Brev fra Brooklyn

ORKANA

BREV FRA BROOKLYN

1923–1940

Utvandring fra Salten

Kirsten Limstrand

Innhold Innledning..................................................................................................................9

Del 1: Drømmen om Amerika 1. Forhistorien ...................................................................................................18 2. Det norske Brook­lyn.......................................................................................27 3. Utvandringshistorikk......................................................................................42

DEL 2: Reisen og det nye landet 4. Trygve – mot eventyret i vest...........................................................................62 5. Jenny og Egil .................................................................................................72 6. Asbjørn ..........................................................................................................84 7. Tilbakeblikk ...................................................................................................88

DEL 3: Dagligliv og arbeid i Brook­lyn 8. Kultur – arbeid – språk...................................................................................98 9. Jakten på arbeid og kjærligheten...................................................................115 10. Livet lysner.................................................................................................126 11. Nettverket utvides.......................................................................................133 12. Monna .......................................................................................................141

Del 4: Lengsel og hjemreiser

149

13. Norges-turer...............................................................................................150 14. Børskrakket og nøden ................................................................................164 15. Epidemier og håp........................................................................................171

DEL 5: Mor og far til Brook­lyn 16. Drømmen blir virkelighet...........................................................................202 17. Tilbake på norsk jord..................................................................................220

DEL 6: Store utfordringer 18. Hard vinter og lite arbeid............................................................................230 19. Hvordan vil det ende..................................................................................244

Del 7: Fra Brook­lyn til Long Island – Europa i krig 20. Long Island og Lake Ronkonkoma.............................................................258 21. Andre verdenskrig bryter ut .......................................................................268 22. Fortelling i ettertid......................................................................................279

Avslutning

Noter......................................................................................................................292 Litteratur.................................................................................................................301 Vedlegg 1................................................................................................................303 Vedlegg 2................................................................................................................304 Vedlegg 3................................................................................................................306 Vedlegg 4................................................................................................................309

Innledning Brook­lyn – september 2017 Jeg er i Brook­lyn. Har tatt inn på Best Western Gregory Hotel i Bay Ridge-­ området. Jeg har tenkt å gå i sporene til mine nære slektninger som utvandret til Amerika. Hensikten er å prøve å finne svar på hvorfor de emigrerte, hvorfor de bosatte seg her og, ikke minst, hvorfor de aldri dro tilbake til Norge igjen. De hadde hatt en plan om å vende hjem: Om tre år, kanskje fire år, når vi har tjent nok penger, kommer vi hjem. Dette sto ofte å lese i brevene som ble sendt til mine besteforeldre. Min onkel Asbjørn, én av dem som dro til Amerika, hadde en klar plan om å kjøpe et jordstykke på nabogården hjemme i Kjerran når han hadde tjent nok penger. Det skjedde aldri.

Fire av mine tanter og onkler utvandret fra gården Kjerran i Salten i Nordland fylke i tidsrommet 1923–1927. Alle bosatte seg i Brook­lyn og bodde der til utpå 50-tallet. De skaffet seg etter hvert familie og fikk til sammen 11 barn. Søsken og søskenbarn bodde tett på og nært hverandre. Familien var til støtte og hjelp; økonomisk, når arbeidsledigheten ga trange kår, men også som helse- og omsorgshjelp når sykdom trengte inn i heimene. Videre omfattet nettverket mange naboer, venner og kjenninger hjemmefra som hadde emigrert i samme tidsperiode. Også sørlendinger og svensker ble inkludert, etter hvert som danserestaurantene i Brook­lyn førte dem inn i ekteskap og slektskap og nye konstellasjoner.

Jeg har lest de fleste av de mange brevene onklene og tantene mine sendte hjem. Dermed har jeg fått et innblikk i hverdagslivet deres i Brook­lyn. Jeg har notert meg alle adresser, både hvor de bodde og hvor de jobbet. Jeg har skaffet meg kart og har slått en liten sirkel rundt alle steder jeg vil besøke.

Boliger, gater, skoler, parker og arbeidsplasser.

Jeg har vært nysgjerrig på fysiske avstander mellom bydelene der de etter hvert bosatte seg. Når min tante Jenny skriver at hun skal gå til Brook­lyn for å besøke Egil, sin forlovede så lurer jeg på hvor langt hun går.1 Hun har fått huspost og bosted hos familien Ebling, som bor i 346 East 65 Street på Manhatten, mens Egil har adresse i Bay Ridge-området i Brook­lyn. Jeg skjønner snart at hun neppe kan ha gått denne strekningen, ettersom den korteste

9

veien via Brook­lyn Bridge tar nærmere tre timer i raskt tempo. Et av de første begrepene hun har tilegnet seg og fornorsket er verbet to go.

I det følgende brevet bekrefter Jenny at hun tar søbveien, men at det koster 20 cent tur/retur og at hun derfor ikke kan gå så ofte.2 Dessuten har hun havnet på feil søbvei flere ganger og har vanskelig for å spørre om veien, ettersom hun foreløpig bare har lært seg to ord: jes og ålrait.

Jeg ender første dag i Brook­lyn med å ta subway, Bay-Ridge-banen til Manhatten med overgang til linje 1, og finner veien til appartmenten til Eblings.

Den ligger i fjerde etasje i et leilighetsbygg, ikke langt fra Central Park. Ikke noe sted å leke for unger, tenker jeg, ettersom husposten til Jenny også innebar ansvar for tre små barn. Men det så nok ikke slik ut for 95 år siden. Kanskje var omgivelsene mer landlige, eller kanskje tok hun ungene til parken på dagtid, hvor de kunne leke fritt slik hun selv hadde lekt hjemme i Kjerran.

I de etterfølgende dagene vandrer jeg gatelangs, på kryss og tvers i Bay Ridge-området i Brook­lyn, i Viking Village, som det ble kalt på folkemunne.

Jeg fotograferer hus og bakhager der tantene og onklene mine bodde. Jeg finner plutselig navnet til en av mine onkler på dørklokka til leiligheten de flyttet fra tidlig på 1960-tallet. De gamle navnene er støpt inn og lar seg vanskelig fjerne. Nye dørskilt tyder på at kinesiske familier har overtatt bygnin-

Fotografiene som ble sendt hjem til Kjerran var ofte tatt utenfor penere hus enn der de selv bodde, som denne rekkehusbebyggelsen.

10

gen; en leiegård på fem etasjer med sju leiligheter i hver etasje. Ytterdøren står tilfeldigvis åpen, så jeg kommer meg inn i hallen og står foran inngangsdøren til leilighet A6 i første etasje, der mine søskenbarn bodde. Det ser velstelt ut rundt meg. Jeg avstår fra fristelsen til å ringe på. Jeg forestiller meg at de fire fetterne og kusinene mine har hatt en god oppvekst i dette huset. Sykler og barnevogner er plassert i oppgangen, parken, Leif Erikson Park, med lekeplasser ligger et lite steinkast herfra. Barneskolen ligger i gangavstand.

Jeg har vært i Brook­lyn tidliI dette leilighetsbygget bodde tre av familiene fra gere, men har bare betraktet byde- Kjerran i 1929. len med overflateblikk. Jeg har stilt meg undrende til at det virkelig er mulig å legge gården Kjerran og naturskjønne Nordland bak seg for å bosette seg i en travel og tettpakket millionby. Etter dette dypdykket i Bay Ridge er jeg blitt klokere. Jeg begynner å føle at jeg vandrer rundt i en norsk småby.

Jeg tar meg også en tur på museer, hvor jeg leser artikler, gamle aviser og tidsskrifter og prøver å leve meg inn i tiden da slektningene mine satte bo og levde sine hverdagsliv her.

Brook­lyn – sett med norske barneøyne De fleste av mine søskenbarn i Amerika var eldre enn meg. Bare tre av dem var i nærheten av min alder. Som barn møtte jeg dem aldri, men jeg ble på en måte godt kjent med dem der de hang, nærmest levende, på familiebildeveggen, eller der de presenterte seg i et stort antall albumer hos mine besteforeldre på gården i Kjerran. Broren min og jeg hadde bare én kusine på farssiden i Norge, mens de andre elleve søskenbarna våre bodde i Brook­lyn.

Familien vår mottok amerikapakker både til jul og gebursdager, og jeg opp11

Eksempel på familiebilde som ble sendt hjem til Kjerran.

trådte ofte på skolen i nedarvede amerikaklær, stolt over å kunne fortelle om den store familien min som bodde på den andre siden av Atlanteren. Ved høytider kunne vi boltre oss i hermetisert ananas, fersken og fruktcocktail, og på skolen stilte jeg opp med smaksprøver på bruspulver og Sweet Mint tyggegummi.

12

Lite visste jeg om Brook­lyn som barn, men fotografiene romantiserte den amerikanske oppveksten for meg. Bildene, pakkene og de fantastiske julekortene fikk meg til å tro at de var rikfolk. Sannheten var jo en ganske annen, noe jeg erfarer nå som jeg sitter fordypet i en skatt av nærmere 600 brev og mange hundre bilder. Da kommer jeg min amerikanske familie stadig nærmere, på godt og vondt. Gjennom brevene får jeg bilde av et varmt, nært og støttende familiesamhold med mye glede i hverdagen, men også innsikt i lengsel og savn, arbeidsledighet, sykdom, ulykker og tap av barn.

Bildene, brevene og julekortene representerte mange av drømmene i mitt barndomsliv. Jeg håpet på en mulighet til å dra til Amerika for å få møte mine fettere og kusiner. Jeg ville så gjerne leke med dem.

Sånn ble det imidlertid ikke. Jeg var 37 år da jeg reiste til USA første gang, i julen 1983. Min far hadde ikke feiret jul sammen med sine søsken siden han var 11 år gammel. Nå inviterte han og min mor familien vår med til en eventyrlig julefeiring sammen med de to gjenlevende søsknene hans, Jenny og Trygve, og deres familier. De var da flyttet til Florida. Dette ble starten på min stadig voksende interesse for emigrantenes liv og virke i Brook­lyn.

Siden har jeg, i årenes løp, fått møte ni av mine fettere og kusiner i USA. To av dem døde før jeg rakk dem. Jeg har i de siste årene oversatt og sendt mine søskenbarn en rekke av brevene som foreldrene deres skrev til Norge.

Parkene i Brook­ lyn var ofte bakgrunn på fotografiene.

13

Mål og hensikter med denne boka Målet med å skrive denne boka var i første omgang å nedtegne en familiefortelling som kunne overleveres etterkommerne til de som emigrerte. På den måten kunne familiene i Norge og USA opprettholde kontakten med hverandre.

Etter hvert har målet blitt utvidet. Da bildet av hverdagslivet i Brook­lyn begynte å danne seg, skjønte jeg at brevmaterialet kunne være av allmenn­ interesse. Når jeg snakket med naboer og venner om bokprosjektet, kunne de fleste berette om slektninger som emigrerte, om amerikabrev og bilder som befant seg i familien og om gjensidige familiebesøk mellom Norge og USA. Gjennom et par foredrag og et radioinnslag har jeg støtt på mange mennesker som har tilført meg sin viten og gitt meg gode innspill til bokprosjektet.

Det jeg tidligere betraktet som en privat familiehistorie, gikk etter hvert over i en forståelse av at livet for norskamerikanerne i Brook­lyn neppe artet seg særlig forskjellig, uansett hvem de var og hvor i Norge de kom fra.

Ettersom jeg har skjønt at mine slektninger i USA har liten kjennskap til sine norske aner og gamlelandet, har det blitt et mål å gi et bidrag til å skape større interesse blant dem over there om deres norske røtter. Jeg tenker at etterkommerne har grunn til å være stolte over sine forfedre, som tok det vågestykket å si farvel til Norge og etablere seg i en ny og fremmed verden.

Mange av dem bidro med stor og viktig arbeidsinnsats i utviklingen av det nye hjemlandet.

For fremtiden kan det hende at forskningen vil ha nytte av dette brevmaterialet, hvorav det meste er håndskrevet. Dette er interessant, ikke minst sett i lys av den hurtige digitale utviklingen, hvor håndskrift snart kan være en saga blott.

Noen forklaringer og begrunnelser til leseren Alle brev som er skrevet inn i teksten er moderert til bokmål. Dette er av to grunner. Den ene er at den yngre garde, som neppe forstår alle de gamle ordene, lettere skal kunne lese brevene. En annen grunn er at jeg har kunnet benytte meg av et oversettelsesprogram når jeg har oversatt brevene for familien i USA.

14

Alle de engelske ordene som dukker opp i brevene, er kursivert i denne boka. De er presentert i en samlet oversikt i vedlegg 2. Utover de kursiverte ordene fastholder skribentene det norske skriftspråket i brevene.

I vedlegg 3 presenterer jeg en liste med navn fra nettverket i Brook­lyn.

Jeg har prøvd å danne meg en oversikt over hvem de er og hvor de kommer fra. Det har jeg til dels klart, men noen ganger har jeg måttet gi opp og bare latt de stå i navnelista med fornavn eller etternavn. Dersom noen av leserne vet hvem disse kan være, setter jeg stor pris på å bli kontaktet slik at jeg kan fullføre eller korrigere navnelisten.

Jeg har også lagt inn et vedlegg med alle adressene der familiene bodde etter at de utvandret; dette for å gi leseren et bilde av flyttemønsteret deres.

For meg som har bodd i samme hus i hele min oppvekst, ble jeg ganske overrasket av hvor mye de flyttet. Det må ha tatt på kreftene, og jeg antar at flytteaktiviteten neppe bare gjaldt min familie, men at det var vanlig praksis blant nordmenn i Brook­lyn.

Av bildematerialet i boka er det meste hentet fra billedalbumer og veggbilder fra mitt private arkiv i Kjerran. Noen bilder er innhentet eksternt for bedre å kunne belyse situasjonen fra denne tiden. Her har Brook­lyn Historical Society vært til god hjelp. Noen bilder er hentet fra billedarkivet til Scandinavian East Coast Museum. Da er bildekilden forkortet til SECM. Utover dette er arkivreferanse angitt ved bildeteksten.

15

Del 1

Drømmen om Amerika

1. Forhistorien

Det startet for 120 år siden Året er 1897. Marie fra Espenes tar farvel med eldstebror Johan på brygga i Bergen en høstdag. Han setter kurs mot Amerika. Johan er forlovet med Berntine Høgset fra hjembygda. Hans plan er å komme seg til New York for å få hyre og legge seg opp litt penger. Da kan han dra hjem og hente Berntine, Marie og Marcelius Jacobsen. for så å sette bo i USA. Brevene fra Brook­lyn går jevnlig mellom han og hans søster Marie mens han ligger i havn. Han treffer slekt og venner på kaia.

Men inntjeningen er ikke som han hadde håpet på: Jeg seiler nå med en amerikansk passasjerbåt. Vi går mellom New Orleans og New York. Vi kom hit i går. Jeg var om bord hos Vilhelm3 sist jeg var i New York. Han dro herfra til Kina og Japan. Og det er ikke hver dag man kan treffe på sine slektninger her. (…) Marie – har du hørt hva mamma og pappa sa om at jeg reiste bort? Trodde de at jeg ville forlate dem for bestandig? Nu tror jeg at jeg skal hjelpe dem så lenge jeg kan. Jeg vil være deres alderdoms støtte, men jeg har ikke noen stor fortjeneste. De har vel fått min check hver 2. i måneden.

Men så langt har det jo ikke vært noen særlig fortjeneste.4

18

Marie Espenes har hatt huspost i Bergen i ett års tid. Her har hun samtidig pleiet forholdet til sin forlovede Marcelius Jacobsen, som har utdannet seg til dykker. I den siste tiden har han jobbet på et dykkerskip som periodisk har ligget stasjonert i Bergen havn. Marcelius vokste opp på et husmannsbruk på Bertnes, ei bygd som ligger ved Saltenfjorden. Han har ingen odel å vise til, men har med seg allsidig arbeidserfaring hjemmefra, både fra sjøs og til lands.

Marie og Marcelius har planer om giftemål, for så å dra av gårde etter Johan til Amerika. Mange slektninger og kjente har lagt i vei dit. Kristian Johan Heitmann Espenes, Maries eldste bror, utvandret i 1904.

Espenes, en fetter av Marie hjemmefra, har gjenArkiv: Gunnar Berg. nom «homesteadslovene» skaffet seg et stort gårdsbruk i Syracuse i New York State. Her har han giftet seg med Agnes fra Midt-Sverige, og sammen har de bygget opp en gård med et 50-talls kyr og mange hundre sauer. De skriver ofte hjem og reklamerer for Amerika. To tanter av Marcelius, Hanna og Lina Nikolaisen fra heimbygda, utvandret på slutten av 1800-tallet og bosatte seg i Seattle. Lina giftet seg med en fra nabobygda, Benjamin Naurstad, som utvandret samtidig. Han har slått seg opp både med en skipshandel i Tacoma i Seattle, Farmen, og er også blitt medeier i en ranch i Nord-Dakota.5 Han titulerer seg nå som Mr. Ben Norstad. Jevnlig kommer det brev og julehilsener til Løding, hvor han inviterer den yngre generasjon til å slippe taket i gamlelandet og komme over to unaiten.

Også Maries yngre bror Aksel forsøker seg på Amerika. Men Aksel finner ut at dette livet ikke er noe for han og ven- Brev fra Johan Espenes som seiler mellom New York og der snart nesa hjem. Han gifter seg med New Orleans.

19

sin Anna fra ei nabobygd og overtar etter hvert farsgården i Espenes. På Espenes er de mange barn, ni i tallet, fire gutter og fem jenter. Gården ligger brattlendt ved Skjerstadfjorden og er ikke særlig stor, med ca. 30 mål innmark. Utmarks­ området egner seg helst for geiter. Det er guttene som har odelsretten. Jentene må finne seg noe annet å gjøre.

Senhøstes 1897 drar Marie hjem til Espenes for å hjelpe til på gården hjemme.

Marcelius er alene i Bergen. I denne tids­ epoken er telefon ikke særlig vanlig på gårdene, og brevforsendelser går langsomt.

Både alvors- og gledesbudskap kan ta lang tid før det rekker frem til familien. Noen uker ut i november kommer følgende brev fra Marcelius, stilet til Marie Espenes, skrevet fra sykesengen på et sykehus i Bergen:

Aksel Espenes, Maries bror, bodde noen år i USA, men vendte tilbake til Espenes og overtok hjemgården. Han tok etternavnet Christensen etter sin far Christen Angel Olsen. Fotograf: Louise Engen.

Kjære Marie Bergen 5–11–97 Ettersom jeg har det veldig trist i denne tiden, så vil jeg nu i min ensomhet sende deg noen linjer. Jeg kan fortelle deg at jeg lever aldeles dårlig med helsen. Lørdag kveld blir det fjorten dager siden jeg kom til skade. Du kan tro jeg var uheldig. Jeg knuste min høyre fot fra kneet og nedover, og så lå jeg et døgn uten legehjelp. Så da jeg kom hit på sykehuset var jeg nesten død av blodtap. Men nu er jeg bedre. Legene har tatt av foten ovenfor kneet. Du kan tro kjære at det var en tung dom å få høre uttalt fra 5 leger, at enten måtte leggen og foten fjernes ellers ville jeg ende i den visse død i løpet av noen få timer. Men heldigvis var jeg så langt inne i døden at de kunne gjøre som de ville, og de måtte mate meg med saft og vann for å få pulsen til å slå. Jeg vil nu slutte for denne gang, da jeg ikke klarer mer. Lev vel og skriv snart. Din Marcelius P.S: Det skal bli bedre med det neste brevet du får, for da er jeg blitt bedre.

20

Marcelius blir liggende på sykehuset i Bergen til langt utpå nyåret. Marie holder kontakt med han per brev, men får ikke anledning til å besøke han før utpå vårparten året etter ulykken. Det spekuleres blant venner og familie om hun vil bryte forlovelsen med han ettersom han er blitt en krøpling, som han selv betegner det, og han ikke lenger regner seg som en fullverdig mann.

Marie er ung, vakker og sterk, den eldste av jentene i den store søskenflokken, og familien er glad for å kunne ha henne hjemme denne vinteren. Hun har mange beilere, men til manges forundring virker det som om hun holder fast på sin Marcelius. Brevvekslingen mellom dem går flittig, og Marcelius begynner å øyne et håp om at hun slett ikke har tenkt til å gi han på båten.

Kjære Marie Bergen 18–3–98 Da jeg atter har mottatt et brev fra deg så vil jeg nu ta til pennen og skrive noen linjer til deg og takke deg så meget for at du er så flittig å skrive til meg. Jeg tenker mange ganger på at du kunne bli lei av å skrive til meg, nå som jeg er blitt en krøpling. Men nu ser jeg Marie at du har et hjerte som er så edelt som gull som er herdet i ilden og det er den beste trøst at der fortsatt er et hjerte som slår for meg i mine lidelser. Jeg skal fortelle deg en drøm som jeg drømte for et par netter siden. Jeg drømte om at du kom hit til Bergen også visste jeg ikke om det før du kom hit på sykehuset til meg. Og da var du så skjønn som jeg aldri har sett deg før. Du var så rød som en rose i ansiktet, også tok du meg om halsen og kysset meg, men enda hadde du ikke hilset på meg, også spurte jeg deg hvordan du kunne være så rød og fin når jeg var så blek. Også svarte du at disse røde roser hadde du fått fordi du hadde grått så mye over at jeg kanskje hadde kommet til å dø. Og da ble jeg så glad at jeg ville springe frem og danse med deg. Men da ville du gå, og jeg ropte så høyt jeg kunne: Marie, Marie! at alle inne på stuen våknet og jeg selv med. Men da gråt jeg fordi du gikk fra meg når jeg ikke kunne gå. (…)

Marcelius forteller at han er flyttet til et annet sykehus et stykke utenfor byen og at det her er så deilig å være. God mat, frisk luft og en stor hage å spasere i. Nå kjenner han at foten er grodd til, for han kan ikke lenger se noe hull på den. Her skal han være for å samle krefter mens han venter på protesen. Imens

21

underholder han seg med å lese fra Nansens Nordpol-ferd. Han trives riktig godt og får muligens tilbud om jobb i Olsens Dykkerforretning etter avsluttet sykehusopphold.

Hva som videre skjer er at Marie drar tilbake til Bergen utpå vårparten i 1898. Hun får tilbake den gamle husposten sin, og steller samtidig for Marcelius inntil han kommer seg på beina igjen, det vil si på det ene beinet.

I Bergen får han etter hvert tilpasset en protese og får trent seg opp til å gå med krykker. Det nye beinet er laget av tre og må reimes på hver morgen og løsnes hver kveld. Han føler seg som en halv mann, som han selv uttrykker det. Likevel: de gifter seg Marie og Marcelius gifter seg i Bergen domkirke 27. november 1898. utpå høsten, den 27. november, i Bergen domkirke. Marie er med barn. Bjarne blir født 17. mars i 1899. Marcelius kan nå beviselig presentere seg som mer enn en halv mann. Han er blitt far.

Marcelius må imidlertid legge dykkerkarrieren og drømmen om Amerika på hylla. Isteden går veien nordover, tilbake til Salten. Her får han et tilbud fra sin onkel, Martinus Nikolaisen på Løding, om å overta et stykke jord, et gammelt åkerland på rundt 20 mål, som er for et villniss å regne. Sommeren 1900 starter arbeidet med å bryte land, sette opp hus og fjøs og gjøre klart både for buskap og nye småfolk. To barn, Bjarne og Jenny, er allerede satt til verden. Nå er det duket for liv og røre i Kjerran! Barneflokken blir etter hvert til åtte, hvorav sju vokser opp.

I Amerika befinner Maries bror Johan seg fortsatt. Det gikk ikke som planlagt da han skulle hjem til Norge og gifte seg. Berntine fikk tuberkulose og måtte bøte med livet før han rakk så langt. Ulykkelig blir han værende i New York og fortsetter sitt sjømannsliv der, inntil han treffer Anna Aanerød, 22

ei sørlandsjente fra Grimstad-traktene, som siden blir hans hustru. De gifter seg i 1910 og blir etter hvert ankerfestet for slekt og venner som utvandrer fra Bodin og Skjerstad. De bosetter seg først på Manhatten, men rundt 1925 flytter de ut på Long Island. Anna har både en søster og en bror i New York,

Familien Jacobsen på Løding i 1915: Marcelius og Marie med barna Jenny, Asbjørn, Trygve, Monna, Gunvor og Morten. Storebror Bjarne er flyttet hjemmefra.

23

dermed knyttes hun og Johan til et nettverk av sørlendinger, som det var mange av i New York på denne tiden.

Tante Anna og onkel Johan blir særdeles viktige støttespillerne når søskenflokken fra Kjerran emigrerer i 1923. De blir både reserveforeldre og reservebesteforeldre i de første årene når far, mor og småsøsken er så langt borte. De hjelper dem med hus og jobb i starten og inviterer dem inn på den sosiale arenaen til høytid og fest, slik at de raskt kan bli kjent med andre skandinavere. Tante Anna passer småbarna etter hvert som de dukker opp. Hun stiller opp ved sykdom og når det ellers røyner på som verst.

Småbruket Kjerran og emigrantene Småbruket Kjerran befinner seg på Løding tettsted, ca. to mil fra bykjernen i Bodø kommune, i det som tidligere het Bodin kommune. Gården ligger ved Saltenfjorden, omgitt av et rikt og variert natur- og kulturlandskap, med

Bodø kommune i 2019. Nå er både Espenes og Løding en del av kommunen.

24

Våningshuset i Kjerran, ca. 1950. Amerikafarerne hadde betalt for et nytt inngangsparti.

småfjell, furuknatter og multemyrer. Utsikten fra våningshuset består av høyfjell: Børvasstindene i sør, Kjerringøy i nord, Sulitjelmafjellene og Saltfjellet i sørøst. Om sommeren er fjellene ikledd sol og lys døgnet rundt. Om vinteren er de hvitkledde.

Det hører verken skog eller utmark til det lille bruket, annet enn generell utmarksrett. Det lille våningshuset er opprinnelig et lite husmannshus, som ble flyttet fra handelsstedet Kapstø i Saltstraumen etter en konkurs i 1897.

Huset ble påbygget, litt her og litt der, etter hvert som ungene så dagens lys i Kjerran. På det tidspunktet søskenflokken utvandret var fjøset nærmest for en liten sjå å regne, med plass til to kyr, tre–fire geiter, en gris og noen høner.

Rundt 1930, da Marcelius, etter en konkurs, fikk kjøpt jorda tilbake, ble det gamle fjøset revet, og et nytt og større fjøs ble satt opp med økonomisk tilskudd fra amerikafarerne.

Det var neppe nød, sult eller mangel på arbeid som førte søskenflokken til Amerika, noe jeg kommer tilbake til i fortellingen om den enkelte. Men ulysten til å tjene sitt levebrød på havet eller i anleggsvirksomhet i gruvene i Suli­ tjelma var nok en årsak, supplert med en viss porsjon eventyrlyst og ønsket om å tjene penger. Fra Løding var det mange venner som utvandret i samme tidsperiode, noe som ga en viss smitteeffekt i form av amerikafeber. De var alle ungdommer, noen var knapt fylt 17 år før de satte kursen mot Amerika.

25

Året er 1897. Marie fra Espenes tar farvel med eldstebror Johan på brygga i Bergen en høstdag. Han setter kurs mot Amerika.

Dette danner bakteppet for historien om en søskenflokk på fire fra gården Kjerran i Salten i Nordland som utvandret til Amerika i tidsrommet 1923–1927. Boka er basert på mange hundre brev til og fra søsknene.

Hva fikk dem til å forlate det kjente til fordel for det ukjente? Ingen av dem kunne et ord engelsk da de utvandret. De bosatte seg i Bay Ridgeområdet i Brooklyn, som på dette tidspunktet var å betrakte som en norsk by, med nærmere 50 000 nordmenn.

Boka er en familiefortelling, men gir samtidig et levende bilde av hvordan livet og virksomheten artet seg for folk flest i Brooklyn på denne tiden, på godt og vondt. I utgangspunktet hadde søsknene planer om å tilbringe bare noen få år i Amerika for å legge seg opp penger, dernest skulle de vende tilbake til hjemlandet. Det skjedde aldri. Det rike nettverket som etter hvert dannet seg rundt dem i Brooklyn, gjorde sitt til at de skulle føle seg hjemme i det nye landet.

Forfatter Kirsten Limstrand er niese av den utflyttede søskenflokken og har tatt vare på familiearkivet av brev og bilder.

ISBN: 978-82-8104-356-5

ORKANA

www.orkana.no