PÅL ESPOLIN JOHNSON
ALT FOR NORGE historien
om et utvær
ORKANA
Innhold
Over Mostadvika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Magda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
14
Langs husbekkveien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
20
Sirupstønner og huspostill . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
24
31. januar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Høvedsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
40
To brødre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
45
Hele folket i arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
48
Fra tidenes morgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
58
Skjømmingstimen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61
Martines . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65
Skoddekveld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
73
Hvor Gud mig fører … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
76
Enke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
81
Alt for Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
88
En hånd å holde i . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
99
Ørn og dram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 5
Tusenfryd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 «Det ska vel bli ei råd» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Brede seil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Bergingsmann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Med flagget lavt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Benken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Den 8. Arme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Skredet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Epilog på bua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153
6
Lengst ute, der Lofotveggens takkete tinderad stuper bratt i havet, ligger Mosken og Værøy og Røst. Ute ved dampskipskaia på Værøy står en falmet rød rorbu i ensom majestet mellom bergknauser og fiskehjeller. I den bodde Magda. Der møtte jeg henne første gang – i 1974. Hun var 89 år gammel. Jeg kom til Værøy som turist. Møtet med Magda endret mine planer. Jeg ble i to måneder. Det var uråd å reise før. Resultatet ble den boken du nå holder i dine hender. Magda hadde en historie å fortelle. Ikke om seg selv, skjønt det kunne hun også ha gjort, men om livet der hun hadde levet det meste av sitt voksne liv – i det nå avfolkede utværet Mostad på Værøy. Et av de mest særpregede fiskevær vi har hatt langs norskekysten. 7
Uløkkesgård kalte hun det. 24 mostinger mistet livet på havet eller i fjellet de snaue 40 årene hun bodde der. Møtet med Magda var et dypdykk inn i et dramatisk kapittel av norgeshistorien som jeg visste lite om, og som jeg fikk trang til å ta vare på før det var for sent – og dele med andre. Det som her følger, er verken drøm eller fantasi, men et stykke liv som det engang ble levet i et utvær i Lofoten. Magda og alle de andre på Værøy som fortalte, skylder jeg takk. Alt for Norge har ikke vært utgitt siden den kom første gang i 1975. Men mange spør etter boken. Derfor er jeg glad for at Orkana forlag nå gir den ut på nytt.
Lillehammer, april 2002 Forfatteren
8
Over Mostadvika Hun satt på lukekarmen på fordekket. Ved føttene hennes sto en brunmalt trekoffert med tauhåndtak. I fanget holdt hun en gitar. Ute i havet steg Mosken steil og svart opp av morgendisen. Det bar sørvestover mot Værøya. Godsbåten duvet sakte i de blanke dønningene. Det var den 16. mai 1909. Han møtte henne i Vågen med trillebør. På den la de kofferten. Gitaren ville hun bære selv. De var ingen storpratere noen av dem. Bare lyden av jernhjulets knas mot den grove grusen fulgte dem innover mellom rorbuene og fiskehjellene. De tok den veien som fantes på øya. Den førte fra Vågen og innover mot Sørland. Han gikk foran med trillebøra, hun hakk i hæl med gitaren. Det var flate gressvoller langs veien der de gikk, og noen få hus. Men bakenfor sletter og hus var det fjell synsranden rundt. Runde mosegrønne rygger og gråbleke bergnabber lå der og dannet brystvern mot havet. 9
Det ble liv bak et og annet kjøkkengardin da de kom fordi. – Der e ho Magda til han Johan Nicholaisa komt, var det vel dem som sa. I Sørlandsvika lå bror til Johan og ventet med treroringen. Mostadkarene brukte sette opp båtene sine der når de kom roende. De var alltid to til å ro når de skulle til Sørland. Turen over åpne Mostadvika tok en stiv klokketime. Hele Vestfjorden sto rett på, og blåste det opp, trengtes det krefter ved årene. Magda kløv om bord og satte seg i akterskotten. Johan hadde lagt oljehyra si på tofta så hun ikke skulle bli stygg på reisehabitten. Så skjøv de fra og kom i sig utover. En tre hundre meter høy fjellrygg stakk ut i sjøen langs den ene siden av Sørlandsvika. Det var Nupen. Ryggen endte brått i et utoverheng som de kalte Nuphetta. Så snart de hadde rundet pynten, var de på Mostadvika. Da la Johan og broren seg på årene så det kjentes. For hvert åretak de tok, gikk det et lite rykk gjennom korsryggen til Magda. Og for hvert rykk kom Mostad noen favner nærmere. De hvite prikkene ble litt etter litt til hus, husene fikk vinduer og dører og piper. Også fjæra forandret seg. Det som hadde sett ut som en jevn fin strandlinje, ble til en brem av kampestein. Bare her og der førte en svart renne opp gjennom steinmassene. Det var båtstøene som ledet inn til de små torvtekte naustene. Men mest var det fjellet som ble annerledes. Fra andre siden av vika hadde det sett ut som en løve som lå og 10
hvilte seg på havspeilet. En staselig løve med hodet rankt løftet mot sør, og ryggen svai mot nord. Men da de var kommet oppunder land, var løvesiden blitt til en loddrett bergvegg med revner og stup. Det langstrakte fjellet lå der og stengte mot sør og vest i hele Mostadgårdens lengde, og kastet skygge over husklyngen og folkene nede ved fjæra – enda det var tidlig på dagen, og i mai. En sverm av iltre hunder strakte snutene mot sky og halset da treroringen gled inn i støa. Borte i fjæra slapp ungene det de hadde i hendene og kom løpende for å se. I naustveggen sto Oluf Berntsa og stelte båt. Han rettet ryggen og nikket og hilste da de kom på land. – Å då, å då! mumlet han med seg selv da de var vel forbi. Han brukte si det når noe sto på. – Det va nå rettelig et staskvinnfolk han Johan kjem dragandes med fra Lofoten. Han fulgte Magda med øynene der hun gikk oppover stien med gitaren sin. Hun var rak i ryggen som en staur – og høy. Omtrent jevnhøy med han Johan. Reisestasen var det ikke noe å si på. Under den gråspraglete kåpekanten lyste det hvitt i nystrikkede strømper, og på hodet kneiste en svart hatt med rødt bånd rundt. Edvard, far til Johan, sto på dørhella i bukseselene og tok imot og spurte hvordan overfarten hadde vært. På krakken i ovnskroken i kjøkkenet satt moren. Hun het Maren. Hun rakte frem en stiv og kroket giktneve og sa velkommen. Men før hun slapp hånden til Magda, hadde de rolige brune øynene fart nykomlingen over, like 11
Mostadfolket levde sitt liv mellom fjellveggen og rullesteinsfjĂŚra.
12
fra spennen i den svarte kjøpskoen til båndet om den bredbremmede hatten. Det kom for Magda at om den gamle var maroder og hadde satt seg, så hadde hun kanskje ikke gitt fra seg makten i huset likevel. Etter at hun hadde fått seg kaffe og mat, gikk Magda på loftet. Johan hadde båret opp kofferten for henne og satt den på gulvet bortunder vinduet. Utenfor, noen meter fra husveggen, lå fjæra – og Mostadvika. Lengst inne der vika endte, var det et lavt eide. Derfra og utover langs den andre siden av vika hev fjellet seg mot himmelen i en lang rygg og stengte mot øst og Sørlands-bygda. Fra Nupen og sørover strakte fjellene seg som en sagtannrad. Først var det kraftige og store tenner, lenger ut mot sør ble de nedslitte og lave, og lengst ute der odden gikk i havet, var det bare flate gummen igjen. Magda åpnet kofferten. Det var en stor og gild koffert. Det var gjort skikkelig arbeid på den. Den var verken limet eller spikret, den var forsenket. Og det var beslag på alle hjørnene. Inni var den skinnende bjørkehvit og fin. Det var endog leddik i den. Hun ble stående litt og se på kofferten, strøk med hånden langs det glatthøvlede leddiklokket. Det var broren hennes som hadde snekret kofferten til henne. Leander, han som ble på havet. Kofferten var det siste han laget før han reiste ut med en selfangstskute som forliste i en orkan på vei til Island. De så aldri noe mer til verken båt eller folk. 13
Mostad på Værøy – et av de mest særpregede utvær vi har hatt langs norskekysten. En gang klorte 120 mennesker seg fast på den trange sletta mellom storhav og stupbratt fjell. I dag ligger stedet øde. Pål Espolin Johnson, forfatteren bak flere nord-norske boksuksesser – blant annet om Hurtigruta – grep fatt i Mostads dramatiske historie mens det ennå var folk til å fortelle. «Alt for Norge» er sagaen om Mostadfolkets daglige kamp for livbergingen. Vi møter dem i hverdagsslit og helgefred, når ulykken rammer og samlet til fest med blandakoret. Karine, Anna, Ene, Martines, Bernt Leonard – mennesker med livsmot og kraft. Hovedvitnet er Magda. En maidag i 1909 steg hun i land med gitar og trekuffert og skulle gifte seg. Da hun døde 100 år gammel, hadde hun fått Kongens sølv for sin innsats for de hardt prøvede mostingene. «Spennende som en roman» skrev Aftenpostens anmelder da boken utkom i 1975. «Alt for Norge … fortjener å bli obligatorisk norsk-pensum», skrev Dagbladet. Med denne nyutsendelsen blir boken endelig igjen tilgjengelig. Det vil glede mange. ISBN 978-82-91-23384-0
,!7II2J1-cddiea! ORKANA