Fiolmæle

Orkana

Ingvild Heimstad Iversen Fiolmæle Forsideillustrasjonen er basert på Vindlausloftet. Foto: Sjur Fedje / Norsk Folkemuseum Og på Kvinne. Kobberstikk av Johann Heinrich Senn / Norsk Folkemuseum Design: DesignBaltic Trykk: Renessanse Media © Orkana forlag 2021 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-497-5 www.orkana.no post@orkana.no

«… med sannheten er det på samme måte som med uvitenheten: så lenge den er skjult hviler den i seg selv.»

(Filipsevangeliet, vers 123)

Ringvassøya, 1654.

Gården Elvevoll ved Langsundet var blant de største og gjeveste i hele området, med flere små stuer og tilhørende gressletter rundt, en rikdom få folk i området var forunt. Den lå et stykke opp mot fjellet med utsikt utover havet. To elver rant ved dens side, derav navnet Elvevoll. Tausene og drengene som fikk arbeide der var av de heldige. Bedre vilkår var vanskelig å finne for tjenestefolk som var usynlige, som ikke var noe verdt annet enn når skatt og gjeld skulle betales.

Margrete var blant dem. Det var fornøyelig å være på Elvevoll gård hos familien Heggelund, spesielt nå som våren var kommet.

Likevel var det noe som ikke føltes godt. For øyeblikket strevde hun med å få den ene hesten til gårdsfolket inn i en inngjerding.

Tålmodig lokka hun, smatta med tunga, halte og dro, men øket sto fast. Margrete var kjent for sin tålmodighet. Roen hun brukte å ha inni seg, fikk vanligvis dyra til å slappe av, lystre, men i dag var hun rastløs, og hesten ville ikke rikke seg. Det var noe inni henne som ikke ville holde roen. Hun smelte hånda på hestens bak, den rista på hodet, gikk ett skritt frem, for så å trekke seg steilt tilbake igjen.

Hun skulle til å gi den et klask til på baken, et hardere, da hun hørte noen tråkke i gresset. Den eldre tausa Birgitta, stilte seg ved bringen til hesten. Hun la den ene hånda bestemt over nakken på den, den andre strøk hun rolig over mulen, hviska noe til den, og da hun så bevegde seg fremover, gikk den velvillig med og lot seg føre gjennom porten til inngjerdingen.

«Hva er det med deg i dag?»

Margrete rista bare på hodet, for svar hadde hun ikke.

«Heimlengsel», sa Birgitta og nikka.

Det var lenge sida Margrete hadde vært hjemme, flere uker.

Og da matmor med sin fine blå kjole kom til henne etter middag 7

og sa at hun fikk dra hjem for et par dager, løp hun på kammerset og gikk til hylla der lampa sto. En liten, hvit stein lå der. Hun strøk over den glatte overflata, tenkte på søster som hun snart skulle se, og putta steinen i forklelomma som var knytta rundt midja på kjortelen.

Margrete og Birgitta ble ført med båt til familiens gamme.

Det knaste hardt i fjæresteinene da de tråkka ut av båten. Margrete så på de grønne skuddene som spratt ut av bjørka, hørte småfuglene kvitre. Om de kvitra godt eller dårlig, var vanskelig å høre.

Kanskje noe imellom? Hun hørte Birgittas skritt bak seg.

Ingen sto utenfor og tok imot henne. Søster? Så underlig stille det var. Ingen sauebrek eller muntre, arbeidsomme stemmer.

Margrete slo opp døra til gammen. Det var like stilt inne. Hun blunka noen ganger for å venne seg til mørket. Kun et lite lys var tent, men det var nok til å vise henne at gammen ikke var tom.

Hele familien var der. Mor eatni, far áhčči og de to brødrene hennes. Hun lette videre. Noen lå på fella som eatni satt ved. Pusten ble tyngre, hjertet slo hardere. Margrete løp de fire skrittene det tok å komme til søsters fell. Mor eatni satt ved søsters side, hun så ikke mot Margrete, men sa med gråt i stemmen, sart og hakkete: «Hun er så svak.»

Margrete bøyde seg foran mor eatni, over søster. Et lite grått ansikt lå delvis dekka av et brunt strieteppe. Hun ville gå nærmere, men mor eatni satt som klistra inntil, slapp henne ikke til.

«Søster?»

Stemmen hennes hadde nesten ikke pust. Søster åpna de matte øynene og stirra, og sola skinte et øyeblikk, før øyenlokkene på nytt gled ned. Margrete dytta mor eatni unna, fiska frem steinen fra lomma, strøk den over kinnet til søster. Følte hun den glatte flaten? Søster som hadde samla på stein sida hun var to år gammel og nå var hun åtte år.

8

Birgitta kom inn, far áhčči måtte med harde grep trekke mor eatni vekk, slik at Birgitta kunne sette seg ved søster. Hele familien sto tett rundt, mor eatni, far áhčči, brødrene, bestemor ahkku.

Søster lå helt stille, pusta hun? Birgitta kikka inn i munnen på det blød­ende tannkjøttet. Søster kremta lavt. Margrete snudde seg vekk. Hun lever, sa hun til seg selv.

Birgitta tok med seg hele familien utenfor gammen. Øynene var blanke da hun sa: «Dere vet hvilken sti hun nærmer seg.»

Mor eatni rista på hodet. Det gnistra i øynene til Margrete.

«Nei, hun skal ikke …».

Hun kunne ikke si ordet høyt, og sa heller: «Hun skal leve.»

«Søster har ikke gjort mer galt enn andre.»

«Dere må være sterke, be om godt», sa Birgitta, før hun forlot dem.

Margrete så mot den lille på fella. Hun hadde lært at om man utførte godt, ville det gode komme til en. Og hver dag hadde familien gjort godt, så den ulykka som hadde slått til hos dem nå, var det deres skyld?

Mor eatni folda hendene og ba til Gud. Hun messa høyt, mens Margrete tømte bøtter med lort som sto ved sida av, det kom fra søster, mor eatni burde tatt det for lengst. Margrete kosta og skylte kluter for å legge på søsters panne. Alt gjorde hun mens sinnet banka i henne. Førte hendene og kroppen frem i raske bevegelser.

Far áhčči rista på hodet.

«I vår familie har vi gitt njálggaháiruohtas mot slik sykdom.»

Han sa ikke mer, men Margrete visste hva han la i ordene, hun var femten år og ikke noen idiot, hun visste mye om slikt. Masse.

«Rosenrot er en plante som kan være farlig», sa mor eatni og bablet videre på norsk om noe nabokona hadde fortalt.

Margrete kunne ikke la være: «Hva slags nytte kan Gud gjøre?

Njálggaháiruohtas har alltid fungert. Det sier bestemor ahkku.»

9

Far áhčči var taus, men Margrete visste at han var enig. Áhčči hadde fortalt mange ganger om familiemedlemmer som hadde blitt kurert av forskjellige urter og planter. Hva nabokona sa, var dem likegyldig.

Margrete oppsøkte matmor på Elvevoll noen dager etter, på veien gjentok hun i hodet de norske ordene hun skulle bruke.

«Kan du tilkalle doktor til søster?»

Matmor stirra på henne.

«Det koster meget. Du har ikke nok penger», svarte hun.

Svart bitterhet kom med ordene. Hvem brydde seg vel om penger når noen var syke? Sinnet banka og ville ut, men Margrete holdt det igjen. Hvem andre kunne hjelpe? Måtte hun ta saken i egne hender?

I den ene kroken av stua lå søster på et lag av saueull. Margrete satte seg ned ved sida av henne. Hun la de små hendene i sine.

«Du må bli frisk. Kjemp!» hviska hun, så knytta hun en rød ulltråd i håret hennes, for hell og lykke.

Pusten til den lille var tung. Leppene bleke og tørre.

Mor eatni satte gryta på en flat stein ved det åpne ildstedet midt i den lille gammen deres. Hun kom bort til døtrene sine, satte seg på gulvet og lukka de rødsprengte øynene. I løpet av få dager hadde eatni fått dype rynker i panna. Harde linjer som strakte seg i tre lag. Den midterste rynken var splittet, to furer som strakte seg mot hverandre, men like før de skulle møtes mot midten, buet de unna.

Det var flammer i ildstedet. Knitter derfra brøt seg inn i stillheta. Sola sendte lys gjennom gluggen i taket.

Lent mot veggen, ved sida av søster, sto veven. Trestokker ramma den inn. To steiner hang på hver side og fungerte som tyngde i renninga. Eatni hadde fått et oppdrag av en av handels10

mennene på stedet; hun vevet en ull-lapp som skulle dekke over et hull i det dyrebare seilet til en åttring. Hun hadde ord på seg for å være fingernem.

«Vi har hverandre. Det er godt. Det bruker du alltid å si», trøstet Margrete.

Kanskje sa hun det mer til seg selv enn til mor eatni, til den indre uroen som økte når hun ikke var i handling, når hun ikke kunne legge sinnet over i et redskap.

Mor eatni hadde mistet et par ganger da hun gikk bantung, men kunne anse seg som en av de heldige. Både mann og alle unger levde. I tillegg var Jon, far áhčči, høvedsmann på en av fiskebåtene, en stødig treroring. Selv om de hadde mye gjeld og skyldte flere våg med tørrfisk, klarte de seg. Brødrene til Margrete var ute og rodde fiske på det store blå med áhčči. Elleve og tretten år gamle var de.

Og så hadde de søster. Hun var liten, men hadde vært sterk, gråt sjelden, og hun var flink å arbeide, både med veven og dyra.

Av áhčči hadde Margrete lært å lage og sette ut fangstsnarer til småvilt og fugler. De laga dem av kvister og dyresener. Om vint­ eren benytta hun seg av den fangstmetoden, og ofte brukte hun tørkede bær som åte. Men nå om sommeren jakta hun med pil og bue.

Margrete tråkka i lyng og mose. Hun tenkte på alle usynlige krefter som fantes i naturen. Da hun var unge, hadde familien i tunge perioder ofra fisk til kreftene på den andre sida. De hadde lagt ut fisk ved den hellige steinen og bedt om at det gode skulle komme til dem. Men det var lenge sida nå. Den her gangen hadde de vært i kirka og snakka med presten, som hadde bedt for søster.

Mor eatni, far áhčči og brødrene hadde bedt til Gud, Jesus og jomfru Maria, selv Margrete hadde bedt.

Hun fulgte spor hun fant, bevegde seg i et terreng der hun visste at den langørede befant seg, i fjellterrenget. Den var et sjeldent 11

bytte. Det var lettest å fange den om vinteren, spor i snøen viste veien til gjemmestedet.

Fersk hareskitt avslørte at den var i nærheta. Margrete lista seg sakte og lydløst fremover, stramma buen og sikta seg inn med bevegelser lik en snegle. Pila suste raskt av gårde og traff det grå dyret før det rakk å bli oppmerksom på faren. Det stivna til og seg mot bakken, bevegde seg fortsatt krampaktig en liten stund, før det ble liggende urørlig. Margrete løp mot byttet. Hun strøk over den slappe kroppen flere ganger. Pelsen var myk og god.

«Takk for at du ga deg til meg. At du hjelper familien min.»

Hun grep tak i bakbeina på dyret. Bar det med seg til skogkanten, til en liten, sildrende bekk, grep kniven og snitta en sprekk gjennom skinnet like foran endetarmsåpninga på byttet.

Margrete skylte omhyggelig av kjøttet, og deretter seg selv, mens hun hørte de syngende stemmene til far áhčči og brødrene nærme seg fra sjøen. Hun hengte haren over ei rå i stolpehuset der de oppbevarte mat. Hun skulle ta seg av den seinere. Deretter hasta hun inn til søster.

«Jeg har skutt en hare. Det myke skinnet skal jeg fôre innsida av lua og vottene dine med.»

Hun strøk søster over kinnet, syntes hun så et lite smil i munnvikene. Hareskinnet var ikke spesielt holdbart og sterkt, men deilig å kjenne mot bar hud. Hun var sikker på at søster ville like lua og vottene.

Smalene var rett utenfor, og spiste grådig av det ferske gresset. De bodde i gammen sammen med Margrete og familien om vinteren, og slapp ut på beite om våren, like etter at ulla var klipt.

Brødrene sto sammen i fjæra.

«Vi har fått fiskelykke. Jeg skal ned og hjelpe», sa Margrete og tenkte at den lykken måtte smitte over på søster.

12

Ute lo og diskuterte brødrene mens de klargjorde fangsten.

Midt i torskehaugen lå to store og kjøttfulle kveiter; lykkefisken de sjelden klarte å fange. Men áhčči hadde sine metoder, og var begynt å lære bort til brødrene hennes. Han hadde ei skål der han markerte hvor de ulike stedene var, og etter at han hadde latt den ligge over natta, med sjøvann i, og litt jord, kunne han lese av hvor fisken befant seg.

«Kveitegalle legger vi på sår. Da heles det raskere», sa han.

«Hvorfor det? Hva er det med kveitegalla?» spurte Margrete.

«Slik er det.»

Margrete hadde aldri slutta å stille spørsmål til faren, selv om hun ofte fikk det samme svaret. Men enkelte stunder når han tok tidlig kveld, fortalte han en historie om seg selv, noen i familien eller forfedrene. Da var det stilt i gammen, ikke en lyd hørtes annet enn hans livfulle stemme.

«Vi kan ikke gjøre annet, enn det vi må gjøre», sa áhčči.

Deretter henta han en klump med salt, tok frem kniven, holdt saltet over et tverrsnitta bord, brukte odden på kniven da han skar av små saltfliker som han drysset i gryta med kveitehodet.

«Kan vi få en noaide hit?» spurte Margrete stille. Áhčči så tankefullt på henne, så gløtta han mot eatni og rista på hodet. Margrete ville hyle til han. Hvorfor gjorde de ikke mer? Han må han lest tankene hennes.

«Du husker sist du var i kirka? Du vet.»

«Det er bare tullete geitebukker fanden sjøl rir, som holder med kirka», sa Margrete høyere enn planlagt, og nå kjente hun begge foreldrenes øyne argt mot seg. Men hun ville ikke krympe sammen i anger, for hun mente det hun sa. Gud hørte ikke på henne, og i nøden gjorde man alt som sto i ens makt, gjorde man ikke?

13

Vi befinner oss flere hundre år tilbake i en tid hvor en kvinnes kamp for å bli hørt ble ført med eget liv som innsats. Margrete jobber som taus under harde kår, men kan likevel prise seg lykkelig, hun har et godt hjem og gode arbeidsgivere. Dramatiske hendelser snur opp-ned på tilværelsen og gjennom blodslit kjemper hun for retten til å bestemme over sitt eget liv. I denne dramatiserte fortellinga får leseren innblikk i et samfunn i Nord-Norge hvor trolldomsprosessene herjet og ingen visste hvem som ble neste offer.

Ingvild Heimstad Iversen (f. 1978) er født og oppvokst i Finnmark. Hun er gift, har to døtre og jobber i ungdomsskolen som spesialpedagog og lærer i norsk og samfunnsfag.

ISBN: 978-82-8104-497-5

Orkana

www.orkana.no