Fisken og folket by Orkana

Audun Iversen (red.), Øystein Hermansen, Edgar Henriksen, John Roald Isaksen, Petter Holm, Bjørn-Inge Bendiksen, Thomas Nyrud, Kine Mari Karlsen, Patrick Berg Sørdahl og Bent Dreyer

Orkana

Innhold Forord

DEL I 1. Innledning og problemforståelse 1.1 De ulike fortellingers næring 1.2 De sprikende målsettingers næring 1.3 Verdikonflikter og dilemmaer 1.4 Hvordan løser vi verdikonfliktene og dilemmaene? 1.5 Leseveiledning

15 16 18 21 21 22

2. Norsk fiskerinæring: suksess- eller problemhistorie? 2.1 Suksesshistorien: eksportvekst og høy innovasjonsevne 2.2 Problemhistorien: Lav lønnsomhet og lav konkurranseevne 2.3 Fisken og folket: Nærings- og samfunnsutvikling 2.3.1 Variert flåte med komplekse reguleringer 2.3.2 Nærmere om industri og utvikling for ulike typer industri 2.4 En foredlingsindustri med utfordringer 2.4.1 Lønnsomhet 2.4.2 Markedene stiller nye krav 2.4.3 Arbeidskraft er kostbart i Norge 2.4.4 Produksjon av mat globaliseres

25 25 28 29 33 37 44 44 50 50 54

3. Hva former næringen? Er det fortsatt rom for politikk? 3.1 Næringen formes av globale og nasjonale utviklingstrekk 3.1.1 Verden etterspør mer sjømat 3.1.2 Europa har økende importbehov 3.1.3 Megatrender for sjømatkonsum 3.1.4 Miljøutfordringer 3.1.5 Verdikjeden er i stadig utvikling 3.2 Hvordan har politikken formet næringen? 3.2.1 Den økonomiske politikken 3.2.2 Den nordiske modellen 3.2.3 Distriktspolitikken 3.2.4 Utviklingen i sentrale lover og reguleringer i sjømatnæringen 3.2.5 Utvikling i subsidier

57 59 59 61 62 63 65 66 66 67 68 70 75

DEL II 4. Næringskunnskap 4.1 Politiske mål og verdiforankring 4.2 Perspektiv for videre analyse: Dimensjoner av bærekraft 4.3 Samfunnskontrakten: Det handler om mer enn lønnsomhet! 4.3.1 Torsk og sild: Samme rammeverk, men ulike samfunnsoppdrag 4.3.2 En ny samfunnskontrakt?

79 80 81 84 86 87

5. Lønnsomhet eller verdiskaping? 5.1 Verdiskaping, markeder og behovet for styring 5.2 Hva er den knappe faktoren? 5.3 Størst mulig verdiskaping som mål for fiskerinæringen

89 93 94 96

6. Samspill i verdikjeden 6.1 Markedsbasert høsting 6.2 Organisering og strategivalg 6.2.1 Bør industrien få eie eller disponere kvoter? 6.3 Pliktsystemet 6.3.1 Leveringsplikten i dag 6.3.2 Eksempler på forsøkte løsninger 6.3.3 Muligheter og begrensninger ved modellene

101 102 105 108 112 115 119 123

7. Førstehåndsomsetning med utfordringer 7.1 Minstepris 7.2 Kvalitet 7.2.1 Variabel råstoffkvalitet 7.2.2 Liten prisdifferensiering 7.2.3 Sløying på land: Kvalitets- og effektivitetsgevinster 7.2.4 Reguleringer og kvalitet 7.2.5 Kostnaden ved dårlig kvalitet 7.2.6 Kvalitet og flåtesammensetning 7.3 Ulovlig, uregistrert og urapportert fiske 7.3.1 Omfang og drivkrefter 7.3.2 Konsekvenser

125 127 131 132 133 135 136 138 139 140 141 143

8. Store biologiske variasjoner utfordrer moderne markeder 8.1 Sesongtopper i fisket – fordel eller ulempe? 8.2 Strukturering og landingsmønster 8.3 Kvotene kan variere mye fra år til år

145 146 158 167

9. Nærings- og befolkningsutvikling 9.1 Fiskerikommuner 9.2 Utviklingen i fiskerikommunene fra 1990 til 2014 9.3 Vinnere og tapere blant fiskerikommunene 9.4 Fra næringsaktivitet til bosetting 9.5 Ringvirkninger

173 173 176 183 190 193

10. Rasjonalisering av fiskeflåten 10.1 Hvem kan drive næringsfiske? 10.2 Overkapasitet, subsidier og kondemnering 10.3 Rasjonalisering versjon 2 – markedsbasert kapasitetstilpassing 10.4 Samfiske – en form for kvasi-strukturering? 10.5 Åpen gruppe – fri etablering og unntatt fra rasjonalisering 10.6 Effektivisering, sysselsetting og distriktspolitikk 10.7 Sammenhengen mellom overkapasitet og distriktspolitikk 10.8 Strukturering uten hensyn til industrien? 10.9 Energieffektivt fiske

197 197 199 201 207 211 212 217 221 223

11. Privatisering og ressursrente 11.1 Privatisering 11.2 Ressursrenten 11.3 Kvoteverdier 11.4 Skattlegging av ressursrenten?

229 229 231 232 235

12. Hva er en legitim fiskeripolitikk? 12.1 Legitimeringskjeden 12.2 Når legitimeringskjeden går i revers

239 241 243

DEL III 13. Fra kunnskap til utvikling 13.1 Sentrale utfordringer 13.2 Forskningens rolle i samfunnsdebatten 13.3 Slik gjør vi drøftingen

249 250 251 252

14. Effektivitetsutfordringen 14.1 Effektivisering versus sysselsetting og bosetting 14.2 Strukturering og fordeling av kvoter – politikk eller marked? 14.3 Ressursrentebeskatning – er det veien å gå?

255 256 258 261

15. Reguleringsutfordringen 15.1 Bærekraftig ressursforvaltning 15.2 Utnyttelse av kvoter 15.3 Fordelingshensyn 15.4 Utjevning av sesongmønsteret

265 265 267 268 270

16. Verdikjedeutfordringen 16.1 Et utfordrende førstehåndsmarked 16.2 Frihet til organisatorisk tilpasning 16.3 Pliktsystemet i en ny tid? 16.4 Innovasjonsevne

275 275 280 282 285

17. Politikkutfordringen 17.1 Fiskeripolitikkens primære og sekundære oppgaver 17.1.1 Overordnede målsettinger 17.1.2 Hva må fiskeripolitikken inneholde? 17.2 Politikkens handlingsrom 17.2.1 Mål og virkemidler 17.3 Verdiavveininger og legitimitet

289 290 291 293 295 296 297

18. Ord til slutt

303

Forord Denne boken er et resultat av en femårig satsing fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) rundt temaet lønnsomhet i torskefisksektoren, i boken referert til som Torskeprogrammet. Målet har vært å skaffe kunnskap om lønnsomhetsutfordringene i torskesektoren, og samtidig styrke den samfunnsvitenskapelige kompetansen om næringens utfordringer. Dette er kunnskap som er viktig for næring, politikk og forvaltning. Boken bygger også på den erfaringen Nofima har opparbeidet seg gjennom de årlige analysene av fiskeforedlingsindustrien siden 1978 samt andre relevante prosjekter. Boken skal være både et faglig og et populærvitenskapelig bidrag til debatten som pågår om fisken som felles ressurs og som grunnlag for næringsvirksomhet og bosetting. Bokens viktigste formål er å gi faktabasert kunnskap som kan være til nytte for næring, forvaltning og politikkutforming. Torskenæringens utfordringer blir belyst fra flere sider, slik at det er mulig å forstå ulike ståsteder, argumenter og konfliktlinjer i spørsmål som angår flåten og industrien. Vi håper at boken samtidig kan gi en større felles forståelse og et mer solid kunnskapsgrunnlag til alle som ønsker å mene noe om utviklingen i torskenæringen. Boken skal gi oversikt, men vil også gå i dybden der det er nødvendig for å forstå næringens utfordringer. Mange av problemstillingene vi har studert i torskeprogrammet kan virke både detaljfokuserte og kanskje mest relevant for de spesielt interesserte. Med denne boken ønsker vi å få satt en del viktige, men kompliserte, temaer inn i en litt større sammenheng. God lesning! Tromsø, juli 2016 Audun Iversen (red.), Øystein Hermansen, Edgar Henriksen, John Roald Isaksen, Petter Holm, Bjørn-Inge Bendiksen, Thomas Nyrud, Kine Mari Karlsen, Patrick Berg Sørdahl og Bent Dreyer

Norsk fiskerinæring: suksess- eller problemhistorie? Norsk fiskerinæring kan som vi har sett fremstilles med ganske ulike fortellinger. Selv om tidene er gode, med eksportrekorder og høye kvoter, finnes det viktige utfordringer i sjømatnæringen. I de neste avsnittene skal vi gå nærmere inn på de ulike fortellingene om sjømatnæringen, og vi skal vise hvorfor det gir mening å snakke om næringen både som en suksess- og en problemhistorie.

2.1 Suksesshistorien: eksportvekst og høy innovasjonsevne Det er mange suksesshistorier å fortelle fra norsk sjømatnæring, helt fra ressursene i havet til de fjerneste markeder. Den norske flåten fisker rundt 2,5 millioner tonn i året, til en verdi av 16,5 milliarder kroner i 2015. Før fisken forlot landet hadde verdien steget til 24,5 milliarder. Gjennom foredling og bearbeiding har verdien steget med 8 milliarder, og verdiskapingen per ansatt i fiskeriene er stor. Godt politisk håndverk har sikret oss råderett over store havområder. Gjennom mange år har vi bygd opp en solid havforskning, og vi har utviklet en kultur for at fisken skal forvaltes på langsiktige og bærekraftige måter. I samarbeid med de andre landene rundt Nord-Atlanteren har vi også fått god kontroll på både overfiske og ulovlig fiske. Fiskeri- og havbruksnæringen er voksende næringer, og svært viktige både for sysselsetting og utvikling langs kysten. I norsk fiskeri- og havbruksnæring settes det stadig nye eksportrekorder. Eksportinntektene fra fisk og skalldyr nærmer seg i dag fire ganger verdien for tjue år siden, mens samlet norsk fastlandsindustri til sammenligning nærmer seg en tredobling. Det ble i 2015 eksportert sjømat til 143 land verden over, og norsk fisk har en solid markedsposisjon i mange av disse markedene.

Langs fjæra på Ekkerøy lengst øst i Finnmark finner vi representanter for to generasjoner kystbåter som har gått ut av fisket. Antallet fiskefartøy i Norge har gått ned fra over 40 000 på 60-tallet til rundt 6 000 i dag. Det handler både om at båtene er større og mer effektive, men også om at at kapasiteten i dag er mer tilpasset ressursgrunnlaget, og mye mindre subsidiert. Ekkerøy har for øvrig også «gått ut av fisket». Ekkerøy var et av de tidligste fiskevær i Finnmark, med to fiskebruk og mange fiskere. I dag bor det 40 mennesker på Ekkerøy, båtene er borte og fiskebrukene har blitt henholdsvis museum og overnattingssted. Foto: Audun Iversen/Nofima

3.0

Millioner tonn

2.0

50 40

1.5

1.0

0.5

10 0

0.0 2007

Figur 3

Milliarder NOK

2.5

2008

2009 2010 2011 Verdi 1000 NOK

2012 2013 2014 Mengde i tonn

2015

Eksport av fisk i mengde og verdi. (Kilde: SSB)

Næringen ble i løpet av 1990-tallet så godt som subsidiefri, etter flere tiår med store subsidier. Hovedavtalen12, avtalen om støttetiltak for fiskerinæringen mellom staten og Norges Fiskarlag, skulle gi støtte til fiskeriene i dårlige år, «når lønnsevnen […] ikke står i rimelig forhold til inntektene i andre næringer». Mellom 1964 og 1990 utgjorde støtten i gjennomsnitt 19 % av fangstverdien, i enkelte år hele 40 %.13 Målet med avtalen var at den skulle bidra til bedre lønnsomhet, men konsekvensene ble at det ble opprettholdt en mye større kapasitet og en mye høyere sysselsetting enn det fangstene ga økonomisk grunnlag for. Fra 1990 ble statsstøtten trappet kraftig ned, før Hovedavtalen ble sagt opp i 2004. 12

Hovedavtalen for fiskerinæringen, mellom Staten og Norges Fiskarlag, ble etablert i 1964 med årlige forhandlinger mellom partene. Store midler ble tildelt ulike formål i fiskerinæringen, i hovedsak prisstøtte, med rammer på inntil 1,4 milliarder kroner (1981-kroner). Med EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994 forpliktet Norge seg til en reduksjon av fiskerisubsidier. Størrelsen på Hovedavtalen falt signifikant deretter og ble sagt opp av myndighetene i 2005. Se f.eks. St. Meld. 86 (1983–1984). Om gjennomføringen av støttetiltak for fiskerinæringen i 1980, 1981 og 1982. Fiskeridepartementet, Oslo. St. Meld. 21 (2006–2007):54.

Lakseoppdrett har vært en stor suksess med kraftige ringvirkninger for samfunnet. Ringvirkningene i havbruk er godt dokumentert14, men selv om de er mindre dokumentert for villfisknæringen, er det liten tvil om at de også her er store. Fiskeriene er basis for mye aktivitet på land, og legger grunnlaget for en stor og innovativ leverandørindustri. En stor verfts- og leverandørindustri har gjort Norge verdensledende på fartøy- og redskapsteknologi, med innovative leverandører av utstyr til blant annet fiskeleting, fangst og fangstbehandling. Sysselsettingen i leverandørindustrien er anslagsvis like stor som sysselsettingen i flåte og industri, og har dermed blitt veldig viktig for mange samfunn langs kysten. Leverandørindustrien er viktig for mye av innovasjonen i næringen, der de klarer å hente ut synergier som finnes mellom fiskeri, oppdrett, olje- og offshorevirksomhet. Felles markedsføring har fungert godt for mange deler av næringen, det er en viktig grunn til den sterke markedsposisjonen for laksen og felles opprinnelsesmerker som Skrei. En viktig suksessfaktor for laksen er at den har utviklet seg fra å være én av mange i fiskedisken til en egen kategori i supermarkedene, med et bredt utvalg av produkter fra mange lokale produsenter som baserer seg på norsk laks, men som driver produktutvikling og produksjon i hjemlandet. Utvalget av fisk i butikkene øker. Dette ser vi blant annet igjen i norske dagligvarebutikker, hvor sjømat har fått en sterkere posisjon. Vi ser et større vareutvalg og mange flere merkevarer enn for bare fem år siden. Nordmenns sjømatkonsum er økende målt i rund fisk, men er stabilt målt i produktvekt. Konsumentundersøkelser viser at dette skyldes høyere etterspørsel etter filetprodukter og porsjonspakninger, måltider som er kjappe og enkle å tilberede.15 Nordmenns årlige husholdningskonsum av sjømatprodukter ble i 2014 anslått til 19,7 kg per person, og torsken har de siste par årene gått forbi laksen som den mest populære arten. Utfordringene i næringen vil få stor plass i boken. Når vi nå går videre til problemhistorien, så kan det være greit å ha i mente at veldig mye går bra i norsk fiskerinæring.

Andreassen, O. & R. Robertsen (2014). Nasjonale ringvirkninger av havbruksnæringen. Rapport 49/2014, Nofima, Tromsø. Robertsen, R. & A. Iversen, O. Andreassen (2015). Ringvirkningsanalyse havbruk for Rogaland og Hordaland. Rapport 43/2015, Nofima, Tromsø. Richardsen, R. & H. Bull-Berg, L. Vik (2015). Nasjonal betydning av sjømatnæringen, SINTEF-rapport A26915. Markedsrapport Norge 2014, Norges Sjømatråd.

2.2 Problemhistorien: Lav lønnsomhet og lav konkurranseevne Selv om fiskerinæringen på mange måter har hatt en positiv utvikling, er det problemene i næringen som ofte dominerer mediebildet og det offentlige ordskiftet. Det gjør at inntrykket av næringen er mer negativt blant mange enn det kanskje burde være. La oss se litt på denne problemhistorien, ved å hente fram de oppfatningene vi pekte på i innledningen. Vi skal kort kommentere dem, og vise hvor i boken vi skal diskutere dem nærmere. «Det blir færre fiskere, færre bedrifter og færre fiskeindustriarbeidere». Det er riktig at det blir færre fiskere og færre bedrifter på land. Men det er ikke like tydelig nedgang i antall arbeidere i fiskeindustrien. Sysselsettingen i industrien har faktisk økt en del de siste årene, både i takt med økte torskekvoter og fordi det er blitt flere sysselsatt med slakting og foredling av laks og ørret. Vi beskriver denne utviklingen i kapittel 2.3. «Kvotene samles på færre hender, og mange blir rike ved å selge seg ut av fiskeriene». Kvotene samles på færre hender, det er riktig. I forhold til de fleste andre næringer er imidlertid eierskapet til både flåte og industri spredt på mange. Det er også riktig at mange har blitt rike ved å selge seg ut av fiskeriene. Prisene som betales ved omsetning av fartøy med kvoterettigheter gjenspeiler fremtidig inntjening knyttet til denne rettigheten. Vi diskuterer priser på kvoter i kapittel 11, og vi diskuterer blant annet hvordan dette utfordrer fiskeripolitikkens legitimitet i kapittel 12. «Kvotene forsvinner sørover, og fiskevær nordpå legges øde». At kvotene går sørover er en utbredt oppfatning, men det er likevel mest en myte. Fylkesbindingene på omsetning av rettigheter har fungert, i den forstand at det meste av kvotehandel går innad i fylkene. Det vil kanskje overraske når vi i kapittel 2.3 også viser at fisken heller går nordover enn sørover, ettersom landingene av fisk øker mest i nord. Når kystsamfunn opplever tilbakegang skyldes det på den ene siden den generelle samfunnsutviklingen, med urbanisering og en teknologiutvikling som gir behov for færre i fiske og industri, mens samfunnet etterspør mer arbeidskraft i handel, tjenesteyting og mer avansert industri. På den andre siden skyldes det store endringer i fiskeriaktivitetene innen hvert fylke, med økt aktivitet i noen kommuner og redusert aktivitet i andre. Vi kommer nærmere inn på endringene i flåte, industri og befolkning i kapittel 9. «Det er bare utlendinger som ønsker å jobbe i fiskeindustrien». Det blir stadig flere utenlandske arbeidstakere i fiskeindustrien, og sakte men sikkert øker antallet utlendinger i flåten også. Nå er omtrent halvparten av de sysselsatte i industrien utenlandske. Dette skriver vi mer om i kapittel 2.4.

«Fiskeindustrien har gått med underskudd i mange år». Fiskeindustrien har hatt dårlig lønnsomhet i mange år, men det er likevel deler av industrien som har god lønnsomhet. Dette skriver vi mer om i kapittel 2.2. «Fisken fryses om bord og går ubearbeidet ut av landet». Det er riktig at mer av fisken fryses om bord, og også at mer av fisken går ubearbeidet ut av landet. Men det er også riktig at mye av den ubearbeidede fisken som går ut av landet er fersk, og at mye av den fryste torsken og seien tilvirkes i klippfiskindustrien i Norge. Vi beskriver en del av disse sammenhengene i kapittel 2.4. «Fisken som landes er av dårlig kvalitet». Det landes mye fisk av god kvalitet i Norge, det skal man ikke glemme. Men samtidig er kvaliteten på råstoffet som kommer til land veldig variabel. Kvaliteten varierer med både redskap og sesong, og den varierer mye fra båt til båt. I kapitel 7 forklarer vi hvorfor kvalitet blir et hett tema, og hvordan reguleringen av fisket og omsetningssystemet bidrar til kvalitetsutfordringene. «Et rigid minsteprissystem gjør at det jukses med priser og kvantum». Minsteprissystemet er omstridt i norsk fiskerinæring. Samtidig som de fleste ser behov for at fiskerne beskyttes mot markedsmakt og lave priser, kan den manglende fleksibiliteten i prisen gjøre at omsetningen stopper opp, og at det oppstår insentiver for både juks og dårlig kvalitet. Vi skal i kapittel 4.6 se nærmere på hvorfor førstehåndsomsetningen kan gi utfordringer. Dette var et lite utvalg av problemfortellingen. Vi skal i neste kapittel beskrive fiskerinæringen litt nærmere, før vi beskriver noen av fiskeindustriens utfordringer i kapittel 2.4.

2.3 Fisken og folket: Nærings- og samfunnsutvikling Fiskeriene og industrien på land har lenge vært viktige bærebjelker på kysten. For mange kystsamfunn har fisken både bygd og båret samfunnet. Men med nedgangen i antallet fiskere og fiskeindustriarbeidere blir denne rollen mindre tydelig i mange samfunn langs kysten. Folketallet i kystsamfunnene henger åpenbart sammen med aktiviteten i fiskeriene og fiskeindustrien, men hvor tydelig er denne sammenhengen? Og er det egentlig utviklingen i fiskerinæringen som bestemmer befolkningsutviklingen i kystsamfunnene? I dette avsnittet skal vi vise utviklingen i både kvoter, fiskere og industribedrifter, mens vi i kapittel 9 skal gå mer i dybden for å forklare den utviklingen vi har observert.

Kvoteutvikling Det kanskje aller mest avgjørende for tilstanden i næringen er kvotene på viktige fiskeslag. Størrelsen på kvotene påvirker aktiviteten i fiskeflåten og aktiviteten på land. I Figur 4 har vi vist utviklingen i kvoter for torsk, hyse og sei.

500 450 400

1000 tonn

350 300 250 200 150 100 50 0

Torsk Figur 4

Sei

Hyse

Norsk fangst av nordøstatlantisk torsk, norsk arktisk hyse (nord for 62°N) og sei (både sei nord for 62°N og sei i Nordsjøen og Skagerak), 1980–2015. Tall i levende vekt. (Kilde: Fiskeridirektoratet/Nofima)

Torskekvotene har endret seg mye de siste 30 årene. Etter et absolutt bunnivå rundt 1990 så vi en stor vekst utover 1990-tallet. Fra 1999 til 2009 var det et nokså stabilt uttak, før kvoten skjøt i været igjen, med en dobling av torskekvotene fra 2008 til 2013. Utviklingen i hyse- og seikvotene viser ikke like store skift som for torsk, men også her er det store variasjoner mellom år.

Sysselsetting i flåte og industri I fiskeindustrien har det over tid vært en viss reduksjon i sysselsettingen. Figur 5 viser at sysselsettingen nå ikke er mye lavere enn på 1980-tallet, men vi skal senere vise at den har endret seg forskjellig i ulike deler av industrien. 16 000 15 000 14 000 13 000 12 000 11 000 10 000 9 000 8 000 7 000 6 000 5 000 4 000 3 000 2 000 1 000 -

Sysselsatte i ﬁskeindustrien

Figur 5

Antall sysselsatte i norsk fiskeindustri. (Kilde: SSB og Nofima)

Sysselsettingen i fiskeindustrien er bestemt av mange flere arter enn torsk, men likevel ser vi at sysselsettingen følger litt av det samme mønsteret som torskekvotene. Både kvoteøkningen på 1990-tallet og økningen fra 2009 til 2013 ser vi igjen i sysselsettingen i industrien, men selvfølgelig i mindre grad. Mens kvoteendringen er oppe i om lag en dobling er økningen i sysselsettingen rundt 20 %. Fra tidlig på 1980-tallet og utover begynte også pelagisk industri å bli stor, med økende kvoter av både sild og makrell. Denne industrien har imidlertid blitt mer og mer automatisert, og betyr mindre for sysselsettingen enn de mer arbeidsintensive prosessene i hvitfiskindustrien.

Fra toppen i sysselsetting på midten av 1990-tallet har filetindustrien, som er den mest arbeidsintensive delen av fiskeindustrien, blitt kraftig redusert. Filetindustrien har gått fra nesten 1 900 sysselsatte i 1995 til cirka 700 i dag. Økningen i slakting av laks er en viktig årsak til at den totale fiskeindustrisysselsettingen ikke har sunket mer. Nedgangen i antall fiskere er jevnere enn kvotevariasjonene skulle tilsi. Antallet fiskere har sunket jevnt og trutt, fra rundt 35 000 fiskere totalt i 1980 til vel 11 000 i dag. Statistikken stammer fra fiskermanntallet, og man bør være oppmerksom på at målemetodene har vært endret noe underveis. Eksempelvis ble reglene revidert i 1983, noe som trolig forklarer en betydelig del av den store nedgangen dette året. Ut fra figuren kan det også se ut som om avskallingen går saktere, men selv de siste 15 årene har antallet heltidsfiskere blitt redusert med 35 %, fra cirka 14 200 i år 2000 til cirka 9 200 i dag.

I alt

Hoved-/eneyrke

40 35

Tusen ﬁskere

30 25 20 15 10 5 0

Figur 6

Sysselsatte i fiske fra 1980 til 2015. (Kilde: Fiskeridirektoratet)

Biyrke

Nedgangen er en naturlig konsekvens av utviklingen i fiskeflåten, som i likhet med de fleste andre industrier opplever en jevn produktivitetsvekst, overgang til større fartøy, bedre redskap og bedre fiskeletingsutstyr. Antallet fartøy har gått ned fra over 40 000 på 1960-tallet til under 6 000 i 2015. Bare siden 2002 har antallet blitt halvert, og denne utviklingen ser ut til å fortsette. Kapasiteten i fiskeflåten er stor, og det er antageligvis fortsatt potensiale for strukturering. Selv med dobling av torskekvotene fra 2008 til 2013, faller antallet fiskere fortsatt. Det er også et fornyingsbehov i flåten. I dag er mer enn 75 % av flåten eldre enn 20 år, med en gjennomsnittsalder på 27,8 år i 2015.16 Moderne kystfartøy har en helt annen kapasitet enn tradisjonelle fartøy, slik at kapasiteten kan økes selv med færre fartøy. Utviklingen av torsketrålerne fra 2002 til 2006 viser det samme, antall aktive fartøy reduseres med 58 %, tonnasjen reduseres bare med 16 %, og i gjennomsnitt fisket hvert fartøy tre ganger så mye i 2014 som i 2002. De nye båtene bygges større, med mer motorkraft og større fangst- og lagringskapasitet.17 Mye av utviklingen i kystsamfunnene styres også av generelle utviklingstrekk i samfunnet. Endringene i sysselsettingen i fiskeriene må sees i sammenheng med utviklingen i næringslivet og urbaniseringen vi har sett de siste 50–100 år. Vi har vært vitne til en storstilt nedgang i alle primærnæringer, jordbruk, skogbruk, fiske og fangst. Mange fant seg arbeid i industrien, men etter hvert ble også industrisysselsettingen redusert, bare i tjenesteytende næringer fortsatte veksten. Nedgangen i sysselsettingen i sjømatnæringen kan høres ut som en krisefortelling, men det er viktig å huske på at dette samtidig er historien om den norske velferdsstaten, om å frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver som gir oss økt privat og offentlig velferd. En konsekvens av denne utviklingen har også vært sentralisering med flytting fra bygder og fiskevær til byene.

2.3.1 Variert flåte med komplekse reguleringer I diskusjonen rundt norske kvoter er det lett å gå seg vill, det skyldes ikke minst den kompleksiteten vi ser i norske fiskerier og reguleringene rundt. I Figur 7 viser vi hvordan torskekvoten fordeles mellom ulike flåtegrupper. Reguleringene er utformet etter både redskapstyper og lengdegrupper. Figuren er også godt egnet til å gi et grovt innblikk i hvordan den aktuelle fiskeflåten er sammensatt. For det første skilles det mellom trål og konvensjonelle redskap (garn, line, juksa, snurrevad), hvor cirka en tredel av totalkvoten går til trålerne. Trålerandelen varierer med størrelsen på totalkvoten, i år med lave kvoter blir andelen til trålerne lavere. De øvrige 16

Kilde: Fiskeridirektoratet. Se: http://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Statistikk-yrkesfiske/Fiskere-fartoey-og-tillatelser/Fartoey-i-merkeregisteret. Larsen, T. & B. Dreyer (2012). Norske torsketrålere – struktur og lønnsomhet. Rapport 12/2012, Nofima, Tromsø. Isaksen, J.R. & B. Dreyer (2016). Struktur og kapasitet i den norske torsketrålerflåten. Utvikling og drivkrefter. Presentasjon på konferansen «Ombordprodusert torskefisk», Ålesund, 12. januar.

«Tranøy» er en ny 11-metring som er noe ganske annet enn mange av de eldre 11-metringene vi finner langs kysten. I denne båten med 4,65 meters bredde er det plass til et kystautolinesystem med 19 000 kroker og en «kjøleskrue» hvor fisken går rett fra bløgging til kjøling i isslurry. Arbeidet foregår under tak og lastekapasiteten er på 27 tonn. Det gir sikrere arbeidsplasser og det gir muligheter for store fangster med høy kvalitet. En slik produksjonsform er arbeidskrevende. Det er lagt opp til drift med fire personer på hvert skift. En viktig del av driftskonseptet er dobbelt mannskap på båten, slik at det sysselsettes åtte personer hele året, med forutsigbare arbeidsforhold.

Foto: Thorsteinn Vilhelmsson

fartøyene grupperes videre i tre. Konvensjonelle havfiskefartøy er i hovedsak 40–50 meter store fartøy som driver fiske med autoline et stykke fra kysten i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, fryser fisken om bord og leverer til fryselagre langs kysten. Fangsten selges gjerne til klippfiskprodusenter i Norge og utenlandske foredlingsaktører. De to siste er kystfiskefartøy, der en lukket gruppe er forbeholdt fartøy med fisketillatelse fra før, og en åpen gruppe der alle som ønsker kan etablere seg som fisker. Som vi ser er andelen av totalkvoten som er forbeholdt disse relativt liten. Den lukkede kystgruppen er igjen oppdelt i fire lengdegrupper med om lag like store andeler av totalkvoten. Vi har en stor gruppe små fiskefartøy opptil om lag 11 meters lengde som hovedsakelig benytter line og garn i fisket. Over denne størrelsen er et betydelig antall fartøy opp til om lag 30 m lengde. I denne gruppen er garn og line viktige for de minste fartøyene. Med økende størrelse er det en overgang til mer garn og videre til nesten utelukkende snurrevad. Det er også de senere årene introdusert noen større fartøy i kystgruppen, noen er over 50

m lange. I gruppen over 21 m er det vanlig å kombinere snurrevadfiske etter torskefisk med notfiske etter pelagiske arter. Felles for alle gruppene, unntatt de under 11 meter, er at det er blitt betydelig færre fartøy hovedsakelig som følge av mulighetene for kvotesammenslåing.

Trålfartøy 130 400 tonn

Torsketråltillatelse 129 800 tonn 37 fartøy Seitråltillatelse (bifangst) 750 tonn

Nordøstarktisk torsk 411 200 tonn

Konvensjonelle redskap 264 800 tonn

Inntil 11 m 52 100 tonn 1 183 fartøy

Konvensjonelle havﬁskefartøy 33 900 tonn 26 fartøy

11–14,99 m 50 100 tonn 401 fartøy

Lukket gruppe u/500m 205 700 tonn 1 811 fartøy

Forskning/Undervisning 700 tonn Ungdomsﬁske/fritid 7 000 tonn Kystfiskeutvalg, Finnmark 3 000 tonn Kvotebonus, levendefangst 4 000 tonn

Figur 7

15–20,99 m 51 700 tonn 157 fartøy 3

>21m, <500m 34 600 tonn 70 fartøy

Åpen gruppe 25 200 tonn ca 1 900 fartøy

Fordeling av den norske torskekvoten for 2016 mellom ulike flåtegrupper. (Kilde: Nofima/Næringsog fiskeridepartementet)

Fordelingen innad i hver flåtegruppe gjøres med basis i antall kvotefaktorer hvert enkelt fartøy innehar. Opprinnelig ble disse tildelt et fartøy etter lengden på fartøyet, økende for hver meter lengde. Mens en båt på under 7 meter har en kvotefaktor på 1,21, har en båt på 27 meter 11,02 kvotefaktorer. Den samlede kvoten til en gruppe fordeles på antall kvotefaktorer i gruppen, slik at man får et antall tonn fisk per kvotefaktor, kalt en kvoteenhet. Kvoten til det enkelte fartøy fremkommer så ved å gange kvotefaktoren med det aktuelle årets kvoteenhet. Høres det komplisert ut? Hensikten med eksempelet og figuren over er å vise kompleksiteten i dagens kvotesystem. Praktisk regneeksempel på kvotefaktorer For en fiskebåtreder med kvote på flere Vi antar vi har en totalkvote på 100 tonn forskjellige arter er kompleksiteten langt og flåte bestående av 10 fartøy, der 5 har større. I tillegg til at planleggingen for kvotefaktor 2 og 5 har kvotefaktor 3. Til god utnyttelse av kvotene er kompleks sammen har da flåten 25 kvotefaktorer. blir han i tillegg møtt med stor usikkerTotalkvoten (100) dividert på antall kvotehet i vær, fangstrater, kombinasjoner av faktorer (25) gir en kvoteenhet på 4 tonn arter i fangsten og ikke minst marked og per kvotefaktor. Fartøyene med kvotefakpriser. tor 2 får da 2 x 4 tonn, til sammen 8 tonn Lønnsomheten er ganske forskjellig hver. Fartøyene med kvotefaktor 3 får 3 x i ulike deler av flåten. Spesielt den hav4 tonn, til sammen 12 tonn hver. gående pelagiske flåten viser sterk lønnsomhet. Den havgående hvitfiskflåten (trålere og autolinefartøy) har mer normal kapitalavkastning. For kystflåten er lønnsomheten svakere. I en undersøkelse18 om lønnsomheten i kystflåten mindre enn 11 meter, ble arbeidsgodtgjørelsen for eierne i gjennomsnitt vurdert som akseptabel, til tross for svak lønnsomhet målt med vanlige lønnsomhetsbegrep. Dette illustrerer vanskeligheten med å sammenligne fiskeindustri og kystflåte der fiskerne ikke er ordinære lønnsmottakere, men lott-takere eller fartøyeiere. Som fartøyeier kan mye tas ut som lønn slik at lite fremstår som kapitalavkastning. Det er også vanskelig å anslå hvor mye arbeidsinnsats som er knyttet til fartøyet, og med drift bare noen måneder i året kan arbeidsgodtgjørelsen per time være veldig høy.

Hermansen, Ø., & T. Larsen, E. Henriksen (2013). Lønnsomhet i fartøygruppen under 11 meters lengde. Rapport 13/2013, Nofima, Tromsø.

Også i den industrieide trålerflåten er mannskapet lott-takere. Arbeidsgodtgjørelsen er direkte avhengig av fangstverdien. Drift av trålere på måter som reduserer fangstinntekt, har direkte negative effekter på mannskapenes inntekter. Valget kan stå mellom redusert fangsteffektivitet for å kunne levere fangster fersk og til minstepris, eller utnyttelse av fangsteffektiviteten for å levere store fryste kvanta til betydelig høyere internasjonale råvarepriser. Siden inntekten til mannskapet påvirkes direkte av fangstinntekten, vil valget også ha stor implikasjon for den enkelte av disse. Tabell 1

Økonomiske nøkkeltall for fiskeflåten, gjennomsnitt for 2009–2014. (Kilde: Fiskeridirektoratet)

Pelagiske fiskerier Torskefiskeriene

Flåte

Andel av fangst

Resultatmargin

Kapitalavkastning

Hav

76 %

18,3 %

8,1 %

Kyst

24 %

–0,2 %

3,8 %

Hav

57 %

6,3 %

6,8 %

Kyst

43 %

0,6 %

4,0 %

2.3.2 Nærmere om industri og utvikling for ulike typer industri Hvitfiskindustrien har siden midten av 1990-tallet hatt en markant reduksjon i både antall bedrifter og sysselsetting. Fram til 2010 ble antallet årsverk i industrien nesten halvert mens antall bedrifter ble redusert med 30 %. Antall årsverk økte igjen i 2010/2011 på grunn av økte kvoter, og har de siste årene holdt seg forholdsvis stabilt med en liten økning fra 2013 til 2014.

6 000 5 500 5 000 4 500 4 000 3 500 3 000 2 500 2 000 1 500 1 000 500

Beregnet antall årsverk i hvitfiskindustrien Figur 8

Beregnet antall årsverk i hvitfiskindustrien. (Kilde: Driftsundersøkelsen Nofima)

Hvitfiskindustrien omsatte totalt for nesten 14 milliarder kroner i 2014 og den direkte sysselsettingen i produksjonsbedriftene utgjorde nesten 3 600 årsverk. 2013 ble det første året på lenge der antall bedrifter i hvitfiskindustrien økte.

Antall bedrifter

300 280 260 240 220 200 180 160 140 120 100 80 60 40 20 0

Laks & ørret Hvitfisk Figur 9

Pelagisk konsum Øvrig konsumindustri/ﬂersektorielle

Antall bedrifter i konsumindustrien og i mel- og oljeproduksjon. Flersektorielle bedrifter er bedrifter som har produksjon av fisk fra flere sektorer, for eksempel hvitfisk og pelagisk fisk eller hvitfisk og laks. (Kilde: Nofima)

I 2013 var det 218 bedrifter i Norge som produserte hvitfisk. 27 av disse produserte også andre arter, for eksempel sild og makrell eller laks ved siden av hvitfiskproduksjonen. Som vi ser i Figur 9 har antallet bedrifter innen hvitfisk, laksefordeling/slakting og øvrig konsum/ flersektorielle vært jevnt synkende de siste tjue årene mens konsum av pelagiske arter samt mel/ olje har hatt en mer stabil utvikling.

Fisken er en felles ressurs. Fiskerinæringen er en av våre eldste næringer. Fisken har vært eksportvare i over 1000 år. Fisken har sørget for arbeid og slit. Fisken har sørget for mat og velferd. Fiskerinæringen er fortsatt en næring i endring, og den har blitt en mer moden næring: subsidiefri, eksportrettet og teknologisk avansert. Men betyr dette også færre fiskere, færre ansatte i industrien og færre bosatte i de typiske fiskerikommunene? Med fiskeriformuene på færre hender, og færre hender i arbeid, er det mange som stiller spørsmål ved legitimiteten i dagens fiskeripolitikk. I denne boken har vi ønsket å skissere de store linjene i fiskerinæringens utvikling, men samtidig dykke langt nok ned i både torskenæringen og politikken til å forstå både hvordan næringen og kystsamfunnene formes. Tittelen Fisken og folket spiller på nettopp denne sammenhengen mellom utviklingen i næringen, fiskeripolitikken og utviklingen i befolkning og sysselsetting. Som samfunnsfundament står torsken i en særstilling. Torsken er økonomisk sett det viktigste fiskeslaget i norsk villfisknæring, og det er det fiskeslaget som bidrar mest til verdiskaping på land. Men blir torsken, eller fisken generelt, tillagt en større rolle enn den kan fylle? Er det mulig å drive en moderne, globalt konkurransedyktig matvareindustri i Norge, med norsk lønns- og kostnadsnivå, og samtidig være en garantist for sysselsetting og bosetting langs hele kysten? «Skuld Torsken oss feyle, hvad havde vi da», spurte Petter Dass. Det var egentlig veldig godt spurt. ISBN 978-82-8104-288-9

Orkana