Andre verdenskrig i nord. Kampen om frihet

Stian Bones (red.) Andre verdenskrig i nord Kampen om frihet

Dette er tredje bind av trebindsverket Andre verdenskrig i nord

Boken er utgitt med støtte fra UiT Norges arktiske universitet, Trond Mohn, Norges forskningsråd, SpareBank 1 Nord-Norge Samfunnsløftet, Stiftelsen Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Verksredaktør: Fredrik Fagertun Redaksjonskomité: Fredrik Fagertun, Bjørg Evjen og Stian Bones Bindredaktør: Stian Bones Bilderedaktør: Rune Rautio Forlagets redaksjonskomité: Elisabeth Johansen og Marcus Bøhn

Kapittelforfattere: Hallvard Tjelmeland (kap. 1), Fredrik Fagertun, Palle Ydstebø, Hans Otto Frøland og Mari Olafson Lundemo (kap. 2), Stian Bones og Gunnar D. Hatlehol (kap. 3), Stian Bones og Nina Planting Mølmann (kap. 4), Heidi Stenvold og Gaute Lund Rønnebu (kap. 5), Ingunn Elstad (kap. 6), Marianne Neerland Soleim og Gunnar D. Hatlehol (kap. 7), Fredrik Fagertun, Marianne Neerland Soleim og Stian Bones (kap. 8), Hallvard Tjelmeland og Stian Bones (kap. 9), Hallvard Tjelmeland og Baard H. Borge (kap. 10), Marianne Neerland Soleim, Stian Bones og Gunnar D. Hatlehol (kap. 11), Wilhelm Karlsen (kap. 12), Einar Niemi (kap. 13), Hallvard Tjelmeland og Bjørn-Petter Finstad (kap. 14), Stian Bones (kap. 15), Joakim Aalmen Markussen og Petia Mankova (kap. 16), Stian Bones (kap. 17).

Rammetekstforfattere: Stian Bones (kap. 3), Ingunn Elstad (kap. 6), Vidar Eng (kap. 6), Fredrik Fagertun (kap. 2 og 5), Nina Planting Mølmann (kap. 4), Marianne Neerland Soleim (kap. 7 og 11), Michael Stokke (kap. 8).

Design: DesignBaltic

Forsidebilde: Avisbud Jan Danielsen, Vadsø, Finnmark, frigjøringsdagen, 7. mai 1945. Foto: Gunnar Fougner / Finnmark fylkesbibliotek. Baksidebilder: Narvik 10. mai 1945.Byen overleveres til norske styrker. Foto: Fredrik Fagertuns arkiv, Magnar Blomlis samling. Vadsø, 23. august 1944. Sivile evakuerer. Foto: Rune Rautios samling. Lotter marsjerer i Storgata i Tromsø 17. mai 1945.

Foto: Olav Aasegg / Perspektivet Museum.

Trykk: Dardedze holografija

© Orkana Akademisk 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN: 978-82-8104-508-8 www.orkana.no post@orkana.no

Innholdsfortegnelse

Om bokverket Andre verdenskrig i nord ............................................................................ 9 Innledning 13 Tysk og norsk sivil og militær organisasjon 1940–1945 ................................................. 15

1. Frigjeringspolitikk

Hallvard Tjelmeland

..................................................................................................................17

Finlands stilling ...................................................................................................... 17 Sovjetunionen og frigjering av Nord-Norge ............................................................ 19 Frigjeringsavtalar .................................................................................................... 23 Den raude hær inn i Finnmark – og den norske ..................................................... 27 Kampen om Finnmark 34 Utsyn ..................................................................................................................... 35

2. Frigjøringens militære forutsetninger ...................................................................... 37

Fredrik Fagertun, Palle Ydstebø, Hans Otto Frøland og Mari Olafson Lundemo Lapplandskrigen og Petsamo–Kirkenes-operasjonen ............................................... 37 Den sovjetiske offensiven høsten 1944 53 Operasjon Nordlicht og Lyngenlinjen: tysk retrett gjennom Finland og Norge ....... 67 Avslutning 83

3. Evakueringens aktører

.......................................................................................................85

Stian Bones og Gunnar D. Hatlehol Terbovens klo 86 Militære forutsetninger ........................................................................................... 91 Organisering av den «frivillige» evakueringen 94 Beslutningen om tvangsevakuering ......................................................................... 98 Gjerningsmennenes motiver ................................................................................. 107

4. Det første frigjorte Norge

Stian Bones og Nina Planting Mølmann

117

Møte med en krigstrett befolkning ....................................................................... 117 Militære forberedelser ........................................................................................... 122

Frigjøringsstyrken og det sivile samfunn ............................................................... 126 Å holde det gående: overvintrernes kamp 133 Den geografiske fordelinga av overvintrere ............................................................ 134 Huleboerne i Vest-Finnmark 135 Flukten fra Brattholmen i Laksefjord .................................................................... 139 Risiko og kontroll 144 Gammens betydning ............................................................................................ 145 «Har fred i gammen» 147 Organisert flukt .................................................................................................... 148 Indre Finnmark .................................................................................................... 151 Forsyninger fra Sverige ......................................................................................... 155 Sykepleiere i distriktene ........................................................................................ 157 Militære operasjoner i Finnmark 160 Norsk usikkerhet om sovjetiske intensjoner .......................................................... 166

5. Tvangsevakuering ................................................................................................................171

Heidi Stenvold og Gaute Lund Rønnebu

Krig og humanitet ................................................................................................ 172 De tvangsevakuerte............................................................................................... 177 Hvor mange ble tvangsevakuert? 178 Tvangsforflyttingen .............................................................................................. 179 Hvor kom de? 183 Nasjonale tiltak og hverdagsliv.............................................................................. 188 Samlingsleirene 191 Relasjoner mellom de tvangsevakuerte og lokalbefolkningen ................................ 193 Hjemreisen 196

6. Overleving, død og sjukdom under tvangsevakueringa ................................ 201

Ingunn Elstad Norsk styring? 202 Transport.............................................................................................................. 204 «Hjelpeaksjon» ..................................................................................................... 205 Familiane samla .................................................................................................... 205 Krigsfaren på kysten ............................................................................................. 206 Hjelpearbeidet 207 Kor mange døydde? .............................................................................................. 209 Funn og kjelder 210 Dødsårsaker.......................................................................................................... 212 Epidemiane 214 Småbarna ............................................................................................................. 217 Påkjenningar 217 Oppsummering .................................................................................................... 218

7. Krigsfanger og tvangsarbeidere i krigens sluttfase .......................................... 221

Marianne Neerland Soleim og Gunnar D. Hatlehol Fangene under tilbaketrekningen .......................................................................... 221 Dødens venteværelse, Storfjord 1945 .................................................................... 229 Slavearbeid til siste slutt: Nordlandsbanen ............................................................ 238

8. Ut av Tysklands grep: militær frigjøring og tysk avvikling ........................... 245

Fredrik Fagertun, Marianne Neerland Soleim og Stian Bones Milorg og OSS ..................................................................................................... 246 Hjemmestyrker for krig og fred ............................................................................ 255 Narvik-området 265 En ordnet frigjøring – frigjøringsstyre, repatriering og opprydding ....................... 275 Hjemmestyrkene og frigjøringen – en oppsummering 295

9. Svalbard ut av krigen ........................................................................................................ 297

Hallvard Tjelmeland og Stian Bones Eit forslag frå utanriksminister Molotov 297 Gjenreising på Svalbard ........................................................................................ 304 Sovjetisk gjenreising og ekspansjon 307 Svalbard – gruvesamfunn og arktisk hot-spot........................................................ 311

10. Landssvikoppgjeret i eit nordnorsk

Hallvard Tjelmeland og Baard H. Borge

perspektiv ................................................313

Landssvikoppgjeret i eit fugleperspektiv ................................................................ 313

Politisk landssvik .................................................................................................. 318

Oppgjeret med NS tek til 319 Økonomisk landssvik ........................................................................................... 327

Opprydding i kommunane 335 Det uformelle oppgjeret ....................................................................................... 338 Det vanskelege oppgjeret 346

11. Krigsforbryterne

Marianne Neerland Soleim, Stian Bones og Gunnar D. Hatlehol

349

Etterforskning av krigsforbrytelser mot utenlandske krigsfanger 349 Alliert militærdomstol i 1945 ............................................................................... 354 Mangel på bevis og dokumentasjon 357 Saker overført til utlandet ..................................................................................... 358 Norske fangevoktere 360

Tvangsevakueringen: ingen straff for Rendulic ..................................................... 362

12. Gjenreisingen startet i 1940! – Om gjenreisingen i Nordland

Wilhelm Karlsen

.................. 373

Litteraturen .......................................................................................................... 376 Behovet for gjenreisingstiltak ................................................................................ 377

Den akutte gjenreisingen – å gjenreise sivilsamfunnet 379 Hjelpearbeidet overfor de nødstilte ....................................................................... 380 Akutt byggevirksomhet 383 «Svenskhus» løser de akutte boligproblemene ....................................................... 385

Regulering av brannstrøkene – en langvarig prosess 389 Var det tyskerne som bestemte utformingen av BSR-byene? ................................ 392 Krigsoppgjør og stadfesting av BSR-planene 399 Gjenreising av bebyggelsen i brannområdene........................................................ 401 Gjenreisingen i Norge startet i 1940 404

13. Gjenreisingen av Nord-Troms og Finnmark

Einar Niemi

407

Oppstart og organisering ...................................................................................... 407 Problemstillinger og avgrensning .......................................................................... 410 Gjenreisingsoppgavene ......................................................................................... 412

Litteraturen – divergerende tolkninger av gjenreisingen 414 Myndighetene og befolkningen – på lag eller på hver sin halvdel? ........................ 415

Tilbake til branntomtene 420 Typetegninger og huskataloger ............................................................................. 422

Unge planleggere og arkitekter – og mange hjelpere 425

Gjenreisingens faser .............................................................................................. 428

Punktstudie 1, Kautokeino 431

Punktstudie 2, Vadsø ............................................................................................ 437 Avslutning 445

14. Staten og nordområda...................................................................................................449

Hallvard Tjelmeland og Bjørn-Petter Finstad

Eit fugleperspektiv på nordområda og krigens verknader ...................................... 449 Ny regional sjølvhevding ...................................................................................... 453 Nord-Norge som arbeidarrørsla sin bastion 456 Tysk fiskeriteknologi i nordnorsk fiskeindustri? .................................................... 460

Planlagt statsdrift under krigen 462 Perspektiv på statseige i fiskeindustrien ................................................................. 463 Ein ny rolle for staten 465

15. Kald krig................................................................................................................................. 467

Stian Bones

Brobyggingsånden 467 Usikkerhet og avstand .......................................................................................... 470 Oppkomsten av den kalde krigen 473 Avslutning ............................................................................................................ 485

16. Krig og minnepolitikk .................................................................................................... 487

Joakim Aalmen Markussen og Petia Mankova Nordnorske krigshendelser i norsk minnepolitikk................................................. 488 Krigens minnepolitikk i Sovjetunionen og i Russland og forholdet til Norge ........ 505 Avslutning ............................................................................................................ 522

17. Frihet, liv og rett. Sluttrefleksjoner ......................................................................... 525

Stian Bones

Krigen .................................................................................................................. 525 Okkupasjonen ...................................................................................................... 527 Freden og krigserfaringene 531 Kampen om frihet ................................................................................................ 537

Litteratur ..................................................................................................................... 544 Register 571 Forkortelser og betegnelser ......................................................................................... 582 Arkivinstitusjoner og kilder ......................................................................................... 584 Takk til alle som har vært medvirkende til bokverket .................................................. 586

Forfatterpresentasjon ................................................................................................... 587 Forfatterbidrag 589

Om bokverket Andre verdenskrig i nord

Vi har i alle tiårene etter krigen fått en rekke bokverk om felttogene i sør og nord, om okkupasjonstiden i Norge og om Norges kamp mot okkupasjonsmakten både i Norge og med utgangspunkt i utlandet. Disse verkene har alle hatt et nasjonalt perspektiv, der alle landsdeler og regioner har hatt sin plass, men hele tiden med utgangspunkt i det nasjonale ståstedet. Det siste av denne typen bokverk, Norge i krig, kom midt på 1980-tallet og var skrevet av norske historikere. Noen bøker som sammenfatter de fleste aspekter ved krigen, har også med jevne mellomrom blitt utgitt, sist Ole Kristian Grimnes sin bok Norge under andre verdenskrig, som kom i 2018. I tillegg har det blitt utgitt regionale bøker og beretninger om krigen, i større og mindre grad med tematiske spesialfelt. Den lokalhistoriske litteraturen om krigen har også vært omfangsrik – bygdebøker, lokalhistorier og årbøker. Slike utgivelser har vært skrevet av faghistorikere, men også i stor grad av lokalhistorikere og historieinteresserte amatører. I Nord-Norge har denne litteraturen vært omfattende og har blitt publisert i alle tiårene etter krigen, men spesielt etter 1970.

Et bokverk om krigen i Nord-Norge?

Det har aldri vært skrevet et tematisk bredt og omfattende faghistorisk verk om den andre verdenskrigen i Nord-Norge. I landsdelen har debatten om krigen til tider vært intens, ofte med kritiske innslag rettet mot det som oppfattes som en nasjonal og sørnorsk dominans i formidlingen av krigshistorien, og en tilsvarende underkommunisering av den nordnorske delen av historien om andre verdenskrig i Norge. I denne sammenhengen har et nytt faghistorisk verk om krigen i Nord-Norge vært savnet og etterspurt. En forventning om en slik historiefaglig satsing har med god grunn vært rettet mot historiemiljøet ved UiT Norges arktiske universitet, det største faghistoriske miljøet i Nord-Norge. Mange historikere i Tromsø har gjennom årene skrevet om krigen i nord i ulike sammenhenger – i bygdebøker, byhistorier, bedriftshistorier og i doktoravhandlinger – men hadde inntil for seks til åtte år siden ikke tatt fatt på en større framstilling av krigen i nord, selv om et slikt prosjekt har vært diskutert mange ganger opp gjennom årene. I 2014 etablerte noen historikere i Tromsø forskningsgruppen «Fra nordfront til isfront», som hadde en sterk innretting mot den andre verdenskrigen i nord, og i 2015 og 2016 fikk daværende Institutt for historie og religionsvitenskap flere stipendiatstillinger med nordnorsk krigshistorie som hovedtema. I 2016 ble også historiemiljøet i Tromsø tildelt

ledelsen for et stort, nasjonalt forskningsrådsfinanisert historieprosjekt om Norges rolle under andre verdenskrig, I en verden av total krig: Norge 1939–1945. Dette bidro til en klar forsterkning av det krigshistoriske miljøet ved instituttet. Omtrent på samme tid fikk vi på plass grunnfinansieringen til den store satsingen – et forsknings- og bokprosjekt om den andre verdenskrigen i nord. Siden 2016 har dermed to store historieprosjekter om andre verdenskrig vært ledet fra nåværende Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Forskere i disse to krigsprosjektene har nå arbeidet parallelt i fem–seks år, og det har vært et fruktbart fellesskap. Flere historikere har arbeidet på begge prosjektene. Det konkrete resultatet av det siste av disse to prosjektene foreligger her i form av tre bind under hovedtittelen Andre verdenskrig i nord.

Hvorfor et bokverk om krigen i nord? Norge ble under okkupasjonen sentralt styrt av tyske myndigheter og norske NS-styresmakter. Slik, og på mange andre måter, var krigen en felles nasjonal erfaring som ble delt i alle landsdeler. Den andre verdenskrigen og okkupasjonen av Nord-Norge har likevel noen aspekter ved seg som gjør krigen, krigshandlingene og krigserfaringene spesielle, og som skiller seg fra opplevelsene av krigen andre steder i landet.

Et eksempel er det forlengede felttoget i Nord-Norge i 1940, et annet den særlig dramatiske tvangsevakueringen og ødeleggelsen av Finnmark og NordTroms høsten 1944. Men også den tyske militære okkupasjonen av landsdelen var tyngre og mer trykkende i nord, ikke minst fordi opp mot halvparten av alle tyske soldater i Norge i okkupasjonsårene befant seg i en landsdel med 12 prosent av rikets befolkning. Av i gjennomsnitt 350 000 tysk personell i Norge fra om lag 1942 til 1944 var i overkant av 150 000 lokalisert i Nord-Norge.

Samtidig spilte det nordnorske territoriet en særskilt rolle i den tyske krigsstrategien. Landsdelen ble befestet mot en forventet invasjon fra vest, den militære infrastrukturen i form av havner og flyplasser var hovedplattformer for angrep på den allierte konvoitrafikken, og til sist, og ikke minst, den østligste delen av Nord-Norge ble en krigførende del av Østfronten. Dette både økte graden av tysk tilstedeværelse og gjorde det østligste Finnmark til en krigssone fra sommeren 1941 til mai 1945. Samtidig kom krigen i nord til også å involvere våre naboland Finland og Sovjetunionen, men også vår nøytrale nabo Sverige. Og som allerede antydet, de nordlige havområdene og Arktis må også trekkes inn i dette bildet.

Geografi og perspektiv

Okkupasjonsperioden og krigsopplevelsene i Nord-Norge vil ha stor plass i dette verket. Dette vil prege beskrivelsene av krigshandlinger, motstand, relasjonene til tyske mannskaper og ikke minst hverdagslivet i Nord-Norge under okkupasjonen. Geografisk vil historieverket favne om det området som vi vanligvis betegner som Nordkalotten, det vil si Nord-Norge, Nord-Finland, Nord-Sverige, store deler av det nordvestlige Sovjetunionen, men også de nordlige havområdene og de norske besittelsene i Arktis. Det brede geografiske blikket gir anledning til å beskrive, kontrastere og sammenligne med våre nærmeste naboland, også når det gjelder dagliglivet under krigen. Mye av beskrivelsene og analysene av den nordnorske krigshverdagen vil det likevel være naturlig å knytte til og sammenligne med krigens gang og krigsopplevelsene i det sørlige Norge. Overordnet opplevde folk i både nord og sør at okkupasjonsperioden var en overgang fra et lovbasert og trygt demokrati til et brutalt og vilkårlig diktatur. Derfor må en når en skriver om den nordlige krigshistorien, ikke glemme de mange likhetene mellom nord og sør i opplevelsene av okkupasjonen. Kanskje med unntak av den østligste sonen i Finnmark, som var militært område, var alle i Norge underlagt lovene til tyske myndigheter og det norske NS-regimet, og mange nordmenn fikk oppleve både grov og brutal undertrykking. I dag er det også vanlig i krigshistorisk forskning å sammenligne forholdene under den norske okkupasjonen med situasjonen i andre europeiske land under tysk okkupasjon. Dette blir i noen grad gjort også i dette historieverket.

I bokverket som helhet er det lagt vekt på tematisk og geografisk bredde. Mange tema er i varierende omfang beskrevet og diskutert. De geografiske perspektivene kan også være forskjellige i de ulike bindene. Her er noen ganger gjort vurderinger av om tema og problemstillinger er helt nye eller er godt kjent fra før, eller om det framlegges ny kunnskap eller tolkninger på enkeltområder. Dette kan bestemme omfanget av og typen behandling enkelte emner har fått. Det har imidlertid vært et mål å dekke de aller fleste områder av krigsopplevelser som vi finner i nord. Geografisk er den nordnorske landsdelen både stor og uensartet. Det har vært viktig i utformingen av verket at relevante sider ved krigsperioden skal behandles for alle landsdelens fylker og regioner, det være seg både tematisk og i form av eksempler. Beskrivelsen av noen emneområder vil likevel i ulike tidsperioder variere avhengig av hvor i landsdelen vi befinner oss.

Verkstruktur

Verkets tre bind har både en kronologisk og en tematisk orden. Enkelte tema er relevante for hele krigsperioden, mens andre er knyttet til deler av perioden. Verket har følgende bindstruktur:

Bind 1 omhandler sikkerhets- og krigspolitikk, militære forhold, militær motstand, tysk okkupasjonsadministrasjon og norsk nazistyre. Her er den kronologiske rammen perioden fra 1940 til sommeren 1944.

Bind 2 tar opp hele krigsperioden og omhandler okkupasjonsregimets tilstedeværelse og politikk, hverdagsliv og ulike former for tilpasning til okkupasjonen, sivil motstand, kollaborasjon og utsatte folkegrupper.

Bind 3 starter tidsmessig sommeren 1944 og tar opp den krigspolitiske utviklingen, tvangsevakuering, sikkerhetspolitikk og militære forhold. Bindet omhandler også frigjøring og gjenreisning samt formidling av menneskelige erfaringer og minnehistorie

Det vil alltid finnes sammenhenger mellom tema i de ulike bindene. Bindene kan gjerne leses separat og i ulik rekkefølge. Det vil i notene i hvert enkelt bind gis kryssreferanser innenfor bind og mellom bind slik at leseren kan følge opp tema som interesserer særlig.

Forfattere

Bokverket har mange forfattere, til sammen 32. Disse er i hovedsak forskere med historiefaglig bakgrunn, men her er også forfattere med bakgrunn i helsevitenskapene og antropologi, og tre av forfatterne har bakgrunn utenfor akademia. De fleste av forfatterne har tilhørighet ved UiT Norges arktiske universitet, men vi har også forfattere fra andre universiteter, høgskoler og museer. Oversikt over forfatternes bidrag og forfatterbiografier finnes bak i hvert bind. Redaksjonens målsetning er at dette skal være et verk som fanger opp og kaster lys over nye områder innen feltet norsk krigshistorie, og at ny kunnskap om og perspektiver på det nordlige Norge og det nordligste krigsteateret under andre verdenskrig også skal berike vår felles, nasjonale krigshistorie.

Tromsø, sommeren 2022

Fredrik Fagertun

Bjørg Evjen Stian Bones redaktør bind 1 redaktør bind 2 redaktør bind 3

Redaktør og forfatter Bjørg Evjen gikk bort rett etter fullføringen av bokverket. Den øvrige redaksjonen og forlaget vil takke for hennes uvurderlige arbeid.

Innledning

Avslutningen av den andre verdenskrig var dramatisk og skjellsettende, også i nord. Ser vi historien fra sivilbefolkningens perspektiv, er det ikke urimelig å hevde at krigserfaringene i 1944 og 1945 satte dypere spor enn noen andre hendelser i det forrige hundreåret. Tvangsevakuering er et nøkkelord, men mange andre krigserfaringer skulle også bearbeides. For noen kunne det være bombing, fengsling eller politisk undertrykking som festet seg. Krigen hadde også skapt dype splittelser mellom dem som på utilbørlig samarbeidet med okkupanten, og den store majoriteten som ikke gjorde det. Et oppgjør var nødvendig, og det ble gjennomført på en stort sett rettferdig måte. Men enkelte grupper ble allikevel utsatt for overtramp fra storsamfunnets side, og særlig ille var det når det rammet uskyldige barn. Andre slapp lettere fra oppgjøret.

Krigen forble den mest sentrale erfaringen for mange. Begreper som «før krigen», «under krigen» og «etter krigen» gikk naturlig inn i dagligtalen. I dag, nesten 80 år etter, er det fortsatt mange som kjenner at krigserfaringene betyr mye. Erfaringene er relevante fordi vi har bruk for dem. Krigen er fortid, men den byr samtidig på historiske eksempler som er viktige når mennesker skal definere hvem de er, eller ønsker å være. Vi viser også til krigen når vi skal forstå betydningen av samhold, solidaritet eller offervilje. Krigen gir innsikt i hvordan motsetninger mellom stormakter kan ødelegge landet vi bor i. Krigen viser også hvordan ideologi, påvirkning eller tvang kan prege menneskers handlinger.

Dette bindet om krigen i nord tar opp spørsmål som dette og behandler dem historisk. Helt sentralt står den tyske tilbaketrekningen sommeren og høsten 1944, og som også førte med seg en tvangsevakuering og fysiske ødeleggelser som overgikk folks forestillingsevne. Gjenreisingen etter ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms er også et sentralt tema, men gjenreisingen av byer og tettsteder i Nordland som hadde blitt utsatt for omfattende ødeleggelser våren 1940, behandles også.

Samtidig med at enorme krigsoperasjoner pågikk både på østfronten og vestfronten, forsøkte lovlige norske myndigheter å tale Norges sak overfor allierte. Det var en vanskelig oppgave, og i flere kapitler kommer det fram hvordan nasjonale ambisjoner stadig måtte justeres eller reduseres i møte med stormaktenes interesser. Veien til frigjøring og seier over Nazi-Tyskland var hard og svingete.

Også for de allierte var målet å få fred gjennom seier. Etter harde kamper, med voldsomme menneskelige omkostninger, ble Nazi-Tyskland tvunget i kne og mange land frigjort. Men Tysklands nederlag førte ikke automatisk til en fred i Europa, snarere tvert imot: De allierte klarte ikke å bli enige om en fredsslutning med Tyskland. Tysklandsspørsmålet ble derfor en kilde til nye motsetninger mellom stormaktene, og en årsak til at den kalde krigen ble etablert. Seieren over Nazi-Tyskland dannet et grunnlag for nye motsetninger, og kampen for frihet fortsatte derfor inn i en ny epoke.

Statsminister Johan Nygaardsvold følgjer nøye med mens frigjeringsavtalen mellom Norge og Sovjetunionen blir unterteikna i London. Dei som signerte, var ambassadør Viktor Lebedev (til venstre) og utanriksminister Trygve Lie (til høgre). Foto: NTB.

Frigjeringspolitikk

Hallvard Tjelmeland

Frigjeringa av Finnmark må sjåast i lys av utviklinga av sjølve krigen i eit lengre tidsperspektiv. Hausten 1943 var det heilt klart at det gjekk mot eit nederlag for Det tredje riket. Det tyske nederlaget ved Stalingrad i januar 1943 er rekna som det største vendepunktet. Så kom det endelege nederlaget for tyskarane i Nord-Afrika i mai 1943, med den påfølgjande allierte landinga på Sicilia i juli og den italienske kapitulasjonen i september. Desse klare utviklingstrekka førte også til ei omlegging av den svenske nøytralitetspolitikken.1 Alt dette la eit formidabelt press på Finland, noko som var avgjerande for den norske eksilregjeringa sin politikk i dei neste månadene.

Finlands stilling

Finland var oppe på det allierte stormaktsmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill i Teheran i desember 1943. Her var det semje om at Finland kunne halda fram som sjølvstendig stat etter krigen. Føresetnadene var at grensene frå 1940 vart gjenetablerte, at Petsamo eller Hangö vart avstått til Sovjetunionen, og dessutan at Finland måtte betale krigsskadeerstatning til Sovjetunionen. Desse krava var identiske med dei Moskva hadde stilt heilt sidan seinhausten 1941.2 I januar 1944 kryssa Sovjetunionen grensa til Polen, og i Stockholm møtte statsminister Paasikivi den sovjetiske ambassadøren Alexandra Kollontaj for å diskutera kva fredsvilkår Sovjetunionen ville stilla.3 Utanriksminister Trygve Lie fortel i sine memoarar at regjeringa vart engsteleg av artiklar i Sunday Times 23. januar 1944 om

1 Insall 2019 : 287 f.

2 Meinander 2006: 184.

3 Sverdrup 1996: 123.

Illegale norske motstandsaviser styrka moralen. Her var bodskapet klart og greitt: Det brann under Hitler sitt regime. Kjelde: Riksarkivet, Stockholm.

at det nå var aktuelt at Finland gjekk ut av krigen. Då kunne det henda at sovjetiske styrkar ville rykka inn i Norge for å stansa tyske luftoperasjonar mot Nord-Russland og Nord-Ishavet frå basar i Nord-Norge.4 Rykte om ein finsk separatfred var sterke i januar 1944, og regjeringa hadde merka seg at all energi vart lagt på å førebu eit kontinentalt angrep.5 Churchill sine planer om å etablera ein andre front i Norge, rulle opp europakartet nordfrå, som han uttrykte det, vart gong på gong forpurra av dei militære strategane, men vart ikkje forlate av Churchill sjølv før i 1943.6 Churchill sitt engasjement på dette punktet, hans «curious obsession with Norway», som historikaren Christopher Mann formulerer det, førte til at det vart utvikla tre store planar for ein invasjon av Norge mellom 1941 og 1943.7 Den viktigaste av desse var operasjon Jupiter, som gjekk ut på å etablera ein «andre front» i Norge for å avlasta trykket på Sovjetunionen på Austfronten. Han kom tilbake til denne fronten fleire gonger – kvar gong nedkjempa av dei militære kretsane. På ein lunsj i mars 1944, der kong Haakon hadde invitert statsminister Churchill og utanriksminister Eden, uttalte Churchill i kjend stil at han hadde hatt stor lyst til å gå laus på tyskarane i Norge i 1943: «Hvis vi hadde gjort det», heiter det i Lie sitt referat, «så hadde dere vært hjemme i dag. Men jeg ble slått av alle generaler og admiraler, som bestemt motsette seg mitt forslag, og isteden gikk felt-

4 Lie 1958: 123.

5 Holtsmark 2015: 255; Riste 1979: 162 ff.

6 Sverdrup 1996: 127. Han kom tilbake til denne ideen så seint som i 1944. Churchill såg dei politiske og militære aspekta i samanheng, noko hans militære kritikarar ikkje måtte. Jf. Willmott 1995: 104 f.; Grannes 1995: 111 f.; Insall 2019: 294 f.

7 Mann 2012: 10.

toget mot Italia.»8 Men etter at det frå hausten 1943 av all kraft vart satsa på operasjon Overlord, det kontinentale åtaket som vart iverksett i Normandie med D-dagen 6. juni 1944, var det klart at Norge ville koma i periferien av krigen. Det var grunn til å tru at det ville gi ein vanskeleg situasjon, særleg etter at dei tyske styrkane ville måtta trekka seg ut av Finland.

Statsminister Churchill sine planar om eit militært åtak mot tyskarane i Norge møtte mykje motstand hos britiske militære leiarar. Statsminister Winston Churchill sin næraste militære rådgjevar, sir Alan Brooke (nr. 3 frå venstre), førte dagbok under krigen. Det er ei viktig kjelde, som mellom anna fortel om diskusjonane mellom Churchill og dei nærmaste militære leiarane hans. Foto: Harold William Tomlin / Imperial War Museums.

Sovjetunionen og frigjering av Nord-Norge

Det var klart frå første stund etter operasjon Barbarossa at Sovjetunionen ønskte at det skulle koma vestalliert støtte på nordfronten. Det ville gi ei avlasting på trykket på Austfronten generelt og sikra den livlina forsyningar over Murmansk og Arkhangelsk var for den sovjetiske krigføringa. I eit brev til Churchill i juli 1941 foreslo Stalin at det vart oppretta nye frontar i Nord-Frankrike og i Arktis.9 I desember 1941 foreslo Boris Shaposhnikov, leiaren for den sovjetiske overkommandoen, overfor den britiske

8 RA, PA-1407, boks 9, mappe «Lykke: Finland». Notat signert T.L., datert 10.31944.

9 Mann 2012: 67.

visestabssjefen Archie Nye eit felles åtak på Petsamo og Kirkenes for å hindre Tyskland å stoppa konvoitrafikken, med gjennomføring i januar–februar det komande året.10 Dette sovjetiske presset var då også ein viktig årsak til at Churchill så lenge trassa alle dei militære råda, som såg dette einsidig frå ein militær synsstad. Det er ein parallell mellom dei dominerande oppfatningane om at Churchill hadde Norge som ein tvangstanke, i strid med korleis dei militære leiarane såg det, og oppfatningane av Hitler si sterke prioritering av Norge, også i strid med oppfatningane i den tyske militære leiarskapen. Men også Hitler sine vurderingar kan truleg tilbakeførast til politiske vurderingar, i tillegg til dei militære som gjeld innsatsen på nordfronten: Det handla også om den strategiske balansen i Norden. Dersom forsvaret av Norge vart lågare prioritert, kunne det svekka Sverige si vilje til å føra ein tyskvennleg nøytralitetspolitikk og dei kreftene i finsk politikk som heldt sterkast på alliansen med Tyskland.11

Spørsmålet om Storbritannia burde opna ein «andre front», vart også diskutert ope på eit tidleg tidspunkt. Wilhelm Keilhau, ein av regjeringa sine utanrikspolitiske rådgivarar, viste i eit brev til utanriksminister Lie i juli 1942 til «de drøftelsene som i disse dager foregår om åpningen av den såkalte ‘annen front’» i avisene i London. Han meinte at «russerne er i høy grad krenket over at ikke den annen front åpner», ikkje nødvendigvis med «et avgjørende felttog fra vest», men i alle høve ein innsats i nord for å letta trykket på Sovjetunionen. Han er redd for at Sovjetunionen i motsett fall kan sjå seg nøydd til å inngå ein separatfred med sin tyske fiende. Norge har såleis «en ubetinget plikt til å gå inn for de russiske krav».12 Keilhau nøgde seg ikkje med eit brev til utanriksministeren. I august same år publiserte han ein artikkel i Norsk Tidend, regjeringa sitt organ i London, om at tanken om å etablera ein andre front for å avlasta Sovjetunionen var utsett til året etter, noko han var kritisk til. Det må Keilhau sjølv ha meint var eit viktig initiativ, for han sende ei engelsk omsetting av denne artikkelen til Utanriksdepartementet.13 Dette førte til at Christopher Warner, sjefen for Northern Department i det britiske utanriksdepartementet, oppsøkte det norske utanriksdepartementet for å høyra om dette var offisiell norsk politikk, noko som vart avvist.14

10 Ibid.: 74.

11 Ibid.: 89.

12 RA, UD 1940–1949, doss. 34.1, mappe 7. Keilhau til Lie 22.7.1942.

13 Keilhau til UD datert 11.8.1942, same stad.

14 Notat HOB datert 26.8.1942, same stad. datert 11.8.1942.

Dette var ikkje norsk politikk på dette tidspunktet. Korrespondansen rundt Keilhau sitt utspel i 1942 er då også arkivert i ei mappe med nemninga «Privat utanrikspolitikk», saman med utspel frå Carl Joachim Hambro og andre personar som vart oppfatta i regjeringskretsar som altfor geskjeftige. Men spørsmålet om ein alliert intervensjon i det nordlege Norge stilte seg heilt annleis då tida for Finland sitt skifte av side og eit sovjetisk åtak på dei tyske styrkane i Finnmark nærma seg. I første omgang ville den norske regjeringa ha vestallierte styrkar inn. Det var viktig å markera at Norge var eit vestalliert operasjonsområde. Det vart stadfesta frå britisk og amerikansk side, men utan at det kom løfter om allierte styrkar.15 I neste omgang var det difor viktig å ha ryggdekking overfor Sovjetunionen, som ville rulla opp dei tyske styrkane på nordfronten og mest sannsynleg rykka inn i Finnmark.

Det var heile tida ei uro for kva planar Sovjetunionen hadde. Utanriksminister Lie tok opp spørsmålet om sovjetiske planar om å vinna territorium på norsk område alt då den britiske utanriksministeren Anthony Eden reiste for å ha samtalar med Stalin i desember 1941. Eden kunne fortelja at Stalin ikkje kom med slike krav på dette møtet, tvert om hadde han ingen innvendingar mot britiske basar i Norge.16 Det kom ei rekke slike forsikringar frå sovjetisk side gjennom krigen om at Norge vart vurdert som ein del av den britiske interessesfæren. Det kunne jo vera talemåtar utan innhald, men det samsvarte med ei konsistent linje som vart ført gjennom heile krigen, og like eins dei synspunkta som vart formulerte like etter krigen, som Sven G. Holtsmark har argumentert for i fleire arbeid.17

Den norske uroa over sovjetiske intensjonar i nord i 1941–1942 var særleg knytt til at det kunne koma ein sovjetisk motoffensiv på nordfronten. Under ein lunsj med Churchill i februar 1942 understrekte både statsminister Johan Nygaardsvold og Lie at ein ikkje måtte risikera at det kom sovjetiske styrkar over på norsk område utan at det var vestallierte styrkar der – britiske, amerikanske og norske.18 Kronprins Olav hadde i brev til president Roosevelt gitt uttrykk for tilsvarande synspunkt på same tid. Her tok han ikkje berre opp eventuelle invasjonsplanar, men også sovjetisk ekspansjonisme, «a great risk of Russia wanting to permanently annex a part of Northern Norway for all times».19

15 Riste 1979: 163.

16 Ibid.: 159.

17 Jf. til dømes Holtsmark 2021: 96.

18 Riste 1979: 160, 280 ff.

19 Ibid.: 292.

Kronprinsesse Märtha, prins Harald, statsminister Johan Nygaardsvold, prinsesse Ragnhild og kronprins Olav på Pooks Hill, utanfor Washington D.C. Kvinna i bakgrunnen er Signe Svendsen, prins Harald si barnejente. London-regjeringa og kongehuset forsøkte å få Storbritannia og USA til å prioritera frigjeringa av Norge så mykje som mogleg. Foto: Nikolai Ramm Østgaard / Riksarkivet.

Olav Riste sannsynleggjer at denne norske uroa hadde utgangspunkt i rykte med opphav i den polske eksilregjeringa, og ho vart kraftig forsterka då president Roosevelt i ein samtale med Lie i mars 1943 kasta fram tanken om at Sovjetunionen kunne få tilbod om fri transitt over Skibotn og Narvik under internasjonalt tilsyn. Det vekte sterke reaksjonar frå norsk side, og Roosevelt kom aldri seinare tilbake til dette. Riste har påvist korleis dette utspelet frå Roosevelt ikkje var forankra i eigen administrasjon og heller ikkje hadde bakgrunn i forslag frå sovjetisk side. 20 Sven G. Holtsmark har i sovjetiske dokument funne at Roosevelt alt i januar 1942 sjølv hadde lufta denne ideen om ei sovjetisk frihamn i Norge, til dømes Narvik, med oppretting av ein korridor fram til byen. I eit telegram til den sovjetiske ambassadøren i Washington, Maksim M. Litvinov, hadde utanriksminister Molotov følgjande bodskap, ut frå at han oppfatta det slik at Roosevelt meinte at det kunne utplasserast sovjetiske styrkar i Narvik:

20 Riste 1979: 160. Utanriksminister Lie uttalte seg fleire gonger frå 1942 og ut krigen kritisk til den polske eksilregjeringa sin politikk som kunne tolkast som ein freistnad på å byggja ein allianse med dei nordiske landa som særleg var mynta på forholdet til Sovjetunionen etter krigen. Lie ville møta dette med større grad av samordning med dei tyskokkuperte landa i vest, Nederland og Belgia, og bygde dessutan gode relasjonar med den tsjekkiske eksilregjeringa, som hadde ein felles interesse med Norge i å ikkje utfordra Sovjetunionen.

I denne forbindelse finner den sovjetiske regjering det nødvendig å meddele presidenten at Sovjetunionen ikke har, og heller ikke har hatt, noen som helst territoriale eller andre krav å fremme overfor Norge, og at den derfor ikke kan akseptere forslaget om å besette Narvik med sovjetisk styrker.21

Liknande forsikringar kom ved fleire høve etter dette. Sovjetunionen såg Norge som del av ein vestleg interessesfære. Slik vart det også oppfatta på vestalliert side.

Frigjeringsavtalar

Dette er bakteppet for at den norske regjeringa brukte så mykje energi på å få offisielle stadfestingar på at Norge var vestalliert operasjonsområde. Dette vart eit tema i ein samtale i januar 1944 mellom utanriksminister Lie og Christopher Warner frå Northern Department i det britiske utanriksdepartementet, som på det tidspunktet også var ambassadør til den norske regjeringa. Her viste Lie til at dei sovjetiske styrkane kunne bli dei første på norsk jord.22 Det kom inga avklaring om dette, og det vart oppfatta som meir og meir prekært jo nærare tidspunktet for ei mogleg sovjetisk framrykking i nord kom. Frå britisk side vart det argumentert med at det var underforstått at Norge var britisk-amerikansk operasjonsområde.23 På eit utanriksministermøte i Moskva i november 1943 var det semje om å oppretta ein «European Advisory Commission» (EAC) som skulle drøfta spørsmål som hadde med frigjeringa å gjera. Den britiske regjeringa ønskte at spørsmålet om frigjeringsavtale med Norge skulle diskuterast der, men amerikanarane ønskte ikkje det – truleg fordi dei ville at det skulle vera eit klart skilje mellom dei frigjorte statane i vest og dei i aust. Problemet for Norge var at landet stod i ein heilt anna stilling enn Belgia og Nederland, som ikkje stod i fare for å få sovjetiske styrkar inn på sitt territorium. Til dette kom at amerikanarane frykta at britane ville få ei for sterk stilling i rådet som hadde sete i London, og at dei dessutan meinte slike spørsmål var av militær, og ikkje politisk karakter.24

21 Holtsmark 2015a: 251. 22 Elstad 2020: 90. 23 Riste 1979: 103 f. 24 Ibid.: 166 f.

Når dette drog ut i tid, valte Lie i mars 1944 å erklæra til den sovjetiske ambassadøren, Viktor Zacharovitsj Lebedev, at Norge, i tilfelle at Finland trakk seg ut av krigen, ønskte å etablera norske styrkar på sovjetisk territorium, bygd på dei same prinsippa som dei norske styrkane i Storbritannia, med sikte på å delta i ein framtidig offensiv mot Tyskland i nord. Dette vart akseptert på sovjetisk side.25 Norge inngjekk så ein separat frigjeringsavtale med Sovjetunionen den 16. mai 1944, likelydande med tilsvarande avtalar med Storbritannia og USA. Den norske avgjerda kom etter at britane aksepterte ein tilsvarande separat frigjeringsavtale mellom Sovjetunionen og den tsjekkiske eksilregjeringa.26 Det er grunnar til å sjå denne norske politikken som politisk nødvendig, med tanke på den framtidige utviklinga i nordområda. «Lie hadde gjort eit førsteklasses stykke diplomati», skriv historikaren Christopher Mann. «Han hadde oppnådd forsikringar både frå den britiske, amerikanske og – viktigast, sovjetiske allierte utan å stilla britane i ein vanskeleg posisjon eller svekka den allierte einskapen.»27

Bak dette arbeidet for å etablera frigjeringsavtalar låg eit strev for å få frigjeringa av Norge høgast mogleg på den allierte agendaen. Seinhausten 1943 vart det utforma ein heilskapleg plan for frigjering av Europa – Rankin A, B og C. Generalstrategien var eit kontinentalt angrep, operasjon Overlord, iverksett 6. juni 1944. Rankin-planane var reserveplanar for det tilfellet at Tyskland gjekk i oppløysing før denne kunne setjast i verk. Ingen av desse gjaldt Norge direkte. Norge var heilt i periferien av storkrigen, men i Rankin B var det opning for å setja inn styrkar både i nord og sør i ein sluttfase, og Rankin C gjaldt dei okkuperte landa i ein situasjon der det stod om å sikra vilkårslaus kapitulasjon. Norge vart lagt inn under skotsk kommando, med general Andrew Thorne i spissen.28 I desember 1943 vart generalmajor Oscar Strugstad for første gong involvert i planlegginga av «Rankin C – Norway». Strugstad var leiar for den nye norske militærmisjonen som skulle delta saman med britiske styrkar. Norge var uroa over at det ikkje var lagt opp til å senda troppar til Finnmark.29 Den norske forsvarssjefen Wilhelm Hansteen tok i februar opp med den øvste allierte leiaren, general Dwight D. Eisenhower, og med hans stab spørsmålet om å få styrkar til Finnmark inn på prioriteringslista.

25

Komarov 2015: 62 f. Jf. Sverdrup 1996: 133; Skogrand 2004: 101.

26 Riste 1979: 170 f.

27 Mann 2012: 178, mi omsetting.

28 Sverdrup 1996: 128. I oktober 1944 fekk Rankin B og C kodenamna Aladdin og Apostle 1 når det gjaldt Norge.

Skancke 2010: 75; Riste 1979: 150 ff.; Mann 2012: 170 ff., 297.

29 Mann 2012: 173 f.

Utanriksminister Lie følgde opp dette overfor britane på same tid. Dei lukkast i å få dei militære strategane til å revurdera dette spørsmålet, utan at det kom meir ut av det.30

I den allierte planleggingsstaben var ein merksam på at den brente jords taktikk kunne bli aktuell etter at Finland hadde trekt seg ut av krigen. I ein bakgrunnsanalyse av Rankin-operasjonane signert av Frederick E. Morgan i Eisenhower sin stab datert 13. august 1943 heiter det at ein kan venta at Tyskland vil sørga for «maksimal grad av øydelegging» ved tilbaketrekking.31 I slutten av mai året etter vart dette formulert meir konkret i eit appendiks til eit notat om «Operation ‘Rankin’ Case B – Norway». Etter ei tysk tilbaketrekking frå Finland kan ein gå ut frå at tyskarane vil gjennomføra «a policy of demolitions in Finnmark, and in particular have destroyed all ports and installations, scuttled major shipping and destroyed all food stores».32

Allierte militære leiarar rekna med at Tyskland ville sørge for store øydeleggingar under ei tilbaketrekking, noko som også skjedde. Her blir Høybuktmoen flyplass utanfor Kirkenes lagd øyde. Foto: Rune Rautios samling.

30 Ibid.: 176 f. 31

NARA, RG 331, boks 98. Morgan til Secretary, Chiefs of Staff Commitee, Offices of the War Cabinet d. 13.8.43, Appendix A: 20. 32 NARA, RG 331, boks 98. «Operation ‘Rankin’ – Case ‘B’ – Norway. Withdrawal from Finnmark», Appendiks C til eit notat datert 29.5.1944: Operation ‘Rankin’ – Case ‘B’ – Norway.