Den fantastiske poteten – en kulturhistorie by Orkana

marianne berg

Poteten har vært en uvurderlig del av menneskehetens kulturhistorie og næringsgrunnlag i over 10 000 år. Den er allsidig, robust, tilpasningsdyktig, mettende og velsmakende. Forfatter Marianne Berg har pløyd historiebøker og mange land på jakt etter potetens hemmeligheter. Hun har snakket med potet- og akevittprodusenter, potetforskere, historikere, arkeologer og potetspisere i flere store potetnasjoner. I denne boka deler hun kunnskapen og erfaringene deres med oss, og også sin egen lidenskap for poteten. Her presenteres en fortelling som både er samtidsrelevant og personlig, med vakre bilder fra alle verdenshjørner, innføring i potetdyrking og et utvalg oppskrifter.

Den fantastiske

Poteten

Poteten, en vekst for fremtiden, kortreist og bærekraftig og faktisk er det ikke den du blir feit av!

marianne berg

Den fantastiske

poteten – en kulturhistorie

marianne berg (f. 1956) er agronom fra Hvam Landbruksskole (1976), og har en bachelorgrad i religionshistorie fra UiO (2005). Hun har jobbet som bonde i Vormsund og som kulturarbeider i Setesdal. De siste årene har hun vært en ivrig potetdyrker i Oslo.

Inne hold er Dy

isbn 978-82-8104-476-0

rk e potet gne er

orkana

or k ana

orkana

marianne berg

Den fantastiske

poteten – en kulturhistorie

orkana

Marianne Berg

Den fantastiske poteten – en kulturhistorie Omslagsfoto: Agnete Brun Design: deTuria Design / Gisle Vagstein Trykk: Merkur Grafisk Der ikke annet er oppgitt er foto av forfatter / fra forfatters arkiv. Diktet av Helge Stangnes på side 171 er gjengitt med forfatterens tillatelse. Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er støttet av Norsk kulturråd.

i n n h ol d Forord

kapittel 1

Tatt av potet

kapittel 2

Poteten som sivilisasjonsbygger

kapittel 3

Potetens ankomst til Europa

kapittel 4 Norden

135

kapittel 5

Akevitt – livets vann

181

kapittel 6

Til kamp for den norske poteten

217

kapittel 7

Det er ikke poteten du blir feit av …

265

kapittel 8

Grønn revolusjon, matsikkerhet og genpirateri

287

kapittel 9

Potetframtida – fra Machu Picchu til Mars

327

kapittel 10 Dyrk dine egne poteter

349

kapittel 11 Hypp på potet

369

Potetoppskrifter fra Peru til Røst

Takk

396

Noter

398

Litteraturliste 411 Nyttige lenker

415

Foto: Agnete Brun

F orord Potet dyrkes i de fleste land og er et av de vanligste matproduktene i verden. Den ble introdusert i Norge omkring 1750, og den fikk med god hjelp av «potetprestene» og kornmangelen under Napoleonskrigene plass på matbordet landet rundt i første del av 1800-tallet. Poteten ble tidligere introdusert i andre vestlige land, og den bidro fra midten av 1700-tallet til å bedre kostholdet og la dermed grunnlaget for bedre helse. Resultatet var en eksplosjonsartet befolkningsvekst i vår kulturkrets. Poteten bidro til varige forandringer av stor betydning i verdenshistorien. Det blir hevdet at poteten også tidligere hadde bidratt til å forandre historiens gang. Det var da de spanske erobrerne adopterte den urgamle tradisjonen i Sør-Amerika med bruk av frysetørket potet. Med poteten som mat og betalingsmiddel til gruvearbeiderne ble edelt metall hentet opp i dagen og fraktet over Atlanterhavet, der det bidro til den spanske storhetstida på 1500-tallet. Oppdagelsen av poteten fant sted for ca. 10 000 år siden. På Andesplatået på grensa mellom dagens Peru og Bolivia avdekket fangst- og samlerfolket at det under villpotetplanten befant seg spiselige knoller. Rik på næringsstoffer og lagringsdyktig gjorde de bosetningen i dette området mulig, ca. 4000 meter over, havet hvor ikke mye annet vokser. 7

2008 var FNs potetår, initiert av Centro International de la papa (CIP), Det internasjonale potetsenteret, i Lima i Peru. CIP har ansvar for å ta vare på de omtrent 4300 variantene av planten og å utvikle nye. Poteten er den fjerde mest dyrkede planten på jorden, og den spiller en viktig rolle i fattigdomsbekjempelse. Dessverre er den også en sårbar vekst. Det fikk Europa erfare i 1845–1847 under det store tørråteangrepet. 80 prosent av avlingen i Irland gikk tapt, en million irer døde av sult, og minst en million emigrerte. Siden har forskning og kunnskap lært oss mye om hvordan vi kan unngå at det samme gjentar seg, men sopp, virus og bakterier forandrer egenskaper raskt. Det er derfor en evig kamp for å utvikle resistente planter. I mange land, også i Norge, er poteten under press som matvare for første gang siden dens gjennombrudd. Ris og pasta fortrenger poteten. Kostholdsguruer påskynder dens svinnende popularitet. I min levetid er forbruket av kokepoteter halvert to ganger. Andre steder holder den stand og endatil øker i popularitet. Mye kunnskap om og bevissthet rundt bruken har minket i Norge. Hvilken potet egner seg best til potetmos, og hvilken er best til ovnsbakt potet, for eksempel? Jeg ønsker å gjenreise potetens gode rykte i Norge. Det er ambisiøst, men knollen fortjener det, fordi den har egenskaper utover å mette: Den er kortreist, kaloririk, vitaminrik og gir større avkastning per dekar med mindre vannforbruk enn både korn, mais og ris. Knollen er rett og slett en potent vekst. Da jeg gikk på landbruksskolen, under settepotetsorteringen, hadde jeg en sterk opplevelse av naturens evige rundgang: Settepoteten gir mangfoldig tilbake for så taust å svinne hen, uten krav til noe eller noen. Førti år senere var jeg i Peru og opplevde en kjærlighet til knollen på markedet og ved middagsbordet som sto i sterk kontrast til karbohydratdebatten hjemme. Min potetkjærlighet ble vekket igjen. 8

Denne opplevelsen inspirerte meg til å søke mer kunnskap både om potetens historie, nåværende bruk og hvordan vi kan nytte veksten i framtida. Jeg la ut på en reise som har avdekket nye sider av poteten for meg. Hvor mye poteten har virket positivt inn på samfunnet, har styrket min forundring og lidenskap. Jeg vil ta deg med på en oppdagelsesreise i potetens kulturhistorie, fra villpotetens rike på Andesplatået via Kanariøyene til Norge, og kanskje til og med helt til Mars.

Foto: Agnete Brun

Oslo, juli 2021 Marianne Berg

Knoller fra Andes. Potet, oca og olluco.

Kapittel 1

Tat t av p otet Cusco i Peru, 2013 Jeg ankommer Urubamba tidlig en morgen og blir innlosjert hos en hyggelig familie. Jeg visste at Peru er et potetland med drøyt 4000 ulike sorter, og nå får jeg endelig smake. Lunsjen består av minst to sorter poteter, grønnsaker, bønner av ymse slag og en liten kyllingbit. Formen, fargen og smaken på potetene varierer. Noen er som fløyel på tungen fordi de er melne og en kan kjenne en liten nøttesmak. Andre har en hard konsistens og er det vi kaller kokefaste, og smaker mer nøytralt. Jeg er her for å jobbe som engelsklærer i Chinchero, en liten landsby på høysletta i Andesmassivet, som ligger mellom provinshovedstaden Cusco og Urubamba, i det sørlige Peru. Jeg skal bo i byen Urubamba, som ligger dypt nede i den hellige dalen som fører til Machu Picchu. Nærmest er fjellene runde og gresslagte, men i det fjerne reiser det seg spisse snølagte fjell. Far i huset der jeg skal losjere, Hermogenes, er pensjonert landbruksskolelærer, mor Alvina jobber ved byplankontoret i kommunen. Hermogenes organiserer alle måltidene som Alvina forbereder før hun drar på jobb om morgenen. Byen er den største i dette dalføret, med bortimot tre tusen innbyggere. Den er moderne, med internett, kafeer og restauranter. Samtidig går folk gatelangs i fargerike tradisjonelle klær. Mødrene går gjerne med den minste ungen i bæresjal på ryggen mens de 11

spinner med håndtein. Fatlet bruker de også til å frakte matvarer. Langs fortauene sitter kvinnene tett i tett og tilbyr ferske grønnsaker og poteter. En helg inviterer husbror Helder meg med til Chupani, hvor han driver tekstil- og ernæringsprosjekter. Chupani er en fjellkommune midt inni Andesfjellene, to timers kjøring fra Urubamba. Bilveien kom hit for et par år siden, og strøm har de ikke. Når vi kommer høyt nok opp i Andesfjellene, kan vi skue utover et endeløst fjellmassiv. Fjellsidene er ennå beigefarget etter vintertørken. Det er oktober, våren er i anmarsj, og noen av bøndene har begynt potetsettingen. Potet er den eneste kulturplanten som kan dyrkes i det harde klimaet her, 4200 meter over havet. Ingen av de 260 innbyggerne er å se idet vi ankommer, kun en enslig hest og et par beitende lamaer beveger seg mellom steinhusene. Husene er tekket med strå, eller paja. Bare skolehuset er i betong og har tak av bølgeblikk. Landsbykvinnene og barna oppholder seg innendørs i det øverste huset i den grisgrendte bygda. Lufta er tynn, bare på en liten strekning på fem hundre meter kjennes det i beina, og jeg er andpusten. Det første jeg får øye på etter å ha dukket inn den lave døra, er klærne som henger over bjelker ned fra taket, gryter og husholdningsredskap på kroker festet i sprekkene på steinhuset. Jo lenger inn i rommet jeg kommer, jo sterkere blir røyklukta. Osen fra ildplassen brytes av sollyset som smyger seg inn gjennom en liten åre i taket. En stige går opp til hemsen, hvor familiene sover. Jordgulvet er mørkt, men rommet er varmt og godt nå midt på dagen. Kvinnene er i gang med å koke mat, mens mennene er opptatt med våronna, det er dugnad, ayní. Jeg legger merke til at barna bærer på små poser. Blir de sultne, går Våronn i Chupani og Chaullaccocha. Dugnad er ikke kun et norsk fenomen. I fjellbygdene i Andesfjellene står kollektivtanken sterkt. Familier og naboer hjelper hverandre etter et gitt system. Hvor mye hver enkelt dyrker, er avhengig av alder, sivilstatus og gårdens størrelse. Dugnadsmåltidet er en viktig sosial arena og styrking av samholdet.

All jorda blir snudd med chakitaqlla, som er en smal- og langbladet spade. De kategoriserer arbeidslagene etter hvor mange spader som er i drift. Fire oppstilte spader betyr at det er to masa-er som jobber. En masa er et arbeidslag på tre personer der to spar løs jorda og den tredje legger jorda på plass.

den lille lanken ned i posen. I neste øyeblikk blir en liten kokt potet dyttet inn i munnen. Poteter er hovenæringskilden for både små og store. Det dekkes til oss, bord finnes ikke, vi sitter på en benk inntil veggen og får en dyp tallerken fylt med kokte poteter og litt alpakkakjøtt i kraft. Tallerkenen hviler i fanget, maten spises med fingrene og en skje. Det smaker godt, men hygienelærdommen fra barndommen må fare. Natten faller tidlig på. Kun et stearinlys lyser opp rommet. Vi er fem som skal overnatte, men det finnes bare én seng. Den er reservert sjåføren. Alle vi andre finner oss til rette på jordgulvet som vi rer opp med presenning, lamapels, saueskinn og tykke pledd. Tanken på å legge meg til å sove tett i tett med en fremmed på gulvet utfordrer både komfort- og intimsonen 14

Far og sønn, Pedro Pablo Kalisaya og Cirilo Kalisaya, utgjør et wiri, en jobber med spade og den andre personen legger jorda på plass. De benevner ikke dyrkingsarealet sitt i dekar, men i antall masa eller wiri.

min. Side om side ligger Helder, hans forlovede Nilda, vevlæreren som skal holde vevkurs dagen etter, og jeg. Anvist til leiet nærmest steinveggen, tenker jeg, én side av meg er fri. Fordelen med flatseng er at vi får varme fra hverandre, gjennom den kalde natten. Ikledd Ulvang-stillongs, vindbukse, lusekofte, lue og vanter sovner jeg. Når jeg våkner, er det vår i lufta og allerede full aktivitet ute. Mennene går på rekke med chakitaqlla (taclla), en langskaftet spade med et håndtak plassert ganske langt nede, som de senesterke mennene spenner foten mot for å få det smale og spisse spadebladet godt innunder jorda. Håndtaket på toppen bendes ned, og jordklumpen skjæres løs og vendes rundt. Bak går det en ny rekke med menn, kvinner og barn som pakker det nysnudde 15

humuslaget i riktig avstand til arrene i overflaten der potetene ble satt og gjødslet med lamamøkk for fjorten dager siden. På denne måten vernes skjøre potetspirer mot vind og haglskurer. Dugnadsgjengen holder et imponerende tempo. I løpet av få timer er de slette grassatte markene med små spalter etter potetsettingen omgjort til et svart åkerland. Spadene, chakitaqallaene, står på rekke og rad med de skarpe spadebladene godt nede i jorda. Hele dugnadsgjengen sitter i en sirkel på den tørre bakken. Innmed kvinnene står det fulle gryter, og godt innpakket i et sjal ligger potetene. Det er en høytidsdag – vårtakkefest – som skal feires. Jorda er løsnet og vendt, og potetspirene har så vidt begynt å titte opp av jorda. Jeg får en stappfull tallerken med alpakkakjøtt og cuy, som er et marsvin, mais og ris. De lunkne potetene i sjalet skrelles med hendene og spises ved siden av maten på tallerkenen, omtrent som vi spiser brød. Til drikke serveres chicha, et maisøl, eller te. Nå er vi sammen for å spise god mat, som skal gi styrke til det alle jobber for, nemlig å sikre neste års forråd. Hundene blir dyttet unna. Mennene plasserer seg i den ene siden av ringen, kvinnene på den andre. Praten og latteren sitter løst, det er vidunderlig å sitte på 4200 meter over havet med en gjeng mennesker og kjenne fellesskapsfølelsen og nærheten til naturen. Jeg forstår ikke ett ord av hva som blir sagt, språket som brukes, er quechua, og kvinnene snakker ikke spansk. Nilda oversetter litt for meg. Med noen av de mannlige bøndene kan jeg kommunisere på mitt vaklende spansk. Det virker som om alle har uendelig med tid. De monumentale fjellene, åsryggene og steinhusene i de fjerne skaper en trygg og god stemning. Den minner meg litt om de gode stundene jeg hadde som ung i Setesdal, da jeg var sammen med fjerne slektninger og venner på fjelltur, og fikk med følelsen av tidløshet. Måltidet nærmer seg slutten. Flere av mennene sitter og plukker av de siste restene av kjøtt på cuy-hodene. Til slutt suger de dem rene og tar ut brusken av øret. En av bøndene, Augustin, forteller meg at i enden av hvert 16

jorde graver de disse hodene ned til ære for Pacha Mama – moder jord – for å gi noe tilbake til jorda, i håp om å få en god avling. Poteten er ikke bare hovednæringskilde i Chupani, den er selve inntektsgrunnlaget for familiene som bor her. Hovedavlingen høstes i april og mai. Helder forteller at en gjennomsnittsfamilie på fem vil høste ca. 1150 kg og selge 185 av dem for PEN 256, den peruanske valutaen nuevos soles, tilsvarende 640 kroner. Resten av potetene går med til eget konsum. Det er matsikkerheten. Har de poteter, klarer de seg. I tillegg har familiene noen få sauer, alpakkaer og lamaer som bidrar litt til kassa. Med dette inntektsnivået og den evige kampen for tilværelsen er det ikke rart at mange av de unge ønsker seg til byene, og til et mildere klima. Men klimaendringene har også begynt å gjøre seg gjeldende her. Flere bønder har merket at potetene er mer utsatt for utøy, som sopp og virus. I Chupani er de nemlig stolte av å dyrke hundre prosent økologisk. Det Augustin Sullccapuma forteller at cuy (marsvin) er festmat og viktig i dugnadsmåltidet. Som en takksigelse til moder jord, Pacha Mama, graver karene ned et renspist cuyhode i åkerkanten etter måltidet.

gjør imidlertid at familiene er spesielt utsatt for å få avlingene ødelagt av skadegjørere; biller, sopp, virus og bakterier som stadig kryper høyere over havet ettersom temperaturen stiger. Selv om jeg ikke liker tanken, frykter jeg at det om 50 år er slutt på at barbeinte barn løper rundt i Chupani med åpne gummisandaler og poser med økologiske poteter. Fremdeles er det beina som er det vanligste framkomstmiddelet for folkene i Chupani. Noen få bønder har penger til å ordne seg med motorisert transport. Er det plass, får vandrende sambygdinger skyss, gamle som unge sitter de tett i tett på lasteplanet på vei til eller fra markedet. Har de ikke hell, så er det en lang 6–7 timers marsj til nærmeste marked. Handelen går både tidlig og sent på fortau, butikker og lokale småmarkeder. De regionale produsentmarkedene er ukentlige.

Agronomen i meg våkner Hver onsdag er det regionalt marked i Urubamba, og jeg får følge med Hermogenes. Det er varmt, klar himmel, en nydelig solfylt dag. Den pensjonerte landbruksskolelæreren er i sitt ess idet vi entrer markedet. Først dyreavdelingen. I solsteken ligger lukkede, perforerte plastsekker med levende grisunger. Sekkene beveger seg. Ved siden av er tre sauer sammenbundet i hverandre slik at de ikke kan stå. For en tidligere agronom og griseoppdretter med erfaring fra norsk dyrevelferdspraksiser smerter det å observere disse dyrene som ser ut til å stekes levende. Jeg liker meg bedre i grønnsaksavdelingen. Hit har folk kommet med varer fra kysten, fra Amazonas-jungelen og fra høylandet, opptil 4500 meter over havet. Tropiske frukter fra jungelen, mais dyrkes i dalbunnen, korn, bønner og quinoa på pampasen, og høyest oppe dyrkes poteter. Her er de deiligste ananaser, bananer, mandariner og sekker med utallige ulike potetsorter i alle farger og fasonger. Jeg har aldri sett så stort tilfang 18

av potetsorter før. Jeg setter opp farten. Fargerike appelsiner og tomater forsvinner for mitt blikk, poteten overskygger alt annet. Jeg er som en skredder i Kinas største silkebutikk. Det er ubegripelig for meg at varianter av samme plante kan gi så ulike knoller. Knudrete som kongler, noen ligner litt på Ringerikspoteten, andre som furete mandelpoteter eller lange og bøyde som hundelort. På markedet i Urubamba ble agronomen og bonden i meg vekket etter mange års fravær fra nærkontakt med primærnæringen. En gammel kjærlighet til poteten jeg hadde glemt, men som ikke hadde rustet. Jeg er bergtatt av potet.

på mors kjøkken «Du må skrelle noen poteter ekstra, tante og onkel kommer til middag», ropte mor fra spisestua. Jeg sto ved oppvaskbenken og var akkurat så stor at jeg nådde opp til kanten – sto liksom og hang på armene sånn at skrellet falt ned i kummen. Vanligvis beregnet vi to–tre poteter til hver, men når tante og onkel skulle komme, måtte vi beregne minst fem poteter til ham og fire til henne. At noen spiste mer poteter enn oss, betød ikke annet for meg enn at de likte poteter bedre enn vi gjorde. Episoden gjentok seg utover på 1960-tallet. Det var matpoteten eller kokepoteten som var på middagsbordet. Hver dag gikk vi i grønnsakskuffen i kjøleskapet for å hente ut poteter til middagen. Fra mors kjøkken ble poteten anrettet på mange måter: kokt, stekt, stuet og stappet. Da vi begynte å bake poteter, var vi riktig moderne. Noen år senere fikk jeg en sosiologisk forklaring på hvorfor noen spiste mer poteter enn andre, og en av forklaringene på hvorfor ferskpotetforbruket sank så raskt i Norge. Økonomien har stor innflytelse på matvarevalget. Med bedre inntekt faller forbruket av hermetikk, pølser, sild og poteter, mens forbruket av fisk som torsk og laks, rent kjøtt, sjømat, salat, grønnsaker og 19

brød med høyt fiberinnhold øker.1 Hvis vi ser på resultatet av dette faktum ut fra et bærekrafts- og selvforsyningsperspektiv, var nok kostholdet på 1950–60-tallet gunstigere. Men hvem tenkte på det da? Som liten byjente viste jeg knapt noe om dyrking og ernæring. Som de fleste byjenter, da som nå, visste jeg ikke stort om potetens botanikk før vi hadde plantelære på barneskolen. For meg var den middagsmat. Frøken Elstrand, vår klasseforstander var høy, slank og brukte briller og hadde vokst opp på en gård på Hedmarken, et virkelig potetfylke. «Potet» – sa frøken Elstrand med varm stemme, og så utover klassen på 30 jenter – «har reddet folk fra sult og død opp gjennom tidene. Det er ingenting som kan sammenligne seg med potet i krisetider», fortsatte hun, og begynte å tegne på tavlen, blomst, blad, stengel, potetris og rot. Så kom det viktigste, morknollen med stengelutløpere som det kommer nye knoller på, mange knoller under morknollen. «Det er så enkelt! Dere kan bare gå i kjøleskapet og ta en knoll, spa opp litt jord i et bed og sette poteten nedi. Etter en tid spirer den, og utpå høsten, når riset har visnet, har dere nye poteter.» Forlokkende enkelt, dette måtte prøves. Jeg spadde opp et lite bed i utkanten av hagen, gikk i kjøleskapsskuffen og lurte med meg noen få knoller. Det var med andaktsfølelse jeg gjorde den høytidelige potetsettingen. Noen poteter høstet jeg aldri, men et frø av kjærlighet til poteten var sådd. Selv om jeg mislyktes første gangen, ga jeg meg ikke. I 1962 kjøper vi en gård på Nes på Romerike. Fars drøm om en kylling-gård var blitt vekket mens han studerte i USA, og nå skal hele familien, fire barn, mor og far, inspisere herligheten. Seks mennesker presser seg sammen i en bil, Sinsenkrysset, Gjelleråsen, Skedsmokorset, etter Frogner og Kløfta svinger veien seg opp og ned mellom leireliene, gjennom gårdstun der det står små traktorer uten veltebøyler eller traktorhytter. En kar med hengslete tynn kropp, mørkt hår og snille øyne kommer imot oss. Gårdsbestyreren plasserer to fingre ytterst 20

Bergvad gård, Nes på Romerike, 1962.

på gloa, kniper fingeren sammen og knipser den vekk, stapper sneipen i lomma, langer ut hånda og hilser på oss. «Helge Sørlie», sier han, med rolig stemme. «Marianne», svarer jeg og tar ham i den kraftige hånda. Han viser oss rundt, et gammelt tuntre, ripsbusker, store kornåkrer og en kjøkkenhage med kål, purre og poteter. Grisehus, hønsehus, låve med stall og smie. Våningshuset er slitt. I dukkestua fikk vi etter hvert høner om sommeren, og mellom dukkestua og hekken var det et fint lite jordstykke. Her, tenkte jeg, her kan jeg sette poteter. Gjødsel og settepoteter skulle Helge be gårdsguttene om å skaffe. Det lå brent hønemøkk i store hauger rundt jordene. Det hadde jeg hørt var den «beste gjødselen» i hagene i Oslo. Sikkert bra på mitt jorde også. Jeg sto karslig på parsellen min, med spade og rake i hånda. Gutta kom 21

med gjødsel. Ikke bare en liten trillebår, men et tilhengerlass. De skyflet ut møkka, mens de pratet og lo. «Jaså, du vil sette poteter nå?» «Jo, ja det ville jeg», sa jeg med alvorlig mine. De smålo. «Vil du bli bonde?» «Ja, det kan være. Jeg liker å holde på med jorda. Jeg gleder meg til å grave opp de første potetene jeg har dyrket selv.» Gutta smilte igjen, og en av dem la inn en liten pris snus under leppa. Det var mye møkk, et tjukt lag som vi måtte vende inn i jorda med spade. Først satte vi spaden ned i hønsemøkka og jorda, snudde alt og hakket spaden nedi massen, igjen og igjen. Dagen etter var den store dagen, vi skulle legge opp drillene og sette potetene. Drillene er opphøyningene med løs jord som settepotetene legges nedi. «Detta blir bra», sa gutta. «Vi ha’kke spart på noe! Nå må du huske å luke og hyppe pottittene. Og lykke til, da!» De hadde det samme litt kjekke smilet rundt munnen før de forsvant. Jeg var fornøyd. Kun det beste var godt nok for mine settepoteter, som jeg høytidelig satte ned i jorda. Nå var det bare å la naturen gå sin gang. Jeg ventet, det kom opp ugras som jeg luka bort. Meldestokk var de mye av, men den var heldigvis lett å plukke vekk. Potetplantene spiret etter omtrent 14 dager, små, tette, mørkegrønne spirer. Det var så gøy, rett og slett lykke. Denne gangen skulle jeg passe dem. Jeg hyppet og luket, risene vokste uhorvelig fort, og de vokste seg høye. Gutta kom bort til meg en dag jeg holdt på. «Ja, dette pottitriset blir i alle fall høgt nok! Har’ru sett under? Er’re noe under, a?» «Nei, jeg har ikke sett under ennå, tenkte det var altfor tidlig.» Mer ble det ikke sagt. 22

Noen personer er viktigere enn andre for interessene vi får. Helge Sørlies eventyrstunder pirret fantasien og nysgjerrigheten for naturen.

Da gutta hadde gått, klarte jeg ikke å la være. Jeg bøyde meg ned og rotet vekk jorda rundt planten. Det var ikke en knoll å se, bare morknoll og røtter. Fortvilet løp jeg til Helge og fortalte hvordan «åkeren» min hadde vokst seg til et kratt av blad og stengler, uten anlegg til poteter. Hva hadde skjedd? Disse potetplantene hadde jo blitt pleiet på beste måten. «Jaja», sa han rolig og tok på seg slagstøvlene. Vi ruslet bort til jordet mitt. Veien kjentes lang. «Hm. Disse potetene har hatt det for godt», sa han. «De har fått altfor mye gjødsel! – Jaså, så gutta bærre pøste på, de? De ville nok bærre ha det litt moro med ei byjente.» 23

Heller ikke Helge klarte å skjule et smil – og jeg følte meg temmelig dum og hjelpeløs. Noen bonde var jeg ennå ikke, tenkte jeg, og gikk slukøret fra potetåkeren. Det kunne jo være at det kom seg, bare de fikk litt mer tid. September kom. Riset visnet etter den første frostnatten og lå etter hvert som et gult belegg over jorda. Det var potetferie for folk på landet og klart for opptak, for bybarn var det høstferie. Dagen ble en gedigen skuffelse. Med foten på toppen av potetgreipet presset jeg gaffelen ned i jorda og løftet opp. Jeg ristet litt i det for å se om det var noen ordentlige poteter, men nei. Kun knoller – små som saftige kirsebær. Frøken Elstrands påstand om at det var enkelt å dyrke poteter, var empirisk tilbakevist.

von Linnés brudeseng Søndager gjennom hele barndommen og ungdommen tilbrakte jeg ofte med Helge. På turer i skogen fortalte han med innlevelse om dyr og planter. Skogburkne, storstokknebb, meldestokk, kjerringrokk, bjørnemose, steinlav og reinlav. Han kunne så mye og jeg så lite. Den aller, aller minste blomsten fanget Helges interesse. Det var en rekke med bitte små, blekrosa nikkende klokker på en tynn stengel som slynger seg rundt stubber. Helge bøyde seg ned til bakken og tok den vevre planten i hånda. «Du må huske dette navnet», sa han og så direkte på meg. «Carl von Linné. Han var svensk og laget det botaniske systemet vi bruker. Han var ikke som mange andre storheter, som kaller opp de flotteste tingene etter seg selv. Linné ga navn til den minste. Denne», fortsatte han, og pekte på blomsten. «Linnea. ‘Min blomma’ brukte Linné å si når han omtalte den. På latin heter den Linnea borealis.» Carl von Linné (1707–1778) var en opplysningstidas mann. Utdannet lege, med stor interesse for naturvitenskapene. «Gud skapte, Linné ordnet», ble det sagt om ham. Blomstene opptok og gledet ham mest. I sitt 24

første arbeid «Växtarnas brölopp» fra 1729 sammenlignet han blomstenes skjønnhet og forplantningsliv med menneskenes sexliv. Selve bladene på blomsten (petala) bidrar ikke til forplantningen, men gjør kun tjeneste som brudesenger som den store Skaperen har innrettet så herlig, utstaffert med så edle sengeforheng og parfymert med så mange deilige dufter, slik at brudgommen der skal kunne feire sitt bryllup med desto større høytidelighet. Når sengen nå blir redd på dette viset, er det på tide at brudgommen omfavner sin kjære brud og oppofrer sine gaver til henne; jeg mener at da ser man hvordan testiculi åpner seg og lar pulverem gentilem strømme ut, som så faller på tuba og gjør ovarium fruktbar.2 Han beskrev en blomst med flere pollenbærere og en griffel som «ni menn i samme brudekammer med en kvinne». Det opprørte samtida. Folk var innforstått med at dyr forplantet seg og at mennesker hadde sex, men de uskyldsrene plantene – det ville folk ha seg frabedt. Linnea Borealis kryper med en lang og tynn stengel opp langs stubber og tuer på både tørre furumoer og i fuktigere granskoger. Blomstene er små og står ofte parvis som nydelige små bjeller ytterst på stengelen. «Min blomma» omtalte Carl von Linné den som. Foto: Walter Siegmund WIKIMEDIA COMMONS, pd

Under sitt treårige opphold i Holland fra 1735 ga von Linné ut første opplag av Systema naturae. Det var bare tolv sider, men var begynnelsen på hans hovedverk. Da siste utgave kom i 1766–1768, hadde den vokst til vokst til 2300 sider og beskrev 8000 planter og 6000 dyr. Von Linné grunnla det systematiske fundamentet som biologien fremdeles bygger på, og som er regelgivende for all botanisk navnsetting. Den binære nomenklaturen vil si at alle levende organismer skal ha et latinsk slektsnavn og et artsnavn. Dette vitenskapelige fellesspråket gjør at folk fra hele verden kan kommunisere presist. Hvis en vitenskapsperson i Nord-Kina trenger en potet som er motstandsdyktig og setter knoller ved lange dager, kan hun for eksempel skrive til planteforedlingsstasjonen Graminor på Hamar og bestille en potet av arten Solanum tuberosum ssp. tuberosum, sorten «Nansen». På Graminor vil de vite akkurat hvilken plante hun ber om. Poteten beskriver von Linné som 8. SOLANUM caule inermi herbaceo, follis pinnatis integerrimis. Det betyr «den 8. søtvieren, urteaktig, ugreinet stengel og finnete blad med hel kant». Så tilføyde han tuberosum, som betyr knoll. Solanum tuberosum ble potetens hverdagslige navn på latin.3 Helge introduserte meg til taksonomiens mester, og Elstrand lærte meg å lage herbarium, hvor von Linnés latinske navn ble høytidelig notert på hvert ark med de tørkede plantene. I perioden 1735–1768 utviklet Carl von Linnés verk Systema naturae seg fra noen få sider til en samling som beskrev tusenvis av dyr og planter. Fremdeles er hans taksonomiske system i bruk. Digitalisert i 2004, Niedersächsische Staats- und Universitätsbibliothek Göttingen. Wikimedia Commons, pd

Foto: Sara A. Fajardo, International Potato Center, Lima, Peru

tak s onomi pl antenes orde n Rike: Planteriket Rekke: Dekkfrøet Klasse: Tofrøbladet plante Orden: Søtvierordenen – Solanales Familie: Søtvierfamilien – Solanaceae Slekt: Søtvierslekten – solanum L Art: Potet – Solanum tuberosum

undergruppe (ssp.) tuberosum4 – Chiletypen Denne arten er den mest brukte i Norge og finnes i mange sorter. Norske sorter: Beate, Asterix, Solist, Mandel etc. På Kanariøyene bruker de i tillegg til S. tuberosum ssp. tuberosum artene med undergruppe andigena – Solanum tuberosum ssp. andigena – Andigena-typen

Sort: Tenerife: Papas Bonitas, Papas

Azucena, Papas Marrueca og arten Solanum chaucha Sort: Negra Yema de Huevo

I Sør-Amerika dyrker de i tillegg til den forannevnte potetarten med de to undergruppene (ssp.) tuberosum og andigena også seks andre potetarter med undergrupper og et stort mangfold av sorter: S. stenotomum S. ajanhuiri S. phureja S. juzepczukii (bitter) S. chaucha S. curtilobum5 27

Luking av potetåker på Brottveit i Valle kommune. Foto: Ottar Johansen

I 1972 var grunnskolen et tilbakelagt stadium. Nysgjerrighet og utfartstrang rykket i beina, og min venninne Siri og jeg stilte oss opp på veikanten på Drammensveien med tommelen i været, smilte til forbipasserende biler og håpet at noen stoppet. Å haike fra Oslo til Setesdal var spennende. Der hadde vi begge slektninger. Avklipte kordfløyelsbukser, filthatt, batikkfargede T-skjorter og sandaler. Vi var litt for seint ute til å være en del av 68-kulturen, men gode etterslengere var vi. Vi fikk skyss nedover Sørlandske hovedvei til Kristiansand, og derifra rett nord langs Otra til Hylestad sokn i Valle kommune. Der fikk vi fikk øye på en kvinne som gikk med en rive i hånda, ei krokrygget gammel kone. Hun var kledd i hverdagsbunad, kvitestakk, og hadde skaut på hodet. Her gikk folk i folkedrakt fremdeles. Dette var på 28

Heimste Haugeland i Hylestad, Valle kommune var av de første gårdene jeg besøkte som jentunge sammen med mor og far. Jeg husker husene som de står her. Hesten var fremdeles trekkraften i det bratte og ulentde terrenget. Graset ble hesjet og tørket til høy til kyrne og sauene, og de dyrket poteter til eget bruk.

Helle, akkurat der den kjente visa Eg heiter Håvard Hedde og er så ven ein kar har sitt opphav. Alt var mindre enn på Romerike, bortsett fra fjellene. Det norske grunnfjellet. Møtet med fjellbøndene i Berg og Brokke var skjellsettende for meg. Gunnar Håmåren var rundt sytti år da jeg møtte ham første gang. Det var han som pleide å gå først med det norske flagget i 17. mai-toget, kledd i dalebukser. En staskar. Han ga meg visittkortet sitt, hvitt med en tynn gullkant, der det sto skrevet: Gunnar Eivindsson Brokke. På tittellinja kunne 29

jeg lese «Konservativ Odelsbonde og Hytteeigar». Håmåren ble han kalt fordi han bodde på Håmåren. Gunnar var den første som skilte seg i bygda, og han var den eneste som hadde gullbelagt alle tennene sine. En slektning av meg hadde tjent hos hans «farbror», så han syntes han kjente meg. Jeg fikk være med ham inn i stoga. Peisen var i hjørnet. To senger var plassert inntil den ene tømmerveggen, de hadde ikke laken og dynetrekk som jeg var vant med, madrassen var kledd med aviser, og så hadde han et vatteppe som dyne. Det var vanskelig å fri øynene fra den snodige oppredningen. Langs vindussiden sto et langbord i furu med malte og slitte benker på hver side. Her fantes ingen «stressless» eller sofa, men en kubbestol og en sprinkelstol, som jeg skulle sitte på. Han satt på en liten kiste innmed

Utsikt mot Rysstad og Bjørgum fra gården til Såve Mindreson Berg. Stoga og loftet (stabburet) er datert til 1635 og fredet av Riksantikvaren.

peisen. Den gamle mannen viste meg alt fra minnemynter til en inntørket hjemmelaget lammerull, før han åpnet opp kjellerlemmen og grep etter en pose. «Dette er dei gamle blå», sa han og skar over poteten. Inni kunne jeg se en fin blå ring, i overgangen mellom karstrengringen og margen. Margen, eller kjøttet, var gulere enn hos Mandelpoteten, og skallet var ikke så mørkblått som hos Blå Kongo. Det var dyp burgunder. «Me lyt take vare på dei gamle slaga, veit du.» Dette uttrykket brukte han enten han snakket om poteter, spelsauer eller hus. Han hadde brun og svart spælsau og gamle potetsorter, og i taket på låven hang det tobakk, som et minne om en svunnen tid. Det gjeveste, syntes jeg, var å lese i et eksemplar av Christian Vs lovbok. Gunnar var godt forberedt for både krig og uår. Han hadde store kjerr med korn, settepoteter under kjellerlemmen, kasser med vikingmelk og metervis med vadmel på lager. Han hadde ikke glemt historiene om kulde og matmangel og tok matsikkerheten på alvor. «Desse epli fekk eg frå Gunnar, dei er særs gode – det gamle slaget», sa Såve Mindreson, som jeg bodde hos. De bytta settepoteter gardimellom, og på den måten tok de vare på biomangfoldet. Biomangfold som begrep var ikke brukt av verken Såve eller Gunnar, men erfaring hadde nok vist dem at det var klokt å satse på mer enn en sort. Gunnars blå poteter var gjeve og gode matpoteter. Ofte skar vi potetene i smale skiver og råstekte dem på komfyrplatene. Så la vi skivene mellom hjemmebakt flatbrød, klint med smør. Det smakte herlig, spesielt hvis det var ferskpotet (nypotet). Til å hjelpe seg i slåtten og med jordarbeidet hadde Såve en hest, en fjording. Oppetter liene var det få som hadde traktor tidlig på 1970-tallet. Nede i dalbotnen, der jordene var flate, hadde traktoren fått innpass. Etter mitt første besøk på Håmåren i 1972 begynte vi å brevveksle. Da 31

jeg et år senere startet på landbruksskolen, mottok jeg et brev fra Gunnar med følgende spørsmål: «Kvifor gjeng du på landbruksskula når du kan bli kjemiingeniør?»

Landbruksskolen på Hvam Jeg flyttet inn på Hvam Landbruksskoles internat høsten 1973. Vi var et mangfoldig knippe by- og bygdeungdom fra 16 til 30 år. Den grønne bølgen hadde startet. Vi som manglet erfaring fra landbruket, måtte ta et praktiskteoretisk kurs, der vi lærte de ulike arbeidsprosessene. En uke praksis i fjøset, en i skogen eller i jordbruket. Det var høst da skoleåret startet, kornet Agronomspire, moteriktig iført Sigrun Berg-skjerf, snekkerbukse og busserull.

og knollene var modne. I jordbrukspraksisen sto høsting på programmet, og jeg skulle endelig få se hvordan profesjonell potetdyrking foregår. Den mekaniske potetopptakeren gikk så fort at de hanskekledde hendene hadde nok med å plukke ut jordklumper, poteter som var skadet og dødt potetris. Dyp konsentrasjon var nødvending, og det ble lite tid til ungdommelig knuffing. Det var og er hardt arbeid å stå bak på en potetopptakermaskin time etter time. Fra samlebåndet på potetopptakeren ble potetene sluppet ned i store kasser. Potetene skal ikke håndteres som steiner, men som skjøre egg, for å opprettholde kvaliteten. Når det er kaldt i været, er mennesker mer utsatt for smerte og skade enn ellers. Slik er det for poteten også. Derfor bør det ikke være under 10˚C i jord eller luft under potetopptakinga. Som epler får potetene fallskader, det vil si at de blir brun- eller mørkfarget i kjøttet hvis de faller langt og hardt. Derfor legger bøndene stor vekt på myke og runde overflater der potetene skal håndteres. Potetene kan også få sår i skallet og langt inn i kjøttet, men hvis de har riktig temperatur og god fuktighet rundt seg, gror skallet som på et gnagsår. Å ta opp poteter i regnvær er ugunstig. Fukten og jorda klistrer seg til avlingen og blir med inn på lageret og gir gode vekstforhold for utøy og sykdom i lagringsperioden. I tillegg vil jordstrukturen kunne skades av traktoren og potetopptakermaskinen. Lagringstida er en farlig periode for potetene. Det er mange organismer som gjerne vil nyttiggjøre seg stivelsen og de saftige vitaminene, blant annet bakterier og sopper som sølvskurv og blautråte. Mørket siger på, jordene er pløyd, kålen høstet, og i potetkjelleren går vifta for å få høstlufta inn og fuktigheten ut. Jordbrukspraksisen går over til teoriundervisning.

Poteten er en staude Potetplanten er en staude, det vil si at den kommer igjen år etter år hvis forholdene er gunstige. Knollene, lagringsorganet, er begynnelsen på neste års plante. Dersom vinteren er frostfri, vil knollene kunne overleve og spire i vårsola. Både over og under jorda danner planten stengler. Over jorda er stenglene grønne og trekanta. Avhengig av sort etablerer de fra to til ti stengler per knoll. Fra dem vokser det ut grener med blad, og i toppen av stengelen dannes vakre blomster. Det er der den kjønnede befruktningen av planten foregår. Kronbladene er blomstens skjønnhet, hvite, gulhvite, lys blå, rosa eller fiolette. Noen potetsorter har rik blomstring, andre har bare noen få blomster. Fra bunnen av blomsten vokser fruktemnet med arret, det feminine kjønnsorganet. Det er omsluttet av sterkt gule støvbærere som er sammenvokst til pollenblader, det maskuline kjønnsorganet. Etter befruktningen,

som kan være både ved selvpollinering og krysspollinering, utvikles fruktemnet til en grønn frukt, et toppeple.6 Det ser ut som en liten umoden tomat. Inni frukten skjuler det seg opptil 300 frø. Disse frøene er like ulike som en ungeflokk, det vil si at de er genetisk forskjellige. Når nye sorter poteter skal utvikles, er det disse frøene som blir brukt. Fra rota vokser det ut flere runde underjordiske stengler, stoloner. De leder næringen ut til det som blir knollene. Når knollen er moden, skrumper denne navlestrengen inn, og poteten frigjøres fra morpoteten. Knollene er genetisk lik morknollen, rett og slett kloninger som i generasjoner har de samme egenskapene. Hold en potet i hånda: Ved første øyekast vil du se noen fordypninger. Det er groehullene, potetens øyne. I den litt butte enden av poteten er navlestrengen som tilfører knollen næring, festet. På motsatt side har den toppenden. I skallet kan du se noen små hvite punkter. Det er spalteåpninger, eller lenticeller, hvor åndingen foregår. Her

Potetåker i Lofoten. Foto: Kjell Ove STORVIK / LOFOTENMAT

Phisi nasa, Nariz de gato eller Kattesnute heter denne sorten som egner seg godt til koking. Det er vanlig at Papas nativas, innfødte poteter, i Peru har navn etter hva de gir assosiasjoner til. Hos alle potetsorter, enten det er i Peru eller Norge, varierer antall øyne eller groehull. Foto: Wuilber Machaca Acero

trenger gassene igjennom. Skallet kan ha mange ulike farger, fra gulhvit til nesten sort. Noen poteter har hvitt skall og rødfarge rundt groehullene, andre er ensfargede. Hvis vi skjærer poteten i to, vil vi se ulike lag. Ytterst er skallet, så følger karstrengringen med ledningsvev og kambium. Her foregår tykkelsesveksten. I midten finner vi margen og det meste av maten. I tillegg til ulik farge på skallet varierer kjøttfargen også. Hvitt, gult, rosa, og noen av potetsortene har blått eller rødt kjøtt. Det er anthocyaniner, det samme stoffet som gir farge til blåbær og solbær – og som gir oss gode antioksidanter. Hver sort har sine spesifikke egenskaper, og som vin kan vi velge ulik smak, konsistens og farge til ulike retter. Potetsortene smaker nemlig ikke likt. Noen smaker mye potet, mens andre har en ganske nøytral smak.

Livets gang i en potetkjeller Vinteren gikk, og våren 1974 kom på Hvam. I det dunkle potetkjellerlyset får også begrepet «livets gang» en ny mening for meg. Det blir brukt når noen dør, men hva betyr det egentlig for mennesker, og for naturen? I potetkjelleren var det mørkt og kaldt. Det luktet potet. Vi lærte fort hva 36

potetlukten var. Ikke fordi den var vond, men fordi det var noe helt annet enn gulrotlukt, kållukt, grise- eller hønselukt. Det luktet en blanding av jord og sødme. Ferske, friske poteter luktet godt. Om våren var ikke alle potetene i kjelleren friske. Sykdommer hadde tatt tak, og råtelukten smøg fram da vi løftet på kassene for å sortere dem. En grusom lukt som satt lenge i nesa og hukommelsen. Det er lett å lukte potetens tilstand, på samme måte som man kjenner forskjell på lukten av et nyvasket spedbarn og en voksen som ikke har vasket seg på en stund. Råtelukten er råtten. Den må bort, det er sykdom og smitte. Kassene som inneholder råtepoteter, må vrakes som settepoteter. Settepoteten skal være frisk, uten lyte av noen slag. Den trenger ikke å være stor, ca. 50 g holder, men fast i fisken, uten skurv eller andre uhumskheter. Når våren nærmer seg, må settepotetene forgroes. Formålet er å gjøre dem klare til å spire raskt når de kommer i jorda. Potetmødrene må vekkes fra vinterdvale. Ved 4 ˚C er det ikke mye liv i henne. Hevet romtemperatur vekker dem, så de begynner å gro. Når spirene blir synlige, er tida inne til å sette på lyset. For å unngå at groene skal bli lange og lyse, trengs det godt med lys. Blir de for lange og tynne, faller de lett av under potetsettingen. Åtte timer om dagen, mange dager på rad, sto vi ved samlebåndet og sorterte. Tankene fløy, kanskje jeg kom i det som folk i dag kaller «flyt». Jeg kom i en potet- og naturflyt, der tankene sirklet rundt de store spørsmålene om forplantning, liv og død. Morpoteten gir alt. Når hun i løpet av sommeren har sikret at det er tilstrekkelig knoller for neste års gjenvekst, bare svinner hun bort. Hun er ikke mer, vi finner knapt spor etter henne. Hun stiller heller ikke krav til etterkommerne. Det er ingen fri vilje. Bare natur. På landbruksskolen lærte jeg om potetens gode egenskaper som jordforbedrer og sikringskost. Da jeg 40 år etter står midt i potethavet på markedet i Urubamba, kjenner jeg at irritasjonen vokser over at vi i Norge de senere 37

årene har fått avsky mot poteten. Fra jeg ble født og til nå, har forbruket av kokepotet i Norge gått fra 108 kg7 til 17,98 kg per hode. Det er mange grunner til nedgangen, men spesielt i de siste tjue årene har den mistet anseelse på grunn av karbohydratinnholdet og lavkarbodietter. Potet er ikke «trendy». Kanskje den fremdeles assosieres med fattigmannskosten sild og potet. Ris, pasta og søtpotet har høyere status, det er eksotisk og importert. Kontrasten er stor til det jeg opplever i Peru, hvor det er sorter som omtales som hellige, og andre som blir vanæret hvis vi koker dem uten skallet på. I potetlandet framfor noe hegner de om veksten som det blir sagt var med på å endre verdenshistorien to ganger. Med dagens befolkningsvekst har FN stipulert av vi kommer til å være 9,7 milliarder mennesker i 2050, og vi må produsere 60 prosent mer mat for å klare å fø hele denne befolkningen. Med klimakrisen og forørkningen vi står overfor, er det viktig at poteten spres til hele verden for å møte de store utfordringene som vil komme. Av kulturvekstene vi spiser, er det ingen vekst som gir så mange kalorier per dekar, med så lite vann som poteten. I et nasjonalt perspektiv bør den få en renessanse slik at vi kan øke selvforsyningsgraden av matvarer. Selvforsyningsgraden inkludert fisk var i 2019 beregnet til 45 prosent. Uten fisk er den på 44 prosent. Korrigeres det i tillegg for fôrimport, er selvforsyningsgraden på 36 prosent i 2019.9 Poteten trives i hele landet vårt og kan bidra til folks ønsker om mer kortreist mat både for å kjenne nærhet til produktet og for å unngå utslipp av fossilt brensel ved transport av importerte varer. Jeg innser at jeg må finne ut mer. Hvor lenge har de dyrket poteter i SørAmerika? Hvilken betydning har poteten hatt der? Hvordan kom den til Europa? Hvordan ble den tatt imot av sør- og nordeuropeerne? Hvordan spredte den seg til Norge? Hvorfor elsket folk poteten før? Er det sant at potet er usunt? Hvordan klarer poteten seg nå? Hva med i framtida? 38

Kvinner på Uppstad i Setesdal i 1950-årene går sammen om potetopptakingen. Dugnad og det sosiale fellesskapet gjør at tungt arbeid går lettere. Både faglig og praktisk samarbeid er viktig og kjennetegner potetproduksjonen i alle land. Foto: Setesdalsmuseet

Etter høstsemesteret 2013 som engelsklærer og besøket på markedet i Urubamba i Peru bestemmer jeg meg for å friske opp kunnskapen fra min tid i primærnæringen og legger ut på en lang reise som fører meg tilbake til Peru, rundt i Europa, til frølageret på Svalbard og de vakreste bygdene i Norge. Dessuten vil jeg igjen ha en liten potetseng på plenen og en bøtte med jord der jeg vil sette et par poteter. En potetreise, drevet av ønsket om å gjenreise potetens rykte.