Hele livet en vandrer i naturen by Orkana

Orkana Akademisk

Henning Howlid Wærp

«HELE LIVET EN

VANDRER I NATUREN» Økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap

Innhold Forord...................................................................................................................................................................... 7

Del I: Innledning

Kapittel 1: Markens grøde 100 år etter.........................................................................................15 Kapittel 2: Økokritikken........................................................................................................................27

Del II: Sivilisasjonskritikken

Kapittel 3: Hamsuns sivilisasjonskritikk.......................................................................................45 Kapittel 4: Observatøren i det sosiale rommet – litt om Hamsuns metode.......65

DEL III: Fra Sult (1890) til På gjengrodde stier (1949)

Kapittel 5: Fra grønt løv på trærne til Kristus' grønne hår..............................................81 – Sult (1890) Kapittel 6: Grenselinjen mellom hendelse og drøm......................................................103 – Mysterier (1892) Kapittel 7: Nordlandsnatur eller symbollandskap?..........................................................117 – Pan (1894) Kapittel 8: Den oppmerksomme reisende...........................................................................137 I eventyrland (1903) Kapittel 9: «I de siste atten år har jeg sittet i kafé» ..........................................................155 Vandrermotivet i Under høststjernen (1906) Kapittel 10: Segelfoss-bøkene (1913, 1915, 1933)...........................................................173 – En grønn kritikk av konsumsamfunnet? Kapittel 11: Markens grøde (1917)...............................................................................................197 En besinnelse på menneskets bånd til naturen? Kapittel 12: Om Oliver-skikkelsen som korreks til fremskrittet.................................217 – Konene ved vannposten (1921)

Kapittel 13: Torahus seter og Torahus sanatorium.........................................................235 – utopi og dystopi i Siste kapittel (1923) Kapittel 14: «Aspene i utmarken»...............................................................................................245 – Om stedstap i Landstrykere (1927) og August (1930) Kapittel 15: Lengselen etter et enklere liv ...........................................................................261 – Ringen sluttet (1936) Kapittel 16: Vandringer i refleksjonslandskapet................................................................275 – På gjengrodde stier (1949)

Forord Dette er en bok som tar for seg Knut Hamsuns forfatterskap i et økokritisk lys. Det vil si at jeg ønsker å se nærmere på forholdet mellom menneske og natur slik det tematiseres i bøkene. Hamsuns naturskildringer og vandrerskikkelser – i bøker som Pan (1894), Vandrer-trilogien (Under høststjernen, 1906; En vandrer spiller med sordin, 1909; Den siste glede, 1912) og Landstryker-trilogien (Landstrykere, 1927; August, 1930; Men livet lever, 1933) – eller bonden i Markens grøde (1917) – er en del av hans sivilisasjonskritikk. Denne kommer imidlertid også til uttrykk som en konsumkritikk – særlig i Segelfoss-bøkene (Barn av tiden, 1913; Segelfoss by, 1915). Hamsun utforsker alternative levemåter, personer som nøyer seg med lite, mennesker som kan kunsten å unnvære – som Oliver i Konene ved vannposten (1920) og Abel i Ringen sluttet (1936). Videre er utopier og dystopier virksomme sjangerinnslag i enkelte av romanene, som i Siste kapittel (1923); ved å lage gode eller dårlige samfunnsvarianter i diktningen, kommenteres det herværende. Hamsuns modernitetskritikk har vært stemplet som reaksjonær. På flere områder er den det, blant annet hans sverming for patriarken og en tilsvarende forakt for arbeiderorganisering og arbeidernes rettigheter i Segelfoss-bøkene, i Vandrer-trilogien og i andre verk. Hamsun har heller ingen sans for den moderne yrkeskvinnen (se for eksempel Zagar 2009; Britt Andersen 2011). At man finner innslag av rasisme og antisemittisme hos Hamsun er påvist av flere, likedan at Hamsun i hovedsak støttet nazistisk ideologi på 1930-tallet og under andre verdenskrig (se Rem 2014; Jernsletten 2003; Storfjell 2003). Men Hamsuns forfatterskap når fram til stadig nye lesegrupper, og unge forskere både i Norge og andre land velger å skrive sin bacheloroppgave, mastergradsoppgave eller doktoravhandling om Hamsun. Det kan ikke bare være for å avsløre Hamsun, men også fordi forfatterskapet strekker seg utover det reaksjonære og anti-demokratiske, at diktningen innehar noen viktige innsikter om mennesket og menneskelivet, om samfunnet og vårt forhold til naturen. I tillegg fascinerer bøkenes estetiske kvaliteter.

I dagens økologiske krise hva gjelder forurensning og klimaendringer, er det verdt å reflektere over om krisen langt på vei er forårsaket av en fremskrittsideologi som er bygd på fremgang forstått som stadig økt konsum og materiell vekst, og at vi må lete etter alternativer til dette og stille spørsmål ved hva det gode i livet er. Da kan det være nyttig å vende blikket bakover for å se hva i det gamle som hadde verdi og som har gått tapt. Hvordan bør vårt forhold til natur og omgivelser egentlig være? Hamsuns forfatterskap reflekterer over slike spørsmål. Dette er emnet for min bok. Tittelen har jeg hentet fra et svar Knut Hamsun ga til Illustrert biografisk leksikon i 1916 på spørsmålet: «Hvilke personer, institusjoner, begivenheter har hatt størst innflytelse på Deres utvikling og liv?» Hamsun svarer, etter å ha nevnt Bjørnson, Dostojevskij og andre russiske forfattere: «Hele livet en vandrer i naturen» (Hamsun 2009: 201). Da Knut Hamsun arbeidet med romanen Markens grøde i 1916, kalte han den, i et brev til Gyldendal forlag, «et varsku til mitt slektsledd!» (Hamsun 2008: 355). Dette sivilisasjonskritiske varskuet er ikke utdatert, men like aktuelt i dag. For eksempel ble «Varsku!» satt som tittel på flere av de symposiene om Markens grøde som ble arrangert i Norge i 2017 – av Hamsunsenteret, Nord universitet, Árran lulesamisk senter, KUN, Forskningsdagene og SALT Art. Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for Markens grøde. Dens posisjon ble bekreftet – eller fornyet – da Den norske Bokklubben i 1991 innlemmet romanen i sin liste over de hundre beste og mest sentrale bøkene i det 20. århundre uansett språk, og ved at norske bokhandlere i 2000 kåret Markens grøde til Gyldendals beste bok gjennom tidene. Det er imidlertid ikke bare i Markens grøde at Hamsun diskuterer problemstillinger som kan sies å ha fått ny aktualitet med økokritikken. Refleksjonene over forholdet mellom natur og samfunn er gjennomgående i forfatterskapet. Derfor har jeg valgt å studere Hamsuns diktning i spennet fra Sult i 1890 til På gjengrodde stier i 1949. Økokritikk defineres i The Cambridge Introduction to Literature and the Environment helt kortfattet slik: Studier av forholdet mellom litteratur og de naturgitte omgivelsene sprunget ut av miljøkrisen, med et eksplisitt ønske om å presentere andre tankemodeller og handlingsmåter. (Clark 2011: xiii, min oversettelse) 8

En nærmere presentasjon av denne relativt nye retningen innenfor litteraturvitenskapen kommer i kapittel 2. Flere av kapitlene i denne boka har vært publisert som artikler i vitenskapelige tidsskrifter og bøker tidligere (se bibliografi til hvert kapittel). Blant annet har jeg skrevet noen av romananalysene i forbindelse med forskningsprosjektet Tid og rom i Hamsuns prosa ved UiT – Norges arktiske universitet, finansiert av Norges forskningsråd. I dette prosjektet var det romlige forhold ved forfatterskapet jeg var opptatt av, særlig naturrommet, men også bevegelsen gjennom rommet og erfaringen knyttet til det, spesielt med fokus på vandrerskikkelsen. Dette gjør at det ikke er én enkelt argumentasjon som drives fram gjennom boka, men at leseren gjerne kan lese kapitlene uavhengig av hverandre. Spørsmålene jeg stiller til de forskjellige romanene av Hamsun er ulike. Svarene er ikke gitt ved første analyserte verk, derimot forsøker jeg i lesningen å være i en stadig utforskende prosess. Den tyske sosiologen Ulrich Bech skriver i forordet til Risikosamfundet – på vej mod en ny modernitet følgende: «Ved slutningen af hvert kapitel er jeg blevet klogere, end jeg var ved begyndelsen» (Beck 1997: 22). Med det legger han vekt på argumentasjonens prosessuelle karakter. Men også at det for leseren rommer den fordel at det står han/ henne fritt å gjennomtenke kapitlene hver for seg. Jeg har samme utgangs punkt for min bok. Utgaven at Hamsuns skrifter som jeg har brukt er Knut Hamsun, Samlede verker, bind 1–27, redigert av Lars Frode Larsen (Gyldendal 2007–2009). I februar 1996 disputerte jeg for dr. art.-graden ved Universitetet i Oslo og fikk samtidig en stilling som førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø. Som gave fra kollegaene i Oslo på vei nordover fikk jeg Hamsuns samlede verker i 1992-utgaven. De mente at i Tromsø måtte man kunne sin Hamsun. Det viste seg å stemme. Jeg kom inn i et aktivt miljø ledet av Nils Magne Knutsen og Even Arntzen. De arrangerte Hamsun-seminarer på Hamarøy annethvert år, i tillegg til arrangementer andre steder: på Sortland, på Kjerringøy og i Narvik; i Milano, Riga, Edinburgh, Paris og Hamburg. Hvert fjerde år er det en internasjonal Hamsun-konferanse ved UiT – Norges arktiske universitet. Jeg er Nils Magne og Even stor takk skyldig for det faglig og sosialt inspirerende

miljøet de bragte meg inn i. Etter hvert fikk vi tre stipendiater som skrev doktoravhandling om Hamsun: Atle Skaftun, Linda Nesby og Atle Tord Nordøy. I tillegg har kollegaer fra engelsk-, tysk-, samisk og russiskfaget og fra allmenn litteraturvitenskap deltatt på de forskjellige seminarene og konferansene. Når det gjelder det ferdige bokmanuset, vil jeg takke Lisbeth Pettersen Wærp og Orkana forlags Elisabeth Johansen for gode innspill og kritiske kommentarer. Det har vært til stor hjelp. Institutt for språk og kultur ved UiT har gitt trykkestøtte. Jeg skriver dette på mitt kontor i Tromsø, Breivika, ved UiT – Norges arktiske universitet. Jeg har utsikt mot et rognebærtre og en gressbakke, der det om våren ofte går fjellryper og beiter. Om høsten står soppen tett. Om vinteren kan snødybden nå to meter – eller mer. I åtte uker, fra 21. november til 21. januar, er vi uten sollys, ikke fordi bygningene skygger, men fordi sola ikke når over horisonten. Imidlertid sees gjenskinnet svakt bak Malangsfjellene i sør midt på dagen. Stjerner og tidvis nordlys bidrar til at det ikke blir helt mørkt. I tillegg lyser snøen. I disse ukene går jeg en runde rundt campus hver dag klokka tolv for fysisk å kjenne lyset, det lille som er. Til gjengjeld er det ingen sparsommelighet med lys og sol fra midten av april og utover, natt og dag. Om omgivelsene har hatt noe å si for hvordan jeg har lest Hamsun, vet jeg ikke. Men Hamsun var nordlending. Han vokste opp på Hamarøy og kjøpte senere en gård der, Skogheim. Så flyttet han sørover. Jeg er en søring som har flyttet nordover. Tromsø, mai 2018 Henning Howlid Wærp UiT– Norges arktiske universitet

Bibliografi: Andersen, Britt: Ubehaget ved det moderne. Kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner, Trondheim, 2011. Beck, Ulrich: Risikosamfundet – på vej mod en ny modernitet, oversatt fra tysk av Klaus Rasborg, København: Hans Reitzels forlag, 1997. Clark, Timothy: The Cambridge Introduction to Literature and the Environment, Cambridge: Cambridge University Press, 2011. Hamsun, Knut: Markens grøde, i: Samlede verker, Oslo: Gyldendal, 2008. Hamsun, Knut: «Til Illustrert biografisk leksikon», Samlede verker, bind 27, Oslo: Gyldendal, 2009. Jernsletten, Kristin: «Det samiske i Markens grøde. Erfaringer formidlet og fornektet i teksten», i: Nordlit nr. 13, Tromsø: UiT – Norges arktiske universitet, 2003. Rem, Tore: Knut Hamsun – Reisen til Hitler, Oslo: Cappelen Damm, 2014. Storfjell, Troy: «Samene i Markens grødes kartlegging av en (umulig) idyll», i: Arntzen, Even og Henning H. Wærp (red.), Hamsun i Tromsø III, Hamarøy, 2003. Zagar, Monika: Knut Hamsun. The Dark Side of Literary Brilliance, Seattle, 2009.

Del I Innledning

Kapittel 1 Markens grøde 100 år etter

«Simple living» Det var i 2017 100 år siden Knut Hamsun publiserte romanen Markens grøde, om nybyggeren Isak Sellanraa som går inn i ødemarken for å finne et sted å slå seg ned. «Mannen kommer gående mot nord. Han bærer en sekk, den første sekk, den inneholder niste og noen redskaper», heter det på første side (Hamsun 2008: 7). I 1920 fikk Hamsun Nobelprisen for romanen. Det er et epos om arbeid, skrev Nobelkomiteen, et arbeid som ikke splitter sinnet eller splitter menneskene, men som tvert imot samler. Hamsun har bidratt til en forståelse av at en ny æra har startet, en æra der vi må bygge på tradisjonen av fysisk arbeid som en forlengelse av menneskets gamle kultur (Hjärne 1920). Det var tydeligvis en roman som tiden trengte etter første verdens krig. Men trenger vi romanen i dag? Nei, mente den tyske sosiologen Leo Löwenthal i 1937. Han anså naturlengsel som en type fantasidrøm som førte til individets økende passivitet i samfunnet (Löwenthal 1980: 64). At nazistene deretter omfavnet romanen, gjorde den heller ikke mer populær i ettertid blant kritikere. Den slovenske litteraturforskeren Monika Zagar hevder i boka Knut Hamsun. The Dark Side of Literary Brilliance (2009) at nazismen trengte nettopp slike personer som Isak

Karl Erik Harr: «Isak slår». Litografi. Utført for Den norske Bokklubben, 1972.

Sellanraa, en perfekt følger, et tannhjul i maskineriet, en som jobbet hardt og tålmodig uten å stille spørsmål (Zagar 2009: 207). Men hvem følger Isak etter? Er han ikke heller en som er i kontakt og balanse med sine naturgitte omgivelser? vil andre innvende. Innenfor engelskspråklig økokritikk trekkes ordet «dwelling» ofte fram som en positiv holdning, om det å bebo et sted på en oppmerksom og ansvarlig måte. Ordet «dwell» kommer fra det norrøne dvelja, i dagens norsk dvele, som betyr å bie eller gi seg i ro. Isak legger nettopp mye omtanke i utvelgelsen av sted. «Også denne dag går med til hans vandring, for han må undersøke så mange vennlige steder i skogen», heter det i starten av romanen (s. 8). «Han sover om nettene på et barleie, han er blitt så hjemme her, han har alt et barleie under en berghammer» (ibid.). Etter hvert begynner Isak å gjøre seg kjent med stedet gjennom arbeid. Fortsatt er det i lyttende oppmerksomhet til alt rundt ham.

Gjenbruk av Isak Sellanraa En analyse av Markens grøde kommer i kapittel 11; her skal jeg gå over til å se hvordan Isak har vandret inn i nye verk i norsk litteratur, for ved det å si noe om Hamsuns aktualitet. I Knut Faldbakkens Uår. Aftenlandet (1974) møter vi hovedpersonen Allan, en moderne nybygger. «Allan Ung og Lisa flyttet ut på Fyllingen en ettermiddag i begynnelsen av mars», åpner Faldbakkens roman med (Faldbakken 1974: 5). Romanen er en fremtidsvisjon av et samfunn der biltrafikken har forstoppet byene og økosystemene har brutt sammen, samtidig som den totalitære overvåkningen er massiv. Det fører til apati. Allan sier en dag opp jobben på arkitektkontoret og legger byen bak seg. Noen natur fins det ikke lenger å dra ut i, derfor blir den enorme søppelfyllingen redningen – «Fyllingens vidstrakte ødemark», som det heter (s. 99). Her bosetter de fortapte seg. Det viser seg imidlertid at det er hos de fortapte at håpet om noe nytt ligger. Søppelfyllingen representerer paradoksalt nok sansenes oppvåkning, stillhet og samarbeid. Uår. Aftenlandet er en dystopi helt annerledes enn Hamsuns agrare idyll, men ødemarken i

begge romanene fungerer som motbilder til rådende tankesett. Parallellen er neppe tilfeldig, siden Faldbakken lar sin mannlige hovedperson Allan ligne på Hamsuns Isak: Vi får høre om Allans «kraftige overkropp», «de korte, sterke fingrene», «det ville, brune skjegget som rammet inn det store ansiktet» (s. 44, 177). I 2015 fikk norsk litteratur nok en gjenskaping av Markens grøde. Da avsluttet Erlend Loe sin Doppler-trilogi med Slutten på verden slik vi kjenner den. Andreas Doppler har levd et strømlinjeformet liv og klart seg bra i utdanning, yrke og familieliv. Men ikke uten omkostning: «Midt i denne flinkheten har jeg vandret rundt i årevis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet», heter det i første bok, Doppler (Loe 2004: 39). En dag bryter Doppler tvert med dette livet og vandrer inn i skogen. Den lyriske naturfromhet som man gjerne finner i slike tilbake til naturen-bøker, er fraværende hos Loe, hovedpersonen er lettere krakilsk i alt han foretar seg, og slapstick-humor og absurdistiske innslag gjør at Andreas Doppler knapt kan tjene som forbilde for noen, der han stikker av fra familien og lever av å bytte og stjele så vidt innenfor skogkanten i Nordmarka, med en elg som venn. Dopplers lede over sivilisasjonen er likevel alvorlig ment fra forfatterens side. I oppfølgeren, Volvo. Lastvagnar (2005), er Doppler i de svenske skogene. «Jeg vet ikke hvor jeg er på vei. Jeg vet ikke hva jeg leter etter», heter det her (Loe 2005: 122). Sverige gir heller ikke noe svar. Trilogien munner ut i en parafrase over Hamsuns åpning på romanen Markens grøde. Her Doppler i Slutten på verden slik vi kjenner den: Mannen og elgen kom gående mot nord. [...] Fra tid til annen undersøkte mannen terrenget, fantes det vann, ly? [...] Ennå lå flekker av snø overalt, men mannen så at det var godt, det ville bli bær i mengder, her kunne dyrkes poteter, kanskje fantes fisk i vannet, det var endog spor av storfugl på sine steder i snøen. [...] Dagene ble fylt med arbeid. Han bar stein og bygde veggene opp, isolerte med mose. [...] Han følte seg så underlig hjemme. (Loe: 2015: 268)

Det er Markens grøde det gripes til i Doppler-trilogien når alle veier synes stengt for hovedpersonen.

Erlend Loe har også tidligere beskjeftiget seg med Hamsuns roman, nemlig i L (1999), som handler om at Loe og seks kamerater drar til Cook Islands i Stillehavet på en ekspedisjon i Thor Heyerdahls fotspor, med en besetning på samme alder som mannskapet på «Kon-Tiki». Loes elleville teori i romanen er at Polynesia har vært befolket av skøyteløpere som kom over havisen fra Sør-Amerika. Boka er en parodi både på Thor Heyerdahls «Kon-Tiki»-ferd og på ekspedisjonsfortellingen med sine maskuline diskurser generelt. Den er også et selvoppgjør med generasjon X, som tilsynelatende ikke har noe mål for livet, men en ironisk holdning til alt. «Patos er farlig. Vi er allergiske mot det alle mann», heter det i romanen (Loe 2004: 269). På et senere tidspunkt, når ekspedisjonen nærmer seg et nullpunkt, sies det: «Det er bare rikelige doser med ironi som kan redde oss nå» (s. 426). Om kveldene, når Loe og kameratene sitter ved bålet, forteller de hverandre drømmer og historier, de fabulerer, diskuterer og tuller. På et tidspunkt gjenforteller Erlend Loe handlingen i Markens grøde for de andre, en gjenfortelling som fyller hele tre boksider. Det påfallende med denne monologen er at emnet ikke vris og vrenges på, ikke ironiseres over, noe som er tilfellet for det meste av det guttene ellers snakker om og det fortelleren Loe reflekterer over. Markens grøde blir stående som et sjeldent positivt budskap. «Stillheten senker seg når jeg har snakket ferdig», heter det (s. 246). I kortprosasamlingen Korte meisterverk (2017) har Gaute M. Sortland i likhet med Erlend Loe nyskrevet åpningen på Markens grøde: Mannen kjem gåande mot nord. Han ber ein sekk, den første sekken, den inneheld niste og ei flaske sprit. Mannen er bleik og kledd i dress. Han har uvaska hår og litt mage – denne magen, har han fått han gjennom usunn kantinemat på arbeidsplassen eller seine kveldar på pub med mykje øl? (Sortland 2017: 95)

På den ene side har den moderne mannen hos Sortland brutt med sivilisasjonen, på den annen side leter han etter telefondekning, der han klatrer opp i furuer og strekker mobiltelefonen over hodet. Men ingen streker kommer til syne på displayet, ingen signaler – han er isolert. Om dette er bra eller dårlig, og hvordan det går med mannen, får vi ikke vite. I slutten

av kortprosateksten får vi høre at en drone med kamera stiger opp fra mannens leirsted, og skildringen ender i et utsyn over «milevis med skog og myr til alle kantar» (s. 97). Så må vi tenke oss fortsettelsen. Små vink til Markens grøde fins det i flere andre norske bøker, som når hovedpersonen i Thure Erik Lunds Grøftetildragelsesmysteriet (1999) i sin beske kulturkritikk hevder at «det fantes knapt tretti tusen ekte nordmenn igjen i dette landet» (Lund 2006: 101). En som har lest Markens grøde vil her huske lensmann Geisslers ord om Isak, i en samtale med Isaks sønn Sivert: «Det skal være 32 tusen slike karer i landet som din far! sier jeg» (Hamsun 2008: 391). I Tomas Espedals vandrerbok Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) heter det i en passasje: «Jeg spiser på toppen, hviler ryggen mot en stein, den varmer, en omfavnelse» (Espedal 2006: 79). Denne naturens vennlighet minner om Markens grøde, som for eksempel i dette utsagnet: «Nu begynner høsten, det tier overalt i skogen omkring, fjellene står der, solen står der, i kveld vil måne og stjerner komme, alt er faste forhold, det er fullt av vennlighet, en favn» (Hamsun 2008: 267). Thure Erik Lund reflekterer i Grøftetildragelsesmysteriet over villmarken og det utemmede i forhold til kulturen og teknologien. Den misantropiske hovedpersonen Thomas Olsen Myrbråten klager over at det har skjedd en kulturell degradering av skogens dype mystikk til familievennlige kulturfenomener: «Kunsten å finne fram læres bare i ung alder, av barn som forviller seg inn i skogen, i en verden uten menneskelige ting, uten skilt eller stier, men bare himmellegemer og naturformer» (Lund 2006: 75). Det er ikke noe annet enn naturen som kan skape kultur, hevder Myrbråten: De profesjonelle betrakter den klassiske naturen utelukkende som sted for rekreasjon, eller som en pengeøkonomisk ressurs, men de har aldri vært inne på tanken at den klassiske naturen er menneskets eneste og sanne læremester. (s. 24)

Disse utsagnene til romankarakteren ser ut til å være i tråd med tekstnormen, ikke minst siden Lund følger opp resonnementet i essaysamlingen av året etter, Om naturen (2000), der han blant annet skriver: «Den klassiske ubesudlete natur er allikevel den eneste mulighet for oss til å forstå oss

selv» (Lund 2000: 13). I et annet essay, «Om menneskekroppen og jord kloden», skriver han: Når de siste urskoger er hogd ned, og når veiene og elektrisiteten har fått innpass overalt på kloden, og når kloden vet om seg selv i form av all verdens globalitet, ja, når verden endelig er blitt temmet, vil også de områder i menneskekroppen hvor stillheten ennå råder, opphøre å eksistere. (s. 29)

Den amerikanske humanøkologen Joseph Meeker argumenterer i artikkelen «Wisdom and Wilderness» for at erfaringer av villmark, den utemmete naturen, har med innsikt og visdom å gjøre. Villmark er for naturen det som visdom er for bevisstheten, skriver Meeker. Visdom kjennetegnes av følelsen av helhet og relasjoner: «An important ingredient of wisdom is the humility that comes from recognition of the transhuman otherness of the world» (Meeker 2009). Aksepten for det ikke-menneskelige og naturens annerledeshet er viktig for Meeker. Dette er i tråd med det Thure Erik Lund skriver i romanen Grøftetildragelsesmysteriet, en tradisjon som går tilbake til Arne Næss, Knut Hamsun og Fridtjof Nansen. Hos Nansen heter det i et foredrag fra 1921: Det som skulde […] føre oss tilbake til en mer menneskelig tilværelse er og blir nu engang det enkle liv i naturen, skog og mark og fjell […] Se i ødemarken, i skogensomheten, med syn av de store vidder […] er det personligheten formes. (Nansen 1995: 146)

Kvinnelige forfattere og Isak I 1999 utfordret Riksteateret fem norske kvinnelige forfattere til å respondere på Markens grøde. Av dette kom det – i tillegg til en teaterforestilling – en publikasjon som heter Fem kvinneblikk på Knut Hamsun og Markens grøde (Riksteateret 1999). De fem var: Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Maria Tryti Vennerød og Hanne Ørstavik.

Gro Dahle tar i et langt dikt Isak til seg som en person med en helt spesiell naturkontakt. Og gresset synger om Isak som går og går og gresset har en sang om føtter, en sang om Isak som fortsetter å gå og gå og gå, for dette er Isak Sellanrå og bekken synger om ham. [...] Og det fins en mann som går og går og går gjennom skogen gjennom gresset gjennom meg. Det er Isak. Og skoene hans lager spor over huden min. Skoene hans går langs blodårene mine. Føttene hans krysser hjertet mitt og fortsetter videre under lungenes store trekroner. [...] Isak synger i meg. (Dahle 1999: uten sidetall)

Gro Dahle bejubler Isak. Han inntar henne. Vigdis Hjorth bruker på sin side fascinasjonen for Markens grøde til å dreie perspektivet mot kjønnsforholdene, mot maskulinitet og femininitet. Hjorth skriver seg inn i Hamsuns bok som en kvinnelig hovedperson; hos henne heter det ikke «mannen», «han» og «Isak», men jeg. Og jeget er en kvinne: forfatteren selv, kanskje, eller hennes alter ego. Slik lyder en passasje: Jeg solgte kontoret og kjøpte en hytte langt inne på Krokskogen uten strøm. Der satt jeg umælende foran ilden og kjempet med meg selv. Langsomt forsvant rastløsheten og jeg erobret bondens likevekt, hennes få følelser, stabiliteten, hennes treghet. Jeg sanket ved. Jeg plukket sopp og multer hele dagen og stekte soppen på vedkomfyren til aftens. Trakk lukten av steinsopp inn og spiste

den med løk. Jeg lærte meg å lese skogen, snart visste jeg hvor det grodde steinsopp, blåbær. Store lykkelige felt med kantarell som gull på skogbunnen. Jeg plukket tyttebær, krekling, einer og enebær til krydder. (Hjorth 1999: uten sidetall)

Kvinnen hos Hjorth får seg også en partner, som Isak hos Hamsun: «En dag kom en mann over mosen. Det var kveld, det var mørkt. Jeg ba ham inn og ga ham mat og drikke, det ble sent, han fikk en seng. Om natten ble jeg grådig på ham og fikk ham» (ibid.). Dette er nesten som et sitat fra Markens grøde: «Han lå og var grådig efter henne om natten og fikk henne» (Hamsun 2008: 12). Mens Inger hos Hamsun har hareskår, og det visler når hun snakker, får vi hos Hjorth høre at mannens munn er sydd igjen. Han blir gjort taus. Det er kvinnen som snakker. Hos Maria Tryti Vennerød er hovedpersonen også gjort til kvinne, med navn Maria. Det er likevel ikke kritikken av patriarkatet som er sentralt hos Vennerød, men den isolasjonen idyllen Sellanraa kan synes å representere, ønsket om å trekke seg ut av samfunnet, et ønske som nok fins i romanens norm, men kanskje like mye hos leseren. Hos Vennerød heter det: [...] Maria er lukkeleg og let seg ikkje forstyrra; ikkje av rakettane, ikkje av granatane, ikkje av barnegråten, brøla eller klynka frå valdtekne kvinner. Ikkje av løgnene eller forbanningane eller ropa om hjelp; ikkje av alskens folkeutryddingar eller isbjørn som gjer sine siste brøl. Maria er takksam. Takk! Soppen veks på himmelen, dødsropa fyller universet og havet raudnar av blod – men Maria er lukkeleg. Her kan ho sova – her er ho varm; trygg. (Vennerød 1999: uten sidetall)

Vi skjønner ironien her. Først ved å ikke bry seg om andre enn seg selv, blir idyllen fullendt. Utenfor Sellanraa, som hos Vennerød ikke er et gårdsbruk, men et drivhus i glass, drønner det stadig, men Maria hører det ikke. Hun bryr seg ikke om mennesker som banker på dørene og trygler om å få komme inn. Solipsismen går så langt som til at hun føder alene, en jomfrufødsel. Det er ikke et barn som blir født, det trenger ikke gården, det er en geitebukk; hun føder sin egen buskap. Sellanraa fremstilles som en overlevelsesbunker, med plass til kun én.

Fascinasjon og frastøting I 2017 lagde Gyldendals tidsskrift Vinduet et temanummer om Markens grøde, redigert av Preben Jordal. Bidragsyterne er her gjennomgående kritiske til romanen. Thure Erik Lund skriver: «Jeg har lest alt av Hamsun. Også artikler og foredrag. Idiotisk nok har jeg ikke lært noe av ham» (Lund 2017: 22). I rekken av svake romaner er Markens grøde den verste, mener Lund: «Den er helt uten litterær ambisjon» (Lund 2017: 24). Dette virker mest som et fadermord, hvis man tenker på tematikken i Grøftetildragelsesmysteriet (jf. «tretti tusen ekte nordmenn») og i essaysamlingen Til naturen. Eirik Vassenden avslutter sin artikkel, «’Vi skal tappe våre myrer’ – Skyld og uskyld i Hamsuns læredikt Markens grøde», slik: Leserne pleier å dele seg i to leire: de som elsker romanen, enten for dens lyriske natur- og menneskeskildringer eller for dens oppbyggelige holdninger, og de som avviser dens reaksjonære ideologi og samfunnspedagogiske budskaper. Svært få står uberørte eller nøytrale, og enda færre er åpne om at de omfavner romanen samtidig som de finner den ideologisk problematisk eller endog uspiselig. (Vassenden 2017: 63)

Vassenden plasserer seg i den siste leiren, som en som er fascinert, men også skeptisk. Avisa Klassekampen hadde Markens grøde som tema for Bokmagasinet 22. november 2017. Her legges det vekt på ulike kontekstualiseringer. Olav Randen ser romanen i sammenheng med selskapet Ny Jord, som ble stiftet i 1908 under mottoet «Emigrasjonens inskrænkning», et selskap som sprang ut av at Statistisk Sentralbyrå i 1907 hadde lagt fram den første jordbrukstellingen. Her kunne de avdekke at hele fem millioner dekar dyrkningsjord sto ledig i Norge – et indre Amerika, som Randen kaller det (Randen 2017: 4). Karin Haugen tar for seg forholdet mellom Halldór Laxness og Hamsun, mens Guri Kulås intervjuer Tore Rem om Hamsuns forhold til nazismen. Hamsun protesterte aldri mot den nazistiske lesningen av Markens grøde, sier Rem, men legger til: «Jeg ville aldri si om noen av Hamsuns verker at de er nazistiske, men enkelte av dem [...] ble innpasset i nazistisk ideologi» (Rem 2017: 12).

I jubileumsåret for Markens grøde kom det også flere aviskronikker. Ståle Dingstad skriver i Aftenposten at det ikke er noen grunn til å feire jubileet, tvert imot: «Hamsun målbærer noe av det verste i norsk historie: Vår nasjon alisme, rasisme og antisemittisme» (Dingstad 2017: 26). Jon Langdal, i Bok og bibliotek, kaller romanen «eit fengande eventyr og eit romantisk monstrum, eit bedrag» (Langdal 2018: 46). Jorddyrkingen til Isak blir det også satt spørsmålstegn ved: Åsmund Bjørnstad, som er professor i genetikk og planteforedling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, påpeker at Isaks praksis for samliv med naturen paradoksalt nok er stikk i strid med det som er trendy i dag: Å rydde skog er tap av biologisk mangfald. Å dyrke myr frigjer drivhusgassar. Åkeren legg jorda open for erosjon. Plogen og kveiteakset, symbol på framgang prega på tallause myntar og frimerke, betyr erosjon og usunt gluten. (Bjørnstad 2017: 13)

Med andre ord: Den som vil bruke boka direkte som en guide til et økologisk levesett, får problemer. Men slik skal heller ikke diktning brukes. Diktning skal føre tanken videre. I dagens klimadebatt, med kritikk av forbrukersamfunnet og vår livsstils krav om materiell fremgang, har Markens grøde kanskje noe å tilby. Espen Stueland skriver i boka 700-årsflommen: 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk at språket om klimaendringene må være i kontakt med både de store og mindre perspektivene, «med umiddelbare følelser, langvarig engasjement og mottakelighet. Til dette trengs det nedskaleringer, noe som gjør verden konkret, uten å fortrenge realitetenes egentlige størrelsesorden» (Stueland 2016: 8). En roman som Markens grøde kan bidra til å forme vår tenkning om alternativer til fremskritts ideologien. Det er ikke bare Markens grøde det er og har vært debatt om av Hamsuns romaner. Posisjoner i Hamsun-forskningen vil bli trukket inn i de enkelte analysene. Markens Grøde har fått fylle første del av innledningen på grunn av hundreårsjubileet for utgivelsen i 2017, og det kommende hundreårsjubileet for tildelingen av Nobelprisen i 2020.

Bibliografi Bjørnstad, Åsmund: «Attgrodde åkrar», i: Klassekampen, 11. mai 2017. Brinkmann, Svend: Gå glipp. Begrensningens kunst i en grenseløs tid, oversatt fra dansk av John Erik Frydenlund, Oslo: Forlaget Press, 2018. Dingstad, Ståle: «I år er det 100 år siden Markens grøde kom ut. Det er ingen grunn til å feire», i: Aftenposten, 30. november 2017. Espedal, Thomas: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Oslo: Gyldendal, 2006. Faldbakken, Knut: Uår. Aftenlandet, Oslo: Gyldendal, 1974. Hamsun, Knut: Markens grøde [1917], Samlede verker, bind 10, Oslo: Gyldendal, 2008. Hjärne, Harald: «Knut Hamsun», http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/ literature/laureates/1920/pr ess.html. Lest 1. april 2017. Kulås, Guri: «Jordens velsignelse», Tore Rem intervjuet av Guri Kulås, Klassekampen, 11. november 2017. Langdal, Jon: «Markens grøde – ein verdig jubilant?», i: Bok og bibliotek, nr. 1, 2018. Loe, Erlend: Doppler, Oslo: Cappelen, 2004. Loe, Erlend: L, Oslo: Cappelen, 2004. Loe, Erlend: Volvo. Lastvagnar, Oslo: Cappelen, 2005. Loe, Erlend: Slutten på verden slik vi kjenner den, Oslo: Cappelen Damm, 2015. Lund, Thure Erik: Grøftetildragelsesmysteriet, Oslo: Aschehoug, 2006. Lund, Thure Erik: Om naturen. Essay, Oslo: Tiden, 2000. Lund, Thure Erik: «Om Knut Hamsuns litterære metode», i: Preben Jordal (red.), Vinduet, nr. 3, Oslo: Gyldendal, 2017. Löwenthal, Leo: «Knut Hamsun. Til den autoritære ideologis forhistorie», i: Om Ibsen og Hamsun, oversatt fra tysk av Øystein Rottem, Oslo: Novus, 1980. Meeker, Joseph: «Wisdom and Wilderness», http://www.wisdompage.com. Lest 29. september 2009. Nansen, Fridtjof: «Friluftsliv», i: Erling Kagge (red.), Eventyrlyst, Oslo: Cappelen, 1995. Randen, Olav: «Vårt indre Amerika», Klassekampen, 11. november 2017. Sortland, Gaute: Korte meisterverk, Oslo: Samlaget, 2017. Stueland, Espen: 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk, Oslo: Oktober, 2016. Vassenden, Eirik: «’Vi skal tappe våre myrer’ – Skyld og uskyld i Hamsuns læredikt Markens grøde», i: Preben Jordal (red.), Vinduet, nr. 3, Oslo: Gyldendal, 2017. Zagar, Monika: Knut Hamsun. The Dark Side of Literary Brilliance, Seattle: University of Washington Press, 2009.

Dette er den første boka som bruker økokritikken som innfallsvinkel til Knut Hamsuns forfatterskap, fra debuten med Sult (1890) til På gjengrodde stier (1949). I dagens økologiske krise er det verdt å reflektere over oppfatningen om at fremskritt er synonymt med teknologisk utvikling, økt konsum og materiell vekst. Kanskje må vi lete etter alternativer til dette og stille spørsmål ved hva det gode i livet er? Da kan det være nyttig å vende blikket bakover for å se hva som hadde verdi tidligere, og som har gått tapt. Hvordan bør vårt forhold til natur og omgivelser være? Hamsun reflekterer over slike spørsmål i sine romaner. Tittelen er hentet fra et svar Knut Hamsun ga til Illustrert biografisk leksikon i 1916 på spørsmålet: «Hvilke personer, institusjoner, begivenheter har hatt størst innflytelse på Deres utvikling og liv?» Hamsun svarer, etter å ha nevnt Bjørnson, Dostojevskij og andre russiske forfattere: «Hele livet en vandrer i naturen».

ISBN 978-82-8104-330-5

Orkana Akademisk