Hun som rodde mot regnbuen by Orkana

RAKEL HELMSDAL

HUN SOM RODDE MOT REGNBUEN ORKANA

Innhold Rive i stykker.....................................9 L’istesso tempo Lenke...............................................13 Allegro To skritt til venstre...........................29 Allegretto Kobl fra!..........................................33 Allegro di molto Ett skritt fram..................................45 Moderato Spedalsk...........................................49 Andantino Sår...................................................57 Presto Vårofferet........................................67 Allegretto Heis seil...........................................79 Adagio Pinnejenta........................................83 Intermezzo: Allegretto Oktobersol.......................................95 Allegro di molto Gjentakelser.....................................97 Andante Storbølge.......................................105 Romanza Jenta med sommerfuglen på ryggen.......................................109 Finale: Allegro Presto Hun som rodde mot regnbuen.......121 Andante

Fortellingene er skrevet mens forfatteren lyttet til «Enigma Variations» av den engelske komponisten Edward Elgar. Hvert kapittel tilsvarer en del av Variasjonene, derav musikkbetegnelsene. Musikkbetegnelsene ser ikke alltid ut til å passe til teksten, men stemningen i musikken har påvirket teksten. Drømmen «Vårofferet» er skrevet direkte etter satsen «Le Sacre du printemps» av den russiske komponisten Igor Stravinskij.

Andante

Rive i stykker Papirlappen farer flagrende opp i luften, slår kollbøtte flere ganger tilbake og så fremover, blir sendt i en avlang runding, farer opp igjen og ender så i sjøen. Den blir ikke gjennomvåt med en gang. Ligger og flyter på bølgene en stund til den går under. Hun river det neste arket ut av boken og slipper det opp i vinden. Den farer av sted med arket, og ordene Kjære dagbok, i dag fyller jeg 8 år, det skulle ha vært veldig moro, men jeg gleder meg slett ikke … flyr opp i været som en vingeskutt fugl og ender siden som det første arket i sjøen. Hun river ut på måfå her og der i boken. Vinden blar snur bladene for henne, fram og tilbake i livet. Det ene arket etter det andre flagrer ut over den stormmørke fjorden. I dag så jeg ham igjen, han la ikke merke til meg … Jeg skyndte meg å gå rundt gatehjørnet, jeg torde ikke … Hun er en sånn heks! Jeg hater henne! Jeg fikk brev fra ham i dag! Et brev! Han ville at jeg skulle komme ned til Lón. Jeg vet ikke om jeg skal torde å gå. Jeg kjenner ham ikke … 9

Hun er bare venninnen min fordi jeg har fjernsyn på rommet mitt. Kjære Argantael, jeg fyller 10 år i morgen, kan du komme i fødselsdagen min? Jeg feirer den hos min grandonkel i Altheabakken 2, det blir bare du og jeg. Hilsen Ena Imago. Postkortet flyr ikke på samme måte som utrevne sider, og heller ikke brevet som er skrevet på tynt flypostpapir: Kjæreste Argantael. Jeg venter på deg, utlåmodig skjelvende. Du er i mine tanker natt og dag, jeg får ikke … Ritsj! Ratsj! Det kjennes godt å rive i stykker et liv. Å rive seksten år i strimler og la dem flagre ut i uværet, borte for godt, alt dette som ingen vet om, og ingen noen gang kommer til å få vite, alt dette som er Argantael, og som skal ende i kveld. Argantael, jeg er lei for det, men jeg mener at vi må stoppe dette, en stund i alle fall, du er så ung … Om papiret blir krøllet godt sammen i en hånd, kan det kastes langt, og da synker det kanskje med en gang. Hun ser for seg hvordan en stor flyndre på bunnen av fjorden sluker det elendige brevet. Kanskje setter det seg fast i halsen, akkurat som hos henne. Hvorfor har hun spart på det? Og dette som kom to dager seinere: Kom ned i Lón i dag kl.13, jeg må se deg! Det jeg sa i går var tullprat!

Vekk med det! Hvorfor ikke brette det til et fint papirfly? Så fly av sted! God medvind, du gjorde meg glad i tre dager. Det var min første solo, og ingen av dem kom! Hun tenker så lite på meg at jeg kunne ha vært død ute i snøføyka, uten at hun merket det. En ny gutt er kommet i klassen, han er helt uvanlig vakker. Alle jentene har bare sittet og stirret helt oppslukt på ham hele dagen. De røde krøllene i nakken hans ser myke ut. Hvorfor er pappa aldri hjemme? Er han ikke glad i meg? Han husker ikke engang hvor gammel jeg er. I går trodde han at jeg gikk i fjerde klasse! Jeg er akkurat begynt i tredje. Hvorfor skal bestemor være blitt sånn i hodet? Hun husker meg nesten aldri og mumler alltid så dumt! Hvorfor kan hun ikke bli gammel på en fredeligere måte? Jeg lengter sånn etter henne! Lengter etter å besøke henne i Lundshuset og ikke på dette hjemmet som lukter sånn av medisin. Å, så godt det er at du er til, Sebastian! Er vi ikke som en sjel i to legemer? Du forstår alt jeg sier, du ser med mine øyne og jeg med dine. Hvorfor var du ikke her før, hvorfor kom du først nå? Alt hadde vært så mye lettere om du hadde vært her før. Hun river ut av boka helt tilfeldig 7 år gammel ulykkelig, 15 år gammel ulykkelig, 9 år gammel ulykkelig. Var hun noen gang glad, eller hadde hun bare skrevet når hun ikke var det?

Hva skal jeg gjøre nå? Jeg kan ikke bare sånn elske to, kan jeg vel? Sebastian er så grei og god, og han er så vakker! Men å, Dagan!! Jeg kan ikke leve uten deg! Hvordan KUNNE hun gjøre dette! Og så her! Hjemme hos oss! Jeg hater henne! Hva er dette som hender? Jeg ser ikke annet enn det røde håret hennes! At det var så lett å drepe noen. Bare en skarp kniv … Det var så lett å drepe – seg … Hun legger den tomme permen sammen og holder den fast inntil seg. Hadde alt bare vært sånn, tomt som en perm med ingen bok inni, ingenting å tenke tilbake på, ingenting som kan få det til å sprenge i brystet. Heller ingen glede, men er det ikke gledelig at det ikke er noe å se fram til? Ingenting! Tomt! En stund lytter hun opp mot vinden. Den slenger håret hennes fram i ansiktet – voldsomt, klærne er fuktige, men hun merker det ikke. Fjorden er mørk, og brått pisker en regnbyge sjøen til skum. Svart og sint, fjorden likner blankslipt onyx. Hun undrer seg over varmen i de bølgende, branngule lysene som kommer over halve fjorden fra Pakkhussletta på den andre siden. Nei undrer seg ikke, slår fast. Det er for sent å undre seg, tilbake er bare øyeblikket.

L’istesso tempo

Lenke Rommet hennes lå ved siden av stua i annen etasje. Klokka var ti om kvelden, og onkelen som hun så for første gang i går, satt der inne sammen med pappa. Pappa måtte tro at hun sov, eller kanskje visste han ikke at alt kunne høres? Dyrt og fint hus som deres burde være lydisolert, men engang var det et innebygd skap der hvor sengen hennes nå sto. Skapet var fjernet, og det var bare en tynn plate mellom sengen og sofaen i stua. Hun hørte dem snakke der inne. De satt i sofaen og drakk whisky eller noe slikt. Det luktet i alle fall vondt da hun skulle kysse pappa på kinnet for å si god natt. Hun ville ønske at hun ikke skulle legge seg, at hun kunne sittet der inne og lyttet, bare sittet i en lenestol borte ved vinduet så hun ikke forstyrret, bare hun fikk lytte. Men klokka var ti, og lenger fikk hun ikke være oppe på hverdager. Eli, onkelen, hadde ikke vært hjemme på ni år. Hun visste nesten ikke at hun hadde en farbror før i går, da han plutselig sto på trappa. Pappa snakket aldri om ham. Underlig, de så ut til å være gode venner, de liknet hverandre, begge det sammelysbrune, bølgete hår, gråblå øyne og dette uskyldige ansiktsuttrykket, som var så pussig for en voksen mann. Eli var bare mer uryddig kledd enn banksjefen, Adrian Samuel,

og mer solbrent. Eli hadde ikke dress og slips som pappa, men slitte, brune bukser og rød skjorte som var åpen i halsen og ikke noe under. Eli hadde fortalt henne at han bare var elleve måneder yngre enn faren hennes. Noe fikk henne til å lytte spent, et ladd stopp i samtalen: «Adrian, si meg hva er det med Eugenia», farbrors stemme var forandret. Nå var stemmen hans alvorlig. Brødrene hadde hele dagen virket så glade over å se hverandre igjen, og stemmen til Eli hadde hørt ut som om han hadde lyst til å le hele tida. «Hva er det?» stemmen til pappa var også annerledes, urolig. «Det er noe med henne, hva mener du?» Hun hørte Eli sukke, et utålmodig sukk. «Du vet hva jeg mener. Da jeg reiste bort, var det den store kjærligheten; dere var så glade i hverandre – så lykkelige. Jeg har sjelden møtt et par som dere. Alt så ut til å gå bra, ingen torner på rosebuskene. Nå går dere her som fremmede. Sier bare det nødvendige til hverandre, ja, har hvert sitt soverom. Ekteskapet er som et vel innøvd, men dårlig regissert skuespill, går som en maskin, men helt stivt.» «Skjer ikke det i alle ekteskap?» Hun hørte utålmodigheten i farens stemme. «Nei, ikke sånn. Ofte går folk hver sin vei når de ikke har noe til felles lenger, og kjærligheten er slutt. Hvorfor er dere sammen fremdeles? Det er ikke den økonomiske situasjonen som hindrer dere, det er helt klart.» «Vi har jenta», pappaens stemme var underlig og kald, helt annerledes enn han hadde snakket siden Eli kom. Han hadde vært så glad som hun ikke var vant til å se ham. Vanligvis kunne en ikke se på ham om han var i godt eller dårlig humør.

«Adrian, snakk det ikke bort. Jeg kjenner deg altfor godt. Si meg heller hva som er i veien.» Eli var mildere i stemmen, tålmodig. Det var stilt der inne – lenge. Hun holdt på å sovne, men nei så men. Hun ville vite. Vite hvorfor mamma og pappa snakket så lite sammen og så kaldt på hverandre. Hvorfor moren noen ganger så forferdelig sint ut, nesten ond, når hun så på faren. Hun hadde sett foreldre hos noen i klassen. De klemte hverandre, smilte glad når de kom hjem, var glade i hverandre. Hun ville vite hvorfor mamma noen ganger var på sykehuset, og ingen ville fortelle henne hvorfor. Hvorfor pappa aldri hadde villet leke med henne, lese for henne, prate med henne … Faren harket innenfor veggen. Da han begynte å snakke, var stemmen underlig fjern: «Jeg skal fortelle deg alt, Eli, hele den forbannede historien.» Igjen ble det taushet en stund. «Det var like etter at Argantael var født, et halvt år omtrent». Faren var så lavmælt, at det ikke var mer enn så vidt hun hørte ham. Hun la øret helt inn mot veggen. Sofaen var rett bakenfor veggen, og hun hørte knirkingen av læret da han flyttet seg. Det var nesten som om hun satt ved siden av ham, av og til hørte hun pusten. «Jeg kom hjem en kveld, hadde vært på et møte, var sein», fortsatte pappa. «Lys var tent over hele huset, og barnet lå og sov på sofaen i stua, alene. Eugenia lå i senga i soveværelset. Hun hadde pyntet seg med den fineste selskapskjolen, oppsatt hår og sminke. Ansiktet hennes var opphisset, nesten som sinnssykt.

Jeg ble forskrekket og beklemt og spurte henne hva som var i veien. Hun bare lo av meg og stirret tomt ut i lufta med et lykkelig blikk, var ikke av denne verden. Jeg dør, Adrian, jeg dør. Vil du være med? sa hun, lo skjærende og rakte fram handa full av hvite tabletter. Hun hadde ikke kontroll over bevegelsene, det vakre ansiktet var med ett så fordreid at hun nesten ikke var til å kjenne igjen. Jeg så plutselig at flere tomme tablettglass lå på gulvet, og en kanne med vann sto halvtom på nattbordet. Det var bare vann hun svelget alt med. Glasset hadde veltet ut på puta, men hun merket ikke at hun lå på en dyvåt pute. Jeg sto som lamslått, kunne ikke røre meg. Jeg burde ha ringt etter sykebilen med en gang, men jeg klarte ikke tenke. Hva har du gjort? Hva har du tatt? spurte jeg, og skalv sånn i stemmen at det var bare så vidt jeg kunne snakke. Hvorfor? Hvorfor? lo hun hysterisk. Fordi jeg vil dø! Ingen skal hindre meg, ingen kan og slett ikke du! Min stemme var bare en ralling: Eugenia! Du kan ikke gjøre dette! Jeg orker ikke å være til! sa hun, stemmen var så rolig. Livet er et mareritt, hvorfor skal jeg da være her? Fordi jeg elsker deg! svarte jeg fra meg selv. Og du mener at jeg skal være til for din skyld? Hun lo hånlig. Jeg gjentok om og om igjen at jeg elsket henne. Ha!!! Hun hylte mot meg, elsker meg? Du, som sitter og fletter fingre med dette hvithårede kvinnemennesket på alle disse møtene etter arbeidstid! Er det kanskje ikke det du har gjort nettopp nå? Ordentlige menn kommer hjem etter arbeidstid, men du bryr deg ikke om at kona di sitter alene ved aftensbordet kveld etter kveld. Du er på møte!

Hun spytter ordene etter meg. Du er en stor løgner, det er hva du er! Jeg vil ikke leve livet sammen med deg. Jeg vil ikke leve!!!! Ordene hennes rammet som never i magen på meg. Jeg hadde ikke hatt øye for noen annen kvinne siden jeg så henne første gang, hadde levd og åndet for henne.» Hva var det pappa sa? Vil dø? Ville mamma dø? Kunne man ønske seg å ikke leve? Hva var dette han snakket om? Og han var så underlig. Han som vanligvis nesten ikke snakket med mamma, som om han ikke brydde seg om henne. Hadde det ikke alltid vært slik? Hadde han vært glad i henne før? Eller var han det ennå, selv om han ikke sa noe? «Jeg bønnfalte henne om ikke å si slikt, hvordan kunne hun det når hun visste at det ikke stemte? Jeg sier det jeg har lyst til. I morgen er jeg ikke her, og så skal du vite hvorfor! Stemmen hennes var kvass og ond. Men Argantael, hva med henne? Vesla har bruk for deg! Jeg prøvde alt, skjønt jeg var fullstendig hjelpeløs. Hun har det like godt uten meg, det vet du vel! freste hun etter meg. Moren din er mye mere glad i henne enn jeg, det sier du selv! Jeg klarte ikke å holde meg lenger, tårene rant av øynene, men det så bare ut til å glede henne.» Hun hørte hvordan farens stemme skalv mens han snakket. Det virket som han husket dette som det var hendt i går, gjenga hvert ord, ja nesten tonefallet til mamma også. Hun kjente det igjen, slik lød hun når hun var i dårlig humør. Den opphissede, pinte stemmen til pappa fortsatte å snakke bak veggen: «Eugenia hadde nesten satt seg opp en stund mens hun ropte etter meg, men plutselig sank hun igjen ned i senga.

Godt, bare fortsett å snakke med meg, så virker det bedre. Hiss meg opp, så blodet renner fortere … og igjen lo hun. Da kom jeg endelig til sans og samling. Jeg løp til telefonen. Minuttene før jeg hørte sykebilen komme ulende inn på tunet, kjentes som dager. Gud ha lov, at vi bodde så nær sykehuset. Dere skal ikke komme her og redde meg! skrek hun da portørene kom inn med båren. Jeg går ingen vei, dere kan ikke tvinge meg! Og hun skrek og skrek, slo og banket og slo dem så de hadde vanskelighet med å få henne på båren og ut i sykebilen.» Plutselig tilføyde farbroren: «Å, Adrian! Prøvde hun å ta livet av seg mens barnet lå alene?» «La meg nå fortelle, Eli», sa faren skjelvende, «jeg sa at jeg skulle fortelle det alt slik det var. Alt står fremdeles så lyslevende for meg». Hun forsto ikke dette helt, det lød som noe fra kringkastingen, en fortelling eller et radioteater. At dette var farens stemme som snakket, gjorde det bare enda mer uvirkelig. Hun hørte hvordan han snufset som når en gråter. Men pappa gråt ikke, aldri. Da han igjen begynte å snakke, var stemmen ullen, og hun hørte ham svelge hele tiden. «Seinere, da det verste var over, satt jeg helt alene i et tomt venterom og stirret ut i mørket. Jeg hadde slukket lyset, ville ikke se noe, men nattemørket var ikke mørkere enn gatelysene utenfor. Kanskje fikk hun ingen skade, kanskje … Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke se det fordreide ansiktet hennes for meg. Eli, det hadde vært så forferdelig, forsøkte

bare å huske de vakre, mørke øynene hennes, håret som bølget så eggende ned på den smale midjen når hun gikk. Hoftene så runde som om de bare ba om at hender la seg på dem. Men jeg kunne ikke, så bare oppkastet som rant ut av henne i hospitalsengen og hørte forbannelser hun sendte etter betjeningen. Hun, som kunne ha så fløyelsmyk stemme. Helvete! Helvete!» Pappa slo neven ned i sofaen om og om igjen. «Adrian! Adrian!» Eli ropte nesten, «Ro deg ned, snakk med meg, fortell, det hjelper. Ikke hiss deg opp.» «Hva vet du om det, Eli!» hveste pappa etter ham. «Mens jeg satt der i venterommet kom alle de fryktelige stundene fram for meg, stundene jeg hadde opplevd så ofte, siden vi møttes. Og som jeg har skullet leve med siden.» «Hvordan da, Adrian?» Hun hørte hvordan Eli undret seg. «Hvilke stunder? Jeg trodde at alt var så godt mellom dere, i alle fall i begynnelsen?» Pappa hysjet på ham. Det var så underlig, hvorfor trodde Eli at mamma og pappa var glad i hverandre? Hadde de vært det før? «Det kom alltid som et skudd. En dag jeg kom hjem fra arbeidet og skulle klemme henne, slengte hun etter meg: Du skal bare holde deg borte fra meg, din lort! Tror du ikke at jeg så hvordan du så på den lyshårede i selskapet i går? Jeg var helt rystet og spurte om hun mente Anita, søskenbarnet? Jasså! Nå er hun plutselig søskenbarn! freste hun. Jeg gidder ikke å ha med deg å gjøre, når du alltid skal se på andre.

Hva mente hun med det? Jeg prøvde å fortelle henne at hun var mitt ett og alt, og at det ikke var noen annen kvinne for meg enn hun. Men det hjalp ikke hva jeg sa. Hun skrek at hun ikke kunne gå sammen med meg i byen, for jeg hadde øynene klistret opp på hver rumpe og alle pupper som vi gikk forbi. Hun sa at jeg pinte henne, hun som hadde ofret så mye for meg. Var kommet hit for min skyld, hun, som hadde bodd i en storby, midt i verden. Nå bodde hun her i dette hullet, og jeg løp bare med andre! Jeg orket nesten ikke å høre henne, kunne rømt ut av huset, men isteden prøvde jeg å holde rundt henne og minne henne om hvordan hun pleide å si at hun elsket å bo her, og jeg minnet henne på at vi i neste uke skulle flytte inn i det nye huset som hun selv hadde valgt. Elskede, jeg vil gjøre alt for deg, det vet du! bønnfalte jeg. Tror du ikke at jeg ser hvordan du sleiker hvert kvinnfolk opp og ned på kroppen med øynene? sa hun bare og rev seg løs fra meg. Hun holdt på slik lenge, men jeg gjorde det helst verre, for jeg forsto ikke at det ikke nyttet å snakke med henne. De bildene hun hadde i hodet, var sannhet for henne, samme hvor vettløse og urimelige de var. Jeg prøvde å forsvare meg, forklare, men det nyttet slett ikke. Hun fortsatte til hun ikke orket mer, og så for hun inn på rommet og slengte døra igjen så bildene på veggen danset.» Hun hadde så ofte hørt det, disse buldrende dørene, ropene og anklagene fra mamma. Kjente likevel ikke til denne slags forsvarstaler fra pappa, han pleide bare å tie og gå ut. Oftest var han borte i noen dager etter en slik hendelse. Sa at han var på arbeidsreise. Så var hun alene hjemme hos mamma. Engang hadde hun tenkt at det hadde vært så godt om mamma og hun kunne ha hygget seg når pappa var

på arbeidsreise. Spist frokost sammen og pratet, og moren kunne ha fulgt henne til skolen. Det hadde hun hørt at Ena og moren hennes gjorde når faren var bortreist. Men isteden spiste hun frokost sammen med barnepiken og gikk alene til skolen. Pappa fortsatte å fortelle noe inne i stua. «Vi hadde kjent hverandre i to måneder, vært så glad i hverandre at det var ikke ord for det. Som en sjel i to legemer. Det var rystende å se henne forandres slik. Dagen etter var det som om ingenting var hendt. Hun husket ingenting av disse forferdelige kranglene og anklagene, eller lot som om hun ikke husket. Jeg valgte også å glemme det. Igjen gikk det en tid da alt var lykke. Vi flyttet inn i huset og var så lykkelige som et par kan være, du husker det selv, Eli. Men så hendte det igjen en dag, da jeg kom hjem: Jeg vet at du har en kvinnelig sekretær, hun er rødhåret og en meter og åtti. Du ser på henne hele dagen, sitter og sikler og kommer sent hjem fra arbeidet. Tror du ikke at jeg vet hva du gjør, når du arbeider overtid? Hun var ikke vakker da hun slengte disse stygge ordene etter meg, skar grimaser så hun nesten ikke var til å kjenne igjen. Jeg prøvde å minne henne om at Helena var min arbeidskollega, og at hun hadde arbeidet hos oss i flere år, og at hun ellers ikke var min sekretær, men kunderådgiver. Men Eugenia bare gråt og ropte etter meg: Jeg vet hva jeg vet, din horebukk! Dette var bare få uker etter forrige hendelse. Så etter hvert skjedde slike episoder nesten en gang i måneden. Jeg tålte det, for det varte så kort, og jeg elsket henne. Vi hadde det så utrolig godt mellom hendelsene. Jeg mente at

det sikkert kom til å endre seg når vi var gift og fikk barn. Da måtte hun komme til å ha tillit til meg. Kanskje det var jeg som ikke passet på hvordan jeg så på andre kvinner? Kanskje det var jeg som ikke helt var klar over min egen oppførsel? Jeg mente at om jeg passet meg og aldri så rett på noen kvinne mens hun var der, så ville dette ikke hende igjen. Jeg prøvde helt å unngå å snakke med andre kvinner mens hun var til stede. Men det gjorde ingen forskjell, hun så det hun hadde lyst til å se, om det var slik eller ikke.» «Men Adrian!» Farbror Eli lød både sint og redd samtidig. «Hvordan kunne du bare ignorere det? Dette er sykelig! Eugenia er syk, Adrian! Dette har ingenting med deg å gjøre, det hører du!» «Ja, ja, jeg vet, jeg vet, Eli», sa pappa trett, «men jeg skjønte det ikke da, ikke med en gang, for etter bryllupet var det fred lenge, og mens hun gikk med barnet , var alt bare lykke. Aldri hadde vi det så godt som da. Jeg gjetter at det på en eller annen måte er hormonene som styrer henne». Barnet? Var dette et annet barn enn henne? Hadde de mistet et barn før henne? For om det var henne pappa snakket om, behøvde han ikke si «barnet», han kunne bare si Argantael. Eli visste hva hun het. «Men så kom dette forferdelige. Dagen før hadde hun vært den kjekke, vakre, kunstneriske kona mi, som sto og malte bilder av vår lille datter, mens hun sov. Hun, som var kommet mot meg nesten løpende. Å, Adrian, endelig kom du, hadde hun sagt, jeg har lengtet så veldig etter deg, det er så ensomt når det bare er jeg og

Vesla. Hun kalte fremdeles barnet «Vesla», skjønt det var to måneder siden hun ble døpt. Det var jeg som valgte navnet. Hun sa at hun klarte ikke å finne på et navn. Jeg er flink med former og farger, ord er ikke min sterke side. Hun er din øyensten, gi du henne navn! sa hun. Jeg kalte henne Argantael, mitt skinnende sølv. Min gullskatt er hun, Eugenia. Og nå lå hun i hospitalsengen og ble kanskje ikke til folk igjen. Hun levde, men hvem visste hvor mye hun hadde skadet seg selv? Eller var det jeg som hadde skadet henne? Om jeg ikke var gått på det møtet den kvelden, så hadde jeg vært hjemme, og hun hadde ikke kunnet gjøre dette! Kanskje jeg ikke hadde passet på hvordan jeg så på kvinner, kanskje var det jeg som hadde gjort noe galt? Kanskje var jeg ikke tilstrekkelig mye hjemme. Kanskje, kanskje, kanskje ... Å, Eli, det var så smertefullt.» Hun satt stiv og kald med ørene inntil veggen. Var det virkelig faren hennes som satt der og fortalte? Var det moren hennes han snakket om? Nei, det var ikke mulig! Hun skjønte ikke dette fryktelige. Pappa fortsatte å snakke, fortalte hvordan mamma flere ganger hadde prøvd å ta livet av seg, hvordan han like ofte hadde redder henne og så etter hvert hadde lært seg å se tegnene når anfallene nærmet seg. At moren tok medisiner, det visste hun, men hun visste ikke at det var for sinnet, hun hadde trodd at hun feilte noe i kroppen. De pleide å kalle det magetablettene til mamma. Pappa snakket om hvordan mamma var blitt bedre når hun fikk medisin, eller kanskje var det derfor at hun på samme tid ble berømt som maler, og alle kjøpte bildene hennes. Sa at moren hadde vært opptatt – selvopptatt.

«Men det ble aldri like lett å elske henne igjen.» Farens stemme var tung og tvilende, som om han ikke riktig visste hvilke ord han skulle velge. «Jeg var bundet til henne, bundet på hånd og fot. Noen ganger tror jeg at hun hater meg, fordi jeg har reddet henne, hater at jeg berget livet i henne, at hun skal være meg takknemlig for at hun lever. Det er kanskje også mye å ha et annet menneske å takke for. Jeg tviler aldri på at ber jeg om skilsmisse, kommer jeg til å få livet hennes på samvittigheten.» Hun hørte Eli harke og reise seg og gå fram og tilbake på gulvet. Han trakk litt på det ene beinet. «Var det noen gang noe i det?» «Om hva?» Pappa lød forskrekket. «Det, hun sa – de andre …» Eli hørtes utrygg ut i stemmen. «Er du gal!» Pappa lød forskrekket, sint. «Hvorfor spør du slik, Eli, du kjenner meg! Jeg har aldri vært slik, for meg har det alltid bare vært arbeidet. Det er arbeidet jeg lever for. Kanskje var det det som …» Stemmen hans ble svakere, og en god stund var det helt stille der inne. Arbeidet, jeg lever for … Ja, pappa snakket lite hjemme og var sjelden hjemme. Da hun noen ganger ba han hjelpe seg med leksene, svarte han ja, men satt likevel i egne tanker og hørte ikke etter det hun sa. «Pappa, du hører ikke hva jeg sier …» «Unnskyld, vennen min, det er arbeidet …» Det var tydelig at det hadde større betydning å være banksjef enn å være faren hennes. «Eugenia har aldri vært en særlig god mor», hørte hun den trette, uglade stemmen til pappa si. «Hun er altfor

opptatt av seg selv. Hun sørger for at jenta er pent kledd og ser pen ut, at hun får det rette leketøyet, at hun går på fritidsaktiviteter, at hun gjør det hun skal på skolen og vel så det, men jeg vet ikke; hun klarer ikke ordentlig å være glad i henne. I begynnelsen undret jeg meg ofte hvordan hun kunne la barnet ligge i vuggen og gråte, uten at hun gikk bort for å ta henne opp og trøste henne. Hun skal bare trenes, sa hun. Hun må vite at jeg kan ikke alltid ta meg av henne. Hun må lære at hun ikke er midtpunktet i verden! Sånt kunne hun si. Jenta var bare noen måneder gammel, et hjelpeløst spedbarn. Da var det at jeg fikk mamma til å komme og bo hos oss. Noen måtte ta seg av barnet, hun var så liten, noen måtte vise henne kjærlighet.» «Men Argantael har jo deg! Du er faren hennes!» Eli lød som bestemor når hun var streng. Hun hørte hvordan faren rørte på seg i skinnsofaen. «Jeg var ikke hjemme om dagen, og jeg er også en mann, duger ikke», forsvarte han seg sint. «Mødre bør gjøre sånt. Husker du noen gang at pappa har passet oss, Eli? Menn skal ikke passe barn! Jeg har heller aldri vært flink til å leke, det vet du …» Hun hørte at Eli hadde stanset. Trolig sto han foran vinduet. Stemmen var lengre borte da han tvilende svarte: «Det skal jeg ikke kunne si … jeg har ingen barn. Vår far var aldri hjemme, han …. ja …ja, du vet …» Men det lot ikke til at pappa ville ha noe svar. Han fortsatte bare å snakke, som om han snakket til seg selv: «Hvordan kan du fortsette å elske en kvinne som ikke elsker sitt eget barn? Hvordan kunne hun elske meg, når

hun ikke elsker sitt eget barn? Hvordan kunne hun elske meg når hun ikke elsket dette lille mennesket som var del av oss begge? Senere har vi alltid hatt fastboende barnepiker. Forstår du, Eli? Jeg kan ikke elske henne, klarer ikke, men jeg kan heller ikke reise fra henne. Jeg er bundet!» Hadde hun ikke visst at det var faren hennes, som satt der inne, hadde hun ikke kjent stemmen hans. Han som alltid var så selvtrygg og sikker på alt, det var ikke noe av dette i stemmen hans lenger. Hun kjente ham ikke igjen. En stund sa ingen noe. «Forstår du, Eli!» sa pappa igjen, nesten bønnfallende. «Nei, det tror jeg ikke», mumlet Eli, «heldigvis. Jeg har ikke lyst til å forstå. Dette er umenneskelig. For deg – for henne. Hun er syk, Adrian, syk! Du kan ikke ofre deg for henne. Hun burde ha vært innlagt, bodd i vernet bolig med ansatte som kunne ha hjulpet henne.» «Jeg ofrer meg ikke!» Pappa fikk plutselig sin egen stemme igjen, lød litt som en som nettopp hadde våknet av en drøm, mareritt. Han snakket fort, men rolig. «Jeg lever ikke noe trist liv, jeg har mitt arbeid, tilstrekkelig mye av alt, hjemmet vårt er så vakkert som en kan ønske seg, svært presentabelt. Eugenia er en god make på andre måter. Det er ikke så ille for en banksjef å ha en vakker, kunstnerisk kone. Vi elsker bare ikke hverandre, men hvilke ektepar gjør det etter ti år?» «Det er det mange som gjør. Men deg om det», hørte hun Eli svare. Han lød overrasket og litt furten over disse forandringene hos pappa. «Det er ditt liv, jeg skal ikke

blande meg. Jeg spurte bare da jeg husket hvordan det var før jeg reiste.» «Det var da» svarte pappa, «ingen ba deg være borte så lenge. Hadde du vært her, så hadde du kanskje forstått.» Hun hørte at samtalen var slutt. Faren kom ikke til å si mere, hun kjente det tonefallet. Det var stille der inne, lenge. Helst satt de og drakk av whiskyglassene og stirret ut i den kjempestore, fine stua og ut gjennom panoramavinduet på den feilfrie hagen. Hun hadde en stor, avskyelig klump i magen. Hun hadde ikke forstått alt faren hadde sagt, men hvorfor nevnte han henne ikke ved navn? Hvorfor var hun hele tiden «jenta» eller «barnet»? Hvorfor visste hun ikke noe om dette med mamma? Hvorfor hadde ingen noen gang fortalt henne det? Hvorfor skulle hun tro det var magesmerter? Hvorfor snakket ikke pappa med henne, eller var sammen med henne, når han visste at mamma ikke klarte å være glad i henne?

Ritsj! Ratsj! Det føles godt å rive et liv i stykker. Å rive 16 år i strimler og la dem flagre ut i uværet, borte for godt, alt dette som ingen vet om, og som ingen noen gang får vite om, alt dette som er Argantael, og som skal ende i kveld. Historien om Argantael er en historie om sjelekval, om altfor lite og altfor mye kjærlighet, om savn og angst hos ei ung jente.

Nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i 2017.

ISBN: 978-82-8104-328-2

Orkana

9 788281 04328 2 www.orkana.no