BRENT LAND ELISABETH JOHANSEN
ORKANA
Elisabeth Johansen
BRENT LAND Brent land er del av et større formidlingsprosjekt som foruten boken består av en vandreutstilling med tilhørende utstillingskatalog. Vi takker Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt ord, SpareBank 1 Nord-Norges fond og Stiftelsen Sap Sapienti som har finansiert utstillingen og katalogen. Forfatteren takker for Statens kunstnerstipend, Nordland fylkes forfatterstipend og for støtte fra Faglitterært fond. Omslagsillustrasjoner: Forside: Honningsvåg etter tyskernes herjinger, fra Øya i ingenmannsland Bakside: øverst fra Hammerfest, arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum, i midten på vei til «Carl Arp», arkiv: Norges hjemmefrontmuseum og nederst er et ødelagt Gamvik, arkiv: Finnmark fylkesbibliotek Design: Björk Bjarkadóttir www.bjorkbjarka.no
Papir: 120 gr Munken Lynx Font: DIN og Signa Stencil Trykk: Livonia, Latvia © Orkana forlag as, 8340 Stamsund 2013 978-82-8104-233-9 www.orkana.no orkana@online.no
BRENT LAND ELISABETH JOHANSEN
ORKANA
INNHOLD
FORORD
10
1. DA TYSKENE TOK LANDET I NORD
12
2. «MEDLIDENHET MED BEFOLKNINGEN ER IKKE PÅ SIN PLASS»
40
3. BRENT LAND
56
4. «SKULLE MAN FØRST DØ SÅ VAR DET DET SAMME HVOR MAN DØDE»
118
5. «… VI KOM FRA BERGHULA OG BRENT JORD OG HADDE INGENTING»
152
6. «ADLYD IKKE FIENDENS EVAKUERINGSORDRE, STIKK DERE UNNA»
170
ORDFORKLARINGER
206
KILDER
207
TAKK
212
HAMMERFEST BRENNER.
56 BRENT LAND
Arkiv: Riksarkivet
3
BRENT LAND BRENT LAND 57
Om nedbrenningen av nord Om da tyskerne rømte Øst-Finnmark Om raseringen vest i Finnmark
58 BRENT LAND
Om hva som skjedde i Nord-Troms
NEDBRENNINGEN AV FINNMARK og Nord-Troms startet i oktober 1944 og varte til begynnelsen av 1945. I området fra og med Tana i Finnmark til og med Kvænangen i Nord-Troms var det totale ødeleggelser, mellom 90 og 100 prosent av all bebyggelse ble lagt i aske. Ødeleggelsene var voldsomme også i resten av Finnmark, men ikke altomfattende alle steder. Noen få grender sto igjen etter tyskernes tilbaketrekning, men disse var unntak. 12 000 bolighus, hvorav 6000 gårdsbruk, 500 større og mindre industrielle bedrifter, alle transportmidler, all buskap, 20 kirker, 15 prestegårder, 150 skoler, 21 medisinske anstalter med 578 senger og 200 fiskebruk gikk med. 350 større fiskefartøy med fiskeredskaper og flere tusen småbåter ble ødelagt – de var både kommunikasjonsmidler og nødvendig redskap for å skaffe mat på bordet. 180 fyr ble ødelagt. 22 000 telegrafstolper, 12 telegrafstasjonsbygninger og mange telefonstasjoner i private hjem, 11 televerksbygninger
SPRENGT OG KNEKT, RASERT OG ØDELAGT. INGENTING SKULLE VÆRE TILBAKE ETTER TYSKERNES HERJINGER. Arkiv: Riksarkivet
og alle abonnentanlegg unntatt fire ble ødelagt. I tillegg 350 store og mellomstore broer samt veidekker, stikkrenner, snøskjermer, ploger og maskiner, 118 elektrisitetsverk, 1066 elektriske motorer og ca. 430
KARASJOK 1935. Foto: Karl Kornelius Kleppe, giver Hans Gabrielsen / Finnmarkskontoret. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
SKARSVĂ…G 1939. Foto: Arvid O. Efskin. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
BRENT LAND 59
PARASSKOGEN I SIGNALDALEN VISER HVORDAN TYSKERNE FOR FREM. BYGGING AV BRAKKER, BRUER OG VEIOVERBYGNINGER GJORDE AT BEHOVET FOR TØMMER VAR STORT. I REISADALEN DREV TYSKERNE UT DET BESTE TØMMERET, OG UTTAKET ETTER KRIGEN VAR KUN EN BRØKDEL AV AVVIRKNINGEN SOM HADDE VÆRT FØR KRIGEN. Informasjon: Hauge/Hauglid De brente våre hjem. Foto: H.L. Vinje. Arkiv: Nord-Troms Museum
VINTEREN 1941/42 BLE BADDEREIDET MÅKET FOR HÅND OG LØNNA VAR 20 ØRE PER KUBIKKMETER SNØ. DETTE GA ARBEID TIL MANGE. SOMMEREN 1942 BLE DET BYGGET EN SNØTUNNEL AV MATERIALER FRA KVÆNANGEN, NORDREISA OG FINLAND. INTERNERTE LÆRERE VAR MED PÅ BYGGINGEN. Informasjon: Hauge/Hauglid De brente våre hjem. Foto: H.L. Vinje. Arkiv: Nord-Troms Museum
DA TYSKERNE RØMTE FRA LANDSDELEN BLE OGSÅ SNØTUNNEL-
60 BRENT LAND
LENE BRENT. Foto: Reidar Sollie. Arkiv: Nord-Troms Museum
km luftledning og kabler.1 Kaier og havneanlegg er ikke med i oversikten – men en stor del av dette gikk med også, i noen områder ble alle ødelagt. I tillegg til hus, fjøs og båt var innmark og utmark med og dannet stammen for driften i kombinasjons næringene langs kysten. Tyskerne hadde brukt utmark og innmark til sine formål, de reiste brakker og festningsverk, og de lagret tungt krigsmateriell av alle slag. De hadde minelagt store områder. Da den tyske hæren trakk seg tilbake, både rev de ned og brant en god del av hva de hadde fått bygd, og overalt etterlot de seg stygge spor i kulturlandskapet. Fylkeslandbrukssjef Bartholdsen sier det slik i sin rapport etter krigen: Av den krigsrammede landsdels 8420 jordbruk er ca. 6000 ødelagt, hvorav 4500 i Finnmark og 1500 i Nord-Troms. Anslagsvis gikk det tapt 1400 hester, 10 000 kuer, 10 100 ungfe, 49 000 sauer, 8000 geiter, foruten griser og høns. Til dette kommer tap av maskiner og redskaper av alle slag, fôr, gjerder og alt innbo. Ødeleggelsene av brukene omfatter ikke bare hus, husdyr og redskaper. Også selve jorden, åker og eng er ofte ødelagt.2 Når bygg var brent, båten senket og kua slaktet var hele livsgrunnlaget borte. Noen få steder sto kirkene igjen, og enkelte steder ble skoleinternat og aldershjem spart, men det var unntak. Folk ble stuet om bord i forskjellige kjøretøyer og fartøyer, i fiskeskøyter og i fraktebåter for å bli ført vekk fra det trygge og kjente, og mange visste ikke 1 2
Fra St. meld. nr. 35 1945/46. inst. S nr. 5 og nr. 16 1947, gjengitt i L’Orange. Arthur Bartholdsen: Gjenreisinga av jordbruket i Finnmark og Nord-Troms etter krigsherjinga i 1944
hvor de ville havne – og om de overlevde reisen. Å seile ut i rødskjær fra de tusener av branner i tettsteder langs fjordene, er minner som preger seg fast for livet. «De brant Kamøyvær, himmelen var rød. De brant Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær.»3 Ordene tilhører Edna Olsen fra Kamøyvær, hun var 12 år i 1944 da hjembygda og nabobygdene ble påtent av tyske soldater. Slik var tyskernes systematikk: De startet i en ende og arbeidet seg videre, hus for hus, sted for sted. «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass», het det i evakueringsoppropet – noe mange erfarte disse dramatiske ukene og månedene. I forbindelse med planlegging av evakueringen vurderte Nasjonal samling forslag om prioritetsliste for evakueringen etter raserenhet. Først skulle NS-medlemmer og sympatisører reise, deretter de med rent norsk blod, så samene, folk med blandingsblod, alvorlig syke, smittefarlige og sinnssyke. «Nomadelappene» kunne returnere til Finnmarksvidda, mens «sjølappene» som de anslo fra 10 000 til 12 000 kunne bli igjen i Finnmark. Sammen med de sinnssyke. Det var det eneste de unte bolsjevikene, sa Johan Lippestad, som var politiminister Jonas Lies nestkommanderende. Samene som likevel kom sørover måtte ikke blandes med andre, men helst isoleres i reservater langs kysten.4 Kjell Fjørtoft forteller at «nomadelappene» skulle bare evakueres om de drev med seg reinhjordene over til Troms fylke, ifølge Lies ordre. Når det gjelder sjøsamene var dette i henhold til politiminister Lie en degenerert blandingsrase som var vant til å klare seg vinteren over uten nevneverdig forbindelse med andre 3 4
Arvid Petterson: Fortiet fortid s.88 Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen: Frigjøring. Bind 8 av Norge i krig s.64-65
BRENT LAND 61
og som stort sett verken fysisk eller psykisk hadde noen befolknings- eller arbeidsverdi. De har heller ikke noen vilje til å reise vekk fordi de ikke klarer å skape seg eksistensmuligheter andre steder, slo Lie fast.5 Tyskerne hadde en annen holdning. Samene gikk ikke inn i deres raseteorier, de betraktet dem mer med en turists øyne og lot seg gjerne avbilde sammen med en same. De hadde ikke tid til å skille mellom folke grupper ved evakueringen og var mest interessert i reinkjøttet, ikke hvordan det gikk med folket.6 Fra kaoset i Hammerfest forteller Jenny Kummeneje: Jeg så en fjellfinnekone med en komse med et lite barn i, hun skulle få lov til å gå til Kvalsund og komme seg til Karasjok, men ble isteden puttet om bord i en båt og havnet i Tromsø.7
Da landet i nord sto i brann Etter at russerne hadde tvunget tyskerne i kne i Kirkenes og inntatt byen 25. oktober, ble befolkningen boende i ruinene i påvente av hjelp. De dekket grunnmurer med materialer og gjorde det beste ut av en helt fortvilet situasjon der de manglet alt. Men de ble ikke jaget ut av byen, de tyske troppene hadde nok med seg selv. Flere steder i den østlige delen av Finnmark skjedde dette: tyskerne ble drevet på flukt av de russiske styrkene, sprengte sine egne anlegg og lot bebyggelsen stå. Noen byer var så utbombet i løpet av krigen at store deler allerede var jevnet med jorden før tyskernes tilbaketrekning. I alt 15 000 innbyggere i Sør-Varanger ble ikke evakuert.8 Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet s.88 Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen: Frigjøring. Bind 8 av Norge i krig s.65 7 Hans Bentsen: «Jenny Kummenejes beretning fra evakueringsdagene i Hammerfest …» 8 Harald Sandvik: Frigjøringen av Finnmark 1944–45 s.41 5
62 BRENT LAND
6
TIL TROSS FOR FORTSATT SKYTING OG BRANNER KOM FOLK TILBAKE TIL KIRKENES FRA SINE TILFLUKTSROM OG FRA GJEMMESTEDER PÅ FJELLET. Foto: fra Frigjøringen av Øst-Finnmark 1944–1945
Vestover fra Kirkenes ligger Neiden og Bugøyfjord. De siste slagene mellom tyske og russiske styrker ble utkjempet i Neiden «… med sivilbefolkning skjult i selvlagde bunkerser midt i kryssilden». Totalt falt 1500 russere i kampene om Sør-Varanger.9 Tyskerne hadde sprengt broen over Neidenelva, og russerne hadde problemer med å ta seg over. Nordmenn som holdt til i området fraktet russiske styrker over elva, under ild fra tyske soldater.10 Dagen etter kampene fant lokalbefolkningen tyske og russiske soldatlik rundt omkring i terrenget der kampene hadde funnet sted.11 Etter disse kampene hadde ikke lenger tyskerne russerne i ryggen og hadde tid til å brenne alt når de for frem, selv om ryktene om videre russisk framrykking gjorde at steder lenger nord og vest ble delvis spart. Reidar Nielsen: Brennende vinter s.35 Arvid Petterson: Fortiet fortid s.53 11 Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet s.59 9
10
Videre langs Varangerfjorden ble Karlebotn og Varangerbotn utslettet. En av innbyggerne i Karlebotn fikk en grusom skjebne; Per Grøver var gammel og levde alene i en liten gamme der han var senge liggende da tyskerne kom. De skvettet bensin på boligen og tente på, uten å hjelpe mannen ut først.13 Videre svingte sprengkommandoen østover på nord siden av fjorden, og la etter seg Nyborg og Nesseby som glødende brannhauger. Unntaket var Finne misjonens tuberkulosehjem på Nyborg. Fra Barsnes i Nesseby fortelles også om tyskernes manglende medlidenhet med de som bodde og levde der: Matti Iversen dro ned til husene fra skjulet i fjellet for å se hva som skjedde. Han kom ikke tilbake, og da sønnene skulle lete etter faren ble de tatt av tyskerne og kjørt bort. Noen dager senere gikk kona og datteren for å lete etter resten av familien. De fant tunet deres oversådd med sot og aske, og ved muren til hovedhuset lå det forbrente liket til Iversen. De to sønnene overlevde og kom hjem etter krigen.14 RUSSISKE SOLDATER I SKYTTERGRAVENE. SLIKE SKYTTERGRAVER BLE SPESIELT NYTTIG PÅ ELVEMOENE, SOM I NEIDEN. Foto: fra Frigjøringen av Øst-Finnmark 1944–1945
Bebyggelsen i Neiden ble ikke spart, heller ikke Bugøyfjord, som ble totalt utslettet. Da Bugøyfjord skulle brennes fikk familien Wara melding om dette gjennom en tysk ordonnans på motorsykkel, forteller Reidar Wara som var en liten pjokk på fire år da dette skjedde. Bestefaren til Reidar var notbas hos Pleym i Bugøynes, og derfor fikk de bo i Pleym-huset på Bugøynes den vinteren. Alt ble brent i Bugøyfjord, mens Bugøynes, noen få mil unna ble spart.12
EN SOLSKINNSDAG I BUGØYFJORD 1934. Giver: Åse Rødvik. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek Arvid Petterson: Fortiet fortid s.73 Arvid Møller: Barn på flukt 14 Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet s. 67 12 13
BRENT LAND 63
GAMME MELLOM KARLEBOTN OG NESSEBY 1935.
64 BRENT LAND
Foto: Hartvig Skuterud, giver: Anne Hulda Skuterud. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
I Nesseby ble tyskerne stoppet av vannmassene i Bergebyelva; broen var sprengt og de fikk derfor ikke fortsatt den veien.
granater. Flere meldinger gikk ut på at de var beruset og de oppførte rene heksedanser rundt jettebålene.15
Folk fra Karlebotn og Nyborg opplyste senere at de tropper som foretok ødeleggelsene der, var meget fåtallige. De opererte i patruljer på 4–5 mann, utstyrt med sprengstoff og hånd-
I følge Reidar Nielsen herjet tyskerne nesten verre i Tanadalen enn andre steder. Patruljene hadde rikelig med brennevin og oppførte seg som gale der de sjan 15
Harald Sandvik: Frigjøringen av Finnmark 1944–45 s.44
glet rundt med brennevinsflaske i ei hand og bensin kanne i den andre. De braste inn i hus der folk var og skvettet bensinen rundt seg – folk rakk knapt å komme seg ut og fikk ingenting med seg før de tente på. I Tana ble ei ung mor på 19 år voldtatt av to tyskere mens mannen ble slått og babyen slengt i et hjørne av gammen. Tyskernes overordnede kom inn under overgrepet og skjøt på overgriperne – han skjøt en i låret og den andre i kneet slik at blodspruten sto i gammen. I påfølgende rettssak fikk offiseren ett års fengsel for å ha skutt på sine egne soldater. Over griperne ble frikjent, og i papirene fra rettssaken står å lese at den unge kvinnen selv hadde invitert dem til sengs.16 Inga Niemi bodde i en gamme i en skråning i Luftjokdalen, da tyskerne kom. Hun var 26 år gammel og hadde to små barn. Gammen tilhørte Edit og Leonart Johnsen, og alle ble jaget. Hun beskriver en dal i brann:
VARANGERBOTN I RETNING MOT NESSEBY. Foto: Karl Kornelius Kleppe, giver Hans Gabrielsen/Finnmarkskontoret.
Vi var i Luftjokdalen og så det brente og brente oppover dalen. Og her kom tyskerne med schæfere! De kom inn i gammen. De var ikke stygge mot oss, det var de ikke, men vi måtte bare ut. Edit hadde ei ku og en kalv og en sau og to lam, og hun måtte åpne fjøsdøra og slippe dem ut. Så satte tyskerne noe brennbart inn i gammen, men den brente visst ikke helt ned. Kyrne sprang ut. Det var barmark. Vi måtte gå ned. De leide meg og bar ungene ned den bratte skråninga til bygda. Vi gikk forbi husene og der brant alt.17
Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet s.77 Arvid Petterson: Fortiet fortid s. 82
16 17
BRENT LAND 65
VADSØ CA 1935. Foto: Henry Hansen. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
VADSØ 1945. KIRKEGÅRDEN OG SYKEHUSET I BAKGRUNNEN. Foto: NTB, giver: Finnmarkskontoret.
66 BRENT LAND
Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
NOEN SMÅGUTTER I VADSØ DRAR MED SEG NOE BRUKBART BRENSEL DE HAR FUNNET MELLOM RUINENE. I BAKGRUNNEN SEES DEN BEBYGGELSEN SOM STÅR IGJEN AV BYEN. Giver: Finnmarkskontoret. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
Fra ishavskysten Da tyskerne trakk seg ut fra Varangerhalvøya ødela de alle anlegg med militær tilknytning, og de sprengte bruer og telefonstolper. Bebyggelsen lot de stå. Fra Vardø forteller Karl Petersen at tyskerne forlot byen 30. oktober klokka 23: «Meget ble sprengt, men byen som helhet (restene av den) blei ikke svidd av.»18 Tyskerne sve av brakker og satte lagerhus i brann, men askela ikke hele byen. Ødeleggelsene i Vardø var likevel store
– byen hadde blitt hardt rammet av russisk bombing tidligere under krigen, og ikke mer enn 25 prosent av byen sto igjen.19 Langs kysten mellom Vardø og Vadsø var det lite rasering. I Kiberg vest for Vardø sprengte tyskerne batteriene og de tre kanonene de hadde plassert der og sparte bebyggelsen. Stedet ble forlatt i full panikk 18 19
Arvid Petterson: Fortiet fortid s.74 Harald Sandvik: Frigjøringen av Finnmark 1944–45 s. 43
BRENT LAND 67
VADSĂ˜.
68 BRENT LAND
Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum
BILDET TIL VENSTRE ER TATT PÅ KIRKETOMTA I VADSØ ETTER BOMBINGEN – ANTON PEDERSEN HOLDER SPIRET OG MAGNUS GUNDERSEN STÅR TIL VENSTRE. FOTOGRAFERT VESTOVER FRA KIRKETOMTEN. Informasjon fra Finnmark fylkesbibliotek. Fotograf: John Giæver. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum.
ØVRIGE BILDER ER OGSÅ VADSØ I RUINER. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum
BRENT LAND 69
styrkene å hindre kommunikasjon, så kaier, telefonstolper og bruer ble ødelagt. Alt av båter, skøyter, sjarker og småbåter ble senket. Vest for Vadsø ble grenda Vestre Jakobselv spart, men broen over Jakobselva og broen over Bergebyelva ble sprengt.21
KIBY 1940. Foto: Matthias Schlagwein.
70 BRENT LAND
Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
i redsel for at russerne skulle være like i nærheten. Selv om de sparte bebyggelsen langs fjorden, hadde tyskerne lagt ødeleggende spor igjen etter seg. En gjeng ungdommer fra den lille grenda Kiby, like øst for Vadsø, ruslet en lørdagskveld i november 1944 til det forlatte tyskeranlegget ved Navarsodden. Planen var å sanke materialer fra de nedrevne tyske innretningene for å reparere «Lokalet» i bygda. På vei tilbake gikk de over ei mine ved Kaldbekken, og den fullastede vogna utløste mina. Av venneflokken på sju omkom et søskenpar.20 Vadsø var sterkt ødelagt av russisk bombing under krigen, og ved tyskernes tilbaketrekning gikk de mer grundig til verks enn i Vardø. Offentlige bygninger ble ødelagt, alle brakker ble rasert og kaianleggene ble ødelagt med tysk grundighet. Det var viktig for de tyske
På nordsiden av Varangerfjorden startet evakueringen på ishavskysten på Varangerhalvøya og her var Hamningberg et unntak. Fiskeværet som ligger nord for Vardø er fraflyttet i dag, men var et levende samfunn inntil for få tiår siden. Fiskeværet ble ikke brent under krigen, og Karl Petersen forteller at kaia i været ble spart fordi noen ungdommer rykket løs lunten og kastet dynamitten på sjøen.22 Tyskerne forlot Hamningberg 14. oktober i hui og hast. Ryktene gikk blant tyskerne om at russerne hadde kommet til Kiberg, noen mil lenger sør, så tyskerne sprengte kanonbatteriene de hadde på en høyde over bygda og rømte av gårde uten ødeleggelser.23 Videre på kyststripa vestover fortelles at tyskere tok seg inn i Syltefjorden og sprengte de to eneste fiskebåtene som lå på havna. Da tyskerne startet herjingene i Båtsfjord, sprengte de tre oljetanker og deretter gikk de løs på fiskebrukene på holmen ved at de senket dypvannsbomber med lange lunter inn under alle brygger og kaier og tente på. Bryggehusmaterialene løftet og spredde seg metervis til værs, og bjelker suste langt ut i havnen, deler av robåter føk mot himmelen. Videre sprengte de dampskipsekspedisjonen. Magnus A. Martinsen skrev dagbok om hvordan tyskerne gikk Inger Unstad: Levd liv langs en rik fjord s.94 Harald Sandvik: Frigjøringen av Finnmark 1944–45 s.42 flg. 22 Arvid Petterson: Fortiet fortid s.74 23 Kjell Fjørtoft: Vi fikk vår frihet s.52 20 21
MILITÆRMISJONEN LESER OPP SITT BUDSKAP FOR FOLK I HAMNINGBERG. Arkiv: Riksarkivet
BRENT LAND 71
BÅTSFJORD 1943. Arkiv: Rune Rautio
frem og sprengte industrianleggene og senket fartøyene som lå ved kai. «Noen stjeler fra butikker og lagre. Alt er bare trist og elendig. To av de tyske sprengbåtene går til Kongsfjorden, vi hører drønn derfra.»24 Båtsfjord hadde tidligere blitt rammet av bomber og folk var blitt drept. Denne evakueringshøsten fikk fiskeværet nye ødeleggelser, men ble ikke nedbrent og ble slik et av de få tettstedene som ble spart.
72 BRENT LAND
24
Reidar Nielsen: Brennende vinter
TYSKE SOLDATER BÆRER MAT, BÅTSFJORD 1942. Arkiv: Rune Rautio
KONGSFJORD SETT FRA VEIEN MOT VEINES, 1943. Arkiv: Rune Rautio
KAIANLEGG I KONGSFJORD I BRANN ETTER ANGREP AV FEM SOVJETISKE FLY, 15. SEPTEMBER 1944. Arkiv: Rune Rautio
BRENT LAND 73
74 BRENT LAND
BÅTSFJORD ETTER KRIGEN. KRIGSSKADENE VAR IKKE SÅ OMFATTENDE HER. 27 HUS OG 9 FJØS BLE REGISTRERT SOM TOTALSKADDE. Foto: Owren, giver: Finnmarkskontoret. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
BRENT LAND 75
Berlevåg Også Berlevåg ble bombet under krigen, og Leif Roger Ananiassen som var 11 år i 1944, mintes at de var to familier som sammen flyttet til Vester-Tana for å komme unna bombingen på senvinteren 1944.25 Byen med flyplass og militære stillinger som tyskerne hadde etablert på fjellet, var utsatt for bombing sommer og høst 1944 og mange omkom, både norske sivile og tyskere. Flere familier mistet husene sine eller følte seg så truet at de søkte ly i Kongsfjord, Finnkongkeila eller i Tanafjorden. Men så kom høsten og da ble alle rammet: Fra 4. til 7. november ble Berlevåg brent, stykke for stykke. Med grundighet hadde de lagt hjemmene øde i Berlevåg, bare branntomtene sto igjen. Men kull-lagrene etter tyskerne og i privatfolks kjellere brente og ulmet i ukevis etter udåden.26 15-åringen Terje Daldorff bodde i ei hytte i dalen og fortalte at de ble varslet av folk fra lensmannskontoret om at de måtte evakuere. «Det var ikke noen som trodde at det ville bli brent. Vi var fire familier som tok telt med og litt sengklær og mat og rømte innover. Vi regna med at tyskerne snart ville dra, og at vi kunne flytte ned igjen.» Men slik ble det ikke, og da Terje, faren hans og onkelen så at det begynte å brenne, gikk de ned til hytta for å berge ut noe. Der ble de tatt av tyskerne og ble med ei ombygd ishavsskute til Tromsø. Tromsøoppholdet varte i to uker før de fortsatte til Mo i Rana der de ble resten av krigen.27 Arvid Petterson: Fortiet fortid s.83 M. Broderstad i B.R. Hellesnes, (red.): Finnmark i flammer. 27 Arvid Petterson: Fortiet fortid s.84
76 BRENT LAND
25 26
BERLEVÅGFISKERE. DA TYSKERNE VAR DRATT KUNNE KARENE IGJEN DRA PÅ HAVET. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum
BERLEVÅG CA. 1930. Giver: Petra Jensen. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek.
BERLEVÅG I 1944. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek.
BRENT LAND 77
BERLEVÅG ETTER TYSKERNES HERJINGER, 1945. Foto: Owren, giver: Finnmarkskontoret.
78 BRENT LAND
Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
BRENT LAND 79