Gamle bĂĽter blir til hus for fuglene. MuddvĂŚr i Vega. Foto: Ann Kristin Klausen.
38
Ressurs for kystfolket Høsting av sjø- og kystfuglers ressurser i form av egg, kjøtt, dun og fjær har foregått siden steinalderen. Fangst- og veidefolket spiste mye fugl, og de varierte sikkert kostholdet med egg. Flere steder i landet er det funnet beinrester av ærfugl i avfallsdunger fra steinalderen. Fugleknokler fra Skjonghelleren på Sunnmøre, datert til å være 29 000 år gamle, gir oss de eldste opplysningene om fuglefauna i Norge. Beinrester som er funnet her, stammer fra rype, alkekonge, lomvi, polarlomvi, alke, lunde, teist, havhest, svartand, krykkje, ismåse, tyvjo, praktærfugl og ærfugl. I Blomvåg i øygarden ved Bergen er det også funnet rester av fuglemåltider, deriblant av ærfugl og praktærfugl, datert til å være cirka 13 000 år gamle.65 En rekke andre steder er beinrester etter ærfuglmåltider funnet, for eksempel i flere hellere på Halmøya i Flatanger i Trøndelag.66
Vill- eller tamfugl? Etter hvert har menneskene endret atferd med hensyn til ærfuglen, en endring som har gjort at ærfuglen har gått fra å være et byttedyr til i større grad nærmest å bli et «husdyr». Denne kultiveringa, i form av utstrakt tilrettelegging for rugefuglen, med vokting, tilførsel av reirmateriale og bygging av ærfuglhus, har variert både med tid og sted. Den har foregått til ulike tider og på forskjellige steder langs deler av kysten, særlig fra Trøndelag til Troms. Sanking av dun og egg fra ville ærfugler har vært utført parallelt med høsting
av ressurser fra «tamme» ærfugler. Fordelen med kultivering er reinere dun og flere fugler på eget område. Sjøfugl hekker gjerne i fellesskap, men den ville ærfuglen vil vanligvis hekke mer spredt enn den tamme, som kan hekke i store kolonier. Store bestander av ærfugl kan oppstå også uten tilrettelegging. Vanligvis vil de store koloniene være på mindre holmer hvor det ikke er rev eller andre fiender. På større holmer og øyer hekker de ville ærfuglene mer spredt. Ærfuglen er en villfugl, og er ikke tam som følge av forutgående temming. Ved kultivering oppstår en særskilt symbiose mellom menneske og ærfugl. Den fuglen som slår seg ned i tilrettelagte hus, og ruger og klekker ut sine egg i menneskehøstet tang, i omgivelser hvor predatorer aktivt holdes unna, er fortsatt vill. Den er ikke husdyr slik hunder og katter er det, men finner seg i og trives i menneskenes nærvær. Det nære båndet til ærfugler er noe særskilt i Nordland, og enkelte andre steder langs kysten. I en artikkel i tidsskriftet Ottar skriver Helge A. Wold: «Innafor det store geografiske området det her er snakk om, har folk kommet fram til forskjellige løsninger når det gjelder produksjonsform. De reint følelsesmessige holdningene til fuglen skifter også mye fra sør til nord. Mens ærfuglen mange plasser i Nordland nærmest opptrer som tamfugl i hekketida, får den folk i Finnmark til å slikke seg om munnen og tenke på en saftig steik. For kystfolket lenger sør er slike tanker jamgodt med
39
Været Tron Soot-Ryen publiserte i 1939 en artikkel om eggog dunvær i Troms, hvor han definerte et egg- og dunvær som: «(…) et område hvor det hekker eller kan hekke sjøfugl, og som eieren akter å utnytte på denne måte. Været omfatter alle holmer og skjær som ikke er overskyldt ved almindelig høivann, mens skjær som faller tørt ved lavvann ikke kan regnes med til området, og fuglefjell går selvfølgelig inn under begrepet eggvær.»70 I artikkelen «Fuglefjell og fuglevær» fra 1948 skriver Soot-Ryen videre: «Det er ikke noe skarpt skille mellom fuglefjell og fuglevær, de kan gå umerkelig over i hverandre. Midt i et fuglevær med måse og ærfugl kan det i en liten bratt fjellvegg hekke en krykkjekoloni. Men de store fuglefjellene skiller seg likevel tydelig ut fra værene. De er så karakteristiske i formen, de bratte fjellsidene med smale hyller og urer med lunde i kløftene, og her bor fuglefjellsartene i et antall så overveldende stort at til og med det største vær blir ubetydelig ved siden av.(…) Det er måse og ærfugl som er de typiske artene på egg- og dunværene. Gjennom generasjoner har eierne av de mange holmer og skjær langs kysten vernet om sjøfuglene som hekket der og samlet inn egg og dun på eiendommen sin. Egg- og dunværene ligger spredt langs hele vestkysten av Norge, forholdsvis få på Vestlandet, i tiltagende antall nordover med hovedtyngden langs Helgelandskysten. Men også i Lofoten og Vesterålen, i Troms fylke og langs Vest-Finnmark finnes det atskillige fuglevær. I Øst-Finnmark, der kysten ikke har noen skjærgård, er det fuglevær på øyene i fjordene helt til grensen mot øst.»71
40
kannibalisme. Man spiser ikke en vergeløs venn! Der utnytter man nemlig fuglens naturlige behov for beskyttelse i rugetida ved å verne om den på best måte. De bygger ikke bare reir til ærfuglen, men de reiser også egne hus som skal gi vern og ly. Med dette ‘produksjonssamvirke’ mellom ærfugl og menneske følger det en rekke raffinerte teknikker og redskapsformer, noe som særlig er kjent fra Helgeland og Salten.»68
På flate og fjell Fuglefjell, eggholmer og dunvær finnes så godt som langs hele Norges vestlige og nordlige kyst. Flere vær har blitt etablert inne i de store fjordene, som Ranfjorden i Nordland og Trondheimsfjorden i Sør-Trøndelag. Fuglefjellene strekker seg fra Stavanger til Varanger, men er større og flere nord for polarsirkelen. Hvis vi definerer fuglefjell som fjell med store fugleforekomster, flere enn 10 000 fugler, finnes det cirka 20 fuglefjell i Nord-Norge. Sør for Nordland er det bare ett, Runde i Herøy kommune vest for Ålesund.69 Mange forskjellige fuglearter hekker på fuglefjell og i egg- og dunvær. I steile fjellvegger, på nakne klipper eller i bergsprekker hekker alke og lomvi. Lunden legger sitt ene egg i steinurer eller fjell- og bergområder som er dekket av et torvlag og bløt jord. Krykkja har ofte reir i de bratte og lite tilgjengelige områdene av fuglefjellene, i sprekker og huler, eller på smale avsatser så vidt store nok til et reir. Andre arter som kan hekke i fuglefjell er havsule, havhest, storskarv, toppskarv, teist, svartbak, gråmåse og fiskemåse. Disse fuglene hekker da i de lavere, lyngbevokste delene av fuglefjellet. Men de kan også hekke på flatere holmer og øyer. De økonomisk viktigste fuglene på eggholmer og dunvær har vært forskjellige måser og ærfugl. Måseegg sankes fortsatt. Tidligere ble det også sanket egg og jaktet kjøtt fra storskarv, toppskarv, teist, terne, tjeld, gås, ærfugl og andre ender. Duna har i hovedsak blitt hentet fra ærfuglens reir.
Vikingenes fuglevær I vikingtida hadde flere høvdinger egne fuglevær. Høvdingsentrene var maktsentra med utgangspunkt i storgårder. Antagelig var fugleværene såkalte herligheter som fulgte en storgård. Håløyghøvdingen Ottar, som sannsynligvis bodde på en storgård i Troms mellom Malangen og Skjervøy, fortalte sine beretninger til kong Alfred av England på slutten av 800-tallet. På ferder til Bjarmeland hadde han truffet fiskere, jegere og fuglefangere langs Finnmarkskysten. Ottar mottok ytelser fra samene, blant annet «fugla federum», det vi si fuglefjær eller dun. Dette kan oversettes med fuglefjær, men kan også bety dun, da begrepet dun ikke ser ut til å ha eksistert i det angelsaksiske språket den gang beretningen om Ottar ble skrevet ned.72 Vi vet likevel ikke om det dreier seg om dun og fjær fra ærfuglen eller fra andre fugler. Denne «finneskatten» ble ifølge Ottar betalt etter økonomisk evne. Den rikeste samen betalte 15 mårskinn, 5 reinsdyrhuder, 10 sekker fjær/dun, 1 bjørnefell, 1 kjortel av bjørne- eller oterskinn og 2 skipsreip per år.73 En slik stor mengde ble nok ikke betalt av en same aleine, men av en «siida», det vil si av et bruksfellesskap. Ottar fortalte at finneskatten var nordmennenes største herlighet. En del av varene førte han sørover i Norge og Danmark til markeder der. Også andre nordnorske høvdinger hadde fuglevær. Gjennom sagaen om Egil Skallagrimsson, skrevet ned på Island rundt 1200, heter det at i Hålogaland fantes rikdommer som sel-veide og eggvær foruten skreifiske og sildvær. I denne sagaen fortelles det om Torolv Kveldulvsson, som, sannsynligvis på andre halvdel av 800-tallet, eide storgården Sandnes på øya Alsten i Alstahaug i Nordland. En periode styrte han også Torgar i Brønnøy litt lengre sør. Torolv Kveldulvsson Fuglefjell på Hornøya i Finnmark ca 1900. Foto: Johan Oskar Grasmo. Arkiv: Finmarksbiblioteket Vadsø.
41
Illustrasjon fra Olaus Magnus’ bok Historia om de nordiska folken fra 1555, som viser sanking av egg.
eide både eggvær og selvær. Han var opprinnelig venn av Harald Hårfagre og skal ha fått retten til å kreve inn skatt av samene i Hålogaland, det vil si Nordland og Troms, på vegne av kongen. Seinere ble Torolv brent inne på gården sin av kongen. I sagaen om Olav den hellige skreiv Snorre: «Det ligg eit vær ut imot havet, som ein fangar både sel og fugl på, og som er både eggvær og fiskevær, og dette hadde frå gammal tid lege til den garden som Grankjell åtte.»74 Grankjell var en rik bonde på Helgeland. I sin ungdom hadde han vært
42
viking, men da Olav Haraldsson kom for å kristne Hålogaland, tok Grankjell imot kongen. Grankjells sønn Åsmund ble hirdmann hos kongen.75 På storgården Tjøtta på Helgeland styrte samtidig høvdingen Hårek. Det oppsto strid mellom Hårek og Grankjell om hvem som eide noen øyer med sel-veide og eggvær. Hårek brukte dette utværet, og han hadde 10–12 mann der for å veide sel og sanke dun da Grankjell sendte sønnen Åsmund og 30 mann ut til været. Håreks menn var på vei derfra med fangsten da Åsmund med følge ankom. De nek-
tet å gi fangsten fra seg, og det oppsto kamp. «Somme av drengene til Hårek fekk juling, somme vart såra, og somme kasta i vatnet, og all fengda bar dei frå skipet deira og hadde med seg.»76 Seinere bestemte kongen at været skulle tilhøre Grankjell.77 Hårek og hans menn tok hevn ved å brenne Grankjell inne på gården hans. 30 av Grankjells menn omkom i overfallet.78 Åsmund var bortreist, men hevnet seinere sin far da han hugg ned Hårek.79 Og stridighetene mellom slektene fortsatte. Dette skal ha skjedd rundt år 1000, flere hundre år før Snorre skreiv ned sagaene. Det er også viktig å være kritisk til Snorres beskrivelser som historisk kilde, fordi hans verker har mange skjønnlitterære trekk. Hvilket utvær Grankjell og Hårek kranglet om, er usikkert. Det er antatt at Grankjell bodde på Dønna, og at utværet var Åsvær, Vandve eller andre av øyene i nærheten. Åsvær tilhørte seinere det store Dønnesgodset på Helgeland i Nordland og var et ypperlig egg- og dunvær.
I gamle kilder På Island finnes spor av ærfuglkultivering i skriftlige kilder fra 1100-tallet. Forfatter Inga E. Næss forteller i en artikkel i Årbok for Helgeland 2008 om presten Ásgeir Gûdmundsson som på midten av 1100-tallet jaktet ærfugl på Vidøy på Island. Naboenes e-kolonier ble så forstyrret at den jaktglade presten fikk betalt for å slutte med jakta.80 Næss skriver at helgelendingene kan ha tatt ærfugl-tradisjonen med til Island da de ankom øya for å finne nytt land. Utformingen av de islandske steinhusene for ærfugl er også nokså lik de helgelandske.81 I jordebøker fra 1400–1600-tallet nevnes egg og dun som goder tilhørende enkelte gårder. Øya Erkne utenfor Ålesund er for eksempel registrert som selvær og eggvær under hovedgården på Giske-godset både i 1354 og i 1477.82 Flere steder i Aslak Bolts jordebok fra rundt 1440 nevnes begrepet eggvær. Dette gjelder for eksempel Rokstad på Nordmøre hvor det til gården lå «seluer, eguer og wtrodher»,
Fra Solværøyan i Lurøy. Lovund og Træna i vest. Foto: Tormod Steen.
altså selvær, eggvær og utror.83 Jordeboka inneholder en oversikt over jordeiendommer som lå under erkebiskopen i Nidaros, det vil si jordegods i Nord-Norge, Trøndelag og på Nordvestlandet. Ikke bare jorda, men også andre goder som egg- og dunvær var grunnlag for verdifastsettinga. Landskylda for Rokstad var høy, noe som nok delvis var forårsaket av eggværet. Gården Skjølberg på Smøla i Møre og Romsdal hadde også særskilte rettigheter til eggsanking.84 Andre gårder med eggvær som er nevnt av Aslak Bolt er Nedre Liland i Evenes og Sand i Tjeldsund i Nordland.85 Under Sand lå to øyer som ble brukt til beite og eggsanking.86 På Sula i Møre og Romsdal var det eggvær, likeledes på gårdene Bjørnskinn på Andøya og Ramberg i Lofoten i Nordland.87
43
I Olav Engelbrektssons jordebok fra 1530–1540 er flere eggvær i Trøndelag ført opp, blant annet Humlingvær, Sula, Fillingsnes, Lyngøya, Titran, Småvær og Espenes, samtlige i Frøya i Sør-Trøndelag. I samme jordebok nevnes holmer i Horsvær i Sømna på Helgeland som ble brukt til eggveide. Til Sund kirke i Sømna i Nordland hørte flere holmer, som ble brukt til beite, eggsanking og kobbefangst.88 Ærfuglen og egg- og dunværrøkting er opp gjennom århundrene beskrevet i en rekke kilder. I flere er særlig det tette båndet mellom mennesker og fugler poengtert. I beretningen til den italienske adelsmannen Pietro Querini, som etter et forlis oppholdt seg på Røst i 1432, står det: «Om våren kom det utallige ville ender til denne øy. De bygget reir på øya og la seg ganske nær husveggene. De var så tamme at man aldri skremte dem. Konen i huset gikk bort til dem og da lettet fuglen ganske rolig på seg slik at hun kunne ta ett eller flere egg alt etter som hun ønsket. Av eggene laget de pannekaker til oss. Når man gikk bort fra reiret, vendte fuglen tilbake og la seg til å ruge. På annen måte forstyrret man dem ikke.»89 I beretningen til den svenske landflyktige erkebiskop Olaus Magnus om det nordiske folk fra 1555, viser en illustrasjon sanking av egg. Olaus Magnus skriver at en mengde fugler, som ikke finnes andre steder, holder til langs Norges kyster. Fuglene legger utallige egg som folk selger til god pris. Olaus Magnus beskreiv også fugler i området rundt Kvitsjøen som ga myk dun. Duna ble brukt i dunbolstre og senger.90 I en beskrivelse fra 1570–1590, gjengitt i Gustav Storm, sannsynligvis fra Vest-Finnmark, heter det at samene bodde fire steder i løpet av året. Om sommeren bodde de i fjordene og ute på øyene. Der fisket de, fanget fugl og sanket egg, fjær og dun.91 Peder Claussøn Friis forteller i Norrigis bescrifuelse fra begynnelsen av 1600-tallet at egg ble sanket fra flate øyer og holmer langs kysten. I løpet av et par timer kunne to personer sanke en tønne egg. Friis nevner ikke dunsanking eller ærfuglhus.92
44
Ole Worm (1588–1654) var en dansk lege og forsker som lagde et museum, beskrevet i Museum Wormianum fra 1655. Da Francis Wilughby skreiv sitt store verk The Ornithology, utgitt i 1678, refererte han til Ole Worm. Wilughby kaller ærfuglen «Eider» eller «soft-feathered Duck». Han skriver at folk sanket egg og dun. Duna var svært myk og velegnet som fyll i senger og tepper. Selv i små mengder varmet den godt.93 Store Tamsøy i Porsanger i Finnmark var i sin tid Norges største dunvær. I Hans H. Lillienskiolds Speculum Boreale fra slutten av 1600-tallet, står det om øya at: «Paa samme Øe holder sig en usigelig haab æder-fugle op, som der aarlig deris Unger udligger saa Duunsamlingen ofte til mange Woger skulde opløbe, om det ellers paa en samlet sted blev beregnet, hvad indhæntes.»94 Lilienskiold beskreiv også hvordan samene i Finnmark pleide å fange ærfugler i snarer på stranden.95 På 1700-tallet er ærfugler blant annet nevnt i Hans Strøms Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Sundmør fra 1762. I Erik Pontoppidans bok Norges Naturlige historie fra 1752–53, fortelles det om ærfugl, dun og eggsanking i nordnorske fuglefjell. På Henøyene, som nå ligger i Russland, sanket finnmarkingene egg og dun tidlig på 1700-tallet. Det het i 1740 at: «Tilforn da Nordmænd var mange i Tallet i Wardøe Præstegield, forre de til disse Hennøer, og samlede der om Sommeren Eederduun og Fugle-Egg.»96 Embetsmann og naturhistoriker Morten Thrane Brünnich ga i 1763 ut Ederfuglens beskrivelse, hvor han poengterte at ærfuglen hadde økonomisk betydning ut over lokal selvforsyning. Han hentet stoff til boka både fra Norge, Grønland, Island og Færøyene. Fra Romsdal beskriver Peter Schnitler dunsanking rundt 1770. Han skriver at ærfuglene, «bekiendte af deres skiønne Duun holder til paa Øerne ved Havet.»97 Siden fuglene var fredet, og det medførte bot å skyte dem, var de svært tamme. Reirene lå tett ved bolighusene. Sandøy nevnes særskilt: Øya har «den herlighed at Ee-fuglene her forsamler sig og
udlægger deres unger, de ere mest bekiendte af den Skiønne Duun som findes i deres Reeder, den levende Duun som findes i Reederne er skiønnere, og puster sig mere op end den som plukkes af Fuglen.»98 I 1786 lyste Romsdals Practiske Landhuusholdningsselskab ut en premie for å inspirere til dunsanking. Selskapet var grunnlagt i 1776 for å fremme landbruk og næringsliv i Romsdals-regionen. Statuttene for premien lød som følger: «Den Gaard ved Søekanten, i hvor mange Bønder den end beboes af, som, ved at frede sine Holme, tilveiebringer og i Selskabets Samling næstkommende 29de Januarii 1787 foreviser det største Qvantum eller Mængde Ederdun, skal nyde Præmium 6 Rd.»100 Gustav P. Blom fra Buskerud var jurist, embetsmann og politisk engasjert. Han skreiv både skjønnlitteratur og om politikk og økonomi, men hovedverket var reiseskildringen fra Nord-Norge i 1827, Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene, utgitt i 1830. Her står det: «En Erhvervskilde, der er nær beslægtet med Jagten, og derfor berøres er Fuglevær eller som det og kaldes Duun og Eggevær. Allerede i Trondhjems Stift ere Fuglevær af megen Betydenhed, t. ex. paa Tusterøen, paa Tarven, paa Osen og flere andre Stede. I Nordlandene blive de alt mere og mere betydelige, jo længere man kommer nord, og kunde være det end mere, hvis de blot tilbørligen bleve holdte i hevd. Fugleværene ere for det meste på Øer og holme, men ogsaa paa flade Næs paa det ganske land.»101 Også statistiker Jens Kraft nevner ærfuglen og egg- og dunvær flere steder i sitt omfattende verk Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, som utkom i seks bind i perioden fra 1820 til 1835. Fra Sogn og Fjordane skriver han: «Af Søefugle, ere ederfuglen, hvis Duun avgiver en vigtig handelsvare, den fornemste. Dun- og eggværene kunne på de mange holmer i Kinns prestegjeld og til dels også i Askevolds prestegjeld bli en stor herlighet når de blot kunne fredes.»102 Kraft forteller videre at forskjellige sjøfugler hekker i regionen. Viktigst er ærfuglen som bygger sine reir på nesten alle holmer og skjær langs sjøkanten,
men fordi den ikke fredes, «bringer Éggene og Duna ingen fordel».103 I Nord-Trøndelag ble de fleste sjøfugl, inkludert ærfugl, fredet, så folk fikk sanke egg og dun. På flere steder utgjorde duna en verdifull handelsvare. Kvaløy og Borgen var to gode egg- og dunvær i Nærøy. Flere steder kunne det også ha vært «fordelaktige Dunvær hvis man beskyttet dem mot tyver.»104
Sengeklær til konger og fyrster Knud Leem var misjonær i Porsanger i Finnmark fra 1725 til 1728. I hans Beskrivelse over Finnmarkens lapper utgitt i 1767, står det om ærfuglene i Finnmark: «Af de i hele Norge ved Søekanten bekiende Æderfugle haver Finnmarken et usigelig stort Forraad, saa at paa sine Steder, især i Porsangerfjorden, ere paa engang mange tusinde i en samlet Flok at see.» Leem forteller at hannen kalles «Likka» av samene. Fjærene fungerer fint som fyll i underdyner, og dun er ettertraktet av den utenlandske overklassen. Eggene er blågrå, og nesten på størrelse med små gåseegg. De smaker «ikke ubehagelig», selv om plommen er blek. Ifølge Leem smaker også kjøttet til ærfuglen nydelig. Han skriver videre at fuglen har reiret sitt i lyng eller småkratt, av og til også i gress eller tørr tang på strandbredden.99
45
Som en perlesnor på vannflaten Robert Collett var jurist og zoolog og bestyrte lenge Zoologisk Museum. Han besøkte flere egg- og dunvær, deriblant Borgvær i Lofoten og Store Tamsøy i Finnmark. Han tok en rekke bilder, observerte og gjorde notater som han seinere bearbeidet til bøker og foredrag. I boka Fugleliv i det Arctiske Norge, utgitt i 1892, skriver han: «Langs hele Kystlinien findes der neppe en Holme eller en Ø af saa stor Udstrækning, at et Par Faar om Sommeren her kunne finde sin nødtørftige Føde, uden at den tillige er beboet af et Par Kjelde, nogle Strandryler, ofte tillige af Kvikkekjelden, og nogle Smaamaager og Terner. Er Øen større, og mere lyng- eller græsbevoxet, findes der næsten altid desuden et eller andet Par Edderfugle, og enkelte af de større Maagearter, især Graamaager. Nærme vi oss de store Fuglevær eller Ægholmer, blive Fuglesværmene kjendelige paa langt Hold. Paa disse Ægholmer er Edderfuglenes Hjem. Overalt mellem Lyngen eller i Krattet ligge Hunnerne trykkede paa de 5 store gulgraa Æg, omgivne af den brusende Dunvæg; det er bekjendt nok, at de ofte lægge sine Reder umiddelbart ved Øboernes Huse, ja selv under Trappen til hans Husdør, eller under Gulvet i hans Kjøkken. Edderfuglen er ofte Beboernes eneste Husfugl; hele Sommeren igjennem ligge Familierne spredte langs Stranden, og de smaa brunsorte Unger dukke tappert i Brændingen efter Muslinger og andre Smaadyr, ligesom de med Begjærlighed søge det udkastede Fiskeaffald. Fuld Enighed hersker mellem Familierne indbyrdes; komme Ungerne bort fra sin Moder, slutte de sig til den nærmeste, som de møde, og man ser ikke sjelden en saadan Hun i Spidsen for en Række af over 20 smaa Unger, der følger efter den som en Perlesnor paa Vandfladen.»107
46
Om Tautra i Frosta i Nord-Trøndelag skreiv Jens Kraft at øya fremdeles var et fuglevær hvor især ærfuglen fantes i mengder og var fredet.105 Han påpekte at de beste egg- og dunværene i Nordland var Lånan, Sandvær, Omnøy, Lisøy og Skibbåtsvær i daværende Alstahaug, Gåsvær i Dønnes, Torgværene og Nordre- og Søndre Horsvær i Brønnøy og Hysvær, Muddvær og tildels Engeløy i Vega. På de tre siste øyene var fuglen fredet.106 Jens Kraft sin norgesbeskrivelse var en inspirasjonskilde for det omfattende verket Norges land og folk topografiskstatistisk beskrevet, utgitt i perioden 1885 til 1921, med Amund Helland som hovedforfatter. Helland skildret utfyllende både datidas og fortidas egg- og dunsanking. Han skreiv at ærfuglen i Nordland hadde økonomisk viktighet fordi den ga kostbar ederdun og store spiselige egg. Den hadde vært en inntektskilde i «umindelige tider.»108
Omfattende tradisjon Sanking av dun fra ærfugl har lange røtter og har funnet sted både i Norge med Svalbard og langs Østersjøkysten i Danmark, Sverige og Finland, likeledes i Russland, USA og Canada, på Færøyene, Shetland, Grønland og Island. Noen steder har duna bare blitt sanket fra villfugl. Andre steder har man tilrettelagt for, og voktet, ærfuglen i større eller mindre grad. Da den norske Fram-ekspedisjonen undersøkte canadiske Ellesmere Island i 1898–1902, skal deltakerne ha funnet det som trolig var ærfulgvarp av stein, ærfuglhus. Helge Ingstad tolket seinere dette som at norrøne folk rundt år 1000 nådde såpass langt nord som Ellesmere Island, siden «slike hekkekasser er ukjente for inuitkulturen, men har vært i bruk både på Island og i Norge.»109 I Danmark og Sverige skal dundrift ha tatt slutt på 1700–1800-tallet etter å ha vært praktisert gjennom flere århundrer. På Island er eksport av dun fortsatt ei næring. I Norge har egg- og dunværdrift stort sett også opphørt, men noen unntak finnes. Særlig gjelder dette i Vega i Nordland.
Foto: Barbara Baardsen / Nasjonalbiblioteket.
47