Andre tider i Norge nu by Orkana

«ANDRE

TIDER I NORGE NU»

100 års historie sett fra Folkets Hus Bodø 1920–2020

Steinar Aas (red.)

ORKANA AKADEMISK

Steinar Aas (red.) «ANDRE TIDER I NORGE NU» 100 års historie sett fra Folkets Hus Bodø 1920–2020 Bilderedaktør: Knut Ilstad

Boka er utgitt i samarbeid med Folkets Hus Bodø og Nord universitet.

Omslaget til boka er en avfotografering av frisen som er malt rundt 1950 på bakveggen i Folkets Hus i Bodø, av Roald Bing-Jensen og Arne Abrahamsen. Bing-Jensen (1924–1973) var utdannet dekoratør og jobbet i mange år som dekoratør hos varehuset Koch, men måtte slutte på grunn av allergi mot blant annet maling. Abrahamsen (1919–1978) var kunst- og håndverksutdannet og virket som dekoratør i Bodø Glasmagasin og Koch, og avsluttet sitt yrkesliv som journalist under signaturen Arab i Nordlands Framtid. Foto: Åge Bergquist Sats: DesignBaltic Trykk: ADverts

Innhold Forord Kapittel 1: «Andre tider i Norge nu» ......................................................................... 7 Steinar Aas

Kapittel 2: Det røde huset i den blå byen ............................................................... 31 Fredrik Grønning Lie

Kapittel 3: Fram i indre styrke Arbeiderbevegelsen i Bodø og Salten før 1940...... 79 Gaute Lund Rønnebu

Kapittel 4: Fagbevegelsens fremvekst i Salten frem til 1940............................. 131 Ida Merethe Jensen

Kapittel 5: 1. mai-feiring i Folkets Hus før krigen................................................ 189 Jan Oscar Bodøgaard

Kapittel 6: Fem vanskelege år for arbeidarrørsla og huset – 1940–1945......... 209 Steinar Aas

Kapittel 7: Ny verden med krevende drift............................................................. 243 Fredrik Grønning Lie

Kapittel 8: Livet i huset fra 1945 til våre dager.................................................... 283 Fredrik Grønning Lie

Kapittel 9: Et gløtt inn i huset – 1945–2020......................................................... 313 Fredrik Grønning Lie

Kapittel 10: Festdagen 1. mai – fra «sosialdemokratiets tidsalder» og fram til våre dager............................................................................................ 339 Jan Oscar Bodøgaard

Kapittel 11: Kvinnekamp i motgang og medgang – arbeiderkvinnene i Bodø og omlandet ............................................................... 373 Jorulf Haugen

Kapittel 12: En sosialdemokratisk orden i Bodø................................................... 421 Wilhelm Karlsen

Forfatterpresentasjon................................................................................................. 462

Forord I 2014 hadde Bodø Arbeiderparti sin 100-årsmarkering med jubileumsskrift. Dette inspirerte styret til å sette i gang vårt bokprosjekt for 100-årsjubileet for Folkets Hus i 2020. Vi inviterte professor Steinar Aas ved Nord universitet til et styremøte i januar 2015, hvor temaet var jubileumsbok for Folkets Hus i Bodø. Vi gikk videre med prosjektet og innkalte eierne, historikere og andre interesserte til et møte allerede i februar 2015. I møtet ble det konkludert med at boken skulle skrives, og Steinar Aas sa ja til å være redaktør. To av de engasjerte historikerne Ida Merethe Jensen og Gaute Lund Rønnebu ble bedt om å utarbeide en prosjektbeskrivelse. På årsmøtet til Folkets Hus 13. april 2015 ble prosjektbeskrivelsen godkjent, og oppstartmidler ble bevilget. Steinar Aas utarbeidet tidsplan og forslag til budsjett. I slutten av april 2015 var skrivearbeidet i gang. Forfatterne har presentert sine kapitler på temamøter og forskningsseminarer. Vi har hatt to større temamøter der vi først inviterte historiker Harald Berntsen til å snakke om Folkets Hus-bevegelsen, og på det andre møtet fortalte historiker Frank Meyer om den kulturelle siden ved Folkets Hus-bevegelsen. Det har vært en omfattende jobb å samle inn og få oversikt over alle arkivene. LO-sekretær Hans Nordahl Jensen gjorde en viktig jobb på 1980-tallet med innsamling av arkiver i Salten og å få de sendt til Arbeiderbevegelsens arkiv i Tromsø. Nordahl Jensen samlet også inn mange jubileumsberetninger og annet materiale som er oppbevart på Folkets Hus. Undertegnede har vært på flere besøk til Arbeiderbevegelsens arkiv både i Tromsø og Oslo. I tillegg har Arkiv i Nordland mye interessant materiale og ikke minst ei stor samling fotografier. Undertegnede har også samlet inn mye materiale og delt det med forfatterne. I brannen på Folkets Hus i 1930 gikk mye tapt; avisarkiv, faner og fagforeningsarkiv. Bodø mistet også mye historisk materiale under bombingen av byen i mai 1940. Foreningene som mistet de tidligste arkivene, fikk imidlertid mye av innholdet gjenfortalt av eldre medlemmer og fikk det nedskrevet.

Hans Nordahl Jensen (1927–2016) Hans Nordahl Jensen var en historieinteressert organisasjonsmann, opprinnelig fra Finnmark, en av de fremste enkeltpersonene bak innsamling og formidling av historien til arbeiderbevegelsen i Bodø og Salten i nyere tid. I yrkeslivet hadde Jensen verv i arbeider bevegelsens fagforeninger og organisasjoner, blant annet i Transportarbeiderforbundet og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforening. Mest kjent var han som distriktssekretær for LO Hans Nordahl Jensen i Nordland fram til han pensjonerte seg i 1992, sammen med LO-leder Hågensen (th). en stilling han også hadde i yngre år i Finnmark. Yngve Foto: Nordlands Framtid/ Oppveksten i Finnmark preget Jensen, som både Avisa Nordland kunne finsk og var opptatt av den internasjonale utviklingen i øst, etter flere besøk i Sovjetunionen i den kalde krigens tidlige fase, og også gjennom besøk i USA. Jensen var en nær venn av en annen finnmarking, tidligere LO-leder Yngve Hågensen. Denne boken er sluttproduktet av Jensens grunnlagsarbeid, for i godt voksen alder ble han en av ildsjelene bak formidlinga av historien til arbeiderbevegelsen i Bodø og Salten. I 1986 tok han blant annet initiativ til å stifte Arbeiderbevegelsens Historielag i Salten, og mot slutten av 1980-tallet startet han et prosjekt som skulle munne ut i en bok om arbeiderbevegelsens historie i Salten. Han gjennomførte, sammen med andre i historielaget, intervjuer, samlet kilder og la således grunnlag for den kunnskapen denne boken om Folkets Hus er bygd på. Arbeidet med å formidle arbeiderbevegelsens historie i Salten stoppet imidlertid opp, av ulike årsaker, og den planlagte boken ble aldri trykt. Jensen var engasjert i Folkets Hus i Bodø, blant annet gjennom byggekomiteen tidlig på 1960-tallet. Historielaget hadde også kontor på Folkets Hus, og Jensen deltok i et av de første møtene på Folkets Hus i forbindelse med bokprosjektet som munnet ut i denne jubileumsboken. Kilder: Tale i anledning Jensens borgang – av R. Lekang, udatert. Arbeiderbevegelsens historielag for Salten – 10. års jubileumsberetning.

Styret for Folkets Hus 2019/2020. Sittende fra venstre: Jann Enoksen, Anne Carine Hagen, Berit Sennesvik og Åse Birkeli. Stående fra venstre: Christine Ilstad, Knut Ilstad, Odd Andreas Lund, Arnt Hatten og Lars Børre Vangen. Foto: Jann Enoksen.

I tillegg til de nevnte institusjonene må vi rette en særlig takk til Nordlandsmuseet, der fotograf Ernst Furuhatt velvillig har skaffet oss de bildene vi har bedt om. En stor takk også til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo og deres fotoarkivar, Sølvi Bennett Moen, som har bidratt med å skaffe til veie arbeiderbevegelsens arv gjennom fotografier, 1. mai-merker, bøker og plakater. Arkiv i Nordland har også bidratt med fotografier og skannet protokoller for oss. Avisa Nordland har heldigvis også tatt vare på deler av arkivene etter Nordlands Framtid og Nordlandsposten. Takk for alle de gangene vi fikk slippe inn i arkivene til tross for koronarestriksjoner. At alle utgavene av Nordlands Framtid og Nordlandsposten nå er fritt tilgjengelige på nett, har gjort arbeidet med å søke i avisene mye lettere. Det takker vi Nasjonalbiblioteket vårt for. Takk til alle de andre nevnte for god service! Takk også til tillitsvalgte og veteraner i bevegelsen og deres etterkommere. Uten deres velvilje ville denne boken blitt mindre rik, og den hadde manglet private album og minner som noen har tatt vare på. Fortsatt finnes protokoller, dokumenter, fotografier, arkiver og annet historisk materiale som oppbevares i private hjem, og som skulle vært levert f.eks. til Arkiv i Nordland for trygg oppbevaring.

Denne boken er et første utkast til en samlet oversikt over fag- og arbeiderbevegelsen i Bodø og Salten. Enda finnes stoff til å skrive flere bøker og artikler. Kanskje kan en lokalhistorisk gruppe med mål om å få skrevet og publisert lokalhistoriske skrifter og bøker om avgrensede tema som ikke er blitt behandlet i denne boken, bli et resultat av dette prosjektet? På vegne av styret i Folkets Hus vil vi takke forfatterne for innsatsen. Ingen av dem ble rike på dette prosjektet, men vi håper de sitter igjen med verdifull kunnskap om arbeiderbevegelsens historie i regionen. Selv har jeg lest manus til boken flere ganger, og lesingen er som en bok skal være. Den vekker dessuten mange følelser i meg, både stolthet, sinne og kampglød, den gir meg mang en overraskelse, mer forståelse for mange tema, og ikke minst innsikt i historien. Som så mange historieverk gir den også en følelse av at vi er en del av historien, og at vi kan være med på å forme dagen i dag og framtida, ja simpelthen forme historien. God lesing! Bodø, juli 2020 Knut Ilstad Styreleder i Folkets Hus Bodø

Ved århundreskiftet 1900 hadde Bodø fått ein gryande industri med ein voksande arbeidarklasse. Ein av fabrikkane som trengte arbeidskraft på opp mot 100 var A/S Nordlands Kraftforfabriker på Burøya berre kalla sildoljefabrikken. Med dette vart det òg behov for ordning av arbeidsforhold, arbeidstid og lønsforhold. Dermed var grunnlaget lagt for organisering av arbeidarane sine interesser i handels- og administrasjonssenteret Bodø. (Foto: Kristian Helgesen, Arkiv i Nordland)

Kapittel 1

«ANDRE TIDER I NORGE NU» Steinar Aas

Den 27. januar 1928 utnemnte kong Haakon VII Christopher Hornsrud frå Det norske Arbeidarparti til ny statsminister i Noreg. Dagen har blitt legendarisk fordi Hornsrud for alltid har blitt ståande som den statsministeren med kortast levetid i kongeriket, sidan regjeringa gjekk av berre 18 døgn seinare.1 Likevel innvarsla episoden noko nytt i norsk politisk liv. Kongen hadde for første gong bede eit gryande sosialistisk parti om å danne regjering, og om det ikkje skulle bli eit gjennombrot denne gongen, varsla det om noko som skulle komme. I Bodø, langt unna maktas sentrum, gjekk ikkje saka upåakta hen. Dei lokale arbeidarungdomane skreiv flittig i lagsavisa si – Mjølner. Der hadde Halvdan Vasshaug omtalt hendinga detaljert, og slik vist korleis folk lokalt responderte på denne store hendinga i norsk arbeidarrørsles historie. Det var både prospekt om at den lokale sosialistavisa Nordlands Framtid ville bli eit framtidig regjeringsorgan, og gleda ved å oppleve triumfen, som kom tydeleg ut i teksten til Vasshaug: «En ny regjering. En ny æra. Å det er morsomt å tilhøre regjeringspartiet.»2 Det var i denne stemningsrapporten frå Bodø at den famøse setninga vart formulert av Vasshaug, og som vi har valt å bruke som tittel på denne boka, nemleg: «Andre tider i Norge nu. Andre tider i Norge nu.» Tittelen viser til det nye med den sosiale og politiske rørsla, og vi skal sjå nærmare på kva måte det verkeleg vart andre tider i Noreg, då landet tok til å bli betre kjent med nye tankar og menneske som ville realisere dei. Dette var grupper som tilhøyrde andre sosiale lag Regjeringen.no, «Christopher Hornsruds regjering», https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/sok-i-regjeringer-siden-1814/historiske-regjeringer/regjeringsliste-1905-1945/christopher-hornsruds-regjering-1928/id507322/ (sett 24.04.2020). 2 Arkiv i Nordland, Bodø Arbeidernes Ungdomsfylking, XA, L0003, 1–3. 1

enn dei som hadde dominert landet politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Og no skulle ideane som hadde ligge der til gjæring i mange år, få fart på seg å bli spreidd land og strand rundt. Denne boka vil derfor gi innsyn i mange av dei endringsprosessane som var i emning, og vi skal følgje dei fram til våre dagar. 1920 er eit merkeår i Bodøs historie. Då fekk Bodø sitt Folkets Hus. Med det fekk den delen av folket som sosialt og politisk sokna til den gryande arbeidarklassen i Bodø ein møteplass. Denne historisk viktige hendinga blir markert med denne boka. Grunnane til det er fleire. For det første vart hendingane i 1920 ein viktig milestolpe for arbeidarrørslas utvikling i Bodø og Salten. Det vart dei første pioneranes gjennombrot for saka si. Hendinga vart også epokegjerande for den vidare utviklinga for den same rørsla. Huset la grunnlaget for utvikling av fagrørsle, parti og ulike andre arbeidarorganisasjonar i tida som skulle komme. Det fekk samstundes følger for mange felt, både politisk, sosialt, økonomisk og – ikkje minst – kulturelt. Og det heile skulle også bidra til å omforme samfunnet rundt, lik det var starten på ei ny tid for nasjonen. Det vart dei første kimane til den perioden som innleidde det den konservative historikaren Francis Sejersted har kalla «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk».3

Mjølner var lagsavisa for Bodø AUF, eller Bodø Arbeiderpartis Ungdomslag, som dei kalla seg i 1928. Her var det medlemmane sjølv som skreiv, og i 1928 vart regjeringsdanninga til Christopher Hornsrud kommentert. Halvdan Vasshaug skilda korleis han såg regjeringsovertakinga frå Bodø. Han var over seg av begeistring og gjentok to gonger: «Andre tider i Norge nu. Andre tider i Norge nu.» Hendinga var både ein profeti og ei forventing om store samfunnsomveltningar som skulle komme. (Foto: Arkiv i Nordland, Bodø Arbeidernes Ungdomsfylking, XA, L0003)

Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre (Oslo: Pax Forlag, 2013), 27–28, og i store delar av resten av boka.

Denne boka skal forsøke å gi ei forklaring på korleis dette arta seg i Bodø. Ho vil vise samanhengane mellom arbeidarrørsla og samfunn, for enkeltindividet, men også for Bodø-samfunnet. Men skal vi finne samanhengane, kan vi ikkje la oss sjå berre på det som skjedde innanfor snevre bygrenser. Historia om Folkets Hus i Bodø er del av ei større historie. Den strekker seg utanfor det å vere ei snever parti- eller organisasjonshistorie frå det vesle bysamfunnet Bodø i 1920. Denne boka er like mye historia om arbeidarrørsla i Salten, utspelt rundt Folkets Hus i Bodø. Det er fleire grunnar til det perspektivet. Ein viktig er at arbeidarrørsla i Noreg ikkje er ein isolert organisme. Både opphav og eksistens er internasjonal. Karl Marx, som inspirerte rørsla frå slutten av 1800-talet, var tysk statsborgar i eksil i England.4 Den kooperative rørsla oppstod i Rochdale nær Manchester.5 Fagorganisering som verktøy var noko den framveksande arbeidarklassen nytta som reiskap over heile Europa i den tida Bodø fekk sitt Folkets Hus. Ja, Folkets Hus var i seg sjølv ei internasjonal rørsle som sveipte over verda som peoples palaces i den engelsk- Voz do Operário – eller på norsk «Arbeidarens Røyst» – var ei avis stifta i Lisboa i 1879. I lokala til dette som var språklege og som casa del pue- tobakksarbeidarane sitt talerøyr, vart det seinare etablert aktivitetar for arbeidarane, ikkje ulikt i eit norsk Folkets blo i den spanskspråklege verda, ulike Hus. Huset ligg med sin mektige front ut mot gata i åssida i eller som maison de peuple i den bydelen Alfama. (Foto: Steinar Aas) franskspråklege verda.6 Dei internasjonale strøymingane smitta med andre ord over til Salten, liksom internasjonale hendingar kom til å prege regionen i tida som kom. Den revolusjonære vinden som prega den internasjonale himmelen, gjorde eit brått og definitivt innhogg i vårt naboland Russland. Edvard Bull d.e., Karl Marx (Oslo: Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 1929), 7–17. Rolf Arnesen, Kooperasjonen i raske trekk (Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri/NKLs Forlag, 1933), 12–21. 6 Harald Berntsen, 100 år med Folkets Hus (Oslo: Folkets Hus Landsforbund/Tiden Norsk Forlag, 1987), 18. 4 5

Oversiktsbilete Bodø. Bodø var meint å skulle vere eit regionsenter for Nordland, og med ei sterk arbeidarrørsle spreidd frå Vefsn, Meløy og Rana i sør til Narvik i nord, ville Bodø bli ein viktig møteplass for rørsla i regionen. (Foto: Nordlandsmuseet)

Ein kommunistisk revolusjon skulle ikkje berre farge den nye sovjetiske staten raud, men også sette sin raude valør på det som skjedde i resten av verda, og revolusjonsvinden sveipa også inn over Noreg og Salten då Folkets Hus vart opna i Bodø. Denne radikaliseringa av arbeidarklassen skulle prege organisasjons- og samfunnslivet i eit godt tiår, og skapte splittingar innanfor rørsla som blussa opp og skapte splid ved ulike høve,7 først i 1920-åra, men også i etterkant av Josef Stalins store triumf i 1945.8 Etter krigen var Norges Kommunistiske Parti ein reell utfordrar for sosialdemokratiet. I Bodø hadde partiet lenge sin bystyrerepresentant. Deretter fekk radikaliseringsprosessar på venstre fløy innanfor arbeidarrørsla nye uttrykk, først i 1960–61 med stiftinga av Sosialistisk Folkeparti, og seinare då ungdommen i denne organisasjonen stifta sitt eige parti, Sosialistisk Ungdomsforbund, som seinare vart Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l). Alle desse brytningane skulle sette sitt preg på Bodø-samfunnet og bli ein del av Folkets

Steinar Aas, Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890–1950 (Bergen: Fagbokforlaget, 2014), 199–202. Ola Svein Stugu, Norsk historie etter 1905 (Oslo: Det Norske Samlaget, 2012), 159–161.

7 8

Hus’ historie i byen. Særleg skal vi sjå at 1. mai vart ein stridens dag både på Folkets Hus og internt i arbeidarrørsla.9 Arbeidarrørsla i Salten fann plass innanfor ei skandinavisk og norsk rørsle. Mange av pionerane kring 1920 var svenske omreisande arbeidarar. Samstundes vart organisasjonane nordpå del av parti og fagrørsle sørpå. Namn som P. M. Nylander, Kata Dalström, Johan Karlgren, Martin Tranmæl, Eivind Reiersen og Torgeir Vraa var alle personar som var i Salten for å arbeide for klasseorganiseringa i denne tida.10 Den lokale rørsla hadde med andre ord ein plass i eit nasjonalt og skandinavisk landskap. Målet var å organisere og samle småkårsfolk, bønder, skogsarbeidarar og arbeidsfolk, både i fagrørsla – Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) – og den politiske rørsla – Arbeidarpartiet. Denne sosiale gruppa av samfunnet skulle bruke disse organisasjonane til å vinne innpass og ta sin rettmessige plass i det norske samfunnet. Då måtte alle regionar av landet med, også relativt perifere delar, og dei mange Folkets Hus land og strand rundt var reiskap i dette nettverket av grunnplansorganisering av vanlege folk. Her skulle sentralleiinga i fagrørsle og parti ha sine kommando- og operasjonssentralar. Frå det sentrale huset i hovudstaden nådde trådane i veven utover landet til dei ulike satellittane i eit etter kvart gjennomorganisert nettverk. Først famna det dei vaksne, både menn og kvinner, for så å famne ungdom og ungar. Ved huset i Bodø skulle den lokale og regionale kampen for rørslas gjennombrot styrast. Huset i Bodø fortel også om byens regionale posisjon. At Folkets Hus i Bodø etter kvart vart viktigare, hang saman med den allmenne samfunnsutviklinga, der Bodø vart eit viktig knutepunkt for ein større region. Byen vart etablert for å vere den viktigaste byen i eit hierarki av byar og tettstader i Nordland fylke. Frå å ha vore prega av stagnasjon og manglande urbanisering, var den smålåtne byen, midt i Noregs mest folkerike fylke fram til 1940, i ferd med å få stadig fleire omlandsog regionsfunksjonar utover første halvdel av 1900-talet.11 Dette hang saman både med offentlege funksjonar knytt til fylkesorganiseringa, Ola Svein Stugu, Norsk historie etter 1905, 218–220. Abeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Arkiv ARK- 1364 Eivind Reiersen; ARK-1405 Torgeir Vraa. Les også om Reiersen hos Kåre Odlaug, Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom 60 år (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1956), 266. Jon Forselv, Arbeidere og arbeiderbevegelse i Narvik før 1920 (Trondheim: Eget forlag, 1977) omtaler fleire av pionerane med svensk bakgrunn, men også Tranmæls og Dalströms besøk i landsdelen. 11 Steinar Aas, Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890–1950, 294–301. 9

men og med nærings- og kommunikasjonsutviklinga elles. Til og med framveksten av eit organisasjonssamfunn bidrog til å gi Bodø funksjonar som regionsenter for ein større region. Dette ligg også til grunn for perspektiv i denne historia, og vil gå igjen i framstillinga.

Miljøet kring Den Ankerske Marmorforretning etablerte seg på Fauske i Skjerstad kommune med sin marmorindustri frå ca. 1885. På det meste hadde bedrifta 150 tilsette på Fauske. Hit nådde radikale idear tidleg Salten. (Foto: Lyder Kvantoland, Nordlandsmuseet/Sørfold historielag)

Fagrørsla – arbeidarrørslas spydspiss Når historia om arbeidarrørsla i Nordland og Nord-Noreg har vore skrive, har Bodø i liten grad vore sentrum for hendingane. Då forfattarar som Dag Skogheim tok til å skrive om arbeidarrørsla i nord på 1980-talet gjennom sakprosa og skjønnlitteratur, vart hovudsakleg anleggsarbeidaren, slusken og rallaren trekt fram.12 Stader som Kirkenes, Birtavarre, Narvik, Tysfjord, Glomfjord, Rana og – ikkje minst – Sulitjelma stod derfor gjerne i fokus.13 På mange vis var det nettopp gruvearbeidaren eller jernbane- og anleggsarbeidaren som vart trekt fram som den formative Dag Skogheim, Kafé Iris (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1982) (roman i Sulis-Valby-kvartetten); Dag Skogheim, Jubileumsskrift for Det Norske Arbeiderparti 100 år (Nordland Arbeiderparti, 1987). 13 Ivar Hartviksen: Bibliografi over Dag Skogheim (utg. i samarbeid med Tiden Norsk Forlag, Oslo, 2008). 12

krafta både i norsk arbeidarrørsle og lokalt i Nordland. Slik vart det også i seinare forfattarskap, som då historikarar som Edvard Bull den yngre og Einar-Arne Drivenes behandla feltet.14 Bull samla arbeidarminner frå dei store anlegga, og mang ein arbeidar frå Sulitjelma fekk fram si historie i den store og viktige samlinga av arbeidarminner som Bull stod bak med verket Renhårig slusk. Arbeidsfolk forteller. Seinare kom boka Jernbanefolk forteller, der også dei som bokstaveleg talt bana veg for arbeidarkulturen og arbeidarrørsla langs Ofotbanen og Nordlandsbanen fekk åtgaum for sine minner i faglege historieverk.15 Også når det gjaldt

Eit arbeidslag nedanfor smeltehytta i Fagerlia, Sulitjelma, 1899. Med industrianlegg og gruveverksemd vart det anleggsarbeid for mange fiskarbønder og fiskarbondesoner i Nordland. Med det møtte dei den nye tida og dei nye politiske ideane som følgde med den. Mange gjekk dessutan frå anleggsarbeid til å bli industri- eller gruvearbeidarar, og skapte med det den nye arbeidarklassen. (Foto: Nic. M. Helgesen, Nordlandsmuseet)

Om Edvard Bull den yngres forskingsprofil, se «Edvard Bull d.y.», Norsk Biografisk Leksikon, https:// nbl.snl.no/Edvard_Bull_-_1 (sett 01.02.2020); Einar-Arne Drivenes, Fiskarbonde og gruveslusk (Oslo: Universitetsforlaget, 1985). 15 Aage Lunde, Jernbaneminner (Arbeidsfolk forteller) (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1962); Edvard Bull, Renhårig slusk (Arbeidsfolk forteller) (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1961). 14

fokuset på kva del av arbeidarkulturen ein vill minnest i meir folkeleg forstand, vart slusken og rallaren sentrale i kampen for å minnest pionerane, gjennom minnesmerke, skjønnlitteratur, musikalar og filmar, som når kulturen vart minna i Fauske og Sulitjelma. Årsaka var at desse tidlege sentra for arbeidarkultur vart nasjonale tyngdepunkt for arbeidarorganisering. Frå 1907, då arbeidarane i indre Salten fekk høve til å fagorganisere seg og opprette tariffavtalar med arbeidsgjevarane, til 1909 vart det for eksempel oppretta 14 fagforeiningar berre i Sulitjelma. Dei hadde på berre to år opparbeidd seg eit medlemstal på 1406 personar, og hadde til samanlikning 35 fleire medlemmar enn ein industriby som Drammen.16 Det var rundt denne tida at storindustrien gjorde sitt inntog i Noreg. Særleg var det den elektrokjemiske industrien som omskapte små bygder langs fjord og i dalar, men også medfølgande anleggsarbeid rykka opp mang ein ung mann frå bygd og by som søkte lønna arbeid i dei nye næringane. Men for Nordlands del var det særleg gruvedrifta som dominerte. Historikaren Harald Rinde kalla fylket for det leiande gruvefylket i landet vårt, i Det moderne fylket. Nordlands historie 3.17 Med desse følgde det også utanlandske omreisande, og i Salten kjenner ein både sør-norske, men også finske og særleg svenske innslag. I Salten var det anleggsarbeidet, gruvedrifta og transporten av malm ned til utskipingshamna på Finneid som førte til eksplosjonen i behov for arbeidskraft. Arbeidsprosessane var meir spesialiserte enn ein hadde sett før. Her fanst ingeniørar for å passe på kjemiske prosessar eller elektrisk produksjon. Her var andre fagfolk til smia, i snikkarverkstaden, på den mekaniske verkstaden og i gruva, og både mekanikarar, smedar, snekkarar og minerarar fann plassen i det nye samfunnet. Andre oppgåver trong berre rein muskelkraft og handmakt. Når ei gruppe arbeidarar minerte, det vil seie bora og sprengte i berget under Sulisfjella, kom så fordrarane for å bryte malmen med spett, hakke og spade. Lastarane var også kopla på den nye arbeidskjeden, og førte gråberg og kis ut i vaggene eller på vognene som skulle ned til skeidebandet og vaskeriet. Her var det kvinnene var tilsett. Der stod sjeiderskane for å reinse malmen frå gråberg.18 For å få ut malmen til marknadene der ute frakta Arbeidernes laglige landsorganisasjon (AFL), Beretning om virksomheten i aaret 1909 (Kristiania: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1910), 162. https://www.arbark.no/eldok/LO1909_1.pdf (sett 29.04.2020). 17 Harald Rinde, Det moderne fylket. Nordlands historie 3. Etter 1900 (Bergen: Fagbokforlaget, 2015), 80. 18 Bjørg Evjen, Arbeiderkvinner i Sulis. Arbeid og livsvilkår i det tidlige og det etablerte industrisamfunnet. Ca. 1900–ca. 1930, hovedoppgave i historie (Tromsø: Universitetet i Tromsø, 1987). 16

selskapet den første tida malmen med ein jernbane ned til Sjønstå, der malmen vart lasta om og ført i prammar ned til ventande dampskip i utskipingshamna på Finneid. Nokre arbeidde med lasting og lossing, mens andre betjente lok eller slepebåtar med prammar.19 Derifrå gjekk ferda ut fjorden til utlandet, først og fremst til Skånska Superfosfat- och Svafvelsyrefabrikations AB. Det var kunstgjødselfabrikken til eigaren av gruva, konsul Nils Persson i Helsingborg i Skåne.20 Dei spesialiserte arbeidsprosessane og kompleksiteten til den nye verksemda i Sulitjelma utløyste eit behov for avtalar om løn, arbeidstid og ordning av velferd og drift. Arbeidarane ved desse store nye arbeidsplassane levde av å selje si arbeidskraft til ein som kjøpte denne. Med det oppstod den kollektive ide, inspirert av den tysk-britiske filosofen Karl Marx, om at arbeidarane skulle foreine sine interesser for å sikre sine rettar overfor dei som kjøpte arbeidskrafta deira. Slik fekk ein fagforeiningar, noko som var heilt i tråd med den assosiasjonsanden som hadde breidd seg elles i det norske samfunnet på 1800-talet. Historikaren Jan Eivind Myhre har peikt på korleis desse foreiningane fekk konsekvensar for utviklinga av demokrati, kultur, økonomi og sosiale forhold. Dei vart med på å skape ei ny offentlegheit, og dei vart uvurderlege i skapinga av demokratiet.21 Korfor skjedde det så ein slik vekst i organisasjonar mot slutten av 1800-talet og starten av 1900-talet? Ei Den norske arbeidarrørsla voks fram forklaring som særleg har vore brukt er etter at den tysk-britiske filosofen skrive sine verk basert på behovet for å avhjelpe forhold som den hadde marxistisk tenking. Dette til skilnad liberale staten ikkje engasjerte seg for å frå Storbritannia. Det gjorde at arven Marx og inspirasjonen frå han bøte på i samtida. I tillegg bandt orga- frå skulle påverke den ideologiske og nisasjonane landet saman. Slik vart det politiske debatten internt i rørsla heilt fram til våre dagar. Her eit norsk 1. behov for fråhaldslag og foreiningar for mai-merke frå 1912 med oppmoding, med Marx, om at alle arbeidarar lindring av fattigdom eller sjukdommar. ii tråd alle land skulle sameinast. (Foto: Slik vart organisasjonane ein stad for å Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) Sulitjelma faglige samorganisasjon (Bodø: Nordlands Framtids trykkeri, 1967). Om Persson, se Christoffer Røhne, Et gruvefolk i samvirke, Sulitjelma Samvirkelag gjennom 50 år (Sulitjelma [1958]), 11–12. 21 Jan Eivind Myhre, Norsk historie 1814–1905 (Oslo: Det Norske Samlaget, 2012), 154ff. 19 20

samle seg for å løyse problem staten ikkje ville eller kunne engasjere seg i. Myhre har samstundes peikt på at dei ikkje berre var ein reaksjon på noko som mangla, altså reaktive. Dei vart også proaktive. Folk ville samle seg i organisasjonar for å få noko til å skje. Med den sterke utviklinga i sosial differensiering som samfunnet var gjenstand for gjennom urbanisering, som i Bodø, og industrialisering, som i Sulitjelma, voks det fram nye sosiale grupper. Det kunne vere knytt til anlegg og industri, men også, innanfor bysamfunnas arbeidargrupper, knytt til offentlege anlegg, transport og byggebransjen, og til handel og handverk.22 «Like barn leiker best», heiter det i ordtaket. Dei som ville kjempe for kvinneleg stemmerett danna kvinneforeiningar. Andre ville ha eit nasjonalt forsvar av landet i tilfelle konflikt med Sverige og danna skyttarlag. I 1884 og -85 fekk ein også dei to første organiserte politiske partia – Venstre og Høgre. Dei kjempa side om side på Stortinget i kamp om utviklinga av nasjonalt sjølvstende og avviklinga av unionen med Sverige. Dei som hadde like interesser hadde i lengre tid samla seg i slike assosiasjonar – eller foreiningar, om du vil. Slik hadde framvoksteren av organisasjonssamfunnet utvida demokratiet. Men enno var det ein lang veg å gå. Først i 1897 fekk alle menn frå alle sosiale lag av nasjonen stemmerett. Før det var det berre dei med sosial posisjon og høg nok inntekt som kunne stemme. Det tok enda år før dei med få ressursar skulle føle seg gode nok til å delta i det moderne massedemokratiet som Noreg var i ferd med å bli. Først då den famøse ordninga med suspensjon av stemmerett ved mottatt fattigstøtte vart endeleg avvikla i 1921, kan ein definitivt seie at landet vårt hadde innført allmenn stemmerett.23 Den kjente historikaren og arbeidarpartimannen Halvdan Koht skreiv i 1911 at det at arbeidarane mobiliserte og vart ein del av samfunnslivet var ledd i ein «ny demokratisk framgang» frå då bøndene stridde med «borgar- og embætsvelde» på 1800-talet. No held «underklassene i by og på land» fram denne kampen ved at dei slo seg saman til «samfunnsstrid i demokratisk leid». Han la så til at «kvar gong såleis nye klasser slo seg fram i samfundsarbeide, vart heile nasjonen vidare og rikare».24 Slik forklarte Koht demokratiseringsprosessane som gjekk føre seg i denne tidsperioden. Arbeidarrørsla var midt oppe i denne kampen. Same stad, 155. Steinar Aas, Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890–1950, 186–187. 24 Halvdan Koht, «Bonde mot borgar i nynorsk historie», i Dagfinn Mannsåker (red.), Hundre års historisk forskning, Utvalgte artikler fra Historisk tidsskrift (Oslo: Universitetsforlaget, 1970), 225. 22 23

Demonstrasjonstog i Glomfjord i 1918 – truleg 1. mai – viser den politiske mobiliseringa kring saker som gjaldt arbeidsforholda i industrien i samtida, med kamp for åtte timars arbeidsdag. (Foto: Hans Nikolai M. Skaugvold, Nordlandsmuseet)

No stod det om å få gitt plass og aksept for nye grupper av eigedomslause arbeidarar. Det var kjernetroppen til den rørsla som skulle få eit sterkare og sterkare fotfeste både i nasjonen og i Salten. Utviklinga i Bodø går parallelt med den nasjonale utviklinga og kan brukast som eit illustrerande eksempel på korleis arbeidarrørsla for ein periode i tida etter 1945 vart den dominerande politiske samfunnskrafta. Vi skal derfor sjå nærmare på denne formative perioden for rørsla. Utgangspunktet er Bodø og Folkets Hus, men vi kan ikkje sjå byen isolert frå verda omkring. Prosessen bak framvoksteren var like mye ein nasjonal og internasjonal prosess som ein snever lokal prosess. Derfor vil mye vinn bli lagt på å sette den inn i ei større ramme. Viss arbeidarrørsla vart spydet som skulle gje dei lågare sosiale lag politisk makt og posisjonar til å forme si eiga framtid, var fagrørsla spissen på spydet. Det vart her arbeidarklassen fekk forma ein solidaritet i praksis. Det vart gjennom fagrørsla at ein fekk demonstrert korleis ein 17

kunne gjøre ein skilnad. Det var dessutan her, gjennom konkrete kampar i lokalmiljøa, ein kunne skape ei førestilling om ein klassekamp. Det var også her ein kunne skape medvitet om at ein hadde felles interesser av å stå saman som ein klasse. Her bygde ein først og fremst identitet gjennom heilt konkrete handlingar til beste for kollektivet. Klarte ein såleis å stå saman, ville ein nå langt i arbeidet med å forme den nye sosiale gruppa både i faglege spørsmål, men kanskje like viktig: i sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle spørsmål. Det vart i dette arbeidet at Folkets Hus skulle bli så viktig. Det skulle så å seie bli kommandosentralen i arbeidarrørsla sin kamp for å bygge seg sterk. Det var her ein skulle skape eit nav som alle eikene i hjulet til rørsla skulle springe ut av. Det vart operasjons- og kommandosentralen i organisasjonen, og knutepunktet mellom lokalsamfunnet og den store kommandosentralen til partiet på Youngstorget i Oslo. Litt av perspektivet i denne boka handlar nettopp om dette siste. Arbeidarrørsla vart vevd saman gjennom fagforeiningar, partiorganisasjon, arbeidaridrett, arbeidarhytter og ulike fritidsaktivitetar i regi av organisasjonane. I denne veven inngjekk også Folkets Hus. Dette vart ein møteplass også for den regionale delen av organisasjonane.

Vi ser stroket rundt Folkets Hus i Bodø kring 1930 med skolebygg, Arbeidersamfunnet og Tusenhjemmet, Frimurelosjen og det nye sjukehuset bak til høgre. (Foto: Nordlandsmuseet)

Utgangspunktet var fagrørsla, der arbeidarane fekk kjenne på kroppen korleis organisasjonssolidaritet kunne binde saman gruppa og vere til gruppas gunst i viktige spørsmål om arbeidstid, arbeidsforhold og løn. Derfor vart pionerane i Sulitjelma så viktige for omlandet. Etter kvart som andre i omlandet såg korleis dette bar frukter, vart ideen også spreidd til andre stader med eit variert sett av bransjar. Korfor skulle ikkje ein kraftverksarbeidar i Bodin gjøre som dei andre fagorganiserte? I Bodø var forholda heilt annleis. Både fordi klassemotsetnadene var sterkare i Sulitjelma enn i byen, men også fordi arbeidarane var spreidde på mindre bedrifter i byen. Ei fagforeining tilslutta Centralforeningen for boktrykkere, og ei anna knytt til Norsk Arbeidsmandsforbund, var alt til å begynne med. Det var ikkje meir enn 27 medlemmar i Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) i Bodø i 1909. Det var berre ein handfull fleire medlemmar enn det Valnesfjord hadde på det tidspunktet (17). Men det skulle endre seg radikalt i løpet av 30 år.25 Bodøs plass i historia om arbeidarrørsla er tilsynelatande perifer, ja, kanskje ubetydeleg, men likevel viktig. Det er det denne boka skal forsøke å få fram. Sjølv om Bodø var ein blå by med eit lyseblått omland og ein raud nabo i aust – i Fauske kommune – skal vi sjå at byen etter kvart vart det naturlege samlingspunktet for arbeidarrørsla i Nordland. Grunnen var ikkje berre at byen låg midt i fylket, og slik vart eit naturleg møtepunkt mellom dei ulike kjerneområda innanfor arbeidarrørsla i Nordland. Kommunikasjonsmessig var det mange moment som talte for ein slik sentralisering, og den vart berre sterkare og sterkare utover 1900-talet med utviklinga av dampskipstransporten, styrkinga av vegnettet, særleg etter 1940, og til slutt med jernbane og flyplassar som batt saman delane i regionen. Arbeidarpartiet i Bodø var ikkje det første og største partiet i Salten ved inngangen til 1900, langt derifrå, men sakte, men sikkert arbeidde det seg fram slik at det mot slutten av 1930-åra hadde blitt byens største parti. I ein by som hadde innleidd 1900-talet med ein komplett borgarleg dominans, er dette imponerande. Den hegemoniske klassen i Bodø, handelsborgarskapen saman med embetsstanden, sat både i lokale styringsorgan og kledde ordførarverva, så vel som redaktørkrakkane i dei ulike borgarlege partiavisene.26 AFL, Beretning 1909, 166–67, 170–171, https://www.arbark.no/eldok/LO1909_1.pdf (sett 08.05.2020). 26 Steinar Aas, Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890–1950, 188–192. 25

Merkeåret 1919–1920 Tida kring 1920 var ei gjennombrotstid for arbeidarrørsla i Bodø. Folkets Hus kom det året, noko som markerte det generelle gjennombrotet. Men det var også andre teikn i tida som synte eit gjennombrot. No begynte arbeidarane på dei større bedriftene i Bodø, som i Sulitjelma, å få tariffavtalar som både justerte arbeidstida, og som tok omsyn til at dyrtida som første verdskrigen hadde medført, førte til at arbeidarane hadde ein reell reduksjon i kjøpekraft. Bodø Aktiebryggeri var først ut, og der gjorde arbeidarane også bruk av streikevåpenet for å oppnå resultat for dei 28 fagorganiserte i denne bedrifta.27 No, ti år etter at det berre var 27 fagorganiserte arbeidarar i heile byen, var det like mange medlemmar berre på bryggeriet. I den same perioden kom det også avtalar som for første gong regulerte løn og arbeidstid for arbeidarane på andre større bedrifter i byen. Bodø hermetikfabrikker hadde 150 fagorganiserte, A/S Nordenfjeldske blikemballagefabrik hadde 25, og sildoljefabrikken Nordlands kraftforfabrik hadde 78 i 1919/1920. Arbeidarane fekk også regulert seks dagars ferie inn i sin nye avtale. Også Bodin kommunale kraftverk fekk for første gang oppretta tariffavtalar for sine 55 fagorganiserte medlemmer, og Bodø hermetik- og blikemballagefabriks 250 fagorganiserte følgde også på året etter. For alle dei som no fekk tariffavtale i Bodø og omland, vart det reduksjon i arbeidsveka til 48 timars veke, og alle fekk, som nemnt, tariff-festa seks dagars ferie.28 Historikaren Harald Rinde har vist i Det moderne fylket. Nordlands historie 3 (2015) at dei tilsette i dei store einsidige industristadene hadde organisert seg betre og tidlegare enn arbeidarane i byar som Bodø og Svolvær, der industrien var knytt til fiskeria. I Bodø og Svolvær var det vanskeleg å nå gjennom med krav, særleg fordi «den faderlige omsorgsholdningen hos lokale småbedriftseiere» prega arbeidslivet i større grad enn i industri- og gruvesamfunna.29 Rinde har lagt til at det var liten tvil om at den kapitalismen som rådde i industristader som Sulitjelma, var meir «rettighetsorientert og AFL, Beretning for aaret 1920 (Kristiania: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1921), 64, https://www.arbark. no/eldok/LO1920_3.pdf (sett 20.04.2020). 28 AFL, Beretning for aaret 1920, 64, 66, 68, 120, https://www.arbark.no/eldok/LO1920_3.pdf (sett 20.04.2020). 29 Harald Rinde, Det moderne fylket, 99. 27

Bodøs industri var særleg knytt til marine næringar, med sildolje- og sildemelfabrikk, klippfiskbedrifter og hermetikkindustri. Her ser vi sardinboksetikettar – såkalla iddisar – frå to av dei, Tandbergs hermetikfabrik og Bodø Packing Co. Ltd. Mange av hermetikkarbeidarane fekk etter kvart også organisert seg i fagforeiningar og ordna arbeidsforholda. (Foto: Nordlandsmuseet)

regulert» enn i byar som Bodø.30 Det som skjedde i 1920 i Bodø var derfor noko av eit gjennombrot for den politikken som fagrørsla hadde fått gjennomslag for i dei «einsidige industristadene», og det understreka igjen den planten som fagforeiningskampane i Sulitjelma hadde sådd. No spreidde denne seg til andre stader og andre bransjar, til nytte for arbeidarklassen i heile regionen. Og slik vart kampen som fagrørsla hadde kjempa inne i dei mannsdominerte yrkene inne i fjellet også med på å trekke kvinnene i nabolaget med. Rett nok var kvinneløna i hermetikkindustrien i Bodø langt lågare enn løna til mennene, men med dei nye avtalene vart det slått fast kva løna skulle vere også for kvinnene. På bryggeriet auka kvinnenes løn prosentvis meir enn mennenes i 1920.31 Bodø var ein kvinnedominert by, der befolkningsstrukturen vart meir og meir ujamn utover på 1900-talet, noko som må ha verka inn på arbeidarrørsla. I 1920 var det nær 60 prosent kvinner mot berre vel 40 prosent menn i Bodø, og kvinneandelen var særleg stor i aldersgruppa 30 31

Same stad. AFL, Beretning 1920, 64, https://www.arbark.no/eldok/LO1920_3.pdf (sett 20.04.2020).

20–24 år, den alderen då de fleste kvinnene gifta seg og fekk barn.32 I hermetikkindustrien vart dette ein viktig arbeidskraftressurs. Kvinner dominerte desse jobbane, og arbeidsvilkåra var prega av sesongarbeid og ujamn ressurstilgang, i motsetnad til inne i fjellet, der mannfolka dominerte. Kanskje gjorde det igjen sitt til at fagrørsla ikkje vart like sterk i Bodø? Vi skal adressere spørsmålet i kapittel fire.

Arbeidarrørslas påverking på andre samfunnsprosessar Kooperasjonen var eit anna tiltak som fekk regional betydning i Salten. Her vart den kooperative rørsla blant dei sterkaste i landet, og igjen var det Sulitjelma som viste veg. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) – seinare Landsorganisasjonen (LO) – sette ned lokale kooperative utval der fagrørsla stod sterkt. Desse skulle «arbeide i forstaaelse med og ledes av landsorganisasjonens koop.utvalg».33 Det var med andre ord ein sak for den sosialistiske rørsla å «organisere sine medlemmers forbruk i stor stil», og trass i at det mange stader var ein seig materie, vart Sulitjelma ein spydspiss i LOs strategi.34 I alt 14 fagforeiningar med til saman 1100 medlemmar monna verkeleg då LO summerte opp i 1913. Dei hadde drive agitasjon for kooperasjonen, arrangert festar og basarar til inntekt for det kooperative byggefondet, og det var komme opp nye forretningsbygg og eit bakeri. Kooperasjonen hadde fått så mange som 1800 medlemmar på kort tid, og omsetninga i Sulitjelma var tilsvarande for eksempel den i dei to kooperative forretningane i Bergen det året.35 Kooperasjonen fekk ikkje berre ein styrke i Indre Salten.36 Det kom kooperativt bakeri i Glomfjord, Finneid og Sulitjelma, og ved inngangen til 1940 var det også kooperativt pølsemakeri og slakteri i dei same kommunane. Då Margarinfabrikken Norge vart etablert i kooperativ regi i Bodø i 1936, var det nok ein indikasjon på kooperasjonens styrke i Salten.37 Då hadde byen hatt det regionale engroslageret Steinar Aas, Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890–1950, 149–155. AFL, Beretning om virksomheten i 1913 (Kristiania: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1914), 8–9, https:// www.arbark.no/eldok/LO1913_3.pdf (sett 20.04.2020). 34 Same stad. 35 AFL, Beretning 1913, 9, https://www.arbark.no/eldok/LO1913_3.pdf (sett 20.04.2020). 36 Inge Strand, Samvirkelag i samvirkeland. Forbrukerkooperasjonen i Beiarn og Skjerstad 1915–1997 (Bodø: Offset Nord, 1997), 17–20. 37 Randolf Arnesen, Kooperasjonen i raske trekk (Oslo: NKL Forlag, 1948), 59–62. 32 33

i Nord-Norge sidan 1920. Ved sida av Bergen og Oslo var det lenge dei einaste kooperative margarinfabrikkane i landet. Det kooperative distriktslaget hadde eksistert sidan 1917, og då distriktslaget fekk ansvar for å halde den nasjonale kongressen i Sangerhallen i Rensåsen i Bodø i 1939, var ikkje det berre ei fjær i hatten for kooperasjonen i regionen, det var også ein maktdemonstrasjon av kva som var oppnådd på feltet i regionen på feltet på berre nokre få tiår.38 For fagrørsla såg ein også at det i løpet av 20 år hadde vokse fram ein betydeleg organisert arbeidarklasse i Bodø. Ved inngangen til andre verdskrigen hadde byen eit mangfald av foreiningar som dekte mange bransjar og sektorar av samfunnet. Til skilnad frå dei einsidige industristadene hadde også handverksstanden, næringsmiddelindustrien, handelsstanden, servicenæringane, offentleg administrasjon og samferdselssektoren fått eigne fagforeiningar i Bodø. Kommuneforbundet viste veg

Arbeidarrørsla i industrisamfunna bana veg også for fagorganisering av andre arbeidargrupper som ville ha eit «rettighetsorientert og regulert arbeidsliv». Vi ser åtte mann som var tilsett på Nordland Boktrykkeri, som låg saman med Bodø Elektriske Bureau. Vi ser dei kjente Bodø/Glimt-spelarane Jacob Paulsen (t.v.) og Harry Pedersen (bak t.v.). Elles ser vi Birger Hals, med pipa til venstre, Morten Jakobsen, Kåre Johnsen, Gunnar Lekang og Ragnar Christensen. Typografane var blant kjernen i norske byars fagrørsle, ofte blant dei eldste fagforeiningane, også i Bodø. (Foto: Nordlandsmuseet)

Nordland Kooperative Distriktslag 1917–1942 (Oslo, 1943), 62–66.

og organiserte over 200 arbeidstakarar i 1939. Nest etter dei var det Bygningsarbeiderforbundet (194), Handel og Kontor (142) og Norsk Transportarbeiderforbund (140) som var dei store fagforeiningane i byen. AFL hadde no nær 1300 medlemmar i Bodø, og grunnlaget for den veksten som skulle komme etter krigen var lagt. Tida før krigen var eit varsel om noko som skulle komme. I Bodø og omland var Arbeidarpartiet blitt det største partiet alt før 1940, sjølv om det i byen og omlandskommunen Bodin ikkje vart ordførarskifte enno. Tida innvarsla ein periode med lågare spenningsnivå og mindre klassekamp enn tida fram mot 1935, og for dei som har arbeidd med å forklare arbeidarrørslas framvekst og samfunnsutviklinga i Noreg, har 1935, med Hovudavtalen i arbeidslivet, blitt sett på som det store skismaet i norsk historie. Med denne vart fagrørsla sett på som ein part i forhandlingane i arbeidslivet, trass i all motstand ein hadde møtt frå dei styrande klassene mot fagforeiningar og arbeidarorganisering.39 Dette var eit av dei viktigaste stega fram mot det historikaren Finn Olstad har kalla «det tillitsbaserte samfunnet», som vi seinare såg vekse fram i Noreg. Med arbeidarrørsla inne på den samfunnsmessige arenaen stod vanlege folk ikkje lenger med «huva i handa». Ein ny type arbeidar trådde fram og gjorde seg gjeldande. Denne arbeidaren som utgjorde kjernen i arbeidarrørsla, fann seg ikkje i å bli behandla som ein brikke eller passiv aktør.40 Han/ho ønskte å delta medvite i samfunnsutviklinga og i å forme, påverke og utvikle framtida gjennom nye reformer og nye idear. Arbeidarane og arbeidarrørsla var det dynamiske elementet som dreiv historia framover, mot det tillitsbaserte samfunnet som vi ser fram mot våre dagar. Bak tanken om at Noreg har blitt eit tillitsbasert samfunn, ligg ein grunntanke, basert på filosofen Hegel, om at det finst spenningar mellom folk som lever i eit samfunn. Når spenningane kjem ut, vil ulike individ reflektere over dei og justere kursen for å minske dei, og slik bygge dei ned.41 For Olstad handlar historias framdrift om at det kjem ein aksjon, med ein påfølgande reaksjon, som igjen resulterer i ei forsoning.42

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, «hovedavtalen», https://www.arbark.no/Diverse/Hovedavtalen_ av_1935/Hovedavtalen_av_1935.htm (sett 21.02.2020). 40 Finn Olstad, Den store forsoningen. Norsk historie 1905–1945 (Oslo: Dreyers Forlag, 2019), 8. 41 Gunnar Skirbekk og Nils Gilje, Filosofihistorie (Oslo: Universitetsforlaget, 2000), 407. 42 Finn Olstad, Den store forsoningen, 8. 39

Hovudavtalen i arbeidslivet i 1935 mellom Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) og Norsk Arbeidsgiverforening var ei slik hending på makronivå, der tilliten mellom partane i arbeidslivet vart knesett. Slik stadfesta ein det tillitsbaserte forholdet som skulle rå i arbeidslivet mellom arbeidarklassen og arbeidsgivarane. Historikaren Berge Furre meiner at det synte ei utvikling i Noreg frå «klassekamp til klassesamarbeid».43 Bak prosessen låg det ei endring i innstilling både frå dei som representerte arbeidarane og dei som representerte dei hegemoniske sosiale sjikta i landet. Begge sider hadde moderert seg og lagt seg inn på ein meir forsonande kurs. Francis Sejersted meinte det særleg var dei konsensusbaserte forhandlingane mellom arbeidarklassa og bedriftseigarane som markerte starten på «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk».44 Denne utviklinga vart forsterka gjennom det tyske angrepet på Noreg i april 1940. Då vart nytta av samarbeid mellom alle gode krefter synleg for alle, etter kvart som del av den nasjonale motstandskampen. Vi skal sjå korleis stemninga endra seg, og at mistru og mistillit mellom ulike politiske miljø gradvis forsvann, først og fremst fordi dei hegemoniske kreftene skjønte at alle måtte involverast mot fascismen og dei høgreekstreme. Krigsåra med den tyske okkupasjonen styrka kjensla av at alle hadde ein felles fiende, og at ein var samla i kampen mot denne. Likevel var det også andre endringar som skulle påverke synet på samfunnsutviklinga i etterkrigstida, og det gjaldt særleg synet på den offentlege sektorens plass i framtidas Noreg. Ein sterk stat med streng regulering var noko mange hadde vant seg til. Det gjaldt både bygginga av velferdsstaten, reguleringa av økonomien og reguleringa av omsetting og rasjonering av varer i dei første etterkrigsåra. Denne haldningsendringa bana veg for eit dominerande sosialdemokratisk regime i tida etter krigen, også på lokalt plan i Bodø og Nordland, som brått var blitt eit kjerneområde for sosialistisk ideologi i Noreg. Slik sett skal vi i denne framstillinga sjå at Bodøs politiske utvikling går parallelt med den nasjonale. Byen vart, berre med nokre få unntak, dominert av sosialdemokratisk tankegods og ideologi fram til 2020. Ja, kanskje kan ein seie at Bodø-samfunnet vart eit sterkare sosialdemokratisk samfunn enn landsgjennomsnittet. 43 44

Berge Furre, Norsk historie 1905–1940 (Oslo: Det Norske Samlaget, 1971), 205. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundret (Oslo: Pax Forlag, 2015).

«Andre tider i Norge nu» er ei bok i anledning 100-årsmarkeringen av Folkets Hus i Bodø. Boka handler først og fremst om jubilanten, men er også en framstilling av arbeiderbevegelsens oppkomst og utvikling i Salten mer allment. Leseren møter pionerene i bevegelsen i Bodø og omland for vel hundre år siden, og får sett den regionale og lokale utviklinga i et nasjonalt og dels internasjonalt perspektiv. Her omtales fagforeninger, partilag, sangkor og ungdomslag, 1. mai-markeringer og politisk strid i mellomkrigs-, krigs- og etterkrigstid. Boka tar for seg klassekampens år fra starten av 1900-tallet, via 50-, 60- og 70-tallets sosialdemokratiske «lykkelige øyeblikk» og helt fram til våre dagers avregulerte, privatiserte og liberaliserte samfunn; kort sagt – et lite stykke norsk historie sett fra Folkets Hus i Bodø. Hovedtyngden av forfatterne har alle sin bakgrunn fra Nord universitet, enten med arbeidssted ved denne utdanningsinstitusjonen eller med sin masterutdanning herfra. Redaktør for verket er professor Steinar Aas ved Nord universitet, som har beskjeftiget seg med nordnorsk regional- og lokalhistorie i en årrekke.

ISBN: 978-82-8104-426-5

ORKANA AKADEMISK