En antologi om Yngvar Nielsen by Orkana

Camilla Ruud og Gro Ween (red.)

«EN TRÆNGSLERNES HISTORIE» En antologi om museumsmannen og historikeren Yngvar Nielsen

Orkana Akademisk

Camilla Ruud og Gro Ween (red.)

«En Trængslernes Historie». En antologi om museumsmannen og historikeren Yngvar Nielsen

Boka er utgitt med støtte fra Kulturhistorisk museum, UiO og Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO, og Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Instituttet for sammenlignende kulturforskning Serie B: Skrifter CLXVII Forsideillustrasjoner: «Sætersdøler med Kløvhest» og «Paa Filefjeld». Foto: Wilse. «Loenvand» og «Lappefamilie». Foto: Lindahl. Alle gjengitt fra bildeboken Norge, publisert av Yngvar Nielsen på Mittet & co. Kunstforlag, i 1914. Baksideillustrasjoner: Samisk tromme, Historisk Museum, Yngvar Nielsen tar imot besøk i Etnografisk Museum og «Japanisk Porsellæn». Alle foto: Narve Skarpmoen, 1904, falt i det fri, fra Nasjonalbibliotekets bildesamlinger. Sats: DesignBaltic Trykk: ADverts © Orkana Akademisk 2019 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-399-2 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold «En Trængslernes Historie»................................................................................................................. 9 Gro Ween og Camilla Ruud

DEL I: Vitenskapens og naturens trengsler Christianienseren i arkivet.................................................................................................................41 Åsmund Svendsen

En trende vitenskapers tjener: Yngvar Nielsens universitetsvirke......................................65 Anne Vaalund

Professorturisten..................................................................................................................................93 Rune Slagstad

«Tunnel 9; meget vakkert.» Yngvar Nielsens Reisehaandbog over Norge...................... 115 Mari Hvattum

DEL II: Sivilisasjonens trengsler Yngvar Nielsen – en norsk åndshøvding og samene.......................................................... 131 Steinar Pedersen

Når en professors teori blir en samisk tragedie...................................................................... 155 Sverre Fjellheim

DEL III: Museale trengsler Drakter, Yngvar Nielsen og nasjonaletnografika................................................................... 181 Bjørn Sverre Hol Haugen

Yngvar Nielsens køller: kopier av ekstraordinær betydning.............................................. 207 Arne Aleksej Perminow

«At repræsentere de primitive Folkeslag» Etnografisk kunnskap på det tidlige 1900-tallet.................................................................... 225 Camilla Ruud

«At der endnu var meget at redde» Yngvar Nielsen og innsamlingen av samisk kulturarv.............................................................................................. 251 Leif Pareli

«En Trængslernes Historie» Gro Ween og Camilla Ruud

Yngvar Nielsen var i et halvt århundre, fra 1870-tallet og frem til sin død i 1916, svært synlig i norsk politikk, akademi og åndsliv. I en viktig periode av norsk historie bidro Nielsen til å forme sentrale institusjoner som Den Norske Turistforening (DNT), Etnografisk Museum og Norsk Folkemuseum. Allikevel har få hørt om ham, Yngvar Nielsen ruver ikke i ettertiden som andre av hans samtidskollegaer i kulturvitenskapene. I motsetning til P.A. Munch, Eilert Sundt og Sophus Bugge fikk han verken en bygning oppkalt etter seg på Universitetet i Oslo, ei heller en egen gate i samme by. Kanskje kan Nielsens manglende berømmelse tilskrives at han stod på den tapende side i denne sentrale perioden av nasjonens utforming; den konservative og unionsvennlige. Norgeshistorien slik vi husker den i dag, ble skrevet av venstresiden i norsk politikk. Yngvar Nielsen var unionist og engasjert høyremann. I hans visjon av Norge og av landets historie fremstod ikke bonden som den opprinnelige nordmannen, ei heller bondekultur som det opprinnelige norske. Nielsen så eliten som nasjonens styrke. Aristokratiet og embetsstanden var for ham i utgangspunktet fellesnordisk og til dels felleseuropeisk, og de bar i seg et potensial for modernisering og kulturutvikling. Bondestanden, som så mange på hans tid idealiserte, var for Nielsen til dels en utdøende kultur, og deres nødvendige utvikling var avhengig av elitens innflytelse (Svendsen 1997:159,149). Denne boken presenterer et mangfoldig akademisk livsverk. Dette er også bokens formål. Enkeltdeler av Yngvar Nielsens virke har tidligere blitt beskrevet av renommerte forfattere som Åsmund Svendsen, Rune Slagstad og ikke minst, Sverre Fjellheim. Bildet som fremstår gjennom disse beskrivelsene, er til dels motstridende. Nielsen var både entusiastisk i forhold til ny utvikling og ny

«Norrønafolket er som Helhed Nordens Pionerer». Tekst fra Det halve kongeriket. Over Nordland og Finmarken til Boris Gleb. Gammel historie og nye reiser. Utgitt av Yngvar Nielsen i 1911.

teknologi og samtidig tilhenger av naturvern. Han var engasjert i en kildekritisk form for historieskriving, men kan også anklages for kalkulerte revisjoner av norsk historie. Som Svendsen også understreker, gir en biografisk tilnærming utfyllende innsikter til historiske tekster. Ved å ansamle et bredere bilde av Yngvar Nielsens virke løfter vi frem hans strategiske grep. Vi er opptatt av å skape et omfattende bilde av en viktig og sårbar tid i nasjonens historie, da mange, inkludert Yngvar Nielsen, opplevde at mye stod på spill. Kanskje er også dette medvirkende til at Nielsen skrev store mengder bøker og artikler, vitenskapelige så vel som populærvitenskapelige verker, kronikker og ikke minst mange reisehåndbøker. I disse krangler, raser, godsnakker, oppmuntrer og roser han akademikere, politikere, konger, adelsmenn og institusjoner. Han diskuterer historie og befolkning, landskap og natur, primitivitet, fremskritt og sivilisasjon. Hans vitenskapelige virke var omfattende og engasjert og fant sted i en tid der spede fagtradisjoner siktet mot økt vitenskapeliggjøring. Positivistiske ambisjoner motiverte til grundige arkivundersøkelser og ordning av mengder av empiriske beskrivelser som igjen kunne systematisk settes sammen til større helheter. I Nielsens virke ble historie, kulturhistorie og etnografi klassifikatorisk ordnet, både gjennom felt- og arkivarbeid. De kunnskapsmessige ordener ble også bekreftet gjennom innsamlet materiell kultur. Denne «vitenskapingen» hadde viktige politiske og ideologiske funksjoner og bidro til å forme og arrangere historie og kultur, folk og natur – Norge, Europa og verden – på måter som var forenlige med Yngvar Nielsens visjoner og ambisjoner. Yngvar Nielsen var sønn av telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen og Alvilde Nielsen (f. Olsen). Han ble født inn i landets embets- og handelsborgerskap i Arendal i 1843. Familien flyttet etter hvert til hovedstaden, og han tok sin examen artium ved Oslo katedralskole, arbeidet en periode ved Riksarkivet før han tok sin doktorgrad i historie ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Som voksen giftet han seg med Karen Wedel Jarlsberg, datter av lensgreve Peder Anker Wedel Jarlsberg. Nielsen hadde nære bånd til den svenske kongefamilien, pleiet vennskapelig omgang med Oscar II og fungerte i en periode som veileder for kongens barn. Nielsen var ikke av den ydmyke sorten, og han skrev sin egen livshistorie, svært detaljert, hele tre ganger (Nielsen 1903; 1909 og 1910). Mange av skikkelsene som dukker opp i hans selvbiografier, er velkjente og blir tydelig beskrevet. Leserne møter Ole Bull, Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland, Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson, i tillegg til konger og adelsmenn. Oscar II var «den milde konge hvis øine straalede med velvilje» (Nielsen 1910:12). Likeledes, 10

i reiseskildringene, fremstår Henrik Ibsen som en elendig fjellturist som ikke visste noe om bekledning i fjellet (Nielsen 1909:71). Mens Aasmund Olavsson Vinje var en eiendommelig journalist som søkte elitens selskap og brukte en upassende familiær tone med statsministre (Nielsen 1901:104). Nielsen var aktiv i hovedstadens selskapelige liv, og hans historier derfra var til dels hemningsløse. Et høydepunkt er beskrivelsen av et selskap hos «en af rigets høieste embetsmænd», hvor verten kom til å skjenke kongen full på det som skulle være champagne og «seltersvand», men som i stedet var «seidschutzervand», som var avførende. Seltersvand og seidschutzervand – så like ord kan forveksles, effekten derimot, var slett ikke den samme. Verten holdt, med andre ord, ikke styr på de europeiske Yngvar Nielsens karakterkort fra Oslo Katedralskole, motene (ibid.:39). inkludert i hans selvbiografi En Christianiensers Yngvar Nielsens penneføring var Erindringer fra 1850- og 60-Aarene utgitt i 1910. med andre ord heftig og engasjert og fant sted i en tid da vitenskap og politikk virket sammen på nye måter. Historiefaget var spesielt viktig i denne nasjonsbyggende tiden. Historikere på begge sider identifiserte det de anså som nasjonale egenskaper ved nordmenn gjennom tidene. Derigjennom etablerte de kontinuerlige, langstrakte utviklingslinjer som knyttet nordmenn i fortid og nåtid sammen i hver sine nasjonale fellesskap. Nielsen snakket gjerne om «Venstres anvendelse av Norges historie for sin politikk» (Svendsen 1997:23). Samtidig beskrev han seg selv som utelukkende opptatt av den «Historiske sannhet» (Nielsen 1882:8; Svendsen 1997:85). I ettertid er oppfatningen at både akademikere på venstre- og høyresiden vitenskapeliggjorde sine politiske overbevisninger (Svendsen 1997:71). I denne akademisk kampen mellom høyre- og venstresiden om hvordan Norges historie skulle utformes, gikk Yngvar Nielsens side tapende ut. 11

Universitetets midtbygning i 1900. Foto: Mittet & co., falt i det fri, fra Nasjonalbibliotekets bildesamlinger.

Nielsens skriftproduksjon og hans innsats for kulturhistoriske og etnografiske samlinger gir utgangspunkt for å undersøke et større konservativt verdensbilde. Fortid og nåtid, Norge og verden, folk og natur gis innhold og retning gjennom hans nedtegninger og innsamling av historie, kultur og tradisjon, gjennom hans naturliggjøring av hierarkiske strukturer, så vel som i hans ideer om nasjonale og regionale folketyper, klassebaserte folketrekk og om siviliserte og primitive folkeslag. Hans tilsynelatende fragmenterte aktivitet har sine sammenhenger, og det er disse vi ønsker å sammenstille og utforske i denne boken.

Vitenskapens «trængsler» I innledningen til jubileumsskriftet Universitetets ethnografiske samlinger 1857 – 1907 karakteriserte Nielsen museets første femti år som en «Trængslernes Historie» (1907:3). Dårlige og trange lokaler, manglende politisk vilje og lave bevilgninger hadde vært blant de trengsler, eller vanskeligheter, som han mente kjennetegnet institusjonens historie. «Trængsler» betød for ham at det var trangt om plassen, og i Etnografisk Museums tidlige historie var utstillingsrommene 12

fylt til randen: «Det hele er yderst mislig. Om at gjøre videnskabeligt Arbeide med en saadan Samling bliver der ikke Tale» (Nielsen 1907:107). Trængselen handlet også om museets plass i en norsk offentlighet. Det var først da museet kunne flytte inn i det nye Historisk museum på Tullinløkka i 1904 at samlingene omsider, ifølge Nielsen, kunne fylle sine viktige vitenskapelige og allmennopplysende funksjoner: «det ethnografiske Musæum, kanske mer en nogen anden videnskabelig Samling indtager en fremtrædende Plads som Led i den almene Dannelse» (Nielsen 1907:122). Vi vil komme tilbake til de museale trengsler. I denne boken har vi imidlertid valgt å se betegnelsen trængsler som noe mer gjennomgående i Yngvar Nielsens liv. «Trængsler» kan betegne hans avmakt når det gjelder den manglende anerkjennelsen av ham selv som historiker, så vel som av hans konservative historiesyn. Betegnelsen kan også peke mot de bestrebelsene Nielsen gjorde for å fylle de allerede bebodde norske landskapene med nytt innhold, og ikke minst, på et mer generelt plan, viser «trængsler» til den motstanden Yngvar Nielsen mente å møte som representant for den siviliserende eliten. Et særlig viktig anliggende tidlig i Yngvar Nielsens akademiske karriere var betydningen av 1814-forløpet og det som i ettertid har blitt til det selvstendige Norges fødsel. Kieltraktaten 1814 tvang danskene til å avstå Norge til Sverige, og på denne tiden var det ikke alle som ønsket at Norge skulle bli en fullt ut selvstendig nasjon. Unionspartiet, med Herman Wedel Jarlsberg i spissen, stod imot Selvstendighetspartiet og ønsket et Sverige-Norge med Norge som en selvstendig nasjon, om enn med en svakt tilstedeværende svensk kongemakt. Selvstendighetspartiet derimot ønsket et fritt Norge med en sterk kongemakt og et selvstendig storting. Mens Selvstendighetspartiet var radikalt egalitært og preget av franske og amerikanske selvstendighetsprosesser, var unionistene opptatt av å bevare det de så som det bestående, også ideen om stendenes naturgitte orden. Historikere var sentrale i utformingen av datidens politikk, og hendelser og skikkelser fra fortiden ble hentet frem og tatt i bruk som nasjonsbyggende hjelpemidler. Nielsens kulturvitenskapelige og historiske analyser forholder seg til andres påstander om nasjonens historie og dens innretning. For eksempel var tolkningene av 1814-forløpet forskjellige. Ernst Sars (1835–1917), på venstresiden, så linjer tilbake til senmiddelalderen. For ham var 1814-opprøret mot Kieltraktaten et resultat av en langvarig modning av nasjonal bevissthet. I hans versjon hadde den norske adelsstanden blitt nedkjempet og til slutt blitt en del av bondestanden. Over tid ble bondestanden styrket, og den kjempet for frihet fra føydalsamfunnet. Slik kom det norske samfunnet til å bli preget av frie bønder med privat eiendomsrett, og utviklingen gikk mot stadig større nasjonal integrasjon og selvstendighet (Sars 1882; Lunden 1984). Yngvar Nielsen, derimot, så 13

1814 i sammenheng med utenrikspolitiske forhold. Som sin historikerkollega og kamerat Ludvig Ludvigsen Daae var Nielsen unionist og opptatt av å se Norge som en del av Europa. I motsetning til venstresiden tilla han også dansketiden og unionen med Sverige positiv verdi (Nielsen 1901; 1904; Svendsen 1997). Nielsen skrev Norge inn i en europeisk sivilisasjonshistorie, og i hans tekster presenteres medlemmer av embetsstanden og aristokratiet som vidsynte tenkere og som de fremste drivere av nasjonens utvikling (Nielsen 1878; 1887; 1904).

Elitens trængsel «Trængslerne» Yngvar Nielsen beskriver, kan også, som avsnittet over indikerer, handle om elitens kår i et Norge der tilgangen til europeiske meningsfeller med det samme vidsynet var begrenset. Embetsstandens posisjon i det norske samfunnet var truet av målbevegelsen og venstresiden. Fra dette holdet oppstod «tokulturlæren», ideen om at det norske samfunnet var todelt, med en bondestand, som var den opprinnelige norske, og en embetsstand og et borgerskap, med en kultur og et språk som hadde nærere røtter til kontinentet. Her fantes mer radikale meninger, Johan Caspar Herman Wedel Arne Garborg, for eksempel, mente at det fantes Jarlsberg hadde en spesiell evne to nasjoner i Norge, og så embetsstanden som til å tenke edle tanker på vegne av nasjonen. Foto: Karl Andersen, falt kolonisatorer. Ivar Aasen mente at bondestanden i det fri, fra Nasjonalbibliotekets representerte norsk kultur og språk, og at eliten bildesamlinger. måtte tilpasse seg (Aasen 1857). Nielsen hadde et annet utgangspunkt. I en artikkel i Morgenbladet, Er der i Norge et Folk eller to Folk, en Kultur eller to Kulturer?, argumenterte han for at det å ha aner utenfor Norges grenser ikke førte til mindre fedrelandskjærlighet (Nielsen 1886). For å bevise dette foretok Nielsen en gjennomgang av opprinnelsen til det norske borgerskapet og disses slektsnavn. Det var, ifølge hans undersøkelser, et større utenlandsk innslag blant Bergens familier enn blant Kristianias familier. I Bergen, kunne han opplyse, hadde kun om lag en tredjedel av de øvre lag norsk opprinnelse. Generelt sett var det også slik at en del familier var blitt karakterisert som mer fremmede enn de egentlig var. Flere slekter hadde 14

opprinnelig norske navn som over tid hadde fått et utenlandsk preg gjennom endringer i stavemåte og uttalelse. Nielsen understreket også at innslaget av utenlandske aner i de øvre sjikt ikke var et problem. Dette måtte snarere forstås som en konsekvens av at de med høyest intelligens, i landets lille elite, ble henvist til en mindre krets av likestilte. Det var naturlig at de derfor søkte utenlands både i private og profesjonelle øyemed, om det høyeste samfunnsjikt skulle fortsette å være utviklingens spydspisser og bærere av et lands intelligens. Slik kunne europeiske innflytelser bidra til at de forble naturlige drivere i kulturutvikling og modernisering (Nielsen 1886). I diskusjonen med den radikale målrørsla ble det viktig å besvare spørsmålet om hvilken innflytelse det fremmede og det utenlandske hadde på norsk kultur og tankesett. For ettertiden kan Yngvar Nielsens rase- og kulturforståelse virke selvmotsigende. Nielsen så nasjonale kulturelle og politiske forskjeller som grunnlagt i naturlige og nedarvede forskjeller. Eliten, som han i artikkelen i Morgenbladet eksemplifiserte med Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, hadde en spesiell evne til å tenke edle tanker på vegne av nasjonen. Utlendinger som tok til seg den norske innflytelsen, kunne være likeså dedikerte til nasjonen som ektefødte nordmenn (ibid.). Som en del av eliten ble man også født inn i en konservativ og overlegen overbevisning (Nielsen 1881). Slik var det fatt med den unge adelsmannen og diplomatsønnen Wedel Jarlsberg, som vokste opp i utlandet og først kom til Norge som 26-åring. Norsk var for ham da et fremmedspråk, men allikevel, skriver Nielsen, «sat han der i Utlandet og tenkte på å gjøre Norge til en konstitusjonell stat» (Nielsen 1886:20). Samtidig var det, ifølge Nielsen, en egen kraft i det norske. Nielsen var både opptatt av å rose en norsk nasjonal kultur, som hadde en særegen evne til å erobre sofistikerte elementer av det nye. Den norske nasjonalitet hadde dessuten «en særegen evne til å rive folk med» (ibid.:20). Slik kunne han også hevde at den utenlandske innflytelsen i den samfunnsmessige eliten hadde «trædt tilbake overfor det norske element» og blitt til en innflytelse som «nesten svinder ind til intet» (ibid.:13).

Sivilisasjon, kultur og trængsel Det «norske element» var altså ikke jevnt fordelt. Yngvar Nielsen anså de øvre samfunnssjikt som mer dynamiske enn de lavere. Det tok lengre tid før den utenlandske påvirkningen nådde ut til bygdene og ble inkorporert i lokale skikker. Mens eliten ifølge Nielsen raskt tok til seg nye innflytelser, så hadde 15

bondekulturen et annet utviklingstempo. Lokalbefolkningen i hans reisebeskrivelser får forskjellig karakter: Hallingdøler var små og spretne fjellfolk, med hang til drukkenskap og slåsskamp. Setesdøler hadde ekstreme religiøse og politiske holdninger (Nielsen 1881). Telemarkinger, derimot, var mer sindige og rasjonelle (Nielsen 1911). Nordlendinger anså han som intelligente om enn trege, antagelig et resultat av vintermørke og isolasjon (ibid.). Nielsen bruker innsamlete gjenstander til å bekrefte sin tankegang om ulike befolkningers utviklingspotensial. Bjørn Sverre Hol Haugens kapittel viser hvordan Nielsen så norske folkedrakter og smykker som resultat av bondens saktmodige tilegning av europeiske moter. Samtidig var bondekulturen i stadig endring. Blant folkedraktene i Norge var det kun den samiske som fremdeles hadde en forbindelse til egne middelalderske draktskikker, ifølge Nielsen. Som også Pedersen, Fjellheim og Pareli beskriver, tilgodeså ikke Nielsen «den samiske rase» det samme utviklingspotensialet. Samene, eller «lapperne», fremviste en forunderlig seighet som primitiv stamme, skrev Nielsen i praktværket Norge i det Nittende Århundre (i Rolfsen og Werenskiold 1900). Han anså at de var i stand til å kunne forandre seg noe i levevei og klesform, men de hadde like fullt det Nielsen beskriver som konstante psykologiske trekk som gjorde at de stod langt tilbake for den norske kultu-

«Fra Sætersdalen» Foto: Anders Beer Wilse, gjengitt i bildeboken Norge, utgitt av Yngvar Nielsen i 1914.

ren: «De har redskaper i ben og tre innrisset med linjer og figurer, men disse viser ingen originalitet» (Nielsen 1900:120–121). Samene hadde, måtte Nielsen innrømme, en viss farvesans, og kvinnene kunne rett nok sy, men de manglet helt evner til å tilegne seg høyere kulturelle mål, og tradisjoner av høyere verdi fantes ikke. De oppviste liten kreativitet, levde i nuet og deres musikalitet var primitiv, og Nielsen konstaterte at: «Deres juoiging svarer kun ufullkomment til andre folkeslags dikterkunst. De eier ikke gamle tradisjoner, kjenner ikke sin egen opprinnelse, ei heller sin rases vandringer. Deres syn, handler om å dele sine dyr her og nå, de går ikke utover øyeblikkets behov, og de er lykkelige så lenge disse er oppfylt» (ibid.:173). Beskrivelsene ligner de som i datiden også ble gjort av ikke-europeiske kulturer. Mange folkeslag ble beskrevet som naturnære og primitive. Primitivitet omfattet både moral, kultur og teknologi. Slik kunne det europeiske kolonialiseringsprosjektet legitimeres: Det dreide seg om å fremme menneskehetens utvikling, om å bringe sivilisasjon og fremskritt til alle verdensdeler (Johansen 2008). Nielsen skriver nordmenn inn i datidens koloniale ekspansjoner. Nordmenn var «koloniserende opdagere», som «opretholder Civilisationen lige til Spidsen af Nordkap» (Nielsen 1911:135–136). Kolonisering innebar ikke bare territoriell ekspansjon, men også kulturutvikling. Og nordmenn hadde suksess i så henseende: «Norrønafolket er som Helhed Nordens pionerer. Det ligger os i blodet. (…) Den norske Rase har bredt sig ud over en Vældig Del av Jordkuglens Overflade. (…) Vi har omslynget det Nordlige Atlanterhav og vi har fyldt dets Øer med en Kultur, som har faaet sin Rod helt fra os» (ibid.:134). I norsk sammenheng dreide datidens koloniserende innsats seg ofte om samene, og Yngvar Nielsens reiser tok ham til flere deler av det som i dag heter Sápmi. For Nielsen var jordbruksvirksomhet sivilisasjonsfremmende, mens den nomadiske reindriften var primitiv. Nielsen var på ingen måte alene om disse perspektivene. Europeiske staters fortrengning av urfolk ble generelt sett som siviliserte fremskritt. Det ble på høyeste nivå diskutert det uunngåelige ved at naturnære, primitive kulturer døde ut og forsvant. Nielsen skriver: «Deres Mongolske rase svarer ikke til vår tid og Kultur» og «Vi staar midt i nye kulturstrømme der vil virke mægtig også indover Fjeldenes ødemarker. Og oprettholde deres Kultur vil bare medføre komplikasjoner» (Nielsen 1900:171). I boken Det halve kongerige. Over Nordland og Finmarken til Boris Gleb: gammel historie og nye reiser (Nielsen 1911) understreker imidlertid Nielsen at konstateringen av samisk primitivitet og kulturell underlegenhet ikke var en oppfordring til vold: «Skal dette lille mongoloide folk forsvinne maa det ialdfal ske uden Brøde fra vor Side» (ibid.: 174). Det fantes dessuten, mente han, et 17

lite håp om at urfolket kunne la seg omvende til det norske, at de ville «kunne lempe sig mere og mere efter sine norske og svenske Naboers Kultur» (Nielsen 1911:174). Dersom en la til rette for at de fikk større kjennskap til den norske kulturen, kunne en også skape økt forståelse mellom folk, «mens det endnu er tid» (ibid.:174). Et grep for å fremme en slik økt forståelse som Nielsen diskuterte, ville være å oppheve beskyttelsen av den svensk-norske reindriften som var nedfelt i Lappekodisillen i Grensetraktaten av 1751 (Nielsen 1900). Dersom reindrifteierne mistet sin beiterett og sin juridiske beskyttelse, og dersom norske grunneiere fikk ubestridt rett til landskapet, så ville også det nomadiske levesettet med nødvendighet etter hvert gå under. I 1889 fikk Nielsen et stipend for å undersøke samisk bosetting fra Namdalen og sørover, langs svenskegrensen. Lappekodisillen av 1751 syntes allerede på dette tidspunktet å motivere hans feltarbeid. Gjennom noen knappe uker studerte han lokale kilder om samefolkets historiske bevegelser nordfra og sørover. Basert på disse undersøkelsene lanserte han under et foredrag i Det norske Geografiske Selskab sin «fremrykningsteori». Her hevdet han at samer først hadde beveget seg sørover til disse traktene på 1600- og 1700-tallet. Det fantes dermed ikke, hevdet han, noen dokumentasjon på at samer hadde vært i traktene lenger enn de fastboende jordbrukerne og grunneierne. Hans undersøkelse lå til grunn

Samer på Flanderborg i Røros år 1895. Foto: statsgeolog Gunnar Holmsen, falt i det fri, fra Nasjonalbibliotekets bildesamlinger.

Lappekodisillen av 1751. Gjengitt med tillatelse fra Arkivverket.

for Lappekommisjonens innberetning til Stortinget i 1892, som konkluderte med at reineierne i området ikke kunne påberope seg alders tids bruk og kreve beiterett, slik de lenge hadde gjort. Senere kommenterte Nielsen saken ytterligere: «Det har været fablet meget om gammel utbredelse av lapperne over sydlige Norge og for femti år siden troddes det at der på Hardangerviden forekom efterladenskaper fra gamle tiders jakt, som skulle være vidnesbyrd over at der hadde levet lapper der.» Slike påstander var «som grepet ut av løse luften», hevdet han (1900:123). Kulturvitenskapens politiske og ideologiske intervensjon er i dette tilfellet slående. Sverre Fjellheim viser i sitt kapittel hvordan Nielsens fremrykningsteori baserte seg på et svært selektivt kildemateriale, og at hans teori har fått katastrofale virkninger for den sørsamiske kulturen helt frem til vår egen tid. Nielsens forståelse var, som allerede beskrevet, tidstypisk, noe også Steinar Pedersen ettertrykkelig viser i sitt kapittel. Dette var en tid da den samiske tilstedeværelsen var et viktig anliggende i en ny nasjon. Norges grense til nabolandene i nord var også et viktig politisk og strategisk tema. Kautokeino-opprøret 19

i 1852 var en åpenbart dramatisk hendelse. I opprør mot representanter for den norske stat og deres undertrykkelse ble lensmann og handelsmann drept, mens sognepresten og medlemmer av øvrighetens husstander ble pisket. To av lederne for opprøret, Mons Somby og Aslak Hætta, ble straffet med halshugging (1854), mens tre andre ledere, Ellen Skum, Henrik Skum og Lars Hætta, fikk straffen sin omgjort til livsvarig straffarbeid. Også 13 andre opprørere fikk lange straffarbeidsstraffer (Mathisen 2019; Zorgdrager 1997). Yngvar selv var bare fire år gammel da opprøret fant sted. Kautokeino-opprøret var imidlertid nært på ham i den forstand at han var venn med, og studerte sammen med, sønnen til den drepte handelsmann Ruth. Nielsen beskrev de elendige forholdene som familien Ruth endte i etter farens død, og hvordan hertugen av Roxborough (som leide fiskeretten til Altaelva i mange år fra 1862) påtok seg å betale for unge Ruths utdannelse (Nielsen 1911). Betydningen av de samiske landområdene for en ung stat med en raskt voksende befolkning ble også tydelig i de mange lovarbeidene som i denne perioden hadde til hensikt å begrense samiske liv og virksomheter. Den første svensknorske lappekommisjonen ble nedsatt gjennom kongelig resolusjon 1. april 1843. Som Fjellheim også beskriver, etablerte Felleslappeloven av 1883 reindriftens kollektive erstatningsplikt overfor bøndene. Tilleggslappeloven av 1897 strammet inn reglene ytterligere. Karlstadkonvensjonen av 1905 begrenset de svenske samenes rett til reinbeite i Norge. Det ble presisert fra mange hold hvor viktig det var med en koloniserende, norsk jordbruksbefolkning i nord (Bull 1997). Etter 1888

Lensmannsgården i Kautokeino. Foto: Sophus Tromholt, ca.1882, falt i det fri, fra Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

Skoleungdom i Kautokeino. Foto: Sophus Tromholt, ca. 1882, falt i det fri, fra Spesialsamlingene ved Universitets biblioteket i Bergen.

var det kun norske og svenske statsborgere som kunne erverve jord i Finnmark, og for å bli norsk statsborger var det et krav at man snakket norsk. I den nye Jordsalgsloven av 1902 ble språkkravet også etterfulgt av et krav om at kjøpere av eiendom måtte gjøre nytte for seg som jordbrukere, og at norskkunnskap ikke var tilstrekkelig, men at de også måtte benytte det til daglig bruk (NOU 1984:18). Ikke alle delte Nielsens forståelse av samisk kultur. Det fantes andre akademikere fra tiden etter Kautokeino-opprøret som hadde et annet syn. Blant dem var språkforskeren Nils Joachim Vibe Stockfleth (1787–1866), som også spilte en aktiv rolle i hendelsene forut for Kautokeino-opprøret. Jens Andreas Friis (1821–1896) og etter hvert Just Qvigstad (1853–1957) var blant vitenskapsfolk som studerte samisk språk og kultur, og som dessuten engasjerte seg på samenes side politisk. Stockfleth, som riktignok ikke var tilhenger av det som ble forstått som læstadiansk vranglære, argumenterte for at samene hadde en hellig rett til sitt eget språk og nasjon, og at det ville være til samfunnets gode om dette folket fikk lov til å utvikle sin kultur. Disse nevnes sjelden i Nielsens skrifter. Nielsen brukte derimot tid på Muitalus Samiid Birra – En bog om Lappernes liv (Turi 1910), som regnes som den første skjønn- og faglitterære publikasjonen av en samisk forfatter. Samarbeidet mellom den danske filologen Emilie Demant Hatt (1873–1958) og reineieren Johan Turi ble behørig kommentert av Nielsen 21

Yngvar Nielsen var en sentral og omstridt figur i norsk kulturvitenskap og politikk fra 1870-tallet og frem til sin dĂ¸d i 1916. Han var utdannet historiker, og ble professor i etnografi og geografi. I nesten 40 ĂĽr var han bestyrer ved Etnografisk Museum ved universitetet i hovedstaden. Han var ogsĂĽ en viktig figur i etableringen av Den Norske Turistforening, Det norske Geografiske Selskab og Norsk Folkemuseum. Kulturvitenskapenes samfunnsformende kraft er et overordnet tema for denne boken. Yngvar Nielsen bedrev strategisk historieskriving, og han ordnet det norske folk og andre folkeslag hierarkisk. Han kartla naturen som industri- og turistlandskap, og han etablerte kulturhistoriske og etnografiske samlinger. Bokens forfattere tar utgangspunkt i ulike deler av Nielsens mangfoldige og ofte kontroversielle akademiske verk. Hans tilsynelatende fragmenterte virksomhet har sine sammenhenger, og disse blir utforsket i boken. Camilla Ruud er kulturhistoriker og museolog med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Gro Ween er antropolog og fĂ¸rsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

ISBN: 978-82-8104-399-2

Orkana Akademisk