Høvding jarl konge by Orkana

Håvard Dahl Bratrein

HØVDING, JARL, KONGE Nord-Norges politiske historie i vikingtid Ei annerledes fortelling Tromsø Museums skrifter XXXVII

Orkana Akademisk

Innhold Innledning.....................................................................................7

Vikingtida som periode 10 Kilder 12 Hvordan kan vi vite noe om vikingtida?..........................................12 Nord-Norge og skaldekvad............................................................14 Nord-Norge i sagatekster..............................................................16 Stedsnavn som kilder....................................................................19 Arkeologi, stedsnavn, sagatekster, språk og etnisitet.......................23

Det todelte Nord-Norge

Hvem kom først, finnene eller nordmennene?................................26 De klassiske kildene......................................................................28 De etniske termene.......................................................................29 Håløyger og Hålogaland................................................................30 Finner og Finnmark.......................................................................31 Lapper og Lappland......................................................................33 Kvener og Kvenland.....................................................................33 Bjarmene og Bjarmeland...............................................................35 Karelere og Kirjalaland..................................................................36 Tsjudene – Čutti...........................................................................37 Russere og Russland.....................................................................37 Birkarler........................................................................................38 Kylfinger .....................................................................................39 Varjager eller væringer ..................................................................39

Det finsk-ugriske veidesamfunn

Hvor bodde finnene?.....................................................................40 Kulturutvikling og bosetning.........................................................41 Samiske samfunnsforhold.............................................................47

Det germanske bondesamfunn

Når kom nordmennene til Nord-Norge?.........................................49 Fangst- og fiskerbonden................................................................50 Den norrøne gårdsbosetninga........................................................53 Ved nordgrensen..........................................................................56 Gårdsnavna..................................................................................58 Træl, bonde, høvding....................................................................60

Norrøn-samisk samhandling

Blei finnene undertrykt i sagatida?.................................................62 Hellegroper og tranproduksjon......................................................63 Finneskatt, gafol og dan.....................................................................65 Håløyg og finn i sagatida...............................................................70 De finsk-ugriske folk i statsoppbygginga i nord...............................76

Håløyg og viking

Deltok håløygene i vikingferdene?..................................................78 Om skip, seilas og sjøfart..............................................................80 Skipsleia i sagatid.........................................................................84 Når sjøen ikke dugde....................................................................86 Handelen i sagatid........................................................................87 Finnmarksferdene.........................................................................91 Bjarmelandsferdene.......................................................................94 De tidlige politiske maktene i øst................................................. 100 Håløyger som landnåmsmenn på Island....................................... 102 Indre landnåm?........................................................................... 107 Vikingskatter og samiske skatter.................................................. 108 Åsatrua og den tidlige kristendommen......................................... 112

Utvikling av høvdingmakt

119

Hvordan oppstår makt?............................................................... 119 Ressurser og politikk................................................................... 120 Europeisk pelshunger.................................................................. 123 Høvdingdømmet oppstår............................................................ 125 Høvdingdømmet som sosio-økonomisk modell............................ 127 Ætt og politikk............................................................................ 133 Sagatekster og arkeologisk belegg for høvdingseter....................... 136 Høvdingsete og storgård............................................................. 138 Ringforma tunanlegg.................................................................. 143 Hvor mange høvdingdømmer fantes i Hålogaland?....................... 147 Hillesøy (Hildulfsøy)................................................................... 148 Bjarkøy (Bjarköy)........................................................................ 150 Andøy (Ǫmd)............................................................................ 151 Hadsel (Ylfi)............................................................................... 152 Vestvågøy (Lófótr)...................................................................... 153 Tjeldøy (Tjǫld)........................................................................... 154 Engeløy (Qngull)........................................................................ 155 Bodin (Boðin)............................................................................ 156

Meløy (Mjǫlva).......................................................................... 157 Lurøy (Lúðrøy)........................................................................... 158 Dønna (Dyn).............................................................................. 158 Tjøtta (Þjótta)............................................................................ 160 Sømna (Søfn)............................................................................. 161 Leka (Leka)................................................................................. 162 Ramsta (Hrafnista)..................................................................... 163 Høvdinggården Borg i Lofoten..................................................... 163 Ottar som høvding..................................................................... 168 Bjarkøy, ætta og høvdingdømmet................................................ 172 Høvdinggårdens ressursgrunnlag................................................. 178 Høvdingen som jordherre............................................................ 182

Jarleætta i Hålogaland

189

Fra håløygjarl til ladejarl............................................................... 189 Kilder til ladejarlenes opphav....................................................... 190 Ættas heimstavn i Hålogaland..................................................... 192 Fra herse til jarl........................................................................... 194 Høvding og jarl........................................................................... 196 Jarlen og Borg............................................................................. 200 Håløygriket................................................................................. 201 Jarleætta på sørtur....................................................................... 203

Ladejarlenes rike

209

Fem generasjoner ladejarler.......................................................... 209 Fra yrjarjarl til ladejarl.................................................................. 211 Ladejarlen og Hålogaland............................................................ 215 Ladejarlen og hårfagrekongene..................................................... 218 Jarlen og danskekongen.............................................................. 219 Jarlen som fyrste......................................................................... 221 Jarlen og kulten.......................................................................... 225 Leidang og lov i jarleriket............................................................. 227 Jarlerikets fall.............................................................................. 231 Perspektiv på jarleriket: Begynte Norges politiske samling i Hålogaland?......................... 233

Stiklestad i et nordnorsk perspektiv

237

Håløygjarlenes ættetavle.............................................................. 240 Historisk utvikling av jarlestyret................................................... 240 Kilder og litteratur....................................................................... 241 Register over stedsnavn............................................................... 252 Register over personnavn............................................................ 257

«… Visshet (er) ikke let at skaffe, … resultaterne av forskningen blir muligheter, i beste fald sandsynligheter» (Fredrik Paasche – litteraturforsker 1886–1943)

Innledning Inspirasjonen til denne boka ligger generelt i den faglige aktiviteten som gjennom mange år har utfolda seg ved Universitetet i Tromsø innafor arkeologi og eldre historie, både når det gjelder norrøn og samisk fortid i landsdelen. Dette har skapt en rikdom på kunnskap som for 40 år sia var utenkelig. I første rekke vil jeg her trekke fram det perspektivrike Borgprosjektet, Narve Bjørgos grunnleggende artikkel om Vågan i Lofoten, Lars Ivar Hansens bok om samene og nordnorsk høvdingøkonomi, Inger Storlis arbeid om håløyghøvdingene, Przemysław Urbańczyks sammenfatning av landsdelens middelalderhistorie, prosjektet om mangeromstufter i Finnmark ved Bjørnar Olsen og Birgitta Berglunds studie over Tjøttariket (G.S. Munch mfl. 2003, Bjørgo 1982, Hansen 1990, Storli 2006, Urbańczyk 1992, Olsen mfl. 2011, Berglund 1995). Jeg bygger også på ideer jeg har henta fra en rekke eldre forskere, som Halvdan Koht, Gutorm Gjessing, Johan Schreiner, Gustav Indrebø, Anton W. Brøgger og Andreas Holmsen. Når jeg i boka har lagt vekt på politisk historie, er det fordi dette fagfeltet lenge har vært et forsømt område i forskninga. Men politisk historie har også potensial i seg til å få fram viktige linjer i det komplekse bildet som fortida har etterlatt seg, med andre ord å skape en kronologi eller tidsforløp, det vil si ei fortelling. Politisk historie forstår jeg som et vidt begrep, det vil si historie som er samfunnsrelevant, hvor maktrelasjoner er viktige. Andre forhold inngår i teksten bare i den grad dette har forklaringspotensial i forhold til samfunnsutviklinga. 7

Nord-Norge er som landsdel i dag godt avgrensa. Landsdelen ligger langt fra det nasjonale eller politiske sentrum, og utgjør landets best definerte utkant eller periferi. Det meste av landsdelens grenser går mot fremmede riker, og bare en svært liten del av grensen er felles med eget rike. Nord-Norge har som landsdel en egen identitet, men på mange måter må vi si at samisk språk og kultur fortsatt er avgrensa fra det norske Nord-Norge. I en viss grad gjelder dette også den kvenske eller finske folkegruppe. Nord-Norges spesielle beliggenhet, med åpning blant anna mot nord, øst og sørøst, har gitt landsdelen ei anna historie enn resten av landet. Dette forstørres av særegenheter som klima, topografi, etnisitet og næringsressurser. Slike forhold avspeiles i liten grad i nasjonale historieverk, der landsdelens særegne fortid blir borte eller fragmentert. Dette skjer fordi perspektivet i slike verk alltid er fra sentrum, det vil si riksnorsk eller sørnorsk, stundom kanskje østnorsk perspektiv. Hensikten med denne boka er derfor å gi landsdelen ei egen, selvstendig, sammenhengende historie, der perspektivet blir lokalt eller regionalt. Hovedidéen er å fortelle hvordan landsdelen gjennom politiske prosesser etter hvert blei en del av det nye norske riket. I dette bildet har Harald Hårfagre ingen plass. I denne boka er det de to folkegruppene nordmenn og samer som vil stå i sentrum, og ikke minst samhandlinga mellom dem. Håløyg og Håloga land, finn og Finnmark blir viktige etniske og geopolitiske begrep i denne sammenheng. Her vil hovedperspektivet likevel bli norsk. Delvis har dette sammenheng med fravær av kilder som kunne gitt oss et samisk perspektiv, delvis med at det allerede foreligger et verk som gir oss ei grundig innføring i samisk historie fram til 1750 (Hansen mfl. 2004). Hvordan det samiske Nord-Norge blei en del av riket, er ei anna og seinere historie. Leserne vil bemerke at jeg har valgt å ta i bruk de gamle norske etniske begrepa finn og lapp i stedet for det moderne same. I kildene fra middelalderen holdes folkegruppene finn og lapp heilt adskilt, og dette skillet faller bort ved å bruke en felles betegnelse. Det kan dessuten reises tvil om de finner og lapper vi finner i sagakildene, alltid er etnisk identiske med det vi i dag oppfatter som samer, selv om det historisk er sammenheng i begrepsbruken. Jeg ser det ikke meir problematisk å benytte finn og lapp enn stedsnavn som Finnmark og Lappland. Sia begrepet finsk i dag er så nær knytta til nasjonalstaten Finland, vil samisk likevel bli brukt som adjektiv om finnene i eldre tid, sammen med lappisk for lapper. I hovedteksten vil det bli gjort rede for hvilke kilder som står til disposisjon, og de kildekritiske problem som dette materialet byr på. Med henvisning til Fredrik Paasches sitat i begynnelsen av forordet om sagaforskning generelt (Paasche 1922/1967 s. 62) må det påpekes at det meste av det jeg skriver, 8

dreier seg om hypoteser og forsøk på å sannsynliggjøre disse. I dette ligger da også valg av noen premisser som styrende for forståelsen av utviklinga. Dette dreier seg for eksempel om jarlene som selvstendige fyrster i forhold til kongemakta, om jarlene som overordna fyrster i Hålogaland, om sentralisering av makt i Hålogaland, om kontroll av Hålogaland etter utflytting og om jarlenes primære rolle som beskyttere av handel og skipsfart. I undertittelen Ei annerledes fortelling ligger et uttrykk for at jeg i utgangspunktet vil gjøre et forsøk på å fristille meg heilt fra eldre historieoppfatninger om Nord-Norge i perioden, slik det gjerne har vært uttrykt i norske nasjonale samleverk. I en viss grad vil det være riktig å si at framstillinga i boka av landsdelens historie er kildestyrt. Manglende eller uklare kilder har gjort at enkelte forhold ikke er omtalt, eller sparsomt omtalt. Dette gjelder for eksempel omtale av gilder og andre sosiale eller politiske institusjoner, forholdet mellom høvdingsjiktet og jarlemakta, håløygenes deltakelse i vikingferder, forekomsten av tingordning, lovbok og rettssystem. Her meiner jeg at politiske forhold på Island i middelalderen er uegna til å kaste lys over nordnorske forhold i vikingtida (Storli 2006, 2010, 2011, Brink 2011). Mangel på truverdige kilder har ført til nye hypoteser om inkorporering av Nord-Norge i riket, og dermed til nye hypoteser om norsk rikshistorie i perioden. Jeg avviser således hårfagremyten i norsk historieskriving som ahistorisk og som en seigliva levning fra nasjonsoppbygginga på 1800-tallet, da tilliten til Snorres konstruksjoner var urokkelig (Holt 2011). Innholdsmessig er boka todelt. Etter innføring i kildesituasjonen følger en generell omtale av vikingsamfunnet i Nord-Norge, med hovedvekt på de to folkegruppene og forholdet mellom dem. Deretter omtaler jeg utviklinga av de politiske institusjonene i landsdelen, høvdingdømma og jarleriket, herunder jarlenes sørtur, etablering på Lade og utviklinga av politiske strukturer i Midt-Norge fram til 1030. I denne framstillinga er følgende tidstabell lagt til grunn: Steinalder Bronsealder / tidlig metalltid Jernalder Romertid Folkevandringstid Merovingertid Vikingtid Middelalder

10 000 før Kr. – 1500 før Kr. 1500 før Kr. – Kristi fødsel (år null) Kristi fødsel – 1030 etter Kr. Kristi fødsel – 400 400 – 600 600 – 800 800 – 1030 1030 – 1537

Det todelte Nord-Norge

Hvem kom først, finnene eller nordmennene? Allerede omkring Kristi fødsel eller før ser vi altså en klar dualisme eller todeling i Nord-Norge, kulturelt og geografisk. Dette gjelder næringsliv og økonomi, kulturytringer som byggeskikk og gravformer, religion og språk og trulig etnisitet, altså utvikling av gruppetilhørighet. Dette betyr at den delinga i ei norsk og ei samisk folkegruppe som vi kjenner så godt fra nyere tid, var etablert allerede for 2000 år sia, og seinere i store trekk har vært vedlikeholdt. Det betyr ikke at ikke begge kulturgrupper har undergått store endringer gjennom tidene. Det viktigste i vår sammenheng er at gruppene tidlig utvikla samarbeid og avhengighet, stundom også konflikter. I dette ligger mye av dynamikken til den politiske utviklinga vi skal behandle.

Disse to boliggammene i Vadsø, av norsk (t.v.) og samisk (t.h.) byggetradisjon, illustrerer på hver sin måte de lange etniske og kulturelle linjer i landsdelen. Foto: S. Paulaharju / Tromsø Museum – Universitetsmuseet 1927.

Tussøy i Hillesøy var en god jordbruksgård, nevnt i skriftlige kilder allerede på 1100-tallet. Her er mange graver og gravfunn. Foto: H.D. Bratrein / Tromsø Museum – Universitetsmuseet 1991.

Mye kan tale for at skillelinjene som eksisterte ved Kristi fødsel, er enda eldre, kanskje fra opptil 1000 år før vår tidsregning (Sjøvold 1962, Jørgensen 1986, Arntzen 2013). I førromersk jernalder og yngre bronsealder, også kalt tidlig metalltid, kan vi øyne en sørskandinavisk bronsealderkultur i Nord-Norge heilt fram til Hillesøy ved Malangen. Rett nok gjelder dette få funn, men de er for det meste fra områder som var viktige sentra i eldre jernalder. Dette synes å dreie seg om ei fåtallig bondebefolkning med aristokratisk preg. Lenger nord finner vi i hovedsak en jeger- og fangstkultur, med linjer østover mot rike bronsealderområder ved Ladoga i Russland. I dette området er det funnet et lite antall østlige importfunn av kopper, som en dolk fra Karlebotn i Varanger fra omkring 2000 f.Kr. og ei pil fra Karlsøy fra ca. 1000 f.Kr. Like gammelt er Norges eldste jernfunn, fra Kjelmøy i Sør-Varanger (Schanche mfl. 2007). Dette viser at det todelte Nord-Norge har svært gamle aner, men så tidlig som dette tør vi ikke henge etniske eller språklige merkelapper på kulturgruppene. Dette betyr at spørsmålet i overskrifta ikke lar seg besvare. Begge de etniske gruppene utvikla seg i Nord-Norge på basis av folk som innvandra etter istida og seinere. Dette har dreid seg om prosesser over lang tid, der både samhandling og konflikt har vært viktige i utviklinga av etniske trekk og gruppetilhørighet. Når det gjelder årsaka til denne etniske splittelsen, tyder mye på at det har sammenheng med landsdelens geografi. Her var tidlig stor åpenhet for impulser fra ulike sider, både i form av folkevandringer og vareutveksling, og dermed for kulturpåvirkning. Og selv om veiene var lange, var de slett 27

Lyngstua i Nord-Troms var i jernalderen grensen mellom Hålogaland og Finnmark, på 12/1300-tallet grense mellom russisk og norsk skattlegging av sjøfinnene. Foto: H.D. Bratrein / Tromsø Museum – Universitetsmuseet 1979.

ikke uoverkommelige. Mot sørvest var havet og båten viktig. Mot sør og sørøst gikk veiene over vidde og langs elvefar, med elvebåt om sommeren og med ski, slede og pulk om vinteren. Dermed blei veien til Bottenviken og Kvitsjøen overkommelig, med mulighet for å nå enda fjernere destinasjoner, som Karelen og Russland. Som vi skal se, flytta den etniske grensen seg lenger mot nord og endte ved Lyngstua alt i eldre jernalder. Her holdt den seg til utgangen av vikingtida. Samtidig var jeger- og fangstfolket også bosatt i indre strøk av NordNorge heilt sør til Helgeland og enda lenger. Herfra var veien kort over fjell og vidde til Nord-Sverige og Nordkalotten for øvrig, der det samme folket holdt til. Mye taler for at denne folkegruppa hadde tilhold også i det indre av Trøndelag og i den nordlige delen av Østlandet.

De klassiske kildene Det er interessant å se at den kulturdualismen som eksisterte i nord allerede for et par tusen år sia eller meir, tidlig blei oppfatta blant de klassiske folk i sør, det vil si grekerne og romerne. Dette gjelder i særlig grad finnene eller samene, som med sin fremmedarta veidekultur avvek sterkt kulturelt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkninga i Europa for øvrig. 28

Allerede ca. 300 år f.Kr. nevnes phinoi (finoi) i greske kilder og i år 98 e.Kr. nevnes Fenni, det vil si finnene, hos Tacitus (Finnar, KL IV). Navnet må ha oppstått blant finnenes nabofolk i Skandinavia og derfra ha spredt seg til middelhavsfolka. Fenni eller finner må her helst forstås som et finsk-ugrisk folk generelt. Det har vært antatt at ordet finn opprinnelig viser til vandring, det vil si et ikke-fastboende folk som dreiv jakt og sanking. Hos Jordanes i år 551 nevnes to slags finner, både finni og screre-fennae, det vil si skridfinner. Skrid viser til et norrønt ord for å gå, vandre, skride, og viser dermed også til et vandrerfolk, vel helst et ski-vandrerfolk eller jegerfolk. Mye taler for at skridfinnene helst omfatta fjell- eller viddefinner, seinere omtalt som lapper, mens fenni nå kanskje viser til sjøfinnene. Muligheta er også til stede for at fenni kan vise til finsktalende folk i Finland, altså det folk svenskene fortsatt kaller finner og vi i dag kaller finlendere. Jordanes nevner også en rekke andre folk, som ikke alle er lett å identifisere. Noen av dem er tydeligvis norrøne folkestammer. Av særlig interesse for oss er omtalen av adogit, som tydelig viser til et folkeslag i Nord-Norge. De fleste har meint at dette dreier seg om ei feilskriving for håløyg (Koht 1920, Petersen 1973). Adogit stedfestes til den nordlige del av Skandinavia, hvor det er 40 dager mørketid og 40 dager midnattssol. Dette tilsvarer et belte over Lofoten – Vesterålen – Ofoten. Her finner vi seinere høvdingdømmer knytta til Buksnes/Borg, Hadsel og Sande på Tjeldøy (Vorren mfl. 1989). Svenskene omtales alt i år 98 og danskene i år 551, mens nordmenn ikke er nevnt før hos Ottar omkring år 890. Dette har nok sammenheng med at dansker og svensker er gamle stammenavn, mens nordmenn er en geografisk betegnelse på dem som bor mot nord. I stedet for å omtale Norge eller norrøne folk taler de klassiske kildene om Germania og germanere, som nordmennene jo var en del av. I praksis var det helst de tyske stammene som latinerne innbefatta i ordet.

De etniske termene Vi skal her se nærmere på de termer eller merkelapper som var i bruk om folkeslag eller folkegrupper i nord i vikingtid og middelalder. Om vi ser bort fra de germanske håløyger og de slaviske russerne, dreide det seg i hovedsak om finsk-ugriske folk: finner, lapper, kvener, bjarmer, karelere, tsjuder og birkarler. I tillegg kommer de meir uvisse kylfinger og varjager. Det har vært reist spørsmål om de termer vi møter i kildene, er uttrykk for etniske grupper, eller om de avspeiler andre kvaliteter ved gruppa (Wallerström 29

1997). Det kan for eksempel dreie seg om politisk organisering, næringsaktiviteter som handel og fangst, skattekreving, religiøse forhold eller tilfeldige egenskaper som bosetning og skiløping. Generelt er alle disse termer utgruppenavn, det vil si at de er laga og brukt av nabogrupper. I stor grad er det tale om folkegrupper som periodevis har drevet med pelshandel og skattekreving blant finner og lapper på Nordkalotten. Det betyr at mange av gruppene stod i konkurranseforhold både til håløygene og seg imellom.

Håløyger og Hålogaland Hålogaland er for første gang omtalt i bevarte kilder av Ottar fra omkring 890, og dette er et begrep som er hyppig i bruk i sagalitteraturen. Det har vært satt fram mange forslag som forklaring til betegnelsene håløyger og Hålogaland, både i eldre og nyere tid. Dette skal vi komme tilbake til. Håløyg var altså brukt om den norrøne befolkninga i Nord-Norge av andre norrøne stammer i Norge, og Hålogaland om det arealet de bebodde. Dette betyr at utstrekninga av stedsnavnet nok kan ha variert noe med tida. Mye kan tale for at også kystdelen av Namdalen tidvis var regna med til Hålogaland. Håløyg er det opphavelige navnet, og Hålogaland, det vil si håløygenes land, er følgelig ei avledning av det første. Det betyr at navnet på landet er yngre enn stammenavnet, og trulig eldre enn vikingtid. Håløyg kan være så gammelt som fra 500-tallet (Koht 1920). Det er interessant å se at i enkelte kilder, som det islandske handskriftet Rimbegla på slutten av 1100-tallet, blir bumenn brukt som en etnisk betegnelse for håløyger, her sett i motsetning til finner. Dette står for en fastboende bonde, mens finnene var meir flyttbare i si næring. I Passio Olavi fra ca. 1170 finner vi at religiøse begrep som kristne og hedninger også blir brukt som etniske betegnelser for nordmenn og finner (Passio Olavi 1930, Bratrein 1998). Hva finnene har kalt håløygene i eldre tid, har vi ikke kilder til å avgjøre. I nyere tid har især daro og daža vært brukt. Dette er kanskje beslekta ord, men av uviss alder og opphav. Bare i begrensa grad gjenfinnes disse begrepa i eksisterende stedsnavn. Daro finnes to steder i Øst-Finnmark, mens daža finnes 16 steder i Troms og Finnmark, og ett sted i Saltdal (Qvigstad 1935, 1938). Hålogaland har som geografisk og administrativt begrep overlevd i navneforma Helgeland heilt fram til vår tid. I nyere tid er den gamle navneforma Hålogaland gjenoppstått i mange nye administrative og institusjonelle sammenhenger, som i rettsvesen, kirkelig administrasjon, militærvesen, kulturelle institusjoner og i handelsforetak. 30

Finner og Finnmark Finner og Finnmark er svært mye brukt i sagatekstene. Finner er også brukt av Ottar omkring 890, men er svært mye eldre. Dette er et klart utgruppenavn, satt av de nordisktalende naboene, tydeligvis allerede rundt Kristi fødsel eller før. Språkforskere har antatt at finn kan ha sammenheng med vandrer, nomade, jeger, og viser til ei næring og en livsførsel som er basert på ikke-fast bosetning (Finnar, KL IV, Finnmark, KL IV, Finn/Samer, NHL 1999). Finnmark eller Finnmǫrk, som vi kjenner fra fleire av de bevarte konge sagaene fra slutten av 1100-tallet, er avleda av folkenavnet, og betyr da finnenes land eller område. Ofte omtales det i fleirtall Finnmerkr eller forkorta som Morkina, Marka. Finnmark har vært i bruk kontinuerlig som landskapsnavn og administrasjonsområde fram til i dag. Det hadde i eldre tid større omfang enn i dag, ved at Finnmark også omfatta Nord-Troms og det indre av Nord-Norge der finner var bosatt, heilt sør til Trøndelag. Enda i 1270 heiter det at Finnmark grensa til Jemtland, noe som må avspeile ei oppfatning om at finnene holdt til så langt sør som til Sør-Trøndelag (Finnmark, KL IV, NGL II, Bergsland 1970).

Samisk boplass på Spildra i Kvenangen med gammetufter fra middelalderen. Dette var tydeligvis et sted der finner og nordmenn møttes allerede i jernalderen. Foto: H.D. Bratrein / Tromsø Museum – Universitetsmuseet 1998.

Finnenes utbredelsesområde i vikingtid og tidlig middelalder omfatta dessuten store deler av Nord-Sverige, Nord-Russland og Finland. Det ser ut til at finnebegrepet opprinnelig var brukt om alle som var bosatt her, således terfinnene på Kola, som Ottar omtaler omkring 890 (Tyrvi-finner, KL XVIII). Det kan virke forvirrende at svenskene tidlig begynte å kalle den finsk talende bondebefolkning i Sørvest-Finland, det vil si i Åbo-traktene, for finner, noe som etter hvert blei navnet på alle som bor i det moderne Finland. I arabiske kilder fra 1154 kan vi til og med finne Finland omtalt som Finnmark (Birkeland 1954). Det er derfor uklart om de klassiske kilder vi har omtalt, henviser til det vi nå kaller samer, eller til finlendere. Det er heller ikke klart om disse kildene omtaler innlands- og viddesamene på Nordkalotten, eller om de refererer til den norske kystsamebefolkninga. I hvert fall Adam av Bremen synes omkring 1070 å skjelne mellom to ulike samiske kulturgrupper, og dette forhold kan være enda eldre (Adam 1993). Han plasserer således skridfinnene klart i Nord-Sverige, mens ei anna finnegruppe er bosatt ved norskekysten. Det er ellers av interesse å se at skridfinnene nevnes som tilhørende Hamburg-Bremen erkebispedømme i pavebrev fra 1047, 1053, 1055, 1133 og 1158, men ikke finnene (RN I). Omtalen av finner i Sør-Norge som vi finner i lovtekster og sagatekster fra tidlig middelalder, har også voldt historikerne mye hodebry. Mange har avvist dette som ahistorisk eller har meint at dette kunne dreie seg om eldre folkegrupper som ikke var samer eller finsk-ugriske folk. Tendensen i nyere forskning synes å være at man aksepterer forekomsten av finner eller samer i deler av Øst-Norge i tidlig middelalder, blant anna ut fra stedsnavn og arkeologiske funn. Finnenes inngruppenavn, altså den betegnelsen de har brukt om seg selv, er same eller sami, et navn som er blitt vanlig også i skandinaviske språk fra 1920- og 30-åra. Trulig er dette et svært gammelt begrep. Det har vært antatt at det er samebegrepet vi møter i sagaens omtale av semsveinar, som i sammensetninga med svein for gutt eller dreng synes å vise til en underordna status (Vatndöla-saga, Norrøn Saga 1989/1992). Trulig er det det samme begrepet vi møter i Håløygjatal i mannsnavnet Sæming, eldste ættefar nest etter guden i jarleslekta. Det er sannsynlig at det er språklig sammenheng mellom same og finlendernes eget folkenavn, suomi, men dette er forhold som ikke synes klart utreda.

Lapper og Lappland I Sverige og Finland blei finn-begrepet for same på 1100/1200-tallet erstatta med et nytt begrep, lapp, finsk lappalainen (Samer, NHL 1999, Lapparna, Lappmark, KL X). Dette har gitt navn til svensk Lappland og finsk Lappi. Lappland (Lappia) er nevnt allerede hos dansken Saxo (1190–1210) som en del av Sverige (Saxo 2000). Lappia er også nevnt i pavebrev til erkebiskopen i Uppsala i 1230. I sagateksten Fundinn Noregr i Flateyjarbók fra 1387–94 er begrepet lappir brukt (Flatøyarbók 1860/65). Det oppgis her at de bor bak Finnmark, noe som vel betyr sør for Finnmark. Det er usikkert hvor gammel denne teksten egentlig er – kanskje alt fra slutten av 1100-tallet eller tidlig på 1200-tallet (Flatøybok 2014). Dette viser at lappebegrepet trulig var kjent i Norden alt fra omkring 1200. Lapp eller lop er også brukt i Russland, og noen forskere har meint at begrepet først oppstod der. I Nord-Norge kommer lappebegrepet inn for fullt på 1400- og 1500-tallet i forbindelse med at samiske innlandsgrupper i Nord-Sverige begynte å trekke over fjella og ned i fjordene i Nordland og Troms med tamreindrift og handel. Dette var ei heilt ny kulturgruppe i Nord-Norge, som blant anna beskrives i Den norske So fra omkring 1590 og av Petter Dass fra omkring 1690 (DNS 1865, Dass 1947). De betalte da egne skatter til Norge, kalt lappeskatt, som vi kjenner alt fra 1567, men som utvilsomt er eldre. Lappebegrepet blei lenge ikke brukt om den gamle sjøfinnebefolkninga i Nord-Norge, og heller ikke om viddefolket i Finnmark, som blei kalt fjellfinner. Først ut på 1800-tallet begynte man å bruke lapp om sjøfinnene, blant anna av myndighetene i folketellingene, noe som har skapt mye forvirring når det gjelder eldre forhold. Lapp blei også tatt i bruk i andre språk generelt om samene, som i engelsk, tysk og fransk. I denne boka beholder vi skillet mellom finn og lapp, fordi de gir uttrykk for to ulike kulturgrupper.

Kvener og Kvenland Kvenene er et av de finsk-ugriske eller østlige folk som omtales allerede av Ottar omkring 890 (Kven, NHL 1999, Kväner, KL IX). De kom da over fjell og vidde fra sør og sørøst og bar sine småbåter mellom de store innsjøene, tydeligvis for å drive handel med fjellfinnene i Finnmark. Dermed blei de konkurrenter til håløygene om finnenes pelsproduksjon, og de blei motar33

beidd av håløyghøvdingene. Ut fra dette har noen forskere meint at kvenene opprinnelig var en handelsorganisasjon, ikke ei etnisk gruppe. Sannsynligvis er mange av de vestfinske gjenstandene som finnes i samiske graver og tufter fra 900-tallet og seinere, brakt hit av de tidlige kvenene. Som handelsfolk blei kvenene på 1200-tallet avløst av birkarlene. Seinere møter vi kvenene og Kvenland igjen i mange sagatekster fra tidlig middelalder, blant anna Historia Norvegiæ fra ca. 1170–1190 og Fundinn Noregr, kanskje fra samme tid. Dette gjelder især når de håløygske høvdingene dro på finneferd til Finnmark. Begrepet er kjent av Adam av Bremen omkring 1070, men er her misforstått som kvende eller kvinne, og Kvenland blei hos han til Kvinnenes eller Amasonenes mytiske land. I Egilssoga fra ca. 1220 er kvenene til og med politisk organisert med en egen konge, Faravid, og med egen hær, som kriga mot karelerne. Kvenene nevnes også i de islandske annalene i året 1271.

Kvenangen er et av våre mange etniske stedsnavn. Det viser at kvenene som folkegruppe var kjent her allerede før vikingtida. Bildet er fra Valan. Foto: H.D. Bratrein / Tromsø Museum – Universitetsmuseet 1998.

Det er imidlertid påfallende at både Snorre og de seinere store samtidssagaene om kong Sverre og Håkon Håkonsson er tause om kvenene. Deres nærvær i Nord-Norge har ellers gitt seg utslag i noen få eldre stedsnavn i Nord-Troms og Vest-Finnmark, som Kvenklubben i Kvalsund, Kvenvik i Alta, Kvenvik eller Kvenfjord (nå Kallfjord, Tromsø) og Kvennes i NordReisa. Av spesiell interesse er fjordnavnet Kvenangen, som etter navneforma bør være eldre enn vikingtida (Rygh 1911/1924). Kvener var det nordnorske navnet på et finsk-ugrisk folk eller stamme, og Kvenland er i norske kilder fra middelalderen klart lokalisert til Bottenviken i Nord-Finland. Kvenbegrepet er ikke kjent i finske kilder, men er av finske forskere blitt identifisert med kainufolket og Kainunmaa, eller kainulandet, selv om dette er noe omstridt (Holm 1982). Det har vært antatt at kvenbegrepet kan knyttes til et norrønt ord for lågland (kvein), brukt om Bottenviken. Det er likevel meir trulig at det dreier seg om et opphavelig stammenavn, og at Kvenland er avleda av dette. Kvennavnet og kvenlandsbegrepet holdt seg i Nord-Norge om folket i Nord-Finland og blei også brukt om de grupper av folk derfra som fra 1500-tallet og seinere dreiv næringsvirksomhet eller utvandra til Ruija, deres eget navn på Nord-Norge. I dag er kvenene en egen offisiell minoritet i Norge.

Bjarmene og Bjarmeland Også bjarmene er kjent hos Ottar omkring 890, gjengitt som beormas på engelsk (Bjarmer och Bjarmaland, KL I). Det er uklart om Ottars omtale gjelder ei etnisk gruppe eller et handelsfolk, og det er uvisst både hvor de var bosatt og hvor ved Kvitsjøen Ottar møtte dem. Det var tydeligvis primært et finsk-ugrisk bondefolk, som har vært satt i sammenheng med østlige folkegrupper som permene. I realiteten var det kanskje tale om ei karelsk folkegruppe. Begrepet er ellers ukjent i russiske kilder og synes å ha norrønt opphav. Bjarmene og Bjarmeland blei seinere et velkjent begrep i sagalitteraturen, som Egilssoga fra ca. 1220. De inngår også i tidlige skaldekvad, som i forbindelse med Harald Gråfells bjarmelandsekspedisjon i tida 950–960, der også elva Vina (Dvina) er nevnt (Snorre 1959). Bjarmene får også fyldig omtale hos Saxo fra tida 1190–1210. De er i særlig grad knytta til de norske handelsferdene til kvitsjøområdet i tidlig middelalder, med dvinadeltaet som sentrum, men tydeligvis blei Bjarmeland identifisert med heile Kvitsjøen eller Gandvik. 35

Da handelsferdene til Kvitsjøen tok slutt omkring 1220, blei bjarmene og Bjarmeland med få unntak borte fra kildene. Navnet blei fortsatt brukt omkring 1240–1250 da ei gruppe finsk-ugriske folk fra Kvitsjøen rømte til Norge og slo seg ned i Malangen (Tordsson 1963). At Olaus Magnus omtaler bjarmene så seint som i 1550, kan skyldes kjennskap til gamle skrifter.

Karelere og Kirjalaland Karelerne var en av tre opphavelige folkestammer i Finland, finn/suomalainen, tavast/hämälainen, kareler/karjalainen. Karelerne bodde østligst i Finland, og deres område blei fra 1200-tallet delt politisk og kulturelt mellom Sverige og novgorodstaten (Russland). Østkarelerne blei underlagt Novgorod og ekspanderte etter hvert nordover mot Kvitsjøen/Kola og videre inn i Finnmark som pelsjegere og skattekrevere fra Novgorod. De kom derfor til å spille en viktig politisk rolle i nordnorsk historie i middelalderen (Karelen, KL VIII, Wallerström 1995). I norske kilder møter vi karelerne for første gang i Egilssoga fra ca. 1220, som omhandler tida 880–890. De beskrives som fiender eller konkurrenter til kvenenes pelshandel i nord. Hos Snorre og i Flateyjarbók er Kirjalaland nevnt fra Olav den Helliges tid, men ikke i forbindelse med Nord-Norge. I russiske kilder er karelere nevnt i Novgorod tidligst i 1143, og det er derfor lite trulig at de kan ha vært aktive i nordområda eller Finnmark noe særlig før ca. 1200 (Kochkurkina mfl. 1990). De nevnes i ei rekke kilder seinere i middelalderen, særlig i islandske annaler (Islandske Annaler 1888). De første konkrete opplysningene om karelernes politiske rolle i nord får vi i Håkon Håkonssons saga i forbindelse med en fredsavtale som Norge inngikk med Novgorod i 1251 (Tordsson 1963). Indirekte kan vi ut fra norske lovtekster slutte at karelerne må ha vært i Nord-Norge tidligere enn dette, trulig fra tidlig på 1200-tallet (Helle 2001). Karel finnes også i norske og samiske stedsnavn, som Kariel i Varanger, og en rekke navn med Garjel, heilt sørover til Tysfjord, som Gar’jelbakte, norsk Russeberget, mellom Mannfjord og Grunnfjord.

Tsjudene – Čutti Tsjudene er et finsk-ugrisk folk som i Norge bare er kjent fra samiske sagn og samiske stedsnavn på Čuđe i Finnmark og Nord-Troms. Derimot er de ofte omtalt i eldre skriftlige kilder i Russland, første gang i 859. Det finnes russiske stedsnavn Dette er ikke bare et vegskilt på Finnmarksvidda, det er et uttrykk for ei tusenårig saga om et nabofolk som med tsjude heilt sør til Estland også brakte mye sorg med seg. Tsjudenavnet er her knytta (Sandnes mfl. 1976, Hansen til ei elv i Kautokeino kommune. Foto: H.D. Bratrein / 1996, Larsen 2006, Wallerström Tromsø Museum – Universitetsmuseet 2010. 1995). Tsjudene har av forskere vært knytta til en rekke ulike finsk-ugriske og andre folk i Russland, som ves eller vepsere, votere, komi, permer, ester. På 900-tallet omtales chud zavolochskaja som en stamme i dvinabassenget, der bjarmene er lokalisert i norrøne kilder. I nyere tid er navnet ikke brukt om noen folkestammer i Russland. Det er nærliggende å anta at tsjudene i Norge har vært et samisk utgruppe navn på et folkeslag eller ei handelsgruppe østfra som tidlig kom til Finnmark for å drive pelshandel. Ut fra sagna har de opptrådt med stor brutalitet, noe som vil framgå av den kjente filmen Veiviseren. Da de i motsetning til karelerne ikke finnes nevnt i norske kilder, har de trulig vært tidligere ute enn karelerne, kanskje alt fra 900/1000-tallet. Det kan således ikke utelukkes at tsjud var det samiske begrepet på bjarmer eller kvener, begge nevnt hos Ottar omkring 890.

Russere og Russland Det norske riket hadde tidlig omfattende kontakt med de russiske statsdannelsene, men russebegrepet synes ikke kjent før langt uti middelalderen. I sagatekstene er det Gardariket som er det norrøne navnet på Russland, og de tidlige russiske byene hadde egne norrøne navn, som Aldeigjuborg (Ladoga), Holmgard (Novgorod) og Kønugard (Kiev). Alt på 900/1000-tallet begynte slaviske folk, det vil si russere, å befolke dvinaområdet, og på 1200-tallet var russerne aktive på Kola. Første gang vi 37

Russeura ved Torsvåg er et av stedsnavna som vitner om de etniske folkegruppene vi har hatt i landsdelen i eldre tid. Til ura er knytta sagn om russiske overfall i middelalderen. Tegning: Åsmund Olsen, etter Bratrein 1989.

møter russebegrepet i Nord-Norge, er i de islandske annaler for 1316, da det fortelles at mange menn i Hålogaland blei drept av russere, og i 1323, da russere herja heilt sør til Bjarkøy. Imidlertid synes kildene ikke å ha heilt klart for seg hvem som var russere og hvem som var karelere. Det finnes et stort antall norske og samiske stedsnavn i landsdelen med russ eller ruošša, som Russelv ved Lyngstua, samisk Ruoššajǫ’ka, men mange skriver seg trulig fra pomortida.

Birkarler Dette er det svenske navnet på den svensk-finske handelsorganisasjonen fra Bottenviken som fra slutten av 1200-tallet avløste kvenene med handel og skatteinnkreving blant finnene på Nordkalotten (Birkarler, NHL 1999, Birkarl, KL I). De synes å ha fått et kongelig privilegium til å drive dette i 1328. Begrepet blei politisk aktualisert i forbindelse med at den svenske kongemakta overtok birkarlenes skattekreving i Nord-Norge fra omkring 1550.

I Nord-Norge blei begrepet ikke brukt, eller bare brukt som litterært begrep. Her var det på 1500-tallet fortsatt snakk om kvener eller østfinner, det siste begrepet knytta til det svenske finnebegrepet om finlendere. Dette viser at birkarlenes handel her blei oppfatta som ei videreføring av kvenenes gamle aktiviteter i nord.

Kylfinger Dette er ei gruppe folk vi bare møter i Egilssoga fra ca. 1220, og der henlagt til tida rundt år 885 (Kylfinger, KL IX, Wallerström 1997). Folket er også kjent i russiske kilder på 1000/1100-tallet som kolbjarger. Det har vært antatt at kylfingene var ei handelsgruppe som kom fra Russland for å handle med finnene i nord, og som dermed konkurrerte med håløygene om finnenes pelsverk.

Varjager eller væringer Dette synes opphavelig å ha vært navnet på et krigerfølge av skandinaver hos bysantinske og russiske fyrster (Varjager, KL XIX). På 1000/1100-tallet synes de å ha utgjort et handelsgilde i Novgorod, men navnet har også vært brukt generelt om skandinaver. I vår sammenheng er det av interesse at varjagbegrepet trulig kan knyttes opp mot handels- og krigertokter i nord, kanskje også mot navnet Varanger i Finnmark. Det finske navnet på Vardøhus er således Varjaglinna eller Varjakanlinna (Wallerström 1995).

Samling av Norge til ett rike – skjedde det fra nord? Høvding, jarl, konge er det første forsøk på å gi en samla selvstendig beskrivelse av Nord-Norges eldre historie. Hovedvekta er lagt på å forstå utviklinga av landsdelens politiske institusjoner og hvordan den indre utviklinga i landsdelen etter hvert førte til innlemmelse av Nord-Norge i den norske riksdannelsen. Det herskende synet, som stadig bygger på Snorres hypoteser, er at riket blei samla fra sør, med slaget i Hafrsfjord i 872 som startpunkt. I denne boka har hårfagreætta ingen plass i rikssamlingsprosessen. I stedet framsettes en konkurrerende hypotese om at riket blei samla fra nord, med basis i ei tidlig organisering av Hålogaland i et selvstendig jarlerike, som seinere kom til å omfatte Midt-Norge. Ei sterk drivkraft synes å være de krav som økt handel i vikingtida stilte til beskyttelse av handelsruter og handelssentra langs kysten. I dette bildet blei håløygjarlene, seinere kjent som ladejarlene, heilt sentrale. Dette førte til at Lade/Nidaros blei landets første politiske sentrum, en sentrumsfunksjon som fortsatte etter at hårfagreætta erstatta ladejarlene som riksstyrere. Håvard Dahl Bratrein er cand.philol. fra Universitetet i Oslo 1970, med fagene historie, arkeologi og etnologi. Han arbeidde perioden 1971–2000 ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet som konservator/amanuensis, videre som professor og professor emeritus fram til 2017.

ISBN: 978-82-8104-301-5

Orkana Akademisk