En deltidsindianer by Orkana

EN NEW YORK TIMES BESTSELLER

s r n E iane d n i þ s d i t l e de g di

g i d n e t s r l e l f K n u n f sa O B G A D ORKANA

SHERMAN ALEXIE “Det er ingen tvil om at denne boka kommer til å vinne priser og bli forbudt om et års tid” NEIL GAIMAN

ORKANA

En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian

av Sherman Alexie Illustrert av Ellen Forney Oversatt av Lisa Vesterås, MNO

Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen/Utgitt etter avtale med Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, København Copyright © 2007 by Sherman Alexie Illustration Copyright © 2007 by Ellen Forney First Edition: September 2007 Karakterer og hendelser skildret i denne boken er oppdiktede. Likheter med ekte personer, levende eller døde, er tilfeldig og ikke forfatterens hensikt. Sats: Björk Bjarkadottir Omlagsdesign: Björk Bjarkadottir Trykk: Inprint Isbn: 978-82-8104-208-7 © Orkana forlag as 2014 Orkana forlag as, 8340 Stamsund www.orkana.no, post@orkana.no

Til Wellpinit og Reardan, hjembyene mine

Det finnes en annen verden, men den er i denne verdenen. W.B. Yeats

Månedens blåveisklubben

Jeg ble født med vann på hjernen. Ok, det er ikke helt sant. Egentlig ble jeg født med for mye cerebral spinalvæske i hodet. Men cerebral spinalvæske er bare et fint, medisinsk ord for hjerneolje. Og hjerneolje fungerer på samme måte som motorolje, den får ting til å gli raskt og lett. Men rare meg, jeg ble født med altfor mye olje, sånn at alt ble tykt og gjørmete og ekkelt og bare rot. Tenke- og puste- og leve-maskinen min ble oversvømt og skikkelig treg. Hjernen min drukna i olje, rett og slett. Men det høres veldig teit og rart ut, som om hjernen min

var en frityrkoker, så det føles mer seriøst og poetisk og presist å si: ”Jeg ble født med vann på hjernen.” Ok, det er kanskje ikke en veldig seriøs måte å si det på. Kanskje hele greia faktisk er teit og rar. Men seriøst, tror du mamma og pappa og storesøsteren min og bestemor og alle søskenbarna og tantene og onklene mine syntes at det bare var teit og rart da legene åpna den lille skallen min og sugde ut alt det overflødige vannet med en liten støvsugeraktig sak? Jeg var bare seks måneder gammel, og egentlig skulle jeg ha krepert under operasjonen. Og selv om jeg på et eller annet merkelig vis overlevde ministøvsugeren, skulle jeg egentlig blitt alvorlig hjerneskada og levd resten av livet som grønnsak. Vel, jeg overlevde åpenbart operasjonen. Jeg kunne jo ikke skrevet dette hvis ikke, men jeg har alle mulige slags problemer på grunn av den. For det første hadde jeg førtito tenner. Folk har vanligvis trettito tenner, ikke sant? Men jeg hadde altså førtito. Ti mer enn vanlig. Ti mer enn normalt. Ti mer enn andre folk. Jeg hadde så mange tenner at jeg nesten ikke klarte å lukke munnen. Jeg gikk til tannlegen her i reservatet for å få trukket noen av dem sånn at jeg kunne spise ordentlig og ikke som en siklende åtseleter. Men vi får bare dekka tannlegetjenester én gang i året, så jeg måtte trekke alle de ti ekstra tennene på én dag. Og ikke nok med det: Den hvite tannlegen tror at indianere bare føler halvparten så mye smerte som hvite folk gjør, så han gir oss bare halvparten så mye smertestillende. For en drittsekk, eller hva?

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

Vi får også dekka briller bare én gang i året, og de tilbyr bare én type, noen svære, stygge plastikkgreier. På grunn av hjerneskaden er jeg nærsynt på det ene øyet og langsynt på det andre, så de stygge brillene mine er skikkelig skjeve, fordi øynene mine er skjeve. Jeg får ofte hodepine fordi øynene mine er fiender, på en måte, akkurat som et gammelt ektepar som ikke tåler trynet på hverandre lenger. Og jeg begynte med briller da jeg var tre år, så jeg løp rundt i reservatet som en tre år gammel bestefar. Og ja, tynn. Hvis jeg snudde meg til siden, ble jeg rett og slett usynlig. Men hendene og føttene mine var gigantiske. Jeg brukte størrelse 45 i sko da jeg gikk i tredje klasse! Med de svære pailabbene og den tynne kroppen så jeg ut som en L der jeg gikk. Og hodet mitt var enormt. Legendarisk stort. Det var så digert at hodene til de andre ungene gikk i bane rundt det. Noen av dem pleide å kalle meg for Kloden. Bøllene pleide å ta tak i meg, snurre meg rundt, peke på et punkt på hodet mitt og si: ”Dit har jeg lyst til å dra!” Som du skjønner, så jeg skikkelig teit ut, men det var det indre som var verst. For det første fikk jeg anfall. Minst to ganger i uka. Så jeg ødela hjernen min jevnlig, kan du si. Men greia er at jeg fikk disse anfallene fordi jeg allerede hadde en hjerneskade, så sårene mine sprakk opp igjen hver gang jeg fikk anfall. Jepp – hver gang jeg fikk anfall, skada jeg skadene mine enda mer. Jeg har ikke hatt anfall på sju år, men legene sier at jeg er ”disponert for anfall.”

Disponert for anfall. Høres ikke det skikkelig poetisk ut? Dessuten stamma og lespa jeg. Eller kanskje jeg bør si at jeg s-s-s-stamma og lesssssspa. Man skulle ikke tro at talefeil kunne være livstruende, men det skal jeg si deg, at det finnes ikke noe farligere enn å være en tenåring som stammer og lesper. En femåring som stammer og lesper, er søt. Pokker heller, de fleste barnestjerner har stamma seg fram til verdensberømmelse. Og stamming og lesping er fremdeles ganske søtt når du er seks, sju eller åtte år, men alt forandrer seg i tiårsalderen. Etter det er du bare en tomsing hvis du stammer eller lesper. Og hvis du er fjorten, som meg, og fremdeles stammer og lesper, så er du fullstendig åndssvak. Alle i reservatet kaller meg åndssvak omtrent to ganger om dagen. De kaller meg åndssvak når de gir meg juling eller stapper hodet mitt i do eller bare klapper til meg. Jeg skriver ikke ned denne historien sånn som jeg faktisk snakker, for da ville jeg vært nødt til å kjøre på med stamming og lesping, og du ville begynt å lure på hvorfor i all verden du sitter og leser en historie som er skrevet av en så åndssvak fyr. Vet du hva som skjer med åndssvake i reservatet? Vi blir banka opp. Minst en gang i måneden. Jepp, jeg er æresmedlem i månedens blåveis-klubben. Selvfølgelig har jeg lyst til å være ute. Alle barn har lyst til å være ute. Men det er tryggere å holde seg inne. Så jeg sitter stort sett på rommet mitt og leser og tegner tegneserier.

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

Her er en tegning av meg:

Jeg tegner hele tida. Jeg lager tegninger av mamma og pappa, av søsteren min og bestemor, av bestevennen min, Rowdy, og av alle de andre i reservatet. Jeg tegner fordi ord er så uforutsigbare. Jeg tegner fordi ord ikke strekker til. Hvis du snakker og skriver på engelsk, eller spansk, eller kinesisk, eller et annet språk, er det bare en viss prosent av verdens befolkning som vil skjønne hva du mener. Men hvis du tegner en tegning, kan alle forstå den. Hvis jeg tegner en tegning av en blomst, så kan alle menn, kvinner og barn i verden se på den og si: ”Det er en blomst.”

Så jeg tegner fordi jeg vil kommunisere med verden. Og jeg vil at verden skal legge merke til meg. Jeg føler meg viktig når jeg har en blyant i hånda. Jeg føler at jeg kan bli noe viktig når jeg blir stor. Kunstner, kanskje. Kanskje en berømt kunstner. Kanskje en rik kunstner. Det er den eneste måten jeg kan bli rik og berømt på. Bare se på verden. Nesten alle mørkhudede som er berømte, er kunstnere. De er sangere og skuespillere og forfattere og dansere og regissører og poeter. Så jeg tegner fordi jeg føler at det er min eneste sjanse til å komme meg vekk herfra på. Jeg tror at verden er full av demninger som brister, og elver som går over sine bredder, og tegningene mine er bitte små livbåter.

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

Hvorfor kylling betyr så mye for meg

Ok, så nå vet du at jeg tegner. Jeg tror faktisk at jeg er ganske flink til det også. Men uansett hvor flink jeg er, så kan ikke tegningene erstatte mat eller penger. Jeg skulle ønske jeg kunne tegne et smørbrød med peanøttsmør og syltetøy, eller en neve med tjuedollarsedler, og så trylle sånn at de ble virkelige. Men det kan jeg ikke. Ingen kan det, ikke engang den mest utsultede tryllekunstneren i verden. Jeg skulle ønske jeg var tryllekunstner, men jeg er bare en stakkarslig reservatunge som bor sammen med den stakkarslige familien sin, i stakkarslige Spokane indianerreservat.

Vet du hva som er verst med å være fattig? Kanskje du allerede har regna deg fram til det: Fattigdom = tomt kjøleskap + tom mage Og ja, det hender at vi hopper over et måltid og bare får søvn til middag, men jeg vet at foreldrene mine før eller senere vil komme hjem med en bøtte med Kentucky Fried Chicken. Original oppskrift. Og vet du hva, av en eller annen merkelig grunn så smaker maten bedre når man er sulten. Det finnes ikke noe bedre enn et kyllinglår når du ikke har spist på atten og en halv time (omtrent). Og tro meg: Et saftig kyllinglår kan få hvem som helst til å tro på Gud.

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

Sult er med andre ord ikke det verste ved å være fattig. Nå spør du sikkert: ”Ok, ok, herr sultekunstner, herr pratmaker, herr bare-sorgen, herr hemmelige oppskrift – hva er det verste ved å være fattig?” Greit, jeg skal si deg hva som er det verste. Forrige uke ble bestevennen min, Oscar, skikkelig syk. Først trodde jeg at han hadde fått heteslag eller noe sånt. Jeg mener, det var en helt vilt varm julidag (39 varmegrader og 90 prosent luftfuktighet), og det var mange folk som fikk heteslag, så hvorfor skulle ikke en liten hund med masse pels få det? Jeg prøvde å gi han litt vann, men han ville ikke ha. Han lå i senga si med røde, blanke og verkende øyne. Han klynka av smerte. Når jeg tok på han, hylte han som en gal. Det virka som om nervene hans lå utenpå huden. Jeg tenkte at han ville bli bedre når han fikk hvilt litt, men så begynte han å kaste opp, og så fikk han diaré og skjelveanfall; de små beina hans sparka og sparka og sparka. Greit, Oscar var bare en bastard, men han var det eneste levende vesenet jeg kunne stole på. Han var mer pålitelig enn foreldrene mine, bestemor, tantene og onklene mine, søskenbarna mine og storesøsteren min. Jeg hadde lært mer av han, enn av noen av lærerne mine. Seriøst, Oscar var et bedre menneske enn noe menneske jeg kjenner. ”Mamma,” sa jeg, ”vi må ta Oscar til dyrlegen.” ”Det går nok bra med han,” svarte hun. Men hun løy. Øynene hennes blir alltid mørke i midten når hun lyver. Hun er Spokane-indianer og dårlig til å lyve – noe som ikke gir mening i det hele tatt. Vi indianere burde strengt tatt vært skikkelig gode til å lyve, tatt i betraktning hvor ofte vi er blitt løyet til.

”Han er skikkelig syk, mamma,” sa jeg. ”Hvis vi ikke tar han til dyrlegen, kommer han til å dø.” Hun stirra hardt på meg. Og øynene hennes var ikke mørke lenger, så jeg visste at hun kom til å si sannheten. Og tro meg, noen ganger er sannheten det siste du vil høre. ”Junior, gutten min,” sa mamma. ”Jeg er lei for det, men vi har ikke penger til Oscar.” ”Jeg kan betale tilbake,” sa jeg. ”Jeg lover.” ”Kjære deg, det koster flere hundre dollar, kanskje flere tusen.” ”Jeg kan betale tilbake det dyrlegen koster. Jeg kan få meg en jobb.” Mamma smilte trist og klemte meg skikkelig hardt. Herregud, hvor dum var jeg, egentlig? Hva slags jobb kan en indianergutt få, liksom? Jeg var for ung til å deale blackjack på kasinoet, det var bare femten gressplener i hele reservatet (og eierne klippet dem selv), og den eneste avisruta var det en av de eldre, Wally, som tok seg av. Og han trengte bare å levere femti aviser, så jobben hans var egentlig mer som en slags hobby. Det var ingen ting jeg kunne gjøre for å redde Oscar. Ingen ting. Ingen ting. Ingen ting. Så jeg la meg ned på gulvet og klappa han på hodet og hviska navnet hans i flere timer. Så kom pappa hjem fra hvor-han-nå-hadde-vært, og han og mamma hadde en av disse lange samtalene, og så bestemte de noe uten meg. Og så gikk pappa og henta geværet og kulene fra skapet. ”Junior,” sa han. ”Ta med Oscar ut.”

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

”Nei!” skrek jeg. ”Han lider,” sa pappa. ”Vi må hjelpe han.” ”Du kan ikke gjøre det!” ropte jeg. Jeg hadde lyst til å slå pappa i ansiktet. Jeg hadde lyst til å slå til han begynte å blø. Jeg hadde lyst til å slå han i øyet sånn at han ble blind. Jeg hadde lyst til å sparke han i ballene sånn at han besvimte. Jeg var rødglødende av raseri. Vulkanrasende. Tsunamirasende. Pappa bare så på meg med verdens tristeste øyne. Han gråt. Han så svak ut. Jeg hadde lyst til å hate han fordi han var så svak. Jeg hadde lyst til å hate mamma og pappa fordi vi var fattige. Jeg hadde lyst til å klandre dem for at hunden min var syk, og for all sykdom i hele verden. Men jeg kan ikke klandre mamma og pappa for at vi er fattige, for mamma og pappa er tvillingsolene som jeg går i bane rundt, og verden ville EKSPLODERE uten dem. Og det er ikke akkurat som om mamma og pappa ble født rike. Det er ikke akkurat som om de har spilt bort alt vi eide. Mamma og pappa hadde fattige foreldre, som hadde fattige foreldre, som hadde fattige foreldre, helt tilbake til de aller første fattige menneskene i verden. Adam og Eva skjulte sine edlere deler med fikenblader. De første indianerne skjulte sine edlere deler med sine egne, små hender. Men helt alvorlig, jeg vet at mamma og pappa hadde drømmer da de var unge. De drømte om å være noe annet enn fattige, men de fikk aldri sjansen til å bli noe, for det var ingen som brydde seg om drømmene deres.

Mamma ville ha studert hvis hun hadde fått sjansen. Hun leser fremdeles bøker som en gal. Hun kjøper bøker i kilovis. Og hun husker alt hun leser. Hun kan sitere en hel side utenat. Hun er en menneskelig båndopptager. Seriøst, mamma kan lese hele avisen på et kvarter og etterpå kan hun ramse opp alt sammen: baseballresultatene, hvor det er krig, hvem som vant i Lotto og den høyeste temperaturen i Des Moines, Iowa. Hvis pappa hadde fått sjansen, ville han ha blitt musiker. Når han er full, pleier han å synge gamle countrylåter. Og blues. Og han er skikkelig god. Proff. Han kunne ha spilt på radio. Han spiller gitar, og litt piano. Og han har den gamle saksofonen sin fremdeles. Den er alltid blankpusset, som om han skal på bandøvelse når som helst. Men vi reservatindianere får ikke lov til å realisere drømmene våre. Vi får ikke slike muligheter. Eller valg. Vi er bare fattige. Det er det eneste vi er. Det suger å være fattig, og det suger å føle at du på en måte fortjener å være fattig. Du begynner å tro at du er fattig fordi du er dum og stygg. Og så begynner du å tro at du er dum og stygg fordi du er indianer. Og fordi du er indianer, begynner du å tro at du er skjebnebestemt til å være fattig. Det er en ond sirkel, og det er ingen ting du kan gjøre med det. Fattigdom gir deg ikke styrke og lærer deg ikke noe om utholdenhet. Fattigdom lærer deg bare å være fattig. Så jeg løfta opp Oscar, fattig og liten og svak som jeg var. Han slikka meg i ansiktet, fordi han elska meg og stolte på meg. Og jeg bar han ut på plenen og la han under epletreet. ”Jeg elsker deg, Oscar,” sa jeg. Han så på meg, og jeg sverger på at han skjønte hva som var i ferd med å skje. Han visste hva pappa kom til å gjøre. Men Oscar var ikke redd. Han var letta.

Det var ikke jeg. Jeg løp vekk derfra så fort jeg kunne. Jeg hadde lyst til å løpe fortere enn lydens hastighet, men ingen kan løpe så fort, uansett hvor vondt de har det. Så jeg hørte smellet da pappa skjøt bestevennen min. En kule koster bare to cent, så det har alle råd til.

En DEltiDsinDianErs FullstEnDig sannFErDigE Dagbok

En sterk, morsom og særdeles velskrevet bok om en 14-årings kamp for å skape seg det livet han ønsker. Junior er en tegneglad gutt som vokser opp på

Spokane indianerreservat. Han er født med en rekke medisinske problemer, og blir mobbet av alle bortsett fra sin beste venn. Bestemt på å få seg en utdanning, og med hjelp fra sin gamle mattelærer, begynner han på skole i den mer priveligerte nabobyen, der der iligerte nabobyen, den eneste andre indianeren er skolens maskott. Til tross for tragedier, identitetskrise og sviker-stempel, klarer Junior å takle hverdagen med vidd, humor og en god dose selvironi i kampen mot sine dårlige forutsetninger og de begrensningene som omverden setter for ham. Inspirert av sine egne opplevelser i oppveksten, forteller den prisvinnende forfatteren Sherman Alexie om ungdomstiden til en uheldig gutt som prøver å skape seg et bedre liv enn det alle forventer at han skal leve.

New York Times: Bugner av sannhet,

smerte og galgenhumor i beskrivelsen av opprivende minner fra livet på reservatet … (Denne) romanen er en uforglemmelig beskrivelse av det å takle livet i harde omgivelser, for så å komme seg vekk.