Det medbragte. Espolin – et kunstnerskap i lys av undringens filosofi

Oddrun Sæter

«DET MEDBRAKTE» Espolin – et kunstnerskap i lys av undringens filosofi

Orkana

INNHOLD Forord.............................................................................................. 9 Mennesket og fortelleren......................................................15 Noen korte fakta om Espolin...............................................17 Kunstneriske slektninger ......................................................19 Det forunderlige........................................................................27 Fantasiens rom...........................................................................37 Melankolsk, men ikke sentimental....................................45 Sammen........................................................................................47 Skrape lyset fram fra mørket ...............................................51 Barndommens rike...................................................................59 En fremmed på vandring.......................................................75 De nærmeste tingene...............................................................79 De hvite skikkelsene.................................................................83 Møte med det harde fjellet...................................................99 Det medbrakte ....................................................................... 113 Etterord...................................................................................... 117

7

FORORD Hvorfor skrive bok om Espolin?

I 1989 fikk filmskaperen Kine Aune i oppdrag av Vågan kommune i Lofoten å lage et lydbåndintervju om billedkunstneren Kaare Espolin Johnson, noe som endte opp med å bli en videofilm. Filmen skulle inngå i det nye Espolin-museet i Kabelvåg.

Kine ønsket at jeg skulle være Espolins samtalepartner i denne filmen. Jeg ble valgt fordi jeg i min forskning hadde erfaring med å intervjue mennesker, og fordi jeg kjente til kunstnernes vilkår i nord gjennom intervjuer av 30 kunstnere i Nordland i 1987– 1988, på oppdrag fra Nordland fylkeskommune. Kine Aune og jeg hadde også samarbeidet om en videofilm tidligere, en film om den kunstneriske utsmykkingen i Vestvågøy kommune i Lofoten. Filmen inngikk som et vedlegg i min utredning, senere bok, om kunstnernes levekår i Nordland, Kunstnerkår i nord.

Jeg gikk til oppgaven med bevende hjerte. For meg var Espolin både et navn og en myte – Espolin figurerte som en billedverdenens konge i nord. Men jeg skulle også etter hvert se at en forestilling jeg hadde om ham som «lofotkunstneren» ikke stemte. Det var så mye mer, eller også noe annet enn dette, han sto for. Jeg skulle bli kjent med en kunstner som brukte det harde, praktiske livet som uttrykksform, men hvor bildene hans samtidig var noe mer enn rene illustrasjoner av arbeidsliv og

9

natur. Bildene kom etter hvert til å avdekke en kunstner som så det vakre i hverdagsslitet, og som ville vise oss den drømmen som holdt liv i oss alle, uavhengig av livsvilkår.

Etter hvert så jeg også at mange av bildene, og de mange samtalene våre, kretset mye rundt Espolins barndom i Finnmark, hvor somrene i Jarfjord, hos morfaren og morbroren, står for ham som himmelen på jorda. Her fantes et landskap hvor både småskogen og reinmosen ble stående som barndomsminnenes ornamenter, dette hemmelige, som var annerledes enn de nakne svabergene i Vadsø, hvor han bodde som barn, noen mil unna.

Her inne i fjorden var nok naturen mer egnet for Espolins sinn, dette mildere, som ga et annet spillerom for hans drømmer og fantasier.

Det nakne landskapet i sjøkanten har likevel i seg stoff nok for Espolins lengsler og savn, men like mye var det hverdagsslitet, og naturens kraft på en mer dramatisk og illevarslende måte, som lå nærmest for hånden og øyet her. Erfaringen og minnet om menneskene, og deres livsvilkår, er skapt i småbyen Vadsø.

Det er her han har lært seg å observere menneskeuttrykk og sosiale former. Her har han sett og hørt om både klassedeling, sladder og godt naboskap. Selv om Espolin var svært svaksynt, fikk han med seg mye av det som foregikk rundt seg, på sitt vis ble han en god observatør, mer enn de fleste måtte han ta alle sine sanser i bruk på en gang.

10

Musikken og humoren binder ulike livsvilkår sammen.

Espolin lokker de fellesmenneskelige toner ut av både naturen og bylivet. Det er alltid plass for en skratt eller en melodi som drar en ut av det traurige. Med musikken kan en reise til steder fantasien bringer en, og gjennom humoren, og den gjenkjennende latteren, kan en dele fortellinger med hverandre, noe Espolin hadde store anlegg for. For å formidle det han så, brukte han hele spekteret av uttrykksmidler han hadde til rådighet: bilder, musikk, den muntlige fortelling, tilstedeværelsen sammen med andre, og refleksjonen om livet, drømmen og kjærligheten.

I perioden sammen med Espolin debuterte jeg som billedkunstner, med offentlig støtte, dette var i 1988. Espolin var til stede på åpningen, det var en stor glede for meg. Det at han i våre samtaler også kjente til min billedverden skulle vise seg å bli en fin tråd i vår relasjon – vi fikk på den måten en mer innforstått tone i vårt samarbeid, som varte i cirka to år. Den risikoen som er forbundet med et fullt kunstnerliv, hadde jeg ikke på samme måte opplevd – dette å kaste seg ut i det, og la det bære eller briste. Men tross våre forskjeller hadde vi et visst minimum av felles forestillingsverden. Da vi hadde opptak på strender i Lofoten, kunne han peke og si om rester etter tang og andre små strandskapninger som lå der: Dette ligner på dine tegninger! Espolin tok meg på alvor, og vi hadde noe felles å snakke om i pauser under opptakene.

11

Jeg hadde aldri planlagt at samtalene mellom Espolin og meg skulle bli til bok. Ideen ble til da Kine Aune noen år etter at filmopptakene var gjort, og Espolin var død, tok kontakt, og fortalte at hun ønsket å videreutvikle en lengre film enn den som ble laget for Espolin-museet i Kabelvåg. Her var enda en mengde opptak som kunne bearbeides videre, og det var også materiale der til en bok, mente hun, om jeg ville tenke på det.

Det gjorde jeg, og denne boken er resultatet.

Oddrun Sæter, mars 2021

Kaare Espolin Johnson. Foto: Siggen Stinessen

14

MENNESKET OG FORTELLEREN Før jeg traff Espolin1 hadde jeg ikke festet meg spesielt ved bildene hans. Dette skjedde ikke før jeg ble nærmere kjent med hans billedverden gjennom våre videosamtaler, samtidig som jeg også ble kjent med ham som person. For meg hører dette sammen. Espolin som menneske er nært knyttet til min opplevelse av bildene. Kanskje står dette i veien for et «rent og desinteressert» blikk, det ideelle blikket for den estetiske dømmekraften, slik filosofen Immanuel Kant har beskrevet dette. For meg er det for sent å innta en kritisk distanse overfor Espolins kunst. Espolins billedverden er for meg farget av hans fortellinger rundt de ulike bildene, og av ham selv som sansende, utstrålende og fortellende person. Teksten, som har essayets form, er ikke noen kunstkritisk gjennomgang, mitt ønske er heller å sette hans billedverden inn i ulike sammenhenger, som kultur og livsvilkår, men også hvordan vi ser kunsten som en del av selve eksistensen, det å være menneske. Denne lille boken er derfor ikke noen fyldig beskrivelse av Espolins liv og kunstneriske karriere. For slike studier anbefales Arne Durban (1979) og Bjørn Tore Pedersen (2000). Begge har gått dypere til verks i sine biografier om Espolin.

1

Jeg bruker konsekvent bare Espolin, slik hans venner og publikum i nord også navner ham. I hans sitater er det stedvis innslag av et gammelt riksmål, som jeg har latt stå.

15

Denne boken er basert på lange samtaler Oddrun Sæter hadde med Kaare Espolin Johnson i perioden 1988–1990. Espolin Johnson forteller om kunsten, livet og oppveksten – om havet, fjellene og det indre tankelivet, og Sæter lytter og stiller spørsmål.

Espolin Johnsons mange fortellinger er både tankevekkende og morsomme, og deler uforglemmelige minner og opplevelser, og vi blir kjent med kunstnerens liv og verk.

Billedskunstneren Kaare Espolin Johnson (1907–1994) er en av Norges mest velkjente billedkunstnere, med en stor produksjon av malerier, grafikk, tegninger og utsmykninger. Han illustrerte også en rekke bøker, blant annet Vett og Uvett av Einar Aas og Peter Wessel Zapffe og Den siste viking av Johan Borgen.

Oddrun Sæter (f. 1950) er professor emerita ved Institutt for estetiske fag, OsloMet. Blant Sæters forskningsområder finner vi blant annet byplanlegging og urbanitet, stedsutvikling og stedsfilosofi, kulturminner og visuell kultur. Hun har publisert en rekke artikler og bøker.

ISBN: 978-82-8104-428-9

Orkana

www.orkana.no