Hverdag i ruinene

68

Denne mannen har kanskje vÌrt i havna og fütt nytrukken torsk til middagen. Erstatningsprodukter av fisk var vanlig i kostholdet. Fiskepølser og leverpostei av sildelever var noe av det som ble servert. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum

DEL 2

HVERDAGEN I RUINENE I mangel på alt ble det man hadde dyrebart. Et par vinterstøvler, skiene, et par egg, fellesskapet i familien og med venner. For å få hjulene i gang igjen i byen måtte man gi rom for flere. Det var utfordrende og hadde sin pris, men gjestfrihet og hjelpsomhet fylte samtidig dagene med mening. Og når ingenting annet hjalp mot fienden, tok man i bruk humor som et effektivt og treffsikkert våpen.

Dette ruinlandskapet møtte folk da de vendte tilbake til byen etter bombingen. Arkiv: Bodøgaard – kunst & kultur

71

«TELTLEIR OG STINN BRAKKE …»

BLANT BYENE I Norge utenom Finnmark var Bodø den mest tettbodde byen med 1,19 personer per rom rett etter krigen.1 Hakk i hæl fulgte de andre krigsherjede byene Narvik (1,18), Tromsø (1,16) og Kristiansund (1,10).2 Folketellingen samme år viser at det ennå var 237 husholdninger med til sammen 738 personer som bodde i brakker i Bodø. Ut fra innbyggertallet tilsvarer dette 12 prosent av befolkningen. Selv om Bodø var tettest befolket, var byen ikke den verste når det gjaldt å bo i brakker. Kristiansund og Narvik var i likhet med Bodø mellomstore byer. Siden disse også gjennomgikk store ødeleggelser under krigen, er de sammenlignbare med Bodø. I Kristiansund, som også ble bombet i 1940, bodde hele 25 prosent av innbyggerne i brakker, i Narvik 13 prosent.

Fordi bebyggelsen i Finnmark brant ned under tyske troppers tilbaketrekning fra Murmansk fra september 1944 til februar året etter, er ikke dette fylket med i boligtellingen for 1946. Her var boforholdene så vanskelige at det ikke kan sammenlignes med andre fylker, men det er verdt å merke seg at årsaken til at Bodø utmerker seg som det mest trangbodde stedet i landet, ligger her. En boligtelling teller tross alt boliger, og ikke telt, kirker eller gruveganger og potetkjellere som mange måtte ty til etter tyskernes nedbrenning av bebyggelsen under sin tilbaketrekning. Gjenreisingen av Finnmark startet ikke for alvor før våren etterpå.3

Brakkene i Bodø ble nærmest uutholdelige når det gjaldt fuktighet og kulde om vinteren. Per Svein Aanesen forteller: Det var brakker overalt i byen, og det gikk lang tid før de ble avløst av boliger: Folk bodde i brakker til langt ut i 60-årene. De var sammensatt av elementer og var ikke spesielt isolert heller. I brakkene var det dårlige forhold med trangboddhet og dårlig bostandard fordi materialet var rasjonert.

Brakkene hadde ikke WC eller bad, og var så fuktige at sengklærne iblant måtte tørkes etter natta. I en rapport fra distriktslegen i Bodin kommer det fram at de 28 kvadratmeter store brakkene med to rom og kjøkken var bebodd av opptil fire voksne og fem barn. Distriktslegen var bekymret for at gjestfriheten gikk ut over helsa, spesielt hos barna. Både brakkene og de nye svensk­husene var sterkt overbefolket, selv om det var atskillig høyere standard i sistnevnte, og dermed mer levelige forhold.4 Det var imidlertid ikke bare i disse brakkene at boligstandarden var dårlig. I et brev fra advokat O.R. Jakhelln,som var leietaker i Prinsens gate 5, heter det: «… spesielt soveværelse og kjøkken er uhyggelig rå, fuktige og kolde. Det er grønn mugg opover veggene bak møblene i alle rum, og i soveværelset er det stadig is bak møblene om vinteren.»5 72

Mange tilbrakte krigsårene langt utenfor bygrensen fordi det ikke var husrom i byen. Bil­ det er tatt på Straumhamn med Hamarøyskaftet i bakgrunnen.

Arkiv: Johnson & Schjesvold/ Egil Johnson

73

Jakhelln hadde nettopp mottatt beskjed fra ordfører Seglem om at fru Kristine Sundby hadde fått tillatelse til å drive butikken sin fra stua hans i første etasje siden leiligheten hadde to stuer. At stua hadde tjent som soveværelse for familiens to barn, og at et tredje barn var på vei, ble ikke tatt hensyn til. Hans bønn om heller å få bytte etasje med fru Sundby, ble heller ikke tatt til etterretning.

Bombingen gjorde seks av ti bodøværinger husløse, og husnøden var kanskje det som skulle prege bybefolkningens hverdagsliv mest både under krigen og lenge etter at freden kom. 55 prosent av bebyggelsen i byen brant ned etter bombingen.6 Allerede i august 1940 innførte bystyret særlige bestemmelser som medførte at personer med husvære måtte gi rom til husville. Her het det at fylkesmannen kunne bestemme over husværene i byen, og at eierne iblant også måtte stille opp med sengklær, brensel og mat til husville personer. Til gjengjeld ville vertskapet få betaling for tjenestene. Det skulle imidlertid vise seg at huseierne tok imot husløse denne høsten i en slik skala at man ikke trengte å nøde noen. Allerede før august startet, hadde 800 personer fått ly for vinteren hos dem som ennå eide tak over hodet.7 Sommeren 1940 var det oppført en teltleir for arbeidere i Rensåsen, og enkelte familier måtte også bo i telt for å komme seg under tak. «… et syn glemmer jeg aldri. Jeg kom forbi sørsiden av Rensåsen en junidag etter bombingen. På sletta stod et hvitt spisstelt og foran teltet ved primusen satt en familie og spiste middag. Det var familien til min klassekamerat, Fredrik Sandvik …»8 Man lo godt av historien om mannen som kom til kommunen og ble spurt om hvilken adresse han bodde

Kommunens svar på fru Kristine Sundbys søknad vedrørende rekvirering av villa. Man rådde ikke over sitt eget under krigen. Arkiv: Bodø kom­ munes formannskapsarkiv

74

Fire av håndverkerne som kom til byen for å bygge den opp igjen. Disse var fra Dørum og Rognan og arbeidet på taket til et av svenskhusene som ble reist i løpet av 1941. Arkiv: Nordlandsmuseet

på. «Busk 201 Hernes» var svaret, en munter måte å takle en høyst reell boligkrise på. Det var ikke mange som sov ute, mange forsøkte å finne skjul til seg og sine i branntomta: «… lenger ned i byen hadde flere familier bygget tak over grunnmurene til sine gamle hjem.

Provisorier fant man faktisk overalt, både når det gjaldt boliger, butikker, garasjer og annen næringsvirksomhet.»9 De 24 tomannsboligene bak Rensåsen som kom opp i 1939, hadde vært betegnet som «et stort fremskritt for Bodø by».10 Disse stod fremdeles etter brannen, og 75

ble nå fylt til randen av husfolk, deres familie og venner. I tillegg kom det opp mange nødbrakker. På grunn av de økte levekostnadene i en brannlidt by godkjente riksmeklingsmannen at lønningene i Bodø gikk opp med 8 øre timen fra juli 1941. Beløpet tilsvarer omtrent det et halvt kilo poteter kostet. I dagens kroneverdi tilsvarer økningen hele 1400 kroner i uka for en arbeider i fulltid, et ikke ubetydelig lønnstillegg. Byen hadde til da hatt et lavere lønnsnivå enn andre byer i Nord-Norge fordi man mente at det var billigere å bo her.11 Nå kom andre tider.

Ukjent kvinne i ruinene av sakfører R.M.B. Schjølberg og Rolf Thornes’ kontorer i Storgata 29. Arkiv: Bodø Krigshistoriske Museum

EN TRANGBODD OG HUSVILL BEFOLKNING I en skrivelse fra rådmannen til fylkesmannen i Nordland datert den 23. juli 1940 kommer det tydelig fram i hvilken tilstand byen møtte den første krigsvinteren.

Ved bombardementet av Bodö den 27. mai d.å. ble ca 400 hus ödelagt og 3707 mennesker ble husville. En kan neppe regne med at der kan bygges barakker til mer enn 5–600 mennesker.

I de gjenstående 340 hus i byen, som er bebodd av 2576 mennesker, kan man muligens få plassert ytterligere 1000. Resten av den husville befolkning, ca 2200, må inntil videre bo i distriktene …12 Det ble verre og verre for dem som bodde i dårlig isolerte sommerhus og hytter utover høsten 1940, og den 13. november annonserte det nystartede NS-laget i avisene Nordland og Nordlandsposten at de som hadde dårlige 76

Som perler på en snor kom svensk­ husene opp, riktignok med mye lengre byggetid enn beregnet på grunn av den kalde vinteren. Arkiv: Nordlands­ museet

boforhold måtte melde seg. De fikk 47 henvendelser på annonsen, og overlot så oppfølgingen til kommunen.

Det kan virke meningsløst å annonsere om noe man ikke kan gjøre noe med, men siden Terboven hadde annonsert NS som «det statsbærende parti», tok partiet også i Bodø en rolle som om de hadde reell makt i kommunen, skriver Herman Svendsen i sin hovedoppgave om hjelpearbeidet i Bodø under krigen.13 I midten av november fikk kommunen leid Julius 77

Jakhellns villa på Jensvold til to husløse familier som hadde startet vinteren i en sjå i Rønvika og en falleferdig hytte ved Svartvatnet. Samme måned ble fem kommunale brakker tatt i bruk av til sammen 24 personer, og nettopp brakker ble løsningen også for firmaer som den tyske filetfabrikken Frostfilet og Mur & betong, som trengte husvære til sine tilflyttende arbeidere. Svenskbyen, 77 ferdighus gitt i gave av svensk Røde Kors, kom opp i løpet av 1941 og lettet situasjonen for mange. Til sammen rommet

Det var ikke mange rom igjen i byen etter bombingen, og noe hotell var i alle fall ikke å oppdrive. På Jensvold Gartneri kom mange innom på vei ut av den brennende byen og fikk en kopp kaffe for å roe nervene.

Mangel på overnattingsplasser gjorde folk avhengige av an­ dres gjestfrihet. Arkiv: Norges Hjemmefrontmuseum

husene 107 leiligheter, hvor 800 brannlidte fikk husvære.14 I april 1941, etter at brakker og enkelte ferdighus var tatt i bruk, stod likevel ennå 105 familier på venteliste for å få seg hus i byen.15 To måneder senere oppgav ordføreren at rundt 150 familier trengte husvære.16 Disse familiene var enten delt gjennom at forsørgeren bodde på hybel i byen og de andre oppholdt seg hos slekt og venner på landsbygda, eller gjennom at de hadde funnet husvære like utenfor bygrensa i Bodin.

Husnøden skapte trange kår for både evakuerte og dem som bebodde byen. «Boligforholdene har vært meget dårlige. Alle beboelseshus i byen er helt overbefolkede», heter det i medisinalberetningen for 1941.17 Enkelte bygde seg hus tett opptil kommunegrensa i Bodin fordi det ikke var byggeforbud her. Dermed kunne man komme seg i hus fortere. Men materialmangelen hindret mange i å realisere husdrømmen, og byggingen skjedde dermed ikke i takt med behovet for husvære.

78

Rydding av branntomt. Prinsens gate 18, hvor eieren Hilmar Got­ fred Reitan (75) samt Anna Pauline Fredrikke Amundsen (52) og Odin Jakobsen (49) omkom under bom­ bingen. Arkiv: Bodø Krigshistoriske Museum

«HOTELLNØDEN» Det var ikke bare byens innbyggere som måtte ta til takke med hytter og skur, og i enkelte tilfeller telt, som tak over hodet. Da høsten satte inn i 1940, var det mange reisende som gikk gatelangs i Bodø og ventet på at båten skulle ta dem videre. Venterommet ble borte under bombingen, og på grunn av materialmangel fikk man ikke reist et nytt. Den 11. november 1940 skrev rådmannen til Bodø formannskap: «I uken som gikk var det et forferdelig vær for dem som måtte gå ute om natten.

Jeg fikk således fredag underretning om at en mor med to ganske små barn hadde gått ute natt til fredag. Det 79

var snestorm og et dårlig vær …»18 Bodø politikammer skrev i et brev fire dager tidligere at fem personer «som hadde fulgt patienter eller sinnsyke og som ikke kunne få seg nattelosji» var blitt henvist til å overnatte på sykehuset av politiet.

Overlægen uttalte at han på ingen måte kunne motta slike mennesker mer, da der nu var fullt belegg på Sykehuset i den del av Sykehuset som var ferdig efter bombardementet. Jeg mener at det er tvingende nødvendig at der av byen blir sørget for at reisende folk kan få husrum på en nogenlunde skikkelig måte,»

Lastebiler ble fylt med teglstein og jernskrot og kjørt bort fra tom­ tene. Alt materiale som var bruk­ bart, ble rekvirert av tyskerne.

Branntomt i Rådhusgata 8. Arkiv: Bodø Krigshistoriske Museum

skriver politimesteren til rådmannen.19 Kommunen løste denne floken ved at havnefogdens gamle kontorer i Sjøfartsbygningen ble rekvirert til midlertidig venterom, i tillegg til at M/S «Tysfjord» og M/S «Tøtta» ble innleid og ominnredet til losjihus med bevertning for reisende.

Båtene lå fortøyd ved dampskipskaia og kunne ta imot mellom 20 og 25 personer hver.20 I næringsbrakkene på Snippen var det dessuten overnattingsmuligheter for åtte personer.21

REKVIRERTE HUSROM 17. juni 1940 fikk rådmannen beskjed om at han hadde seks dager på seg til å ordne husrom for 40 tyske offiserer og 50 soldater som var på vei. Det er tydelig at dette har vakt reaksjoner hos befolkningen; Wehrmacht bad ettertrykkelig om å få trykket i avisa at de ville betale for de husværene de benyttet seg av. Det var nok et spesielt syn da gamlehjemmet ble fylt opp av unge uniformerte tyskere i tillegg til skoleelevene som gikk på skole i etasjen under dem. Herman Svendsen oppgir at det totalt var 10 000–12 000 soldater i og rundt byen og 3000–5000 soldater i området rundt Løding.22 80

Dette er tall som viser at det var like mange tyskere som nordmenn på Bodø-halvøya. Inne i byen var forholdet i tyskernes favør på grunn av evakueringen og fordi sentrale funksjoner hos tyske myndigheter var lagt hit.

Det tyske nærværet var massivt.

Det er flere beretninger fra informanter som ufrivillig måtte forholde seg til tyske soldater som rekvirerte deler av hjemmene deres til bolig eller lagerplass. Audunn Johansen forteller om hva som skjedde i hennes svigerforeldres hjem på Godøynes: Vi skulle gifte oss, men før vi kom så langt, kom tyskerne og tok begge stuene våre. Det var forferdelig, de hadde en gang og stua til lager. I tillegg tok de det største soveværelset. Du kan tenke deg hvordan det var å ha dem over seg når de kom trampende opp loftstrappa med sko på. Før jul var de på kjøkkenet og bakte hele natta …23

Thorleif Larsstuvold med sin nevø Bjørn Utne på stanga til sin nye DBSsykkel våren 1940. Arkiv: Ulf Larsstuvold

81

Trangboddhet på grunn av at tyske soldater rekvirerte rom var altså vanlig også i Bodin. Tyskerne rekvirerte også hele boliger. En av disse var, som allerede nevnt, Egil Johnsons barndomshjem i Parkveien 41, som ble et av Gestapos hovedkvarter. Husnøden hadde altså ikke bare med bombingen av byen å gjøre. De fleste husene var nedbrent, og tyskerne rekvirerte de beste husværene som var igjen til seg selv. Den sterke tyske tilstedeværelsen forsterket husnøden i byen også gjennom at teglstein og andre byggematerialer som lå i branntomtene, ble rekvirert av okkupantene. I tillegg

En planke over en trekasse gjorde susen i bakgården når det ble for trangt inne. Barna merket husnøden og matmangelen godt, men hadde sjelden fritidsproblemer. Arkiv: Nordlandsmuseet

la byggeforbud og materialmangel store hinder i veien for gjenoppbyggingen.24 Det var imidlertid ikke bare tyske soldater som rekvirerte husene som stod igjen i byen. De offentlige kontorene måtte holdes i gang, og en del bolighus ble også benyttet til dette. En kommunal oversikt fra 11.

desember 1941 viser at 45 kontorer da holdt til i private boliger, og at Leiegårdsbestyreren hadde ansatt 20 nye funksjonærer siden 1. juli 1940. Husnøden krevde med andre ord en betydelig kommunal administrasjon for å kunne håndteres på best mulig måte.

82

På hytta til familien Vevang på Bremnes bodde det folk hele året under krigen. Her nyter Gerd og Anna Vevang solen sammen med Alfred Brekke en gang i 1941 før hytta ble utleid. Arkiv: Nord­ landsmuseet

Av oversikten ser man at barna på barnehjemmet, som var evakuert til distriktet, nå var erstattet med kontorpersonale fra Fylkeskontoret, Landbruksselskapet, Nordland fylkesforsyning og Nordlands veivesen, som i alt hadde 14 værelser til disposisjon.25 Kommuneadministrasjonen flyttet ut av byen allerede våren 1940.26

83

BODDE HOS HVERANDRE Bolignøden var altså svært prekær for store deler av byens befolkning, spesielt sommeren etter bombingen og vinteren 1940/-41. Krisen ble løst gjennom å benytte seg av de hyttene som fantes i nærområdene, å øke antall beboere i de husene som stod igjen, å reise provisoriske brakker og nybygg samt å fortsatt evakuere eldre, kvinner, barn og arbeidsløse til omkringliggende kommuner.

Næringslivet fikk blant annet rom i provisoriske brak-

ker på Snippen etter å ha levd en tid i private og svært så originale lokaler: kjøpmann Otto Koch i en låve på Jensvold, O. Johanson herrekonfeksjon på en veranda og gullsmed Magnus Øiesvold i en hytte på Soløyvannet, for å nevne noen.

Det er verdt å merke seg at innbyggertallet i Bodø ikke gikk ned i løpet av krigsårene.27 At krisen ikke fikk negative demografiske følger, vitner om at man klarte å håndtere krisen på en konstruktiv måte. Coldevin skriver at når folk kom til den nedbrente ruinbyen og fikk høre at det bodde 3000–4000 sivile der, spurte de: «Hvor bor dere da?» Det treffende svaret var «hos hverandre».28 De husene som ikke ble rekvirert av tyskerne, var bebodd av flere familier samtidig, i tillegg ble uthus og hytter i omegn tatt i bruk, ofte av slektninger av huseierne. «På høsten inngikk min mor en avtale med min tante som hadde skadet hus. Vi fikk to rom til meg og min bror», forteller Dag Thue Berg. En fortelling som kaster nytt lys over husnøden, er historien om familien Aanesens boforhold i Rensåsgata 9. Denne familien kan fungere som et eksempel på hvordan husnøden førte til at enkelte huseiere åpnet dørene for leieboere fra loft til kjeller. Selv om familien berget huset under bombingen, var det ikke slik at de unngikk å føle husnøden som rådet. Foreldre og fem søsken bodde på en stue på 16 kvadratmeter, kjøkken og et soverom. Andre etasje var utleid til en annen familie, og hjørnerommet til en enslig kvinne. Uthuset ble leid ut til baker Oscar Mathisen, som måtte inn i huset og ned i kjelleren både for å hente vann og gå på toalettet. I kjelleren bodde snekkere som deltok i gjenreisingen. Totalt bodde det 17 personer i

Ole Jensens brev til kommunen der han ber om husrom i Bodø. Kommunen skrev tilbake at det ikke fantes rom å oppdrive. Internt var ordlyden noe helt annet. Arkiv: Bodø kommunes formannskapsarkiv

huset, og familien lot også baker Oscar Mathisen bygge et provisorisk brakkebakeri i hagen etter at han hadde mistet forretningen sin under bombingen.29 «Vi var en viktig stasjon for slekt fra landet som fikk husly og noe mat ved ærender i byen. Jeg kan ikke huske at noen ble avvist, selv vedsjåen ble brukt», forteller Per Svein Aanesen.

84

Reguleringsplanen over Vestre bydel fra 1941. Brente steders regulering fikk godkjent planen i 1943, men byggestansen som kom fordi Bodø først og fremst skulle være en festning mot de allierte, forhindret gjenreisingen. Arkiv: Bodø kommunes formannskaps­ arkiv

KAMPEN OM TAK OVER HODET Det var ikke hus til alle som hadde jobb i byen etter bombingen, noe som førte til at man fulgte nøye med på hvem som flyttet inn etter hvert som man hadde vasket sot og aske ut av de husene som stod igjen. Den 27. juni 1940 skrev politimesteren til «Herr rådmannen i Bodø»: Det er blitt meg meddelt at en utenbys person har fått leie hus i byen uten at vedkommende huseier har tatt hensyn til at det er mange av byens folk som er uten hus. Jeg mener at der snarest bør komme bestemmelser om at utleie til utenbysboende ikke må finne sted uten myndighetenes samtykke.30 85

Arbeidet med å sette opp brakker og sikre skadede boliger i tillegg til det store opprydningsarbeidet trakk mange til byen også utenbys fra, slik dette dokumentet beskriver. Generelt var det eldre personer, kvinner og barn som var evakuert. Personer uten jobb ble dessuten avvist med mindre de allerede hadde husvære. Husløse eldre personer ble nektet å komme tilbake til hjembyen.

I 1942 skrev en av disse til ordfører Seglem og bad om husvære i Bodø etter at han hadde mistet sitt midlertidige husvære i Lofoten: … Det er Ole Jenssen med hustru, før Kirke gate 6, som har bodd i 40 år i Bodø, og måtte evakuere hit til Lofoten da Bodø ble bombet, som nu er 2 år siden … Håper … at De er så

Bare skallet var igjen av den tidligere så staselige Tandberggården, et av byens praktbygg. Byggefor­ budet hindret at man kunne bygge opp næringsa­ realene igjen, men vekst, det opplevde byen. Arkiv: Bodøgaard – kunst & kultur

snild og gjør Deres aller beste for os – og skaffer os to rom. Ellers vet vi ikke hvor vi skal gjøre av oss …31 Den 1. juni samme år kom konklusjonen fra Leie­ gårdsstyret: «Ole Jensen kan fortiden ikke skaffes hus da han er en gammel mann som ikke har noget her å gjøre.»32 Jensen ble senere tilskrevet med beskjed fra ordfører Seglem om at det ikke var ledig husrom i Bodø.

Det var blant annet press fra de tyske okkupantene som lå bak denne praksisen. Tyske myndigheter bad til slutt om en liste over alle eldre personer i byen slik at de kunne sendes bort, men en slik liste ble aldri overlevert.

Det var imidlertid ikke bare eldre personer som kjente på husnøden. I januar 1941 bestemte ordføre-

ren at 18 elever som ikke hørte til i byen måtte slutte ved byens handelsskole fordi de opptok husvære i byen.

Kommunen var ikke behjelpelig med å skaffe elevene rom i Bodin heller, fordi man hadde alt fokus på å sikre husrom til dem som deltok i gjenoppbyggingen av byen.33 Det var tydelig at rådmannen hadde tatt politimesterens oppfordring alvorlig.

KRISE OG VEKST I februar 1942 bestemte de tyske myndighetene at det skulle være full stans i alle sivile byggeprosjekter i byen. Den nye reguleringsplanen for Bodø utarbeidet av Brente steders regulering ble godkjent fra sentralt 86

Den britiske flyplassen ble bygd over den provisoriske flyplassen og gjort i stand våren 1940. Flyplassen var sentral i oppbyggingen av et militært forsvar mot tyske angrep. Arkiv: Ivar Svendsen

hold i februar 1943, men gjenreisingen foregikk likevel hovedsakelig etter krigens slutt. Bare svenskbyen med sine 107 firemannsboliger og de åtte «Terbovenhusene» ble satt opp permanent. Sistnevnte kom opp som et resultat av Terbovens besøk i byen i juli 1940, da kommunen fikk sterke reaksjoner fordi de satset på offentlige bygg framfor å reise boliger til befolkningen.

87

Terboven forlangte ti slike hus oppført, men det ble bare åtte. Store deler av byen ble regnet som militært område, og de tyske myndighetenes fokus lå derfor på oppbyggingen av «Festung Bodø», som tyskerne kalte det; byens stillinger var en del av Hitlers gedigne forsvarsverk mot vest. Dessuten reparerte man offentlige bygg som Sangerhallen og Folkets Hus. I tillegg

til materialmangelen forklarer dette den manglende gjenreisingen.34 Folketellingen for 1946 betegner likevel Bodø som delvis gjenreist, og det er ingen tvil om at de permanente boligene som ble oppført, bidro til å utvide byens radius. Gjenreisingen av det området som var skadet av bombingen, skjedde etter frigjøringen, mens gjenreisingen i krigstid gjelder områder utenfor den opprinnelige bykjernen. Dette har nok sammenheng med at man verken fikk bygge nytt eller midlertidige brakker i branntomtene. 43 prosent av boligene i Bodø i 1946 var bygd i tiden etter 1940. I Kristiansund var til sammenligning 28 prosent og i Narvik 15 prosent av boligmassen oppført i dette tidsrommet.35 Husnøden ble imidlertid ikke løst under krigen.

I ­februar 1945 beskriver ordføreren situasjonen slik: Hussituasjonen i Bodø er helt fortvilt, formodentlig verre enn noe annet sted i landet …

Bodø har fremdeles cirka 1000 evakuerte, og det foreligger søknad om husvær fra hundrevis av mennesker som bor i distriktet, til dels under sundhetsskadelige forhold …36

ANTALL PERSONER PER ROM I 194637 Bodø 1,19 Narvik 1,18 Kristiansund 1,10 ANDEL AV BEFOLKNINGEN I BRAKKER I 194638 Kristiansund 25 % Narvik

13 %

Bodø

12 %

ANDEL AV BEBYGGELSEN OPPFØRT 1940–4639 Bodø

43 %

Kristiansund 28 % Narvik

15 %

INNBYGGERTALL FOR BODØ 1939–194640 Dato

01.01.39 01.01.40 01.01.41 03.12.46

Innbyggere 6223 6283 4137 6344 INNBYGGERTALL FOR BODØ 1939–194641 Dato

01.01.39 01.01.40 01.01.41 03.12.46

% av 1940

99

100

66

101

Differanse

– 1

0

– 34

+1

88