Hils alle og si at jeg lever by Orkana

Hilde Kristoffersen

HILS ALLE OG SI AT JEG LEVER Kommunistisk motstandsarbeid under andre verdenskrig

ORKANA

Innhold Kofferten............................................................................................................................................... 6 Kilder................................................................................................................................................. 8

Krigen kommer til Norge.....................................................................................................11 Motstandsbevegelsen i Norge.......................................................................................14

Gerd blir kurer................................................................................................................................17 Arrestasjoner..............................................................................................................................22 Victoria Terrasse........................................................................................................................28 Hvilepause...................................................................................................................................34

Hans og Andrea............................................................................................................................36 Andrea – familiens klippe..................................................................................................43

Tilbake i aktivitet.........................................................................................................................46 Hans blir arrestert ......................................................................................................................55 Å sitte fengslet på Grini.......................................................................................................60

I Sachsenhausen..........................................................................................................................65 Ordbok og Røde Kors-pakker..........................................................................................69 Hans venter på brev..............................................................................................................75

Kommunikasjon i krig............................................................................................................81 Hvem eier sannheten om krigen?................................................................................84 Propaganda................................................................................................................................84

Nytt fra Sachsenhausen........................................................................................................88 Brevene kommer i retur......................................................................................................93 Hvor er pengene? ..................................................................................................................95 Hils alle fra meg.....................................................................................................................101 Maktkamp i Sachsenhausen.........................................................................................106 Det siste brevet fra Tyskland..........................................................................................110

Fri............................................................................................................................................................118 Æresretten......................................................................................................................................127 Fred, men ikke frihet?..........................................................................................................130 «Du må ikke tåle så inderlig vel …»..........................................................................134 Takk!.......................................................................................................................................................137 Noter......................................................................................................................................................138 Kilder ....................................................................................................................................................143 Ordforklaringer................................................................................................................................147

Kofferten Fram til jeg var ti år, bodde bestemoren og bestefaren min i første etasje i huset vårt. Jeg elsket å høre bestemor fortelle fra «gamledager». Hun vokste opp i Kirkenes, rett ved grensen til Russland og Finland, blant samer, finner, russere og nordmenn. En verden langt fra min. Den historien jeg husker best er fortellingen om hvordan bestemor som barn alltid gikk baklengs forbi kirkegården i Kirkenes. Hun var livredd fordi hun hadde hørt at «finnene kunne komme og stikke henne i ryggen med kniv». Jeg vet ikke om hun med «finnene» mente samer eller folk fra Finland. Hvorfor hun faktisk trodde på dette er også litt uklart. Hun var vant til å omgås samer, og moren hennes var finsk. Men dette var kort tid etter den russiske revolusjo nen og den finske borgerkrigen, så det var mye spenninger i luften.

Brev fra Hans til Andrea fra Sachsenhausen. Brevpapiret er så tynt at skriften går igjennom. Foto: Privat

Etter at bestemor døde, fant moren min en liten koffert med mange papi rer. Her var det brev, notater, gamle bilder og en stor skriveblokk der det med sirlig håndskrift sto skrevet Memoarer. Flere av brevene var skrevet på tysk, og hadde frimerker med Adolf Hitler på. I mange år diskuterte jeg med moren Kurer er en budbringer med min om at vi måtte formidle innholdet i hemmelig melding. En kurer kofferten til flere, kanskje bruke det til å kan også være en person skrive en bok. Jeg undret på hvorfor den som fører med seg spesiell hadde blitt tatt vare på i så mange år. Noen post, kurerpost, til og fra en må ha ønsket å gjøre noe med dette? utenriksstasjon.1 Så en dag overrakte plutselig moren min meg kofferten med alt innholdet. En liten, mørkegrå koffert. Tråden som syr sammen lokket og kanten rundt hadde begynt å rakne, og beslagene var helt matte og vanskelige å flytte på. Jeg følte meg helt andektig da jeg omsider fikk lov til å åpne lokket og se gjennom alt som var inni: Jeg fant en tekst der bestemoren min forteller om hvordan hun ble kurer under krigen. De tyske brevene viste seg å være brevene som bestemors foreldre, Hans og Andrea, hadde sendt til hverandre mens Hans satt i tysk fangenskap under andre verdenskrig. Den store skrive blokken var tettskrevet med snir klete håndskrift og var oldefar Hans sine memoarer. I tillegg var det en diger bunke med gamle, tynne ark. Dette var stenograferte vitneavhør fra Sachsenhausen-saken, kalt Æres retten, i 1946. Der var min oldefar et av vitnene. De fleste av bildene var fotogra fier av mennesker vi ikke vet hvem er, men noen få av dem var av mine oldeforeldre og deres familie. Min oldemor var fotograf, og ett av bil dene var det hun som hadde tatt, Dette er kofferten som gjemte de gamle brevene og fortellingene. Mange av dem har ligget der i over 70 år. trolig i et studio. Foto: Privat

Nå kunne jeg lese med egne øyne det jeg hadde hørt litt om fra før: at min bestemor hadde vært med på et ikke ufarlig arbeid som kurer under krigen. Både bestemor og oldefar var kommunister, medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Under krigen var de med i kampen mot nazis tene, som hadde okkupert Norge. Mange kommunister var aktivt med i motstandsarbeid, men det er ikke snakket så mye om dette i ettertid. Etter krigen ble kommunistene sett på som en trussel. Europa var delt i to. De såkalte Østblokklandene, kommunist statene, var i øst, og i vest var vi andre, de kapitalistiske landene. I denne boken har jeg tatt utgangspunkt i notatene til bestemor, og flere av brevene Hans og Andrea skrev da Hans satt i tysk fangenskap. Han var i to fangeleirer i Norge før han ble sendt til Tyskland. Først var han i Tromsø, i en fangeleir som kaltes «Sydspissen» som lå helt sør på Tromsøya. Deretter satt han fengslet på Grini i Akershus. Til slutt ble han sendt til konsentrasjons leiren Sachsenhausen i Tyskland. I denne boken skriver jeg også litt om hva som skjedde i denne leiren, som førte til at Æresretten fant sted etter krigen. Det tok tid før kommunistenes rolle under krigen ble ordentlig undersøkt av historikere, og for mange er stoffet fortsatt ikke godt kjent. Jeg beskriver her noe av den kommunistiske motstanden under krigen gjennom det min bestemor og oldefar var med på.

Kilder I denne boken er det brukt ulike kilder. Det er noen førstehåndskilder, infor masjon som kommer rett fra dem som var til stede: Teksten som min beste mor skrev om hvordan hun ble kurer og brevene som mine oldeforeldre skrev til hverandre, er slike kilder. Det er viktig å være kritisk også til førstehånds- kilder, og sjekke om det disse forteller stemmer med andre opplysninger. Bestemor skrev teksten lenge etter at det hun opplevde hadde skjedd. Det er dermed ikke sikkert at hun husker alt nøyaktig, men flere av faktaopplysnin gene er bekreftet av andre i ettertid. Brevene som Hans og Andrea skrev ble sensurert. De ble lest gjennom og godkjent av de tyske fangevokterne før de ble sendt. Dette begrenset hva de kunne skrive om. Vi får likevel et lite inn blikk i Hans sin hverdag i fangenskap, men mye må vi lese mellom linjene

Brevene som Hans og Andrea skrev til hverandre ble sensurert fĂ¸r de ble sendt. Streken viser at brevet er gjennomlest. Foto: Privat

og tenke oss til selv. Brevene er skrevet for hånd, på til dels dårlig papir, slik at flere av ordene er vanskelige å tyde. I tillegg er brevene oversatt fra et tem melig dårlig tysk til norsk, og da kan det også oppstå misforståelser. Flere av kildene er håndskrevne, og enkelte steder har jeg ikke klart å tyde skriften. Dette er markert med xxx i teksten. Noen steder i boken er deler av teksten fjernet, dette er markert slik […]. Jeg har også brukt en del annenhåndskilder. Det er for eksempel informa sjon som moren min eller jeg har fått fortalt fra de som opplevde hendelsene. Jeg gjenforteller etter beste evne, forsøker å være så etterrettelig som mulig og sjekker fakta, men det kan likevel oppstå misforståelser og feil. I arbeidet med boken har jeg i tillegg brukt aviser og internettsider som kilder. Jeg har vært på museumsbesøk, lest bøker, hørt på foredrag og snakket med fagfolk. Alle kildene må sees i sammenheng, og hvis mange kilder sier omtrent det samme, kan vi regne med at de gir et riktig bilde av situasjonen. De ulike kildene blir som biter i et puslespill. Noen biter ser ut som om de hører til, men sett opp mot resten av bildet passer de kanskje ikke inn likevel. Under arbeidet med denne boken har mitt bilde av andre verdenskrig og kommu nistenes rolle både vokst og endret seg. Alt i denne boken som står skrevet med denne skrifttypen, er mine ord. Det er innhold jeg har skrevet, med ord jeg har valgt. Brevene som Hans og Andrea skrev og teksten fra bestemor Gerd er skrevet med en litt annen skrift.

Krigen kommer til Norge Andre verdenskrig startet bare 20 år etter slutten på den første. Mange av landene var misfornøyde med oppgjøret etter første verdenskrig. Under en fredskonferanse i Paris i 1919 bestemte seierherrene Storbritannia, Frank rike, USA og Italia hva som skulle skje med de tapende partene, blant annet Tyskland. Nye grenser skulle tegnes, med utgangspunkt i nasjonalitet. Tysk land måtte gi fra seg store landområder og fikk begrensninger på hvor stort militærvesen de kunne ha. De måtte også betale store erstatninger. I tillegg var det en stor økonomisk krise på 1930-tallet. Alt dette var med på å danne grunnlaget for andre verdenskrig.

Krigen kom til Norge den 9. april 1945. Her marsjerer tyske soldater oppover Karl Johans gate i Oslo. Foto: Wikimedia Commons CC0

1930-tallet

Økonomiske nedgangstider, Tyskland sliter på grunn av strenge restriksjoner etter første verdenskrig, og Storbritannia er opptatt av å opprettholde rollen som stormakt. Mange land frykter at Stalin vil føre en aggressiv politikk for at kommunismen skal vinne fram i verden.2

1933

Hitler kommer til makten, begynner militær oppbygging og arbeider systematisk for å gjenreise Tysklands storhet. Dette gjør han basert på den nasjonalsosialistiske og autoritære partiideologien.

1935

Mussolini angriper Etiopia på sin ferd for å gjøre Italia større.

1936

Tyskland og Italia inngår vennskapsavtale (akseavtalen), og Japan og Tyskland inngår en «ikke-kommunistisk» pakt. Hitler argumenterer for at det tyske folk er spredt i flere land som må inkluderes i ett stort tysk rike og rykker inn i Rhinland.

1936–1939

Borgerkrig i Spania med diktatoren Franco på den ene siden og arbeiderne og den politiske venstresiden på den andre. Franco får hjelp av aksemaktene i form av blant annet våpen; Sovjetunionen støtter arbeiderne, men mer ideologisk enn materielt.

1937

Japan går til krig mot Kina.

1938

Tyske tropper invaderer Østerrike. Hitler vil ha Sudetland, som har mange tyske innbyggere. Han truer Tsjekkoslovakia, som området er en del av, med krig. En internasjonal konferanse i München gir området til Tyskland. Begrunnelsen er at det bor mange tyskere der. Hitler lover å ikke gjøre krav på flere områder (München-forliket).

1939

Hitler bryter München-forliket og angriper Tsjekkoslovakia likevel, Frankrike og Storbritannia samarbeider og lover Polen hjelp dersom de er neste på Hitlers liste.3

1939

Hitler inngår i august en ikke-angrepspakt med Stalin i Sovjetunionen.

1939

Tyskland angriper Polen.

9. april 1940

Tyske tropper invaderer Norge.

I mars 1939 marsjerte tyske soldater inn og ville ta makten i landet som da het Tsjekkoslovakia, nå Tsjekkia og Slovakia. I september samme år angrep de også Polen. Da ga både Frankrike og England beskjed om at de ikke ville finne seg i at flere land ble okkuperte. De så på den tyske aggresjonen som starten på en ny krig. Norge erklærte seg nøytrale og ville ikke velge side, i håp om at vi skulle slippe å få krigen hit. Men det hjalp ikke. Natt til 9. april 1940 seilte tyske krigsskip inn Oslofjorden. Det største av dem, «Blücher», ble truffet av kanoner fra Oscarsborg festning klokken 04.21.4 To timer senere sank skipet, og mer enn 800 mennesker mistet livet. Resten av de 2400 som var om bord kom seg til land.5 Slik mistet tyskerne både skip, soldater og viktige papirer og planer. Dette ga også den norske kongen tid til å komme seg unna. Kongen og regjeringen reiste ved månedsskiftet april–mai, etter kapi tulasjonen i Sør-Norge, nordover til Tromsø. De var i Troms mens felttoget mot tyskerne fortsatte. I juni kapitu lerte styrkene i Nord-Norge, og kon gen og regjeringen flyktet til England. Drøbaksundet, i Oslofjorden, er svært trangt. Hitler sendte «Blücher», med hele operasjonsledelsen, samband og administrasjon, inn dette sundet. Det tyder på at han ikke forventet militær motstand. 6 Der tok han feil. Både regjeringen og Kongen sa nei til Hakekorsflagget, et synlig bevis på at nazistene okkupert landet. Her henger flagget utenfor tyskernes krav om overgivelse. Med har Handelsbanken i Oslo (1940). Foto: Henriksen & det ble krigen, og starten på fem tunge Steen, nb.no / public domain år, et faktum.

Motstandsbevegelsen i Norge Norges aktive motstand mot den tyske okkupasjonen varte til juni 1940. Mange syntes at det var feil å oppgi all militær motstand, og flere motstands grupper ble dannet rundt om i landet. Den formelle organisasjonen Mil org eller Militærorganisasjonen ble stiftet våren 1941.7 Tanken var at Milorg skulle bidra ved en alliert invasjon for å frigjøre Norge og ikke utføre sabo tasjehandlinger før det.8 Fra 1942–1943 ble det klart at en slik invasjon ikke var sannsynlig. Milorg trappet gradvis opp sabotasjevirksomheten, men dette skjedde relativt sent. Frykten for reaksjoner fra tyskerne var sterk. Tilgangen på våpen og materiell var stor, og stadig flere nordmenn sluttet seg til. Utover i 1944 ble denne hjemmefronten ofte kalt «gutta på skauen». Organisasjonen besto til slutt av over 40 000 væpnede menn og kvinner. I mai 1945 fikk de i oppdrag å bidra til at overgangen fra krig til fred skulle skje i mest mulig ordnede former, uten blodsutgytelser og kamp.9

Bildet viser trykkingen av LOs illegale medlemsblad «Fri fagbevegelse» i kjelleren på Veterinærhøyskolens lokaler i Oslo. Foto: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kommunistisk motstand

Norges kommunistiske parti (NKP) ønsket å gå hardt inn for å endre sam funnet, og til og med bruke vold hvis det ble behov for det. Det ble derfor regnet for å være et revolusjonært parti, og å være en del av en kommunistisk verdensbevegelse. Bevegelsen var styrt av Den Kommunistiske Internasjonale, kalt Komintern.10 Komintern var en internasjonal organisasjon som besto av kommunistiske og sosialistiske partier og som hadde nære bånd til Moskva. I utgangspunktet kjempet NKP det de kalte en klassekamp. De kjempet for arbeiderklassen og de fattige. På denne bakgrunnen kjempet partiet mot imperialismen, land som tar kolonier og forsøker å tvinge sin egen kultur og verdier på andre. Tyskland, Storbritannia og Frankrike kan kalles imperialis ter, og dermed så NKP på alle disse landene som motstandere. På toppen av det hele hadde Hitler inngått en ikke-angrepspakt med Stalin, som var lederen i det største kommunistiske landet, Sovjetunionen. Dette var en avtale om at landene Tyskland og Sovjetunionen ikke skulle angripe hverandre. Avtalen medførte at NKP ble pålagt å fremstille den bri tiske imperialismen som en større trussel enn den tyske nazismen. Holdnin gen til partiet var derfor å støtte fred og kapitulasjon og å være imot krig. Slik skulle de sikre hverdagen til vanlige folk.11 NKPs ledelse tok avstand fra både Nygaardsvold-regjeringen, som var i eksil i London, og den militære motstanden i april–mai 1940. Dette var grunnlaget for at mange utenfor partiet kom i tvil om partiets holdning. Flere lurte på om de faktisk var motstandere av Hitler. Dette har trolig vært med på å gjøre det vanskeligere for kommunistene å få honnør for sin innsats etter krigen. Etter overfallet på Norge dannet det seg to fløyer i NKP. Den ene forholdt seg til ikke-angrepspakten mellom Sovjet og Tyskland, mens den andre, mindretallet, begynte å organisere motstand. Motstanden mot nazismen var likevel sterk hos de aller fleste.12 Senere i krigen, i juni 1941, gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen i det som ble kalt Operasjon Barbarossa. Dermed ble Tyskland den store fienden for alle kommunistene, og motstandsarbeidet deres fikk fart på seg. Fra 1942 fungerte NKP både som en hemmelig partiorganisasjon og en mot standsbevegelse.13 Etter krigens slutt viste det seg at Sovjetunionen var det landet som hadde flest ofre: totalt ca. 27 millioner mennesker. NKP gikk fra å være for fred og kapitulasjon til å bli den største pådriveren for aktiv motstand, og sto for en betydelig del av motstandsarbeidet i Norge.

Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Geriljakrig er krig som selvNorge hadde en omfattende organisasjon og ble stendige, mindre avdelinger sett på som Nazi-Tysklands hovedfiende. Trolig fører bak fiendens frontlinjer var mellom 6000 og 10 000 mennesker aktive i eller i områder okkupert av dette motstandsarbeidet. Gestapo hadde en hel fienden.17 egen avdeling som jaktet på det kommunistiske motstandsapparatet.14 I 1942 ønsket kommunistene en mer aktiv krigspolitikk og var ikke på linje med Hjemme frontens ledelse og myndighetene. Ingeborg Solbrekken skriver i boken sin Gestapos mest ettersøkte nordmenn at NKP ønsket å utføre ikke-voldelig sabo tasje mot den tyske regjeringsøkonomien. De så for seg at dette kunne utvikle seg i retning av en geriljakrig.15 Solbrekken forklarer ikke-voldelig sabotasje slik: De skulle angripe bygningsmasse, transportårer, elektrisitetslednin ger, drivstofflagre og andre installasjoner som tjente Hitler-Tysklands fortsatte krigføring. Samtidig skulle de i størst mulig grad unngå å angripe, skade og drepe mennesker under aksjonene.16

Gjennom hele krigen var det motsetninger mellom kommunistene og Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) som aktivt hindret et samarbeid med kommu nistene. DNA sørget for at kommunistene ikke var representert i Hjemme frontledelsen, slik de var i andre land.18 Vi kan godt si at Hjemmefrontledelsens konflikter med den kom munistiske motstandsbevegelsen bar preg å være «en krig i krigen», i hvert fall om vi legger de mest turbulente vinter- og vårmånedene av 1944 til grunn.19 Frode Færøy, foredrag Oslo Militære Samfund, oktober 2018.

8. mai 1945 var andre verdenskrig offisielt slutt i Norge. Med det begynte de første bøkene med krigsberetninger å komme ut. Til tross for omfattende innsats fra kommunistene under krigen har dette arbeidet i ettertid vært underkommunisert i norsk krigshistorie.20

Gerd blir kurer Min bestemor ble født i Kirkenes i 1914 og het Gerd Moen. Da hun giftet seg, tok hun navnet Henriksen, og dette var etternavnet hennes under kri gen. Gerd bodde de første årene av livet sitt i Kirkenes, før familien flyttet til Larvik i Vestfold. Det er nesten 200 mil mellom disse stedene, og jeg husker at bestemor fortalte at barna i Larvik kommenterte at hun snakket rart. En dag kom hun gråtende hjem fordi de hadde sagt at hun var snål. I Kirkenes betydde snål å være gjerrig. Hjemme hadde Gerd lært at noe av det viktigste hun kunne gjøre var å dele, så hun ble veldig lei seg. Imidlertid viste det seg etter hvert at barna slett ikke mente at hun var gjerrig. I Larvik betydde snål morsom.

Gerd kalte beretningen sin for «Glimt fra kommunistenes innsats under siste krig og en vanlig kurers hverdag». Foto: Privat

Motstandsarbeid under andre verdenskrig var farlig og ble straffet hardt om tyskerne avslørte det. Likevel var det mange som arbeidet aktivt mot de tyske okkupantene. Gerd Henriksen var en av dem. Hun var kommunist og kurer og utførte mange dramatiske oppdrag. Hun etterlot seg en beretning fra motstandsarbeidet. «Som kurer var jeg en liten skrue i det store apparatet som var satt i sving allerede 10. april 1940. Det falt naturlig for meg å oppsøke tyske, tsjekkiske og østeriske flyktninger, for å hjelpe dem til nye dekkadresser og få dem over grensen til Sverige.»

Faren til Gerd, Hans Moen, var også kommunist og aktiv i motstandsarbeidet. Han ble arrestert og satt tre år i tysk fangenskap. I fangenskap utvekslet han brev med sin kone, Andrea. Flere av brevene er gjengitt i boken, og slik følger vi livet i tysk fangenskap og hverdagen i det krigsrammede Norge. Forfatter Hilde Kristoffersen er barnebarnet til Gerd Henriksen og oldebarnet til Hans og Andrea Moen. Familien fant brevene og Gerds dramatiske beretning i liten koffert som Gerd etterlot seg da hun døde.

ISBN: 978-82-8104-340-4

ORKANA