i gang med et nytt prosjekt for å utnytte skrotmassene av skiferen. I samarbeid med SINTEF har man funnet metoder for å bruke skiferen som veifundament, strøsand, tilslag i asfalt og betong. – Arkitekt Klaus Schuwerk ønsker seg skifer på det nye Nasjonalmuseet som skal stå ferdig i 2019. Både Minera og Oppdal Sten deltar i anbudskonkurransen om å levere 20.000 kvadratmeter skifer til museets utvendige fasade samt gulv og tak. Kilder: Nasjonalparken Næringshage, Aftenposten, norskskifer.no, og NRK Trøndelag.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

1: Øyvind Dørum kontrollerer lengden på skiferblokka han har på arbeidsbordet sitt. 2: Kun fåtallet står som steinhugger til pensjonistalderen. Heldigvis er Rasmus John Anti fremdeles ung. 3: Forretningshemmeligheter holder man for seg selv.

– DET MESTE KAN LAGES AV OPPDALSKIFER, KUN FANTASIEN SETTER BEGRENSNINGER. MAN BLIR KANSKJE LITT “STEIN-TULLE” I DENNE BRANSJEN.

LARS HELGE SESAKER

hardt yrke. Det er et fåtall som klarer å stå som steinhogger til pensjonsalderen. Dette bekreftes av daglig leder i Oppdal Sten, Petter Bye. – Det har kommet flere maskiner i uttakene i bruddene, samt ytterligere arbeidsverktøy. Det er selvsagt også der stor fokus på HMS som tidligere nærmest var fraværende. Skifernæringen er viktig for næringslivet i Oppdal. – Skiferen er et naturlig råstoff vi er heldige å finne i Oppdal. Så lenge det finnes forekomster som kan utnyttes, vil skiferindustrien i Oppdal kunne bestå og bidra til enorm verdiskapning, påpeker Bye. YRKESSTOLTHET Et steinkast unna produksjonshallen til Oppdal Sten har Norheim Natursten AS sine lokaler. De ansatte her jobber mye med skifer fra Oppdal. Når det kommer til natursteinmontering er bedriften en av de tre største i Norge. Med oppdrag rundt om i landet, er de gode ambassadører

for Oppdalskifer. – Våre murere er stolte av yrket sitt. Gjennom sitt arbeid skaper de et varig produkt, konstaterer prosjektleder Tom Erik Norheim. Tidligere var høy status forbundet med steinlegging. I dag er det kanskje mer status i det å eie skifer, enn det å faktisk jobbe med den. Norheim både håper og tror at denne oppfatningen vil endre seg. – Per i dag er arbeidet attraktivt for importert arbeidskraft. Vi er avhengige av våre nye landsmenn. Dessverre er det alt for svak rekruttering i bransjen, yrkesfagene er ikke like attraktive for ungdommene. Vi har lite pågang på disponible lærlingplasser. Samtidig ønsker markedet tradisjonelt håndverk. I løpet av en tiårsperiode vil det bli underskudd av kvalifiserte håndverkere, derfor tror jeg at på sikt at det vil bli mer lønnsomt å være håndverker i fremtida. Uansett - å lære seg tradisjonelt håndverk er aldri bortkastet.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

OPPDAL: R책 p책 opplevelser Fra kr. 645,- pr. pers. i dobbeltrom (1075,- for enkeltrom) ink. barsk frokost i hele sommer

ALDRI KJEDELIG I OPPDAL!

Bratt spenning, flat moro, utfoldelser, utfordringer og luft du kan puste ut i. Skifer Hotel Oppdal hjelper deg 책 planlegge. / SOMMER-15 OPPDAL:365 40

www.skiferhotel.no

Oppdal Sten er totalleverandør av skifer for innvendig og utvendig bruk. Vi produserer bruddheller og hugde produkter samt tørrmur og murblokk til murer. Vi er også produsent av videreforedlede

produkter med polert, slipt og børstet overflate. For inspirasjon og informasjon se vår hjemmeside: www.oppdalsten.no

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– ENKELTE I OMGIVELSENE RUNDT MEG HAR UTTALT AT DET HAR BLITT EN BESETTELSE, MULIG DET STEMMER.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

JOAKIM GAUPSET EIDE

SYKLING

STIFINNEREN Da Joakim Gaupset Eide skulle flytte hjem til småbruket igjen etter 18 år i tettbygde strøk, ville han sykle sti fra utgangsdøra hjemme og opp på fjellet. Det ble starten på en dugnad han ikke ser enden på.

TEKST: ODIN SANDE FOTO: TERJE AAMODT, MARTIN I. DALEN OG ODIN SANDE

tter å ha bodd en årrekke i Trondheim og Tromsø, flyttet Joakim i 2009 tilbake til hjemtraktene. Først til Oppdal og deretter til hjemplassen Krokbekken, ikke langt fra bygda Innset, like ved grensa mellom Oppdal og Rennebu. Med seg fikk han malviksjenta Silje. I løpet av de siste fem årene har han ryddet, kvistet, saget, snekret og gravd på stier i begge kommuner. På facebooksiden Seierdalen Sag & Singletrack legger han ut stibeskrivelser, bilder, filmklipp og linker til terrengsykkelinnhold fra internasjonale media, til inspirasjon for andre lidenskapelige stisyklister. Han arrangerer hver høst en mini-terrengsykkel-festival med guiding rundt på lokale stier og sosialt samvær på kveldstid. Takket være Joakim er ikke Innset lenger et sted man bare kjører forbi.

Joakim Gaupset Eide inviterer kjente og ukjente til sykkel-festival hver høst. Festivaldeltakerne Sondre Børgeson Larsen i front fulgt av Jens Petter Skårsmoen på Hostostradaen, Innset. Foto: Terje Aamodt.

GLEMMER TID OG STED Stisykling er likevel en relativt ny interesse for Joakim: – Jeg var først og fremst ski- og klatremann i mange år, men ble overtalt til å prøve stisykkelen til Silje, da vi først begynte å møtes i Oppdal. Det tok vel cirka 100 meter med sykling før jeg var fullstendig hektet, og ikke mange dager til før egen sykkel var i hus. Jeg stjal muligens denne aktiviteten fra henne, for nå er det jeg som er ivrigst av oss, smiler han. – Nesten ubevisst begynte jeg deretter å speide etter sykkelmuligheter når jeg var ute og gikk i naturen. Vurdere hvor sykkelbar stien er, hvor langt den går, hvordan den kan forbindes med andre stier? Og når en først har begynt å tenke slik, er det umulig å stoppe - enkelte i omgivelsene rundt meg har uttalt at det har blitt en besettelse, mulig det stemmer. Motorsaga er et av stibyggerens viktigste redskap. Foto: Martin I. Dalen

OPPDAL:365 / SOMMER-15

PÅ TUNET: Vask og vedlikehold av sykler i idylliske omgivelser, selvfølgelig rett utenfor stuedøra. Foto: Martin I. Dalen.

DELER KUNNSKAP: Mange holder de beste løypene for seg selv. Stifinneren tenker motsatt, noe trondheimsparet Linn Aagaard og Øystein Bakke Larsen fikk glede av ved et tilfeldig møte på Ramsfjella. Foto: Odin Sande

STATISTIKK: Hostostradaen er populær både blant gående og syklister. Foto: Martin I. Dalen.

Vil du stisykle i Oppdal og Rennebu? Vår region har perfekt topografi, vidstrakt høyfjellsterreng og 45 000 sauer på sommerbeite, noe som gir stisykling i verdensklasse. Her finnes et stort stinett hvor du garantert vil finne din favorittsti. Sjekk facebook: Seierdalen Sag & Singletrack I sommer lanseres den første stisykkelguiden for Oppdal, Rennebu og Sunndal. En bibel alle stisyklister bør ha på nattbordet (eller sykkelsekken). Dessuten kan du leie din egen sykkelguide, sjekk fjellsentralen.no eller turkompaniet.no

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– Du legger ned mye arbeid som andre nyter godt av - hva er motivasjonen? – Etter hvert som stiene blir tatt i bruk av både syklister og turgåere, og jeg får tilbakemeldinger om at de har hatt en fin opplevelse på en sti jeg har bidratt til, kjenner jeg jo at det varmer. Det er en god følelse å vite at man gjør noe samfunnsnyttig, i hvertfall for andre friluftsinteresserte. Stisyklister kommer gjerne hjem igjen fra turer med brede glis om munnen, og jeg får mye positiv respons. Det er nok den beste betalinga jeg kan få! Samtidig må jeg si at dette er et lystbetont arbeid for meg, når jeg arbeider med en sti kan jeg glemme både tid og sted - heldigvis har jeg ennå ikke kommet for seint til henting i barnehagen. LANGT FRA KONDISJAG Joakim tar oss med på to av stiene han har arbeidet med. Hostostradaen hvor han har laget en egen start fra stuedøra på småbruket, var den første han begynte med. Han henter sykkelen i redskapshuset, der finner man både sykkelverksted, lager for alt fra gårdsutstyr, skisko og klatretau og for anledningen et slakt av en hjort. Joakims bror har nemlig vært på jakt på morgenkvisten. – Da det ble klart at vi skulle overta gården og bosette oss her på hjemplassen min, ville jeg lage en sti der jeg kunne sykle fra trappa hjemmefra. Jeg var godt kjent i området og så raskt at her var det muligheter oppover mot Hostopiggen. Med utgangspunkt i eksisterende dyretråkk og turstier har han bundet sammen 5 km sti. Langs ruta danner en rekke små trebruer og klopper forbindelse over partier som ellers er for bløte til å sykles. Materialene er kortreiste, saget opp på egen gårdssag.

– STISYKLISTER KOMMER GJERNE HJEM IGJEN FRA TURER MED BREDE GLIS OM MUNNEN. DET ER NOK DEN BESTE BETALINGA JEG KAN FÅ!

Et par hvilebenker er strategisk plassert i en lysning i skogen og signaliserer at her er det ikke stress og kondisjag som står i høysetet, men derimot trivsel og det sosiale aspektet. Både han og Silje er ofte å treffe i dette området, og datteren Sara (2 1/2) har allerede debutert som stisyklist, riktignok på løpesykkel foreløpig. – Det må ha gått utallige timer for å rydde og opparbeide en slik sti, hvordan får du tid? – Jeg jobber som industriklatrer innen offshoreindustrien. Det gjør at jeg i perioder har mange dager fri og kan arbeide med stiene. I frivaktene når jeg er ute på jobb har jeg dessuten brukt mye tid på å studere kart på internett. De seinere årene har avanserte kartverktøy blitt tilgjengelig for alle og enhver. Gjennom å studere topografien og se etter eksisterende stier, for eksempel sauetråkk, går det an å finne ut hvor det er muligheter for god sykling. Når jeg kommer hjem igjen bærer det ut i terrenget for å sammenligne med kartet. – Hva legger du vekt på når du skal opparbeide en god sti? – Jeg prøver i mest mulig grad å følge tørt terreng, bekkedalsrygger og eksisterende stisnutter. Det er imponerende hvor mange korte, solide dyretråkk som finnes, men som ender opp i ingenting etter bare knappe hundre meter. Likevel - med litt kreativitet og rydding er det i ofte mulig å knyte sammen disse stisnuttene. Noen steder er det behov for enkle

trebruer over myrpartier og gjørmehull. De fleste områdene der du arbeider med stier er det jo andre som eier. – Hvordan stiller grunneierne seg til at du gjør inngrep på eiendommen deres? – Første bud før du starter med det praktiske arbeidet på en sti: Avklar med grunneier. Kommunen er behjelpelig med å kartlegge hvem som eier, og ofte er det nok å ta en telefon til grunneieren. De fleste jeg har kontaktet har vært positive, eller i hvert fall ikke hatt noen motforestillinger. Når en driver med dette, må en respektere at grunneieren er suveren og bestemmer hva som tillates på egen eiendom, og ikke falle for fristelsen å sette i gang dersom man får nei. Men her må jeg innrømme at jeg bokstavelig talt har noen svin på skogen selv fra starten av, da jeg var ivrig på å komme i gang og tok noen snarveier. Men jeg har med tida selvfølgelig lært at en slik måte å utvikle stier på ikke er akseptabel. GOD PORSJON HÅNDMAKT Etter lunsj i det restaurerte tømmerhuset fra 1800-tallet, fortsetter turen til vestsiden av E6, til den nye stien Joakim og et par andre stiryddekollegaer arbeider med fra Hæverfallsetra og innover mot Ramsfjella. Dette fjellområdet er ikke så godt synlig fra europaveien og er antakelig for mange en ukjent perle, med et særpreget terreng av svaberg, og til denne regionen

OPPDAL:365 / SOMMER-15

SOSIAL: For mange betyr stisykling først opp og først ned. Joakim, Linn og Øystein prioriterer også å snakke faget. Foto: Odin Sande.

å være, uvant spisse topper. Formålet med arbeidet er å lage en alternativ til den populære, hellelagte stien som går inn mot barnas naturverden i Ramsfjella. Barnefamilier på søndagstur og stisyklister i full fart nedover er ikke nødvendigvis noen god kombinasjon. Med motorisert ryddesag, spader, krafser og spett og en god porsjon håndmakt har de ryddet bort steiner som blokkerer stien, greiner som stikker ut, anlagt ny sti i partier der den eksisterende var utydelig og lagt klopper over myrpartier. Alt dette for å gi den ettertraktede flyten, følelsen alle stisyklister er ute etter. Dette krever et underlag med passe mengde ujevnheter som røtter og stein, samt helling og kurver som gir mulighet for god marsjfart. – Du oppfordrer både gående og syklister til å bruke stiene, hva sier turgåerne når stisyklistene kommer susende? – Jeg har inntrykk av at de fleste her i området ser på syklinga som et spennende og friskt tilskudd til friluftslivet. Samtidig er jo ikke dette en innarbeidet folkesport slik som turer i fjellet med ski og fjellsko er, derfor kan man ikke regne med at alle deler vår entusiasme for stisyklinga. Heldigvis er det en sterk lovgivning her til lands som gir folk rett til å ferdes i fjell og utmark, enten det er til fots eller på sykkel. Med retten til å ferdes i utmarka følger det et stort ansvar, enten man kommer til fots, på hest eller sykkel. Hvis alle brukere av stiene tar hensyn og respekterer hverandre, bør det ikke være noe problem at vi kan fortsette å bruke den samme stien i all framtid. Tross alt så finnes det ikke flere tullinger innenfor stisykling enn det gjør i andre friluftsaktiviteter, ler Joakim. STYRKEDRIKK På vei bortover stien treffer vi på trondheimsparet Linn Aagaard og Øystein Bakke Larsen, som har hytte i området. Joakim nøler ikke med å håndhilse og slå av en prat, noe som ender med at han inviterer dem til å slå følge på turen videre. Vi ender på Fremre Bekkhøa med storslått utsikt inn mot Ramshøpiken. Joakim er lommekjent i fjellområdet og forteller om en rekke sykkelruter, både eksisterende og potensielle. – Jeg har en drøm om å binde sammen en sykkeltur til Oppdal, på stier hele veien. Det er ikke så langt som en skulle tro. Man kunne starte ved Granasjøen, manøvrere seg gjennom svabergsjungelen i Ramsfjella, komme seg rundt Kinnpiken og Stølen og avslutte ned Skjørstadhovden. Antakelig ingen nybegynnertur, men det hadde vært en fantastisk opplevelse!

OPPDAL:365 / SOMMER-15

STYRKEDRIKK: Etter en lang dag på sykkelen er det lite som smaker så godt som en vørterøl. Foto: Joakim Gaupset Eide.

Jeg har tatt lett på forberedelsene til turen, har kun vann og en ganske så knapp matpakke med meg. Joakim derimot, spanderer både kaffe og sjokolade på toppen. Etter en god pause setter vi utfor, og selv om noe arbeid gjenstår blir det i løpet av nedkjøringen tydelig at denne stien inneholder alt en kan ønske seg: Storslått utsikt, rask hardpakket høyfjellssti, snirklende skogssti, noen diskrete, utgravde doseringer, og små kuler og hopp som kan gi luft under hjulene. Vi avslutter turen et stykke nede på seterveien, mens Joakim forteller entusiastisk om en forlengelse som er under utarbeidelse videre 3 kilometer ned til fylkesveien. Sykler en fra Ramshøpiken blir det 10 km med sti av beste sort. Og fortsetter en ned til E6 er det mulighet for enda et par kilometer - men det er bare svært løse planer foreløpig. Nede ved den tilårskomne Hiacen som gjør jobben som sykkel og stibygge-mobil, vipper han sannelig fram en flaske til hver av oss med den alt for lite verdsatte styrkedrikken vørterøl! TREKKPLASTER Det slår meg at nettopp det sosiale og inkluderende er en viktig del av syklinga for Joakim, som gjerne inviterer til fellesturer for å vise fram nyoppdagede stier. Her får alle være med, noe som ikke er en selvfølge i et miljø der det gjerne blir kniving om å være førstemann både opp og ned fra fjellet. – Du kunne blitt en god sykkelguide. Har du tenkt på å gjøre fritidsinteressen til en jobb? – Det er en drøm, og jeg tror det kan være grunnlag for det. Det er nok litt nytt for folk å skulle ta med seg sykkelen ut i naturen på denne måten, men jeg tror det vi ser nå bare er starten på framveksten av sykling ute i terrenget som friluftsaktivitet. Se på hvordan interessen for topptur på ski har eksplodert de siste årene. Men vi får se, det er mye praktisk som skal på plass rundt et slikt tilbud; skyss, bevertning og overnatting. Dersom flere samarbeider og bidrar med sitt, kan vi kanskje lage et nytt ferie- og aktivitetstilbud som kan trekke folk til Oppdal og Rennebu. De får jo til det i alpene, så hvorfor ikke her? Under arbeidet med stiene i nærområdet har jeg innsett at man trenger ikke dra langt for å finne den beste syklinga - den kan like godt ligge rett utafor stuedøra.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

BEGREPSLISTE

FOR UINTERESSERTE

SYKLISTER: - Vi må snakke litt. Dette funker ikke. Kranken er skjev og styrelageret ditt må byttes. - Hva pokker er det du prøver å si? TEKST: SIRI BJØRGEN ILLUSTRASJON: MAY-BRITT BLIKKEN MÆHLE

et er en kjent sak at menn som er i forhold med kvinner, må lide seg gjennom samtaler om følelser og gardiner, mens et duftlys sørger for å jage ut siste lille hint av maskulinitet. I noen tilfeller er det faktisk omvendt. For damer som har interesser som ikke er klassisk “jentete”, er hele problemstillingen snudd på hodet. Jeg kan per definisjon kalle meg en stisyklist. Jeg elsker å sykle på lik linje som gutta. Baksiden ved å drive med denne fantastiske aktiviteten, oppstår i sosiale lag. Det skal, til all forbannelse, snakkes om sykkel. Ikke opplevelsen, men delene som utgjør en sykkel. Gafler. Rammer. Styrelager. Slike samtaler får jeg eksem av, og det ender alltid med at jeg drikker mengder med øl i manko på noe å si. De kunne heller bøyd tyske verb, og jeg hadde antageligvis engasjert meg mer i samtalen. Men jeg biter det i meg. Akkurat som min samboer må bite i seg alt mitt gnål om flyskrekk og sofabord. Problemet er at jeg ikke vet hva alt det de sier betyr, samtidig som jeg ikke klarer å samle opp nok pågangsmot til å bry meg. I frykt for å ende opp venneløs og alkoholisert, har jeg bestemt meg for å ta opp kampen. Derfor har jeg laget en begrepsliste, slik at jeg og likesinnede kan forstå litt mer når det snakkes om sykkel.

HOLK: Et fullstendig unyttig begrep som kun refererer til gummien på styret. Altså håndtaket om du vil. SLARK: Slark er en uønsket bevegelse mellom to deler som normalt ikke skal finne sted. Finner du slark så er dette et tegn på at noe må strammes, fikses, byttes eller smøres. KRANK: Krank betyr syk på tysk. Man kan jo lure på om det er en sammenheng. Syk-kel. Men det er det altså ikke. Kranksett er “armene” som pedalen er festet på, og kranklageret er det som går gjennom rammen og stabiliserer kranksettet, slik at du kan tråkke uten slark. STYRELAGER: Før trodde jeg at de som snakket om styrelager hadde mange sykkelstyrer liggende i garasjen hjemme, altså et styrelager. Nå tror jeg ikke det lenger. Styrelageret finner du helt fremst i rammen. Det sørger for at du kan svinge uten slark. Når det er på tide å bytte styrelageret hører du gjerne bankelyder når du sykler. BREMSEHENDEL: Den du bremser med. GAFFEL: Heh...hallo. Det vet vel alle. BREMSEKALIPPER: Klumpene bakpå sykkelen og på gaffelen som faktisk bremser. Å LUFTE BREMSENE: Jeg lufter ikke bremsene mine på lik linje som jeg lufter bikkja. Jeg har faktisk aldri luftet bremsene mine før. Men for at sykkelen skal ha god nok bremsekraft må man altså fjerne luft i slangene. Dette gjøres ved hjelp av to sprøyter som man kobler til bremsehendel og bremsekalipper. Man presser så olje fra bunn til topp, og luften vil da bli presset ut i toppen. TWERK: Usikker på om dette har noe med sykling å gjøre i det hele tatt... STEM: Dette er delen som fester styret til gaffelen. PEDALER: Pedalen eller stigbøylen om du vil, er altså den du står på og trår med. SHOCK: Ja det kan du godt få av og til. I denne sammenhengen er det dog snakk om bakdemper. O-RING: Høres ut som en form for prevensjonsmiddel, noe som kan være forvirrende. Heldigvis er o-ring et så lite relevant begrep, at det egentlig ikke trenger å stå på denne listen. EIKER: Ståltrådene i stjerneform i hjulene. Denne listen skal pugges, slik at jeg kan overraske med noen heftige sykkeldiagnoser. Håper du også finner pågangsmot nok til å putte ord som «bremsekalipper» eller «stem» inn i en fullstendig setning. Lykke til!

OPPDAL:365 / SOMMER-15

URDYRET

Den hardføre moskusen lever et godt liv på Dovrefjell, uten så mange andre fiender enn seg selv.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

MOSKUS!

TEKST: SIRI BJØRGEN FOTO: ROGER BRENDHAGEN

For naturoppsyn Tord Bretten er tette møter med moskus en del av arbeidsdagen. Det er det ikke for undertegnede som havnet i elva under sitt første møte med urdyret på Dovrefjell.

–Det har kommet inn et tips om en død kalv jeg må inn i området for å ta prøver av. Du kan få være med, men vi må gå raskt, for jeg har ikke så god tid, lød beskjeden fra Bretten på telefon. Han jobber hos Statens Naturoppsyn hvor han blant annet har fagansvar for moskus og fjellrev. Tidlig neste morgen møter jeg og fotograf Martin Dalen, opp på kontoret til naturoppsynsmannen i Oppdal. Bretten er tilsynelatende morgenfrisk. Vi er litt nervøse med lett sekk og raske sko. – Vil dere ha kaffe? Jeg takker høflig ja og tenker at litt koffein ikke er feil når vi skal forsøke å holde følge med denne spreke karen innover vidda på Dovrefjell. Etter en liten peptalk på kontoret hopper vi i bilen, og setter kurs mot Grønbakken. BRUNSTTID Solen steker fra en støvete himmel, og høsten pryder fjellet med vakre farger denne morgenen i september. Dugget i røsslyngen fordamper og legger seg som frostrøyk over bakken. Vi parkerer bilen på Grønbakken, pakker deretter raskt ned det som skal være med på turen. – Er dere klare? roper Bretten fra bilen sin. Vi nikker, og sammen setter vi avgårde med kurs mot kalven. – Det er omtrent sju kilometer å gå, sier han i det vi svinger ned mot stien. Som innflytter til Oppdal er mine egne erfaringer med moskus relativt fåtallige. – Hva skal en egentlig gjøre dersom en moskus angriper? spør jeg og kjenner at det er en situasjon jeg helst vil unngå. – Løpe, svarer Bretten momentant. – Hjelper det å legge seg ned å spille død? – Det vet jeg ikke. Har ikke testet det, men har ikke spesielt lyst til å forsøke, svarer han. Vi fortsetter å snakke mens vi går innover det ville land-

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Fin på avstand, men moskusen har en løpefart på 60 km/t hvis han blir tirret opp og bestemmer seg for å angripe. Det er best å holde avstand. Foto: Roger Brendhagen

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Moskuskalven er helt avhengig av moren det første året. Foto: Roger Brendhagen

Naturoppsyn Tord Bretten. Foto: Martin I. Dalen

Utallige prøver må taes av den døde kalven. Foto: Martin I. Dalen

– DET ER EN FIN JOBB, MEN VI HAR IKKE NOE RISIKOTILLEGG. skapet. Det er tørt på stien, og det hersker en slags salig ro over fjellene. Vi holder høyt tempo og jeg kjenner at jeg går så fort at jeg akkurat ikke begynner å løpe. En telefon ringer. Bretten fisker den opp fra lommen, og svarer. Han senker ikke farten, men fortsetter å gå mens han snakker. – Det er brunst, noe som kan føre til at enkelte moskuser vandrer ut av kjerneområdet, forklarer han etter han har lagt på. I går var jeg på Lønset for å lete etter ei moskusku som hadde forvillet seg ned dit. Han forklarer at atferden til moskusen er litt annerledes når det er brunst. – Oksene er veldig fokuserte på kyrne, kalvene er seg selv lik. De tenker stort sett på mammaen sin, og kyrne tenker stort sett på godt beite til kalven sin. Enkelte okser kan være litt mer smågrinete, forklarer han. Brettens arbeidsdag er sjelden lik, men det er ikke bare han som utfører feltarbeid som dette. – Til å utføre feltoppdrag innen de ulike temaene bruker vi ofte vårt nettverk av rovviltkontakter samt at vi kjøper tjenester eksternt. Jobben min blir da å sørge for at de som utfører feltabeidet har fått tilstrekkelig opplæring. RIVALISERENDE RITUALE Bretten peker opp mot fjellsiden på to moskuser. – Der har du to okser, sier han, uten å stoppe eller å sakke på tempoet. De to lodne kjempene står rolige, døser i solen, mens de betrakter oss nysgjerrig. Med tanke på det jeg akkurat har lært om okser i brunst, vet jeg ikke helt hva jeg synes om å bli beglodd av 400 kilo med halvgretten moskusokse.

TORD BRETTEN

– Jeg ser ikke flere dyr, sier Bretten, kanskje mest som en notis til seg selv. – Det vanlige er at en voksen okse har harem på to-tre kyr, pluss ungdyr som han passer på. Så drar det sånne som disse rundt som forsøker å komme inn i varmen. Da vurderer lederoksen om nykomlingen er større eller mindre enn seg selv. Er den jevnstor, kan det bli slåssing, forklarer han. – Det er et fantastisk skuespill. De løper i 60 km/t rett mot hverandre og klasker hodene sammen. Skikkelig rennefart! Det er nesten så du ser at de gruer seg. Men det er siste utvei for dem, fortsetter han. – Om man følger godt med når en okse nærmer seg en annen som allerede har et harem, vil du se alle teknikkene de har for å vurdere hverandre før det smeller. Normalt går lederoksen ut av flokken og møter den andre oksen, dette for å holde den litt på avstand fra flokken sin. Det starter som regel med parallellgang. De går parallelt ti til hundre meter mens de vurderer størrelsen på hverandre. De bruker de samme varselsignalene på hverandre som de bruker ovenfor folk. Fnysing, stamping i bakken, slenger hodet fra side til side. Dersom det ikke hjelper vil en av dem forsøke et skinnangrep. Er de noenlunde jevnstore, kan det ende med stanging. Da rygger de bakover for å ta fart, så er det full fart rett imot. Det lengste jeg har hørt smellet fra er litt over fem kilometer unna. Da så jeg at det smalt, og det gikk 17 sekunder før smellet kom. De smalt sammen ti ganger før den ene gav seg. – Han fikk vel litt hodepine da sikkert, kommenterer fotografen tørt. – Ja, rett etter smellet står de rolig litt og prøver å få hjernen til å falle tilbake på plass. Så slenger de litt på hodet og bruker hornspissene. Sam-

Bli med på moskussafari: Det er flere guidefirmaer som tilbyr trygg moskussafari på Dovrefjell. Vi anbefaler deg en trygg tur med guide! Guidet safari med oppmøte ved Oppdal stasjon/Oppdal Turistkontor. Hver dag kl.10:00 i perioden 13.6 - 16.8. Samt weekendene 22.- 23. august og 29.30 august. Privat guide på forespørsel hele året.Turens varighet: 5-6 timer. Gode sko og klær etter været, nistepakke og vannflaske. Sjekk moskussafari.no.

Kongsvold Fjeldstue arrangerer også moskussafari. Guidet tur hver dag kl. 10 i juni, juli og august, helger i september, resten av året etter avtale. Turen starter fra Kongsvold Fjeldstue og inkluderer også et besøk i nasjonalparkutstillingen. Sjekk kongsvold.no. Lyst på en smak av moskus? Stikk innom Kongsvold Fjeldstue for å høre om de har moskuskjøtt på sin meny.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– DE VARSLER PÅ FIRE SPRÅK SOM FAREN MIN PLEIER Å SI: FNYSER, STANGER I MARKEN, SLENGER MED HODET OG GJERNE ET SKINNANGREP. TORD BRETTEN

OPPDAL:365 / SOMMER-15

menstøtet er nok ikke det verste, men hornspisskastingen som er runde to, den kan være skummel. Det er en sju- åtte dyr som vi vet har fått betennelse eller dødd etter hornspisser inn i mage eller bog. Jeg har aldri sett at selve kampen har endt i dødsfall, kun følgeskader. Det er akkurat likedan på folk. Oksene har svært store panneplater og det første som treffer den som går for nærme moskus, det er panneplata. Hornskader på folk er kun registrert én gang. Det var en italiener som skulle prøve å fôre ei ku med kjeks. DOVREFJELL SOM NABO Vi ser flere moskuser som slapper av høyt oppe i fjellsiden. De ser fredelig og bedagelige ut, de enser oss ikke. – Normalskaden, på de få skadene vi har hatt på Dovrefjell, er blåmerker på rævva til turistene. Når du ser 400 kilo i full fart mot deg, vil du før eller siden snu. Du løper i alle fall ikke mot den. De varsler på fire språk som faren min pleier å si: Fnyser, stanger i marken, slenger med hodet og gjerne et skinnangrep. De løper i mot deg for å se om du blir skremt, om ikke det hjelper - da blir det full fart. Det er et universelt språk som bør være fryktelig lett å forstå. Det er ikke tilfeldig at Bretten har denne jobben. Han er oppvokst på Kongsvold Fjeldstue hvor faren hans jobbet som oppsynsmann i Dovrefjell nasjonalpark fra 1975- 1992. – Vi hadde ikke TV, det var ikke mulig å få inn signal på Kongsvold. Foreldrene våre slapp oss løs fra vi var relativt små. Vi gikk til elva for å fiske akkurat når det passet oss, forteller han og legger kjapt til at det ikke er mange barn som har det like fritt i dag. Han lar ikke samtalen handle mer om barndommen, men bringer oss tilbake til moskusterminologien. Han forteller oss at under parringstiden har moskusen en relativ fast flokkstruktur, ellers er “flokk” et relativt løst begrep hos moskus. De er egentlig individualister som tilfeldigvis går i flokk, akkurat som en vanlig nordmann. Oksekalven følger moren frem til den er omtrent ett år, mens kukalven gjerne henger sammen med moren litt lengre. Utpå sensommeren og høsten er det helt vanlig å se ei ku både sammen med årets og fjorårets kalv.

Når to muskusokser fyker i tottene på hverandre, er det alvor. Kampen kan pågå i timevis. Kun den ene av dem går av med seieren.

LANGSOM EVOLUSJON Etter vi har gått en stund svinger Bretten av stien og fortsetter innover ei myr. Etter et stykke svinger vi ned en skrent mot ei elv. Fotografen som går foran meg, skvetter plutselig i. – Dæven, jeg holdt på å tråkke på den, utbryter han. Ved elvebredden, like ved føttene hans, ligger en lodden, liten moskuskalv. Øyene som er vendt opp mot himmelen, har ravnen tatt. Moren er heldigvis borte. – Det varierer hvor lang tid moren trenger på å forstå at kalven hennes er død. Alt fra timer til døgn. Derfor kan hun komme overraskende på, noe som kan være litt ubehagelig når du står med hodet nedi buken på kalven. – Ja, det vil jeg tro, sier jeg med en skjelvende latter, mens jeg lar blikket flakke over landskapet. – Fordi moskusen holder seg varm så lenge, vil den råtne fort, sier Bretten. Han tar på seg et par gummi-

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– TORD, DET KOMMER EN MOSKUS LØPENDE MOT OSS... JOURNALIST SIRI

hansker og finner frem en rekke plastikkbeholdere. – Vi burde ha neseklype, men det har jeg ikke med i dag, sier han og begynner å skjære i kalven. Telefonen hans ringer igjen. – Ja, svarer han med blodige hansker før han fortsetter å skjære. Plutselig oppdager jeg at det står moskus på begge sider av elva. Den gradvise nervøsiteten forsøker jeg å skjule som best jeg kan. Dette er ikke rette selskapet å bli hysterisk i. Bretten legger ikke merke til dem, fortsetter å undersøke kalven. – Vi vet ikke årsaken til dødsfallet enda, men vi har en idé. Om det er lungebetennelse, vil vi kunne se det, sier han og spretter buken på kalven. – Her er det ikke noe tvil, sier han momentant. – Ta på deg en hanske og kjenn her! Jeg gjør som han sier. Det er lett å kjenne tydelig forskjell på lungen. Lengst frem er lungen fast og knallhard, mens lenger bak kjennes den myk og normal ut. – Stakkars liten, sier jeg trist. – Dette er nok den som er i best stand av de fire vi har undersøkt til nå, sier Bretten og forteller at dette er den femte kalven som er død av sykdom. Totalt er 29 moskus funnet omkommet så langt i år. Moskusen har et svakere immunforsvar fordi det er en art som ikke har vært i kontakt med andre drøvtyggere. Evolusjonen jobber langsomt og grusomt, sier Bretten mens han finner frem et ark fra sekken. – Veterinærinstituttet i Oslo ønsker så mange prøver at jeg har med meg en liste, forklarer han. Setter i gang prøvetakingen, mens han nynner på en melodi. Jeg og fotografen sitter på hver vår stein, spiser kvikklunsj mens fluene forsyner seg grådig av kadaveret. – Tralala, hmm. Lunge…Nyre, yes…Lever, yes… UTEN RISIKOTILLEGG Det kommer ei diger moskusku ruslende mot oss. Jeg stivner, blikket mitt fryser fast. Hun stanser, glor olmt på oss. Jeg får en stikkende følelse av at det er mammaen til den stakkars kalven. Plutselig setter hun fart rett mot oss. – Tord, det kommer en moskus løpende mot oss, stotrer jeg, noe hysterisk nå. – Ok, sier han og løfter blikket kjapt. – Skal vi løpe eller? – Ja. Jeg kaster fra meg Kvikklunsjen og løper febrilsk ut i elven. Fotografen gjør det samme, selv om han velger den tørre ruten over steinene. Bretten løper omtrent 20 meter unna bort fra kalven før han stanser. Kua har stanset ved kalven, hun ser illsint ut. Hun pruster og stamper i bakken. Jeg kjenner knærne mine skjelver, husker at Bretten fortalte at det ikke kostet en moskus én kalori å krysse ei elv. Jeg legger en fluktplan, tenker at dersom hun kommer mot meg, skal jeg legge på svøm ned elva. Bretten roper at det skal mye til før hun angriper, og at hun bare vil forsvare kalven sin. Han forsøker å jage henne vekk ved å kaste stein og

OPPDAL:365 / SOMMER-15

skrike. Moskus og oppsynsmann stirrer intenst på hverandre ei stund, før dyret til slutt trekker seg motvillig litt bort. – Det er kun i jobbsammenheng når vi har behov for å flytte på moskusen, vi pleier å jage de bort på denne måten, roper han. – Det er en fin jobb, men vi har ikke noe risikotillegg, flirer han og går tilbake til kalven. Fotografen følger etter. Jeg blir stående i elva og se etter kua. Hun har min fulle sympati, jeg forstår at hun er sint slik som vi har herjet med kalven hennes. – Har du aldri blitt angrepet, roper jeg med skjelvende stemme. – Næ...Når du kjenner kroppspråket er det ganske greit. Jeg har likevel vært veldig nære på med de som ikke oppfører seg ordentlige. De som ikke kan spillereglene, sier han mens han stikker noe som ligner en q-tips inn i nesen på kalven. – Når jeg befinner meg et steinkast unna, er jeg på grensen til intimsonen. Det handler om gjensidig respekt. – Faren min ble stanga av ei ung ku en gang. Oksene er litt mer temperamentsfulle, mens kuene og kalvene er litt mer skvetne. Uansett, kroppsspråket er det samme. STIVOKTERE MED GLIMT I ØYET Han begynner å pakke sammen prøvene, flytter kadaveret deretter mot ei busk. Knyter en hanske fast i ei grein ved siden av kalven. – Det hender vi får rapporter om det samme kadaveret flere ganger, denne hansken er derfor et tegn på at vi har vært her og undersøkt. Dette er det eneste vi tillater av forsøpling, understreker Bretten. Vi begynner å pakke sammen sakene våre, samtidig som jeg sender ei stille bønn om at det ikke blir mer nærkontakt med moskus for i dag. Heldigvis er tempoet det samme på tilbaketuren. Det surkler i skoene mine, men vannet er i ferd med å oppnå komfortabel kroppstemperatur. Vi går raskt i stillhet, før Bretten plutselig stanser. – Det ligger moskus på hver side av stien der nede, sier han og fisker opp kikkerten. – Det var da som f…, mumler jeg. – Han er helt svart i blikket han der, sier Bretten før han gir meg kikkerten. Jeg kan se de digre oksene som vokter stien med alt annet enn glimt i øyet. Bretten begynner å gå igjen, svinger av stien for å unngå å måtte gå mellom de to oksene. Jeg følger hakk i hæl, løfter ikke blikket fra bakken mens vi passerer de digre oksene. Helskinnet kommer vi oss forbi, føttene mine foretar ei automatisk tempoøkning for å komme fortest mulig bort fra de to kjempene. Endelig er vi nede ved bilene på Grønbakken. Vi takker Bretten for turen, understreker hvilken opplevelse denne dagen har vært. Før vi setter oss inn i bilen, blir vi stående et øyeblikk for å betrakte landskapet i en slags beruset tilstand. Bilstøyen fra E6 blir fjern i forhold til den storslåtte fjellheimen som ligger foran oss. Jeg kjenner en nyvunnet beundring blandet med sympati for moskusen. De majestetiske kjempene ønsker egentlig å bare være i fred, slik vi ønsker å unngå nærmøte med dem. Så får vi heller granske og beundre hverandre på avstand.

MOSKUS Under siste istid levde moskusen over hele nordre delen av Europa og Asia. I 1931 gjorde polarforskeren Adolf Hoel et forsøk med import av 10 moskus fra Grønland til Dovrefjell. Denne stammen overlevde fram til 2. verdenskrig, da den ble jaktet på og utryddet. Et nytt forsøk ble gjort i etterkrigsåra og i dag teller bestanden 240 dyr. Disse befinner seg i kommunene Oppdal og Lesja, i et kjerneområde på 340 kvadratkilometer.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Bobcat = Liten og hendig beltetraktor. Snap = Bildedelingstjeneste som folk har p책

telefonene sine, hvor #hashtags ikke funker.

Terje Nylende (fv) pumper fart, mens Snorre Setrom er i svevet. Kidsa tar snart innersvingen p책 begge to.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

SMELTEDIGELEN

MORO PÅ HJUL

TEKST: TORE MEIRIK FOTO: MARTIN I. DALEN

Grav i grusen på riktig måte, og plutselig har du ei løype hvor alle slags folk har det kjempeartig med pumping.

10 meter unna 31 sirlig plasserte grushauger utenfor Aune barneskole står landslagssyklist Terje Nylende ved siden av en liten tass på seks år. Begge har sykler mellom beina, og selv om prisforskjellen på syklene er firesifra, er glisene omtrent like brede på de to, og verdien på smilene sånn cirka den samme. – Haha, sier yngstemann - litt sånn som Nelson Muntz i TV-serien The Simpsons ville sagt det - og dundrer seg sjøl og sin vesle sykkel inn i pumptracken. Landslagssyklisten står igjen på start med ekstra lang nese. Et ukjent antall humper etter er småtassen tilbake på start, og i mellomtida har Terje pumpa seg to runder gjennom løypa. Inkludert sin trange bukse og gratis sponsorhjelm, men helt uten pedaltråkk. Med hjelp av en traktor, en Bobcat, en drøss (over) ivrige foreldre og 20 000 offentlige kroner investert i grus, ble det bygd en såkalt pumptrack i Oppdal i 2014. Dette er ei slags rundløype for sykling, og en avgjørende ingrediens i enhver moderne, sykkelinteressert figurs liv. Uten å tråkke kan du kjøre runde på runde i pumptracken, og opprettholde farta bare ved å pumpe - som det kalles, sykkelen rundt. De beste hopper og herjer, de som ikke er så gode holder farta oppe på gammelmåten. Altså ved å tråkke på pedalene. For Terje er sykling på pumptracken gøyal og relevant trening fram mot neste verdenscupritt, for de yngste kidsa er pumptracken rett og slett bare forferdelig moro. Åpningsdagen var køa på pumptracken så lang at bare skjærtorsdag 2009 i Vangslia lar seg sammenligne - i hvert fall av oppdalsrelatert køvirksomhet. Designet sto Oppdals mest erfarne utforsyklister for, og med god peiling på hopp, flyt, fart, doseringer og jordsmonn dikterte de foreldrene, traktoren og Bobcaten på et måte som endte med en pumptrack som fungerer og gir masse moro for syklister på absolutt alle nivåer. De eneste kravene er: 1. At du har sykkel 2. Har en viss interesse for å ha det moro. Så plutselig vræles det høyt midt inne i pumptracken. Ei tann har løsna, den fem år gamle haka under er full av blod, og kinnene søkkvåte av tårer blanda med fotballbanegrus. – Oh shit, sier et par av de voksne som gjør sitt beste for å trøste. Heldigvis hadde småtassen hjelm på hue og hansker på hendene. Dagen etter er han tilbake på pumptracken med plaster på nesa, tanna limt fast igjen og nøyaktig samme glis idet han peker nese til landslagssyklist Terje. Deretter stjeler femåringen førstesporet foran fyren som abonnerer på finaleplasser i verdenscupen i utforsykling. Terje - som egentlig ikke er særlig gammel - mumler noe om hvordan kidsa oppførte seg da han var ung. Men det er selvsagt helt irrelevant, for da var det ingen pumptrack i Oppdal. Kompisen Snorre Setrom, også han med landslagstrøye, fanger opptrinnet med telefonen og sender en snap til et par av fedrene: #Kidza henger på pumptracken. Ikke som i gamle dager nei.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

For Brit Eide Fredriksen er livet aller best ute sammen med bikkja Askeladden. Her i fin siluett med hele oppdalsbygda i bakgrunnen.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

LIVSKVALITET

Fjelldronninga Lykke for Brit Eide Fredriksen er mandag, et par joggesko og et lite fjell. Eller et stort fjell. Egentlig liker hun ikke å bli kalt fjelldronninga. Men for oss er hun nettopp det. TEKST: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

ei bygd hvor de fleste kjenner hverandre, blir man fort satt i bås. Læreren Brit (51) - det er hun spreke. Hun som alltid er å treffe i en motbakke eller høyt til fjells. Hun som var sporty lenge før det ble trendy å være det. Hun som løp med barnevogn og misjonerte aerobic til husmødre på 1990-tallet. Nå varsler hun derimot temposkifte. – Jeg løper sjelden.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

SANSESPEKTERET Morgenkaffen damper foran henne. Kalenderboka ligger åpen, PC`en klapper hun sammen, mens hun strekker de lange beina foran seg på stolen. – Jeg er et hverdagsmenneske. Det er viktig å putte inn gode opplevelser som gir livskvalitet i dagliglivet. Jeg setter pris på ferie og helg, livet består likevel av flest hverdager, derfor er det viktig at disse fylles av et godt innhold. Det solbrune ansiktet viser streker og linjer etter vær og vind. Helt siden Brit var lita jente, har hun vært mye ute. Løpt i fjellet, plukket bær, badet i fjellvann, funnet sine egne stier og veier. I barndommen fantes det to arenaer hvor interessen for friluftsliv fritt fikk vokse seg

– JEG ER ET HVERDAGSMENNESKE. DET ER VIKTIG Å PUTTE INN GODE OPPLEVELSER SOM GIR LIVSKVALITET I DAGLIGLIVET. stor. Områdene rundt Lillehammer, ikke minst Balbergkampen og familiehytta på Kvamsfjellet i Rondane. Feriejobbing på Spiterstulen i Jotunheimen stimulerte lysten mot høyere fjell i ungdommen. Skogen og marka, komplementert med barske og bratte fjell. Naturen er en vital del av identiteten til Brit. – Min familie var ute, om det var hverdag eller ferie. Heldigvis fikk jeg flytte til Oppdal hvor nærområdene byr på stor variasjon både sommer og vinter. Etter snart 30 år er jeg fremdeles ikke lei bakgården min, smiler Brit og sikter til Hovden og Stølslia. Når hun knyter på seg joggeskoene, legger ut fra huset sitt i Oppdal sentrum for å finne veien mot fjellet, det er da hun optimaliserer hverdagen. Når hun kan bruke sansene sine, lytte til fuglene, kjenne lukta av mose, lyng og skog. Føle solstrålene på kroppen, før hun kan merke draget av kjølig nordavind i lufta. – Regn, piskende snø eller vind. Det er slik man kjenner at man lever! Naturen er dynamisk og slutter aldri å overraske. Det er det som gjør den så fascinerende, påpeker Brit. TURLIV UTEN STÆSJ I 1988 fikk hun og samboeren tips om at det var ledige lærerjobber i Oppdal. – Vi har samme utdanning som faglærer i idrett, flaks og tilfeldighet gjorde det mulig at begge

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Turer i nærområdet setter Brit Eide Fredriksen aller størst pris på. I Oppdal finnes det alltid en sti i nærheten.

kunne starte som ansatte ved Idrettfag på Oppdal videregående skole. Brit har supplert utdanningen med spesialpedagogikk, veiledning av nyutdannede lærere og rådgiverutdanning. Småbyen ble byttet ut med bygda. Brit har aldri angret. – Jeg stortrives med å bo på bygda. I jobbsammenheng hender det jeg reiser til Trondheim eller andre byer, men trivselsfaktoren er relativ lav dersom jeg må på shopping. Da setter jeg meg heller ned på en kafé for å føle på bylivet, gjerne med gode venninner, forteller Brit. Klesskapet og garasjen bugner heller ikke av siste sportsmote eller det nyeste utstyret. Hun er opptatt av at det er funksjonelt og komfortabelt. Hun har nok med én treningssykkel, den tilfredsstiller både behovet for å sykle på asfalt og i terrenget med. Randoneeskia er tunge, men fungerer godt selv om de er noen år gamle. Men gode sko går hun ikke på akkord

med. Det er viktig å ivareta beina med sko som passer foten og ikke er skjevslitt. Sekk bruker hun ofte, det er en trygghet å ha med seg en ekstra buff, varme votter og ei ullskjorte når det trengs. Ei god jakke og bukse som tåler vær og vind er viktig. Hun er opptatt av at friluftslivet ikke trenger stæsjes med unødvendig utstyr. – Samtidig forhandler man ikke med fjellet. Sikkerhet går alltid først og man tar med seg det utstyr som kreves for gjennomføringen av den enkelte turen. Selv på de korte turene i nærområdet varsler jeg i forkant hvor jeg har planlagt å dra, og har alltid med meg telefonen dersom

uhell skulle skje, påpeker Brit. BARNEFØTTER OVER DØRSTOKKMILA Det er ingen selvfølge at vi mennesker skal ha et godt forhold til naturen. Nettopp det er i stor grad en læreprosess. Det visste også Brit da hun ble mor, og satte relativt tidlig i gang opplæringen på barna Eline og Ola. Hun smiler og rister på hodet når hun tenker tilbake. – Jeg kan nok med sikkerhet si at ikke alt vi prøvde ble en suksess. Med gru husker jeg en gang jeg dro Ola i pulk opp på Storhornet. Han satt bak i pulken og spiste rosiner

OPPDAL:365 / SOMMER-15

ut av en fotorullboks og var utålmodig. Skiføret var hardt og skavlete, og nedturen var heller ingen suksess og jeg tenkte “Hva i all verden er det du holder på med?”. Det ble med den ene turen. Etterhvert som barna ble større la Brit og Jon Frode til rette for et mangfold av aktiviteter, det var likevel ikke alltid lett å få barna med seg ut. Man kan fort bli seig av å se barne-tv på morgenen. Langrenn, heiskjøring, svømmehallen og sykkelturer opplevde konkurranse med curling, korps, dans, TV´en og hjemlige aktiviteter. Minnet om niåringen Ola på langrennstur i Skaret, vekker umiddelbart følelser hos Brit: – Jeg husker det så godt. Vi var på tur ned mot Grøtsetra da Ola plutselig sa: “Enn å bo i Oppdal da mamma, og alle de mulighetene vi har her.” Den setningene varmet et morshjerte, sier Brit ettertenksomt. Barna ble voksne og begge er glade i friluftslivet. Brit legger ikke skjul på at det var en stadig diskusjon mellom henne og datteren, hvor Eline slett ikke var noen stor tilhenger av aktivitetsprogrammet til sin mor. Dattera var engasjert i flere organiserte aktiviteter i midtuke (litt for mange mener mor), og var gjerne sliten da helga kom. Resultatet var forhandlinger og kompromisser – likevel var søndagstur fast. I de senere årene har Brit fått lønn for strevet. – Søndagstur er en god ide for alle som ønsker å etablere vaner om å komme seg ut. Det er ikke innholdet eller lengden som er vesentlig, det vikttige er at hele familien gjør noe sammen utendørs. Hvem er det nå som ringer søndagsmorgen for å spørre om jeg vil bli med på tur? Det er alltid trivelig å dra på eventyr sammen med Eline. MENTALHYGIENE I perioder har Brit konkurrert i ski, sykkel og løp. Hun hevder at det ikke er konkurransene som har vært drivkrafta for å holde seg i form. I tillegg til lærerjobben har hun vært kommunepolitiker i to valgperioder. – Det snakkes om vanens tyranni. Jeg pleier å si at kroppen er sjelens bolig. Det er altså mitt ansvar å gjøre en egeninnsats for å ta vare på kroppen min. For at man skal kunne ta vare på andre må man først kunne ta vare på seg selv. Jeg jobber tett på folk, derfor er det godt å lufte hodet og bearbeide det som trengs, nettopp med en tur alene. Om tankene er tunge og humøret på bunnivå før man drar ut, kommer man alltid hjem igjen lettere til sinns. En luftetur er god mentalhygiene. Ikke sjelden opplever jeg å få gode ideer og energi til å ta fatt på nye oppgaver etter en tur utendørs; det være seg skolearbeid, politikken, håndarbeid eller hagesyssel. Livet består av faser og Brit er altså inne i et temposkifte. – Det merkes at kroppen blir eldre, hurtigheten er ikke den samme. Det viktigste er ikke mengden

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– SØNDAGSTUR ER EN GOD IDE FOR ALLE SOM ØNSKER Å ETABLERE VANER OM Å KOMME SEG UT.

Engelsksetteren Askeladden er Brit sin faste turkompis. Han får i overkant mye trim og lever et supert hundeliv.

trening, men hva treningen tilfører meg. Da tenker jeg helhetlig – fysisk, mentalt og sosialt. En annen ting som styrer aktiviteten til fjells er å være hundeeier. Det blir mindre sykling til fordel for flere fotturer. Det er bedre å bli dratt av Askeladden i motbakke enn på flat mark, når vi skal ned igjen har han roet seg. Et annet perspektiv ved Brit er fokuset på å lage mat med gode råvarer. Av sin mor lærte hun at man blir hva man spiser. Bærplukking har alltid vært prioritert på høsten. Jaktprøven praktiseres i mindre grad, men hun deltar på noen turer i reinsjakta. – Verken jeg eller Askeladden er spesielt gode til å sitte rolig på post, men vi øver på oss på å bli bedre jaktkompiser. Det er morsomt å tilberede mat man selv har høstet. Kortreist mat i form av rein, hjort og sau fra oppdalsregionen er populær mat i vår familie. LESS IS MORE Parallelt med temposkiftet har Brit erkjent at det er tilstrekkelig å være god nok. Hun erkjenner at hun kanskje ikke vil sette nye personlige rekorder, samtidig er hun forsiktig med å spå inn i fremtida. Hvilke fritidsaktiviteter hun skal utøve, ønsker hun selv å bestemme. Det er nok av vurderingskrav og tilbakemeldinger i jobbsammenheng og i politikken. Fritida blir derfor en arena med fokus på egenverdi uten konkurransepreg. – I vårt velferdssamfunn jakter vi stadig etter det bedre. Kravene er enorme og mange av oss føler vi mislykkes. De små og nære ting vi burde være takknemelige overfor, bli ofte vanskelig å få øye på i jakten etter det perfekte. Får jeg krysset av på arbeidslista, gjennomført en luftetur og gravd litt i hagen er jeg fornøyd. Jeg har en målsetning om å utforske nye områder hvert år, et nytt innslag av naturopplevelser. En tur bort fra det faste, vante nærmiljøet gir ny energi og motivasjon. Realisere drømmen om en fjelltopp eller en kajakktur. Det er en bonus, samtidig som det er en realistisk målsetting. Noe som ligger Brit sitt hjerte nærmest er et bærekraftig miljø med tanke på jordas fremtid. Hun mener at “Less is more” er et bedre motto en “Mye vil ha mer”. – Det er ikke en menneskerett å gjøre som man selv ønsker, kun fordi man har penger nok til det. Veien til et bedre liv for folk flest i den vestlige verden, går gjennom mer nøysomhet og måtehold, ikke ved økt konsum og opplevelsesmaterialisme. Samtidig vil vi kunne redusere CO2-avtrykkene og dermed få en friskere jordklode. Et større fokus på det tradisjonelle friluftslivet, hvor det enkle er det beste, kan bidra til en økt bevissthet knyttet jordas framtid og bæreevne.

Nyhet!ar

p Mikros

Spar litt hver gang du bruker kortet Start mikrosparing på smn.no

INTERVALLMASET Hun sporer samtalen tilbake til hverdagsbegrepet. Refererer til Aristoteles som mente at vi mennesker er mest lykkelig når vi er ivrige og engasjerte. Leter man etter lykken må man finne noe man brenner for. Det samme gjelder trening. Dørstokkmila kan ofte bli lenger dersom treningen ikke er lystbetont. Derfor setter hun spørsmålstegn ved treningsoppleggene som ulike fagpersoner anbefaler til den som ønsker å komme seg opp av sofaen. – Hvorfor skal plutselig en hel nasjon trene intervaller for å komme i bedre form? Trening og friluftsliv må handle om egenverdi og livskvalitet. For å oppnå motivasjon må treningsøkta gi positive opplevelser. Den beste treningen er den som gjennomføres med et smil. Brit ser på klokka. Et kvarter til hun skal i neste møte. Kaffen er halvdrukket. Morgentimene er blitt til formiddag, minuttene forløper taktfast i hverdagen. På tur ut døra snur hun seg. – Husk, jeg har ikke fasiten på det gode liv. Mitt liv fungerer for meg. Og det er godt nok.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

- Prima ost Osten til søstrene Nordbø inneholder de beste ingrediensene. Pluss en stor dose barndomsminner, gårdshistorie og lidenskap.

Den ferske melka fra både kyr og geiter er en forutsetning for osteproduksjonen ved Grindal Ysteri. Søstrene Turid (t.v.) og Ragnhild Nordbø kom tilbake til hjemtraktene for å åpnet sitt eget ysteriet i 2014. Ost er hverdagsluksus på Grindal.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

FJELLGRÜNDER

TEKST: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: RANDI GRETE KALSETH-IVERSEN OG GRINDAL YSTERI

lle gastronomer bør merke seg stedsnavnet Grindal i Rennebu. Herfra produseres ost i ulike varianter av ureist melk, naturlig foredlet og nøye forsørget av søstrene Ragnhild og Turid Nordbø. Grindal Ysteri har funnet oppskriften på hvordan lokalmat kan bli et levebrød.

– Fra ide til realitet? – En forutsetning for at vi skulle gå videre med ideen var at vi faktisk var to om ideen, samtidig som vi hadde støtte fra våre familier. Å drive et ysteri alene er for krevende, når vi begge ønsket å etablere småskala osteproduksjon var det enklere å gå videre med forretningsideen. Vi brukte likevel lang tid på selve prosessen. Vi måtte bygge produksjonslokalet, gå utallige runder med byråkratisk papirarbeid og tillære oss voldsomt mange områder som er tilknyttet driften. Selvsagt har vi også brukt tid til å smake oss frem til ostene som skulle presenteres for salg.

REN RÅVARE I 2008 vendte odelsjenta Ragnhild Nordbø (38) sammen med mannen Tormod, hjem til gården Jelan. Søsteren Turid (25) skulle aldri flytte hjem igjen, men fant ut at hjemplassen var det eneste stedet hvor hun kunne få skitt under neglene, stelle i fjøset og spise seg mett på god ost. Hun og mannen bosatte seg på gården Stigen i 2012. Sammen ble de to søstrene forutsetningen for å kunne etablere Grindal Ysteri. – Hvorfor ysteri? – Barndommens somre ble brukt som budeier på setra i Jøldalen. Der lærte vi fjøs- og melkestell. Ragnhild tok med seg seterkunnskapene da hun flyttet fra hjembygda til Norges Landbrukshøgskole i Ås, der hun studerte næringsmiddelfag. Videre fortsatte hun å jobbe med undervisning, kursing og rådgivning innen småskala melkeforedling. Jeg har jobbet ved flere gardsysteri og kom hjem med nyttig kunnskap vi kunne bruke under etableringen av vårt eget ysteri, forteller Turid. Grindal Ysteri åpnet produksjonen i mai 2014. Osteproduksjonen er plassert i tilknytning til fjøset i Jelan. Her tas melka rett fra kua til ystekaret i produksjonslokalet som ligger i naborommet. Deretter settes den biologiske prosessen i gang, og melk blir forvandlet til ost.

OST MED IDENTITET På Grindal tar de i bruk de nærliggende ressursene som finnes rundt gården. Mennesker, dyr og natur i et nyttig samspill. Skogen gir varme til vaskevann og ysteri. Ku, sau og geit beiter sammen på artsfulle og smakfulle beitemarker. Familiene på Stigen og Jelan sørger for at dyra har det godt. Tilbake får de frisk og fet melk. – Hvilke fordeler har dere som småskalaprodusenter? – Vi driver økologisk og har tilgang på fersk, rå melk som ikke er pasteurisert. Produksjonsprosessen vår tar vare på og fremhever den stedegne, unike smaken. Selve ystingen skjer manuelt for hånd slik at vi kan overvåke og justere ystingen underveis. Slik sikrer vi et best mulig resultat, forklarer Turid. Ostene blir modnet på et naturlig lager med høy luftfuktighet. Der blir de snudd for hånd, luktet og smakt på underveis i modningsprosessen. Søstrene jakter alltid på den beste smaken. – En god ost skal ha en smak som varer lenge i munnen, samtidig skal smaken gi deg assosiasjoner til omgivelsene der osten er produsert. Nye assosiasjoner skal dukke opp etterhvert som du tygger og smaker. Det blir omtrent som vinsmaking. Det viktigste er selvfølgelig at du skal få lyst på en bit til, påpeker Ragnhild. I tillegg til den gode smaken har Grindal Ysteri en historie å fortelle når de skal selge osten sin på markedet. – Produktene våre får en identitet gjennom gårdshistorien, seterdriften og vi søstrene som flyttet hjem igjen, stadfester Turid. Grindal ysteri tilbyr nå seks, sju ulike ostetyper som de selger på ulike torg- og markedsdager, samtidig som de har solgt inn osten hos restauranter i Trondheim. – Produksjonen må økes dersom vi skal drive lønnsomt. Vi selger osten gjennom utvalgte butikker i nærliggende kommuner, men butikkmarkedet for oss er ikke noe mål i seg selv. Produksjonen må økes mye for at det skal kunne være lønnsomt. Vi opplever at ostene våre er populære hos de mer eksklusive restaurantene. Dette gir motivasjon og inspirasjon til stadig mer ysting, sier Turid. Myrull, Råblå, Jåblom, Uhøvla. Produktnavnene byr på en opplevelse i seg selv. Mykost, blåmuggost, fetaost og yogurt. – Selv spiser vi yogurten vår hver dag til frokost, et middagsmåltid uten fetaosten vår klarer vi nesten ikke tenkte oss. Dette er hverdagsmat som gjør hver dag til en fest.

Lyst på ost? : Grindal Ysteri ligger lengst nord i Rennebu kommune, ved R700 mellom Orkanger og Berkåk. Gardsbutikken på Grindal er åpen fredager kl. 12-19, eller etter avtale. Ostene er å få kjøpt i en rekke butikker, bl.a. Bygdasenteret og Bakerikafeen på Berkåk, Coop Mega Oppdal, Nerskogen Landhandel og Kjøkkenveien delikatesse, Trondeim. Ragnhild og Turid står også på stand på Bondens Marked, Trondheim, Rennebumartnan, Berkåk og Matauk, Oppdal. For datoer og flere utsalgsplasser: www. grindalysteri.no

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Det startet med en kopp kaffe, noen dikt og en iboende trang til å skape musikk. Ingrid Bjørgum-Lian, Øyvind Sandum og Einar Bjørgum-Lian i Sol i Skuggeskog. Foto: Ketil Jacobsen

OPPDAL:365 / SOMMER-15

SOL I SKUGGESKOG

TEKST: ODIN SANDE

UT AV SKYGGEN Ei gammel diktsamling, en spellemann og et ektepar fyller livets roadtripp med nye toner inspirert av Oppdal.

or fem år siden fikk Øyvind Sandum en uventet gave fra sin onkel. Ei samling dikt som beskrev hvordan det er å leve. I motgang og medgang. Folkemusikeren Øyvind skjønte raskt at diktene kunne bli utgangspunktet for ny musikk og nytt band. Siden da kan trioen Sol i Skuggeskog vise til gode terningkast, a-lista i P1 og fulle konsertsaler. Allerede i høst kommer nye lyspunkt fra skuggeskogen. UTLØSTE KREATIVITET Øyvind og Einar er begge fra Vågå, hvor de gikk sammen på ungdomskolen. Der var de beggeh aktive i folkemusikkmiljøet. – I årene etter hadde vi lite kontakt, tilfeldigvis søkte begge lærerjobb på Aune barneskole. Som kolleger fikk vi raskt kontakt igjen og begynte å spille litt sammen, forklarer Einar. En kveld han var innom på kaffebesøk, tok Øyvind med seg diktsamlinga til onkelen Finn Sandum. Her hadde onkelen samlet dikt som han selv hadde skrevet i en periode på flere tiår, men som ingen tidligere hadde fått lov til å lese. – Til en av tekstene hadde jeg laget en melodi - en humoristisk låt basert på Finns erfaringer som lærer og rektor. Den passet ikke helt inn sammen med de andre tekstene, vi har faktisk aldri framført nettopp denne, forklarer Øyvind. – Diktgaven utløste uansett en voldsom kreativitet i oss, 10-12 låter ble produsert på noen få måneder. I starten var det bare Einar og jeg som holdt på, vi innså likevel raskt at vi trengte en annen hovedvokalist. Einar ropte til kona Ingrid som sto inne på kjøkkenet “Hei, kan du ikke prøve å synge denne”. Det låt så bra at vi raskt utnevnte Ingrid som vokalist i bandet. Etter en vinter og sommer med intens låtskriving og øving, var gruppa klare for konsertdebut under Fjell- og Fårikålfestivalen høsten 2011. To år

senere kom debutalbumet “Livet”. TØYE GRENSER Øyvind hadde allerede en karriere innen tradisjonsmusikken som barne-og ungdomsstjerne på trekkspill med flere plateutgivelser, topplasseringer i musikktevlinger som Landskappleiken og Landsfestivalen. Han bidro dessuten i den oppdalsbaserte folkemusikkgruppa Nordafjells. – Fram til vi begynte med Sol i Skuggeskog hadde jeg nesten kun holdt på med tradisjonsmusikk, derfor var det naturlig å videreføre elementer fra den sjangeren. Samtidig har jeg alltid ønsket å starte eget band, der jeg kunne bidra som låtskriver. Inntrykket er at det er stadig større aksept i folkemusikkmiljøet for å tøye grensene og blande inn andre musikksjangre. Gode eksempler som har lykkes med dette er Hekla Stålstrenga og Odd Nordstoga, som begge har fått mye radiospilling og blitt populære liveband med folkemusikk-inspirerte uttrykk. Einar la fela på hylla i løpet av tenårene for å konvertere til rock og alternativ country i bandene Texum og Bönkers. Der markerte han seg som en særdeles allsidig musiker og bidro på både trommer og bass, vokal og steelgitar. Kontakten med Øyvind førte likevel til fornyet interesse for folkemusikken. – Jeg begynte å høre stadig mer på denne sjangeren igjen. På vår første plate forsøker jeg helt bevisst å tilnærme meg folkemusikken på flere låter. Ingrid hadde i ei årrekke satset på håndball, noe som resulterte i spill i eliteserien for Byåsen og Selbu. – Interessen for musikk har alltid vært der, men håndballspillinga gjorde at det ikke ble tid til å fordype seg i det. Samtidig hadde jeg fått prøvd meg litt i revymiljøet i Oppdal og fikk etterhvert slippe til som sanger. I studietida i Trondheim sang jeg i kor og deltok i noen mindre musikaler. I

OPPDAL:365 / SOMMER-15

tillegg var jeg med i oppsetningen Lady Arbuthnott på Sunndalsøra. Etter at jeg la opp i 2007 kunne jeg prioritere musikkinteressen. I motsetning til de to andre har jeg ikke peiling på folkemusikk, derfor har jeg har nok en litt annen innfallsvinkel til å framføre tekstene. MUNTRE MELANKOLIKERE Med minkende CD-salg og stadig flere musikkbrukere som går over til digital strømming, velger mange band bort bryet med å lage en fullverdig CD med påkostet omslag og hefte. Sol i Skuggeskog kommer med sitt andre album til høsten. – Heldigvis er publikumet vårt fortsatt interessert i cd’en. En grunn til dette er nok tekstene til Finn, de har fått mye ros både i anmeldelser og fra publikum - folk ønsker et hefte der de kan lese disse. Finn skriver om tema folk kan kjenne seg igjen i, han bruker et språk som folk forstår, likevel blir det aldri banalt, påpeker Ingrid. Tekstene står i kontrast til den ellers så muntre og humørfylte trioen. Finn Sandum har mye livserfaring og er ikke redd for å dvele ved de tunge sidene av livet. – Selv om vi ikke akkurat er noen hengehoder, har vi sansen for det vemodige, nesten det sentimentale, når det kommer til musikk og sangtekster. Jeg skriver noen tekster selv og det blir faktisk litt i det samme landskapet, kommenterer Einar. Noen av tekstene til Finn er for mørke eller for personlige til at Sol i Skuggeskog klarer å formidle dem, derfor får disse ligge. Samtidig er det tydelig at det seriøse innholdet virkelig kan røre noe ved lytterne. – En mann fortalte at plata vår hjalp ham gjennom sorgen etter han mista kona. Slike tilbakemeldinger gjør inntrykk på oss. Om innholdet kan være tungt, er Finn sine tekster enkle å sette musikk til. – Han er glad i visesang, har sunget mye selv og skriver på en rytmisk måte som gjør det enkelt for oss å tonesette. Det er ikke akkurat Jon Fosse, smiler nevøen Øyvind. – Hvordan vil dere beskrive musikken? – Det er en en blanding av amerikansk og norsk folkemusikk med innslag av nyere norsk og svensk visetradisjon, resonnerer Einar. – Vi beveger oss i landskapet helt fra Lom-spellemannen Hans W. Brimi til Crosby, Stills og Nash med en tur innom Dan Anderson. I en av innspillingene til Bjørn Eidsvåg, “Pust”, fant vi en felles plattform når det gjaldt lyd og produksjon. Dette førte til at vi tok kontakt med produsenten hans, Anders Engen, og engasjerte ham til å produsere den første plata vår. KRYDRER LYDBILDET Einar beskriver en musikalsk utvikling og modning for gruppa: – Den nye plata har mer spennvidde enn den forrige. Instrumenteringen varierer fra det helt nakne til et utvidet band hvor elgitaren faktisk har fått plass! Når det gjelder låtmaterialet våger vi å føre musikken lenger

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Kontrabassen til Knut Sneve er fast innslag under konsertene til Skuggeskog-gjengen. Foto: Martin I. Dalen

I september er Sol i Skuggeskog ute på turne igjen etter sitt andre plateslipp. Martin I. Dalen

God stemning i garderoben i Oppdal Kulturhus før bandet entrer scenen. Martin I.Dalen

– VI FYLLER ET BREDT SPEKTER AV ROLLER; LÅTSKRIVER, MUSIKER, PRODUSENT, BOOKINGAGENT OG PR-ANSVARLIG. Einar Lian-Bjørgum både i retning av amerikansk musikk og mer reindyrket folkemusikk. – Trekkspillet får faktisk ligge på noen låter, men jeg tar det igjen med å spille zither (undervurdert strengeinstrument kjent fra musikken til filmen “Den tredje mann”, red. anm.). Det er artig å prøve noe nytt, sier Øyvind. – Denne gangen produserer dere selv, hvorfor? – Det er ikke til å legge skjul på at det koster mye å leie inn en proff fra Oslo til å produsere ei hel plate. Vi lærte mye av Anders på den første produksjonen, derfor bruker vi nå pengene på å leie inn musikere. Han ga oss blant annet selvtillit til å spille inn live, det vil si at alle instrumentene tas opp samtidig, i stedet for å legge på instrument for instrument. Anders bidrar likevel med å spille på plata, sammen med gitaristen Kjetil Steensnæs som vi også “oppdaget” på en konsert med Bjørn Eidsvåg. Helt siden oppstarten har trioen hatt med seg en fast gjeng oppdalsmusikere. Knut Sneve og Erlend Viken krydrer låtbildet med kontrabass og fele. – Disse to har vært trofaste, de er blitt en del av familien. På samme måte er Dag Erik Håvimb fra Texum blitt vår faste tekniker, samtidig som han har mikset de to låtene vi utga på singel sist vinter.

BONUS Dette året har Øyvind permisjon fra lærerjobben ved Aune barneskole for å drive som heltidsmusiker med base i Oslo. Tildelingen av statens kunstnerstipend ga ham økonomisk trygghet til å kunne fordype seg i gammel folkemusikk, samtidig som han deltar i ulike prosjekter og bandsammensetninger. Mens Øyvind lever det glade musikerliv i Oslo, hever ekteparet lærerlønn fra Oppdal kommune. I tillegg har de to døtre under skolealder. – Hvordan er det å kombinere spilling med arbeid og familieliv? – Selvsagt bruker vi mye tid på musikken. Vi fyller et bredt spekter av roller; låtskriver, musiker, produsent, bookingagent og PR-ansvarlig. Heldigvis har vi både tålmodige unger og svært hjelpsomme foreldre, påpeker Einar. I turnebilen er stellebag og barnevogn like viktig inventar som gitarer og trekkspill. – På forrige turne satt yngstejenta Harriet på bakrommet med barnevakt under alle konsertene. Selvsagt hadde det vært fint med muligheten til å gjøre musikken til mer enn hobby. Foreløpig har alt av inntekter blitt pløyd inn igjen i driften av bandet. I september må støtteapparatet på ny trå til. Da er det plateslipp, før det bærer ut på turne i en rekke byer og tettsteder i Sør-Norge. Framtida for Sol i Skuggeskog er lys. – Musikk lover vi å fortsette med. Samtidig tar vi ingenting for gitt. Alt vi oppnår i musikkverdenen er egentlig bonus, avslutter Ingrid.

HØR MUSIKKEN: I forbindelse med utgivelsen av det kommende albumet, legger bandet ut på turné. For oppdaterte nyheter og turnélister; sjekk bandets facebookside. Lytt til musikken i WIMP, iTunes og Spotify.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

DEN GODE FØLELSEN –innovativ, miljøvennlig og nydelig! Geostone fra italienske Piemme Pris fra kr. 599,-

NYHET 2015!

Venis Newport Natural

Modena fører bredt sortiment av fliser til bad, kjøkken og stue Treverk Marazzi Rovere

NYHETER 2015 /modenafliser

FORUS

STAVANGER

SANDNES

BRYNE

T: 51 44 31 66 Åpent: 9-19 (9-14) T: 51 68 15 50 Åpent: 9-16 (Lør stengt)

T: 51 88 08 90 Åpent: 7-17 (9-14) Tors: 7-19

Venis Park Natural

modena.no Equipe Rhombus

Equipe Caprice Chatelet

EGERSUND

T: 51 49 55 60 Åpent: 7-17 (9-14) Tors: 7-19

T: 51 48 96 60 Åpent: 7-16 (9-14) Tirs-tors: 7-18

FLISER – OVNER – SKIFER – NATURSTEIN – BELEGNINGSSTEIN – MUR OG BETONGPRODUKTER Oppdal

Ålesund

TrOndheim

Kåsenveien 9 7340 Oppdal Tlf.: 954 98 000

Lerstadvegen 519 6018 Ålesund Tlf.: 70 15 48 00

Tungasletta 7 7047 Trondheim Tlf.: 918 84 260

Åpent: 7-16 (10-14)

Åpent: 10-18 (10-15)

Åpent: 10-18, 10-19 (10-15)

OPPDAL:365 / SOMMER-15

MedleMsfordeler

NY BOLIG?

Vognill boligområde - sentralt i Oppdal www.vognillboligomrade.no

• • • • • • • • • • • • •

60 store tomter Landlig Fantastisk utsikt Barnevennlig 500 m til barnehage og barneskole 7 km gang- og sykkelvei til Oppdal sentrum Opparbeidede lekeplasser og friområde Midt i Oppdals rando-mekka - ”Ski in, ski out” Perferkt utgangspunkt for ski-, sykkel- og fotturer i fjellet Nærhet til Vangslia, Grøtsætra og Gevillvassdalen Nær preparerte langrennsspor Lysløype Vognillbua som grendas treffpunkt

Kjøp bolig og få gratis hjelp med innredningen!

Finn drømmetomta på Vognill og drømmehuset hos oss!

Ved kjøp av bolig får du 5 timer med vår samarbeidspartner Interiørarkitekt MNIL, Sophie Elnan Flatval.

Vi har 39 flotte hus å velge blant, og våre arkitekter kan skreddersy din favoritt til å passe ditt behov. Hos oss får du - det du vil ha! Kontakt: Stig Fjellstad Telefon: 990 23 901 / stig@oppdalbygg.no www.oppdalbygg.no OPPDAL:365 / SOMMER-15

GJENBRUK: En gammel dør fra en nedfalls sæterbu har fått nytt liv i det oppgraderte huset. Bak døren skjuler tekniske installasjoner seg.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

GLASSOVERGANG: Skillet mellom det gamle huset og tilbygget er lagd i glass. Det gjør overgangen tydelig. En solfylt kontorplass har tilhold i glasspartiet.

HUSPRATEN

Nye horisonter Samtidig som gården etter besteforeldrene ble utvidet med et moderne tilbygg, åpnet Inger Kristin Gorseth opp for en ny del av seg selv: Hun slapp kunstneren løs! TEKST OG FOTO: UNNI SKOGLUND

ola tegner mønstre på gulvet inne hos Gorsethfamilien. Den henger over Ålmannberget på den andre siden av dalen, og nå velter den strålene sine inn gjennom store vindusflater. Over sofaen inne i hovedhuset henger Ingers egne bilder i glass og rammer. Mange av bildene hennes er inspirert av landskapet i Oppdalsområdet. Det er snart 20 år siden hun tok over gården etter besteforeldrene sine. Etter mange år utenfor bygda, vendte hun tilbake til opprinnelsen sin. Huset hadde stått tomt fire-fem år etter at besteforeldrene døde. – I og med at storesøsteren min hadde odel på gården, regnet jeg ikke med at jeg skulle overta. Men da hun var godt gift på en storgård i Grong, så fikk jeg muligheten, sier Inger. Hun tok med seg mannen Dag og satte kursen mot midten av Norge i 1996. Da hadde hun bodd sørpå i 12 år. Hun hadde utdannet seg på Stend jordskifteskole og på Ås landbrukshøgskole. Jobbet både i Statsskog i Oslo og i Vegvesenet på Hamar. FLAMMENES ROV Gården Gammelstuggu ved Gamle Kongevei på Oppdal er slettes ikke så gammel som navnet skulle tilsi. En brann på nyttårsaften i 1949 sørget for uønsket fornyelse. Hovedhuset ble flammenes rov. Uten forsikring var det med mye møye og stort besvær at gårdsboligen igjen ble reist. – Farfar bygde opp igjen huset, i to etasjer og med en grunnflate på 50 kvadratmeter. Da vi overtok huset hadde det bøttevis med sjarm, men det bar også preg av at besteforeldrene mine hadde dårlig råd da de bygde det. Materialene var ikke de beste og isolasjon var det smått med. På vindfulle dager merket vi godt trekken fra sprekkene mellom gulvplankene, sier Inger. Huset er spesielt bygd. Med dragere i alle himmelretninger. Hun og mannen bygde bad, og gjorde enkel oppussing etter at de overtok. De første to årene pendlet hun mellom jobben på NSB i Trondheim og gården i Oppdal. Klokken fem hver morra sto hun på perrongen for å ta nattoget inn til Trondheim. Hun returnerte først når det var blitt kveld. Så fikk Inger og Dag en datter. To år etter kom datter nummer to. Da Inger fikk arbeid hos Oppdal kommune kunne hun vinke farvel til den slitsomme pendlingen. – Småbarnsfasen er intens og mye av tida kretser rundt hus og hjem. Selv om vi ikke hadde så voldsomt mye boltreplass fungerte huset godt. Men etter hvert som jentene ble større kom behovet for flere rom.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

VOKSTE MED FAMILIEN Med gården fulgte det med et jordstykke oppe i lia. For få år siden fikk Inger og Dag skilt ut eiendommen som hyttetomter. Etter tomtesalg hadde de finanser til å fornye og bygge på huset. Å rive og bygge nytt var ikke noe alternativ for dem, selv om det sannsynligvis hadde vært vel så kostnadseffektivt. De ønsket å ta vare på huset og historien. Et moderne tilbygg til hovedhuset tillot boligen å vokse i takt med beboernes behov. Inger viser villig vei inn i husets nye oase. På grunnplan har et bad, et romslig vaskerom, et soverom og en kontorkrok kommet til. I etasjen over har det blitt gjesterom og ikke minst: ungdomsstue. Digre vindusflater gir panoramautsikt. – Vi så at ungdommene våre hadde behov for mer plass for seg selv. Vi ønsker å ha en heim som kan være et møtepunkt, hvor de kan ta med seg venner. I tillegg til tilbygget valgte vi å bygge ut stua i hovedhuset. Hele det opprinnelige huset ble totalrenovert. Gulvene ble revet ut. Isolasjon kom på plass og det ble lagt inn vannbåren varme. Vinduene ble byttet og panel ble skiftet ut. Våren 2014 var renoverings- og byggeprosjektet ferdig. Nå mangler det bare noen lamper, her og der. Inger er tydelig på at det nye huset, uansett hvor flott og stilig det er, ikke skal stå på stas, men brukes. Møbler og overflater er valgt for å tåle en støyt. KRÆSJLANDING Selv om Inger stråler om kapp med sola i dag, har det ikke alltid vært slik. Flere år før oppussing og utbygging ble planlagt mistet Inger energien og gnisten. En tung dag ble til en tung uke, og den tunge uka ble til tunge måneder. I flere år vekslet hun mellom perioder i jobb og perioder med lange sykemeldinger. – Jeg møtte veggen med et heidundrende smell. Det var en skikkelig kræsjlanding, sier hun. Etter flere vanskelige år og mange forsøk på å stå i jobb, ble hun uføretrygdet i 2012. Samtidig skjønte hun at noe måtte gjøres for å finne tilbake til en normalisert hverdag. Hun meldte seg på sommerkurs i maleteknikk på Inderøya. Hun tok med seg malepensler og akvarellpapir og la i vei. Nå skulle en gammel interesse løftes opp til et nytt nivå. – Å gå inn i malingen treffe mange dyktige og spennende mennesker, var en skikkelig energiboost for meg. Jeg ble kjempeinspirert og bestemte meg for å gjøre noe jeg aldri hadde turt før: stille ut bildene mine! Hun fikk låne en fin og tom låve på gården til en god venninne av seg. På 50-årsdagen sin ønsket hun velkommen til utstillingsåpning. Jaggu ble ikke 21 av de 24 bildene hun stilte ut, solgt! Det var bekreftelse nok til at hun fortsatte å fordype seg i kunsten. En ny epoke i livet hennes hadde begynt.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

GÅRDSTUN: En ny maskinlaftet tømmerkasse ble bygget under restaureringen. Den ble koblet sammen til den gamle tømmerkassen med en overgang i glass.

SPISEPLASS: Et stort og solid trebord er perfekt til å samle familien rundt.

KOMMENTAREN: ANNA ERVIK JOHNSEN: ARKITEKT MNAL

TROLL ARKITEKTER AS i Oppdal står bak tilbygget på gården til Inger Kristin Gorseth. – Hovedtanken var å bevare karakteren på tunet, men uten å kopiere det som har vært gjort før. Vi ønsker å ta historien videre - en naturlig utvikling av et gårdstun, sier sivilarkitekt Anna Ervik Johnsen. Gårdstunet består av flere små trebygg fra ulike tidsepoker, og for arkitekten var det naturlig at utseende på nybygget skulle passe inn. SLIPPER INN SOLSKINNET: Sola har sett generasjoner komme og gå på Oppdal. Store vindusflater ønsker den velkommen inn hos Inger Kristin Gorseth og familien.

– Alle byggene på tunet har sin egen historie og er preget av tidsepokene de ble bygd i. Samtidig som det nye skal passe inn, så skal nye bygg også få lov å representere sin egen tid og fortelle sin egen historie. Hun var også opptatt av ikke å ødelegge karakteren på det forholdsvis lille og intime bolighuset de skulle bygge på. Det ble dermed naturlig å legge til en ny bygningskropp ved siden av.

– Etter en periode utenfor arbeidslivet var det en utrolig befrielse for meg å kunne skape noe gjennom maling. Det var veldig tungt å gå og være ufør og ikke yte noe til samfunnet. Jeg hadde ingen bandasjer eller krykker som viste at jeg ikke var jobbdyktig, sier Inger. Hun har nå flere utstillinger bak seg, og enda flere foran seg. Hun har fått seg atelier på gården til venninnen, og maler jevnlig. I tillegg både syr og strikker hun. Kreativiteten gjenspeiler seg i huset. Flere steder har hun lagd små tablåer ved å stille sammen planter og ting som spiller på hverandre. Det vises godt at mor i huset har sans for detaljer.

HUNDESPANN Omtrent samtidig med at hun åpnet opp for kunsten skaffet hun seg to huskyer. Friluftsliv har alltid vært viktig for henne og hun har hatt hund helt siden studiedagene. Allikevel var det noe nytt med hundene Luna og Krølle. – Å bruke hund i hundespann er utrolig fint. Jeg er sterkt betatt over hundenes kraft og lojalitet. Det er fascinerende å se hvordan de jobber sammen og utfyller hverandre. Mens kunsten gir overskudd og livsgnist til hodet hjelper hundekjøring henne til å holde kroppen i gang. I 2013 var Inger handler for Yvonne Dåbakk, sammen med Yvonnes mann Kenneth Dåbakk, i Finnmarksløpet. De kjørte følgebilen og Inger kom tett på

– Valg av maskinlaft anså jeg som en god videreføring av det tradisjonelle laftet som finnes på tunet fra før, samtidig som hus i massivt tre er sunne, gode hus å bo i, sier Johnsen. Hun forklarer at kombinasjonen tilbygg i maskinlaft og rehabilitering av gammelt hus sjeldent er rett fram, verken i prosjekterings- eller gjennomføringsfasen. Johnsen framhever det gode og inspirerende samspillet mellom kunde, arkitekt, og ikke minst håndverker. – Ola Riise Falksete i SHR Bygg er blant dem som gjorde en kjempejobb med tilbygget, sier Johnsen og erindrer hans kommentar: “Litt hæubry bli dæ, men ta fæ oss te”. Arkitekt Kyrre Riise var også viktig i prosjektet med sin bakgrunn som snekker, sier Anna Ervik Johnsen.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

hundekjøringen. – Så lenge jeg ikke har mer enn to hunder så kan jeg ikke kjøre med slede, men jeg leker med tanken om å skaffe meg to nye huskyer. Jeg drømmer om å kjøre med slede innover fjellet å bruke hundene som trekkraft. Hun lar blikket gli over fjellene på andre siden av dalen. – Jeg er temmelig sikker på at jeg har verdensrekord i å bestige Vetlnøsa, sier hun med et stort smil. Å vende tilbake til Oppdal var et godt valg for henne og familien. Å oppsummere hvem Inger er, kan ikke gjøres i en fei. Hun dyrker mange interesser og sider av seg selv. Å kalle seg kunstner vil hun ikke. – Jeg ser på meg selv som en amatørkunstner, som forsker på og utvikler uttrykket mitt. Etter at jeg ble 50 år har jeg blitt veldig bevisst på hvor fort tida går. Jeg er svært glad for at jeg har mulighet til å fylle dagene med noe som jeg opplever som er verdifullt, sier hun. Sola leker fortsatt skyggeteater inne i hovedhuset, og Inger viser stolt fram et stort og funksjonelt vaskerom. – Det er så mye enklere å holde det ryddig når vi har plass til system, sier hun og tilføyer: – Vi ønsket oss lys og luft, og det er vi veldig tilfreds med å ha fått på plass. Jentene stortrives også i ”nyhuset”. Det har blitt et godt hus for hele familien, sier en fornøyd Inger Kristin Gorseth.

SJØGRØNT: Fargen på kjøkkeninnredningen fant Inger i et blad. AVSTEMT: Materialer og fargevalg er nøye avstemt mot hverandre. STEMNINGSSKAPENDE: Gamle bokser, krukker, grytelapper og et hjemmestrikket kjøkkenhåndkle utgjør små fargeklatter mot den hvite veggen. UNGDOMSLOFTET: Hver tidsepoke har sine behov. I en familie med to døtre var det viktig at de også fikk ha sin plass hvor de kunne ha venner på besøk uforstyrret.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

BREDT UTVALG HURTIG LEVERING GUNSTIG PRIS Nordsjøkjøkkenet har et stort utvalg av kvalitetsprodukter i flere stilarter, både moderne og klassisk. Vi designer for deg. Gjennomført kvalitet er en forutsetning for at vi skal kunne sikre deg det beste resultatet. På vår kjøkkenfabrikk i Danmark er det erfarne håndtverkere som fremstiller ditt kjøkken. De har produsert kjøkken i mer enn 40 år.

Velkommen innom nyåpnet kjøkkenbutikk: Nyveien 2, 7340 Oppdal Tlf: 92 61 24 62 Epost: ranja@sundseth.no

Se mer på www.nordsjokjokken.no

ÅPNER 19. JUNI I OPPDAL SENTRUM!

LEIE ET HELT HOTELL? NYOPPUSSET HISTORISK HOTELL FRA 1924

KJØTT - FISK - DELIKATESSER 500 kvm med lokalmat • bakeri • catering post@oppdalsmat.no

Flere i følget? Bryllup, familiefest, konferanse? Vi har 75 rom, spisesal, flere konferanserom, nydelig kjøkken og hjelper deg å sy sammen et spennende aktivitetsprogram!

www.oppdalturisthotell.no OPPDAL:365 / SOMMER-15

BESØK KROKEN BAKERI: ÅPNINGSTIDER KROKEN BAKERI Alle fredager kl 10 - 19 Onsdager og lørdager i partallsuker kl 10 - 15 ANDRE UTSALGSSTEDER Berkåk Veikro Bygdasenteret (Berkåk) Nerskogen Landhandel Oppdalsporten Bakericaféen (Oppdal)

OPPDAL:365 / SOMMER-15

MATPRAT

TEKST: SILJE KRISTIN GRANUM FOTO: MARTIN I. DALEN

KROKEN BAKERI Har du hørt om flatbrødbakeren som ikke kunne bake flatbrød? Uvitenhet kan unntaksvis være en velsignelse, og for Inger Hilde Lilleindseth Myrbekk ble det veien til suksess.

un ekte kvalitet får oppriktig skryt blant kjennere. Undertegnede er oppvokst i en stolt flatbrødfamilie. Min gamle far er fra Verdal, og i Nord-Trøndelag er det løvtynne, sprø brødet en naturlig og høytidelig del av et tradisjonsrikt soddmåltid. Her tuller man ikke med flatbrød. Det var da mine foreldre skrøt uhemmet av det lokale flatbrødet vårt på Innset, jeg forsto dette var skikkelige varer. Jeg ville besøke arnestedet for den lokale flatbrødkunsten. Jeg forberedte meg på en bonderomantisk fortelling fra Inger Hilde sin barndom. Hvor hun sto i mjølføyka til bestemor og lærte hvordan man baker det aller beste flatbrødet. Så feil kan man ta. SEN DEBUT – Det er helt sant, jeg hadde aldri bakt flatbrød før. De ble litt tjukke i starten, men de har forbedret seg siden den gang. Så raskt ble illusjonen min knust. Regionens beste flatbrødbaker bakte ikke sitt aller første flatbrød før i 2008. I godt voksen alder. – Eldstegutten min, John Ingebrigt, sin klasse på Innset skole skulle arrangere Viltaften til inntekt for klasseturen. Og da måtte de jo ha flatbrød. Vi tenkte vi skulle kjøpe på Kvikne, for der har de godt flatbrød. Men det var så dyrt, og de skulle jo på tur. Så da tilbød jeg meg å bake flatbrød for anledningen. Til tross for tykkelsen på den første baksten fikk Inger Hilde mye skryt for resultatet. En liten drøm om å starte eget bakeri fikk vann på mølla, men å realisere planen var ikke aktuelt den gangen. Likevel skjedde det noe sjebnesvangert og her frister det å bruke det gamle ordtaket “den enes død, den andres brød”. For noen måneder senere brant det gamle eldhuset på gården ned. – Jeg har alltid bakt mye, derfor var planen å sette opp et bakstehus til meg isteden. Parallelt kom tanken: Kanskje jeg skal starte bakeri...? FLATBRØDTELEGRAFEN Og slik ble det. 5. september 2010, knappe to år etter at Inger Hilde debuterte som flatbrødbaker, ble Kroken Bakeri offisiellt åpnet. Sortimentet

besto av to typer tjukklefser samt Inger Hildes etterhvert smått berømte og beryktede flatbrød. – Når jeg tenker på det nå, var det jo bare tullfakter. Jeg er bare ei vanlig dame som baker mye, og jeg hadde ikke planlagt at det skulle gå så bra. Det skulle i utgangspunktet være en deltidsjobb, ikke et levebrød. Vi som er bosatt i den vesle bygda Innset i Rennebu, er veldig stolte av Kroken Bakeri. Det lille bakeriet hjemme på tunet hos Inger Hilde og ektemannen Jan Ove er ikke bare et sted du kan stikke innom for en smak av Midt-Norges beste flatbrød, varme kanelsnurrer og min personlige favoritt; søte havrekjeks. Bakeriet har også tilført bygda et viktig knutepunkt og samlingssted, et stort pluss i ei lita grend hvor det meste sentraliseres til de større bygdesentrene. Inger Hilde startet med å bli verdensberømt i egen bygd, og etterhvert som flatbrødtelegrafen gikk - har Kroken Bakeri oppnådd fortjent kjendisstatus blant de som setter pris på ekstra godt bakverk. Og hvem gjør ikke det? – Rennebumartnan er årets høydepunkt. I fjor solgte vi blant annet 750 poser kanelsnurrer og 200 esker flatbrød. Da er det veldig travelt i forkant, kjekt når det står på og litt godt når det er over. Jeg unnet meg ei uke ferie etterpå. BAKERIKAFÈ Ryktet om den gode smaken har gitt kraftig økning i etterspørselen, derfor kan du nå kjøpe Inger Hildes bakst på flere utsalgssteder i Oppdal og Rennebu. Men å finne fram til selve bakeriet er ikke nødvendigvis enkelt uten inngående lokalkunnskap. Kommer du med bil fra Oppdal må du først finne Seierdalsveien, så følger du den noen svingete kilometer til du finner skiltet som peker mot Innerdalen opp til høyre. Da kommer du umiddelbart til bittelille Kroken Bakeri. Flere ganger har jeg snakket med folk utabygdes fra (les; oppdalinger.) som kjenner til bakeriet - men ikke aner hvor det er. For å gjøre det hele desto mer vanskelig må man kunne sin barneskolematematikk om en skal klare å følge med på åpningstidene. – Det er da ikke så vanskelig. Det er åpent onsdager og lørdager i partallsu-

Hjemmebakst smaker aller best. Hos Kroken Bakeri finner du ingen lettvinte løsninger, Inger Hilde Lilleindseth Myrbekk bruker håndmakt til å trylle fram de ulike bakeslagene.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

– NÅR JEG TENKER PÅ DET NÅ, VAR DET JO BARE TULLFAKTER. JEG ER BARE EI VANLIG DAME SOM BAKER MYE, OG JEG HADDE IKKE PLANLAGT AT DET SKULLE GÅ SÅ BRA. Som kafègjest hos Kroken Bakeri har man full oversikt over hva som foregår på kjøkkenet. Men oppskriftene holder Inger Hilde Lilleindseth Myrbekk for seg selv.

ker. Og hver fredag. Det står da på nettsida innset.nu! Jeg tør ikke motsi bakeren. Jeg klarer aldri å holde orden i disse odde tallene, men passer ofte på å ta turen innom etter henting i barnehagen på fredager. Heldigvis finnes det mindre distre kunder enn meg. Og de aller fleste som ønsker å besøke det vesle bakeriet på Innset finner veien helt fram til tunet. – Det kommer hyttefolk og bygdefolk fra Rennebu, Kvikne, Oppdal. De handler og drikker kaffe. Se i gjesteboka, der finner du dem. (NESTEN) UTEN HEMMELIGHETER De som finner veien til Kroken Bakeri for første gang blir nok forundret over hvor enkelt utformet det er. Så fort man er kommet inn døra, stuper man nærmest over kjøkkenbenken til Inger Hilde. Følelsen av å lurkikke inn i noen sitt kjøkken er nok den mest beskrivende. En helt vanlig kjøkkenbenk, men med betydelig mindre automatikk og duppedingser enn hos

OPPDAL:365 / SOMMER-15

en gjennomsnittlig familie . Ofte finner man moren Hildur Lilleindseth i nærheten, hjertevarm og gjestfri. Samtidig møtes man av en herlig duft av ferske kanelboller og varm kaffe. Hjemmebakt er ikke et salgstriks hos Inger Hilde, det er sannheten. – Det ska vårrå hembåkkå. Det blir ikke hjemmebakt med maskiner. Kjevlemaskin får du iallefall ikke inn i bakeriet her! Inger Hilde brenner for at Kroken Bakeri skal lage rene og ekte produkter. Produksjonen skal være gjennomsiktig, uten fiksfakserier. – Folk blir forundret når de kommer hit og ser at jeg bruker helt vanlig mel. Jeg går på butikken og kjøper mel som alle andre. Det er bare at jeg kjøper litt mer enn det som er vanlig. Det er derfor du får smugtitte inn på mikrobakeriet hennes. Inger Hilde ønsker ikke å ha hemmeligheter. Eller, det er ikke helt sant. Oppskriftene hennes får du aldri.

16. november

ÅRETS FAGLIGE PÅFYLL!

Spennende foredrag og seminarer hele dagen. – Hvordan kan vi i Oppdal - Rennebu utnytte de ressursene vi sitter på?

5 FOREDRAG 3 PARALLELLE MINISEMINAR

For sjette år på rad arrangeres Næringskonferansen i Oppdal og Rennebu. Årets møteplass for ledere, styremedlemmer og ansatte i privat og offentlig sektor. Møt beslutningstagere fra hele regionen. Faglig påfyll og inspirasjon.

Program og påmelding: næringskonferansen.no

ARRANGØRER:

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Visuelt: Gjevilvassdalen

Hva er vel bedre enn å avslutte en varm julidag med fersk fjellørret og en dæsj seterrømme? Her venter fiskeren på å få napp i Gjevilvatnet.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

FOTO: Martin I. Dalen

Soria Moria Slottet i skogholtet ved RauĂ¸ra.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Terje Nylende svever hĂ¸yt i solnedgangen over Tyrikvamfjellet.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Kajakken til Anniken Øhrn glir stille forbi Rensbekksetra, omkranset av de tre Gjevilvasskambene. Man trenger ikke nødvendigvis å være høyt til fjells for å finne de beste opplevelsene.

Væromslag i fjellet. Tåka legger lokk over toppen av Blåhø.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Luftig på kanten av Midtre Gjevilvasskamben. Anniken Øhrn belønnes med panoramautsikt over Trollheimen.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Norman Sanders (85) kunne skrevet sin biografi i tre bind. Han har vært en pionèr innen datateknologi og jobbet på flere kontinenter. Hytta på Skardalen har vært et samlingspunkt for ham, den utvidete familien og dens venner siden 1975.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

HYTTEFOLK

TEKST: MARGRETE V. BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

MR. Computer Enhver livshistorie har et knutepunkt. Et sted man alltid vender tilbake til. For verdens eldste datamann har hytta i Skardalen vært navet i et dynamisk og energisk liv.

orman Sanders. En pioner. Et menneske. Han vil ikke kalle seg et geni, men hans arbeid var banebrytende innen datateknologien. Noe som skulle føre ham til de utroligste steder og posisjoner. Norman (85) sitt liv er en mosaikk av spennende historier, uforglemmelige hendelser, stort engasjement og evig kjærlighet. EN VERDEN AV TALL Myrstua i Skardalen er enkel utformet. Uten fasiliteter som innlagt vann og strøm. Ikke TV, heller ikke radio. En stor kontrast til fagfeltet Norman har jobbet med hele sitt liv. Han har alltid vært et steg foran resten av verden. Hans agenda har vært å forenkle det moderne samfunnet med datateknologi. En av de to første datamaskinene i verden kom til Cambridge University i 1948. Fem år senere startet den unge Norman på sine matematikk- og informatikkstudier ved det samme universitetet. – Sannsynligvis var jeg den første studenten som allerede hadde gjort programmering før jeg kom til universitetet. Allerede fra jeg var liten guttunge handlet alt om matematikk. Jeg hadde en enorm interesse for teknologi, forteller Norman. De første datamaskinene må på ingen måte sammenlignes med dagens PC. De tekniske nyvinningene kunne oppta hele plassen i et stort rom. Til tross for den fysiske størrelsen var de relativt innholdsløse. – Da datamaskinene gjorde sitt inntog på 1940- og 50-tallet var

interessen liten for å benytte disse i industrien. De var tiltenkt som regnemaskiner i institusjoner som finans, forskning, skoler og universiteter. Jeg var mer interessert i hvordan lage programvare som kunne gi industrien mer effektive og fremtidsrettede løsninger. Fra den unge studenten på Cambridge kom det derfor oppsiktsvekkende studier som næringslivet fattet stor interesse for. Amerikanerne var ivrige etter å få engelskmannen over Atlanteren. Den genuine interessen for tall skulle på sikt gi Norman direktelinje til Number Ten Downing Street. EVENTYRET BOEING Norman er nå en gammel mann. Registret av hendelser og opplevelser er imponerende stort. Like imponerende er hans enestående måte å huske årstallene, folkene han har møtt underveis, geografiske steder og de små detaljer. Han tar ingen snarveier som historieforteller, han setter paranteser og tankestreker hvor han trenger tid til å huske, og setter ikke punktum før han har hele konteksten på plass. – Telefonen ringte ustanselig av folk som ønsket at jeg skulle hjelpe dem. Etter jeg var ferdig ved Cambridge, dro jeg til universitetet i Vancouver, deretter Seattle. I samme by lå flyfabrikken Boeing sine produksjonslokaler. I 1959 ble jeg tilbudt jobb hos flyprodusenten hvor jeg fikk ansvaret for regnemaskinparken, forteller Norman. Engelskmannen skulle raskt bevise at han kunne revolusjonere industriell design med sine kunnskaper. Boeing var ved inngangen

OPPDAL:365 / SOMMER-15

DET VAR ET UFORGLEMMELIG ØYEBLIKK. ENDELIG HADDE JEG LYKKES. – ETTER DETTE EKSPLODERTE DET VIRKELIG.

av 1960-årene verdens ledende industrifirma. Norman oppfattet raskt hvordan han kunne effektivisere arbeidsmetodene ved flyfabrikken. Han startet ved tegnebrettene. – Alle konstruksjoner i verdenshistorien hadde hittil blitt tegnet for hånd. Det var et tidkrevende og møysommelig arbeid – med mange kilder til feil. Vi må finne ei løsning slik at datamaskiner kan erstatte denne jobben, tenkte jeg. Dermed startet arbeidet med å utvikle en software for verdens første digitale tegnemaskin. Det var et avgjørende øyeblikk da Norman og hans team skulle presentere den teknologiske nyvinningen for Boeing-ledelsen. Det kunne ende med at forsamlingen av meget erfarne ingeniører skrinla hele prosjektet. – Du skulle sett ansiktsutrykkene på de gamle ingeniørene fra de legendariske Flying Fortress-maskinene, da de fikk se en hel linje ble tegnet matematisk for deretter komme ut på papir. De var målløse. Det var et uforglemmelig øyeblikk. Endelig hadde jeg lykkes. Norman tar en kort pause. Kikker ut i lufta. Holder på minnet i noen sekunder, før han konkluderer: – Etter dette eksploderte det virkelig. En datamaskin kunne tegne bilder! Dette var den seriøse starten på dataalderen, langt viktigere enn internett. SPIKER OG HATT I tillegg ble han venn og rådgiver for den britiske statsministeren Harold Wilson. – Statsministeren ba meg gjøre et oppdrag. Dokumentet jeg skrev skulle senere vise seg å gjøre Harold Wilson temmelig kjent, det ga ham også en ny politisk karriere. Han var drivkraften for å åpne døren for moderne teknologi i britisk industri. Jeg fortalte ham hva han skulle gjøre, og han gjorde det. Tilfeldighetene skulle nå føre Norman til et land hvor datamaskinen fremdeles var fremmed for de fleste. Den første norske datamaskinen stod imidlertid ferdigstilt i 1954 ved Universitetet i Oslo. Det var likevel den danske GIER ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim som skulle få betydning for det videre livsløpet til Norman. GIER ble starten på en hel generasjon forskere og ingeniører. Resultatet er synlig i selskap og produkter over hele verden. Grunnsteinen for denne utviklingen i Norge var det Norman Sanders som la. – Jeg har alltid vært en starter som liker nye utfordringer. Etter jeg har banket spikeren på veggen, finner jeg en person med hatt som henger den der for de neste 20 årene. Slik kan jeg bevege meg videre til nye prosjekter. Metaforisk beskriver han sitt karaktertrekk. Oppgaven han ble bedt om å gjøre ved NTH var formidabel. Han skulle etablere fakultetet Regnesenteret. – Et helt nytt fagmiljø skulle stables på beina. Den nye kunnskapen skulle være tilgjengelig for alle som ville bruke den; det øvrige universitetsmiljøet og det lokale næringslivet, påpeker Norman.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Det første møtet med trønderhovedstaden var kaldt. Kledt i en tynn dress ankom han direkte fra California i januar 1963. Norman hadde på forhånd lagt en plan for hvordan han på mest effektive måte kunne bygge et solid fagmiljø. Han ville begynne med studentene. Eneste problem var at studentene allerede hadde fulle timeplaner. Norman holdt seg likevel til sin opprinnelige plan og inviterte studentene til frivillig forelesing. Han innrømmer at han var spent på oppmøtet. På forhånd var han blitt advart av NTH-ledelsen av studentene ikke ville komme. – Responsen var enorm. Forelesningssalen på Gløshaugen var full av 250 studenter som ønsket å lære seg dataprogrammering. Ledelsen ved skolen var svært overrasket, smiler Norman. DATAFABRIKKEN Det blir stille over det robuste spisebordet i hytta. Norman trenger tid til å fordøye det uslettelige inntrykket studentene ved NTH gav ham vinterdagen i 1963. Et vindu over sofaen står åpent og slipper lyden av trivsel inn i stillheten. Kameraten Tom Loader er på besøk, han har tatt en pause fra vedhogsten, drikker kaffe sammen med Normans sønn Richard og barnebarnet Andreas. Prater og ler. Skaper nye minner i solveggen til Myrstua. Norman tar en bit av marsipankaka før han fortsetter. – I løpet av det første året lærte vi over 1000 studenter basiskunnskaper i programmering. Det var rene datafabrikken ved NTH, en fabelaktig stemning bredte om seg. I løpet av to år var NTH blitt en datameteropol på europeisk nivå. La meg si det slik; NTH ga meg nøkkelen, jeg bare åpnet døra til dataalderen. Det var studentene som gjorde jobben. Det nye fakultetet holdt ikke den nye kunnskapen innomhus. Næringsliv fra hele Norge kom for å lytte til foredrag om potensialet til datamaskinen og det nye regnskapsprogrammet. Kunnskapen ble også en god eksportvare for NTH, noe som både ga erfaring og penger. – Vi hadde kunnskap og løsninger. Tiden var overmoden for at næringslivet ønsket å forbedre sine arbeidsmetoder og verktøy. Ikke kun i Norge, men våre ansatte var eksempelvis over til Universitetet i Uppsala. Svenskene hadde etablert et datamiljø langt tidligere enn NTH, men gjorde lite. Vi måtte steppe inn og gjøre jobben for dem. Samtidig henvendte det seg stadig flere studenter til Norman og hans ansatte. De kom med ulike problemer av faglig art. Pågangen ble stadig større og administrasjonen var nødt til å finne en løsning for å kunne hjelpe studentene. – Vi trengte et orakel som studentene kunne henvende seg til. En informasjonsskranke med en rådgiver ble etablert. Dette ble starten på Orakeltjenesten som fremdeles er en viktig servicefunksjon for studentene ved universitet i dag. Starteren Norman avsluttet eventyret ved NTH i 1965. Nye oppgaver i Boeing lokket ham tilbake til Seattle.

Ikke akkurat Mac Book Air-utgaven...Dette var faktisk den første datamaskinen som virket som tiltenkt. Norman med professor Sir Maurice Wilkes. Han bygde en av de første to datamaskinene som faktisk virket til det den var tiltenkt.

NORMAN SANDERS (85)

Norman har aldri sittet rolig. Det kan hende du har sett ham joggende, på ski eller på trugetur på en eller annen topp i Skardalen. Her ovenfor hytta med utsikt mot Gjevilvassdalen

Født i England, utdannet ved Cambridge Universitet. Brukt sitt arbeidsliv til å utvikle dataprogrammering til et industrielt verktøy. 5 barn Hytte i Skardalen siden 1976

Boeing 727 var historisk. For første gang i hele den teknologiske historien ble en gjenstand designet og bygget ved hjelp av tegneprogrammet CAD, som Norman var med å utvikle.

Norman med datteren Solveig. De deler samme interesse for friluftsliv og løping. I en alder av 57 løper hun fortsatt maraton.

Sønnen Ole Sanders bor i California og er medeier og regissør i Traktor-kollektivet. De har bl.a. laget musikkvideo for Madonna, Prodigy og Basement Jaxx.

Eventyrlivet til Norman inneholder også en tid hvor han fikk være med på arkeologiske utgravinger i Italia. Denne hellen har han laget av romersk murstein.

1948: Royal Air Force “- Militæret var tydeligvis ikke min sterkeste side”. Kort opphold. 1950: Admirality Operational Research, programmerte hullkort-maskiner. 1953: Cambridge University: Matematikk og programmering. 1957: University of British Columbia, Vancouver: Første ansatt i Datadepartementet. 1958: Interprovincial Pipeline Company, Alberta, Canada: Første industrielle datamaskin i Canada. Brukt til å kontrollere oljeflyten i en 3200 km lang rørledning tvers over Canada. 1959: Boeing, Seattle: Hadde et bredt arbeidsfelt hos flyfabrikken. Inkludert oppkjøp av hardware, opplæringsprogrammer, ansvar for maskinparken, gjennomføre software-prosjekter. Utvikle nye metoder for design, testing av motor og flysimulasjon gjennom datateknologi. 1959: Foreleste dataprogrammering ved University of Washington. Ble samtidig kjent med den britiske statsministeren Harold Wilson. 1963: Ansvarlig for oppbyggingen av Regnesentre NTH. 1965: Returnerte til Boeing; brakte inn den nye generasjonen datamaskiner. Skrev bøker om datateknologien. 1968: Sperry Univac, Rome; bygget opp en organisasjon for opplæring av data i næringslivet. 1970: Trondheim; Nordata Software; The Otter Group (Offshore Teknologi NTH), samtidig FNs datarådgiver til Ungarn og Jugoslavia. 1975: Bygde Myrstua. 1980: Drev R&D-organisasjon i Metier, England. 1985: Ansatt ved Elopak. 1996: Pensjonist - rådgiver, forfatter, lærer, skiløper, jogger, padler. Bøker: Computer Applications in the Field of Medicine (1970) The Corporate Computer (1973) The St. Merino Solution (1978) A Manager’s Guide to Profitable Computers (1979) Computer-aided Management (1985) Prosjektstyring Uten Tårer (1991) Stop Wasting Time (1991) The Project Manager (2012)

Gjevilvatnet fra lufta.

Norman møtte ballettlæreren Anne og falt pladask. De var gift i 29 år, før Anne døde av kreft i 2013. Hun elsket Skardalen og en stein fra området er plassert på hennes grav i England. Her med døtrene Marion og Caroline.

Gammelt vennskap ruster ikke. Her er Norman med to kompiser fra American Airforce, hvor han i midten fløy et Boeing fly UNDER Eiffeltårnet 8. mai 1945.

Hele familien har vokst opp med ferier i Myrstua, Skardalen og Oppdal.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

BOK GA HYTTE Hos den amerikanske flyprodusenten fikk Norman et stort ansvarsområde. Imidlertid klarte ikke Norman å trives hos Boeing. – Jeg kom for høyt i systemet - ut av kontakt med det tekniske, etter tre år var jeg mett og lei. Veien gikk nå videre til Roma hvor jeg bidro til å etablere enda en ny organisasjon. Oppgaven min var å løse problemet med at toppfolk i næringslivet ikke forstå nok av datamaskinen til å se dens potensiale. Løsningen var å invitere disse til kurs for å snakke og lære data, men på en menneskelig måte. For å få dette til å fungere laget jeg en modell av en datamaskin i tre. Organisasjonen varte faktisk i 40 år. Da jobben var ferdig kom en ny henvendelse fra NTH. Jeg var ikke vanskelig å be. Dermed var Norman tilbake i Trondheim fem år etter han forlot byen. Denne gangen skulle han også bygge opp en ny organisasjon. Funnet av oljefeltet Ekofisk i 1969 skapte grunnlaget for et helt nytt fagfelt, nemlig offshoreteknologi. Norman hadde ingen kunnskap om verken olje, gass eller maritimt næringsliv. – Jeg befant meg langt fra komfortsonen, jeg så ikke forskjell på en oljebrønn og et hull i bakken! Men instituttet ble bygget opp og består fremdeles. Dessuten lærte jeg mye om olje. Den unike stemningen på NTH gjenkjente jeg straks etter min tilbakekomst. Den uformelle tonen der vi kalte folk ved fornavn og ikke titler, lysten til å utvikle stadig ny kunnskap og jubelen når vi klarte det.

prosjekt-leder i emballasjefirmaet Elopak. Nå fyller han pensjonisttilværelsen med å lære bort avansert matematikk til elever i Ipswich. Helt sentralt i bildet av Norman er likevel hytta i Oppdal. I 40 år har Myrstua samlet familie og venner. Gjester fra nesten hele verden. Vært en arena for nye vennskap. Hyttebøkene er flere, de har samlet over 300 signaturer og hilsninger fra folk som har vært på besøk. Myrstua har presentert et overveldende scenario for folk som aldri har vært i Norge. – Mange av våre gjester har aldri sett et par ski eller stått på en fjelltopp tidligere. Etter nøye instruksjoner om retningen på skiene, hvordan bindingene og skistavene fungerer, tar vi med gjestene ut på tur. Først til Skyggefjellet, like sør for hytta. Dersom de overlever denne strekningen øker vi ambisjonene og går til Lundalen. Noen av dem oppnår det høyeste ferdighetsnivået og kvalifiserer til den atskillig lengre turen til Gjevilvasshytta. Felles for våre gjester er at de fascineres av naturen, og at de kommer tilbake hit. Myrstua er minimalistisk, men ikke moderne. Hytta er raus og tilbyr mennesker tid til å være sammen. Uten å måtte forstyrres av tv, internett eller radio. Finne tilbake til hverandre. Prate sammen, konkurrere i brettspill, lese bøker eller legge puslespill. – Richard har overtatt hytta nå. Myrstua vil fortsette å være familiens knutepunkt, uansett hvor i verden fremtidige generasjoner velger å bosette seg. Min kone Anne døde nylig, hun elsket vårt sted her i Skardalen mer enn noen. En stein fra Oppdal er plassert på hennes grav hjemme i England. For vår familie har Oppdal betydd alt. Det er en del av vår identitet.

SPEIDERDRØMMEN I 1975 kom kontordamen hastende inn på kontoret til Norman. Om han ville realisere ønsket om hytte på fjellet, måtte han reagere fort. Et tomtefelt i Skardalen i Oppdal var lagt ut, pågangen fra kjøpere var stor. – Richard og jeg dro på visning. Det var desember. Det var ikke ordentlig snødekke, været var rufsete og kaldt. Da vi kom på tomta visste vi umiddelbart at her skulle vi bygge hytte. Du kan dra hele veien fra Oslo til Trondheim - det finnes ikke finere sted. Dermed var drømmen Norman hadde gått med siden han var speidergutt, realisert. Kjøpt av penger han hadde tjent gjennom en bokutgivelse. Hans gamle venn Sir Antony Jay, for de fleste kjent fra tv-serien Yes Minister, oppfordret han til å skrive boken om hvordan bygge opp og drive en dataavdeling i en bedrift eller universitet. Boken ga ham Myrstua. ENKEL RAUSHET Mosaikken er ikke komplett. Til det har Normans liv for mange biter. Derfor blir denne historien ufullstendig. Han dro fra NTH i 1980, til hjemstedet Ipswich og et nytt prosjekt. Etter fem år var han tilbake igjen i Norge som

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Uttrykket “Det enkle er ofte det beste” passer godt på Myrstua, hytta i Skardalen. Den har vært besøkt ofte, og har over 300 forskjellige signaturer i hytteboka. Nå har sønnen Richard tatt over hytta og tradisjonene.

Trio Media 08/14

Vi kjenner Oppdal.

Oppdalsbanken gir deg mer enn finansiering. Vi er fullt oppdatert på hva som skjer i hyttebygda Oppdal. Vi kjenner elektrikerne, rørleggerne, snekkerne. Vi vet hvor den fineste skiløypa går, hvor du kan dra på tur med ungene – eller når du best kan få øye på moskusen. Vår lokalkunnskap er din fordel.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Da Oppdal var i gr책tt/hvitt:

OPPDAL:365 / SOMMER-15

De lo godt i gamle dager også. Oksen Brynjar er født i 1938, og har stamboknummer 4628. Her mønstres han av Eli Ekrann (til høyre), søsteren Dagny Ekrann og med datteren Sylvi på armen. Brynjar er heller vanskelig å omgås, og særlig olm er den mot menn. Foto: Borghild Heggvold. Bildet er lånt fra Lars Gisnås; 100 år i Oppdal, under året 1944.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Sett utenfra:

Espen Graff. Journalist. Tidligere ansatt i Radiosporten og TV-Sporten. Er nå kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund. Men framfor alt er han Oppdalsambassadør.

Oppdal i mitt hjerte - så klart! Sola skinner og det er ikke en sky på himmelen. Jeg er sammen med Bjørn, en kompis som er i Oppdal for første gang. Vi setter oss i gondolen som frakter oss fra sentrum og opp til Hovden. Derfra kjører vi ned til Vangslia og tar den nye, fine åtteseters stolheisen helt til toppen. Under oss suser Erik Håker (da jeg var liten skrøt jeg av at vi er i slekt) nedover med nydelige, kontrollerte svinger. - I kafeen der oppe har de deilig mat, la oss ta lunsjen der, sier jeg entusiastisk. Så skjærer vi ned til høyre og Bjørn får oppleve pudder og Oppdal på sitt beste. -Pappa, pappa, nå må du våkne. Selja på sju sitter ved sengekanten og synes pappa har sovet nok. Vi er hos oldemor i Oppdal, det er påske og ute skinner sola. Selja elsker å stå på ski og kan nesten ikke vente med å komme seg ut til løypene i Stølen, Hovden og Vangslia. Favorittløypa er i Ådalen. Jeg innser at det blir en ny dag med t-kroker, tallerkener og stolheisen i Vangslia. Stolheisen som jeg har kåret til den tregeste i landet. Den går så sakte at jeg flere ganger har vurdert å ringe min psykologvenn når jeg sitter der og irritasjonen når nye høyder. Selja får en krone for hver gang pappa banner. Heldigvis kan man benytte samme heiskort i alle anleggene. Det kunne man ikke da Bjørn var i Oppdal for første og siste gang, og opplevde at kortet han kjøpte i Vangslia ikke var gyldig i Stølen. Aldri mer, sa han og dro sørover til Hemsedal igjen. Etter frokost hos oldemor i Morkelveien, er Selja og jeg på plass i stolheisen i Hovden og kjører raskt ned til Ådalen. Og det er da jeg nok en gang får denne lykkefølelsen. Følelsen av å være hjemme, nydelig natur og skikjøring i toppklasse. Helt uavhengig av infrastruktur og heisanlegg. Jeg ble født i Oppdal høsten 1969. Med unntak av min farfar (som elsket oppdalsfjella) er hele slekta fra bygda og områder i nærheten. I barndommen var jeg lange perioder hos mormor i Gamle Kongevei, etter jeg ble voksen besøker jeg bygda flere ganger i året. Da jeg giftet meg

OPPDAL:365 / SOMMER-15

(det ble ingen suksesshistorie, men vi fikk en flott datter) var vielsen i Oppdal kirke. Et sted der mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har gjort det samme før meg. Når noen spør hvor jeg er fra, svarer jeg alltid; vokst opp på Kongsberg, men jeg kommer fra Oppdal. Det er en meget viktig presisering. Nå bor jeg i Ullevål Hageby på Oslos vestkant, men håper at datteren min skal få et nært forhold til og like mye glede av Oppdal som meg. På kjøkkenveggen hjemme henger et stort bilde der hun som to-åring sitter på en benk nedenfor Gjevilvasshytta og ser ned mot de vakre strendene på Rauøra. På den måten er jeg litt i Oppdal hver dag. Det er det vakreste bildet jeg vet om, og Selja mener fortsatt strendene er mye flottere enn de hun har opplevd i syden. Jeg har fått låne en alt for dyr sykkel av min gode venn Dag Erik Pedersen. I starten turte jeg ikke en gang å bruke den, men i fjor sommer var jeg smart nok til å ta den med til Oppdal. Det har jeg aldri angret på. Kveldsturene på Rauhovden, i Gjevilvassdalen og innover Orkelsjøen har forsterket mitt nære forhold til Oppdal, Norges vakreste fjellbygd. Mulighetene er uendelige og naturopplevelsene like sterke og flotte, hver gang. For meg har Oppdal tidligere vært mer vinter enn sommer. Det har endret seg og jeg gleder meg som en unge til nye sommeropplevelser. Jeg er altså veldig glad i Oppdal, men legger ikke skjul på at jeg i perioder har vært kritisk til noe av det som har skjedd og det som ikke har skjedd i bygda. Slik blir det vel med det man har et nært forhold til. I min tid som programleder og redaksjonssjef i NRK reiste jeg mye og fikk oppleve flotte steder. Under VM i alpint i Åre i 2007 ble jeg før og under mesterskapet godt kjent med holdningen til turisme, og svenskenes forståelse av hvor viktig det er å jobbe mot et felles mål for å lykkes.

Motivet med datteren Selja og Gjevilvassdalen henger på kjøkkenet til Espen Graff. Slik får han litt av Oppdal til Oslo hver dag.

I mine øyne har Åre oppnådd mye man også burde fått til i Oppdal når det gjelder å tilrettelegge for turisme, sommer som vinter. Uavhengig av geografisk beliggenhet, befolkningstetthet og andre dårlige unnskyldninger. Og ja, jeg er enig i at alt ikke er like sjarmerende i Åre. For en turistbygd som stadig figurerer på listen over steder i Norge med mindre sjarmerende sentrumsbygg er det kanskje ikke særlig god reklame at det søndag før påskeuka nesten ikke var mulig å bestille en pizza rett før klokka ni på kvelden. Eller at den forvirra svensken jeg traff dagen etter, fortalte at han etter en halvtime nesten hadde gitt opp å finne omkjøringen til Oppdal stasjon, det var gjerder over alt. Enda verre var det nok for min kompis fra Molde, som to år tidligere fikk beskjed om at rommet han hadde booket til påsken ikke kunne benyttes. Hotellet kom ikke til å holde åpent likevel. Alt dette og likevel er jeg så glad i Oppdal at jeg snakker varmt om bygda hver gang jeg får mulighet. Utover utfordrende pizza-bestillinger søndag kveld er jo servicetilbudet imponerende. Butikker med godt utvalg, hyggelige og imøtekommende ansatte og ikke minst et kulturhus som har gitt Oppdals innbyggere og besøkende en ny dimensjon. Og så er det noe med oppdalingen. Muligens noe treg og avventende, men alltid behjelpelig og varmt tilstede når det gjelder.

Sammen med mange spennende aktivitetstilbud og en natur i verdens-g klasse, er det ikke rart at stadig flere ønsker seg hytte i området. Jeg er innom Finn.no nesten hver uke og drømmer om hvordan det vil være å ha hytte i bygda mi. Men det blir langt fra Oslo, og det er nok her mye av utfordringen ligger. Ikke alle kan lande med fly på stripa til Kjell Inge. Jeg pleier å si til friluftsinteresserte venner i hovedstaden at de ikke aner hva de går glipp av når de ikke har testa skikjøringa eller fjellturer på Oppdal. De som endelig får ut fingeren og drar dit, er alle enige om at dette kanskje er det råeste i Norge, i hvert fall høyt oppe på lista. Det er verdt noen timer på tog, i buss eller bil. Og så slipper man den uendelige køen nedover i Hallingdal søndag kveld. I en kaffepause en tidlig maidag ser jeg på Facebook at Hans Gunleiksrud har testa pudderplankene i Storlidalen igjen. Stor kontrast til utsikten fra kontorvinduet mitt her på Ullevaal Stadion, regnvær og kø på Ring 3. Jeg ser på kalenderen. Bare fire uker til neste tur til Oppdal, heldigvis. Oppdal i mitt hjerte, med eller uten gondol. Og kanskje blir Bjørn med. Så klart.

OPPDAL:365 / SOMMER-15

DET DU TRENGER! KJØPESENTERET MED BEST SERVICE - MIDT I SENTRUM, VELKOMMEN!

Kategori ALLE OPPLEVELSER

Vis anbefalinger

Opplevelser

Vis på kart Gradering

ALLE

ZAVANNA

SPISBAR

Info & om

/OPPDAL

BRILLEHUSET SYNSAM

Område ALLE

Søk

RUTH´S SPORT OG MOTE

REISELYST I LOMMEFORMAT! HYTTDALSKAMBEN

KNUTSHØ Lanseres

RISBERGET

1. oktober

VASSENDSETRA

Vi gjør det enkelt, og samler alle turer på ett sted; BLÅØRET

OPPDALSMUSEET

www.turapp.no/oppdal Turgleden er for alle!

ELGTJØNNA OPPDAL:365 / SOMMER-15 100

TYTHØA

RAUHOVDEN

BAD

Nytt vårt deilige bad m/sklie, barnebasseng, varmebad, boblebad med mere

KINO

Ta med familien på en spennende film i en av våre to topp moderne kinosaler

SCENE

Fra de lokale til de store nasjonale artistene får du i kulturhuset gjennom en vintersesong

Opplevelseshuset i sentrum - Åpent hver dag KAFE

GALLERI

BIBLIOTEK

Billetter og fullstendig program: www.oppdalkulturhus.no Tlf.: 72 40 15 00

Velkommen til Oppdalsmuseet i sommer! Oppdalsmuseet ligger i naturskjønne omgivelser like ved sentrum. Med et stort antall tømmerhus fremstår området som et unikt miljø fra slutten av 1500-tallet og fram mot midten av 1900-tallet. Åpent for publikum: Fra 16. juni - 30. august. Tirsdag og torsdag 10.00 - 15.00 Søndag 11.00 - 17.00 Omvisning, servering av hjemmebakst og kaffe. Arrangement i sommer: Søndager: Demonstrasjon av lokalt håndverk 21. juni: Mathistorisk vandring 5. juli: Åpen dag OPPDAL:365 / SOMMER-15

101

www.oppdalsmuseet.no

NAUG & V E N N E R

Oss tållåst i Oppdal

Nye Audi Q7 quattro® Nye Audi Q7 er mer kompakt og oppleves romsligere enn forgjengeren. Den er også opp til 325 kg lettere. Velg mellom en kraftig og effektiv TDI- eller TFSI-motor med quattro® firehjulsdrift som standard. Velger du i tillegg firehjulsstyring og luftfjæring, har du full kontroll over bilen i alle situasjoner. Det skulle gjøre norske veier til et festmåltid. Drivstofforbruk 5,7–7,7 l/100 km ved blandet kjøring. CO2-utslipp 149–179 g/km.

102

OPPDAL:365 / SOMMER-15

Bil Trondheim Ingvald Ystgaardsvei 19-21 7047 Trondheim Tlf: 24 03 17 53, Mob: 99 20 52 70 www.mollerbil.no