Hamsuns verden by Orkana

Orkana Akademisk

HAMSUNS VERDEN Opprør, skapelse og sirkulasjon

Even Arntzen Fra Ibsen til Knausgård

Innhold Forord.................................................................................................................................. 9 Innledning: tekst – intertekst – kontekst............................................................................ 10

DEL I: Hamsun og Ibsen Kapittel 1: Hamsun og Ibsen – innledende bemerkninger...................................19 Kapittel 2: Ibsen som identifikasjonsobjekt og referansepunkt............................21 Kapittel 3: «En født og baaren Drit»: Ibsen som hatobjekt og prügelknabe.........28 Kapittel 4: En første sondering. Noen dikteriske ekko av Ibsen hos Hamsun......46 Kapittel 5: Konturer av et felles estetisk fundament: inn i berget, opp på fjellet...51 Kapittel 6: Stein- og bergmotivet hos Hamsun....................................................62 Kapittel 7: Oppsummering og perspektivering....................................................99

Del II: Hamsun og Strindberg Kapittel 8: Første fase: ungdommelig beundring og flammende foredrag..........105 Kapittel 9: Artikler og bokanmeldelser – og flere flammende foredrag...............110 Kapittel 10: De parisiske tildragelser.................................................................122 Kapittel 11: Hamsuns forhold til Strindberg etter Paris.....................................129 Kapittel 12: Et litterært tangeringspunkt: nordlandsnaturen versus Stockholms skjærgård....................................................................................................135 Kapittel 13: Vandringsmotivet hos Strindberg og Hamsun...............................144 Kapittel 14: Diktning som konstruksjon og projeksjon.....................................151 Kapittel 15: Gullfeber.......................................................................................157 Kapittel 16: Avsluttende kommentar om Hamsuns relasjon til Strindberg........162

DEL III: Med Hamsun på lomma: Vesaas, Borgen, Solstad og Knausgård Kapittel 17: Noen bemerkninger om Hamsun-påvirkningen i norsk og utenlandsk litteratur.....................................................................................................168 Kapitel 18: Hamsun som litterær banditt: ballespark fra Jacob Breda Bull og Hans E. Kinck............................................................................................182 Kapittel 19: Tarjei Vesaas – «– det syng i ein lenge etterpå»...............................188 Kapittel 20: Johan Borgen – med Hamsun langt under huden..........................200 Kapittel 21: Dag Solstad – en Hamsun i nye klær?............................................214 Kapittel 22: Karl Ove Knausgård – med Hamsun som fetisjistisk orienteringspunkt.........................................................................................................239 Epilog: ............................................................................................................................ 258 Bibliografi:....................................................................................................................... 262

Forord Min interesse for Knut Hamsun går over førti år tilbake. Jeg tror det hele begynte med at jeg i min gryende pubertet stod i min mors kjøkkenvindu på Lødingen og stirret drømmende ut mot Hamarøy og de karakteristiske fjellene over gården Hamsund, så vidt synlig gjennom havdisen på andre siden av Vestfjorden, og undrende konstaterte at der borte hadde faktisk Hamsun levd og virket. Da jeg var tjuefem, fullførte jeg en hovedfagsoppgave om Knut Hamsun, og i forlengelsen av dette fulgte et langt engasjement innenfor så vel Hamsun-Selskapet som det vitale litteraturvitenskapelige miljøet knyttet til Hamsun ved Universitetet i Tromsø. At det var Hans E. Kinck – og ikke Knut Hamsun – jeg tok doktorgraden på i 1995, angrer jeg på fortsatt, men det er en helt annen sak. Opp gjennom årene har jeg holdt mange Hamsun-forelesninger, ledet mangt et Hamsun-seminar både på Hamarøy og i Tromsø, skrevet opptil flere Hamsun-artikler, redigert et dusin Hamsun-bøker. Men altså ingen fullt ut egenprodusert bok, selv om tanken – og lysten – har vært der svært lenge. Derfor denne studien, hvis spede begynnelse strekker seg minst ti år tilbake i tid. Hjertelig takk til Lisbeth Pettersen Wærp, Hans Erik Aarset og Nils Magne Knutsen for å ha lest gjennom store deler av manus og bidratt med nyttige kommentarer og innspill. En særskilt stor takk til Henning Howlid Wærp som har lest manus i sin helhet. Også takk til Elisabeth Johansen i Orkana, som har kommet med en rekke produktive tilbakemeldinger. Ut over det har dette vært et langt ritt i ensomhet, men slett ikke uten glede. Tromsø i august 2019 Even Arntzen

Innledning: tekst – intertekst – kontekst Intensjonen med denne studien er todelt. For det første er jeg ute etter å kartlegge hvordan Knut Hamsun forholder seg til to av sine litterære forgjengere, og delvis samtidige, Henrik Ibsen og August Strindberg, først og fremst skjønnlitterært, men også på det personlige plan. Således ønsker jeg å undersøke hvordan Hamsuns forfatterskap forholder seg til Ibsens og Strindbergs forfatterskap, blant annet hva angår temaområder og motivkretser, men også hvordan personene Ibsen og Strindberg går inn som aktører i Hamsuns skriftlige frembringelser. I forlengelsen av dette ønsker jeg så, på tilsvarende vis, å rette oppmerksomheten mot hvordan fire litteraturhistorisk sett yngre forfattere forholder seg til Hamsun, nemlig Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Hamsun-avtrykk hos noen andre forfattere vil også bli omtalt, om enn i et mindre omfang.

Tekst og intertekst I 1969 lanserte den innflytelsesrike fransk-bulgarske semiotikeren Julia Kristeva – i verket Sèméiotikè – begrepet intertekstualitet, forstått dit hen at «[e]nhver tekst tar form som en mosaikk av sitater, enhver tekst absorberer og transformerer andre tekster».1 I artikkelen «Tekstteori» fra 1973 videreutvikler Roland Barthes dette begrepet: «Hver tekst er en intertekst; andre tekster er til stede i den, på forskjellige nivåer, og i mer eller mindre gjenkjennelige former. Dette er tekster fra fortidens kulturer eller samtidens; all tekst er en ny vev av forgangne sitater.» [mine uth.]2 Kristevas intertekstualitetsbegrep sier altså noe generelt om det produktive gjensidighetsforholdet mellom (litterære) tekster, hun vil ha oss til å åpne opp øynene for hvilke utvekslingsmekanismer som er operative tekster imellom – både i kraft av likheter og forskjeller, men også som vage avskygninger, forskyvninger og forutsetninger. Barthes har et noe mer konkret syn 1 2

Sitert etter Lothe/Refsum/Solberg, Litteraturvitenskapelig leksikon, Oslo: Kunnskapsforlaget, 1999, s. 115. Roland Barthes, «Tekstteori», i Kittang/Linneberg/Melberg/Skei (red.), Moderne litteraturteori. En antologi, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 78.

på intertekstualiteten enn Kristeva. Særlig synes hans fokus å være rettet mot det forgrenende og redistribuerende aspektet ved tekster: «Gjennom teksten […] passerer biter av koder, formuleringer, rytmiske mønstre, fragmenter av sosiale språk osv., for det er alltid språk før teksten og omkring den.»3 Både Kristeva og Barthes har reservert seg mot at deres intertekstualitets tenkning skal bli tatt til inntekt for rene kildestudier. Det betyr derimot ikke at kildestudier faller utenfor intertekstualitetens domene. Barthes sier det slik: «Epistemologisk betraktet er begrepet intertekst det som gir tekstteorien sosialt volum, for det dekker alt forganget og samtidig språk som kommer til teksten, […] slik at alt dette er disseminert i den.» [min uth.]4 Denne studien er inspirert av en slik intertekstualitetstankegang, i vid forstand. Del I er viet hvordan Hamsun både kritiserer og harselerer åpent over Henrik Ibsens diktning, men også hvorledes Hamsun – langt mer fordekt – absorberer og transformerer produktivt sider ved den ibsenske sfære inn i sitt eget forfatterskap. Også i del II er det redistribuerende blikkpunkt fremtredende. Men til forskjell fra Ibsen, som Hamsun aktivt forsøker å gjøre til en kontrastfigur, griper Hamsun intertekstuelt til August Strindberg nesten utelukkende som en identifikasjonsfigur og erklært inspirasjonsskikkelse. Det forhindrer likevel ikke at det er et samsvar angående hvordan Ibsen og Strindberg innskrives intertekstuelt i stor bredde i Hamsuns tekster; i begges tilfelle skjer dette både gjennom bokanmeldelser og artikler, men også gjennom Hamsuns skjønnlitteratur, så vel i fragmentarisk form som ved navns nevnelse. Og, som blant annet Britt Andersen har påpekt, «[f ]orfatterskapets intertekstuelle forhold til samtidas diskurser har vært lite utforsket».5 Fenomenet intertekstualitet har også en sentral plass i del III. En sak er at visse projeksjoner av Hamsuns fiksjonsverden, samt forfatterfiguren Hamsun, er å finne i de skjønnlitterære forfatterskapene til Vesaas, Borgen, Solstad og Knausgård. Vel så viktig i så henseende er at alle disse fire forfatterne velger å ta for seg Hamsun i sakprosaarbeider, av ulik lengde og ulikt format, der de tilkjennegir eksplisitt påvirkning og inspirasjon.

3 4 5

Ibid., s. 78. Loc.cit. Britt Andersen, Ubehaget ved det moderne. Kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner, Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2011, s. 232.

Kontekst Begrepet kontekst kommer av det latinske verbet con-texo, som betyr å veve, flette, knytte sammen. Helt ulik intertekstualitetsbegrepet er altså ikke denne termen, men der intertekstualiteten innbefatter en språklig redistribuering, favner konteksten mer om hvilke forhold som er relevante og medbestemmende for forståelsen av et fenomen, for eksempel for frembringelsen og tolkningen av en tekst. I så måte er jeg kommet fram til at Henrik Ibsen og August Strindberg er to forfatterskikkelser jeg finner det hensiktsmessig å lese Hamsun kontekstuelt opp mot. Et nærliggende spørsmål å stille er hvorfor jeg har valgt nettopp disse for å kontekstualisere Hamsun? At Knut Hamsun, i ungdommen, var ekstremt opptatt av Henrik Ibsen, er velkjent, langt mindre kjent er at Hamsuns opptatthet av personen Henrik Ibsen faktisk varte livet ut. En annen god grunn til å gå Hamsun og Ibsen nærmere etter i sømmene, er at deres forfatterskap bare i begrenset grad er blitt lest opp mot hverandre. Noen unntak fins imidlertid: Bjørn Hemmers artikkel «Hamsun og Ibsen – den gåtefulle og sfinksen» tar særlig for seg Hamsuns krasse kritikk av Ibsen.6 I artikkelen «‹Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien›. Knut Hamsun som Ibsen- bekjemper» skisserer Henning Howlid Wærp Hamsuns utvikling fra å beundre Ibsen til å bekjempe ham.7 Knut Brynhildsvoll berører i «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering», Hamsuns sterke Ibsen-aversjon, men også hvordan de begge tematiserer sider ved det ubevisste sjeleliv.8 I innledningen til Leo Löwenthals Om Ibsen og Hamsun perspektiverer Øystein Rottem Löwenthals to artikler (fra 1937) om henholdsvis Ibsen og Hamsun på innsiktsfullt vis.9 Frode Lerum Boasson er i sin doktoravhandling Men Livet lever. Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet inne på flere aspekter ved Hamsuns relasjon til Ibsen, blant annet diskuteres det hvordan Hamsun 6

Jf. Bjørn Hemmer, «Hamsun og Ibsen – den gåtefulle og sfinksen», i Nils M. Knutsen (red.), De røde jærn. 7 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 1996, Hamsun-Selskapet, 1997. Henning Howlid Wærp, «‹Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien›. Knut Hamsun som Ibsen-bekjemper», i Per Thomas Andersen (red.), Lesning og eksistens. Festskrift til Otto Hageberg på 70-årsdagen, Oslo: Gyldendal, 2006. Knut Brynhildsvoll, i «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering», jf. www.ibsen.nb.no/id/2187.0, lest 16.03.2018. Leo Löwenthal (utg. v/Ø. Rottem), Om Ibsen og Hamsun, Oslo: Novus, 1980.

med versdramaet Munken Vendt forsøker å overstråle Ibsens Peer Gynt.10 I Hamsun kontra Ibsen. Studier i et forhold undersøker Arvid Nærø fortrinnsvis Ibsens og Hamsuns ideologiske oppfatninger og samfunnssyn.11 I mindre grad har sekundærlitteraturen vært opptatt av hvordan man faktisk finner Ibsen redistribuert i Hamsuns tekster. Dette er noe av det jeg vil se nærmere på. Den unge Hamsuns beundring og lydhørhet for August Strindberg er godt kjent; som 70-åring, i 1929, sier Hamsun følgende: «Ingen har i mine yngre Dager gjort det Indtryk paa mig som Dostojevski, Nietzsche og Strindberg.»12 På noenlunde tilsvarende vis som er tilfelle med den akademiske behandlingen av Hamsun og Ibsen, så er de dikteriske tangeringspunktene mellom Strindberg og Hamsun blitt viet forholdsvis liten oppmerksomhet. I sin doktoravhandling Tidens tröskel. Uppbrott och nostalgi i skandinavisk litteratur kring sekelskiftet 1900 komparerer ikke Anna Jörngården Strindberg og Hamsun i større grad, men behandler dem begge (samt Ola Hansson) først og fremst i lys av den tidlige skandinaviske modernismen, med vekt på begreper som nostalgi, eksil og modernitet.13 Jeg vil se mer eksplisitt på hvordan Hamsun forholder seg direkte til Strindberg, både i liv og skrift.14 Mange moderne forfattere har et forhold til Hamsun.15 Den jødiske forfatteren og Nobelpris-vinneren Isaac Bashevis Singer hevder at Knut Hamsun […] is the father of the modern school of literature in his every aspect […]. The whole modern school of fiction in the twentieth century stems from Hamsun, just as Russian literature in the nineteenth century «came out of Gogol's greatcoat».16 10

11 12 13

Frode Lerum Boasson, Men Livet lever. Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet, dr.-avhandling, NTNU, 2015. Jf. særlig delkapitlene «Hamsuns Gynt: Munken Vendt i kontekst» og «Ibsen og Hamsun, Peer Gynt og Munken Vendt». Arvid Nærø, Hamsun kontra Ibsen. Studier i et forhold, Oslo: Kolofon, 2014. Jf. Harald Næss, Knut Hamsuns brev 1925–1929, bd. V, Oslo: Gyldendal, 1999, brev 1991, s. 216. Jf. Anna Jörngården, Tidens tröskel. Uppbrott och nostalgi i skandinavisk litteratur kring sekelskiftet 1900, dr.avh. Stockholms Universitet, Höör: Brutus Östlings Bokförlag Symposium, 2012. I artikkelen «Hamsun og Strindberg: brothers in arms» (i Arntzen/Knutsen/Wærp (red.), Hamsun i Vesterålen 2012. 12 foredrag fra Hamsun-dagene i Vesterålen, Hamarøy: Hamsun-Selskapet, 2012) tar jeg først og fremst for meg de biografiske tangeringspunktene mellom Strindberg og Hamsun, bare i liten grad intertekstuelle relasjoner. Mange har også benyttet personen Hamsun som litterær figur i skjønnlitterære tekster. Dette kommer jeg nærmere inn på i Del III av denne studien. Se ellers min artikkel «Knut Hamsun som litterær figur», i Arntzen/Knutsen/Wærp (red.), Hamsun i Tromsø II. Rapport fra den 2. internasjonale Hamsun-konferanse 1999, Hamarøy: Hamsun-Selskapet, 1999. Jf. Isaac Bashevis Singer, «Knut Hamsun, artist of scepticism», i Knut Hamsun, Hunger, oversatt fra norsk til engelsk av Robert Bly, New York: Avon Books, 1967, s. 8.

Også Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Dag Solstad og Karl Ove Knausgård må uten tvil kunne kalles for moderne forfattere. Men at alle disse fire har vist stor interesse for Hamsun, er nok ikke så kjent. På samme vis som tilfellet er mellom Hamsun og Ibsen/Strindberg, har så godt som ingen lest Hamsuns forfatterskap kontekstuelt i forhold til Vesaas, Borgen, Solstad og Knausgård.17 Her må det understrekes at jeg ikke har noen intensjoner om å presentere fyllestgjørende analyser av verken Vesaas', Borgens, Solstads eller Knausgårds forfatterskap. Derimot intenderer jeg å finne ut av hva disse faktisk skriver og mener om Hamsun, og hans diktning. I tillegg ønsker jeg å gjøre punktvise, til dels partikulære, dykk ned i forfatterskapene for å hente fram spesifikke tekstelementer og tekstmønstre – altså intertekster – som på forskjellig vis kan leses som avskygninger eller ekko fra Hamsuns fiksjonsverden. I de siste årene er det kommet flere kontekstbaserte litteraturstudier. Heming Gujord sier om sin kontekstuelle lesning av Olav Duuns Juvikfolke følgende: Kontekstualisering er et vågespill. Den har ingen metode, men bygger på tre hovedprinsipper: (1) målrettet og omfattende lesning, (2) seleksjon og (3) interpretasjon. Resultatet vil nok ofte kunne anfektes, da forskeren ikke kan gjemme seg innenfor et paradigme eller en streng metodologi, men i siste instans må vurderes på sin evne til å gi rimelige interpretasjoner innenfor de utvalgte kontekstene.18

Dette er synspunkter jeg kan gi min tilslutning til, også hva kontekstualiseringen innenfor mitt eget arbeid angår. Men der Gujord er kontekstuelt opptatt av hvordan Olav Duun er influert av samtidens (biologiske) raseog samediskurser, er mitt kontekstuelle blikk rettet mot hvordan Hamsun, på forskjellig vis, reartikulerer Ibsens og Strindbergs (litterære) diskurser i 17

Også her fins noen unntak: Haagen Ringnes har vært inne på sider ved relasjonen Hamsun/Borgen i «Knut Hamsun og Johan Borgen», i Nils M. Knutsen (red.), Hamsun 1994. 8 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy, Hamsun-Selskapet, 1994. Ole Nygaard har dessuten i Dyade 4/95 en kort artikkel med tittelen «Det totalitære spøkelse. Om Knut Hamsun og Dag Solstad». Noen av Nygaards synspunkter faller til en viss grad sammen med Øystein Rottems funderinger i den lengre artikkelen «‹Den moderne menneskesjel› – Knut Hamsun og Dag Solstad», i Nils M. Knutsen (red.), De røde jærn. 7 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 1996, Hamsun- Selskapet, 1996. Sissel Furuset har dessuten berørt visse estetiske sammenfall mellom Hamsun og Knausgård i artikkelen «‹Det uferdiges kraft› som litterær verdi hos Knut Hamsun og Karl Ove Knausgård», i Wærp/Arntzen (red.), Hamsun i Tromsø VI, Nordlit, Universitetet i Tromsø, 38/2016. Heming Gujord, «Svar fra doktoranden», Edda, 1/2006. Heming Gujords dr.art.-avhandling har for øvrig tittelen Juviking og medmenneske. En kontekstuell tilnærming til Olav Duuns Juvikfolke, og ble forsvart ved Universitet i Bergen i 2005.

sine egne. I 2016 forsvarte Mads Breckan Claudi sin avhandling om Kristofer Uppdals lyrikk, der også tilnærmelsesmåten må sies å være kontekstuell: «Kort sagt blir tekstenes tilblivelse, sirkulasjon og resepsjon styrt […] av og innenfor historisk bestemte kontekster eller diskurser […].»19 De kontekster Claudi undersøker i relasjon til Uppdals lyrikk, er naturvitenskapelige diskurser i Uppdals samtid – blant annet nordlysforskning. Også jeg leser inn samtidskontekster i relasjon til Hamsun, på to temporale nivåer: 1) Hvordan Hamsun, hele livet, forholder seg verbalt til henholdsvis Henrik Ibsen og August Strindberg. 2) Hvordan nyere forfattere gjør Hamsun til en del av sin samtidsdiskurs, både mens Hamsun er i live og lenge etter hans død.

Mads Breckan Claudi, Bakover, nordover og framover. Framskrittstro, høvdingekult, vitenskap og geografi i og omkring Kristofer Uppdals lyrikk, ph.d.-avhandling, UiO, 2016, s. 53.

DEL I Hamsun og Ibsen

Kapittel 1

Hamsun og Ibsen – innledende bemerkninger

Et ubestridelig faktum: Knut Hamsuns forhold til Henrik Ibsen var livslangt og livsbesettende. I mars 1880 skriver den 20 år gamle Knud Pedersen Hamsund noe beskjemmet til sin rause velgjører på Kjerringøy, handelsmann Zahl, for å meddele Zahl at ting ikke går helt som planlagt, nei, ingen forlegger vil utgi Hamsuns nyskrevne roman, Frida. Men Hamsun vet å trøste både seg selv og sin mesén: «Den store Digter Henrik Ibsen fik heller ikke sin første Bog forlagt – men nu, nu er han en, der sees op til af andre store Digtere.»20 Og nesten sytti år senere, i januar 1949, skriver den snart 90 år gamle Hamsun brev til stortingsmannen Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Brevet dreier seg hovedsakelig om Hamsuns bekymringer vedrørende den store erstatningssummen han er blitt dømt til å betale den norske stat etter krigen. Brevet avsluttes imidlertid med en verdiladet passus om Henrik Ibsen: «Vi har hver vore Klager, du har vel ogsaa din at gjennomgaa, jeg har læst med Tak Fru Bergliots21 Omtale av Sigurd Ibsen, hans Far har jeg aldrig bryd mig om.» [min uth.]22 Et mer usant utsagn skal man lete lenge etter. I Hamsuns omfattende korrespondanse mellom 1880 og 1949 dukker stadig navnet Henrik Ibsen opp, der Hamsun kommer med en rekke betraktninger – av varierende saklighetsgrad – både rundt personen Henrik Ibsen og Ibsens forfatterskap. Ikke nok med det, på 1880- og 1890-tallet holdt Hamsun tallrike foredrag om Ibsen, 20 21

Harald Næss, Knut Hamsuns brev 1879–1895 (heretter Brev I), Oslo: Gyldendal, 1994, brev 8, s. 22. Bjørnstjerne Bjørnsons datter, Bergliot, var gift med Sigurd Ibsen, sønn av Henrik og Susanna Ibsen. Året før, i 1948, hadde Bergliot gitt ut memoarboken De tre, en sterkt idealisert versjon av forholdet mellom Henrik, Susanna og Sigurd Ibsen. Harald Næss, Knut Hamsuns brev 1934–1950 (heretter Brev VI), Oslo: Gyldendal, 2000, brev 3009, s. 598.

både i Norge, Danmark og Amerika. Og på toppen av det hele er Ibsen grundig innskrevet i flere artikler forfattet av Hamsun, og ikke minst i Hamsuns skjønnlitterære tekster. Så påstanden om at han «aldrig» har brydd seg om Ibsen, må på det sterkeste avvises. Tvert imot viser utsagnet fra 1949 det motsatte, at Hamsun bryr seg om Ibsen – helt til det siste. Selv om hans «opptatthet» av Ibsen i brevet til Erling Bjørnson består av en tilsynelatende avstandtaken og nega sjon av Ibsen som forfatter, er utsagnet likevel en symptomatisk påminnelse om at Henrik Ibsen alltid har vært – og er – en referanseramme og målestokk for Hamsun. Enten Hamsuns «opptatthet» av Ibsen kommer til syne som identifikasjon eller opposisjon, ligger det likevel alltid en forestilling – bevisst eller ubevisst – om jevnbyrdighet under: Det er Ibsen jeg finner det naturlig å sammenligne meg med! Og denne jevnbyrdighetsforestillingen kommer forbausende tidlig inn i Hamsuns liv, allerede i 20-årsalderen har den fått sterkt feste i Hamsuns sinn, og den ble ikke akkurat mindre med årene. I det følgende vil jeg kartlegge og analysere visse sider i forholdet mellom Hamsun og Ibsen nærmere, og så langt det lar seg gjøre, med den historiske kronologien som underliggende tilnærmelsesgrep. For det første har jeg til hensikt å se hvilket bilde av Ibsen som formidles gjennom Hamsuns brev, foredrag og artikler. I den henseende er jeg også ute etter å belyse hva som motiverer Hamsuns livslange opptatthet av Ibsen. For det andre vil jeg utrede nærmere hvordan personen Ibsen – og hans forfatterskap – er innskrevet i Hamsuns skjønnlitterære tekster. Til slutt vil jeg forsøke å lese visse sider av Hamsuns forfatterskap opp mot Ibsens, særlig med vekt på Hamsuns gjennomgående motiv- og temaområder.

Kapittel 2

Ibsen som identifikasjonsobjekt og referansepunkt

Hamsun nevner Ibsen i svært mange av sine brev, så vidt man vet første gang i det allerede nevnte brevet til Zahl av 24. mars 1880. I et livssprudlende brev til sin gode venn Erik Frydenlund skriver Hamsun sommeren 1885 at han akter å holde foredrag om Ibsen, men at han i så måte skal gå fram på sivilisert vis – «[…] det kommer til at gaa mildt af».23 Men Hamsuns mildhet ser ikke ut til å vare lenge; høsten 1888 skriver han i et annet brev, til vennen Yngvar Laws fra Minneapolis-tiden, ungdommelig entusiastisk også dette: […] Jeg føler Produktionslysten slaa i mit Bryst som en Fugl, der slaar desperat med Vingerne. – Jeg føler det i hver Nerve i min Krop at vi nu staar foran en ny Periode i Literaturen, – Problemdigtningen fra Dukkehjemmets Dage er slut – velsignet være dets Minde – og nu tier Ibsen, – han har tiet i nesten tre Aar. – Zola venter, Strindberg venter – vi staar foran en ny Tidsalder. – En ny Vaar er i Fremvækst, nye Kræfter skyder op – en evig Fornyelse – en Vaarmorgen i hver Generasjon! – Nu kommer vort! [mine uth.]24

La oss stanse litt her: Det er tydelig at Hamsun oppfatter seg selv som den nye generasjon, Ibsen som representant for den gamle «Problemdigtningen». Det er også tydelig at Hamsun, høsten 1888, solidariserer seg med natur alistene Zola og Strindberg og setter disse opp mot Ibsens Et dukkehjem fra 1879. Å sette etiketten «Problemdigtning» på Et dukkehjem er for så vidt ikke 23 24

Brev I, brev 32, s. 61. Brev I, brev 47, s. 82.

av veien, all den tid man vektlegger stykkets emansipatoriske og kvinnefri gjørende tematikk. Hamsun ser derimot ut til glatt å glemme, eller bevisst utelate, at Ibsen også er naturalist, noe som særlig er fremtredende i Gengangere fra 1881, der Osvald martres og fortæres av naturalismens to tvilling-krefter, arv og miljø. Men det vesentlige for Hamsun synes imidlertid, forsøksvis, å ville skape et motsetningsforhold mellom den gamle (og avleggse) Ibsen, på sin side, og den «evig Fornyelse» han mener Strindberg – og tydeligvis også han selv – representerer. At Strindberg står for en (naturalistisk) fornyelse, er et faktum, jamfør den «hjänornas kamp» som utspiller seg i Fadren (1887) og i Fröken Julie (1888) – som endatil har undertittelen «Ett naturalistisk sorgspel», og ikke minst: det berømte forordet av Strindberg selv, et forord som i ettertid har fått status som hans naturalistiske programerklæring. Nettopp dette forordet vet vi at Hamsun har lest svært godt, ettersom dette skriftstykket av Strindberg tjener som reservoar og argumentasjonsarsenal når Hamsun i 1891 skriver sine berømte litterære foredrag.25 Neste gang Hamsun er inne på sitt forhold til Ibsen, er i det velkjente og ofte siterte brevet som Hamsun skriver til Erik Skram 2. juledag 1888. Dette brevet er særlig kjent for hvordan Hamsun her beskriver sin desperate seksuelle lyst, et begjær som blusser voldsomt opp etter at han av en amerikansk lege, feilaktig, hadde fått diagnosen galopperende tæring og trodde han skulle dø i huset til unitarpresten Kristofer Janson i Minneapolis. I svært underholdende vendinger legger Hamsun her ut om sin grenseløse erotiske besatthet, en fyrighet som igjen utvikler seg dit hen at han begynner «at elske Lys». Ja, det går etter hvert (iallfall etter sigende) over alle rimelige grenser: «Det gik virkelig saa vidt, at jeg antændte Gardinerne i mit Værelse en Nat. Og da jeg laa der og saa paa den Brand, havde jeg bokstavlig, gennem alle mine Sandser Fornemmelse af at synde.»26 Det skal her medgis at det ikke er lett å ta Hamsun helt på alvor når det gjelder sannhetsgehalten i det han legger ut om. Først og sist fremstår brevet som et gedigent skrytestykke om egen galskap og sine store evner til «desper25

Hamsuns bruk av forordet til Fröken Julie skal jeg komme tilbake til i delen om Strindberg. For øvrig kan man stille spørsmål ved om Hamsun selv noen gang skrev naturalistisk. Sult har iallfall visse naturalistiske trekk, men Hamsuns mest rendyrkede naturalistiske tekst er nok den mindre kjente novellen Natteranglere, skrevet i 1890: Her finner man ganske vulgær dialektbruk og ikke minst en utilslørt skildring av erotikk og prostitusjon, fyll og elendighet, typiske naturalistiske temaområder. Jf. Knut Hamsun, Samlede verker, bd. 18, Oslo: Gyldendal, ny utgave 2007–2009, s. 295–300. Brev I, brev 57, s. 99.

ate Sindsbevegelser». 27 Og midt i denne kvasidiagnostiseringen av sin nervøse og desperate personlighet trekkes så brått noen forbindelseslinjer til Ibsen: Kjære Skram, jeg kan ikke ubetinget være med paa at blæse ad «Fruen fra Havet». Jeg kan ikke noget med «Fiskeøjne» og «Fremmede», men det forekommer mig, at ikke alle Ellidas Ord er Nonsens. Kun er disse Ord lagt i Munden paa et noget, som ikke er Menneske, ikke engang et vanvittig Menneske. Jeg vil ikke ubetinget blæse ad «Fruen fra Havet» af den Grund, at der er nogle faa Ord i Bogen, som nærmer sig min Galskab [i.e. ild/lys-elskoven]. […] Ibsen har der røbet en halv Tanke hos mig selv; Ordene om «Menneskene som Havdyr» er et Udtryk for en Sindsytring, som er beslektet med min, naar jeg blir kjødelig forelsket i Lys. Mit Blod har Anelsen af, at jeg staar i Nervesammenhæng med Universet, Elementerne. […] Sé, Ibsen har geniale Anelser, han har allerede i «Kejser og Galilæer» antydet noget om et «tredje Rige», men han føler ikke fint, og hans Sprog er saa altfor ubøjeligt. Ved Gud, jeg skulde prøvet at skrive den Ellidas Replik bedre.28

Her er det flere forhold som er verdt en kommentar: For det første trekker Hamsun en direkte og positiv parallell mellom sin egen psyke og Ellida Wangels psykiske beskaffenhet. Han begynner imidlertid med en negativ distansering, en skarp reservasjon mot det han benevner som «Fiskeøjne» og «Fremmede». Denne ordbruken henspiller på flere betydningsstrukturer i Fruen fra havet. «Den fremmede», alias sjømannen Alfred Johnston alias Friman – Ellidas morderkjæreste ti år tilbake i tid – skal angivelig, for ti år siden, ha båret en brystnål med en perle. Denne perlen lignet, ifølge Ellida, et dødt fiskeøye, som hun dertil følte stirret på henne. Ikke nok med det, barnet hun fikk med Wangel, som døde som spedbarn – og som ved stykkets begynnelse har vært dødt i tre år – skal også ha hatt underlige øyne, øyne som skiftet farge etter havet, akkurat som øynene til «Den fremmede». Dette sier altså Hamsun at han «ikke [kan] noget med». 27

Loc.cit. Jf. for øvrig hva han like i forlengelsen sier om Dostojevski: «Thi hvad Dostojewsky har meddelt av Forunderligheder i de tre Bøger, jeg har læst af ham – jeg har ikke læst flér – det gennomgaar jeg Daglig Dags, og langt, langt besynderlige Ting, bare jeg gaar en Tur nedad Gothersgade. Desværre!» Loc.cit. Brev I, brev 57, s. 99–100. Hamsun er også inne på Fruen fra havet i januar året etter (1889), i et brev til vennen Victor Nilsson: «Fröken Julie er et merkeligt Arbejde – Hundrefold bedre end Ibsens Fruen fra Havet.» Ibid., brev 64, s. 111.

Her er vi i nærheten av et karakteristisk trekk ved Hamsuns forhold til Ibsen, nemlig at han i én sammenheng sier én ting, i en annen sammenheng sier eller gjør det stikk motsatte. Like mye som det er direkte løgnaktig av Hamsun å si – i 1949 – at han «aldrig» har brydd seg om Ibsen, like feilaktig blir det når han her sier at han ikke kan noe med fiskeøyne og fremmede, all den tid vesentlige sider ved «Den fremmede» er innskrevet flere steder i Hamsuns forfatterskap. Det jeg her særlig har i tankene, er at den mystiske frem mede i Fruen fra havet fremstår som en demonisk skikkelse, som dertil har «rødlig hår og skjegg» og på toppen av det hele beveger seg «overnaturlig». I Hamsuns tekstunivers dukker det flere steder opp en skremmende og navnløs figur, med rødt hår og skjegg, som har åpenbare demoniske attributter, i Sult, men også i Mysterier, i novellen «Et spøkelse» og i Ringen sluttet: Sult: Plutselig springer han [en liten gutt] opp og bander; han rykker baklengs ut i gaten og får øye på en mann, en voksen mann med rødt skjegg, som lå utav et åpent vindu i annen etasje og spyttet ned i hans hode. [1/s. 182, min uth.] Mysterier: Jeg [Nagel] setter mig igjen til å læse. Så føler jeg et pust, et streif, som av et menneskes pust, og jeg hører at det hvisker: Kom! Jeg ser mig om; det er ingen tilstede. Jeg leser igjen, blir ergerlig og sier: fan! Da ser jeg med en gang ved min side en liten blek mann med rødt skjegg [lyktemannen] og et tørt, stivt hår som står rett tilværs; mannen står ved min venstre side. [2/s. 103, min uth.] «Et spøkelse»: Jeg så opp. Utenfor vinduet, med ansiktet trykket like inn til ruten, stod en mann. Han var en fremmed for meg, jeg kjente ham ikke og jeg kjente dog hele prestegjeldet. Han hadde rødt full skjegg, et rød ullbind om halsen og sydvest om hodet. [17/s. 225, min uth.] Ringen sluttet: Da stikker en mann hodet inn til ham [Abel], rødt helskjegg aldeles fra øynene og nedover. Jo du passer på, sier Abel til ham. [16/s. 160, min uth.]

På dette grunnlag vil jeg antyde at Hamsuns gjentatte bruk av den demoniske rødskjeggede kan være et lån fra Ibsen. Også Olgas – i Ringen sluttet – sterke erotiske dragning mot morderen Abel har visse likhetstrekk med Ellidas seksuelle tiltrekning mot morderen Johnston, altså Den fremmede. La oss nå se på de øvrige utsagn han kommer med i brevet til Skram, både om Fruen fra havet og Ibsen som person. I forbindelse med Fruen fra havet kommer Hamsun med tre påstander: For det første hevder han at det er et slags slektskap mellom hans egen tankeverden og sjelelige tilstand («Sinds ytring») og forestillingen om «Menneskene som Havdyr». For det andre innrømmer han at Ibsen har en viss form for dikterisk storhet (jf.: «Sé, Ibsen har geniale Anelser […]»), og for det tredje kritiserer han Ibsens språk, samtidig som han langt på vei hevder at han selv besitter en språklig utrustning som overgår Ibsens: «Ved Gud, jeg skulde prøve at skrive den Ellidas Replik bedre.» Men hva er det så Ellida faktisk sier? I samtale med huslærer Arnholm kommer de inn på hvor menneskene egentlig hører hjemme. Arnholm mener at menneskehetens hjemsted er landjorden. Dette er Ellida slett ikke enig i: ARNHOLM. Ikke på landjorden? ELLIDA. Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror, dersom menneskene bare fra først av hadde vennet seg til å leve sitt liv på havet, – i havet kanskje, – så ville vi vært ganske annerledes fullkomne enn vi er. Både bedre og lykkeligere. ARNHOLM. Tror De virkelig det? ELLIDA. Ja, jeg gad vite om vi ikke ville vært det. Jeg har mangen gang talt med Wangel om dette her – ARNHOLM. Nå, og han –? ELLIDA. Jo, han mener det kunne kanskje nok være. ARNHOLM (spøkende). Nå, la gå. Men skjedd er skjedd. Vi er da altså en gang for alle kommet på gal vei og blitt landdyr i stedet for havdyr. Under alle omstendigheter er det visst nu for sent å rette på feilen.

ELLIDA. Ja, der sier De en sørgelig sannhet. Og jeg tror at alle menneskene aner noe sånt selv. At de går og bærer på det, som på en lønnlig anger og sorg. […] [5/s. 262]29

Rent evolusjonshistorisk har jo Arnholm fullstendig rett når han sier at menneske er «blitt landdyr i stedet for havdyr», altså beveget oss bort fra havet og opp på land. Ellida synes å beklage denne utviklingen meget sterkt, om man tar henne på ordet, er hun av den formening at det nærmest er en ren vanesak at menneskene nå lever på land og ikke «på havet – i havet kanskje». I én forstand kan hennes havlengsel avkodes som en regressiv lengsel tilbake til et for lengst tapt utviklingsstadium, millioner av år tilbake i tid. Men hennes havlengsel kan også leses som et symptom på at hun lengter tilbake til tiden før hun traff Wangel og havnet inne i den trange og trykkende fjordarmen, altså i den tiden da hun levde på fyret langt ute i det åpne havet, sammen med sin far, fyrvokteren. Og til den tiden hun hadde en (ufullbyrdet?) erotisk relasjon til Alfred Johnston. Uansett så er det ikke urimelig å tolke hennes havlengsel som en form for utilfredsstilt begjær, av både seksuell og eksistensiell art. Hamsuns lysgalskap30 har også, slik han selv sier, en åpenbar sammenheng med et utilfredsstilt seksuelt begjær; først vil han på bordell, så projiseres hans begjær i retning av lys og ild: «Saa brød min Lidenskab ut paa andre Maader: jeg fik det med at elske Lys. Jeg forsikkrer Dem, det var en rent sandselig Elskov, Kødslyst [Hamsuns uth.]».31 Dette kaller Hamsun for sin «Galskab», som han langt på vei sidestiller med Ellidas desperate havsbegjær. Gir så dette noen dypere mening? Både Ellidas dragning mot havet – og Den fremmede – og Hamsuns voldsomme forkjærlighet for lys og ild, har tilsynelatende noe sterkt irrasjonelt over seg. Men begges affektive sinnstilstand kan nok likevel gis en noenlunde rasjonell forklaring: Den unge Hamsuns begjær og voldsomme fyrighet er forbundet med at han tror han skal dø, noe han naturlig nok nødig vil, iallfall ikke uten å ha fått forløst seg selv seksuelt på en tilfreds stillende måte. Når han av diverse årsaker forhindres fra denne etterlengtede kroppslige forløsning, er det på sett og vis naturlig nok at hans oppmagasinerte begjær søker utløp på andre områder, og dette egger han da, som en 29 30 31

Alle Ibsen-sitater er (om ikke annet er angitt) fra Henrik Ibsen, Samlede verker, bd. 1–6, Oslo: Gyldendal, 1978. Lys- og ildmetaforikken er for øvrig i Hamsuns forfatterskap ofte knyttet til inspirasjon og poetisk forløsning. Brev I, s. 99.

pyroman, til å søke mot lys og ild. Og hans (poetiske) utløsning synes å være av en nærmest panerotisk art, nemlig en rusfylt fornemmelse av kosmisk tilhørighet: «Mit Blod har Anelsen af, at jeg staar i Nervesammenheng med Universet, Elementerne.»32 Altså: Hamsun aner denne ekstatiske og universelle tilhørigheten når han gir seg sin lysgalskap hemningsløst i vold. På dette punkt møter og tangerer Hamsun også Ellidas begjær; gjennom lys- og ildekstasen får Hamsun gjenopprettet en tapt kontakt og samhørighet med en etterlengtet kosmisk dimensjon, på tilsvarende måte som Ellida får reetablert sin tapte havsamhørighet gjennom sine daglige, rituelle bad i havet – og sitt eksalterte tankespinn rundt den forlatte sjømannen Johnston.33 På dette grunnlag er det altså at Hamsun innrømmer at Ibsen «har geniale Anelser», ved å koble visse sider av Fruen fra havet opp mot sitt eget desperate og – indirekte: geniale! – sjeleliv.34 I brevet til Skram gir Hamsun seg også til å rakke ned på det som etter hvert skal komme til å bli hans store hatobjekt angående Ibsen: språket. Hamsun er heller ikke snauere enn at han har god tro på å være Ibsen temmelig overlegen dikterisk sett: «Ved Gud, jeg skulde prøve at skrive den Ellidas Replik bedre.» Altså: Hamsun er allerede som 29-åring, iallfall i egne øyne, Ibsens overmann.

32 33

Ibid., s. 100. Den forsmådde Johnston, «Den fremmede», har i Ellidas sinn tatt bolig som en havets demon og havets hevner. Hans hevn kommer først og fremst til uttrykk gjennom at han har gjort henne delvis gal grunnet dårlig samvittighet for at hun har forlatt han. Men i symbolsk forstand kan han også leses som en hevner på havets vegne, (stor)havet som hun har forlatt og sviktet. Derigjennom har Ellida også gjort seg skyldig i et svik mot sin egen opprinnelse og autentisitet. Hamsun synes også å ha en viss sans for Ibsens Keiser og galilæer og tanken om et «tredje Rige», dette eksistensielle riket som mystikeren Maximus i stykket er talsmann for. Bjørn Hemmer hevder at «det tredje rike» er forbundet med «[…] et fremtidsmål for den menneskelige utvikling», og at dette begrepet «[…] står for frihetsdrømmen i Ibsens verden, lengselen etter større frihet for den enkelte: utopien». Hemmer påpeker også at dialektisk knyttet til denne drømmen/utopien er «[…] hele tiden en mørk og truende understrøm i [Ibsens] dramatikk, en dyp pessimisme med hensyn til menneskets muligheter: dystopien». Og denne vekslingen mellom det utopiske og det dystopiske preger store deler av Ibsens forfatterskap, ifølge Hemmer. Jf. Bjørn Hemmer, Ibsen. Kunstnerens vei, Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2003, s. 204. For en nærmere gjennomgang av forskningstradisjonens oppfatning av «det tredje rike» hos Ibsen, jf. Lisbeth Pettersen Wærp, Overgangens figurasjoner. En studie i Henrik Ibsens Kejser og Galiæer og Når vi døde vågner, Oslo: Solum, 2002, særlig s. 36–41.

Litterære tekster blir sjelden unnfanget i et tomrom, men snarere avlet i et tekstrom, i et intrikat samspill med andre bøker og andre forfattere. I denne boka inviteres leseren med på et spennende og fascinerende møte mellom Knut Hamsun og flere andre forfattere. Gjennom entusiastiske lesninger belyser Even Arntzen hvordan Hamsun, nærmest hele livet, forholder seg lidenskapelig til Henrik Ibsen og August Strindberg, både skjønnlitterært og på det personlige plan. Dernest viser han hvordan Hamsun selv har satt markante litterære spor hos mange andre forfattere, med et særlig blikk på Hamsun-avtrykket i Tarjei Vesaas’, Johan Borgens, Dag Solstads og Karl Ove Knausgårds tekster. Boka lar leseren erfare hvordan Hamsuns forfatterskap overskrider forfatterens egen tid, ettersom litterære referanser fra så vel fortid som framtid leses opp mot Hamsuns komplekse tekstverden.

ISBN: 978-82-8104-354-1

Orkana Akademisk