Øylandet by Orkana

ØYLANDET

DAGLIGLIV PÅ HELGELANDSKYSTEN

INGA ELISABETH NÆSS

ORKANA

DEL I ØYLIV FORORD......................................................7 HAVLANDET – et gammelt kulturlandskap .....................8 Eierforhold ...................................................12 «Ikkje all kan bo på Tjøttå, nån må bo i Tangvikje òg!» ..............................................15 En husmannshistorie ..................................17 Havgrender og Àskevær .............................19 Navnene........................................................19 Fiskerbonden blir industriarbeider ...........20 JORDA – halvt i frå åker, halvt i frå stø .................24 Fiskerbondegården......................................26 Bestemor sådde med begge hender .........26 Fiskerbonden var kvinne............................28 Kneslåtta .......................................................30 Skjærvær-teigen ...........................................32 Øymelking ....................................................32 Veien til Sørjordet .......................................35 «Tare, tang, agnskal og feskhau» ...............36

Rak .................................................................67 Uvær og forlis ..............................................70 Ulykkesårene 1870 og 1893 .......................72 «Belle Alliance» ............................................74 SLIK BODDE DE ...................................76 Nordlandsstuer og velstandsvorter ..........80 Øyhagen........................................................84 Uthusene.......................................................87 Brensel og lys ...............................................90 På torvhaugen ..............................................92 Helgelandsjentene hadde lange armer .....93 Matstell..........................................................94 Klær ...............................................................98 Å VOKSE OPP PÅ EI ØY ...................102 Den skal tidlig krøkes ...............................104 Barneregle...................................................108 Ho batt ungen fast i omnsfoten..............110 Leik ..............................................................111 Skolegang....................................................114 Internatskolene ..........................................116 Et år som lærer i Hysværet ......................118

HAVET – vei og matfat ..........................42

DAGLIGLIV OG FOLKETRO .........120

Fiskeråret ......................................................44 Båtene ...........................................................47 Opreisningen ...............................................48 Vi lavet vore Drenge tre Maaneders Kost...........................................50 I Lofoten ......................................................52 Vest for Vardø .............................................55 På heimsjøen og i værene ...........................58 Storsild-årene ...............................................61 RuseÀsket......................................................62 Sine på Skjæret .............................................66

Dugnad og arbeidsfordeling ....................122 Krafskjerringer og barsel .........................124 Best som ein går der, så ligg ein der .......126 Jul i øyan .....................................................128 Marked og fest ...........................................132 Martnasminner ..........................................133 Foreningsliv ................................................134 Det var Storfar som bestemte .................136 I butikken ...................................................138 «Når ein vart sjuk, var det bare å bli fresk av seg sjøl» ........................................139

Overtro og sagn.........................................140 Ut-Vega og hildringslandet ......................143 Havmannsbryllupet i Storbrakan ............144 ÆRFUGLEN OG DUNA – øyværingens hellige fugl.......................146 En gammel tradisjon.................................151 Et ærfuglår ..................................................152 Duna – øyværingenes gull........................159 Eggene ........................................................163 Minken – vi skjønte det i 1966 ................163 Fuglevokterne og framtida.......................165 Oljeindustrien medfører en risiko ..........167 Tradisjonen må videreføres .....................167 DEL II ØYKRANS ................................173 Muddværet .................................................178 Halmøyværet ..............................................188 Søla ..............................................................198 Bremstein ...................................................208 Hysværet .....................................................220 Skjærværet ..................................................232 Floværet ......................................................242 Utværet Lånan ...........................................250 Flæsa ............................................................262 Skogsholmen ..............................................268 Kilvær ..........................................................276 Tåvær og Vesterøyan.................................284 Ylvingen......................................................302 Andre øyer i kransen ................................308 EPILOG ....................................................320 Kilder/Litteratur .......................................329 Informanter/Andre kilder .......................330

HAVLANDET

Natt (Foto: Helge Haukeland)

Fra Åsgården mot Søla. Her lå steinalderbosettingen. (Foto: Inga E. Næss)

ET GAMMELT KULTURLANDSKAP Som en blå skygge dukker de myke konturene av øya Vega opp fra havet. Wægen står det på gamle kart, et seilingsmerke underveis i leia. Kommer du nordfra, må du gjennom et veldig øyrike med myriader av holmer og skjær. Dette er Havlandet, tusener av øyer, holmer og skjær i det store grunnhavet mellom fastlandet og egga. Da de første menneskene slo seg ned på hovedøya Vega for ti tusen år siden, dekket havet hele området mellom Vega og Dønna. På gamle strandlinjer langs fjellfoten ligger steinalderminner tett i tett, boplasser som kan dateres 9000-10 000 år tilbake i tid og kanskje er de eldste i landet. Gradvis endret landskapet seg. Den første tida etter at folk hadde slått seg ned på øya, løftet landet seg tre meter for hvert hundreår. Holmer og skjær steg opp av havet, og ble til øyer. For tre tusen år var et skjærgårdsrike formet, havlandet Vegaøyan. Antagelig ble øyene tatt i bruk til Àske og fangst av sjøfugl og kobbe i perioder av året lenge før de ble bosatt. Etter hvert slo folk seg ned ute i det store matfatet som grunnhavet Vega utgjorde. De ble øyværinger. Den skrinne jorda på øyene ble et supplement til havet og ga fôr til et par kyr og noen sauer. Ellers utnyttet Àskerbonden alle tilgjengelige ressurser som fantes på land og i hav, blant annet ærfuglen.

Jens Mortensen. Floværet 1913 (Foto: A.B. Wilse)

EIERFORHOLD I vikingtida (fram til 1030) var det høvdingene på Helgeland som eide utværene og høstet ressursene der, blant annet sjøfugl og sjøpattedyr. Hårek på Tjøtta og Grankjell på Dønna konkurrerte ifølge historiefortelleren fra Island om kontrollen over utvær, Àskeplasser og jord. Det ligg eit utvær utmed havet, som ein både fangar sel og fugl på, og som frå gammalt av har legi til garden Grankjel åtte… skriver Snorre i sine kongesagaer. KonÁikten mellom de to høvdingene førte til at Hårek brant Grankjell inne, hvorpå sønnen hans, Audun Grankjellsson, hevnet seg med øksa til kong Magnus og drepte farens banemann i Nidaros. Handel og kommunikasjon gikk sjøveien, det var derfor viktig å ha kontroll over den. Etter at Hårek hadde stilt med en stor hær mot Olav den hellige på Stiklestad i 1030, mistet de nordnorske høvdingene råderetten over ressursene i landsdelen. I perioden som fulgte, ble kystområdene styrt av sentralmakten, skriver arkeolog Birgitta Berglund.1 Men jernalderens gamle maktsentra fortsatte som storgårder i middelalderen (1030-1537), blant dem var gårdene Dønnes, Sandnes, Tjøtta og Tilrem. På 1200-tallet bodde lendemann Pål Vågeskalm på Dønnes. Han skal ha reist en kirke på Vega og gitt en gård her til erkebispen av Nidaros. Den samtidige Jon Silke på Tilrem eide havgrenda Hysvær. Torgar i Brønnøy var markedsplass i middelalderen og hadde Áere gårder i distriktet, blant annet på Vega. Bilde på motstående side: Illustrasjon fra Olaus Magnus: De nordiske folkenes liv og historie. Roma 1555

Før reformasjonen i 1537 var den katolske kirka en betydelig eier av jordegods. Erkebispen i Nidaros hadde store jordeiendommer på Helgeland i

middelalderen. Jordebøkene til erkebispene Aslak Bolt (1432) og Olav Engelbrektsson (1530) lister opp Áere gårder på Vegaøyan. Utgravde gårdshauger viser at det fantes langt Áere enn de jordebøkene og lensregnskapene lister opp. Når det gjelder tidlig bosetting på øyene, skriver Berglund at det er funnet kulturminner som boplasser, tufter etter rorbuer og naust, steingarder, båtopptrekk og ærfuglhus. I Floværet, helt ute ved egga, er det spor etter tufter fra seinmiddelalderen. Etter Svartedauden i 1350 oppsto det mange ødegårder i Norge. På Vega var ødegårdsprosenten lav. Antagelig var det skreiÀsket i værene som berget bosettingen. Å kunne kombinere jordbruk og Àske var også en stor fordel. Forskere har diskutert hvorvidt Svartedauden ikke rammet kystområdene så hardt som innlandet.2 Etter reformasjonen ble erkebispens eiendommer krongods, men kirka beholdt likevel noen av eiendommene. Sogneprestene i Brønnøy og Alstahaug hadde jord og inntekter fra øyene, blant annet ble Skogsholmen eid av Tjøtta kirke. Ifølge skattematrikkelen for 1647 eide Kongen (staten) følgende øyer i Thiøtøe Fierding: Nøtøen, Aalderøen, Thouer, Lysøen, Qualholm, Kilvær, Schougsholm, Aamundøen (Nautøy, Olderøy, Tåvær, Lisøy, Kvalholm, Kilvær, Skogsholm, Omnøy). I Vegens Fierding eide Kongen: Engesøe, Burøen, Søllen, Hyssver (Engelsøy, Burøy, Søla, Hysvær). Axel Coldevin lister i Årbok for Helgeland 1973 de samme øyene under det som seinere skal bli Angell-godset i Wegens Fierding. Under Alstedhougs præstegjeld Thiøtøe Fierding står Nåedøen, Olderøen, Lysøyen, Kilvær, Laanen, Frovær og Qual Holm.

Etter Áere kriger satt den dansk-norske kongen Fredrik 3. i 1666 med så stor gjeld at han måtte overdra statens eiendommer i Nordlandene til sin kreditor Jochum Irgens. Krongodset på Helgeland var en del av dette. Da også Irgens Àkk økonomiske problemer, kom store deler av godset på Sør- og MidtHelgeland i 1678 på hendene til Angellfamilien. Det utgjorde 487 leilendingsgårder, av disse lå 22 på Vega og 44 på Tjøtta.

jordeiendommer i egnen. Flere av øyene sør og vest for Vega kom etter hvert inn under handelsstedet Rørøy på Vega, som i årene 1701–1801 var eid av en av Helgelands rikeste menn, borgeren Nicolay Pedersen Greger.3

I årene som fulgte hadde øyene rundt Vega skiftende eiere. Øyene i nord kom under Tjøtta-godset da familien Brodtkorb arvet

Handelsstedet RĂ¸rĂ¸y 1909 (Foto: Postkort, ukjent)

Eierne, de såkalte proprietærene på de store godssamlingene på Helgeland, plasserte leilendinger og husmenn i utværene for å ta vare på ressursene der, blant annet sel og sjøfugl. Flere av øyene var store dunvær som representerte en god inntektskilde for godseieren, og dun og egg var viktig tilleggsnæring for leilendingen. Leilendingene gjorde ofte opp jordleien med dun og egg, vanlig avgift var tre kilo dun og 200 egg, som tilsvarte fra 180 til 190 reir. Etter at husmannsvesenet opphørte i begynnelsen av 1900-tallet, ble øyværingen herre på egen holme, og ærfuglduna ble omsatt i rede penger.

«IKKJE ALL KAN BO PÅ TJØTTÅ, NÅN MÅ BO I TANGVIKJE ÒG!» Det var stor forskjell på folk. En kunne arbeide og slite et helt liv, men «Det vart ikkje te å kjøp Tjøtta for!» Mens husmannen tettet glisne tømmervegger i nordlandsstua med Àller og mose, kunne han se for seg velstanden hos proprietær Brodtkorb på Tjøtta-gården, der stor rikdom var samlet i staselige våningshus og store uthus. Da Àkk man trøste seg med utsagn som dette: «Ikkje all kan bu på Tjøtta, non må bu i Tangvikje òg!» På en kontant måte forteller utsagnene hvordan folk Áest så på seg selv i forhold til godseierne.

De første matrikler og folketellinger gir opplysninger om hvem som bodde på de ulike plassene. Bare mannlige beboere, antall husdyr og mengde utsæd (korn og etter hvert poteter) er nevnt i disse annalene, kvinnene er usynlige. Det var få selveiere på øyene, men leilendinger og husmenn her ute var ofte bedre stilt enn de på fastlandet, fordi de som nevnt hadde tilgang til Àsk og dun.

I 1860 var det 31 husmenn under Tjøttagården. Arbeidsplikten varierte mellom 16 og 60 dager i året. I tillegg måtte de møte på tilsigelse mot betaling. En husmannsberetning beskriver hvordan godseieren første dag i høyonna heiste et hvitt Áagg som mobiliseringsordre på gårdens høyeste haug. Husmennene arbeidet da 12 timers dag i 20–30 dager.4

Årene 1807–14 var preget av krig og uår med dårlige avlinger og små fangster i Lofoten under skreiÀsket. Under nødsårene 1812–14 Áyttet mange ut på øyene, der Àsken som regel var en trygg ressurs. Rundt 1860 kom en ny bølge med tilÁytting, samtidig med at storsilda ga Helgelandskysten en kortvarig gullalder.

Plassen gikk ofte i arv fra far til sønn ved at sønnen overtok fars kontrakt, mens foreldrene Àkk bo på plassen livet ut. Var det ikke arvtakere, ble husmannsplassen lyst ledig, men de gamle beboerne kunne få kår der. I 1802 formulerer den gamle leilendingen i Flovær sine kårønsker i et brev til eieren av Tjøttagodset:

husmannskontrakt for parten Slaaterøen under Nordgaarden på Kilvær tinglest ved høsttinget på Tjøtta. Det var Kristine Salomonsdatter Kilvær som overlot plassen til Salomon Hansen på mannens og hustruens levetid. Av kontrakten ser vi at husmannen hadde plikt til å arbeide åtte dager i slåtten og Àre dager i våronna. Han hadde også plikt til «øyror» for å melke og passe kyrne hver «femte værdag». Ble det tørke, måtte han også frakte ferskvann til kyrne. Kontrakten gav husmannen fri hamning på inn og utmark for ei ku og to sauer.

Jei begierrer en Ko i hold og to saue og en ager kaldes storaager og ægval vil jei have saa meget saa der kommer i Nauste og det vil jei have paset af dem saa kommer og den ting bør holdes saa lenge en af dem lever og af skiøhusan vil jei have særboen begiæringen er af Niels Jonassen Floværet.5

Lotte Mathisen, Kvalholmen (Nils Svendsens billedsamling)

I 1858 ble det skrevet kontrakt mellom godseier Niels Gierbrand Brodtkorb på Tjøtta og leilending Evert Nilsen, Lånan. Leilendingen forpliktet seg til årlig å levere 100 ærfuglegg, 100 måsegg og andre småfuglegg og 3 mark (1 mark = 250 gram) renset dun. Dessuten var han pålagt å holde gård og hus i forsvarlig stand og dyrke og forbedre jorda. Den 14. september 1900 ble

Ofte ble rettigheter til egg og dun fastsatt, «rett til fugleavling». Dette ga en kjærkommen inntekt, og jordleie kunne betales med egg og dun. For eksempel var det leilendinger som betalte 200 egg og tre kilo dun pr år i leie til Tjøtta.6 På «Tiendestabburet» på Tjøtta ble varene fra øyene veid og kontrollert. Men ikke alle hadde denne retten: «Æg eller dun har husmannen ingen Ret til at forbehevde sig, hverken paa Pladsen eller udenfor samme», står det i en husmannskontrakt fra 1900.7 Landslott var en avgift Àskere måtte betale for å få benytte strandkanten for feste av garn og andre redskaper. Å greie å betale avgiften til godseieren kunne være hardt under nødsår og kornmangel, som i årene 1807–14. En sur sommer med snø i september døde folk av sult, og sølvtøyet deres havnet i Brodtkorbs kister.

EN HUSMANNSHISTORIE Berit Nikolaisen vokste opp på en husmannsplass under Rørøy. Bestefaren kom som rådsdreng til eieren av handelsstedet, Peder Tønder, og var Àsker på hans båter om vinteren. Bestemora var fra plassen Stortrøen under Rørøy gård og var taus på gården da de møtte hverandre. De ble gift i 1857 og festet plassen Rørøy-øya. Eieren ville helst at tjenestefolk giftet seg, ble husmenn og bodde så nær gården som mulig. Pliktarbeidet var 18 dager slått i høyonna. Avgift i form av penger eller annet arbeid av mann eller kone ble ikke krevd. Berits far og bestefar måtte slå på Rørøygården om dagen og utføre heimeslåtten utover kveldene og nettene. Det var et slit, verst var det når de hadde tørrhøy som det hastet å berge i hus før det kom regn eller kveldsdugg. Jorda på plassen var steinete og grunn, men de kunne fø to kyr og et par–tre sauer på den. Bestefaren passet også en kvern for Tønder. Det var et patriarkalsk forhold mellom husmenn, tjenere og herskap, forteller Berit Nikolaisen. Når det var bryllup og begravelse på Rørøygården, var husmannsfolkene til stede. Tønder og madamen sto faddere da Berits far ble døpt, og da foreldrene hennes giftet seg, Àkk de to suppeskjeer i sølv i bryllupsgave av dem.6

Skiftedokumentene viser store forskjeller i levestandard. I 1882 ble husmannsboligen til Daniel Benjaminsen i Skogsholmen taksert til mellom 150 og 200 kr: «Daniel Benjaminsen Skogsholm, 15.2.1882: kr 80 (ku kr 40). Lite bøker, bibler eller «een Kingo Psalmebog». Lite klokker og sølvtøy. Mange Àskegjenstander: liner, sildegarn, Torskegarn, Angler, Dubbel og tønner, trøer osv.» De Áeste hadde egen båt, men med ulik kvalitet på utstyret. Daniel Benjaminsen Skogsholm hadde to båter, en treromsbåt med seil og dregg m.v. verdisatt til 10 kroner, mens en «Færringsbaad med Seil» var taksert til 14 kroner. Husmenn kunne dra til Lofoten som høvedsmenn i egen båt, men de Áeste var leiekarer for andre. Ofte hadde de gjeld til lokale handelsmenn for leveranser av matvarer og Àskeredskaper.7 Etter at husmannsvesenet ble avviklet ved lov i 1928, ble husmannen Àskerbonde og herre på egen holme. Det daglige liv og virke i Vegaøyan forandret seg likevel ikke nevneverdig i årene fram mot andre verdenskrig. Naturalhushold og sjølberging preget levemåten.

Øverst: Ei lita havgrend i Vesterøyan (Foto: Inge Ove Tysnes) Fiskeværet Skjærvær fra nord. (Foto: Inge Ove Tysnes) Nederst: Hinskjeret, Hysvær mot nordvest (Foto: Inge Ove Tysnes)

HAVGRENDER OG FISKEVÆR Øyene varierer i størrelse og karakter. I Vegaøyan Ànner vi Àskeværene Bremstein, Muddvær og Skjærvær med rorbuer og brygger, kaier og store moloer. I havgrenda Hysvær har det bodd folk på 15 av øyene, de Áeste med bare én familie på hver øy, avhengig av båt for å komme til posthus, brønn, dampskipsekspedisjon, skole og butikk på andre øyer. Dunværene Lånan og Flovær er preget av ærfuglkulturen med ebaner (treskur med plass for mange fugler), og fantasifulle reir laget av stein eller rekved. Vi Ànner Áere øyer med bare én gård, som Halmøy og Vesterøyene, og større øyer som Kilvær og Skogsholmen, der husene ligger på rekke og rad. To fyr ligger i området: Steinan, vest for Bremstein og Ytterholmen i nord. I det fredete Àskeværet Skjærvær er en hel kystgård bevart med våningshus og driftsbygninger for ethvert formål, slik byggeskikken var i gamle dager. Sammen forteller bygningselementer og spor i kulturlandskapet historien om liv og virke i et landskap skapt av mennesker gjennom århundrer, der klima og naturressurser bestemte livsvilkårene. NAVNENE Øynavnene forteller om mennesker som har levd her, om bruken av øyene, formen på dem og om hendelser og sagn. De kan også si noe om hvordan naturen har blitt brukt gjennom generasjoner, om holmer brukt til beiting, om Àskeplasser, sanking av dun, om skjøtsel av landskap og fôrhenting. På treløse Skogsholmen er det funnet røtter etter skog, Tåvær var engang formet som to vær (øyer), på Rognan har isen etterlatt store steiner (raun) og en stor kil går inn mellom øyene på Kilvær. Store og Lille Emårsøy har

navn etter emåren som nesten ble borte fra Vegaøyan, Sevaldøya har navn etter Sevald som en gang bodde der og Omnøya bærer navnet til Amund (Omund). Porshammerkåsa er en holme med mye pors, på Eggløysa fant man ikke egg og sagnet sier at på Pengeskjæret grov en mann en gang ned pengene sine. Flere øyer og holmer har navn knyttet til tid, som DurmålsÁesa, MiddagsÁesa og NonsÁesa. Navn fra ei tid da folk ikke hadde klokke, men merket seg hvor sola sto i forhold til formasjoner i naturen. Når kjerringene ble enker, rodde de sjøen og Àsket. Derfor har Áere plasser kvinnenavn. Bak Marit-skjæret skjuler det seg en sørgelig historie: Marit bodde i Floværet. De hadde ikke bakerovn på øya, og hun måtte ro over til naboøya Lånan med brøddeigen for å steike brødene sine der. På veien hjem ble det uvær, hun forliste, men berget seg opp på et skjær. Der fant de henne død med brødene stukket inn under stortrøya. Marit-skjæret heter øya den dag i dag. På Daumannskjæret har man funnet lik. Bellskjæret utenfor Floværet har navn etter den tremastrede barken «Belle Alliance». En novembernatt i 1886 med orkan og fullmåne var skipet på vei fra Arkangelsk til England. Stormen jaget det inn i fallgarden, der det endte opp på skjæret. Navnene viser også at Vegaøyan er et ungt landskap, som ble bosatt først i middelalderen. Vi Ànner ikke norrøne navn blant dem, skriver Harald Falch i sin hovedoppgave om navn i Vegaøyan.8

FISKERBONDEN BLIR INDUSTRIARBEIDER Rundt 1860 kom storsilda inn til Helgelandskysten og skapte kortvarig velstand før den forsvant etter ca 15 år. De små og skrinne øyværingsgårdene ble drevet av mann og kone og hadde ofte lite jord til deling på barnerike familier. For ungguttene ble løsningen å ta hyre om bord i en båt, mens jentene skaffet seg husposter. Men mange ungdommer og voksne øyværinger forlot landet for godt rundt århundreskiftet. Øyene ble hardt rammet av den store emigrasjonsbølgen til Amerika siste halvdel av 1800-tallet og de første tiårene på 1900-tallet. Noen fortsatte å arbeide med jorda i den nye verdensdelen. Andre ble Àskere slik de hadde vært i hjemlandet, som de ti brødrene Tåvær som slo seg ned på øya Puget Island og endra familienavnet til Tower.9 I 1948 bodde det 2 488 personer i Vega kommune. Fram til 1950-tallet levde øyværingene stort sett med naturalhushold. Nærheten til Àskefeltene var fremdeles viktig, og Vega hadde mange og livskraftige Àskevær. Mekaniseringen og spesialiseringen innenfor Àske og jordbruk hadde ført til et hamskifte fra siste halvdel av 1800-tallet. Større og etter hvert motoriserte båter krevde større og bedre havner enn de små øyene kunne by. Fiskerbonden måtte nå velge mellom bondeeller Àskeryrket eller Ànne et helt annet livsgrunnlag. Den som fremdeles hadde en fot i åkeren og den andre i båten, sto i fare for å forskreve seg. Bilde på motstående side: Rester av levd liv. Stakkøy. (Foto: Helge Haukeland)

I alle viker og på alle øyer lå skøyter og mindre båter, eid av folk som også hadde sitt småbruk, eller et litt større bruk, og som prøvde å overleve med en fot på land og en i båten. Trange tider for Àskeriene og spennende muligheter innen jordbruk startet en strukturrasjonalisering og avvikling av Àskerbondetradisjoner i et tempo og omfang uten sidestykke i landsdelen. Nordlandskua ble byttet med NRF, krav til større areale og driftsbygninger. Fiskarbonden gikk i land, solgte båten og kjøpte seg traktor. Andre gikk motsatt veg. Sendte husdyra på slakteriet, leide bort jorda, kjøpte seg ny båt med kraftblokk og juksamaskin og ble helproff Àsker, eller dro til Mo for å koke jern, hvis de ikke dro til Mosjøen for å lage aluminium. De som ikke havnet i industrien, ble spredt over det ganske land.10

Etter krigen startet en ny Áyttebølge. Fra 1947 til 1977 ble antallet gårdsbruk i kommunen redusert fra 400–500 bruk til vel 70. Ingen av brukene som overlevde var Àskerbondebruk. I 1951 kom ordningen med fraÁyttingsbidrag. Det innebar at man kunne få støtte og eventuelt lån for å Áytte fra utvær. De første Àre familiene som mottok fraÁyttingsstøtte i Vegaøyan, Áytta fra Hammaren på Hysvær, Burøy, Engelsøy og Sør-Nautøy. Året etter at familien fra Hysvær rev huset og Áytta inn til Vega, Àkk havgrenda strøm. Folk måtte fraskrive seg retten til å selge eiendommen eller Áytte tilbake.

De nye industristedene Mo i Rana og Mosjøen lokket, samtidig som statlige virkemidler rev infrastrukturen sund og gjorde det vanskelig å være øyværing. Fiskerbonden byttet det frie, men harde livet på havet og jorda med fast lønn og skiftarbeid. FraÁyttingen fra værene ble påskyndet av statlig distriktspolitikk og skjøt fart etter andre verdenskrig. I 1965 opphørte Tjøtta som kommune. Etter et enstemmig vedtak i Stortingets kommunalkomite ble Husvær og Brasøy skolekretser overført til Herøy kommune, mens Skogsholmen skolekrets ble overført til Vega kommune. Komiteen argumenterte med at «de indre øyer» hadde et godt samarbeid med Vega både kommunikasjons- og næringsmessig, Mange øyværinger reiste til Mo i Rana for å koke jern, andre Àkk jobb på aluminiumsverket som reiste seg ved munningen av elva Vefsna i Mosjøen. Det var en økonomisk trygghet og en forutsigbarhet i den nye tilværelsen, men samtidig en ufrihet. Kvinnfolkene og ungene ble igjen hjemme, mens mennene fristet brakketilværelse i gamle tyskerbrakker med rundt tusen andre anleggsarbeidere fra hele distriktet. Mange trodde oppholdet skulle bli kortvarig og beholdt ankerfestet, småbruket, i det lengste, og dro hjem i helgene. Da verket på Mo startet opp sommeren 1956 med 3000 mann, tok de Áeste som hadde arbeidet på anlegget imot tilbudet om arbeidsplass, hentet familien og Áyttet. De nye blokkene som reiste seg i industribyene i Nordland ble nå erstatning for øyværingstuene.

Wægen.... et Ejland liggende langt til Havs ....Dessuden skal der omkring ligge adskillige Øer og Holmer, hvor af en del skal være bebodde... De af landets indbyggere som bebor disse ved havsiiden liggende Øer og Holmer, kan på de Áeste stæder kun føde faa Kreaturer, saa vel Kiør som Faar, og det af mangel paa Foer. De maa derfor om Vinteren naar Vandet er paa det laveste fare ud til de omliggende Skiær, og opsamle Tang og Tare som hiembringes og kaages, tillige med tørede Torskehoveder, som gives Creaturene til føde og noget Høie iblandet. Een del stade haves Ægge-Vald, hvor Ægg og Eder Duun Àndes. ... Og som Bønderne ikke af deres Gaarder kan have eller fortiene noget ere de alle Tiider paa Fiskerie saa vel hieme som andre Stæder, undtagen paa de Tiider naar de pløyer og høster deres Korn og Høe... der Ànden mange Gaarder iblandt, hvor ingen Hest holdes, de maa derfor med en Jern-spade opspade deres Agre, Høet føres i baader fra Øer og Holme og bæres i Huus. ....Om Høsten naar silden indkommer i Fiordene søger de Sild Fiskerie og om Somrene er de ud i Væhrene aa Torske-Fiske, om Vinteren reise de Áeste hen til Voge Fiskevæhr som ligger i Lofodens Fogderie, hvor Àskerie medbringes til stæder hvor de oplægges og forvares indtil det blive afhentet ... de kan ikke have deres Creature paa heimjorden, da de til deels maa føres med Baaad, dels Svæmmes over til andre Øer og Holmer .... For at mælke dem, som undertiden kan være en ½ Fiærdings Vej, mer eller mindre fra deres Hiem, og det 3 ganger hver Dag, saa lang Sommeren vahre. Morten Sommer, sogneprest til Alstahaug 1736–1765: «En kort Beskrivelse over Helgelands-Fogderi (1759–66)».

Farvel. På kaia i Lånan 1966 (Foto: Anne Johnsen) Bilde på motstående side: Stakkøy-huset er snart historie (Foto: Inga E. Næss)

ÆRFUGLEN OG DUNA ØYVÆRINGENES HELLIGE FUGL

For vi vet hva fred er. Jeg har sett ærfuglen svømme sammen med ungene sine i kveldsblanke sund.1

Ă&#x2020;rfuglen sjekker reirmuligheter. MuddvĂŚr (Foto: Helge Haukeland)

For Àskerbonden var land og hav én ressursenhet: Folk gav og Àkk noe tilbake – det er det som kalles vern gjennom bruk, eller bærekraftig bruk. Ærfuglen er det beste eksempelet på gjensidigheten mellom mennesker og naturen rundt dem. Kvinnenes arbeid med den ville fuglen var da også et av de viktigste argumentene for å gi Vegaøyan status som verdensarv. Kunnskapen om forvaltningen av arven er blitt formidlet gjennom generasjoner, fra hånd til hånd. Ærfuglen og duna er den beste formidleren av kjernen i verdensarven. Dunværene ligger i en krans rundt Vega. Det har vært 17 aktive dunvær i Vegaøyan: Muddvær, Halmøy, Bremstein/Bremsteinvær, Søla, Hysværøyan I, Hysværøyan II, Omnøy, Lisøy, Nautøy, Skogsholmen, Kilvær, Sørvær, Lånan, Flovær og Indre og Ytre Flæsen. Men rester etter ærfuglkulturen i form av gamle reir Ànner vi overalt på øyene og langs strendene på hovedøya

148

Forutsetningen for egg- og dunværene er at ærfuglen årvisst kommer til det næringsrike grunnhavet rundt Vega for å hekke. Vegaøyan er det største myteområdet for ærfugl i Norge ved siden av Froan i Trøndelag. De lokale eiendomsforholdene har også bidratt til å gjøre Helgelandskysten til «ærfuglens rike». Tidligere høvdinger og seinere væreiere plasserte husmenn og leilendinger i utværene for å ta vare på ressursene. Verdien av egg og dun gav et materielt grunnlag for at den ville fuglen kunne bli et husdyr. Like viktig er øyværingenes og Àskebondens tradisjon med å ta vare på alle ressurser i det skrinne landskapet. Ærfuglen Ànnes langs hele Nord-Atlanteren og norskekysten, men det er bare i området mellom Nord-Trøndelag og Sommarøy i Troms vi har den enestående tradisjonen der en vill fugl tas vare på som husdyr i et par måneder av året. Det Ànnes ikke noe tilsvarende på verdensbasis. Vegaøyan er i dag et kjerneområde for ærfuglrøkt, og den regionen i Norge der tradisjonen i dag er best ivaretatt. I dag er det drift i åtte dunvær: Muddvær, Halmøy, Bremstein, Hysvær, Skjærvær, Lånan, Flovær og Kilvær.

Hus for folk og hus for fugler. LĂĽnan. (Foto: Inga E. NĂŚss)

149

Ærfuglpar (Foto: Lars Løfaldli)

150

EN GAMMEL TRADISJON Utværene var fra gammelt av viktige på grunn av ressurser som sel, egg og dun. Vi vet ikke hvor lenge dun har vært handelsvare, men det kan kanskje dreie seg om tusen år. I Soga om Olav den heilage skriver Snorre: «Det ligg eit vær ut imot havet, som ein fangar både sel og fugl på, og som er både eggvær og Àskevær.» Grankjell på Dønna høstet dette utværet (trolig Åsvær), men Hårek på Tjøtta gjorde krav på det. Da det oppsto en konÁikt, sendte han drengene sine til været og tok for seg av egg og dun. Sønnen til Grankjell, Åsmund, kom over dem, han banket opp mennene til Hårek og tok tilbake lasten. Kong Olav dømte i konÁikten: Grankjell eide været. Snorre skriver:2 Ein kveld gjekk Hårek om bord med alle drengene sine og hadde innpå åtti mann. Dei rodde om natta og frampå morgonen kom dei til Grankjells gard og slo ring rundt husa. Der brann Grankjell inne og alt heimefolket hans, men sømme vart drepne ute, og tretti mann gikk med.

Etter at Magnus den gode er blitt konge, drar Hårek til Nidaros. Der er allerede Audun Grankjellsson sammen med kongen:

Leilendinger og husmenn under de seinere proprietærene og væreierne som eide øyene på Helgeland, betalte ofte jordleia med dun og egg. Gamle dokumenter forteller hvor viktige disse ressursene var for dem som bodde på øyene. I 1858 måtte leilendingen i Lånan betale følgende jordleie til væreieren på Tjøtta: 100 ærfuglegg, 100 måsegg og småegg, samt tre mark rensa dun. I en kjøpekontrakt fra Tåvær 1914, krevde kårtakeren 5 hg rensa dun 50 friske ærfuglegg fritt levert til sin bopel. Ei ederdunsdyne inneholdt fra gammelt av fem mark dun (1,24 kilo), ett kilo tilsvarte 60–70 reir. Duna ble solgt til oppkjøpere, i gode år kunne dunlotten være større enn den de tjente på lofotÀsket. Et stort dunvær kunne ha opptil 1000 fugler på reir, det tilsvarte store verdier. I skiftene fra 1880 var ei dyne verdsatt like høyt som ei ku. Duna ble da betalt med 20 kr kiloen, og ei dyne kostet 30 kroner. I 1900 var prisen steget til 25 kr per kilo dun. Ett tonn renset dun ble produsert i Nordland dette året, to tredjedeler kom fra Helgeland. Samtidig ble det sanket 300 000 egg til en verdi av 21 000 kroner. På Vega ble det da produsert 118 kilo dun.

Åsmund sa til kongen: «No vil eg løne Hårek fordi han drap far min.» Han hadde ei lita tynnslått øks i handa. Kongen såg på han og sa: «Ta heller øksa mi». Den var hamra som ein bleig og tjukk. «Du kan tru, Åsmund», sa kongen «at det er harde bein i den karen.»…. Åsmund hogg i hovudet til Hårek så øksa sto radt ned i hjernen, og dette vart Håreks bane.»

151

ET ÆRFUGL-ÅR Vinden kom – stamfar for skip Ærfuglen svømte inn fra øyene de beveget seg som fremmede I det sterke snøværet, holdt sammen I Áokker, kalte på hverandre med runde lyder3 For fuglevokterne i Vegaøyan starter ærfuglåret rundt påske. I store Áokker kommer hunnene og hannene inn fra havet på vintervåren for å hekke og myte (felle fjær). I det næringsrike grunnhavet rundt øyene tar de rikelig for seg av bløtdyr og skjell, hunnen må legge på seg 30–40 prosent av kroppsvekten før hun går i land. Imens forbereder fuglevokterne i dunværene seg på at fuglene kommer opp. Frisk tang hentes opp fra sjøen og tørkes på bergene før den legges inn i reparerte steinhus og ebaner, som er skjul med plass til mange fugler. Denne fantasifulle byggevirksomheten, basert på rekved og gamle bygningsrester, har skapt den spesielle ærfuglarkitekturen som preger landskapet i dunværene. En kultur etablerer seg som endrer landskapet, gir det karakter av gjenbruk, ressursutnytting og kreativitet, noe som aldri kunne ha blitt til uten et samspill mellom menneskene som bor der og fuglen som høster fordeler av deres omsorg. Å ha god tilgang på tang var viktig, men ikke alle øyene hadde denne ressursen, det gjaldt blant annet for Bremstein og Skjærværet. Fremdeles har fuglevokteren i Skjærværet avtale om å hente tang i Hysværet.

Ærfuglen samler seg i Lånan (Foto: Inga E. Næss)

152

Først var det å lage redene som skulle ta imot ærfuglen, «ea» som vi kalte den. Vi trengte en masse tang, og måtte frakte tangen fra øyene rundt omkring. Så skulle tangen tørkes. Det skulle lages 150 reder. Vi hadde en mengde lave skur på eiendommen. I dem var det laget passe åpninger nede ved jorden, så ærfuglen kunne komme inn. Først ble det laget et stort rede av grov tang, så ble det bragt opp en del Ànkuttet tang og lagt midt i redet. I et gammelt sommerfjøs som ikke lenger ble brukt til dyr ble det også laget reder – til nød kunne også Àskekasser brukes. Men da måtte det legges en Áaske foran! Kråka var nemlig slem til å stjele egg, men så hun seg i speilet i Áasken ble hun redd. Når så alle redene er ferdige, begynner vi å vente på at den første ærfuglen skal komme. En Àn kveld i begynnelsen av mai. Sundet ligger speilblankt. Det er høyvann. Vi barn får beskjed om å holde oss inne. Far tror at ærfuglen kommer til å gå i land. Vi står ved vinduet og venter og venter. Og der kommer ærfuglhunnen, bred og vraltende. Etter henne går hannen, og etter ham igjen en stor Áokk hunner som er for unge til å verpe. Fruen stanser og undersøker forskjellige reder, så bestemmer hun seg og kryper inn i et skur. Etter en passende ventetid snur hele Áokken seg og vralter tilbake til sjøen. Hannen drar ut til de ytterste skjærene, der skifter han fjærhammen mens hunnen ruger. Spenningen er over når den første ærfuglhunnen har lagt seg.4

Anne Ludvigsen, som bodde på Nordøy’n i Hysværet, fortalte at de begynte tidlig å forberede ærfuglsesongen. Det var viktig å legge alt til rette før fuglene kom på land, I denne perioden måtte de ikke forstyrres. Kvinnfolkene endret derfor rutinene med melkinga og ventet en times tid før de gikk i fjøsen, så ikke kyrne skulle forstyrre ærfuglen. De melket ikke før i nitida når fuglene gikk opp. Og mens internatskolen ennå lå på Nordøy’n avsluttet de skoleåret 1. mai for å kunne gjøre opp reir under og rundt skolebygningen før fuglen gikk på land. Så Àkk ungene heller starte litt tidligere om høsten.

Gamle båter kan gjøre nytte som bolig for ærfuglen. Flovær (Foto: Inga E. Næss)

153

Torvald Mathisen rydder ebanen for nye beboere (Foto: Helge Haukeland)

154

Når fuglene lå på sjøen utenfor Skjærværet, Àkk ikke Àskerne komme opp i havna med båtene sine før klokka åtte om morgenen. De la ikke i ovnen hvis det var fugl å se oppe på land, for røyken kunne skremme den. Ingvald Mathisen kokte kaffen på primusen i stedet: «Ea e så letthaurt at e trur ho hør at Áogå går på glaset», sa han.

Om natta går ea og ekallen opp på land og sjekker mulige reir. Mens denne «visningen» foregikk, ble det tidligere tatt hensyn til fuglene på alle vis, så de ikke skulle bli forstyrret av aktiviteter fra menneskene. Kattene ble holdt i bånd, de hogg ikke ved i tilfelle ærfugl hadde lagt seg under gulvet, og ungene Àkk Àne leiker for å være stille. Søndagsdokka ble tatt fram i vernetida, og guttene hadde spesielle båter å leike med. Når ea har funnet et reir hun er fornøyd med, forlater hannen henne og søker til havs for å skifte vingefjær. Mytinga (fjærfelllinga) gjør han sårbar for rovfugler, det er derfor han søker seg bort og ut på skjærene. Hunnen venter med å skifte fjær til hun har fått ungene ut av eggene og på sjøen. Når ea har lagt minst tre egg, legger hun seg til å ruge og blir liggende stabil på reiret i 27–28 dager og forlater det bare noen ganger for å drikke eller vaske seg. Nå begynner ea å felle dun som hun legger rundt eggene for å beskytte og varme dem. Forlater hun reiret en stund, dekker hun eggene med dun for å kamuÁere dem. Under egglegginga og ruginga må fuglevokterne være på plass og beskytte reirene mot predatorer: Mot eggtyvene kråke og ravn, mot mink og oter som dreper fuglene og havørn som tar ærfugl som har lagt seg vill. Flere ganger i døgnet går folk en vaktrunde i været. Blir noen av eggene tatt av kråka, blir de erstattet av narreegg laget at tre eller andre materialer. Det er viktig at ea får beholde tre egg, hvis ikke kan hun forlate reiret.

Når ea kommer, må katten bo i kassen (Foto: ukjent)

155

Ea på reir i Lånan (Foto: Inga E. Næss)

156

Mor Àkk en travel tid, hver dag måtte hun undersøke hvor det hadde lagt seg fugl, og ta inn eggene. Ærfuglen legger som regel fem egg. Tre egg blir tatt fra dem, to får den beholde selv. Noen av fuglene var såvidt tamme at mor bare kunne stikke hånden under og ta eggene. Andre var sinte og hakket etter hånden hennes, atter andre var redde og Áakset ut av redet. Men jeg tror mor snart lærte å kjenne de forskjellige typene – hun tok inn alle eggene selv, ingen andre Àkk lov til å gjøre det.5

Ærfuglen er en reirÁyktig art, det vil si at den forlater reiret så snart duna på ungene er tørr, etter et døgns tid. Da må menneskene passe på den vesle karavanen med mor og unger på vei til sjøen, så ikke gråmåse og svartbak plukker ubevoktede dununger opp fra sjøen. Men ærfuglmor har god hjelp i «tanter» eller «var-e» (ikke kjønnsmodne ærfugl og eldre hunner) som strømmer til for å beskytte ungeÁokken. Så kom den dagen da den første ærfuglen forlot redet, med to små svarte unger etter seg. Vi var så spente på om ungene skulle greie seg, stormåsen var så slem til å ta dem. Hvis de klarte seg de første dagene, til de hadde lært seg å dykke, var de reddet.5

Narreegg Skogsholmen (Foto: Inga E. Næss)

157

Svømmetrening (Foto: Lars Løfaldli)

158

DUNA – ØYVÆRINGENES GULL Så snart ea har forlatt reiret med ungene, hentes duna inn, og rensingen begynner. Dunrensinga ble foretatt mellom arbeidsøktene, ofte satt Áere kvinner sammen og rensa. I Søla gjorde de rein duna om vinteren når mannfolkene var i Bremstein og Lofoten. Duna måtte først tørkes i sola eller over varme, så ble den grovrenset før den havnet på dunharpa, en treramme tredd med snøre av tråd eller nylon. Når man drar en pinne (harpstikke) over strengene, vibrerer de, og duna fester seg til dem mens urenheter faller mellom. Denne redskapen brukes fremdeles i dunrensinga, som foregår for hånd på skånsomt vis, slik at duna beholder alle sine kvaliteter. Etter at den har vært på harpa, blir duna Ànrenset, så ikke en eneste liten urenhet skal være igjen. Det var viktig å ha god kvalitet når duna skulle presenteres for oppkjøperne.

Etter hvert som fuglene forlot redene begynte mor og Stina å samle inn dun. Den skulle renses og selges på Tilrem-markedet. Først ble den grove tangen ristet ut av dunen. Så ble dunen lagt på en rist laget av en trestamme med tynne snorer. Rensingen foregikk på den måten at de to kvinnene holdt rammen mellom seg med en hånd, mens de med den andre hånden førte en trespade med stor fart over snorene. Dunen var så lett at den ble liggende oppe på risten, mens tangen falt ned mellom snorene. Så ble dunen håndplukket. Mor var svært nøye med at dunen var helt ren, for da Àkk hun høyeste pris for den på markedet. Til slutt ble den pakket i lerretssekker og lagt i kiste.5

Dun fra ærfugl har helt spesielle egenskaper. Den har ikke stilk, men tynne tråder som fester seg i hverandre og på den måten skaper en sammenhengende organisme av duna. Det gjør den til et lett og isolerende dynefyll ikke noe annet sengetøyfyll kan måle seg med. De satt i fjøsen og spretta dun og sang gamle viser, fortalte Kanutte Søla.

Grovrensing (Foto: Inga E. Næss)

159

Svagheden for ederdun Jeg har alltid beholdt en viss svaghed for dundyner. Lad al verden bagtale dem, jeg elsker at synke dypt og bløtt i deres usunde, lune skjød, og da jeg blev gift og vi av sundhedshensyn fylte vor seng med hø, sa jeg til min herre og husbond: Jeg siger deg, jeg vil dø på en dundyne.9 Egg og dun (Foto: Helge Haukeland)

160

Rensinga va et tålmodele arbeid. Skull du sell duna, mått du rens ho ein ekstra gong etter at ho hadde vore på harpa. Den føst tida solgt vi duna, så bynt eg å lag dunteppen te ongan, eitt te kvar unge. To brant opp i Røst mens gluntan arbeidd på feskbruket der, då mått eg lag nye. Eg har laga teppen te ainner og, har laga 20 i alt. Det vart gjennomsnittlig eitt teppe kvart år. Vi hadde 1 100 gram i dem. Det var spennendes å sjå at du fekk duna reingjort og fekk teppen av ho. Vi bynt å rens i småstundan etter kvart som ea gjekk. Satt ute og harpa for å slepp støvet. Duna var viktig for bestefarsgenerasjonen. De solgte den til oppkjøpere. Bestemor hadde en kjenning i Oslo som kjøpte opp.6

Tidligere var det vanlig å selge renset dun til oppkjøpere. Nå produserer de Áeste fuglevokterne ferdige dyner for salg. Det er en ettertraktet vare, og prisene har blitt tidoblet i løpet av de siste ti årene, slik at en ferdig dyne i dag koster mellom 35 000 og 50 000 kroner. Rundt 1900 kunne et dunvær produsere opptil 15 dyner. I 1953 høstet de i Floværet 9,79 kilo dun, hvilket tilsvarte 7 dyner. Da hadde de 5 mark dun (1250 gr) i dynene. I 1970 var dunmengden 7,8 kilo. I dag er dunmengden gått betraktelig tilbake i værene.

Dette skal bli en deilig babydyne (Foto: Inga E. Næss)

161

Forfatteren demonstrerer dunrensing p책 E-huset (Foto: Frank Vik-Hansen)

162

EGGENE Sjøfuglegg har alltid vært viktig både som vare og mat for kystbefolkningen. Om våren var de en kjærkommen proteinkilde, og øyværingene fråtset i alle slags egg. Det ble servert egg til alle måltider, kokt med Áatbrød og godt smør - eller i pannekaker til festligere anledninger. Det som ikke ble konsumert eller solgt, kunne lagres i lang tid i tørr jord, grovsalt eller sagmugg på et kjølig sted. En kunne også legge eggene lagvis i ei tønne og helle korn mellom lagene for å få det mest mulig lufttett. Da kunne de vare helt til jul. Eggene måtte ikke være «strøypt» eller «bredd», det betyr at en kylling har begynt å utvikle seg i det. Da måtte en raskt legge det tilbake i reiret. For å sjekke dette, ble det foretatt en vannprøve. Egget ble lagt i vann, løftet det seg slik at den ene enden pekte oppover, var det «bredd», men hvis det la seg Áatt, var det bare å ta det. Ærfuglegg, som ikke hadde mønster på skallet, kunne en sjekke ved å «solsvømme». En holdt egget opp mot lyset, så man en mørk Áekk i det, var det strøypt. I 1900 ble det plukket rundt 300 000 egg i Nordland, det tilsvarte 21 000 kroner. Utbyttet fra hver reir ble beregnet til tre egg. Et ærfuglegg veide dobbelt så mye som et hønseegg og kostet cirka 8 øre. Ett kilo dun var verdt like mye som 180 ærfuglegg på den tida.7

MINKEN – VI SKJØNTE DET I 1966 En av årsakene til at ærfuglbestanden er gått tilbake i Vegaøyan er, i tillegg til avfolkningen av øyene, problemene med predatorer, mink og oter og rovfugler som kråke, ravn, stormåse og ørn. Da minken ble importert fra USA i 1930-årene, begynte mange med pelsdyrfarm også ute på øyene der Àsket gav tilgang på billig fôr. Når mink rømte, ble ærfuglen offer for det blodtørstige dyret. At fuglevokterne er i dunværene gjennom hele sesongen og verner ærfuglen mot ulike Àender, er en betingelse for at fuglen kan holdes som husdyr. Vi hadde fullt av reir på kvar ei trapp. 60 ehus hadde vi. Men så kom den store sorgen på landet, at der kom mink. Då minken kom, var de vekk på to år. Ho satt med ehauet i handa og gret. Det var sorg å sjå det så vi hadde passa sia vi var bittesmå, og så fann vi ho dau. Ho hadde vore hos oss i alle år, var så gammal at ho var kvit. Vi bar tang og laga hus. Vi hadde 15 eår i naustet. På ei natt så ha han jaga og drepe dei. I ein ebane va det 12, og dei gjekk med.8

Den første som starta med mink var Olaf Ingebrigtsen i Kilvær og Birger Nilsen i Lånan. De henta seg avsldyr på Dønna. Etter dem kom Didrik Hansen på Nautøya i gang. Han Áytta seinere til Nes med minken. På Kirkøy drev Jørgen Stensholm og Áere andre med denne næringen. I Hysvær kom det to minkfarmer. Eierne kjøpte kvern for å male fôret, som til å begynne med mest besto av Àsk, sei og steinbit. Skinnene ble omsatt gjennom Oslo Skinnauksjoner. Dyrene ble drept med strøm.

163

Visning. Ă&#x2020;rfuglpar pĂĽ husjakt (Foto: Helge Haukeland)

164

FUGLEVOKTERNE OG FRAMTIDA Siden 2004 har Snefrid Jakobsen brukt somrene til å ta vare på ærfuglen på noen av Hysværøyene i sammen med samboer Øystein Ludvigsen. Til daglig arbeider hun som helsesøster og tar dessuten vare på en voksende saueÁokk på Vega. Hun har vært leder for Nordland Ærfugllag, som organiserer rundt 60 fuglevokterne i fylket. Laget arbeider for å samle utøverne av næringen og utdanne Áere fuglevoktere. – Er vi heldige med været og det ikke er snø, kan vi starte arbeidet med ærfuglen rundt påsketider. Det er et tungt arbeid å bære våt tang opp fra sjøen og legge til tørk. Ofte må vi frakte den i båt, for området vårt består av Áere øyer. Vi legger sekkene i depot så vi har tang klar til å legge i reirene. Det er neste oppgave – å reparere ehus og fjerne gammel tang fra dem. Gammel tang legger vi ofte på berg eller der det er mye einer, det er en gammel måte å fjerne eineren på. Vi bruker mye rakved i reirene, den kommer inn til øyene i løpet av vinteren. I år får vi mye arbeid fordi storÁo og storm tok Áere ehus i løpet av vinteren, forteller Snefrid. – Når ea begynner å gå opp i begynnelsen av mai, må vi passe på. Vi setter ut kråkefeller og fanger mink, som det heldigvis har blitt mindre av. Men det er andre predatorer som er fredet, oteren og ørna, så vi må være på vakt for husdyra våre. Når ea er på vei opp, passer vi på å ikke skremme fuglene. Øystein har dette i seg og tar mye hensyn, han går ikke ut og han holder seg unna vinduene –

for kanskje sitter ærfuglen rett utenfor. Dun og egg har betydd mye for øyværingene, og mye arbeid er knytta til arbeidet med fuglen. Derfor er det viktig å få Áest mulig til å komme opp på land og tilbake neste år. Jeg gleder meg hver vår til fuglen går på reir, det følger mye spenning med det. Og så er det fantastisk når ungene går, vi håper at riktig mange vil overleve. – Hvordan begynte din interesse for å ta vare på ærfuglen? – Jeg vokste opp inne på Vega, men da jeg var barn, hadde vi en ærfugl som hekket ute i marka. Pappa laget hus til henne. På Båtneset, der farmor bodde og far vokste opp, gjorde de opp under båter og slikt. Jeg Àkk et forhold til ea før jeg kom hit ut til Hysværet, den var en del av barndommen min. Det var mye e ved sjøen i Rørøy, men da det ble sluppet ut mink fra en pelsfarm i nærheten, ble det katastrofe for fuglen. Øystein og jeg begynte arbeidet med fuglen tre år før verdensarven kom, vi Àkk midler gjennom Statens midler for landbruksnæringen, SMIL. Det er Ànt å komme ut til Hysværet. Jeg liker meg godt ute i øyan, med en far som dreiv Àske er det naturlig å være på havet. Jeg var med han og drog garn og likte godt det.

165

Snefrid Jakobsen renser dun på kaia i Hysvær (Foto: Inga E. Næss)

166

OLJEVIRKSOMHETEN MEDFØRER EN RISIKO – Hvilke oppgaver ser du som viktigst for ærfugllaget? – Arbeidet med ærfuglen har vært et kvinnearbeid fra gammelt av. Jeg sa ja til å bli leder for Nordland Ærfugllag fordi jeg syntes at det var viktig at en kvinne ledet organisasjonen. Laget er et forum fuglevokterne kan samles om. Fra starten ønsket vi å få en møteplass der folk kunne utveksle erfaringer og kunnskaper. Siden har vi jobbet med Áere viktige temaer: økonomisk kompensasjon for å ta vare på fuglene i sesongen, høyere pris på duna og predatorbekjempelse. Vi opplever nå at bestanden er truet fordi mattilgangen i havet er dårlig, det har vært tilfeller med død ærfugl langs kysten. Andre oppgaver er å hindre forstyrrende ferdsel i dunværene og stanse tangskjæring som ødelegger oppvekstmiljøet for dunungene. Oljevirksomheten utenfor Helgelandskysten medfører en risiko. Vi Ànner olje og oljeklumper i duna. En viktig sak i framtida blir å forebygge oljeutslipp i skjærgården og å arbeide for å få skikkelig beredskap mot oljesøl. Vi erfarte alvoret i det da det greske skipet «Deifovos» forliste 20. januar 1981 og 10 000 sjøfugl ble rammet, og vi har sett hva som skjedde under oljekatastrofene sørpå. De har vært et varsko og forteller oss at vi må ha et skikkelig beredskap, det mangler og arbeidet for å få det går for sakte.

TRADISJONEN MÅ VIDEREFØRES – Det er viktig å føre tradisjonen med ærfuglrøkt og dunhåndverk videre til neste generasjon, derfor har vi i mange år arrangert kurs for nye fuglevoktere. Vi arbeider også for rekruttering og formidling av kulturen til skoleklasser. At Nordland Ærfugllag har fått en egen nettside, betyr mye i denne sammenhengen, sier Snefrid Jakobsen. – Ærfuglen har vært en viktig del av kulturlandskapet. Det var en av hovedgrunnene til at Vegaøyan Àkk verdensarvstatus. At en vill fugl tar seg inn i hus laget av mennesker og blir et husdyr, er enestående i verden. Det gjør inntrykk på folk som kommer hit og opplever ærfuglkulturen ute i Vegaøyan. Besøkende erfarer duna som en sanselig opplevelse. Tradisjonen er ubrutt og viktig å holde i hevd. Det betyr mye for andre deler av landet at vi kan holde den ved like, bygge den opp igjen gjennom kursing, inspirere Áere til å ta vare på fuglen. Arbeidet med ærfuglen må læres. Før Àkk folk kunnskapen med seg i barndommen. Nå må vi lage kurs, og det spørs hvor mange som kommer til å bære tradisjonen videre, – Tror du ærfuglen og duna kan bli en næring?

167

Ærfuglkurs Skjærvær (Foto: Inga E. Næss)

168

– Først og fremst handler det om å ta vare på kulturen. Vi kan aldri få så mye dun at vi kan få en næring ut av det. Duna er et høykostprodukt og så småskala som det kan bli. På Island drives det i storskala med mange tusen fugler på en gård, og de maskinrenser duna. Vi ser at da forringes den, mens rensingen her er et håndverk som tar vare på kvaliteten i duna. Noen prøver å videreutvikle duna til Áere produkter enn bare dyna, men da må en ha klart for seg at egenskapene gjør at den egner seg dårlig for å utsettes for trykk. Det er som isolasjon duna er suveren, derfor er det ingenting som er så varmt og lett som ei ederdunsdyne. – Hvilket råd vil du gi til myndighetene? – De må ta vare på både fugl og folk. Ærfuglkulturen er sårbar, det Ànnes en tålegrense!10

Ærfuglkurs Hysvær (Foto: Inga E. Næss)

169

Hva er det med øyer som gjør at en søker tilbake til dem? Kanskje er det stillheten, lyset og den høye havhimmelen. Minnene som ligger forankret i landskapet, som avtrykk, spor etter levd liv. Vegaøyan på Helgelandskysten er Norges største skjærgård og et av Unescos verdensarvsteder. ØYLANDET formidler et kor av fortellere som har levd sine liv her ute og av folk som fremdeles har sitt virke i dunvær og skevær.

www.orkana.no

Dette er fortellingen om å ha havet som levebrød, det er skerbonden som ikke vil gi seg. Inga Elisabeth Næss har røtter på Vega. Her har hun arbeidet med verdensarv og etablert ærfuglmuseet «E-huset». Hennes tekst og et enestående fotomateriale gjør ØYLANDET til et viktig verk om nordnorsk kystkultur.