HAGER MOT NORD NYTTE OG NYTELSE GJENNOM TRE ÅRHUNDRER
INGEBJØRG HAGE ELIN HAUGDAL SVEINULF HEGSTAD
D
Hamnvik handelsted ble etablert helt på slutten av 1700-tallet av Jens Bing Dons. I 1871, da dette bildet ble tatt, var stedet for lengst fullt utbygd med alle sine bygninger knyttet til handel, sjøfart og jordbruk. En representativ hage var en selvfølge. Foto: Jacob A. Kirkhorn. Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
96
INGEBJØRG HAGE
Jens Bing Dons established the Hamnvik Trading Post at the end of the eighteenth century. When this photo was taken in 1871, the place was fully established with buildings for trade, shipping and agriculture. A large representative garden was a matter of course.
VILJE TIL DET VAKRE – HAGENE PÅ HANDELSSTEDENE Annegreth Dietze-Schirdewahn
E
n del av min undersøkelse av hagene på handelsstedene i Nord-Norge begynte i to forretningsarkiv på Statsarkivet i Tromsø. De gamle regnskapsbøkene til handelsstedene Hamnvik og Havnnes fortalte om forbindelser langs kysten i Norge og til mange europeiske land. Ved første øyesyn var det lite om hagene. Men i en kopibok fra 1854 dukket det opp et uventet funn: en presset aurikkel, en plante som var vanlig i gamle nordnorske hager.1 Noen hadde benyttet boken til å presse planten som et minne. Denne kopiboken hadde også referanser til ulike planteskoler i Norge, og forteller om at hageinteressen var langt større enn å ta vare på en enkelt aurikkel. De to forretningsarkivene, som viser høy handelsaktivitet i andre halvdelen av 1800-tallet til rundt midten av 1900-tallet, har vært en god kilde til undersøkelsene av handelsstedenes hager. Men det er ikke bare arkivmateriale i offentlige arkiver som forteller om interesse for hagene. Særlig familieberetninger og private fotografier gir innblikk i anleggenes innhold og funksjon. Og det ligger fremdeles mye materiale i arkiver og beretninger som kan være grunnlag for videre forskning. Undersøkelsen viser at handelsstedene hadde både nytte- og prydhager, og et sentralt spørsmål for meg ble motivasjonen for å anlegge disse hagene, i tillegg til ønsket om å finne ut mer om deres størrelse og variasjon. Artikkelen fokuserer på hageanlegg fra det sene 1800-tallet og tidlige 1900-tallet, selv om de tidligste handelsstedene hadde sine forløpere allerede på 1500-tallet.2 Anlegg
DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN VILJE TILSTUEHAGEN DET VAKRE –– HAGENE PÅ HANDELSSTEDENE
97
I en kopibok fra handelstedet Hamnvik i Troms lå det en presset aurikkel. Arkiv: Statsarkivet i Tromsø. Privatarkiv nr. 4, kopibok okt.–des. 1854. A pressed auricula was found in a copybook from the trading post at Hamnvik, Troms.
ved seks handelssteder – Grøtøy, Kjerringøy, Selsøyvik og Skrova i Nordland og Havnnes og Hamnvik i Troms – brukes som eksempler for å belyse hagenes etablering, utvikling og innhold. Det var også flere handelssteder i Finnmark med hageanlegg, som Nyborg i Nesseby, Gjesvær i Nordkapp og Øksfjord, men de blir ikke diskutert her. Fokus ligger her på anlegg som er godt dokumentert gjennom både arkivmateriale og bilder i ”Arkiv for Norsk Landskapsarkitektur”, ved Institutt for landskapsplanlegging, NMBU Ås. Uten tvil kan disse seks handelsstedene kun være et startskudd for ytterligere dokumentasjon og forskning.
HANDELSSTEDER, HAGEANLEGG OG LANDSKAP Handelsstedene står i en sammenheng med den norske stormannsklassens tradisjoner fra sagatidens høvdingseter, via middelalderens setesveiner og frem til de privilegerte handelsmenn og proprietærer.3 Handelsstedene ble formalisert ved at handelsprivilegier ble innført i 1762. Allerede i middelalderen regulerte kongen handelen med Nord-Norge. Fisken skulle fraktes sørover, og samtidig
98
INGEBJØRG ANNEGRETHHAGE DIETZE-SCHIRDEWAHN
ble blant annet korn og salt brakt nordover. Kongens handelsprivilegier fra midten av 1700-tallet førte til at lokale kjøpmenn, ofte med røtter i Sør-Norge eller i utlandet, drev handelssted med enerett til å drive handel i sitt område. De var dessuten forpliktet til å drive gjestgiveri på handelsstedet.4 På grunn av de mange funksjonene kan det være vanskelig å skille mellom handelsstedene og de store proprietærgårdene som også kunne drive handel.5 I denne artikkelen ligger fokuset på stedene som hadde handel som hovednæring. Handelsstedene var et mellomledd mellom fiskerne nordpå og kjøpmennene i Bergen og Trondheim. Til Bergen ble tørrfisken fraktet med jekter, mens handelen med Trondheim i hovedsak ble drevet gjennom trondheimsborgernes omførselshandel og faste handelssteder i landsdelen. Rundt midten av 1800-tallet fantes ca. 60 store og mer enn 300 små handelssteder i Nord-Norge.6 I 1868 opphørte handelsprivilegiene, og handelen ble frigitt. Flere kunne nå starte butikk, men handelsstedene hadde et fortrinn i konkurransen. De hadde allerede over en lang periode bygget opp handelskontakter og en fungerende virksomhet.
Handelsstedet Øksfjord i Finnmark hadde en stor inngjerdet hage foran hovedhuset. Foto: Erwin Baur. Tromsø Museum – Universitetsmuseet. In front of the main residence at the trading post of Øksfjord, Finnmark, a large enclosed garden can be seen.
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN
99
Hagen til Ytre Svarholt hovedgård ved handelsstedet Stamsund i Lofoten lå lunt til beskyttet av hovedhuset og fjellknauser. Foto: Anders B. Wilse. Norsk Folkemuseum.
100
INGEBJØRG ANNEGRETHHAGE DIETZE-SCHIRDEWAHN
At outer Svarholt’s main farm, near the Stamsund Trading Post, Lofoten, the garden was protected from the prevailing winds by the main house and by crags.
Handelsstedene hadde stor betydning som lokale kulturinstitusjoner og ”bærere av europeisk bykultur og formidlere av forbilder i næringsdrift, byggeskikk, husstell og hagekultur”.7 De var lokale maktsentre. Her møtte reisende kulturen i nord, mens lokale fiskere og bønder fikk kontakt med kulturen sørfra. Kjøpmennene som stod for bygging og anlegging av handelsstedet, videreførte gjerne en blanding av byarkitektur fra Trondheim og Bergen og kombinerte den med lokal byggeskikk. Hovedbygningenes ulike stilforbilder – byhus og dekorative detaljer i Trondheim, Bergen og København, men også trønderhus og vestlandshus mer generelt – viser kontakten langs kysten.8 Handelsstedene ble bygget der hvor bøndene passerte på vei til fiske eller kirke. Flere bygninger ble samlet på stedet, ordnet praktisk med kai, sjøhus, krambu, borgstue, stabbur og fjøs samlet rundt det dominerende hovedhuset, noen ganger som en klynge, andre ganger på rekke. Bebyggelsen ble organisert med den representative fronten mot sjøen.9 Handelsstedene inkluderte alltid gårdsdrift. Foran gårdens hovedhus lå gjerne en representativ hage.10 Hagene befant seg på strandflaten, og har ofte hatt en helning som enten ble beholdt eller fanget opp med en mur mot sjøen. Beskyttelse mot vinden er i praktiske anvisninger ofte nevnt som en viktig forutsetning for å få til en hage. Dette preger utformingen, orienteringen og innholdet i hagen i nord.11 Nils A. Ytreberg skriver i 1942: Når vi i dag løper inn i hamna på et slikt gammelt sted, faller gjerne hovedbygningen straks i øynene. Og den var lagt der for å bli sett, det er ingen tvil om det. [ ] Lå det en hage framfor våningshuset, stengte den ikke for utsynet. Det var lave busker og nyplantede unge trær den gang, der det nu kanskje er blitt tette hekker og ruvende trekroner. Like ofte lå hagen bak huset, i ly av en knaus, nede i et dalsøkk eller på en oppmuret hylle. Sol og lys har nordlandssommeren nok av – det er ly og le det gjelder å finne for vekstlivet her!12 Opplysninger om hageanlegg på 1700-tallet er sparsomme, men fra andre halvdelen av 1800-tallet viser illustrasjoner fra ulike handelssteder og forretningsarkiver at det fantes en aktiv hagekultur. Severin Ytreberg (1864–1947) refererer i sin Hagebok for Nord-Norge fra 1921 til historier om hagene og introduksjon av planter tilbake til tidlig 1800-tall. Han fremhever ”hagedyrkningens store muligheter her nordover”.13 At det fantes en rik hagekultur, viser også de bevarte anleggene, som med sine trekroner og annen vegetasjon i en komposisjon av husgrupper, terreng og sjøkant utgjør vesentlige elementer for inntrykket av handelsstedene.
VILJE TILSTUEHAGEN DET VAKRE –– HAGENE DEN GAMLE PÅ HANDELSSTEDENE FOLKELIGE HAGEN
101
KUNNSKAP OM HAGENE I bokverket Norske haver fra 1916, som fokuserer på den hagehistoriske utviklingen i Norge, viser den norske kunsthistorikeren C. W. Schnitler nærmest ingen interesse for hageanlegg nord for Trøndelag.14 Men med Severin Ytrebergs bok i 1921 kom en mer praktisk hagebok for Nord-Norge, som omtaler utfordringer ved å anlegge og å skjøtte en hage i nord. Ytreberg var lærer ved Tromsø folkeskole og gartner.15 Hans sønn Nils A. Ytreberg skrev i 1941/42 to bøker om nordlandske handelssteder og handelssteder i Finnmark. Bøkene ansees i dag som en verdifull dokumentasjon av anleggene på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet.16 Han gir innsikt i historie, oppbygging og tilstand, og for hvert anlegg skriver han noen setninger om hagene eller jordbruket. De eneste utelukkende hagerelaterte publikasjonene er Nina Wang Bjørsviks studentoppgaver om Gamle hager i Nordland fra 1983 og Bevaring av historiske hager i Norge fra 1984. I 1987 skrev Magnhild Lunde en hovedfagsoppgave om Historiske hager i Troms med registreringer i Lenvik og Tromsø kommune.17 Begge disse forfatterne gir verdifulle bidrag til kartlegging av nordnorske hageanlegg. Wang Bjørsvik og Lunde ble mest sannsynlig inspirert av landskapsarkitekt og professor Magne Bruuns forskning ved Institutt for landskapsplanlegging på Ås. Bruun hadde foretatt en registrering av verdifulle historiske hageanlegg i Norge, og fra 1960-tallet foreligger dokumentasjon av minst ni handelssteder, hvorav fire av dem er oppmålt og registrert med kart: Grøtøy, Husby, Kjerringøy og Selsøyvik.18 I tillegg foreligger korte artikler som beskriver nordnorske hageanlegg.19 Grøtøy med hovedbygning og hageanlegg fra 1860–1870-tallet. Bak en mur på svaberget ble det fylt opp jord og anlagt hage. Foto: Bjarne Eriksen. Nordland fylkeskommune. Grøtøy, with main residence and garden from the 1860s–1870s. The garden was established by placing soil behind a masonry wall on the rocky slope.
102
INGEBJØRG ANNEGRETHHAGE DIETZE-SCHIRDEWAHN
HAGENS UTFORMING OG INNHOLD De undersøkte hagene ble etablert fra siste halvdelen av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men stedenes historie går tilbake til sent 1600- og 1700-tallet. Flere av handelsstedene, som for eksempel Kjerringøy, Grøtøy og stedene i Lofoten, kom inn i en vekstfase på 1800-tallet, noe som ble synlig med nybygg utført i datidens arkitekturmote. Etableringen av nye bygninger og plasseringen av dem hadde konsekvenser for hagens plassering. Hus ble brukt til å skjerme inntun og hage mot vinden. I tillegg ble bygningsaktivitet ofte etterfulgt av aktivitet i hagene. Det er derfor viktig å se på når bygningene på handelsstedene ble oppført eller utvidet. Den nåværende hovedbygningen på Grøtøy i Steigen i Nordland ble oppført
Registrering av hagen på Grøtøy laget i 1958 av Magne Bruun. Arkiv: ILP, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Magne Bruun made this site plan with the garden at Grøtøy in 1958.
VILJE TILSTUEHAGEN DET VAKRE – HAGENE DEN GAMLE PÅ HANDELSSTEDENE FOLKELIGE HAGEN
103
I Tromsø hadde også lavere sosiale lag sine sommerhus. Her høstes det fôr til hestene på vognmann Anton Olsen sitt landsted Fredensborg. Foto: J. H. Wennberg. Tromsø Museum – Universitetsmuseet. In Tromsø some of those in the lower classes also had their own summerhouses. Anton Olsen had Fredensborg – here hay is being harvested for winter fodder for the horses.
204
INGEBJØRG HAGE
HAGENE TIL VOGNMANNEN, EMISSÆREN OG BYGGMESTEREN Mange håndverkere og også noen arbeidere hadde landsteder i Tromsø. Det er grunn til å tro at Tromsø i så måte var i en særstilling.69 Tromsø kan delvis sammenliknes med Røros, der en del gruvearbeidere hadde setre utenfor byen,70 men på Røros dreide det seg nok primært om en rein nyttefunksjon. Mye av bakgrunnen for at også lavere samfunnsklasser hadde sine landsteder i Tromsø, går tilbake til den allerede omtalte oppdelinga av prestegården. Areal ble da utleid eller solgt til en pris både kontorist, politibetjent, skomaker og smed kunne klare.71 Prostejorda, som utgjorde innmarka til prestegårdens eiendom, ble i 1865 innlemmet i byen. Området ble utleid som parseller, fortrinnsvis til arbeidere som dyrket poteter her. Amtmannsberetninga for 1866–70 beregner antallet parseller til 73. Disse parsellene kan betraktes som en forløper til en
kolonihage. Den første kolonihagen i Kristiania i 1907 startet også som en parsellhage uten bebyggelse, men her kom det etter hvert redskapshus og små hytter.72 Det er ikke funnet dokumentasjon på at det ble oppført noe bebyggelse knyttet til parsellene i Tromsø. Dette var et sentrumsnært område som allerede ved forrige århundreskiftet ble lagt ut til gater og kvartaler.73 Det finnes færre fotografier fra landsteder som tilhørte lavere sosialgrupper. Som forventet hadde disse landstedene mindre tomter og bygninger som mest ble brukt til rekreasjon og i mindre grad til jordbruk. Det siste har en naturlig sammenheng både med størrelsen på eiendommene og med at byjordbruket ikke hadde et like stort omfang i denne gruppa. Det var også deres tomter som ble fradelt etter at det øvre sosiale sjiktet hadde valgt sine steder, og fikk derfor som oftest den dårligste beliggenheten. Landstedet Fredensborg ble utskilt til kontorist Niels Øwre i 1861.74 Den tidligste dokumentasjonen vi har, er et foto fra først på 1900-tallet. Vognmann Anton Olsen hadde da eid stedet siden 1876, og bildet viser slåttonna. Behovet for fôr til hestene var sikkert viktigste årsak til at han kjøpte Fredensborg. Det lille sommerhuset har nok vært i trangeste laget for alle slåttefolkene på bildet. En fin mur har muliggjort utfylling og planering rundt huset, og viser at det har vært anlagt hage her. Noen rognetrær tett på huset og ripsbusker ved muren viser det samme. Ellers er det lite som minner om hage da bildet ble tatt. Landstedet Skovstuen var eid av emissær Ole Eidissen fra 1884.75 Et fotografi viser en liten bygning med inngangsparti og veranda i gavlen. På hver side av trappa er det kasser med noen planter, til dels i potter, og det karakteristiske bladverket til en tromsøpalme kan skimtes ved stien. Sammen med stier langs huset og et felt foran trappa dekket med skjellsand, er dette alt som umiddelbart kan knyttes til hage. Bjørkeskogen står tett på, og ingen ting tyder på at det er hage utenfor bildet. To bjørker er tydeligvis plantet på hver sin side av trappa og er med på å rettferdiggjøre navnet på stedet. Et annet landsted som kledde navnet, var Bjerkeli.76 Det ble solgt til byggmester Ditlev G. Evjen i 1885 – byens største byggmester i andre halvdel av århundret. Det finnes flere fotografier fra landstedet. Det tidligste er antakelig tatt samme året som Evjen overtok, og viser familie og tjenerskap utenfor en lav bygning som synes å ha en viss alder allerede. I alle fall er hagegjerdet preget av framskredet forfall. Hagen på denne delen av tomta mangler beplantning utenom tromsøpalmer, og en skjellsandgang fører inn i hagen gjennom en port som bokstavelig talt har gått av hengslene. Også her er det naturtomta med bjørketrær tett inntil huset som gir et hovedinntrykk. Den meritterte byggmesteren kunne ikke være bekjent av standarden på sitt landsted, og i løpet av få
“OPPE PAA ØEN” – 1800-TALLETS STUEHAGEN LANDSTEDER – DEN GAMLE OG FOLKELIGE HAGER I TROMSØ HAGEN
205
Skovstuen var eid av emissær Ole Eidissen fra 1884. Bjørkeskogen stod tett inntil huset, og hagen var ytterst beskjeden. Foto: Ukjent. Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Emissary Ole Eidissen owned Skogstuen from 1884. Birch trees surrounded the house and the garden was humble.
år skjedde det ei betydelig opprustning.77 En blomsterhage kom tydeligvis ikke før seinere. Et foto fra 1920-tallet viser at det er plantet blomster i et felt foran huset. Krokket var, som nevnt, en utbredt aktivitet på mange av landstedene, og også fra Bjerkeli er det fotografi av barn med krokketkøller. Til tross for et sparsomt kildemateriale kan det synes som et mønster at blomsterhagene var svært begrenset eller manglet helt for mange av de mindre landstedene. Hagene var snarere ei forsiktig kultivering av naturen rundt husene i form av stier og rydding av vegetasjon.
DET SOSIALE LANDSKAPET De fleste av byens kjøpmenn og embedsmenn hadde økonomiske og kulturelle forutsetninger til å anlegge hage. Men da som nå var det store individuelle forskjeller i hageinteressen. En som hadde ressurser til å ha en stor hage, var kjøpmann Erik H. Killi. Han fikk omkring 1873 oppført et sommerhus i sveitserstil på jordstykket Skovdal, men fotografier fra forrige århundreskifte viser beplantning som i hovedsak er begrenset til noen bærbusker. Et annet eksempel fra samme tid er Fagerdal.78 Også her glimrer beplantning med sitt fravær, og det er i hovedsak naturen som omgir stedet.79 Et begrenset kildemateriale gjør det vanskelig å trekke bastante slutninger
206
INGEBJØRG HAGE SVEINULF HEGSTAD
om utbredelsen av hager på landstedene i Tromsø. Det vi kan antyde, er et mønster knyttet til plassering i samfunnshierarkiet. 1800-tallets bysamfunn var preget av skarpe skiller mellom samfunnslagene. Det var stor avstand mellom fattig og rik, og på flere måter var det ulike kultursfærer som eksisterte side ved side.80 For bedre å forstå forskjellene som er avdekket i hagekulturen mellom landstedene, er det nødvendig å se nærmere på byens sosiale landskap. Kjøpmenn og embedsmenn var de første som etablerte seg i de sentrale strøk av det som skulle bli sentrum. Som allerede nevnt, bar de med seg tradisjoner som de videreførte i den unge byen. Nye impulser fikk de kontinuerlig ved hyppige reiser, via forretningsforbindelser og gjennom litteraturen. Da de bygde sine store bygårder, var det naturlig å etablere hager samtidig. I Tromsø i første del av 1800-tallet var det godt med areal, og hager ble anlagt, fortrinnsvis på sørsida av våningshusene. På mange måter hadde disse anleggene med uthus, fjøs og hage, lystgårdens karakter sjøl om de var helårsbolig midt i byen. Den unge byens landlighet var nok en medvirkende årsak til at det ikke ble oppført sommerhus på øya i denne perioden. Kjøpmann Lorentz Skancke laget i 1813
Byggmester Ditlev G. Evjen overtok Bjerkeli i 1885. Han føyde et tilbygg med tårn til det opprinnelige huset. Foto: Ukjent. Tromsø Museum – Universitetsmuseet. The master builder Ditlev G. Evjen took over Bjerkeli in 1885. He added an extension with a tower to the original house.
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN
207
Sommerliv og teselskap på Bækkevold. Foto: Ukjent. Perspektivet Museum. Summer life and garden party at Bækkevold.
208
INGEBJØRG SVEINULF HEGSTAD HAGE
en plantegning over bebyggelsen. Han har avmerket elleve hager. Fem av dem er frittliggende – for øvrig en form som har røtter i middelalderen. På akvarellen til Kristine Colban Aas ser vi at hagegjerdene er rødmalte og at noen av hagene hadde lysthus med pyramideformede, røde tegltak.81 Det kan antas at hagene var i en parterre-tradisjon med geometrisk formede bed atskilt med gangveier. Et prospekt over byen fra 1825 er såpass detaljert at firkantete bed i hagen til amtmannsgården i nordenden av byen er tegnet inn.82 Vi vet ikke så mye om beplantninga, men kan anta at planteutvalget, hvis vi ser bort fra begrensninger som lå i et hardere klima, ikke avvek mye fra hager andre steder i landet. Zetterstedt beskriver i 1821 kombinasjonen av pryd og nytte i de små urtehagene ved at brannliljer, salat og kjøkkenurter vokste side ved side.83 Tyskeren Theodor Mügge besøkte byen i 1843 og omtaler en av byhagene: “Megen Glæde forskaffede det mig at finde endog en indhegnet Have, hvori Reseda,
”vakker lillarosa med stor gul knapp”. Den andre er den kremgule P. x hybrida ’Le Printemps’. Dagbøkene viser at begge ble kjøpt inn første gang i 1936 fra firmaet Ruys i Holland. Peonene ble solgt fra gartneriet før de ble tilbudt til salgs gjennom prislistene, både som planter og som avskårne. To sitater fra dagboken viser det: ”Fru Olsen har nettopp solgt de to utslåtte Paeonia mollis til fru Munthe-Kaas for 50 øre stykket” og ”Fru Magnussen kom nettopp med et stort fange Paeonia Printemps som fru Munthe-Kaas kjøper for 3–5 øre pr. stk”.45 Ifølge litteraturen om peoner skal ’Le Printemps’ være en av de som egner seg best som avskårne. Det ble sikkert solgt en del røtter av ’Le Printemps’, men så langt er det ikke funnet rester etter den i hager i nord. Derimot opptrer Paeonia mollis i en del Tromsø-hager, og noen kaller den ”tromsøpeon”. Ytreberg prøvde også en del andre peoner, som kanskje ikke var så vellykket, i alle fall hører vi ikke mer om dem.46 Kildematerialet viser også at blå valmuesøster Meconopsis betonicifolia hadde Bjørkås som utgangspunkt for sin spredning i landsdelen. Blå valmuesøster har vært en populær art i nordnorske hager de siste 50 årene. Det har vært en del spekulasjoner om når denne arten kom til landsdelen. Den er hardfør i nord, og den setter rikelig med spiredyktige frø.47 Tidligere leder av Botanisk hage i Tromsø, Finn Haugli, skrev i 2004: ”Dette er en av de mest betydelige og berømte planteintroduksjoner i det tyvende århundret.”48 Den ble brakt til kultur i England og Skottland i 1924. Den 24. juni 1937 skriver Ytreberg i hagedagboken at Meconopsis baileyi da blomstret med ametystblå blomster. Ytreberg har trolig kjøpt frø eller planter i 1935. Brynes planteskole hadde planter til salgs dette året, og J. Olsens Enke solgte frø.49 Dette viser at Ytreberg var godt orientert om nyheter: Han hadde blå valmuesøster i hagen på Bjørkås ca. 10 år etter at den ble innført til Europa. I prislistene for 1939 og 1940 finner vi den tilbudt for salg under navnet tibetansk valmue Meconopsis baileyi.50
PLANTEARVENARTER FRA BJØRKÅS Erfaring fra de siste 10–20 årene viser at mange gamle stauder forsvinner fra norske hager. Et nasjonalt prosjekt i regi av Genressursutvalget for kulturplanter har fra år 2000 registrert, dokumentert og samlet inn verdifullt materiale fra gamle hager. Staudemateriale fra de enkelte landsdelene er nå samlet i såkalte klonarkiv i de botaniske hagene.51 Det mest verdifulle plantematerialet har fått et eget varemerke som PLANTEARVEN. Materialet skal ha en dokumentert alder fra før 1940, og det skal ha en kjent historie.52 Takket være Severin Ytrebergs grundige dokumentasjon av plantematerialet på Bjørkås, har man fått en god
298
INGEBJØRG BRYNHILD MØRKVED HAGE
Præriemjødurt Filipendula rubra er iøynefallende med sin høyde og blomsterfarge. Foto: Sveinulf Hegstad. Meadowsweet, also known as queen-of-the-prairie (Filipendula rubra), is conspicuous in its colour and height.
oversikt over historien til en del av de nordnorske staudene. Mange hageeiere i landsdelen har i tillegg vært flinke til å ta vare på det historiske staudematerialet. En del arter er derfor greie å spore tilbake til Bjørkås. Fra Nord-Norge er det 41 arter som har fått plantearvenstatus. Av disse er det foreløpig ti arter som med sikkerhet har mormaterialet fra Bjørkås, og tre arter kan muligens stamme derfra. Sibirlerkespore Corydalis nobilis er dokumentert i plantelistene både fra apoteker Svendsens hage og fra Bjørkås ved forrige århundreskifte. Ytreberg beskriver den i hageboken som ”Særdeles vakker. Gule blomster med mørke pletter i en tett klase.”53 I dagbøkene har han mange notater om oppformering
GAMLE FOLKELIGE HAGEN SEVERINSTUEHAGEN YTREBERG –– DEN NORDNORSK HAGEBRUKS FAR
299
Dillpeon Paeonia tenuifolia er registrert fra Bjørkås allerede i 1903 og er solgt derfra i hele perioden frem til 1940. Den er lite brukt i dag. Foto: Brynhild Mørkved. The fern leaf peony (Paeonia tenuifolia), was propagated at Bjørkås nursery in 1903 and sold until 1940. It is seldom used today.
300
BRYNHILD MØRKVED INGEBJØRG HAGE
av planten, og den er å finne i prislistene hvert år fra 1909. Planten finnes i dag i mange gamle hager i Tromsø og her og der ellers i landsdelen. Det er ingen tvil om at planten stammer fra Bjørkås. I gamle hager ellers i landet er det lite av den. Gullknapp Ranunculus acris ’Flore Pleno’ er dokumentert fra apoteker Svendsens hage i Tromsø fra forrige århundreskifte. Ytreberg skriver om den i hageboken,54 og har den i prislisten fra og med 1923. Det var en vanlig plante over hele landet i mellomkrigstiden, men den ble etter hvert borte. Gullknapp er en fylt form av engsoleie, og den er mest sannsynlig forsvunnet ved ugressluking. Materialet fra Tromsø er så langt det eneste gamle materiale som er funnet i Norge. Duppesoleie eller hvite dupper R. aconitifolius ‘Flore pleno’, lokalt også kalt sølvknapp, er en langt vanligere art i nordnorske hager. Den tidligste dokumentasjonen av den har vi fra Dønnes gård på Helgeland fra 1850. Den fantes på Bjørkås i 1902, og finnes i salgslistene i hele perioden, sammen med skjermplantene bjørnerot Meum athamanticum og stjerneskjerm Astrantia major, som begge er utbredte arter i nord. Hagekystfrøstjerne Thalictrum minus ’Adianthifolium’ har mormaterialet fra Balsfjord, der den finnes i en del gamle hager. Den var både i apoteker Svendsens hage og på Bjørkås, og den ble tilbudt til salgs fra Bjørkås i alle salgskatalogene. Den er lite utbredt i gamle hager i dag. ”Hornfrøstjerne” T. cornuti omtales i Ytrebergs hagebok. Den beskrives som en ”statelig solitærplante”, som blir opp til to meter høy.55 Den er oppført i Den vakre “Tromsøpeonen” Paeonia mollis kom til Bjørkås i 1936, og dette materialet finnes fortsatt i noen hager i Tromsø. Foto: Brynhild Mørkved. The beautiful ‘Tromsø peony’ (Paeonia mollis), came to the Bjørkås nursery in 1936, and can still be found in a few gardens in Tromsø.
SEVERINSTUEHAGEN YTREBERG –– DEN NORDNORSK HAGEBRUKS FAR GAMLE FOLKELIGE HAGEN
301
Severin Ytreberg er den som har brakt tibetansk valmuesøster Meconopsis baileyi til Tromsø. Foto: Arve Elvebakk. Severin Ytreberg imported the Tibetan blue poppy (Meconopsis baileyi), to Tromsø.
302
INGEBJØRG BRYNHILD MØRKVED HAGE
prislisten for årene 1920–1925 og fra og med 1937. Morplanten for plantearveneksemplaret står i en hage på Kirkenes. Planten ble kjøpt på Bjørkås gartneri i 1928 som bygave fra nåværende eiers farfar til sin kone.56 Arten finnes her og der i gamle hager i nord, og da gjerne med kommentaren at den har stått der bestandig. Samtidig med at arten var til salgs fra Bjørkås, står den i prislister fra andre gartnerier i landet. Både ”fagermjødurt”, purpurmjødurt og ”tromsøpeon” er plantearvenarter, og deres historier er beskrevet ovenfor. Det er i tillegg tre arter i plantearven som muligens kan stamme fra Bjørkås, nemlig purpurryllik, rosa storhjelm og præriemjødurt. ”Purpurryllik” Achillea millefolium ’Kelwayi’ er oppført i Ytrebergs prisliste i perioden 1916–1940. Etter andre prislister å dømme var den en vanlig staude i mellomkrigstiden i hele landet. Den er meget dekorativ, ser ut som en vanlig ryllik, men har knallrosa blomster, og den har lang
KRIGSGRAVPLASSENE I NARVIK På Narvik nye gravlund ved Fredskapellet er det områder med tyske, britiske, franske og polske krigsgraver fra andre verdenskrig, alle mer eller mindre integrert i den store gravlunden for byens innbyggere, og alle plassert i kapellets nærområde. Den tyske krigsgravplassen er den største og mest framtredende i Narvik – på nedsiden av Fredskapellet. Den utgjør en stor rektangulær terrasse dekket med gras, innhegnet av en lav mur bygd av hogde steinblokker. Det er noen få enkeltstående trær ved terrassens utkanter, mens bjørk og gran omkranser den på tre sider. I grasdekket er det lagt ned steinplater med navn og
Gravplassen over falne tyskere i Narvik ligger ved Fredskapellet. Det kraftige korset står i utkanten av det rektangulære gravfeltet og kan ses fra vei og parkering på nedsiden. Foto: Ingebjørg Hage, 2011. The German War Cemetery in Narvik is located near Fredskapellet. The heavy cross stands in the periphery and can be seen from the road and the parking area below.
330
INGEBJØRG HAGE
satt ned kors to og to, eller tre og tre, samme type kors og på samme vis som på den tyske gravplassen i Botn. Også i Narvik er det satt opp et stort steinkors, men her er det ikke i sentrum eller i akse som i Botn – det er plassert i en liten halvrund utvidelse av terrassen på nordsiden, slik at korset også ses fra parkeringsplassen på nedsiden ved riksveien. Franske soldatgraver ligger rett innenfor hovedporten. Der er lange rekker med gravplater i stein integrert i grasbakken – med et stort steinkors i midten, utformet av billedhogger Per Palle Storm (1910–1994). Gravene er markert på en enkel måte med to navn på hver steinplate. Der er ingen markant avgrensing mot gravplassen for øvrig, med unntak av en hellelagt rettlinjet gangvei i nedre kant og lav buskbeplanting langs langsidene. De britiske soldatgravene ligger på et eget område lenger oppe i bakken. Her er gravplassen også markert av et høyt steinkors, og området er avgrenset av en hogd steinkant, lagt i bakkenivå. De høyreiste rektangulære gravstøttene med avrundet øvre kant er utført i lys stein, alle like i form og utførelse med ett navn på hver stein, og de står tett og regelmessig i rekker. Det er kun denne tette regelmessigheten i plasseringen av gravminnene og den stilfulle og frodige blomstermarkeringen som på avstand visuelt skiller dette området fra gravfeltene for øvrig. De britiske krigsgravene andre steder i Norge er utformet med de samme elementene – like gravsteiner, markeringskors og blomsterbeplanting – i Håkvik, Tromsø og Trondheim. Den samme utførelsen preger de britiske krigsgravene over hele Europa, og gravsteinene sies å være laget i England.15 I de britiske retningslinjene for utførelsen av gravplassene som ble laget i forbindelse med første verdenskrig, er det vektlagt at både arkitektur og hortikultur (beplanting) skal være av god kvalitet. Gravsteinene skal være ens og på den måten ære alle døde på lik måte, og gravplassene skal så langt som mulig preges av like gravstøtter, grasplen og blomsterrabatter. Det ble søkt råd hos den kjente hageformgiveren Gertrude Jekyll (1843–1932), og det ble sagt i retningslinjene som ble laget i 1918 at blomstermarkeringene skulle være fargerike og bestå av roser og stauder – “there is no reason why cemeteries should be places of gloom”.16 Det høyreiste latinske korset med korte tverrarmer og åttekantet base ble formgitt for å brukes på krigsgravplassene fra første verdenskrig av arkitekt Sir Reginald Blomfield (1856 –1942)17, og de ble også anvendt i forbindelse med andre verdenskrig. Den polske gravplassen ligger ved siden av den britiske. Den er relativt liten, og er avgrenset fra omgivelsene ved hjelp av hogde vertikale steinrektangler sammenkoblet med kjetting. Over de fem soldatgravene står et todelt vertikalt steinmonument utformet av billedhogger Gunnar T. Janson, utsmykket med
STUEHAGEN KRIGSGRAVPLASSENE – DEN GAMLE FOLKELIGE I NORDLAND HAGEN – KAREN REISTADS ARBEIDER PÅ TJØTTA, I BOTN OG NARVIK
331
På den engelske krigsgravplassen i Narvik er de enkelte gravene markert med individuelle vertikale gravsteiner og blomster. Korset ble utformet til krigsgravplassene under første verdenskrig, og det ble også brukt under andre verdenskrig. Det samme korset står på Tromsø gravlund. Foto: Ingebjørg Hage, 2011. In the British War Cemetery at Narvik, stones and flowers mark the individual graves. The cross was designed for the World War I cemetery and was also used for the World War II cemetery. The same cross can be seen in the Tromsø Cemetery.
332
INGEBJØRG HAGE
et kors i lavt relieff. I Narvik er det ikke sovjetrussiske graver eller gravplasser, siden de ble flyttet til Tjøtta på 1950-tallet. I boligområdet Furumoen, der det under andre verdenskrig var en fangeleir og like etter krigen en gravplass, er det i dag en minnelund omkranset av boligbebyggelse. Her står både en standard minnestein som ble satt opp av norske myndigheter på flere steder, utsmykket med eikeløv, og en sovjetisk minnestøtte utsmykket med en femarmet rød stjerne. Minnestedet er utformet som to sammenbundne terrasser i det skrånende landskapet, og med en ganske tett naturlig vegetasjon framstod den ved besøk i 2011 som en ustelt minnelund, sammenlignet med krigsgravplassene.
LANDSKAPSARKITEKT KAREN REISTAD OG ARBEIDENE I NORDLAND Krigsgravplassene i Nordland har alle en utforming som gjør at de kan kalles gravlunder – krigsgravlunder, og for å bruke begrepet lund må der være grupperinger av trær. Krigsgravlundene er alle utformet med utgangspunkt i naturen på stedet og er preget av naturens materialer som grassletter, tregrupper og steinarbeider, og de er utformet etter parkprinsipper. Karen Reistad utformet begge krigsgravplassene på Tjøtta, den sovjetrussiske (1953–1954) og den internasjonale (1969–1970) samt den jugoslaviske krigsgravplassen i Botn (1953–1954) som privatpraktiserende landskapsarkitekt. Hun var som tidligere nevnt kirkegårdskonsulent for staten, og hadde gjennom sitt arbeid påvirkning på andre gravplasser.18 Det er ingen tvil om at Karen Reistad hadde det fulle ansvaret for de to gravplassene på Tjøtta og den jugoslaviske i Botn. Ved gjennomgang av arkivet etter henne viser det seg imidlertid at hun som statens konsulent også hadde stor innflytelse på beliggenheten og hovedformen av den tyske gravplassen i Botn.19 I Botn var det innkjøpt et større areal, der både den jugoslaviske og den tyske var tenkt plassert – arealet der den jugoslaviske ligger i dag og med et område rundt. Reistad laget flere utkast, der de to er plassert ved siden av hverandre. Mellom annet har ett av forslagene felles porthus bygd i stein og en stor felles innhegnet forplass, og fra den er det inngang til de to gravplassene. Det var fra starten ingen tvil om hvor den jugoslaviske gravplassen skulle ligge, for her var det et henrettelsesområde og provisorisk gravområde for døde jugoslaver allerede under krigen, da det var fangeleir i Botn. Den jugoslaviske gravplassen ble derfor opparbeidet først, og ved innvielsen i 1954 var den tyske ikke påbegynt i marka. En kan lese mellom linjene at det ved innvielsen ble diskusjon om plasseringen av den tyske. Den jugoslaviske sendemannen ønsket noe avstand mellom de to, og det ble gjort en befaring i området.
Karen Reistad foran gården på Løten hvor hun bodde. Foto: Sveinung Skjold, 1975. Karen Reistad was 75 years when this photo was taken at her home in Løten.
STUEHAGEN KRIGSGRAVPLASSENE – DEN GAMLE FOLKELIGE I NORDLAND HAGEN – KAREN REISTADS ARBEIDER PÅ TJØTTA, I BOTN OG NARVIK
333
I Botn i Saltdal ligger den jugoslaviske og tyske gravplassen i nærheten av hverandre, men en kan ikke se fra den ene til den andre. Karen Reistad foreslo plasseringen i 1954. Denne planen, som er tegnet av henne, viser også rester etter fangeleiren som lå her under krigen. Arkiv: ILP, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. In Botn, Saltdal, the German and Yugoslavian war cemeteries are quite close to each other. But you cannot see from one to the other due to the vegetation. Karen Reistad suggested the location in 1954 and she drew this plan.
334
INGEBJØRG HAGE
Karen Reistad oppsummerte arbeidet med plasseringen av de to gravplassene i et brev i 1961.20 På grunnlag av befaringen ble den opprinnelige planen endret, og den tyske krigskirkegården foreslått plassert adskillig lavere i terrenget, om lag hundre meter i avstand fra den jugoslaviske. Dette forslaget ble utarbeidet som plan og godkjent av begge lands myndigheter, skriver hun. Det ser fra dette ut som om Karen Reistad var med på å finne plasseringen og lage et planutkast for den tyske gravplassen. Hun skriver at ”Opprinnelig prosjekt viste seg ikke å være bra, plassen ble meget snau”, og så beskriver hun ganske detaljert hva hun tenker seg for den frittliggende tyske gravplassen.21 I hovedsak samsvarer det med gravplassen som den ligger i dag. Reistads forslag ble sendt til Tyskland for videre bearbeiding, og detaljutformingen av gravminner, kors og porthus med mer er nok gjort av Volksbund i Tyskland. Det har vært sagt at plassen er utformet av landskapsarkitekt Vogler, men det har ikke latt seg bekrefte. Det er ikke usannsynlig at han var involvert i arbeidet, da Reistads korrespondanse viser at hun har møtt landskapsarkitekt Vogler, som sammen med andre representanter fra Volksbund var i Oslo både i 1954 og i 1960, og da i forbindelse
av grunnlaget for folks eigne val av hus og hage. Samisk kultur er rask med å ta opp og tilpassa seg nye trekk utanfrå, anten det gjeld teknologiske nyvinningar som skuter og GPS, eller nye trendar i bustadforminga. Den opne haldninga til nyvinningar, kopla med sterke band til tradisjonelle livsformer, gjer dei samiske hagane, som den samiske kulturen elles, innhaldsrik og full av motsetnader.
Lita tomt med plass for mange funksjonar. A small site with room for many different activities.
DEI TO HAGETYPANE I KAUTOKEINO Dei to ulike hagetypane i Kautokeino speglar ulik livsform og ulike behov, men er begge folkelege eller vernakulære hagetypar. I det ligg mellom anna det at dei er utforma lokalt av eigarane eller brukarane, ikkje av fagfolk. Dei er organiserte ut frå aktuell bruk og behov, og det er brukt lokalt tilgjengelege material for å laga desse hagane.21 Den tradisjonelle hagen kan lesast som ein base for produksjon og tilverking av ressursane frå vidda, medan den nyare typen hage i sterkare grad legg vekt på rekreasjon og vakker utforming. Dei to
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN EIN PLASS FOR ALLE MEAHCCE-TINGA – HAGETYPAR I KAUTOKEINO
357
Våren nærmar seg, reinflokken og arbeidet med den flytter til kysten. Tomta i bygda blir tømd for aktivitet. Spring is approaching, the reindeer move to the coast and take with them the work. The site and home in Kautokeino is left in silence.
358
INGEBJØRG SUNNIVA SKÅLNES HAGE
hagetypane i Kautokeino, som eg her kallar arbeidshage og rekreasjonshage,22 fortel om to viktige trekk i bruken av og haldningar til bustaden og haustingslandskapet. Samstundes formidlar dei viktige sider av Kautokeino si historie og livsgrunnlag. Størstedelen av hagane er variantar som kombinerer trekk frå begge hovudtypane. Arbeidshagen i Kautokeino er ein hage der uterommet gjev rom for mange og ulike arbeidsoppgåver, for produksjon av mat og for stell av reiskap og utstyr. I tillegg er lager- og opphaldsplass for reiskap, kjøretøy, utstyr og dyr viktig. På tunet er det gjerne sett opp fleire uthus og garasje, og det er rydda plass for eit stort parkeringsareal. Enkelte av arbeidshagane er først og fremst dét, ein plass for arbeid og produksjon, medan andre kan ha innslag av eit eller fleire små prydbed eller eit mindre område for rekreasjon, gjerne ein veranda eller ein opphaldsplass ute.
Rekreasjonshagen er motsetninga til arbeidshagen. Dette uterommet er dels forma av rådande ideal i tida, dels av normer og standardar i den offentlege bustadplanlegginga i Noreg. Rekreasjonshagane er velordna, ryddige og har i mindre grad plass til nyttesysler enn det arbeidshagen har. Viktige trekk i rekreasjonshagen er plen, prydblomar eller -buskar og ein stor opphaldsplass ute, gjerne i form av ein terrasse eller veranda. Det er ofte unge folk med svakare tilknyting til hausting og sjølvberging som har slike hagar. Dette er uterom der det blir lagt større vekt på estetisk utforming og på å skapa plass for opphald og rekreasjon, heller enn arbeid og produksjon av mat. Denne hagetypen er enno i mindretal, men det er ein type det stadig blir fleire av. Uteplassane i Kautokeino er hagar. Dei er plasser for matauk, hausting, opphald og for vakre opplevingar. Rettnok blir lite eller ingenting av maten som blir foredla, dyrka i hagen. Råvarene blir tilverka der, men hausta ein annan stad, i meahcci eller utmarka, i vatna eller på vidda, i område som ligg langt frå bustadhuset. Folk oppheld seg mykje utanfor huset, nokre ved grillen på verandaen, men for mange i Kautokeino er det ikkje snakk om å sitja med ettermiddagskaffien i sola. Å opphalda seg ute er å arbeida. Arbeidet som skjer, har klar samanheng med hausting og matauk frå utmarka. Med bakgrunn i desse bruksmønstera har eg valt å bruka omgrepet ”hage” for dei forskjellige uteromma ved bustadhuset, og eg ser på bruken og utforminga av dei i samanheng med ferdsel og hausting i utmarka, eller med rekreasjon og sosialt samver. I det følgjande vil eg diskutera dei ulike hagetypane i Kautokeino ut frå det eg har beskrive ovanfor. Eg startar med arbeidshagen og dei ulike utformingane av denne. Deretter presenterer eg rekreasjonshagen, og drøftar til slutt tendensar framover.
BILVEG OG SKUTERLØYPE FRAM TIL TUNET Arbeidshagen i Kautokeino prøver ikkje å framstilla seg som noko anna enn det han er, ein viktig arbeidsplass ved bustadhuset. Dei mange og ulike arbeidsoppgåvene blir ikkje gøymde bort, heller ikkje frå inngangspartiet. Her bryt hagetypen sterkt med det som er rådande trend, også for dei vernakulære hagane.23 Inngangen til hagen og møtet med bustaden er forma først og fremst ut frå praktiske omsyn. Ein brei bilveg fram til huset og ein romsleg parkeringsplass er noko dei fleste legg vekt på. Det same gjeld plass for brøyting og snølagring på vinterstid. Det er viktig å kunna kjøra nær inntil inngangsdøra, gjerne også rundt huset. Å unngå rygging med bil, og ikkje minst, rygging med skuter, er eit viktig poeng ved planlegginga av tomta. Folk skal kunna nå
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN EIN PLASS FOR ALLE MEAHCCE-TINGA – HAGETYPAR I KAUTOKEINO
359
Uthusveggen gjev plass til tørking av leggskinn, som skal bli skallar. The outbuilding wall is used for drying reindeer skins to be used for traditional Sami shoes.
360
INGEBJØRG HAGE SUNNIVA SKÅLNES
fram med kjøretøya både på sommar- og vinterføre for å lossa og lasta utstyr og reiskap eller anna ein treng frå hus og lagerbuer. Det er vidare eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter. Grensar tomta mot eit naturområde, er to vegsamband praktisk, ein bilveg fram til garasjen og skuterløype over friområdet. Å kunna køyra skuter frå bustaden og ut på vidda, utan å måtta følgja bilveg, er ein fordel for alle som jamleg skal ut til reinflokken eller har andre ærend på fjellet. Ei eldre kvinne i Kautokeino, som høyrde til i reindrifta, fortalde meg at ho likte ikkje at reindrifta flytta inn i bustadfelta.24 Skuterkjøring mellom bustaden og beitet på vidda skapte for mykje bråk for dei som ikkje forstod kvifor slik kjøring til tider måtte skje også om natta. Eg meiner nå det at flyttsamane bør bu i eigne bustadområde. Dei har hundar og masse rot og stabbur overalt. Det passar ikkje inn i vanlege bustadfelt. – Eg har slike naboar. Det gjer ikkje så mykje for meg, stabbura deira står ikkje i vegen for meg. Men eg trur det hadde vore verre dersom nokon norske hadde hatt slike naboar. Dei er ikkje
vant med slik rot og bråk.25 Dei norske, og folk som ikkje kjende reindrifta, forstod ikkje at på vårvinteren kunne det vera nødvendig å snu døgnet for å utnytta skaresnøen på natta for å komma seg fram med skuteren, og at reindrifta ikkje alltid kunne følgja same døgnrytme som kontorarbeidaren i bygda. Parkeringsplassane i regulerte bustadstrøk er ofte planlagde ut frå kommunale normer, der ein i dag gjerne krev to plassar for kvart husvære. Parkeringsplassane i Kautokeino er romslegare enn som så, og ofte ikkje klart avgrensa, men glid gradvis over i gras- eller lyngbakken. Parkeringsplassen ligg gjerne tett opp til inngangsdøra på huset. Det romslege arealet gjev plass for bilar, tilhengarar, 4-hjulingar, skuterar og gjerne også ei campingvogn og ein traktor. Frakting av folk og utstyr er viktig, og visest igjen ved bustaden.
Nybygd hus med garnhjell på plass. A newly built house and the traditional rack for drying fishing nets.
ARBEIDS- OG LAGERPLASS Arbeidshagen skal gje plass for arbeid og for å lagra utstyr, reiskapar og alt som elles trengst i hausting og drift på vidda. Ei god arbeidsflate er viktig. ”Me har
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN EIN PLASS FOR ALLE MEAHCCE-TINGA – HAGETYPAR I KAUTOKEINO
361
Gågata i Realfagparsellen, med Farmasibygningen til høyre og det matematisk-naturvitenskapelige fakultet til venstre. Gågata er hovedaksen gjennom campus. I det laveste partiet brytes aksen av beplantning og av Blå Strek arkitekters paviljongbygning fra tidlig 1990-tall. Ved Universitetsplassen forskyves aksen opp mot Administrasjonsbygget i fond. Foto: Elin Haugdal, 2013. The walkway in the Science District, with the Pharmacy Building to the right and the Science Building at the left. The walkway forms the main axis through the campus. However, the axis is broken in the lower portion of the walkway by greenery and Blå Strek architects’ pavilion building from the early 1990s. By the University Square the axis shifts slightly before leading up to the Administration Building as a focal point.
UNIVERSITETSPLASSEN – ANLEGGETS HJERTE Universitetsplassen er det sentrale uterommet på campus, rammet inn av Universitetsbiblioteket, ISV/IKL (Breivika III) og Statsarkivet.37 Disse tre bygningsblokkene kledd i tegl og plater gir rommet vegger, og fungerer som en relativt nøytral bakgrunn for plassens dominerende figur, Labyrinten. Plassen glir over i gressbakken nedenfor Administrasjonsbygget og har en uklar grense mot det naturlike området med Joho Niilas’ gamme (1997) og den samiske kulturpaviljongen Árdna (2004). Mot sørøst åpnes et større panorama mot sundet og
402
INGEBJØRG HAGE ELIN HAUGDAL
fjellene, men sett fra Labyrinten er plassen relativt lukket. Universitetsplassen omtales ofte som “festplassen”, og den anvendes til arrangementer av både høytidelig og uhøytidelig art. Men det er den hverdagslige bruken spesielt om våren og på seinsommeren som gjør plassen til et levende symbol for campus. Labyrinten ble til etter en lukket idékonkurranse om utformingen av Universitetsplassen i 1988, arrangert av Statens utsmykkingsfond. Plassen skulle danne et motiv sett fra det kommende entrébygget og også inngå i perspektivet gjennom campus.38 Plassen skulle være ”berikende og anvendelig” for større og mindre samlinger av studenter og ansatte. Men ellers sto konkurransedeltakerne fritt i selve utformingen av det omlag tre dekar store arealet.39 Av fem inviterte kunstnere vant Guttorm Guttormsgaard med sitt forslag: en labyrint av konsentriske sirkler lagt i svakt amfi rundt en vannkilde med lys og varme. Med få endringer realiserte Guttormsgaard forslaget i tett samarbeid med
Universitetsplassen i snø og mørketid med oppvarmet vannbasseng og lys fra Glassgården i Administrasjonsbygget. Foto: Elin Haugdal 2011. The University Square with its heated pool in snow and winter darkness.
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN CAMPUS BREIVIKA
403
Labyrinten på Universitetsplassen en dag i september. Foto: Elin Haugdal 2011. The Labyrinth at the University Square in September.
404
INGEBJØRG ELIN HAUGDAL HAGE
Aasen. Labyrinten sto ferdig i 1991, og Universitetsplassen er på Guttormsgaards initiativ senere supplert med Annelise Josefsens romdannende granittskulptur fra 1993, som fungerer som en portal mellom Universitetsbiblioteket og plassen, og også som et uformelt sittemøbel. Aasens bearbeiding integrerer begge skulpturene i et helhetlig landskapsrom. I rommets hjørner er det plantet inn bjørk fra nærområdet og gran fra planteskoler i Nordland og Troms. Vegetasjonen er imidlertid underordnet steinformasjonene på denne plassen, med ”et karrig preg som tilsvarer områdets arktiske karakter”.40 Labyrintens sirkelformer er skiftevis fylt med gress og rund strandgrus, og de danner til sammen en omlag 630 meter lang ”slange”, som Guttormsgaard og Aasen har omtalt denne hovedformen. Sirklene er laget ved lave steinsettinger med innslag av spesielt utvalgte natursteiner fortettet mot bassenget i midten.
En såkalt ”kjempehodesten” ved inngangen til labyrinten er fraktet med strev og møye fra ytterst på Rebbenesøy i Troms. Det har vært et poeng for formgiverne at steinmaterialene er hentet fra Nord-Norge, og at lokale håndverkere har deltatt i prosessen.41 Flere av steinene er bearbeidet og forfinet, fra små groper som samler vann og skygge til polerte gatestein, mosaikker og intarsia. Hele den steinsatte spiralen brukes som uformelle sitteplasser. Det lave, ovale bassenget er laget av mørk glattslipt Lødingen-granitt. Vannet som så vidt renner over bassengkanten, gir steinen en blank hinne, og det perfekte vannspeilet reflekterer himmelen. I bunnen av bassenget slippes lys gjennom en rist med omlag fire tusen hull lagt i et mønster som illuderer den nordlige stjernehimmelen. Dette motivet går igjen andre steder på campus, i to baldakiner med ”stjerner” av fiberoptiske lys. Den ene stjernehimmelen fra 1991 henger i Administrasjonsbygget ved de store vinduene som gir utsyn over Universitetsplassen. Den andre henger under himlingen i Árdna og viser stjernehimmelen slik den er ved midnatt i januar, med det viktigste samiske stjernebildet, Sarvva (elgen), i sentrum. Den nordlige og samiske stjernehimmelen blir slik identitetsskapende bilder for Universitetsplassen, sammen med selve labyrintmotivet. Labyrintmotivets historiske og territorielle tilknytning til Nord-Norge var for juryen et viktig argument for å velge Guttormsgaards prosjekt. Men kunstneren har lagt inn små tegn som peker ut over det rent regionale, som en innfelt blå stripe med stein fra Sør-Afrika, som markerer nord–sør-aksen.42 Han tilskriver landskapsskulpturen en spirituell mystikk med metaforer som er fremmede i nordlig kontekst: Det er en levende figur, ”en slange formet som en labyrint” som ”vokter den varme, lysende kilden i plassens sentrum”.43 Noe av mystikken er realisert i dampen og lyset som kommer fra varmekilden om vinteren, og de skinnende eksotiske materialene og forfinede detaljene som kommer til syne om sommeren. Anlegget iverksetter dessuten stein, lys, vann, himmel som de fire grunnleggende elementene, og lar klima og årstidsforandringer spille med. Tross mystikk og detaljrikdom er Labyrinten underlagt en stram form og preget av robuste materialer. Guttormsgaards bakgrunn som grafiker og hans arbeid med større urbane landskapsdekorasjoner de senere årene er kombinert i Universitetsplassens landskapsskulptur. Labyrinten har blitt selve symbolet på Universitetet i Tromsø, men det er et symbol med stort tolkningspotensial. Den kan tolkes som et møte mellom ”naturen, universitetet og kunsten”44, mellom fortid og nåtid eller mellom ulike kulturer. Fordyper vi oss i alle detaljene, dukker det opp en rekke assosiasjoner som spenner fra primitive kulturer til det filosofisk-akademiske.45 Men først
STUEHAGEN – DEN GAMLE FOLKELIGE HAGEN CAMPUS BREIVIKA
405
HAGER MOT NORD NYTTE OG NYTELSE GJENNOM TRE ÅRHUNDRER Hager mot nord – nytte og nytelse gjennom tre århundrer forteller om en sammensatt og mangfoldig hagekultur og hvordan den har fått innpass i den nordlige delen av landet. Gjennom tekster som speiler forfatternes ulike fag og interesser, får leseren innblikk i brokker av en hagekultur og hagehistorie. Tekstene speiler et utvidet hagebegrep, der hager blir sett i en større sosial, etnisk, geografisk og kulturell sammenheng. Boka handler også om vakre planter og estetiske kvaliteter i utformingen av små og store hager, parker, kirkegårder, grønne urbane omgivelser og storslagne landskap. Samlet gir artiklene et mangfoldig bilde av hagekunsten i den nordlige delen av landet og den menneskelige skaperkraften som utløses når internasjonale perspektiver møter lokale tradisjoner og naturvilkår. Et rikt materiale av gamle og nye fotografier, kart og plantegninger illustrerer samspillet mellom hagekulturen og landsdelens ulike landskap – og endringene over et langt tidsspenn. Redaktørene er alle ansatt ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet: Ingebjørg Hage, arkitekt og professor i kunstvitenskap Elin Haugdal, kunsthistoriker og førsteamanuensis i kunstvitenskap Sveinulf Hegstad, historiker og fotoarkivar ved Tromsø Museum, Universitetsmuseet www.orkana.no