I retning redwood by Orkana

I RETNING REDWOOD

Henning Howlid WÃ¦rp

Orkana

TROMSÃ&#x2DC;. STAMSUND. Ingensted

1 Så hadde jeg sendt e-posten. Jeg trakk meg fra masterstudiet i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg skrev noe pent om professor Jervells bøker om hekser og trolldomsprosesser, la til noe ufordelaktig om min egen masteroppgave, takket for god veiledning, det var ikke det det sto på, jeg hadde satt pris på all tiden hun hadde brukt på meg, men ... jeg kom ingen vei. Jeg ga meg. Jeg ga opp. Masteroppgaven var på førti studiepoeng, ikke et fullt år, jeg hadde holdt på i tre, ja, egentlig lenger, jeg visste at professoren bare kunne skrive førti timer for meg i sitt arbeidstidsskjema, jeg var et underskuddforetak. Beklager. – Det siste avsnittet strøyk jeg før jeg trykte på send, det fikk være måte på beklagelser. Ragnhild Jervell kom fra Myre i Vesterålen og likte ikke høflighetsfraser. Jeg hadde også strøket en annen unnskyldning, det at Institutt for historie hadde brukt nesten tretti tusen kroner på meg til den internasjonale heksekonferansen i Regina, Saskatchewan. Ellers var det bare doktorgradsstipendiater som fikk dra. At jeg, som Ragnhild Jervells student på masternivå, hadde fått melde meg på med foredrag – «paper» – på konferansen, var det flere som hadde reagert på. Hun måtte ha hjulpet meg med resymeet som skulle sendes inn for å bli akseptert, sa stipendiatene. Det hadde hun ikke. Jeg hadde skrevet det selv, «abstract», som det het, men nevnt at professor Jervell var min veileder, og ja, muligens var det en drahjelp, hun var en internasjonalt kjent forsker, ingen kunne

mer om trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet enn Ragnhild Jervell. Hver av de 91 personene som hadde blitt dømt til bål på finnmarkskysten hadde hun skrevet artikkel om, med utgangspunkt i rettsprotokoller, i skarpretterens lønningsbok, i demonologiske doktriner og ulike private og offentlige opptegnelser. Selv regnskapsboka til den bålansvarlige i Vardø hadde hun kommet over: Det hadde ikke vært lett å skaffe ved til bål på den treløse kysten, vedsankeren hadde etterlatt seg side opp og side ned med hjertesukk. En gullgruve. Kampen om sjeler som pågikk mellom Gud og djevelen i de små fiskesamfunnene i Finnmark på 1600-tallet kunne hun alt om. De som hadde forsverget dåpspakten og fått makt av Den Onde skulle brennes. Prosessene hadde vært en utfordring for rettsapparatet, siden det ikke fantes spor av selve trolldomsgjerningen. Tilståelsen var det avgjørende. Kvinner og menn, samer og nordmenn, gifte og ugifte, unge og gamle hadde alle blitt presset til å tilstå gjennom en fortelling om hvordan de hadde lært trolldom og hva årsaken til deres gjerning skulle være. Det var på dette siste punktet min hypotese kom inn. Historikerne og folkloristene mente at det var på grunn av tortur personene tilsto, og viste til strekkbenker og vannprøven, til glødende jern og svovel på brystet. Min teori var annerledes, at 1600-tallets retoriske konvensjoner spilte inn. For, sa jeg, da jeg presenterte mitt «paper» i Regina, selv om personene tilsto i øyeblikket, under tortur, kunne de jo trekke tilståelsen tilbake i rettslokalet. Kanskje gjorde de også det, men – og her hadde mitt hovedpoeng vært – rettsreferenten, skriveren, hadde kanskje blitt instruert på forhånd.

Han bestemte hvordan den endelige teksten skulle utformes, han var skolert i København, han hadde lest sin Kingo, han var vokst opp med barokkens salmediktning, han visste at en kongelig-kristen tekst skulle bygges opp av skarpe antiteser, at argumentasjonen skulle settes opp i et motsetningsforhold mellom refutatio og probatio. På dette tidspunktet i foredraget hadde tilhørerne sett skeptiske ut, likevel ristet ingen på hodet eller sukket, kanskje siden jeg av innlederen var presentert som professor Ragnhild Jervells student, og det til og med fra det arktiske Norge, der trolldomsforfølgelsene hadde grassert som verst i lange kjedeprosesser langs kysten. Kunne det være, sa jeg, at det på et tidspunkt var sendt ut en forordning fra Rikskanselliet i København, et hemmelig tillegg til kong Christian IVs Norske Lov mot trolldom? Beskjeden som gikk ut var at i rettsprotokollen skulle den tiltalte alltid tilstå. Rettsreferatet måtte ende i en vakker, om enn brutal, conclusio. Språk ble sett på som naturlig, og retorikken som selve det naturliges system. Noen i salen hadde notert, noen satt og var klar til å rekke hånden i været for spørsmål. Det første spørsmålet senket meg: Hadde jeg funnet dette skrivet fra den kongelige administrasjonen, eller omtale av det, rester av det, i hvert fall noe som indikerte at det hadde eksistert? Nei. Ingenting? Nei. Så reiste jeg hjem. Saskatchewan var like mislykket som Berkeley året før, oppholdet mitt på Center for Sorcery Studies i Califor-

nia. Professor Jervell, eller Ragnhild som jeg kalte henne når ingen andre hørte, hadde flere ganger spurt om hvorfor det tok så lang tid å konvertere studiepoengene mine fra UC Berkeley til Universitetet i Tromsø. Amerikanere, svarte jeg med et skuldertrekk og utdypet det ikke, sa ingenting om at jeg ikke hadde noen studiepoeng fra Berkeley. Jeg traff ikke planken, jeg traff Harvey. Senter for trolldom på Berkeley-universitetet var helt annerledes enn jeg hadde trodd da jeg søkte om et år som utvekslingsstudent. «Sorcery» hadde ingenting å gjøre med de religiøse forfølgelsene jeg var opptatt av. I typisk California-tradisjon var det fokus på naturmedisin og hvit magi i sin aller lyseste sort, et alternativ til forbruksmentalitet, et svar på overutnyttelse av ressurser, en stress-ned-mentalitet, en inkluderende holdning med røtter i hippie-bevegelsen på 1960-tallet. Ingen snakket om Satan. Ingen var opptatt av slemme hekser som knyttet knuter på ulltråd for å forlise en fiskebåt, fikk havet til å reise seg, fikk vinden til å piske; ingen var interessert i trollkarer som kastet sykdom på naboens husdyr, spyttet eder på dørstokken, forårsaket uår og dødfødsler og solas fravær. Center for Socery var mildt og vennlig. Litt Janis Joplin og marihuana, litt karma og aura, ingen ting å hente for meg som skulle skrive om trolldom som forbrytelse mot konge og kirke, om djevelpakt, skademagi, heksesabbat og nattlig luftferd på sopelime eller geitebukk. Jeg var opptatt av rettshistoriske perspektiver, tingbøkene og referatene fra rettssakene, hva statens representanter egentlig foretok seg der, bak ryggen på vitner og tilhørere, eller egentlig rett fremfor øynene deres, med fjærpenn og blekk, ordene på papir, loven om kontrast, kjærligheten til antitesen, reto-

rikken som viktigere enn realia. Alt dette prøvde jeg å forklare på et in-house-seminar, der jeg fortalte om seriebenektelser som slo over i parallelle bekreftelser på et høyere plan. De virket forferdet, de andre studentene, ikke over det som hadde hendt med kvinner, ja, særlig kvinner, på finnmarkskysten for tre hundre år siden, men sjokkert over at jeg var opptatt av det, at jeg ikke heller vendte mitt sinn mot Peace & Love, at jeg nøstet meg inn i negativitet. De så det som min oppgave å befri meg fra besettelsen. Det var da at jeg en dag i september, ikke mange ukene ut i semesteret, tok med meg studielånet fylt inn på et plastkort fra Sandsværbanken på Kongsberg, Visa – med bilde av oksen som fant sølv i åsen i 1623 – og haiket til Monterey, litt lenger syd langs kysten. Hvor jeg skulle, visste jeg ikke, bare at jeg ville bort fra Sorcery center med de milde, akk så milde ansatte, og de enda mer forskrudde studentene. Huh! Hadde jeg lyst til å rope. Huh! Heks! Men jeg gikk rolig ut av senteret uten så mye som et nikk, forbi de flassende eucalyptus-trærne langs elva på nedre campus og gjennom Center Street til hovedgata Shattuck for å prøve tommelen. I den gamle hippiebyen Berkeley var det fortsatt mulig å haike. Bil nummer sju stoppet. «Jeg takker for den tiden jeg har vært student.» Det hadde jeg også skrevet i eposten til Ragnhild Jervell, men strøket ut igjen, og heller fortalt om hva jeg nå skulle gjøre. Jeg hadde fått jobb hos Brødrene Johannessens Herreekvipering i Tromsø, den gamle etablerte butikken ved brohodet. Jeg hadde alltid vært interessert i klær, skrev jeg (til min forundring, for dette var vel ikke sant?) og her hadde jeg fått sjansen. Det første jeg skulle gjøre var å dra som innkjøper til

Stamsund i Lofoten, jeg skulle møte en designer av herreskjerf. Ull. (Jeg følte både glede og opphisselse ved ordet ull, men visste samtidig at det ble uforståelig og ikke trengte igjennom i eposten.) Hva jeg deretter skrev, og siden strøyk ut, var selve grunnen til at jeg hadde begynt på historiefaget i Tromsø. At faren min, Sverre Nyhus, hadde vært adjunkt på Vestsiden ungdomsskole på Kongsberg med et uferdig hovedfag i historie bak seg, nettopp om hekser, et emne jeg nå ville videreføre. Selv ble han aldri lektor på gymnaset. Da Ragnhild Jervell hadde spurt meg om grunnen til valg av emnet for masteroppgaven – jeg var inne på hennes kontor i Tromsø, det var en varm dag i oktober, to ryper hadde spasert forbi på gressplenen utenfor, eksotisk for meg som søring – svarte jeg at det var hennes artikler om trolldomsprosesser i Finnmark som hadde tent meg. Jeg hadde brukt det ordet, tent, men følte samtidig at assosiasjonen til bål var uheldig, Ragnhild Jervell var kritisk til alt populærkulturelt rundt hekser. I lokalavisene hadde hun hatt en feide med Mack bryggeri om et øl de kalte Heks, med bilde av fjellet Domen i Vardø. For Ragnhild Jervell var hekseprosessene kvinnehat i sin mest groteske og systematiske versjon, med statens og kirkens velsignelse, ja, nettopp på deres oppdrag. I norrøn tid hadde magi vært sett på med respekt, en trollkyndig var en kunnskapsrik person. Hva hadde skjedd på 1600-tallet? Ble man redd for det man ikke forstod? Hvorfor begynte menn å drepe kvinner? Juryen var de mest betrodde menn i lokalsamfunnet. Ragnhild Jervell hadde sett skeptisk på meg, antageligvis ikke trodd et øyeblikk på at jeg hadde lest henne, men heller tenkt søring, og at det var det eksotiske ved Finnmark og trolldom som trakk

meg. Derfor hadde hun noe motvillig gått med på å være veileder. Jeg satt med pappas prosjekt på tunga, men fikk det ikke fram. Dels var jeg redd for at et privat anliggende ville bli avvist, dels at professor Jervell kunne komme til å si noe ufordelaktig om pappas teorier. Det hadde jeg ikke tålt. Om hvordan pappa hadde kommet over en utrykt novelle hos Maurits Hansen om heksebrenning på Kongsberg på 1600-tallet, fått en fornemmelse av at denne teksten, «Hexen», kunne bygge på en sann historie. I hvert fall stemte det at den danske kong Kristian 5. hadde kommet til Kongsberg i 1685 for å besøke sølvgruvene, som de siste årene hadde gått med tap, et underskudd som måtte dekkes av kongens kasse. Pappa hadde funnet et dikt av Kingo som beskrev kongens nedheising til bunnen av Juels gruve for med egne øyne å se en sølvåre. Det Maurits Hansen skrev om Schlanbusch stemte også, tyskeren fra Harz som ble berghauptmann i Norge. Han fikk fem gårder på Kongsberg til bruk, uten avgift, i tillegg til lønn. Schlanbusch skrev en rasende rapport om hvordan driften ved de fleste gruvene var innstilt, noen gruver drevet på rov, maskiner og vannkunster i dårlig forfatning, tilstanden i smeltehytta kritikkverdig, arbeiderne uerfarne og slaggene så urene at det var sølvkorn så store som erter og bønner i dem! Det var på den tiden noen hadde begynt å beskylde kvinner i byen for trolldom. Med det resultat at fem kvinner fra gårdene Landsverk, Kjennerud, Hassel, Bever og Skavanger ble dømt og brent. Dette ifølge novellen til Maurits Hansen. Den var skrevet lenge etterpå, i 1826, da Maurits Hansen var styrer ved Middelskolen på Kongsberg, men hva om det var sant, spurte pappa, for selv om ikke tingbøker eller offisielle protokoller fantes, de var tapt

eller ødelagt, kunne det eksistere brev og private opptegnelser som fortalte om det samme. Man visste at den aller første brenningen av norske trollfolk ble gjennomført i Skiens-traktene i 1570-årene: Tre kvinner som hadde satt seg opp mot lensherren Erik Munk. Skien var også en gruveby, og ikke langt fra Kongsberg. Hva om Kongsberg var neste sted for hekseprosessene? I novellen til Maurits Hansen var kvinnene brent i fyrsetting, nede i gruvene. Slik fikk de en praktisk nytte. Man sprengte seg inn i fjellet med kvinnedrap. Kongsbergs velstand var bygd på kvinnehat. Det var det pappa ville undersøke. Han så en parallell til finnmarkskysten på samme tid, hvordan nyere historikere pekte på at det kystkvinnene ble beskyldt for, var å bruke magi mot de typiske mannsbastionene: fiske, varefrakt og handel. Kvinnene rettet sin såkalte ondskap mot aktørene i mannssamfunnet. Hekseprosessene ble en demonisering av et gryende kvinneopprør, en nedbrytning av nettverk blant kvinnene i kystværene. Mente pappa. På Kongsberg var det gruvene som gikk dårlig. Jeg husker hvordan han satt om kveldene med bøker og skrifter om Kongsberg sølvverk, gikk gjennom proviantforsyninger og prestefortegnelser, skolevesen og legevesen, skogsdrift og løkke anordninger, juridiske dokumenter og bergtekniske forklaringer, myntvesen og vannføring, alt mulig som kunne ha med oppkomsten av en sølvverksby å gjøre. Jeg trodde pappa jobbet målbevisst og systematisk, jeg var stolt av ham, ventet på det store han skulle oppdage – mens mamma ventet på at han skulle bli lektor. Da jeg begynte på historiestudiet i Tromsø, skjønte jeg at han hadde senket seg for dypt ned i kildene. Han leste og lette, men kom aldri ut

igjen av materialet. At Kongsberg hadde brent hekser på 1600-tallet, oppfattet jeg som hans hemmelige viten, og undersøkte derfor aldri om det stemte. Hvis Ragnhild Jervell hadde kommet med en faktaopplysning som avlivet pappas teori, ville hele min barndom falt i grus. Noe den egentlig allerede hadde gjort etter at han forsvant og først ble funnet to år senere i en stoll i Gottes Hilfe in der Noth-gruven. Da var jeg femten. Om det var en ulykke eller hva, visste ingen. Nei. Jeg skrev og slettet. Det ble ingenting igjen av pappas historie. Dessuten hadde jeg på følelsen av at Ragnhild Jervell knapt ville lese e-posten, men videresende den til studiekonsulenten, for å få meg trukket fra eksamen. Exit Henry Nyhus.

2 Jeg satt på flyplassen i Tromsø og ventet på Widerøe-flyet til Leknes i Lofoten. I Stamsund hadde jeg avtale med en amerikaner, H.S. – jeg visste ikke om det var mann eller kvinne, men H.S. hadde denne kolleksjonen av ullskjerf som jeg hadde sett på internett. På lang avstand så de ensfargete ut, men kom man nærmere så man fine sjatteringer av brun bark og grønne nåler. Skjerfene hadde navn etter furutrær i California: Tamarack Pine Coulter Pine Gray Pine Sugar Pine Det var navnene som hadde tent meg, i tillegg til at jeg likte skjerfene, ut fra det jeg kunne se på bildene. H.S. hadde tatt med hele sin skjerfkolleksjon fra USA til Norge, ikke til Oslo, men til en liten plass i Lofoten, Stamsund. Det var bare herfra han (eller hun) ville selge sine ullskjerf. Hvorfor Stamsund visste jeg ikke. Det var via tre ledd bekjente at jeg hadde fått høre om ham (eller henne). Nå håpet jeg at ingen andre hadde disse tre leddene bekjente, men at han (eller hun) var uoppdaget i kleskolleksjons-kretser. Kjøpte jeg hundre skjerf som alle ble revet ut av vinduene hos Brødrene Johannessen i enden av Tromsø-broen, ville jeg få tittelen Inn-

kjøper og eget visittkort. Foreløpig måtte jeg bare påstå at jeg var innkjøper, og håpe at det holdt. Tamarack Pine. Jeg satt og så på bildet på telefonen: skjerf og furutre, samt litt informasjon. Tamarack Pine var egentlig en lerk, sto det, nålene falt av om høsten: Et smalt og åpent bartre med små og vridde greiner, rosabrun og fint trevlet bark, knopper med kvae. Jeg forstørret mønsteret. Jo. Hun (eller han) hadde lyktes i å tolke alt dette i veven. Ja, for skjerfene var vevet, det skjønte jeg først da, ikke strikket. Coulter Pine. Storkjegle furu. Bartreet med størst kongler av noen. Kongehusets kongler. Oppkalt etter Thomas Coulter, irsk-botaniker og lege. Hvorfor oppkallingen sto det ingenting om på internettsiden. Konglene strittet ut av skjerfet med åpne skjell, en 3D-virkning skapt i veven slik at et lite, nakent frø kom tilskueren i møte. Gray Pine, grå furu. Treet tåler varme, lange, tørre somre, står gjerne på steingrunn, en furu uten fjas. Nålene elsket av de fineste blant larver. Heh, joda, alt var i skjerfet, hvis man bare så nøyere etter.

Sugar Pine. De kongler, de kongler, de henger så ned, lange og slanke og ikke til å glemme. Treet rager 75 meter til værs, den høyeste av alle. Selve fru furu. Ja! Et skjerf man måtte surre fire ganger rundt halsen. Det ville slå an i Tromsø, tenkte jeg, et vern mot Balsfjordvinden som feide inn Tromsøysundet. Jeg ble mer og mer forgapt i disse skjerfene. Zoomet inn og studerte detaljer, zoomet ut og studerte helheten. Fire furuskjerf som ville gjøre vei i vellingen i Norge. Vi elsket furu. Selv i Tromsø, som bare hadde bjørk – og litt rogn og or og kratt og kvist. Brødrene Johannessen ved brohodet ville bli berømt med disse skjerfene. Kanskje fikk vi (de) enerett. Skjerfene var ikke masseprodusert, designer og produsent og selger var den samme, prisen deretter, hvermannsen kunne ikke forvente å gå med furuskjerf, bestanden var liten. Men den tilhørte (snart) Brødrene Johannessen i Tromsø. Kjøpt inn og kontraktfestet av innkjøper Henry Nyhus!

3 Avgang. Ankomst. Flyet landet nesten ikke. Det var 32 sekundmeter i vindkastene. «Nå tar vi han», ropte styrmannen. Så var vi nede på Leknes. Bakken skalv. Stamsund rorbuer, sa jeg til taxisjåføren. Sjåføren nikket. De har byttet navn, sa han, nå heter de «Live Lofoten Fishermen´s Cabins». Med navneskiftet doblet de prisen. Tre tusen kroner per natt. Latterlig. Det er det samme som prisen av førti tusen måltider i de Grukk. Han holdt opp en pocketbok for meg fra setet ved siden av. Bilder av drager og alver på forsiden. Jeg smilte til ham i speilet, men hadde aldri hørt om de Grukk. Spurte jeg, fikk jeg vel hele handlingen i boka, eller bøkene, det var sikkert mange bind om landet de Grukk. Sola gnikket og gnurte mot fjellkammene. Hva klokka var? Tolv, ett, to om natta. Kaldt og sol. Taxisjåføren hadde på en nærradio-kanal med studio fullt av ungdommer som kom med enkeltstående utsagn som ble møtt av latter og klapping. «Sjefen på Åkerli brygger har fått krupp!» «Slektsbølla går rundt og roper!» Vi var framme. Jeg fikk nøkkel i resepsjonen på kaia, der også restauranten var, og gikk opp til rorbua. Plass til tolv, men jeg var bare én. Ikke sengetøy eller håndklær i noen av rommene. Jeg

åpnet alle dører og skap, gikk tilbake til resepsjonen. Mannen bak disken var innehaveren. Sengetøy? sa han, reiser du verden rundt uten eget sengetøy? Har du ikke sengetøy og håndklær med deg? Jeg reiser ikke verden rundt, sa jeg hissig, jeg kommer fra Tromsø, rommet koster tre tusen kroner natta, er det uten sengetøy og håndklær? Ha, ha. Mannen bokset med knyttet neve i lufta og lo. Jeg bare tuller med deg, sa han, ha, ha, jeg bærer opp sengetøy til deg om en time. En time, sa jeg, hva er klokka? Klokka er bare litt over midnatt, sånn ett eller to. Ta deg en tur over gata til Mannfallet pub, de stenger ikke før tre. Et aldeles oppdatert sted. Tidligere var det en bensinstasjon, så var det et bakeri, nå er det en pub. Ett minutt igjen før vi stenger, ropte en langhalset kvinne. Line, sto det på navneskiltet, hun hadde strukket seg for mye etter fjellene rundt her. Hva vil du ha? Daiquiri, sa jeg, lager du det? Hun himlet med øynene. En øl da, sa jeg, et kjent og kjært ord som man ikke tar feil av. Greit, men du burde ta to, siden vi stenger om ett minutt. For en glede, tenkte jeg, to øl ett minutt før de stenger. Vi stenger ikke, ropte Line og holdt telefonen i været, en tekstmelding: Lensmannen er observert på vei mot Leknes. Jeg sto ved disken, som tilreisende måtte jeg spandere, jeg var i handel (innkjøp), jeg trengte kontakter og venner. Informasjon.

Her også var nærradiostasjonen på, ungdommene i studio var enda villere nå, kanskje satt de og drakk, radioen og Mannfallet var stedet å være i Stamsund en fredag kveld, de bablet i vei, lirte av seg i tirader: Kom, spis av hånden min, den nye veien og lyset. – Ha, ha. Alle lo og klappet. Ingen ved disken hadde hørt om H.S., men det lå en bunke foldere der. ULLSKJERF. Var det kvitteringen? Jeg kunne få igjen summen hos Brødrene Johannesen, Brohodet. En signatur. Takk. Ha en fin dag, ropte Line. Det var midt på natta, i den arktiske hovedstaden Stamsund.

Vi var endelig i Big Sur i dagslys. Jeg hadde sittet og sett ut av vinduet i bilen på den gulbrune klippekysten og det blå Stillehavet på den ene siden, redwood- og løvskogene og Santa Lucia-fjellene på den andre, på de mange innskjæringene i terrenget som måtte ha gjort veibygging vanskelig. De få husene jeg så var umalte, kledd i mørke trefliser. Men klyngene med postkasser langs hovedveien var fargerike; selv om eierne bodde langt fra hverandre og husene ofte var skjult i terrenget, holdt postkassene sammen.

I denne romanen følger vi den norske studenten Henry på hans road trip langs vestkysten av USA sammen med Harvey, en slags moderne landstryker. Studiene på Berkeley-universitetet er avbrutt, det Henry søker er kanskje heller å finne i redwoodskogene, eller langs klippekysten i Big Sur. Henry og Harvey er et umake par. Som Henry spør seg selv: «Men hva var det vi holdt på med her, hva havnet vi hele tiden oppi?» Henning Howlid Wærp er fra Kongsberg, bosatt i Tromsø. Han har tidligere gitt ut tre diktsamlinger og to romaner, den siste: Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights, utgitt på Orkana i 2019.

ISBN: 978-82-8104-405-0

Orkana