Henning Howlid Wærp
ARKTISK LITTERATUR – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde
Orkana Akademisk
DEL III: Kongen av arktis KAPITTEL 10: Isbjørn i fangst- og overvintringsskildringer, romaner og krim Innledning........................................................................................................................................................................195 «Animal studies» – hvorfor skrive om et dyr?.............................................................................................197 Dyrets «Umwelt»...........................................................................................................................................................198 Isbjørn i fangst- og dokumentarlitteratur.....................................................................................................200 Isbjørn i romanen.........................................................................................................................................................202 Isbjørn i moderne krim.............................................................................................................................................204 Isbjørnens karakter......................................................................................................................................................208 Økologiske problemstillinger...............................................................................................................................210 Avslutning.........................................................................................................................................................................212 Bibliografi..........................................................................................................................................................................213
KAPITTEL 11: Den hvite bjørnen i barne- og ungdomslitteratur Innledning........................................................................................................................................................................217 Isbjørnjakt som manndomsprøve.....................................................................................................................218 Isbjørn i barnebøker etter jakten er over.......................................................................................................222 Mikkjel Fønhus: med synsvinkel hos isbjørnen.........................................................................................224 Antropomorfisme – å tillegg dyr menneskelige egenskaper..........................................................226 Avslutning.........................................................................................................................................................................227 Bibliografi..........................................................................................................................................................................229
DEL IV: Arktis i diktningen KAPITTEL 12: «Mit Navn er Petter Dass – som boer mod Verdens Ende» Det nordnorske kystlandskapet i Nordlands Trompet
En nordlig identitet.....................................................................................................................................................233 Nordlands Trompet som landskapsdiktning.............................................................................................235 Hvor nordnorsk er Petter Dass? ..........................................................................................................................239 Bibliografi..........................................................................................................................................................................242
KAPITTEL 13: Ishavsromanen som sjanger – om Lars Hansens forfatterskap Innledning........................................................................................................................................................................245 En 57 år gammel debutant....................................................................................................................................248 De første ishavsromanene......................................................................................................................................251 I Spitsbergens vold ........................................................................................................................................................254 Persontegningen..........................................................................................................................................................257 Realia og kontekst........................................................................................................................................................259 En roman om et yrke.................................................................................................................................................262 Bibliografi..........................................................................................................................................................................265
KAPITTEL 14: Mordet som ble avlyst på grunn av en naturopplevelse – Anne B. Ragdes Zona Frigida (1995) Reiseskildring og krimroman................................................................................................................................267 Polarlandskapet.............................................................................................................................................................270 Maskulin eller feminin natur?................................................................................................................................275
Arktis som renselse......................................................................................................................................................276 Bibliografi..........................................................................................................................................................................277
KAPITTEL 15: «... langt der oppe mot nord.» Bilder av nord i nordnorsk lyrikk – fra Elias Blix til Morten Wintervold. Og om Nord-Norge som nytt landsdelsnavn Innledning........................................................................................................................................................................279 «Nord-Norge» som nytt landsdelsnavn..........................................................................................................280 Elias Blix og «Å eg veit meg eit land»...............................................................................................................284 Arvid Hanssen ...............................................................................................................................................................287 Nordnorsk regionalisme...........................................................................................................................................290 Liv Lundberg...................................................................................................................................................................291 Eva Jensen........................................................................................................................................................................295 Morten Wintervold......................................................................................................................................................297 En nordnorsk og arktisk identitet.......................................................................................................................301 Bibliografi..........................................................................................................................................................................305 KAPITTEL 16: «... det beste i den nordnorske forteljartradisjonen» Om Lars Bergs romaner – sammenlignet med Hamsuns
Berg og Hamsun...........................................................................................................................................................309 Lars Bergs to første romaner.................................................................................................................................311 Du skal svare – Lars Bergs tredje roman..........................................................................................................313 Avslutning.........................................................................................................................................................................318 Bibliografi..........................................................................................................................................................................319
KAPITTEL 17: «Men mest er det snetykke.» – Bilder av nord i Cora Sandels forfatterskap Innledning........................................................................................................................................................................321 «... minner deroppefra».............................................................................................................................................322 Det arktiske i Alberte og Jakob.........................................................................................................................326 Kranes konditori .............................................................................................................................................................329 Kjøp ikke Dondi ..............................................................................................................................................................332 Andre tekster fra nord...............................................................................................................................................333 Avslutning.........................................................................................................................................................................336 Bibliografi..........................................................................................................................................................................337 KAPITTEL 18: Det nordnorske handelsstedet – fra Jonas Lie til Herbjørg Wassmo
Innledning........................................................................................................................................................................341 Det spesielle stedet ...................................................................................................................................................343 Jonas Lie og Knut Hamsun....................................................................................................................................345 Regine Normann..........................................................................................................................................................348 Andreas Markusson....................................................................................................................................................351 Herbjørg Wassmo.........................................................................................................................................................354 Handelsstedet som sosialbolig............................................................................................................................356 Avslutning.........................................................................................................................................................................357 Bibliografi..........................................................................................................................................................................359
Forord Denne boka har kommet til under forskningsprosjektet Arctic Modernities ved UiT – Norges arktiske universitet. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd (Polarforskningsprogrammet) og Universitetet i Tromsø. Anka Ryall, litteraturforsker og professor i kjønnsforskning, har vært leder for prosjektet. I tillegg til UiTs egne litteraturforskere innen flere fag, kunsthistorikere, historikere og medievitere har vi hatt samarbeidspartnere ved universiteter i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland, USA og Canada. Arctic Modernities har bygd videre på et tidligere forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø: Arktiske Diskurser, ledet av Anka Ryall, Johan Schimanski (professor i allmenn litteraturvitenskap) og meg selv (professor i nordisk litteratur). Når det gjelder begrunnelsen for hva jeg har valgt å skrive om, og hva jeg har utelatt i min egen bok, ligger den et stykke på vei i hva gruppemedlemmene ellers har publisert. Jeg viser her til en norskspråklig antologi vi har gitt ut – Reiser og ekspedisjoner i det litterære arktis (Tapir 2011) – og to engelskspråklige antologier: Arctic Discourses, 2010, og Arctic Modernities, 2017 (Cambridge Scholars Publishing). Vi har også publisert flere særnummer av tidsskrift, blant annet Acta Borealia. Nordic Journal of Circumpolar Societies, 2016, og tre nummer av Nordlit: nr. 22, 23 og 35 (fritt tilgjengelig på septentrio.uit.no). I 2011 ble forskningsgruppen Narrating the High North etablert, som i tillegg til litteraturvitere fra engelsk, fransk, tysk, nordisk, samisk, russisk og allmenn litteratur ved UiT besto av forskere fra fagområdene historie, statsvitenskap, religionsvitenskap og vitenskapshistorie. Gruppen har publisert to spesialnumre av Nordlit, nr. 29 og 32, i tillegg til boka Travels in the North. A Multidisciplinary Approach to the Long History of Northern Travel Writing (Wehhan 2013, Troll nr. 13). Flere enkeltpersoner har publisert bøker gjennom årene med prosjekter: I Liten støttebok for søringer i Nord-Norge (Angelica 2014) undersøker Nils Magne Knutsen på humoristisk vis kulturforskjeller mellom sosiale omgangsformer i sør og i nord og diskuterer om det fins et eget nordnorsk og arktisk lynne. I Litteratur i Æventyrland (Angelica 2013) har han samlet en rekke av sine artikler om nordnorsk litteratur og ishavslitteratur, om handelssteder og pomorer, nordnorsk humor og reiseskildringer m.m. Sammen med Per Posti presenterte han i La Recherche – En ekspedisjon mot nord (Angelica 2002) den franske ekspedisjonen som i årene 1838-1840 besøkte Svalbard, Nord-
9
Norge og Nord-Sverige. Da korvetten La Recherche la ut fra Le Havre i juni 1838, markerte det starten på den største forskningsekspedisjonen til Norden noensinne; etter hjemkomsten holdt tolv forskere og fire billedkunstnere på i seksten år med å bearbeide det materialet de hadde samlet. Johan Schimanski og Ulrike Spring ga i 2015 ut en bok på over 700 sider om Den østerriksk-ungarske nordpolekspedisjon i 1872–1874, en ekspedisjon der tromsømannen Elling Carlsen var islos: Passagiere des Eises. Polarhelden und Arktische Diskurse 1874 (Böhlau Verlag). Schimanski og Spring fokuserer særlig på mottakelsen av ekspedisjonen, i aviser, tidsskrift og vittighetspresse, i form av arrangementer, opptog og festmiddager. Mannskapet fra turen ble bygd opp til å bli noen av sin tids aller største kjendiser, det ble skrevet teaterstykker og dikt om dem; polarfarerne ble feiret som representanter for det nye og moderne Østerrike, nå kunne alle mennesker bli helter, ikke bare de kongelige eller adelige. Roswitha Skare har gitt ut boka Nanook of the North. From 1922 to Today. The Famous Arctic Documentary and Its Afterlife (Peter Lang Publishing 2016). Nanook of the North er en amerikansk stumfilm fra 1922 regissert av Robert J. Flaherty, den regnes som filmhistoriens første helaftens dokumentarfilm og har kommet ut i mange ulike utgaver etter utgivelsen i 1922. Handlingen i filmen utspiller seg blant en inuittfamilie i Canada, og filmen er bygd opp omkring familiens daglige gjøremål som jakt, fiske og matlaging. Skare undersøker de forskjellige utgavene av filmen fra premieren på Capitol i New York 11. juni 1922, til lydversjonen fra 1947, restaureringen av filmen på 1970-tallet og deretter senere utgaver, blant annet med ny musikk og ulike tekstplakater. Hvordan påvirker de forskjellige elementene vår opplevelse av filmen, er spørsmål som stilles. Marie-Theres Federhofer ga i 2012 ut boka Chamisso und die Wale (Fürstenberg: Verlag der Kulturstiftung Sibirien), der hun presenterer en 1800– talls beskrivelse av noen hvalarter i en kulturhistorisk kontekst. Forfatteren og naturforskeren Adelbert von Chamisso deltok fra 1815 til 1818 på en verdensomseiling og hadde under denne reisen anledning til å observere hvaler i Beringstredet. Dette resulterte etter endt reise i et latinsk skrift (1824), der han klassifiserte og illustrerte ulike hvalarter. Til forskjell fra andre naturforskere i sin tid baserer Chamisso sitt klassifikasjonsforsøk på aleutenes begreper om og erfaringer med hvaler. Hans bok dokumenter dermed hvordan urfolkskunnskap blir oversatt og formidlet i en europeisk, akademisk kontekst.
10
I tillegg til disse bøkene er det publisert flere doktorgradsavhandlinger med forskning på det sirkumplare Arktis i litteraturen, fra Canada til Nordvest-Russland – av Tanja Kudrjavtseva, Kristin Jernsletten, Lill Tove Frederiksen, Silje Solheim Karlsen, Silje Gaupseth, Mary Jones og Sigfrid Kjeldaas. Som sagt vil man i flere av disse publikasjonene finne stoff som ikke er dekt i min bok. For eksempel analyserer Silje Solheim Karlsen i sin doktoravhandling fra 2011 Fridtjof Nansens ekspedisjonsbok Fram over Polhavet (1897) og bøker i dens kjølvann, blant annet Hjalmar Johansens Selv-anden på 86° 14’. Av den grunn har jeg latt det samme stoffet ligge og heller valgt ut andre ekspedisjoner og bøker. Noen av kapitlene er publisert i en tidligere versjon i ulike tidsskrift, blant annet Norsk litterær årbok, se bibliografien til hvert kapittel. Jeg vil gjerne takke alle gode kollegaer fra våre forskningsprosjekter med humanistisk vinkling på Arktis – blant andre Silje Solheim Karlsen, som har vært min doktorgradsstipendiat, og professor Nils Magne Knutsen, som tidligere har vært min lærer. Spesielt takk til Anka Ryall og Johan Schimanski som jeg har arrangert flere konferanser, symposier og reiser sammen med, samt lagd og ledet forskningsprosjekter, redigert bøker og tidsskrift m.m. sammen med. Institutt for språk og kultur ved UiT, og Kvinnforsk – Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiT, har begge gitt generøs trykkestøtte. Takk til Lisbeth Pettersen Wærp, som har lest og kommentert de forskjellige kapitlene, og Orkanas Elisabeth Johansen, som har vært en inspirerende redaktør med mange gode innspill og et godt blikk for tekstens styrker og svakheter. Det som måtte være igjen av svakheter og/eller feil er imidlertid mitt eget ansvar. God lesning, Tromsø, halvveis inn i/ut av mørketiden, 20. desember 2016 Henning Howlid Wærp
11
Bokomslag av Harald Damsleth: Tre gutter pĂĽ Spitsbergen, 1932. 216
K APIT TEL 11
Den hvite bjørnen i barne- og ungdomslitteratur
Innledning Vi skal i dette kapitlet se på skildringer av isbjørnmøter i nordiske barne-
og ungdomsbøker fra 1920-tallet og framover, først fra en periode da man jaktet på isbjørn, deretter fra tiden etter isbjørnen ble fredet – i 1973 – og isbjørnen ikke lenger skulle beskytes, men beskyttes, og isbjørnen blir et symbol for miljøorganisasjoner. Å bruke isbjørn i barnelitteratur har forbilder langt tilbake i tid, til folkediktningen: I Asbjørnsen og Moes eventyr «Kvitebjørn kong Valemon» får vi høre om en konge som er blitt forhekset til å bli en isbjørn, han er bjørn om dagen og menneske om natta. I eventyret «Kjetta på Dovre» viser «kjetta» seg å være ikke en katt, men en isbjørn. Eventyret starter slik: Det var en gang en mann oppe i Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn; den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så falt det så at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i en stue hvor det bodde en mann som hette Halvor. (Asbjørnsen og Moe 1982: 521)
Halvor tilbyr husly, men advarer finnmarkingen om at det kommer fullt med troll hver julekveld, og de spiser opp julematen. Med isbjørn i huset viser det seg imidlertid å ikke være noen fare med trollene lenger, trollpakket flykter og kommer aldri mer tilbake, for maken til «katt» har de aldri møtt! 217
At finnmarkingen skulle til kongen av Danmark med isbjørn, har historisk forelegg i at isbjørn, både levende og som pelsverk, i tidlig middelalder ble sett på som ekstra fornemme og verdifulle gaver, det ser vi i sagalitteraturen (Ingstad 1947). Barnelitteratur har gjerne hatt en religiøs og sosial oppdragende rolle, ved siden av kunnskapsformidling. Den skal belære og underholde. Mens religionen tidligere var det mest betydningsfulle oppdragende elementet, får, i tradisjonen etter Rousseau og hans Émile (1762), naturen denne funksjonen, ut fra en tanke om at barn skal utvikles til naturlighet. Den arktiske naturen får etter hvert en spesiell plass i dette, noe vi skal se på i det følgende, med oppmerksomhet på isbjørnen.
Isbjørnjakt som manndomsprøve I nordiske guttebøker fra mellomkrigstiden dukker Svalbard opp som en slags konfirmasjon nummer to, en test som skal bekrefte overgangen fra barn til voksen. Slik er det blant annet i Peder Flinks Speidergutter på Spitsbergen. To norske gutters sommereventyr, fra 1922. Fortellingen starter på Majorstuen folkeskole i Kristiania, der Hjortepatruljen er samlet for å ta avskjed med de eldste i patruljen, de femten–seksten år gamle guttene Arne og Klaus. Gjennom en onkel har de fått dekksgutthyre for sommeren med selfangeren «Hilmar» som skal av gårde til Spitsbergen. I talen sin sier lederen for Hjortepatruljen: «Speidere, to av våre beste kamerater forlater idag patruljen. Dere vet hvorfor, de skal til sjøss, opp i Ishavet for å herdes og stålsettes til menn, noget alle sande speidere streber efter» (Flink 1922: 7). Etter en lang reise kommer så den egentlige testen, møtet med isbjørnen på Svalbard: En bjørn kommer labbende og snerrende rett mot guttene, som har rifler i hendene, men de blir paralysert av skrekk, får «dyreskjelven». Det som redder dem, er at den ene, Arne, kommer speidermottoet i minnet, noe som bringer ham ut av lammelsen: I et glimt fattet han situasjonen. Vandt de ikke over denne dyreskjelven, var de fortapte begge to! I samme nuet mindtes han kameratene hjemme i Kristiania. «Vær berett!» satte han i, og i samme øieblikk slengte han riflen til skulderen [...] og i samme nuet holdt også [Klaus] opp å skjelve. Det var som det gamle speiderord hadde sendt en stråle av ild igjennem dem og vakt alle livssanser. (Flink 1920: 40)
218
De har bestått manndomsprøven og kan dra hjem for å fortsette sin utdannelse, for det er ikke fangstmannstilværelse som er det egentlige målet, men eksamen artium! I Ludvig Munsterhjelms Tre pojkar på Spetsbergen (1931), utgitt på norsk som Tre gutter på Spitsbergen (1932), er hovedpersonene også femten år gamle: Erik, Gøsta og Bjørn. De er skolegutter, men vil i sommerferien til Ishavet, til Svalbard. Gjennom sin onkel Ludvig i Tromsø får de innpass på en båt som i begynnelsen av juni skal gå fra Tromsø til Svalbard, først på selfangst i Ishavet, deretter til Spitsbergen for å samle edderdun og drive diverse jakt. Guttene må betale 150 kroner hver for turen, og hjelpe til med fangsten, som vil tilfalle rederiet. Onkel Ludvig sier om ishavmennene: [...] de norske ishavsfolkene [...] er hundre prosent mannfolk tvert igjennem. De er trofaste og pålitelige, for livet der oppe i den store, øde naturens favn utvikler og kaller frem det beste hos et menneske. Dere vil lære å forstå at bare ufortrødent arbeide, pliktopfyllelse og trofast kameratskap kan skape livsvilkår der oppe og overvinne de mange vanskeligheter [...]. (Munsterhjelm 1932: 15)
Gjennom reisen, og ulike fangstopplevelser, tar de selv et skritt i retning av å bli «ekte mannfolk». Møte med isbjørnen er her høydepunktet i dannelsesreisen, noe en blant annet ser av omslagsbildet, som viser en av guttene stående med geværet oppå en død isbjørn. En dag skyter Bjørn og Gøsta hver sin bjørn, noe som utløser følgende kjekke replikk: «To bjørner på en dag! Det var brillefint!» (s. 77). Erik blir en dag angrepet av en bjørn: «[...] han så binnens røde, dampende gap over sig. Han så at hun løftet labben for å knuse ham, og han satte i et skrik ... Men innen labben falt, smalt et skudd tett ved ham, og bjørnen sank til siden» (s. 97). Vi får så den lakoniske kommentaren fra skytteren: «’Jeg kom visst akkurat beleilig,’ sa Bjørn lunt» (s. 98). Humor og underdrivelse er viktige virkemidler i karakteristikken av guttene og deres handlinger. De vender til slutt hjem som helter, etter å ha utholdt en ufrivillig overvintring på Prins Karls Forland. Tanken om Arktis som et sted for å utvikle mannsmot finner vi eksplisitt hos Fridtjof Nansen, blant annet i innledningen til Nord i Tåkeheimen, der han vektlegger den karakterdannende effekten av arktiske reiser: [...] de har hærdet menneskeviljen til overvindelse av vanskeligheter; de har, gjennem skiftende tiders slaphet, været en skole i mand-
219
dom og selvovervindelse, og har holdt mandsidealer frem for den opvoksende slegt [...]. (Nansen 1911: 3) (Jf. kap. 1)
Den svenske litteraturforskeren Heidi Hansson skriver i en artikkel om arktiske diskurser i britiske fremstillinger at Arktis på begynnelsen av nittenhundretallet representerte den siste utposten der «männen skiljs från pojkarna, pionjärerna från efterföljarna og ledarna från fotfolket» (Hansson 2011: 240). Hun peker på at arktiske fortellinger ble brukt i skolen for å fremheve egenskaper som (1) evne til å handle raskt i krisesituasjoner, (2) sette æren og målet fremfor egen sikkerhet, (3) gi eller motta ordre og (4) være en god taper og en sjenerøs vinner. Bakgrunnen for denne oppvurderingen av Arktis var uroen for at sivilisasjonen var i ferd med å lede til degenerasjon. Hovedpersonene i romanene og barnebøkene med arktisk tematikk kom gjennomgående fra overklassen – eller fra øvre middelklasse, skriver Hansson, og viser til at inuiter, fangstmenn og sjøkapteiner i fortellingene først og fremst fungerte som hjelpere, negative kontraster eller komiske innslag (ibid.). Guttebøkene til Flink og Munsterhjelm går inn i den samme tradisjonen, med unntak av at ishavfolkene fremstilles som forbilder for de unge guttene. Hva med jentebøker fra Arktis? I den danske forfatteren Estrid Otts Siri fra Svalbard (1939, norsk utgave samme år) er den fjorten år gamle Siri framstilt som en tøff jente som liker utfordringer og oppdagelsesturer både i kullgruvene, på havisen og i Svalbard-naturen. Hennes møte med isbjørn skiller seg likevel vesentlig fra skildringene i de ovennevnte guttebøkene. Siri, som bor i Longyearbyen der faren er gruveingeniør, blir en dag med venninnen Marie Regina hjem til en fangststasjon der hun bor med foreldrene. De samler inn rev som er fanget i feller, og til slutt vil Marie Regina vise fram en selvskuddskasse som faren har satt opp for å skyte isbjørn. Det viser seg at det ligger en død bjørn der, og Siri reagerer da slik: «Plutselig sier Siri forskrekket: – Men hva er det for noe stort hvitt noe som ligger der borte i snøen? Og så roper hun høyt: – Marie Regina, stans! – Det er blod på det. – Uff nei, la oss holde oss vekk» (Ott 1939: 105). Marie Regina ber Siri om hjelp til å holde hundene borte fra bjørnen, men Siri tør ikke, og må overtales til å nærme seg den døde bjørnen. Dette framstilles likevel ikke som et nederlag, det ligger ikke i tekstens norm å kreve denne typen mot og handlekraft av henne som jente. Guttene hos Munsterhjelm og Flink skal derimot oppdras til å konfrontere isbjørnen, den arktiske naturen er som en treningsarena for gutter, før de skal fylle sin rolle i samfunnet. De reiser til Svalbard, mens Siri bor der. For guttene er Svalbard et springbrett til å avansere i samfunnet på 220
fastlandet, mens Siri uttrykker en hjemmefølelse i forhold til stedet, øygruppen Svalbard. Silje Solheim Karlsen peker på at oppdragerlitteraturen for jenter i første halvdel av nittenhundretallet ikke stiller det kravet til mestring i naturen som guttebøker gjør; målet for en ung jente var at hun senere skulle bli en god kone og skape et hjem. Men Estid Otts skikkelse Siri skiller seg her likevel ut, påpeker Karlsen: Gjennom boka viser Siri forakt for feminine sysler som matlaging, husarbeid og håndarbeid, samtidig som hun ofte fremstår som trassig, utålmodig og lite empatisk. Livet i den arktiske villmarken gir Siri som jente andre utviklingsmuligheter og et annet tilgjengelig feminint rom enn det siviliserte samfunnet gjør (Karlsen 2015: 212). Likevel blir Siri ingen isbjørnjeger. En nyere barnebok som gir en historisk skildring av isbjørnjakt, er Inga Elisabeth Næss’ Bjørnson og Larsson, fra 2007, en bok i grenselandet mellom dokumentar og diktning, med innlagte autentiske fotografier fra en fangststasjon på Svalbard. «Bjørnson» i tittelen viser seg å være en isbjørnunge, mens Larsson er en fangstmann. Stedet er Andrée-tangen på Edgeøya, sørøst på Svalbard, og tidsforløpet er fra høst til vår. I passasjer i kursiv følger vi innledningsvis en isbjørnbinne som går i land for å lete etter et sted og grave seg ned for å føde. Synsvinkelen ligger da hos isbjørnen. «Hun står stille og snuser mot vinden. Det lukter mat. Det holder ikke med tare og mose nå. Hun trenger mer næring til det som skal skje» (Næss 2007: 9). Isbjørnungen blir etter fødselen forlatt av mora, og fangstmannen tar den til seg og døper den «Bjørnson», en bjørn som skal vise seg å være en sjarmerende og vilter rabagast, noe som vises i de mange fotografiene i boka. Sommeren nærmer seg og fangstmannen skal tilbake til fastlandet, hva nå med isbjørnungen? Fangstmannen Larsson vil ikke selge den til en dyrehage, og bjørnen har blitt for tam til å klare å livberge seg selv, og det ender med at han i sorg skyter den. Han reagerer også med skyldfølelse når han oppdager at en hunnbjørn har gått i en av hans selvskuddskasser og etterlatt en isbjørnunge alene. Vi skjønner at dette blir Larssons siste sesong. På kolofonsiden i boka blir fangstmannen Per Johnson takket «for bruk av bilder og notater fra hans overvintringer på Svalbard». Noe årstall for handlingen er ikke oppgitt, men fra andre kilder vet vi at Per Johnson var på Andrée-tangen sesongen 1969–1970. Handlingen i fortellingen passer overens med denne tiden, og indirekte tidfestes også handlingen gjennom en nyhetssending: «På radioen hører Larsson at romskipet Apollo er kommet velberget tilbake til jorden etter en eksplosjon om bord. Litt av en bragd, tenker han» (Næss 2007: 37). Det skjedde i november 1970. 221
Fortellingen er altså fra rett før isbjørnen ble totalfredet. Boka er ikke kritisk til den isbjørnjakten som fant sted, men er ment å fungere som en formidler av en fangsttradisjon som tilhører historien. Fangstmannen framstilles sympatisk, mens hans levesett og yrke måtte opphøre. Bjørnson og Larsson er en bok i grenselandet til sakprosa, med innlagt kunnskapsstoff, men også med plass til innlevelse, spesielt gjennom fotografiene av isbjørnungen «Bjørnson».
Isbjørn i barnebøker etter jakten er over I barnebøker fra 1970-tallet og framover er jaktaspektet byttet ut med økologiske perspektiver. I Harald Sverdrups Isbjørn. En ishavsberetning for barn og voksne (1977) følger vi en gruppe på tre menn en sommersesong på Kongsøya nordøst på Svalbard. Foranledningen er at en av dem samler stoff til en doktoravhandling. De ser en rekke isbjørn, men det er særlig én vi følger: en to–tre år gammel isbjørn som de kaller Molly. Hun personifiseres, og vi får høre hennes tanker om de tre mennene: «Fremmed lukt. Best å være forsiktig» (Sverdrup 1977: 23). Det er Mollys perspektiv vi følger når boka avsluttes på følgende måte: «Hvis hundre mann går i land på Isbjørnøya og begynner å bore etter olje, er det ute med Molly og ungene hennes. Det er ute med alle de femti isbjørnene vi så dengang» (s. 63). Isbjørnfortellingen blir et innlegg i miljødebatten. I Thor Larsens Espen i isen (1981) er det også et økologisk perspektiv. Stedet er det samme, Kongsøya i øygruppen Kong Karls Land, og det er igjen en forskningsekspedisjon, som denne gangen skal merke isbjørn for å undersøke dens vandreruter. Det er bekymring for isbjørnbestanden som preger de nye barnebøkene, og det er forskeren, og ikke jegeren som er helten. De fleste barnebøkene med Arktis som setting, har et utenfra-perspektiv og skildrer en reise, eller et kortere opphold. Det gjelder imidlertid også voksenlitteraturen. Svalbard som bosted er derimot tema for Arvid Hanssen og Dagfinn Bakkes Gullunger, kullunger (1995), der baksideteksten reklamerer med følgende: «Den første bildeboka om og for barna på Svalbard! Om dagligliv under nordlyshimmelen, hjemme hos førskolebarnet Heidi og fjerdeklassingen Per Egil i Longyearbyen.» Allerede i kapittel 2 i boka får vi høre om isbjørn: For et par uker siden var Lurifas på loffen igjen. Den gamle isbjørnhannen bærer navnet sitt med rette. Riktig en luring kan den være.
222
Snart her, snart der. Ingen har lyst til å møte den. Enda noen påstår at den er ganske snill. (Hanssen og Bakke 1995, uten sidetall)
Til forskjell fra bøkene til Munsterhjelm, Flink og Ott er det ingen isbjørnjakt her, siden handlingen er fra 1990-tallet. Derimot håper barn og voksne i Longyearbyen at isbjørnen Lurifas skal holde seg borte i jula. På selveste julaften kommer beskjeden alle håper på: «Lurifas er langt inne i Adventsdalen. Sysselmannen fikk melding for et par timer siden» (ibid.: kap. 11). Gleden over at isbjørnen er borte fra bebyggelsen, skyldes ikke bare frykt, men like mye at at man da slipper å skyte den. For den hører også hjemme på Svalbard. Som nevnt innledningsvis, er det en sterk tradisjon for at barnelitteratur har et tydelig didaktisk eller moralistisk budskap. Den arktiske litteraturen har sin plass innenfor dette paradigmet. En bok som bryter med det didaktiske, er antologien Øverst på jordkloden, fra 2000, et prosjekt av Svalbard Samfunnsdrift der barn og unge på Svalbard selv har fått komme til orde gjennom tekst og tegninger. Av de ti temaene som er valgt ut av redaktørene – «scootere», «kull og gruvedrift», «fritid og friluftsliv», «hverdagsliv» mfl. – har isbjørnen fått et eget kapittel. Likevel fortelles det om isbjørn i flere av de andre kapitlene også, blant annet i kapitlet «Om hverdagslivet». Her skriver sjetteklassingen Even Fiske Guren: «På skolen skal vi på tur til Gruve 2 i dag. Da må vi ha med oss våpen i tilfelle det kommer en isbjørn» (Bjønness 2000: 11). Gjennomgående ser barna på Svalbard ikke på isbjørnen som eksotisk, men heller som et element som gjør hverdagen litt vanskeligere: «Det er ekkelt å gå alene i mørket, for det kan komme isbjørn», skriver tredjeklassingen Nina Harby Nygaard (ibid.: 99). Mens åttendeklassingen Dan Straum uttrykker seg slik om isbjørnen: «Den er en dritplage, for den er hele tiden i veien» (ibid.: 98). Det er ikke turistblikket som preger skildringene, tvert imot får isbjørnen skylden for at det kommer så mange turister til Svalbard: «Isbjørnen trekker til seg turister fra nord og sør, fra øst til vest», skriver Jenny Kårstad i femte klasse, og legger til: «Det første en turist gjør, er å robbe butikkene for pels, skinn, suvenirer og mat» (ibid.: 53). Flere påpeker det samme, som Erik Aasen i syvende klasse: «Turister som kommer til Svalbard er noe herk. Når de fyller opp alle flyene, kommer ikke melka til folk som er melketørste» (ibid.). Øverst på jordkloden er en bok både for barn og av barn, en rekke små betraktninger og episoder som gir et interessant blikk av hverdagsliv for barn og unge som hverken er på Svalbard for å jakte eller herdes, men som tilfeldigvis bor der, siden foreldrene har fått jobb der. 223
I isbjørnbøker beregnet på små barn er det hverken jakt, vern eller klima-
spørsmål som er det underliggende temaet, isbjørnen er som art heller valgt på grunn av sitt kosebamseutseende. Det ser vi for eksempel i Anita Louise Rubachs Isbjørnungen Uffa, fra 2015 (illustrasjoner av Gianne van der Berg). Vi følger en isbjørnunge fra den er inne i hiet og bare drikker melk og til den kommer ut. Moren dreper en sel og advarer mot hannbjørner. Det er en fortelling om en isbjørnunge som skal lære å bli en stor isbjørn. Moren, som heter Gloria, og ungen, som hun kaller Uffa, prater med hverandre på en litt skravlete måte, med uttrykk som «Glem det», «Huffa meg» og «grinete» (Rubach 2015: 23, 28, 12). Isbjørnungen sier stadig vekk at han fryser, noe som ikke vitner om at økt kunnskap om dyret er målet for barneboka. At både mor og barn avbildes med store blå øyne, kan heller ikke sies å fremme dyreforståelsen. Det handler heller generelt om forholdet mor–barn, og om det å vokse opp.
Mikkjel Fønhus: med synsvinkel hos isbjørnen Vi skal til slutt se på en bok som ikke direkte er en barnebok, men som henvender seg til ulike lesegrupper, en type all-alder-litteratur, Mikkjel Fønhus’ fortelling Under polarlyset, fra 1922. «Ingen har skrevet bedre om dyr og jegerliv enn han, og han har en troverdig evne til å se tingene under dyrenes synsvinkel», slår Norsk litteraturhistorie fast (Beyer og Beyer 1996: 370). Fønhus’ «hovedperson» er ofte et dyr, og han har praktisk talt gått gjennom hele den norske faunaen etter stoff. I Under polarlyset er det isbjørnen som utforskes. «Fortællingen er om to isbjørner og en fangstmand. Den begynder inde i en stor fjord, Bellsund, paa Spitsbergens vestkyst» (Fønhus 1922: 6). Det første vi møter, er ikke fangstmannen, men en isbjørnbinne som skal føde, og synsvinkelen ligger hos henne: «[...] da mørketiden kom, da kjendte hun at nu gik hun ikke alene længer» (s. 10). Binna er fire år gammel, født i et snøhull på Frans Josefs land. Nå har hun selv gravd seg ned for å føde. «Og en dag hænder det underlige: hun faar se det livet som hun før bare har følt. Livet ligger der ved siden av hende og er blit til kjøtt og blod, en liten mjuk tull av en unge [...]» (s. 18). En dag tar hun ham med ut i dagen, bryter seg ut gjennom snøtaket, og ungen får se polarverdenen. Det er den arktiske naturen, og dyrelivet, vi følger i de neste kapitlene, og først i kapittel 5 kommer et menneske inn i fortellingen. I en fangsthytte på Isøyann, fire mil sør for Bellsund, har den femtiårige Jakob Søraas fra Nordland overvintret. 224
Han har drevet fangst fra Kvitsjøen i øst til Grønland i vest. «Som alle andre fangstmænd brukte han ogsaa at ta isbjørnunger levende saa ofte han hadde høve til det. Disse ungene solgte han for det meste nedover Tyskland, og fik dem godt betalt» (s. 51). Han fanger den isbjørnungen vi har blitt kjent med gjennom fortellingen. Binna prøver å få ungen sin ut av trekassa der den er innesperret, men klarer det ikke. Fangstmannen tar isbjørnungen med hjem til fangsthytta, og kaller den Truls, som blir venner med katten til fangstmannen: «[...] de to lekte sammen og de sov sammen» (s. 65). En dag i juni kommer det et skip, motorkutteren «Snadden», for å hente fangstmannen, og isbjørnungen blir med til Tromsø. I sin leting etter ungen svømmer isbjørnbinna etter båten, og en dag går hun i land på Tromsøya. Binnas opplevelse av det nye stedet skildres i fri indirekte stil, noe som gir oss en nærhet til, nesten en identifikasjon med isbjørnen: «Og alle de farver her er paa marken! Blomstene yrer omkring hende; marken brænder og spruter som polarnattens stjerneklare himmel ...» (s. 84). Vi får også skildret isbjørnungen Truls’ tanker, hans lengsel etter mora: «I slike nætter kunde moren igjen komme til ham, naar han av og til sovnet. Da kunde de to igjen ligge under et fjeld, med hele snølandet foran sig i et skjørt, glitrende sølvlys» (s. 103). I en klart melodramatisk episode går isbjørnbinna rett forbi hagen der Truls er uten å oppdage ham. Hun blir deretter skutt av samene på en øy utenfor Tromsø, mens isbjørnungen blir solgt til en dyrehage i Hamburg. I siste del av romanen møter vi Truls i dyrehagen i Hamburg. På buret står ikke Truls sitt navn, bare: «Eis-Bär». Han er avpersonifisert. Derimot står giverens navn: Freiherr von Hirschenbach, det er han som har betalt for isbjørnen. Truls har nesten mistet synet, er skitten og stygg i pelsen. Men av og til drømmer han om seg selv og mora: «de to gaar og gaar; solens ildøie ser paa ham, og det er ikke plagende hett, men kjølig og godt» (s. 152). Fangstmannen, Jakob Søraas, kommer ved en tilfeldighet innom dyrehagen, han skal med en tysk ekspedisjon til Syd-Ishavet. Han ser Truls, «faar mest som et støkk med det samme», og roper på ham, roper navnet (s. 156). «Men isbjørnen bare tasler, med øinene stivt mot jernstængene» (s. 159). «Da reiser manden sig og gaar, ut av dyrehaven, rolig, næsten likegyldig. For det er Jakob Søraas, Søraasen med fire hundre dræpte isbjørner bak sig [...]» (s. 159). Men helt likegyldig er han ikke: «Men den natten snur Søraasen sig saa ofte i sengen. Han sover ikke godt» (s. 160). Helt i slutten av fortellingen åpner det altså for at jegeren likevel har jaktdriften og innlevelsen i dyret i seg som en indre konflikt. I dette ligger det en kime til endring. 225
Selfangst i Kvitsjøen, en gang i mellomkrigstiden. (Foto: ukjent. 244 Tromsø Museum – Universitetsmuseet)
K APIT TEL 13
Ishavsromanen som sjanger – om Lars Hansens forfatterskap
Innledning Lars Hansens roman Beitsaren, fra 1939, er av forlaget, Gyldendal,
utstyrt med sjangerbetegnelsen ishavsroman. Dette er så vidt jeg vet første gang en norsk roman får denne merkelappen, og sier noe både om at sjangeren på dette tidspunktet oppleves som etablert, og at lesergruppene fins, ellers ville det ikke gitt mening å bruke den. Den som har etablert sjangeren, er Lars Hansen selv, selv om han har forgjengere. I artikkelen «Norsk ishavslitteratur» viser Nils Magne Knutsen til at det som trolig er verdens første ishavsroman, ble skrevet i Tromsø i 1850-årene: Johan Koren Christies Spitsbergenreisen, utgitt i 1856, og at Øvre Richter Frichs I Polarnattens Favn. Roman fra Spitsbergen (1912) og Mikkjel Fønhus’ Under Polarlyset (1922) kan sees som norske oppfølgere. Alle har handling fra Svalbard (Knutsen 1979: 217). Ingen av de tre bøkene har imidlertid betegnelsen ishavsroman. Denne ser først ut til å komme som et resultat av Lars Hansens lange rekke av fangstromaner fra Svalbard. Lars Hansen debuterte i 1926, med I Spitsbergens vold, noe som ble innledningen til et omfangsrikt forfatterskap, selv om han var hele 57 år da han valgte forfatteryrket. Fem av romanene er lagt til kysten av Nord-Norge, gjerne til en øy eller et værhardt sted – et egg- og dunvær eller et fiskevær – med nøysomme, stridbare eller originale personer. I tillegg til disse kystromanene har han skrevet åtte ishavsromaner:
245
I Spitsbergens vold (1926) Jens Sørskar (1927) En havets søn (1928) Hvalrossen av Tromsø (1929) Forbannelsen (1930) De fem ishavsgaster (1934) Beitsaren (1939) Odin klarte det (1944)
Hva er en ishavsroman? Lars Hansen gir i sin siste roman Odin klarte det (1944) en beskrivelse som kan sies å sirkle inn dette begrepet. I starten heter det, der vi følger tankene til kaptein Jens Kvitt: Kapteinen fortsatte videre inntil han ble stående på ytterste enden av utstikkeren som stod som fender for havsjøen mot ytre havnen, hvor ishavsflåten lå i opplag. Verdens eneste ishavsflåte, som ble drevet av verdens eneste virkelige ishavsfolk. Ishavsgasten, hvis eneste leveveg i generasjoner hadde vært å hente maten sin ut av isbaksen. Ja, slik var det, slik er det og slik burde det fortsette å være, for de norske ishavsgaster er det eneste folk som kan hente næringen sin ut fra selve polarisen. Det åpne havet er ikke noe for ham. Det åpne hav er for alle andre sjøfolk, men de må holde nesen sin vekk fra isbaksen. Både for dem og for deres farkoster er isbaksen selve undergangen. Døden. Tilintetgjørelse er isbaksen for alle andre enn for ishavsgasten. (Hansen 1944: 9)
Ishavsroman er altså definert av de to størrelsene yrke og setting. Yrket er fangstmann, og settingen er «isbaksen», som defineres slik i Store norske leksikon: «Isbaks: grov, delvis oppskrudd drivis fra Polhavet. Vanligvis mer enn ett år gammel» (snl.no). Denne isen, som trenger inn i fjordene, er en stadig trussel for fangstbåtene, de kan bli skrudd ned, eller frosset inne, hvis vinteren kommer tidlig. Isen er et viktig sted for å jakte på sel og hvalross, men er samtidig en fare for fangstmannen. I syv av de åtte ishavsromanene til Lars Hansen er Svalbard rammen for handlingen, mens det i hans siste roman, Odin klarte det, er Vestisen, altså Øst-Grønland. I novellesamlingen I sne og nordlys (1937) er handlingen i noen av fortellingene lagt til Østisen, det vil si Novaja Zemlja og Kvitsjøen. I tillegg til settingen, ishavet, er yrket definerende for sjangeren: Det er ikke 246
turister, eventyrere eller vitenskapsmenn det handler om, og heller ikke marinen, men fangstmenn som driver jakt på sel og hvalross, rev og isbjørn. Antageligvis er det kun i Norge man har en sjangerbetegnelse på denne typen roman. I en anmeldelse av Lars Hansens debutroman I Spitsbergens vold i 1926 skrev Axel Zachariassen i Arbeiderbladet: «Så vidt jeg vet er dette den første litterære skildring av våre ishavsskipperes kår» (Zachariassen 1926). Nationens anmelder, Inge Debes, skriver: «Vi har hittil hat saa mange fortællinger om bønder, arbeidere, fiskere og sjøfolk. Dette er den første om Ishavets fangstmænd hvilket skaper en særlig interesse om den» (Debes 1926). Nordahl Griegs anmeldelse av Hansens debut var enda mer begeistret: Intet er sjeldnere at møte i vor litteratur end en mand som har noget at skrive om. Hvor er opplevelsen, hvor er eventyrets hvite seil i vor diktning, seilasen ut i farver og storm og handling? [...] Treværelsesleilighetenes litteratur, den er vor. [...] En graa skodde ligger over vort land, slik som det sees av vore diktere. Men undertiden glimter det i skodden, det lyser blaat av eventyr, et isberg gnistrer i lyset, en stormskavl tordner i storhavet. (Grieg 1926)
Dette glimtet av eventyr og isberg er det altså, ifølge Nordahl Grieg, Lars Hansen som står for. Men han får også ros for sin kunnskap om ishavet og polarlivet, det er ikke bare eventyr, jamfør Fridtjof Nansens omtale av de første bøkene til Lars Hansen: Jeg har med stor glede lest flere av ishavsskipper Lars Hansens ypperlige skildringer fra livet i de nordlige strøk. Det forekommer mig at disse skildringer er noen av de beste som overhodet er skrevet om disse strøk. (Steinsvik 1986: 9)
Likevel, i dag er Lars Hansen forsvunnet ut av litteraturhistorien. Philip Houm skrev så sent som 1955, i Norsk litteraturhistoire, bind 6, at Lars Hansen «la fram et storslagent stoff, flunkende nytt, og i sine beste øyeblikk gjenskapte han det med en fortettet kunstnerisk kraft i slekt med sagaen» (Houm 1955: 272). Senere litteraturhistorikere har imidlertid skrevet hans omdømme ned, og stort sett er han ikke lenger nevnt. Hvem var Lars Hansen, hva skyldtes populariteten i samtiden, og hvordan ser ishavsromanen ut i hans støpning? Det er slike spørsmål jeg skal diskutere i dette kapitlet, med et nærmere blikk på debutromanen, I Spitsbergens vold. 247
En 57 år gammel debutant Lars Hansen var født i Molde i 1869, men flyttet med familien til Tromsø da han var to år gammel. Faren etablerte seg som blikkenslager i Tromsø, og Lars Hansen fulgte i farens fotspor. Han var aktiv i det politiske liv i Tromsø, medlem både av skolestyret, bystyret og formannskapet. Etter hvert startet han med utrednings- og rederivirksomhet og eide et par ishavsskuter og hadde part i andre. Men etter første verdenskrig sank prisene og rederivirksomheten ga ikke lenger overskudd. På begynnelsen av 1920-årene dro han pengelens til USA og var der i en femårsperiode, før han vendte tilbake til Norge i 1925 med romanmanuskriptet I Spitsbergens vold. Perioden før utgivelsen, de harde tjueårene i USA, skriver Lars Hansen levende om i selvbiografien På vivanke (1937). Boka starter på Sjømannshjemmet i Brooklyn, der det er en daglig kamp om å få små arbeidsoppdrag, slik at han kan beholde sitt værelse, nr. 43, som koster fem dollar i uka. Skrekken er å havne i «ørkenen Sur», den norske uteliggerkolonien i Red Hook, Brooklyn. Boka åpner med at ni stivfrosne lik dras ut fra plankestablene nede ved dokkene, løsarbeidere uten bosted. Det er altså bokstavelig talt en kamp for tilværelsen. En dag får han brev fra Tromsø, der han blir fortalt at hans fire ishavsskuter fortsatt ligger i opplag på havna. Det er altså ingenting å dra hjem til. Han bestemmer seg for å prøve vestkysten av USA, Seattle, der det skal være gode muligheter med laksefiske, og der mange skandinaver er. Togturen New York–Chicago–Seattle er levende skildret, likeså alle de menneskene han treffer og miljøer han ferdes i, blant annet på «Sjømænds Læseværelse» i Seattle hos pastor Slettedal (Hansen 1937: 35). Hans kortere og lengre oppdrag som musikklærer, hønsepasser, vedhugger, laksefisker og annet gir et godt bilde av løsarbeiderens liv på 1920-tallet. Hansen drar videre til Alaska, som fisker og fanger på øyene vest for Anchorage, Kodiak Island og øygruppen Aleutene, der han i perioder bor sammen med eskimoene (aleuter) og gir interessante skildringer av dem. På den ene siden kan han være fordomsfull – «disse skitne, dovne innfødte» (ibid.: 100) – på den annen side kan han ha blikk for deres kvaliteter: «De hadde også sin egen stolthet som de ikke solgte for noen pris» (ibid.: 129). Han skriver åpent om det frie seksuallivet inuitene har, hvordan han gjerne blir tilbudt kona i huset når han kommer på besøk, og hvordan han sier ja takk, og med det hedrer familien. Dette var et kjent fenomen, i dag delvis forklart ut fra at det var nødvendig å få nytt genmateriale til isolerte samfunn, men det er påfallende at hverken Fridtjof Nansen i På ski over Grønland (1890), Otto Sverdrup i Nyt Land. 248
Fire Aar i arktiske Egne (1903) eller Roald Amundsen i Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903–1907 (1907) så mye som hinter til en seksuell kontakt mellom de norske reisende og inuitene. Lars Hansen er mer frittalende, og han forteller også om hvordan den frie seksuelle omgangen hos inuitene kan være vanskelig å akseptere for en nordmann som gifter seg innfødt. Det er hos aleut-eskimoene Lars Hansens forfatterskap begynner: Der satt jeg og skrev, når det var styggvær og stille i huset [...] kom tankene på Norge og Tromsø som en sterk hjemlengsel. Men tok jeg så fatt på å skrive, blev det en utløsning, likesom jeg snakket med folkene hjemme. Og det blev til at jeg skrev om norske ishavsfolk og ishavet slik som vi ser et ishav med norske øine. (Ibid.: 113)
Etter fire år i Alaska og med 1000 dollar i lomma drar Lars Hansen tilbake til Norge i 1925. Han leverer manuset til Gyldendal forlag og reiser til Tromsø. Møtet med arbeidsmulighetene i hjembyen ble imidlertid skuffende, og etter bare to uker drar han tilbake til Oslo og videre med båt til Halifax på østkysten av Canada. Våren etter er han tilbake i Seattle, der han finner en pakke adressert til «Forfatteren Lars Hansen.» Romanen er antatt og av forlaget gitt tittelen I Spitsbergens vold. Her slutter selvbiografien På vivanke, en selvbiografi som kun tar for seg Amerika-årene, og derfor også kan kalles en reiseskildring. Hans neste selvbiografi, Pegasus på flukt (1940), begynner der den forrige sluttet og følger forfatterskapet hans; familieliv får vi ikke høre noe om, heller ingenting fra oppveksten i Tromsø, eller ishavserfaringer, bortsett fra at han tar på seg et konsulentoppdrag for et tysk filmselskap som spiller inn en film på Svalbard om Jane Franklins unnsetningsekspedisjon. I Kings Bay får han dessuten sjansen til å lese opp fra sin tredje roman, En havets sønn (1928), og opplever der at de to hundre tilhørerne anerkjenner hans polarskildringer. Dette var noe gruvearbeiderne delte med Lars Hansens bokkjøpende lesere, men i stadig mindre grad med hans kritikere. Selv om Hansens bøker selger bra, er Pegasus på flukt en eneste lang klagesang over det litterære livet i Norge, med angrep på forfatterforeningen, kritikere, litteraturhistorikere, konsulenter og forlag. Det blir noe selvrettferdig og humørløst over det hele, og problemet er trolig det Hansen selv er inne på avslutningsvis i boka, at han etter hvert har fjernet seg fra det miljøet som ga ham stoff. 249
Det er ikke så lett å danne seg et bilde av Lars Hansens egne ishavserfaringer fra selvbiografiene hans. Det eneste han skriver er dette: Jeg husker at da jeg i 1889 stod som skytter ombord i «Håbet» med gamle Stenersen som skipper, kom vi i juli måned bort i hvalrossfangst på nordsiden av Nordostland. Omtrent der hvor Nobile datt ned. I fristunder ombord arbeidet jeg knivskaft og slire av hvalross tenner og som topp på skaftet hadde jeg satt et hvalrosshode. Da det var ferdig sa gamle Stenersen: Død og hoppende fallera [...] Noe mer naturlig har jeg aldri sett. (Hansen 1940: 82)
Da var Lars Hansen tjue år gammel. Reidar Steinsvik skriver i et etterord til En havets sønn, i Gyldendals Lanterne-serie, at Lars Hansens ishavserfaringer begrenset seg til en kort sommersesong som byssegutt etter middelskolen (Steinsvik 1979). Dette er trolig ikke riktig, ishavserfaringene må ha vært mer omfattende, jamfør et intervju med Oslo Aftenavis 9. november 1925, i forkant av utgivelsen av debutromanen: Her forteller Lars Hansen at han begynte i Ishavet i 1887, 17 år gammel, og var med som harpuner i åtte år, med jakt på hvalross, sel, hval og bjørn.14 Videre forteller han at han i 1909 var med på en ekspedisjon til Kristofa Bay på Novaja Zemlja. Og i Isbjørnkongen (1958) forteller Henry Rudi at han treffer Lars Hansen i Hornsund på vestkysten av Svalbard i 1925; Lars Hansen og en kompanjong var da der oppe «for å røkte et dobbeltspatfelt de hadde inne i fjorden [...]» (s. 109). Vi la merke til at Lars satt så lenge og klusset og skreiv om kveldene, og til slutt måtte han gå til bekjennelse: Han pusla så smått med ei bok! Om kveldene etter endt arbeidsøkt, leste han opp for oss av manuskriptet sitt, og vi syntes det var fine greier, det han hadde funnet på. (Rudi 1958: 109).
Selv om Hansen bruker mye tradisjonsstoff i romanene, må han også sies å ha gode førstehåndserfaringer, noe som ga autoritet og autentisitet til forfatterskapet. For en moderne leser vil dette neppe ha særlig betydning, men for samtidsleseren var det trolig viktig. At Lars Hansen var bror av Ludvig Anton Hansen (1871–1955), som var med Roald Amundsen på «Fram»-ekspedisjo14
I Ishavsfarerne, 1859 - 1909 skriver Kjell-G. Kjær at Lars Hansen 16 år gammel, i 1885, mønstret på ishavsjakta «Haabet» av Tromsø, ført av Søren Zachariassen. Lars Hansen seilte med «Haabet» i tre år (Kjær 2016: 222).
250
nen til Sydpolen i 1910–1912, og fetter av Helmer Hanssen, som var med Amundsen gjennom Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen og til Sydpolen, bidrar til å plassere Lars Hansen innenfor et ishavsparadigme. Det forlener forfatterskapet hans med autoritet. Romanteksten er forankret i en diskurs som går utover det litterære. Et eksempel på dette er når Fram-museet på sine nettsider omtaler Lars Hansen slik: «Ludvig Anton Hansen belonged to a family with Arctic traditions. His brother was Lars Hansen, known as an author of books concerning the Norwegian north-coast communities and Svalbard» (www.frammuseum.no). Lars Hansen omtales ikke her bare som en romanforfatter med et plott tilfeldigvis henlagt til Svalbard, men som en som har Svalbard som «oppdrag», en aktør i norsk polarvirksomhet. Det var slik han gjerne ville se seg selv, noe jeg skal komme tilbake til senere.
De første ishavsromanene Lars Hansens memoarbok På vivanke slutter som sagt på pastor Slettedals leseværelse i Seattle høsten 1926, og det er her oppfølgeren, Pegasus på flukt (1940), begynner, igjen med en refleksjon rundt tilblivelsen av I Spitsbergens vold: [...] i de ensformige vinterkvelder i Alaska hvor mørket ruget og snestormer raste – tusen kilometer borte fra andre mennesker, bare sammen med noen få aleutiske halvindianere – da levet jeg livet i nøie kontakt med mine venner, ishavsgastene i Nord-Norge, og så skrev jeg om dem. Jeg skrev ikke for å skrive, men for å snakke med dem [...]. (Hansen 1940: 9)
Det er noe oppriktig over dette, stoffet ser ut til å ligge ham på hjertet. Og med boka fra forlaget i hand bestemmer han seg for å bli forfatter, for å gi opp fangst- og fiske- og løsarbeiderlivet i USA. Derfor blir det nok en reise over Atlanteren, den fjerde på kort tid, men nå er det en definitiv hjemreise. I Seattle har han kjøpt seg «en dokumentmappe av brunt skinn, med forniklet lås og beslag», og «to blokker skrivepapir i 1/4-format sammen med blyant og viskelær» (Hansen 1940: 29). På toget til Chicago, en fire dagers reise på tredje klasse, lukker han øynene og er på Ishavet: «Jeg hørte smell fra riflene, så sel og storkobbe på isen» (ibid.: 30). På båten fra New York fortsetter han, og hjemme i Norge har han 280 blyantskrevne sider om Jens Sørskar, som også blir romanens tittel. Den kommer ut i 1927. 251
Dette er en bok om nordisk polarlitteratur i vid betydning, sjangermessig og geografisk. Her presenteres de store polarekspedisjonene – lest og analysert – her møter leseren romaner og lyrikk fra nordområdene, reisebeskrivelser, fangstberetninger, overvintringsskildringer og barnebøker. Forfatteren løfter fram både sakprosa og skjønnlitteratur, i spennet fra gamle, glemte forfattere til moderne bestselgende samtidslitteratur. Hvis man kun ser for seg Arktis som øde havområder, is, tundra og dyreliv, glemmer man at det bor fire millioner mennesker nord for polarsirkelen. For noen er Arktis et fjernt og fremmed sted, for andre et hjem. Henning Howlid Wærp er professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet.
ISBN 978-82-8104-300-8
Orkana Akademisk
www.orkana.no