Bodø i litteraturen by Orkana

Jan Oscar Bodøgaard

Litterære bilder 1816–2016

Til det store sildemarkedet i Bodø kom skip fra alle verdenshjørner. Her møttes svenske, finske, danske og russiske båter, en skog av master, og på landjorden utfoldet det seg et urolig, mangfoldig liv, på mange språk og med store og voldsomme slagsmål. Inne på land var det satt opp boder med varer av alle slag, og handelsmenn av mange nasjonaliteter, og samene - små, gule mennesker med skjeve øyne og lydløse i all sin ferd som Simon aldri hadde sett før, kom ned til skipene for å selge perlebroderte lærvarer og knapper og knivskaft av reinsdyrhorn. Det var tidlig i mai. Himmelen og havet var så blendende lyse og klare at det var vanskelig å se på dem med vidåpne øyne - salte, uendelige og fylt med fugleskrik, som om noen uavlatelig kvesset digre kniver på alle kanter og høyt oppe i eteren.

Orkana

Innholdsfortegnelse Forord................................................................................................................. 7 Bodøsangen Landing i Bodø.................................................................................................. 13 Herr Petter og Bonsach Krogh En kjøpstad etableres og går i dvale.................................................................. 23 Til Bodø Fra sildeår til krigsår, byliv og røre ................................................................... 37 Dikt om Bodø fra 1915............................................................................... 55 Bodøvise..................................................................................................... 62 Bodøsang Krig og bombing............................................................................................... 67 8000 Bodø Gjenreisning og modernisering.......................................................................... 83 Byen............................................................................................................ 90 Bodø........................................................................................................... 91 F-16 Kald krig og krim.............................................................................................. 99 Bodø Gatelangs i allslags vær................................................................................... 117 Østavinden................................................................................................ 131 Burøylukta Ut i naturen, inn i kulturen.............................................................................. 135 Bodø i vinden Kast loss, lukk dørene, avgang fra Bodø.......................................................... 149 Kaia Bodø, eller kanskje ikke Bodø?........................................................................ 163 Tusen bilda Bodø og litteraturen – et framtidsperspektiv.................................................... 175 Bodø plyndret i dag................................................................................... 176 Bodø, våren 2015...................................................................................... 181 Noter.............................................................................................................. 182 Litteratur......................................................................................................... 187

Forord Kan det stemme, at en død svenske, denne Pelle Molin, er alt hva Bodø har å by på i litterær sammenheng? Ja, jeg skal villig tilstå at jeg lot meg provosere av Tor Eysteins Øverås’ påstand, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Jeg ville søke etter forfattere som har gjort litterært bruk av Bodø i sine arbeider, det være seg i romaner, noveller, dikt eller sanger. Om resultatet ikke ble Bodøs litteraturhistorie, ville det være interessant å kartlegge og avdekke hvordan byen og dens innbyggere har blitt framstilt. En betingelse satte jeg for å kunne inkludere en tekst: Det måtte klart og utvetydig framgå av innholdet at det virkelig var Bodø det dreide seg om. Det holdt ikke at Bodø, eller trekk fra byen, med større eller mindre grad av velvilje kunne tolkes inn i teksten. Byen måtte nevnes med navn! Det var naturlig å avgrense søket i tid til tohundreårsperioden fra 1816, da Stortinget vedtok å etablere en kjøpstad på «Bodøen», og fram til i dag, 2016. Så begynte jeg å lete. Jeg saumfor egne så vel som andres bokhyller, jeg lette i bokhandlere, antikvariat og på bibliotek, og jeg søkte på internett. Det gikk ikke lenge før jeg fikk napp, og ikke bare napp, men fast fisk. Den ene teksten etter den andre ble håvet inn, skrevet av både norske og utenlandske forfattere, nålevende og nå døde. Etter hvert ble det nesten vanskelig å holde orden på alle tekstene. Det er utgitt romaner og noveller der hele handlinga utspiller seg i Bodø, og tekster hvor byen bare kjapt er besøkt og knapt nevnt. Det finnes sterke dikt med uhemmet hyllest til Bodø, og humoristiske og satiriske sangtekster som tar opp fenomen og forhold med tilknytning til byen. Dermed ble det interessant å gå inn i tekstene, og se hvordan forfattere har brukt og framstilt Bodø og livet i byen. Landing i Bodø er derfor noe mer enn ei samling av tekster som omhandler Bodø. Gjennom de større og mindre utdragene som legges fram, får vi innsikt i hvordan livet i Bodø, og byen selv, har utviklet og endret seg gjennom to hundre år. Slik kan de litterære tekstene være en annen vei enn den rent faghistoriske, til forståelse av byens fortid. Å få inn flest mulig skjønnlitterære tekster som direkte omhandler Bodø, var et utgangspunkt for arbeidet. Det må innskytes at det ikke eksisterer noen oversikt over forfattere som har besøkt Bodø skjønnlitterært. I så henseende er kanskje dette arbeidet banebrytende. Jeg har ikke hatt som mål å fange opp forfattere også av saksprosatekster, så som reisebrev og -beretninger. Slike teksttyper har jeg trukket inn for å støtte opp under og binde sammen de skjønnlitterære tekstene der det har vært nødvendig, fra perioder der det har vært lite skjønnlitterære tekster. Jeg har forsøkt å finne tekster som ikke bare kunne utdype og skape sammenheng i framstillinga, men som også hadde litterære kvaliteter.

Bodøsa n g e n Farlig åpent la de byen

Sten på sten vi bar og bygget

ut imot sørvest,

skjerm mot storm og hav,

– alt hvad vær der brast av skyen

arbeidsfred og flid betrygget,

rammet her som best!

vern om fedres grav;

Slik som storm og hav i hundre

vi har sett det gro så stille

år vår by har slått,

som det led og skred,

kan det bare bent ut undre

vi har visst at kraftens kilde

oss – at den har stått!

er vår kjærlighet.

Men så vet vi; Ingen finner

Og vi elsker denne byen

slikt et hjem på jord

som har tatt seg frem

som imellom disse tinder

under allslags vær i skyen

og den blanke fjord!

til vårt sterke hjem,

Fra den stund vårt barneøye

– til en fremtidsdag vel verdig

møter dette dikt,

lys og sund og god,

slår det tempelbuer høye

– la den komme! Vi står ferdig

om vår dåd og plikt.

til å ta imot!1

Bernt Lie, født i Mandal i 1868, kom til Tromsø som femtenåring, da faren ble byfogd i byen. Lie utdannet seg til jurist, men var fram til sin død i 1916 også en svært produktiv forfatter. Han skrev flere romaner, de aller fleste med tema fra Nord-Norge. «Bodøsangen» inngår i Bodøkantaten som ble Lies siste arbeid, skrevet til byens hundreårsjubileum i 1916. Kantaten er preget av Bernt Lies begeistring for landsdelen, og består av seks sanger med ulike hovedmotiv. Musikken til Bodøkantaten ble komponert av Beiarns og byens egen komponist, Fridthjov Anderssen (1876–1937). Senere satte Signe Bergljot Meyer (1877–1961) musikk til Bodøsangen. Meyer var prestedatter og oppvokst i Rødøy. Hun var ikke bare musikalsk, men skrev også, blant annet samlinga Blant bjørn og fjellfolk. Nord-norske bygdebilder (1961).

Landing i Bodø. (Foto: Bjørn Erik Olsen)

Landing i Bodø

Med sin beliggenhet ved kysten, og

som et viktig kommunikasjonsknutepunkt, har Bodø vært – og er – et sted å komme til og reise videre fra. Til fots, med robåt og større seilskuter, senere med bil og buss, fly og tog, og hurtigruta ikke minst, har reisende av alle slag ankommet byen. Fra bygdene og tettstedene i Salten og Nordland har folk reist til Bodø for å handle, besøke slektninger, oppsøke offentlige kontorer, eller for å ta seg en fest. Gruvearbeiderne i Sulitjelma reiste vanligvis over Bodø, og ofte når de hadde noen dager fri tok de lokalbåten fra Finneid til byen. Da kunne det gå livlig for seg på byens skjenkesteder. Karlsen. (Foto: Bjørn Erik Langvan Til Bodø kom også fiskere, fiskekjøpere og fangst- Ero / Oktober) folk for å losse sine fangster eller gjøre innkjøp av proviant, fisk og forsyninger. Turister kom mer langveis fra, noen var bare innom på et kortvarig hurtigrutebesøk, mens andre stanset i både dager og uker. Her skal vi se nærmere på hvordan det å ankomme Bodø har blitt opplevd og litterært framstilt. Flere forfattere, både norske og utenlandske, har skrevet om nettopp dette, og første forfatter ut er født og oppvokst i Bodø. Ero Karlsen (f. 1976) debuterte i 2004 med en roman som bærer byens navn, Bodø. Her møter vi ei gruppe ungdommer, og en av disse, Roger, forteller om en gang han landet med fly i hjembyen: Og dagen da vi kom tilbake fløy vi over Svartisen og himmelen var skyfri og vi så fjell etter fjell så langt øyet rakk, sier Roger, og fra den høyden

så vi at fjellene var jo bare noen digre brunblå plater som hadde krasja i hverandre og blitt pressa opp og det så latterlig ut, alt var så smått og flatt. Og så landa vi, sier han, og vi kjørte ned mot Aspmyra stadion, og ute i havgapet var fjellene, og nå så de digre ut igjen, og truende, dumme og primitive. For de står jo der og omringer byen, og det er jo ingen arkitektur her til å beskytte oss mot dem, ikke i denne lille drittbyen, sier Roger, denne nazibombarderte perifere stinkende byen, sier han og snakker sakte og smilende om de breie rette sentrumsgatene.2

Roger har tydeligvis ikke mye positivt å si om Bodø, og det er ikke bare byens arkitektur som får unngjelde. Det er et noe forblåst, kynisk ungdomsmiljø Karlsen lar oss møte, preget av en hustrig og kald by. Ero Karlsen har imidlertid ikke skrevet den store Bodø-romanen, til det er steds- og miljøbeskrivelsene for lite gjenkjennelige i forhold til byen. Siden Bodø kom ut har byens skyline endret seg, med Jakhellnbrygga, Nav-bygget, Havet Scandic hotell og Stormen kulturkvartal. Og rundt om på arkitektkontorer i inn- og utland tegnes det ivrig på forslag til nybygg i Bodø. Hvorvidt dette ville fått Roger til å bli mer positiv i sin beskrivelse av byen, lar vi være et åpent spørsmål. På den annen side var det de som var mer uheldige enn Roger, hans fly landet i alle fall. Forfatteren Gunnar Bull Gundersen (1929–1993) fikk en noe mer rystende innflyging til Bodø. Det forteller han om i Min reise til Egypt (1970): Vi fikk over oss en snestorm da vi gikk inn for landing, flykroppen begynte å hoppe og sprelle så det spraket i sikkerhetsbeltene, en flyvertinne spratt til under taket og ble liggende der oppe med smilet sitt til det stivnet og hun falt ned ved siden av meg.

Flyvertinnen var skrekkslagen, og Gunnar Bull Gundersen beroliget henne ved å utgi seg som trafikkflyver. Det hjalp: «Gudskjelov at De er her.» «Der er rullebanen.» Da fikk vi et stormkast fra babord, som vippet styrbords ving nesten ned i betongen, ikke mer enn noen millimeters klaring. Dermed ble vi skutt opp mot uværshimmelen igjen. «Så De det?» «Ja.»

Gunnar Bull Gundersen. (Foto: https://en.wikipedia.org/ wiki/Gunnar_Bull_Gundersen)

«Hva ville hendt hvis…» Hun torde ikke si det. «Vingen var kommet nedi?» «Ja?» «Ville vi blitt til snurrebass, men smertefritt hurtiggående.» «Til venstre for oss nå,» sa kapteinen, vi var ennå på vei oppover, «har vi Bodø. Se godt på den, for det blir det siste dere får se av den – på denne turen.» Og så satte han oss av i Tromsø.3

En annen forfatter som litterært har landet i Bodø er Herbjørg Wassmo. I flere av Wassmos bøker, blant annet i den kjente og prisbelønte Tora-trilogien, nevnes Bodø, men da som et sted noen har reist til eller fra, uten at handlinga foregår i byen. Noe annerledes er det i skuespillet Mellomlanding (1985). Ei kvinne og en mann i 30–40-årene, Eva og Håkon, møtes på Fornebu flyplass, begge skal til Bodø. Snart forstår vi at paret har en forhistorie sammen; en sønn i tenårene, som bor hos sin mor og hennes nye mann, Inge, et sted i Nordland. På flyturen nordover er samtalen mellom Eva og Håkon springende, men kommer ofte inn på forholdet de engang hadde, og sønnen Brynjar som faren nesten ikke har sett. Håkon vil gjerne treffe Brynjar, og forteller også at han føler han har sviktet Eva. Begge dras mellom minnene fra fortida og mulighetene som ligger i nåtida. Flyet lander i Bodø, og følgende scene utspiller seg:

Herbjørg Wassmo. (Foto: Rolf M. Aagaard / Gyldendal)

HUN (voldsomt): Æ hate det systemet! (På gråten) Håkon, æ ville danse! Le! Synge! Sveve! Være forelska. Uavbrutt forelska! Uavbrutt, høre du! HAN: Kjære, kjære Eva. Demp deg litt. Folk blir oppmerksom … Glem det – for i kveld. Vi finner et godt hotell … Du … STEMME OVER HØYTALEREN: Telefonbeskjed til Eva Berg! Vil Eva Berg vennligst melde seg i SAS informasjonsskranke for telefon. HUN: Ka e det nu? Inge har vel ikke kjørt hit likevel! HAN: Jeg venter her så lenge. Lyder fra flyterminalen. Transportband. Stemmer. Eva snakker i telefon uten at vi kan høre hva hun sier. Skrittene hennes høres voldsomt idet hun kommer tilbake. HUN: Det va Inge som ringte fra sykehuset. Herre Gud! (Andpusten)

Det e Brynjar. Han har … Æ må dit med en gang. HAN: Hva har skjedd? HUN: Han og et par kamerata har stjåle en bil og kjørt utfor … Det gikk bra … de e ikkje alvorlig skada … (På gråten) HAN: Jeg blir med deg! HUN: Nei, det går ikkje. Inge e der. Han e så fortvilt.4

Skuespillet slutter der, på flyplassen, idet hun en siste gang avviser hans ønske om å følge henne, hjelpe henne. «Det e alt for seint», sier Eva. «Det e lenge siden vi valgte kverandre bort, Håkon». Et annet par, unge og forelsket i hverandre, møter vi i romanen Parabelmennesket (1984) av forfatteren Harald Stub (f. 1947). Handlinga er lagt til 1970-tallet, og som mange andre radikale ungdommer på den tida drømmer også det unge paret om Nord-Norge, «om øyer med forrevne fjell, fraflyttede fiskevær og all romantikk som kan fengsle en ung mann. Vi hadde hørt om grupper som hadde kjøpt et helt vær sammen og opprettet kollektiv». Hva de skulle der nord, fikk tida vise. I første omgang var målet Værøy via Bodø. Toget passerer polarsirkelen, den unge kvinnen, Guro, kikker ut av kupevinduet og registrerer at selv om det er sent på kveld, er det likevel sol og lyst ute. Så er toget framme: Nå er jeg i nord-Norge, tenkte hun. Og det var rart å tenke slik. Vi som lå på Tjøme og snakket om alt her oppe i nord. Og nå var vi her! Guro visste ikke riktig hvordan hun hadde tenkt seg det på forhånd. Var litt skuffet kanskje. Så ulikt alt hun var vant til fra Østlandet ... – Dette er Bodø, sa Guro. – Dette er Bodø, sa jeg. Vi gikk innover langs perrongen mot stasjonsbygningen. Gaten skrådde opp mot venstre fremfor bygget. Vi så oss om etter et passende sted å overnatte. Folk virket ikke annerledes enn sørpå. Var klærne annerledes? Ikke det. Og den avskyelige dialekten? Bare fordommer. Jeg forsøkte meg med den gamle – Vet du hvorfor det er så lite hemorroider i Nord-Norge? – Fordi alle rasshøla har reist sørpå, ha ha svarte Guro lite overbevisende ...5

Paret reiser videre fra Bodø, over Vestfjorden til Værøy, men deres videre skjebne lar vi ligge. Les heller boka. I 1856 foretok Frederick Hamilton-Temple- Blackwood, eller lord Dufferin, britisk diplomat, eventyrer og senere visekonge av India, ei reise med seilskute i Arktis. 142 år seinere, i 1998, gjennomførte Tim Moore, en ung engelskmann, en enklere variant av denne reisa. I Moores Is i barten. En dandy i Arktis (2000) framstår lord Dufferin som 16

en skikkelig tøffing, mens Moore selv er mer makelig anlagt, og utstyrt med en god porsjon humor og ironi. Til Bodø kom Moore med hurtigruta: Jeg slepte meg ettertenksomt over det støv ete kaianlegget i Bodøs bakland, nok en gang var mine føtter presset ned i bakken av min dobbelte ryggsekk-byrde. Det var svært varmt, og Bodø var svært kjedelig. Jeg var dynket i svette, og gikk langs smuldrende fortau langs forlatte hovedkvarter til regionale forsikringsselskap og assortert undersetsig femtitallslikegyldighet. Jeg ruste Hurtigruta. (Foto: Bjørn Erik Olsen) ned en kort trappeavsats og inn i turistinformasjonen. De sendte meg videre til Hotell Norrøna. (En av fordelene med å se ut som en omreisende yrkesdemonstrant er at man blir automatisk videresendt til det billigste hotellet uten å måtte ydmyke seg ved å be om det.)6

Moore tilbrakte et par dager i Bodø, mens han ventet på skyss til Jan Mayen med et militært Hercules-fly. Hans videre betraktninger rundt byen og dens innbyggere skal vi komme tilbake til. Man kan ha så mange beveggrunner til å dra til et sted. I trønderrockegruppa DDEs låt «E6», skrevet av forfatteren Idar Lind (f. 1954), fortelles det om trailersjåføren som kommer inn over Svinesund og har Bodø som mål. Han «kjøre E6, den strakast vei’n. Kanskje ligg det no’n i arman hennes no». Vi forstår det er kjæresten eller kona han har i tankene, men så var det dette med hvem som ligger i armene hennes, vi aner både svik og utroskap: På ei veikro nordom Stjørdalen, med hår som bynne grån’ sett en som ska te Skibotn som emmisær Det e trivelig å prat litt, men te Bodø må’n sjøl om Jesus kjæm og dommedag e nær Det e kuling over Saltfjellet, men den legg sæ for ei stund så dæm slepp å kjør kolonne gjennom snø’n Kanskje var det emmisæren som fikk ei hjelpanes hand Når dem kjem te Fauske vinke dæm adjø Siste biten inn te Bodø må han gi litt ekstra gass og no merke han at han plutselig e pigg Attmed Sentralsykehuset finn han parkeringsplass og går mot fødestua, der han veit ho ligg7

Idar Lind gir storyen en snedig vri, så får vi bare håpe trailersjåføren rakk fram i tide til å bli med på fødselen. Utvilsomt er det pressemannen og forfatteren Odd Medbøe (1914–1989) som i litterær sammenheng har stått for den mest spektakulære landinga i Bodø. I hans framtidsroman De heldige tre konger (1969), får Bodø en viktig funksjon. Firibiene, en blekksprutart, har i sine bestrebelser på å redde planeten, sterilisert alle Jordas menn, som også har blitt fysisk svekket og tiltaksløse. Kvinnene, derimot, er kjønnsfriske, og blir stadig mer frustrerte over mennenes manglende forplantningsevne. Tre astronauter befinner seg i et romskip på vei fra Mars til Jorda, og har derfor unngått å bli sterilisert. Kontakt etableres mellom romskipet og bakkestasjoner på Jorda, hvor kvinnene har tatt over styre og stell. For å sikre menneskehetens framtid planlegges en base hvor de tre astronautene skal betjene 300 kvinner. Dr. Gundersen, romskipets kontakt på Jorda, orienterer de tre astronautene om at situasjonen er utrygg. De kan risikere å bli «revet ihjel» av kvinner som er vanvittige av uforløst kjønnsdrift. Bodø, «som en smal tunge ut i sjøen», vil være et ideelt sted å ta ned romskipet og for en beskyttet forplantningsbase. Som sagt så gjort:

Odd Medbøe. (Foto: Delphin, Rigmor Dahl / Oslo Museum)

Et par sjømil syd for Bodøneset lå en stor gulmalt, hurtiggående motorbåt og duvet i de lange, flate dønningene. I en vid krets manøvrerte i langsom fart tyve motortorpedobåter med humrende maskiner. Alle fartøyer var bemannet med kvinner, som bar pistoler i beltene. I den tynne rene polarluften hang fire helikoptere og surret ... Ut av det hvite og blå, kom Mars-kapselen med tre digre fallskjermer. De siste solstrålene farget romskipet ildrødt. Etter ett minutt, presis kl. 14.38, tok den sjøen, lett og nikkende. Fallskjermene ble løsgjort og flagret i den svake brisen, som store bølgende faner før de la seg i dønningene. Helikoptrene hovret over romskipet mens den gule motorbåten skjøt opp farten, kom frem og la til.

Kapselen lå perfekt i sjøen, og her var ikke nødvendig med rensing og desinfeksjon. Marsfarerne kom fra det reneste av alt – fra universet. Luken sprang opp, og én for én ble de tre astronautene hjulpet over i motorbåten ... Motorbåten hadde satt kurs mot land. Den kolde, klare luften renset ansiktene. Astronautene pustet i fulle drag inn nordlandets krystallklare luft. På moloen der inne, foran den lille byen, så de en lang rad av unge kvinner som vinket. Langs fjæren sto grupper av menn og stirret tause mot den gule båten som hastet innover med skumsprøyt om baugen.8

Slik slutter Medbøe sin fortelling, så da får det være opp til leserne å se for seg møtet mellom de heldige tre konger og de ventende, elskovshungrende kvinnene. Naturlig nok gjenspeiler disse landingene i Bodø hver på sin måte sin tids dominerende transport- og reiseteknologi. Fra reisende på 1800-tallet som ankom Bodø med robåt eller seilskute, til etter andre verdenskrig å lande med fly under mer eller mindre dramatiske omstendigheter. Ikke så få tilreisende har kommet ned landgangen på hurtigruta, mens landing i romkapsel trolig ennå ligger noen år fram i tid. Samtidig har vi fått bekreftet at den kommunale markedsføringslogoen med et slags stilisert papirfly sentralt plassert, og med slagordet Bodø i vinden, ikke er tatt helt ut av løse lufta. Vi har nå landet i Bodø og er klar for å gå mer systematisk til verks i vår jakt på Bodø-litteraturen. Det kan være greit å legge opp jaktturen kronologisk, og vi starter da med byens opprettelse i 1816.

Bodø i 1820, fire år etter opprettelsen i 1816. Forhåpningene om vekst og utvikling var store hos de som hadde kjempet fram etableringa av kjøpstaden. Fargelitografi av P. F. Wergmann. (Fra Coldevin, Bodø by)

Karen Blixen, Gisken Wildenvey, Endre Lund Eriksen, Jules Verne, Joddski, Pelle Molin, Johan Bojer, Otto Sinding, Dag Skogheim, Johan Borgen, Kjartan Fløgstad, Bjørn Kjos, Inger Vonheim, Ellen Hofsø, Terje Stemland, Sissel Solbjørg Bjugn, Tor Eystein Øverås, Halvdan Sivertsen, Ero Karlsen, Herbjørg Wassmo, Mikkel Bugge, Tomas Evjen, Rune Nilsen, Gunnar Bull Gundersen, Nagel og enda noen flere … Hva har disse forfatterne og lyrikerne til felles? Jo, de har alle på en tydelig og gjenkjennelig måte skildret Bodø litterært, i romaner, noveller, dikt, sangtekster og reiseskildringer. Gjennom litterære sitater og forfatterens egen stemme gir Landing i Bodø kunnskap om sider ved livet i Bodø som ikke framkommer i mer faghistoriske arbeider. Tekstene viser også hvordan tilreisende har opplevd møtet med Bodø og bodøværingene. Det kollektive Bodø-bildet de ganske så forskjellige tekstene danner, viser en sammensatt og mangfoldig by i stadig utvikling og endring. Kanskje er det dette foranderlige, det skiftende og vekslende, som er Bodøs særtrekk?

Jan Oscar Bodøgaard (f. 1952) er historiker og har tidligere skrevet om arbeiderbevegelse, sjøfart og presse. Nå tar han leseren med på en litteratur i Bodø og omegn.

ISBN 978-82-8104-277-3

Orkana