Ishavsfarerne

Kjell-G. Kjær

Ishavsfarerne 1859–1909

Orkana

Innhold Forord...................................................................................................................9 Innledning 11 Ishavsfarerne................................................................................................................ 11 Ishavsprodukter........................................................................................................... 12 Livet om bord i ei fangstskute for omkring 150 år siden.............................................. 17

K a pit t el 1

Fratil 1867: framvekst av en industri

27

Fangstsesongen............................................................................................................ 28 Fangstsesongen............................................................................................................ 31 Finske og svenske ishavsskippere.................................................................................. 33 Fangstsesongen............................................................................................................ 34 Starten på gullalderen for svensk polarforskning.......................................................... 36 Tyskerne kartlegger Jan Mayen.................................................................................... 39 Adolf Nordenskiöld og Adolph Ebeltoft...................................................................... 40 Fangstsesongen............................................................................................................ 41 Kullet blir oppdaget på Spitsbergen............................................................................. 42 Fangstsesongen............................................................................................................ 43 Den første omseilingen av Svalbard............................................................................. 45 Fangstsesongen............................................................................................................ 46 Nordenskiöld leder sin første polarekspedisjon............................................................ 47 Forlisene av Anne Elisabeth, Æolus og Danolina........................................................... 49 Gilles Land gjenfunnet av fangstmenn......................................................................... 51 Kappseilingen mellom den skotske yachten Sultana og ishavsjakta Semeline................ 52 Spes & Fides................................................................................................................ 54 Gruvedrift på Grønland og den skotske selfangstflåten................................................ 54 Fangstsesongen............................................................................................................ 55 Fangstmenn oppdager Franz Joseph Land.................................................................... 58 Riving av russiske fangsthytter på Svalbard.................................................................. 60 Kompanifangst............................................................................................................ 60 Fangstsesongen............................................................................................................ 61 Sivert Tobiesens overvintringsekspedisjon på Bjørnøya................................................ 63 Da Johan Kulstad og mannskapet rodde fra Svalbard til Norge.................................... 67 Lus som kompass........................................................................................................ 69 Fangstsesongen............................................................................................................ 70 Novaja Zemlja – et nytt fangstfelt................................................................................ 72 Norsk koloni på Spitsbergen........................................................................................ 73

K ap i t tel 2

Fra 1868 til 1871: kvithvalboom på Spitsbergen og hvalros­sl­akting på Novaja Zemlja 81 Fangstsesongen............................................................................................................ 84 Sofia til Svalbard.......................................................................................................... 86 Fangstsesongen............................................................................................................ 88 Ishavsskipper Edvard H. Johannesen – en pioner innen polarforskningen................... 91 Verdens første dampskip i fangst ved Svalbard............................................................. 94 Fangstsesongen............................................................................................................ 95 Ishavsfarerne og samarbeidet med Meteorologisk Institutt......................................... 100 Med seilskøyta Lydianna til Kapp Thordsen............................................................... 101 Med Skjøn Walborg til Edgeøya og Isfjorden.............................................................. 102 Dampmaskin i fangstflåten. Forskjellig utvikling i nord og sør.................................. 103 Kvithvalfangeren Alpha............................................................................................. 104 Dikteren Jonas Lie på hvalfangst................................................................................ 105 Kontakten mellom samojeder (nenetsere) og norske ishavsfarere................................ 106 Fangstsesongen.......................................................................................................... 107 Ishavsskipper Erik Ulves kart over Svalbard............................................................... 112 Willem Barentsz’ vinterkvarter gjenfunnet................................................................. 114

Kapittel 5

K a pit t e l 4

K ap i t t el 3

Ishavsfarerne legger ut depot for den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen............ 116 Adrian Jacobsen......................................................................................................... 118

Fra 1872 til 1874: depresjon

123

1875 til 1882: torskens år

161

1883 til 1884: ny depresjon

205

Fangstsesongen.......................................................................................................... 124 Tromsø Museum – en drivkraft innen polarforskningen............................................ 128 Ishavsskipper Carl Iversen gir Hopen nøyaktig posisjon............................................. 131 Ishavsfarerne kartlegger Kong Karls Land.................................................................. 131 Sjørøvere i Hammerfest............................................................................................. 134 Tyskland etablerer egen fangstavdeling i Norge.......................................................... 136 Tre ekspedisjoner til Isfjorden for å redde 17 mann................................................... 137 Fangstsesongen.......................................................................................................... 141 Polarstjernen med Richard von Drasche-Wartinberg til Spitsbergen............................ 144 Tragedien ved Korsøya. Sivert Tobiesens overvintring om bord i Freya....................... 144 Amanda Wennberg – den første kvinnen som overvintret på Svalbard....................... 147 Tragedien i Gråhuken................................................................................................ 149 Isbjørnens søk etter mannskapet på jakta Malde.......................................................... 150 Fangstsesongen.......................................................................................................... 151 Innsamling av ishavsfarernes journaler....................................................................... 153 Norges første polarhelt.............................................................................................. 155 Diana av Glasgows søk etter Admiral Tegetthoff.......................................................... 155 Konkursskred blant ishavsrederne.............................................................................. 156 Fredning av sel, en utvikling over 50 år..................................................................... 157 Fangstsesongen.......................................................................................................... 162 Nordenskiölds ekspedisjon med Prøven..................................................................... 163 Den første leveransen av post fra Norge til Spitsbergen.............................................. 165 Fangstsesongen.......................................................................................................... 166 Ishavsfarernes egne beretninger om torskefiske ved Spitsbergen................................. 169 Den norske Nordhavsekspedisjon.............................................................................. 171 Ishavsbyen Vardø....................................................................................................... 172 Da Leigh Smith kjøpte selfangeren Norweger............................................................. 173 Fangstsesongen.......................................................................................................... 174 Overvintring fra 1876 til 1877.................................................................................. 175 Fangstsesongen.......................................................................................................... 175 Vega-ekspedisjonen og Nordøstpassasjen................................................................... 177 Mannskapet på ishavsjakta Prøven overfalt av sjørøvere.............................................. 179 Drept av hvalross....................................................................................................... 179 Fangstsesongen.......................................................................................................... 181 Ishavsskipper Edvard H. Johannesens reise til Japan for å heve et sunket polarskip.... 182 Tromsø Skipperforening............................................................................................ 183 Fangstsesongen.......................................................................................................... 184 Handelstrafikken i Karahavet. Starten på ei sibirsk-vesteuropeisk handelsrute............ 186 Fangstsesongen.......................................................................................................... 188 Enerett til hvalfangst opphører og Foyn får konkurranse........................................... 191 Fangstsesongen.......................................................................................................... 192 Det internasjonale polaråret....................................................................................... 194 Søket etter Eira.......................................................................................................... 197 Internasjonalt drama i Karahavet............................................................................... 198 Fangstsesongen.......................................................................................................... 206 Nordenskiölds siste polarekspedisjon......................................................................... 208 Å finne en død hval ga ekstra gevinst......................................................................... 210 Fangstsesongen.......................................................................................................... 210

K ap i t t el 6 K a pit t e l 7 K ap i t tel 8

1885 til 1890: hamskifte – fra ishavsfangst til selfangst

215

Fra 1891 til 1895: starten på årlige overvintringer

255

Fra 1896 til 1905: Britiske fiskekuttere blir norske fangstfartøy

291

Fangstsesongen.......................................................................................................... 218 Thora den Blide og Søstrene sluttet seg til fangstflåten................................................. 221 Forfatteren Lars Hansen, fangstmann med ishavsjakta Haabet................................... 222 Hus og fangsthytter på Svalbard................................................................................ 222 Fangstsesongen.......................................................................................................... 224 Det store hvalrossdrapet i 1886................................................................................. 225 Fangstsesongen.......................................................................................................... 227 Fangstsesongen.......................................................................................................... 231 Fangstsesongen.......................................................................................................... 235 Ishavsskipper Hemming Andresen kartlegger Rivalensundet...................................... 238 Den første norske fangstekspedisjon til Nordøst-Grønland........................................ 239 Overvintring fra 1888 til 1889.................................................................................. 241 Pelshandler Claus Andersens middel mot skjørbuk.................................................... 244 Fangstsesongen.......................................................................................................... 244 Gustav Nordenskiölds ekspedisjon til Kapp Thordsen............................................... 247 Hval senker hvalfangere............................................................................................. 248 Nordmennene starter hvalfangst ved Svalbard............................................................ 251

Fangstsesongen.......................................................................................................... 256 Skyteulykke om bord i Diana.................................................................................... 260 Fangstsesongen.......................................................................................................... 260 Axel Hambergs ekspedisjon med Gjøa....................................................................... 262 Den første norske overvintringen på Grønland.......................................................... 264 Nansen ønsket Hans Chr. Johannesen som kaptein på Fram..................................... 266 Colin Archer versus Johan Christian Jacobsen........................................................... 267 Morten Ingebrigtsen og hvalfangeren Skytten............................................................. 269 Fangstsesongen.......................................................................................................... 269 Polarskuta Fram legger ut på sin legendariske reise..................................................... 273 Ishavsfarerne og byggingen av Den transsibirske jernbanen....................................... 273 Fangstsesongen.......................................................................................................... 274 Sivert Brækmos og Johan Christiansens overvintring i Svenskhuset........................... 277 Den andre norske overvintringen på Nordøst-Grønland............................................ 278 Walter Wellmans nordpolekspedisjon........................................................................ 279 Fangstsesongen.......................................................................................................... 283 Saxon til Kolguev og Novaja Zemlja.......................................................................... 285 Martin Ekroll innleder de årlige overvintringene på Svalbard..................................... 287

Fangstsesongen.......................................................................................................... 293 To svenske ekspedisjoner til Spitsbergen.................................................................... 295 Andreas Holms ekspedisjon. Ny tragedie i Svenskhuset............................................. 296 Sjøormen................................................................................................................... 300 Ishavsfarerne får levert post på Ishavet....................................................................... 301 Nansen og Johansen og biff à la Lindstrøm................................................................ 302 Fangstsesongen.......................................................................................................... 303 Tremasteren Laura til Novaja Zemlja, Vaigatsj og Kolguev........................................ 306 Andrées nordpolekspedisjon...................................................................................... 307 Ishavsskipper Ole Hansen skjøt dua til Andrée.......................................................... 308 Skrikene fra Daudmannsodden................................................................................. 309 Da Helmer Hanssen møtte Roald Amundsen for første gang..................................... 310 Fangstsesongen.......................................................................................................... 311 Wellmans nordpolekspedisjon................................................................................... 316 Den svenske gradmålingsekspedisjonen 1898–1902.................................................. 320 Tyskland annekterer Bjørnøya................................................................................... 325 Søkene etter Andrée med Antarctic............................................................................ 330

K ap i t t el 8

Fyrsten av Monacos polarekspedisjoner..................................................................... 333 Brandal, bygda på Sunnmøre som ble Norges selfangsthovedstad.............................. 335 Ishavsfarer og redningsmann..................................................................................... 335 Fangstsesongen.......................................................................................................... 336 Overvintringer fra 1898 til 1899............................................................................... 340 Stella Polare til Franz Joseph Land i 1899 og 1900..................................................... 343 Ishavsskipper Søren Zakariassen og andre norske kullpionerer................................... 344 Fangstsesongen.......................................................................................................... 347 Da jakta Gjøa og marinefartøyet Svensksund hentet ut en ekspedisjon i Sorgfjorden... 350 Spøkelsesskipet Zaraya og øya Sannikovs Land som forsvant..................................... 351 Tremasteren Frithjof til Nordøst-Grønland, Jan Mayen og Spitsbergen...................... 353 Da Nancy Grey og Duncan Grey ble Mathilde og Carl................................................ 355 Striden mellom fiskeri og hvalfangst.......................................................................... 356 Fangstsesongen.......................................................................................................... 357 Den første overvintringsekspedisjonen med trekkhunder........................................... 361 Vesterålinger i Isfjorden fra 1900 til 1901.................................................................. 362 Unnsetningen til Isfjorden for å redde mannskapet på Petrell..................................... 362 Med bakepulver til Nordpolen fra 1901 til 1905....................................................... 365 Amundsens dilemma................................................................................................. 373 Fangstsesongen.......................................................................................................... 375 Fangstsesongen.......................................................................................................... 377 Overvintringer til 1903............................................................................................. 380 Polarskipet Vegas forlis............................................................................................... 384 Fangstsesongen.......................................................................................................... 385 Slutt på hvalfangst..................................................................................................... 387 Gratangen blir ishavsbygd......................................................................................... 389 Fangstsesongen.......................................................................................................... 389 Overvintringer fra 1904 til 1905............................................................................... 393 Hvalfangsten flyttes fra Svalbard til Sørishavet. En hemmelig snuoperasjon............... 395 Mytteri på fangstskuter fra Nord-Norge.................................................................... 396 Idrætts forlis............................................................................................................... 398 Marmorfunn på Spitsbergen...................................................................................... 399 Ekspedisjon med Frithjof til Isfjorden senhøsten 1905............................................... 399

K apit t e l 9

1906 til 1909 Motoriser­ingen

407

Fangstsesongen.......................................................................................................... 410 Wellmans luftskipsekspedisjoner og telegrafforbindelse mellom Svalbard og USA...... 413 Overvintringer fra 1905 til 1906............................................................................... 419 Plyndring av Svenskhuset og andre konflikter............................................................ 420 Fangstsesongen.......................................................................................................... 422 Overvintringer fra 1906 til 1907............................................................................... 424 Frithjofs forlis............................................................................................................ 432 Fangstsesongen.......................................................................................................... 436 Dampskipet Holmengraa med Adolf Hoels ekspedisjon til Spitsbergen...................... 438 Overvintringer fra 1907 til 1908............................................................................... 440 Forbud mot fangst av dyr med gift............................................................................ 446 Ishavsfarere brakte dødsbudskap fra Danmark-ekspedisjonen.................................... 447 Fangstsesongen.......................................................................................................... 449 Den siste vitenskapelige ekspedisjonen med seilskip.................................................. 452 Overvintringer fra 1908 til 1909............................................................................... 453 Spor etter ishavsfarerne.............................................................................................. 473

Register over ishavsfarere, ishavsrederi og andre med tilknytning til Ishavet...................... 479 De historiske kildene........................................................................................................ 517 Litteraturliste, publiserte kilder......................................................................................... 518 Aviser............................................................................................................................... 529 Upubliserte kilder: håndskrifter, arkivmateriale................................................................ 530 Skipsdagbøker.................................................................................................................. 537

Den første ishavsekspedisjonen vi kjenner

til, ble utrustet i Hammerfest i 1795 av brødrene Buck. Ekspedisjonen overvintret på Spitsbergen.

«De skal have gjort god Fangst.»88 I 1819 utrustet et engelsk selskap i Bodø en ekspedisjon til Svalbard med galeasen Samonju.

Ekspedisjonen seilte ut fra Hammerfest med et mannskap på elleve, og ble ført av Ole Wingaard fra Bodø.89 Ekspedisjonen fanget ingen sel, men førte hjem hvalross, 28 reinsdyr, dun og fjær. Året etter forlot en ny ishavsekspedisjon Hammerfest.

Ekspedisjonen gjorde god fangst av hvalross på Bjørnøya, men skuta forliste og fangsten gikk tapt.90 Norsk fangst har vært drevet ved Spitsbergen siden 1820. I den første tiden var det stort sett bare fartøyer som var utrustet i Hammerfest som deltok. Etter hvert kom også fartøyer fra Tromsø og Vardø med, og fra 1897 vokste det fram en ishavsflåte på Møre.

Skipstyper som er omtalt i boka. (Fra Norsk historisk leksikon.)

Kapittel 1 Fra 1859 til 1867: framvekst av en industri

En interessant beretning om tidlig norsk ishavsfangst er fra 1838.91 Gabriel Hetting, føreren av handelsskipet Fortuna av Arendal, forliste i Nordsjøen. Han og mannskapet ble tatt opp av fangstskuta Der junge Martin av Flensborg,92 som var på vei til Ishavet. Hetting skrev at han den 3. mai 1838 møtte et fangstfartøy fra Tromsø som het Alexander, og ble ført av skipper Hvidt. Dette er nok en feilstavelse; Sivert With drev Ishavet med skonnerten Alexander av Tromsø på 1830-tallet. Vi kan ikke si med sikkerhet hvor møtet mellom Alexander og skuta fra Flensborg fant sted, fordi Grønland ble den gang oppfattet som en del av Svalbard.93,94 Utover på 1860–1880-tallet hadde Troms og Finnmark like store flåter i fangst.

Den samlete flåten fra Nord-Norge var på om lag 70 fartøyer med en besetning på 770 mann. Flåten fra Møre vokste raskt, og i 1909 talte den 36 fartøyer med en besetning på 430 mann.95 Valg av skipstype i seilskutetiden viste seg å være avgjørende for lønnsomheten.

Ishavsfangsten ble før 1855 drevet ut fra Hammerfest med skipstypen brigg. En brigg har to master og ei svær seilføring med mange seil, noe som krevde et mannskap på omkring 25 mann. En skonnert eller galeas har også to master, men med gaffelseil, noe som ikke krever mer enn fire til fem mann. Ei jakt eller en slupp har ei mast og gaffelseil, og kan lett drives med tre–fire mann.

Hammerfest kom til å sette standard for ishavsfangst nordpå. «Under Spitsbergen har man før brugt større Fartøyer enn nu. Man har overbevist seg om at Fangsten lønner sig best med Fartøyer med en Besætning af 10–11 Mand – 2 fangstbaater a 4 Mand.»96

«Saltet Spitsbergenreenkjød. Fedt og Godt er tilsalgs»

1859

Fangstsesongen Jan Mayen til Jan Mayen I desember 1858 satte Interesseselskapet i Brigen Jan Mayen inn en annonse i Tromsø Stiftstidende, hvor selskapet søkte etter fire–seks harpunere og noen sjøfolk som kunne mønstre på fartøyet for en tur til Ishavet i februar.97 I begynnelsen av mars satte Jan Mayen kurs for Jan Mayen. Skuta hadde en besetning på 27 mann. Blant mannskapet var Sivert Tobiesen og Nils Johnsen. De ble kjente skippere i ishavsflåten.98 Jan Mayen skulle til Jan Mayen på fangst av ungsel, mens resten av flåten noe senere dro på sommerfangst til Svalbard.

Jan Mayen var en dårlig seiler, spesielt i bidevind. Briggen klarte ikke å ta seg inn i isen hvor en flåte av skotske, sørnorske og tyske fartøyer lå i fangst. Briggen måtte følge iskanten, hvor mannskapet fanget 600 sel. Elling Carlsen besluttet å føre fartøyet østover til Egdeøya. Turen fortsatte nordover, og mannskapet gjorde en brukbar fangst av hvalross og storkobbe ved Kong Karls Land. Dessverre mistet Jan Mayen to mann.99 Den 28. august leverte Jan Mayen 600 ungsel, 113 storkobbe, 161 hvalross, 5 isbjørn, 1 narhval og 15 reinsdyr. Verdien ble stipulert til 3000 spesidaler.

28

«Saltet Spitsbergenreenkjød. Fedt og Godt er til salgs» annonserte ishavsskipper Johan Mathillas i avisen.

Reinsdyrslakt til mørning i riggen. (Foto: Carl Sæthers fotosamling, Tromsø Museum – Universitetsmuseet.)

Briggen Jan Mayen viste seg å være en feilinvestering. Årsaken var seilføringen, som krevde 27 mann. Det førte igjen til at en del av mannskapet ble gående uvirksomme under fangst. Briggen hadde fire fangstbåter som hver beskjeftiget fem mann. Dermed ble en del av «mannskapet inaktive».100 Men de som hadde investert kapital i Interesseselskapet i Brigen Jan Mayen, høstet nyttig erfaring. Det viste seg at fartøyer som jakter, små skonnerter og galeaser med en besetning på seks til elleve mann var langt mer lønnsomme i drift. Jan Mayen ble derfor det eneste briggriggede fartøyet i ishavsflåten i nord etter 1859.

Flåten fra Finnmark Hammerfest og Alta sendte ut 13 fartøyer til Spitsbergen med en besetning på til sammen 145 mann. Dette var en økning på ett fartøy fra året før. Tre fartøyer i finnmarksflåten gjorde to turer til Spitsbergen i 1859: Galeasen Mercur med et mannskap på 14 ført av Johan Altmann, skonnerten Spitsbergen med et mannskap på elleve ført av Nils Rønnbeck og skonnerten Algas med et mannskap på elleve ført av Daniel Danielsen dro nordover på ny tur til Spitsbergen straks fartøyet var losset for hvalross og storkobbe.101 29

Til sammen fanget finnmarksflåten i 1859 1960 hvalross, 1157 storkobbe, 35 isbjørn, 2 kvithval, 174 reinsdyr og de sanket 130 kg dun. Fangsten ble tatt ved Spitsbergen.

I tillegg hadde Hammerfest sju fartøyer med en besetning på 40 mann som drev håkjerringfiske på Havbroen, strekningen mellom Bjørnøya og Spitsbergen.102 Briten James Lamont møtte fiskerne på Havbroen i 1859. Lamont forteller at haiene ble dratt om bord med taljer, deretter avlivet, og etter at leveren var tatt ut, ble magen blåst opp med en blåsebelg og spiserøret bundet igjen for å få skrottene til å flyte. «Om de synker til bunns vil alle de andre haiene vie sine avdøde venner full oppmerksomhet og overse selspekket», som ble brukt som agn.103 En voksen hai kan veie over ett tonn.104 Som vi skal se, kom håkjerringfisket til å bli en lønnsom del av ishavsfangsten, med en stor flåte fra hele landet.

Forlis i 1859 Tromsø og Hammerfest mistet hver sin skute ved Spitsbergen i 1859. Forliset av Johanne Christine av Hammerfest var svært dramatisk. Jakta ble knust da et isfjell kantret, men mannskapet på ni kom seg utrolig nok i fangstbåtene. Båtene kom bort fra hverandre i tåka, men ni dager senere var hele besetningen samlet. Mannskapet i den ene båten hadde ikke spist på flere døgn. De hadde forsøkt å koke suppe på hvalrosskinnet som var surret rundt tollegangene, og som brensel hadde de brukt toftene.105 Ti dager senere ble de funnet av ei ishavsjakt. Skipper Johannes Gurrho hadde mistet en sko og hadde fått alvorlige frostsår. Han måtte bæres om bord i fartøyet som fant dem.106,107 Det gikk koldbrann i såret. Gurrho «skar selv tærne av, renset saaret med vand av naturlig oprindelse og tættet det efterpaa med kvae».108 Året etter var Gurrho tilbake på fangstfeltet. Som vi skal se, kom ishavsskipper Johannes Persen Gurrho til å bli en levende legende i ishavsmiljøet for sitt mot og sin utholdenhet i kritiske situasjoner, og ikke minst for sin fargerike væremåte.

Den andre skuta som forliste, var jakta Karl Gustava av Balsfjord, ført av A. Karlström. Det lyktes mannskapet å overføre redskaper og en del inventar til en fangstbåt før jakta gikk ned.109 Mannskapet ble tatt opp av andre fartøyer som kom til assistanse.

Flåten fra Troms I 1859 seilte seks fangstskuter ut fra Tromsø med en samlet besetning på 70 mann til fangst ved Spitsbergen: briggen Jan Mayen (Elling Carlsen), jaktene Prøven (Johannes Nilsen), Anne Elisabeth (Johan Mathillas), Karl Gustava (A. Karlström), Elida (Johan A. Johannesen) og Randine Berg (J. Aspaas).

Anne Elisabeth, ført av rederen Johan Mathillas, gjorde to turer til Spitsbergen denne sesongen, og en annen kven, Johannes Nilsen på Prøven, gjorde god fangst på slutten av sesongen inne i Storfjorden.

Fartøyene returnerte til Tromsø i denne rekkefølgen: Elida var tilbake første uka i august med 100 storkobbe, 10 hvalross, 7 isbjørn, 70 reinsdyr og 110 kg ederdun stappet i tønner. Resten av tønnene var fylt med spekk. Prøven ankret opp på Tromsø havn ei uke senere med 56 hvalross, 112 storkobbe og 7 isbjørn og om lag 60 tønner spekk. Fangsten ble stipulert til 1400 spesidaler.110 30

Den 11. september returnerte Anne Elisabeth og Randine Berg til Tromsø. De hadde tatt overfarten fra Spitsbergen sammen.

Johan Mathillas satte inn en annonse i Tromsø Stiftstidende ei uke senere: «Saltet Spitsbergenreenkjød. Fedt og Godt er tilsalgs.»111

Ny oppdagelse: Kong Karls Land Kong Karls Land ble oppdaget i 1617 av den britiske hvalfangstskipperen Thomas Edge. Kong Karls Land ble gjenoppdaget av kaptein Erik Eriksen og mannskapet på selfangeren Nordbye av Tønsberg i 1853. I et brev til Den Kongelige Marine datert 4. november 1859, skrev Eriksen at han tok peiling av øyene i 1853, og at han gikk i land på øygruppa sommeren 1859.112 Eriksens rapport er troverdig og gir informasjon om bunnforhold og kysten ved Kong Karls Land. Historien er bekreftet av den britiske polarforskeren James Lamont om bord i ekspedisjonsskipet Ginevra. Lamont publiserte beretningen om møtet med kaptein Eriksen om bord i Nordbye sørøst av Kong Karls Land i 1858 og i 1859.113 Erik Eriksenstredet mellom Kong Karls Land og Nordaustlandet er oppkalt etter ishavsskipperen.

Det eksisterte ikke kart over Kong Karls Land den gang. Det første kartet over øygruppa ble lagd av ishavsfarere fra Troms og Finnmark i 1872.114,115

«Spitsbergen faar Aar for Aar større Betydning.»

1860

Fangstsesongen Nordlendinger mønstrer på tyske ishavsfarere Elling Carlsen hadde i 1856 seilt med tremasteren Eliezer av Tønsberg, ført av ishavspioneren Svend Foyn, for å erfare selfangsten ved Jan Mayen.116 Da Carlsen kom hjem, førte han briggen Jan Mayen av Tromsø på Jan Mayen-feltet i noen år. I 1860 mønstret Carlsen på den tyske selfangeren Aurora av Bremerhaven. Aurora var rigget som galeas og var med sine 75 tonn større enn fangstfartøyene nordpå. Fartøyene i den nordnorske flåten var sjelden over 45 tonn. Elling Carlsen ble veiviser for fangstflåten i nord: Etter 1870 førte flere ishavsskippere med besetninger fra Nord-Norge, tyske selfangere på fangstfeltet.

I juli ankret Aurora opp på Tromsø havn, og flere fangstfolk fra Troms rodde om bord og gikk inn i et mannskap på 14. Skuta var for seint ute til fangst av ungsel ved Jan Mayen, så Elling Carlsen førte Aurora direkte til Øst-Spitsbergen. I midten av september returnerte Aurora til Tromsø. Deretter seilte de videre til Bremerhaven, hvor fangsten ble levert. Det vakte oppmerksomhet at galeasen hadde en levende isbjørnunge om bord, og folk samlet seg ved havna for å se på isbjørnen.

31

Flåten i nord og sør Sammenligner en ishavsflåten fra Nord-Norge med ishavsflåten fra Sør-Norge, ser en at Sør-Norge sendte ut 26 skip med en samlet besetning på 859 mann i 1860. Denne flåten fanget mer enn 100 000 sel ved Jan Mayen dette året.117 Flåten i sør besto av sju tremastere (barker) og brigger med et mannskap på 25–55 mann. Av disse var to skip hollandske med norsk mannskap.

Flåten fra Nord-Norge talte 20 fartøyer med en samlet besetning på 210 mann. De fleste var jakter med et mannskap på seks–tolv mann som drev fangst av hvalross, storkobbe, isbjørn, reinsdyr og sanking av dun.

Som vi skal se, kom dette til å endre seg, men det skulle gå mange tiår før nordlendingene fanget mer enn 100 000 sel i året.

Hammerfest sendte ut en flåte på 14 fartøyer med en besetning på 147 mann til fangst på Spitsbergen. I tillegg drev ni fartøyer fangst av håkjerring med en besetning på 51 mann ved Bjørnøya og Spitsbergen. Mannskapet var fra hele Finnmark, men de fleste bodde i Hammerfest og Alta-distriktet.118 Tromsø sendte ut seks fartøyer på Ishavet: Randine Berg (Johan Helstad), Prøven (Johannes Nilsen), Anne Elisabeth (Johan Mathillas), Danoline (Jonas Jonassen), Elida (Johan A. Johannesen) og Jan Mayen (Johannes Haugan).

Skipsvrak – en del av ishavsfangsten Prøven var første fartøy tilbake til Tromsø, allerede i midten av august. Fangsten besto av 38 hvalross, 111 storkobbe, 2 isbjørn, 1 kvithval og 40 kg ederdun. To dager senere ankret Danoline opp på havna. Mannskapet hadde gjort et kjempevarp. I tillegg til fangsten som besto av håkjerringlever, 25 storkobbe, 1 kvithval, 80 reinsdyr og 120 kg ederdun, hadde mannskapet funnet et skipsvrak som de tømte for det som kunne

Fangstskutene Jan Mayen (brigg), Æolus (skonnert) og Magdalena (jakt) i isen tidlig på 1860-tallet. Til høyre den nederlandske kirkegården i Sorgfjorden. (Fra Otto Torell: Svenska expeditionen til Spetsbergen år 1861.)

32

omsettes i penger. De fikk dratt opp tre fortøyninger med anker og 110 meter kjetting, en skipsovn, et ankerspill, to fortøyningstrosser på 120 meter og en mengde taljer med tauverk. Vrakgodset ble solgt på auksjon utenfor rådhuset den 29. oktober 1860, og vakte oppmerksomhet.119 Dette førte til at mannskapene på fangstskutene i nord ikke bare drev fangst, sanket dun og plukket egg, men aktivitetene deres også kom til å inkludere sanking av vrakgods etter forlis og planker som hadde drevet til havs fra russiske sagbruk.

Flåten fra Troms Den 19. september ankret Anne Elisabeth opp på havna i Tromsø. Om bord var mannskapet på elleve fra den forliste jakta Randine Berg.

Jaktene Anne Elisabeth og Elida hadde tatt overfarten fra Spitsbergen sammen.

Elida hadde inne 15 hvalross, 122 sel, 1 isbjørn, 1 kvithval, 43 reinsdyr og hele 400 kg dun. Dette er det største kvantumet av dun som til da var ført inn av en ishavsfarer, og hadde en verdi av kr 880, noe som tilsvarer om lag kr 60 000 i dagens verdi.

Jan Mayen gjorde to turer denne sesongen. Briggen returnerte til Tromsø fra den andre turen den 25. oktober med 140 hvalross, 43 storkobbe, 8 isbjørn, 12 reinsdyr og flere tønner spekk.

Lokalavisen Tromsø Stiftstidende skrev at «Spitsbergen faar Aar for Aar større Betydning» for landsdelen, men utfordringene for ishavsfarerne var at det ikke fantes nøyaktige kart over Svalbard. Samme avis foreslo at «Regjeringen vilde udruste en Expedition for at afhjelpe denne sørgelige Mangel».120 Året etter startet svenske ekspedisjoner kartlegging av Spitsbergen.

Finske og svenske ishavsskippere De fleste ishavsskipperne i den nordnorske fangstflåten på 1860–70-tallet var ikke norske. De kom fra gårdsbruk i Finland og Nord-Sverige, og hadde slått seg ned i Nord-Norge. De finsktalende skipperne hadde erfaring fra seljakt i Østersjøen.121 Hvert år dro seljegere fra Østersjøen over grensa til Norge og solgte tørkede selskinn på Skibotnmarkedet. Pels- og lærprodusent P. A. Næsvold skrev at hans firma reiste årlig til Skibotnmarkedet og kjøpte selskinn. «Det var skind av sel som var fanget i Bottenviken.»122 Næsvold skrev at kvaliteten på skinn fra Bottenvika var dårligere sammenlignet med selskinn fra Ishavet. Det har å gjøre med at skinnene var tørket slik at de skulle være lettere å transportere.

Det er grunn til å tro at de de finske seljegerne kom i kontakt med ishavsmiljøet i Nord-Norge via slike markeder. 74 prosent av ishavsskipperne i finnmarksflåten fra 1864 til 1875 hadde innvandret til Norge fra Finland.123 Også mange av skipperne i tromsflåten var første generasjon innvandrere. De finske skipperne var uten annen navigasjonskunnskap enn den de praktiserte seg til.124 Loggboka til ishavsjakta Lille Johan oppbevares av Centrum för Vetenskapshistoria i Stockholm. Den er skrevet på finsk, men ett ark er på norsk. Det viser at den finske skipperen har kvittert for at fartøyet er sjødyktig for en tur til Spitsbergen. Fire måneder senere har en representant for rederiet, Johan Berger i Hammerfest, kvittert 33

for å ha mottatt jakta tilbake i sjødyktig stand av Johan Aronsen. Johan Aronsen er sannsynligvis identisk med Johan Aronsen Motka, 29 år og oppvokst i Finland. I folketellingen har han som yrke «Spitsbergenfarer»,125 og han kom til å få en lang karriere som ishavsskipper i hammerfestflåten. Kan dette være en indikasjon på hvordan finske og nordsvenske seljegere ble rekruttert til fangstflåten i nord?

Beretninger fra 1860-tallet og skipsjournaler viser at finske skippere hadde med norsk styrmann på de første ishavsekspedisjonene.126 Det er grunn å tro at de finske skipperne lærte navigasjon av navigatøren, som hadde styrmannsskole. Profilerte kvenske ishavsskippere i tromsflåten som Johan Mathillas og Israel Sundstrøm startet sin skipperkarriere i hammerfestflåten rundt 1850.

Hammerfest hadde i 1862 om lag 1500 innbyggere, hvorav 200 var kvener.

«Mændene ernærer sig væsentlig ved Spitsbergenfart.»127

«– og i Nattens mørke kunde vi intet udrette for de 2de uløkkelige.»

1861

Fangstsesongen Den 4. april 1861 var Aurora av Bremerhaven tilbake på Tromsø havn. Galeasen, ført av Elling Carlsen, seilte etter et to ukers verkstedopphold til fangstfeltet ved Jan Mayen. Men 20. mai var skuta igjen i byen, denne gang for å utbedre skader på skroget før Elling Carlsen satte kurs for Spitsbergen.128 Hammerfest sendte dette året ut 13 fartøyer med et mannskap på 143 mann, mens flåten fra Troms fortsatt talte seks fartøyer. Fire av fartøyene seilte i slutten av april til Jan Mayen, før de satte kursen nordøstover til Spitsbergen.

Jaktene Brødrenes Haab på 19 tonn, ført av Lars A. Beck, og Marcus, ført av Sivert Tobiesen, seilte direkte til Spitsbergen i juni på fangst av reinsdyr og sanking av dun.

Tobiesen og mannskapet drev også håkjerringfiske.

Den 4. september returnerte fire spitsbergenfarere sammen til Tromsø, jaktene Prøven, Brødrenes Haab, Elida og briggen Jan Mayen. Noen dager senere var Aurora også tilbake i Tromsø, hvor fangstfolkene gikk i land før Elling Carlsen førte galeasen til Bremerhaven hvor fangsten ble levert.129

Forlis Jakta De Tvende Brødre av Hammerfest, ført av Erik Wirkola fra Alta, forliste ved Verlegenhuken den 28. juli. Heldigvis berget alle livet. Det spesielle med forliset av De Tvende Brødre var at skuta hadde forlist to ganger før, i 1850 og 1853.130 Begge gangene greide mannskapet å varpe den synkende jakta opp i fjæra før de reiste hjem. Året etter dro en gjeng fra Hammerfest nordover, ledet av skipper Bugge-Henriksen.

De reparerte fartøyet og seilte skuta hjem igjen. Etter mer omfattende reparasjon var jakta tilbake på fangstfeltet. Men i 1861 greide ikke mannskapet å berge skuta,131 for den hadde «sjunkit så hastigt, at mannskapet knappast hunnit ur durken, än mindre räddada sina kläder».132

34

Fangstskonnerten Æolus i isen i 1861. (Otto Torells mappe, Centrum för Vetenskapshistoria, Stockholm.)

Konsuler, agenter og ishavsfangst Omsetningen av ishavsprodukter var organisert slik at ishavsrederne var konsuler og samtidig agenter for forretningsdrivende i de landene de representerte. Agenten/ konsulen var partsreder i fangstfartøyene. Et eksempel fra 1861 illustrerer hvordan systemet fungerte: Jakta Prøven, ført av Johannes Nilsen, leverte fangsten til rederiet J. F. D. Mack i Tromsø. Mack var konsul og agent for forretningsforbindelser i Bremen133 og medeier i fartøyet. 127 hvalross, 59 sel, 44 reinsdyr, 1 isbjørn, 30 kg ederdun og 101 tønner spekk ble levert.

Briggen Jan Mayen (Johannes Haugan) leverte fangsten til Andr. Aagaard. Han var britisk konsul. 598 sel, 27 hvalross, 10 isbjørnskinn, 1 kvithval, 70 reinsdyr og 151 ½ tønner spekk ble ført inn på lageret. Aagaard var største andelshaver i andelslaget som eide fartøyet. Jakta Anne Elisabeth, ført av Mathillas, leverte også fangsten til Andr. Aagaard: 93 hvalross, 96 sel, 5 kvithval, 3 isbjørn, 25 reinsdyr og 86 ½ tønner spekk. Aagaard eide en part i fartøyet.

De to fartøyene fra Balsfjord, Brødrenes Haab og Elida, leverte fangsten til firma P. Hanssen & Co. Hanssen var agent for importører i St. Petersburg. Brødrenes Haabs fangst besto av 9 sel, 1 isbjørn, 150 reinsdyr og 40 kg ederdun, mens Elida leverte 177 sel, 1 isbjørn, 108 reinsdyr, 400 kg dun og 43 tønner spekk.134 35

Systemet hadde den fordelen at det sikret ishavsfarerne avsetning på spekk og skinn når de kom inn fra Ishavet, samtidig som agenten/konsulen fikk fast tilgang på ishavsprodukter for eksport.

De tette båndene mellom konsul og fangstfartøy illustreres best ved å nevne at under 1. verdenskrig gikk tyske ubåter inn i Hvitsjøen og senket fartøyene som leverte fangsten til den britisk konsulen, mens fartøyene som leverte fangst til de tyske konsulen, ble spart.135 At ishavsfangsten ble levert til konsuler som hadde eierinteresse i fartøyet, viser med tydelighet at ishavsfangst var en viktig eksportnæring.

I slutten av september returnerte Otto Torells polarekspedisjon til Tromsø (se nedenfor). Æolus hadde 37 hvalross, 14 sel, 11 isbjørn, 1 kvithval og 42 tønner spekk.

Magdalena leverte 4 hvalross, 14 sel, 1 isbjørn, 40 reinsdyr og 10 tønner spekk. Fangsten til den svenske ekspedisjonen ble solgt på auksjon sammen med proviant og forsyninger som ikke var brukt på turen.

Æolus mistet to mann Sivert Tobiesen kjøpte skonnerten Æolus kort tid etter at Otto Torells ekspedisjon til Spitsbergen var tilbake i Tromsø. Det var viktig for Tobiesen å komme i drift med skuta og tjene penger. I november ble Æolus chartret for en tur til Bergen med ei last som besto av 383 tønner saltsild, 54 fat torsketran, 25 tønner multegrøt og ei dekkslast tørrfisk.

Etter å ha passert Hekkingen seilte Æolus inn i en storm. Kokken Petter Mortensen og styrmannen Arnt Moe ble skyllet over bord av en brottsjø mens de holdt på å reve seil – «og i Nattens mørke kunde vi intet udrette for de 2de uløkkelige», er det innført i fartøyets loggbok.136 Tobiesen førte Æolus til Mjølvik på Sandøya, men var uheldig og seilte inn på en sandbanke og roret hektet seg av. Bygdefolket så skonnertbriggen som var i vanskeligheter, og en nordlandsbåt kom ut fra land og vante fiskere hjalp til med å få roret på plass. Like før jul var Tobiesen og resten av mannskapet tilbake i Tromsø hvor lasta ble losset og turen kansellert.137

Ishavsfareren Johannes Nilsen Johannes Nilsen hadde ført Prøven sesongene 1859, 1860 og 1861, og dette var hans siste sesong i Troms-flåten. Nilsen bodde i Alta, og fortsatte som skipper og harpuner i Hammerfest-flåten. I 1858, 17 år gammel, oppdaget Johannes Nilsen Ormsundet (nå Heleysundet), sundet som leder fra Storfjorden ut til Kong Karls Land. I løpet av sin ishavskarriere skulle skipperen fra Alta komme til å gjøre flere geografiske oppdagelser i Arktis, som er omtalt i boka. Nilsen drev fangst på Ishavet til han gikk i land i 1905.

Starten på gullalderen for svensk polarforskning I august 1860 kom den svenske polarforskeren Otto Torell til Tromsø. Torell planla en ekspedisjon til Spitsbergen, og ønsket å snakke med ishavsskipperne når fangstskutene kom inn fra feltet for å bli kjent med is- og strømforholdene ved Spitsbergen. Torell hadde i 1858 ledet en vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen med jakta Fritjof av Hammerfest.138 Nå planla han en ny tur nordover. Ekspedisjonens hovedformål var å kartlegge områder rundt Spitsbergen.

36

I mars 1861 averterte firma Andr. Aagaard etter to ekspedisjonsfartøyer som kunne føre en vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen.139 Ekspedisjonen skulle vare i fire–fem måneder. Dette var starten på en ny æra. De neste 50 årene ble Aagaard og andre kjøpmenn i Tromsø og Hammerfest agenter for utenlandske polarekspedisjoner.

Kjøpmennenes oppgave var å skaffe solide fartøyer og rekruttere et dyktig mannskap blant ishavsfarerne.

Samtidig som firma Andr. Aagaard arbeidet med å finne et egnet ekspedisjonsfartøy til Torell, forhandlet svenske myndigheter med enken etter den engelske polarforskeren John Franklin om å få chartre polardampskipet Fox. Torell ønsket den engelske isnavigatøren Allen Young som kaptein. «Hans lika är svårt at finna.»140 Men Fox var allerede chartret til et selskap som arbeidet med å legge telegrafkabel mellom USA og Europa.141 Valget falt på skonnertbriggen Æolus av Bergen, og jakta Magdalena som tilhørte kjøpmann Hillbert Pettersen i Tromsø. Æolus hadde påmontert ishud av eik med jernplater i baugen og førte seks robåter, mens Magdalena var solid bygd av eik med ishud av jern og utrustet med to fangstbåter og en hekkbåt.

Torell og ekspedisjonens nestleder, Adolf Nordenskiöld, seilte med Æolus, som ble ført av den svenske kapteinen Gustaf Lilliehöök. Matrosene på Æolus var svenske, og gikk inn i mannskapet sammen med norske fangstmenn.

Ishavsjakta Magdalena i isen i 1861. Skuta ble ført av Eilert Chr. Brei. (Otto Torells mappe, Centrum för Vetenskapshistoria, Stockholm.)

37

Følgende norske ishavsfarere seilte med Æolus: Johan Helstad (30), Johan Osima (46), Mathias Øines (23), Conrad Noranger (24), J. A. Jacobsen (snekker) (71), Johannes Bjørvig (23), Henrik Henriksen (40), Joachim Lorentsen (20), Eilert Eliassen (23), Lars Svendsen (25) og Johan Haugan (31).

Magdalena ble ført av den norske kapteinen Eilert Chr. Brei med ishavsskipper Fritz Mack fra Tromsø som nestkommanderende.

På Magdalena mønstret disse ishavsfarerne på som matroser: Jacob Mathisen (30), Daniel Kanck (39), Ole Pedersen Mo (31), Ole Martin Bernard Mo (31), Søren Larsen Sandal (29), Hans M. Mortensen (17), Elling Pedersen (39), Hovar Hovarsen (27), Sveder Eriksen (31), Jørgen Hofstad (19) og Hans Moe (20).142 Flere av de norske ishavsfarerne som seilte med Æolus og Magdalena, kom også til å delta på senere vitenskapelige polarekspedisjoner.

Torell satte standard for framtidige polarekspedisjoner ved at staben av vitenskapsmenn var tverrfaglig og dekket fagområder som biologi, geologi, medisin, oseanografi og topografi, mens mannskapet som førte ekspedisjonen nordover var vante norske ishavsfarere.

De vitenskapelige resultatene fra Torells ekspedisjon ble offentliggjort i det tyske vitenskapelige tidsskriftet Petermanns Geographische Mitteilung.

Otto Torell skrev ei illustrert bok om ekspedisjonen, Spitsbergen 1861,143 og den finske fysikeren Karl E. Chydenius, som hadde ansvaret for landmålingen, skrev ei bok som ble utgitt i 1865, Svenska expeditionen till Spitsbergen år 1861.144 Hvordan gikk det med de to ekspedisjonsfartøyene som innledet en ny æra i polarforskningen? Dessverre totalforliste Magdalena ved utløpet til Elben høsten 1861 etter å ha tatt inn last i Hamburg. Kaptein Jakob Rasmussen og to av mannskapet omkom.145 Æolus ble overtatt av skipper Sivert Tobiesen. Skuta sluttet seg til ishavsflåten i Tromsø i 1862, men fikk kort levetid. Den forliste under fangst i 1864.

Mannskapet ble berget av en svensk vitenskapelig ekspedisjon som var på Spitsbergen.

Ringvirkningene De vitenskapelige ekspedisjonene som seilte nordover i årene etter 1861, utløste en rekke aktiviteter som engasjerte folk som ikke var direkte tilknyttet ishavsnæringen: bøkkere leverte tønner, bakere bakte skipsbrød som ble pakket i tønnene,146 eksempelvis konsumerte Torells ekspedisjon 25 brød i uka. Videre ble skipstømmermenn engasjert, post og telegraf hadde stor pågang, klær og fottøy av reinskinn ble kjøpt på markedet i Skibotn,147 tauverk måtte etterses og fornyes. Kjøpmennene mottok bestillinger på utallige typer varer fra spiker og lampeglass til tobakk og sytråd,148 tollkassererne og leverandørene førte nøye regnskap, og sjauere førte varer om bord mens gesellen krysset av i bilagene før losen gikk om bord.

Fra 1861 og fram til århundreskiftet var det svenske vitenskapsmenn som i første rekke utforsket Arktis. Hva var det de søkte? Drivkraften var ikke bare økt kunnskap, heder og ære. En viktig drivkraft var nok søken etter mineraler. Flere av ekspedisjonene ble finansiert av privatpersoner, konger eller industriledere.149,150 Noen hadde en forestilling om at fjell og berg i Arktis sannsynligvis inneholdt forekomster av wolfram, jern eller kobber.151 38

Etter 1875 ble flere av ekspedisjonene utrustet av finansfolk for å skaffe kunnskap om en mulig handelsrute mellom Sibir og Vest-Europa. Sibir var rik på råvarer, og Europas industrielle revolusjon hadde behov for en rekke varer, som blant annet malm, talg, tjære, jute og korn. Samtidig hadde Russland behov for teknisk utstyr som trillebårer, maskindeler og våpen.

I perioden fra 1861 til den russiske revolusjonen i 1917 var Tromsø transitthavn for ekspedisjoner til russisk Arktis, Svalbard, Franz Joseph Land, Grønland og Nordpolen.

Da Norge kom med i polarforskningen etter 1900, var søk etter kull og asbestforekomster på Spitsbergen med på å finansiere de vitenskapelige ekspedisjonene.

Tyskerne kartlegger Jan Mayen I midten av juli 1861 ankret den tyske skonnerten Joachim Hinrich opp på havna i Tromsø. Joachim Hinrich ble ført av kaptein Hans Stehr og hadde et mannskap på åtte, hvorav to var nordmenn. Ekspedisjonen ble ledet av Carl Vogt og Georg Berna, og besto av fire vitenskapsmenn og kunstmaleren Heinrich Hasselhorst. Formålet med ekspedisjonen var å kartlegge Jan Mayen og studere fuglelivet. Etter et kort opphold i Tromsø seilte ekspedisjonen videre til Hammerfest. Den 12. august hevet Joachim Hinrich anker og satte kurs for Jan Mayen. Ekspedisjonen kom dit den 18. august.

Etter ei uke brøt det ut storm fra sørøst og Joachim Hinrich måtte lense unna til Island.

Til tross for at ekspedisjonen fikk et kort opphold på Jan Mayen, forbedret tyskerne Scoresbyes kart over Jan Mayen fra 1817.152 I 1863 utga Carl Vogt ei bok om ekspedisjonen med tittelen: Nord-fart entlang der Norwegischen Küste nach dem Nordkap, den Inseln Jan Mayen und Island auf dem Schooner Joachim Hinrich. Boka er rikt illustrert av kunstneren Heinrich Hasselhorst.

I november 1863 gikk Vogts beretning fra ekspedisjonen som serie i Tromsø Stiftstidende.

Skonnerten Joachim Hinrich i storm underveis fra Jan Mayen til Island. (Fra Georg Berna og Carl Vogt: Nord-Fahrt entlang der Norwegischen Küste, Nordkap, den Inseln Jan Mayen und Island, auf dem schooner Joachim Hinrich.)

39

Adolf Nordenskiöld og Adolph Ebeltoft Advokat Adolph Ebeltoft i Tromsø og den svenske polarforskeren Adolf Nordenskiöld innledet i 1861 et nært og godt vennskap som fikk betydning for polarforskningen.

Nordenskiöld var nestleder på Otto Torells ekspedisjon til Spitsbergen i 1861. I forbindelse med forberedelsene til ekspedisjonen oppholdt Nordenskiöld seg i Tromsø i fire måneder, og Ebeltoft bisto Nordenskiöld i planleggingen.153 Da Ebeltoft giftet seg høsten 1861, var Nordenskiöld gjest i bryllupet, og Ebeltoft ble etter hvert fadder til Nordenskiölds barn.154 Ebeltoft ble Nordenskiölds agent i Norge, og han samarbeidet med ishavsrederne for å skaffe et egnet ekspedisjonsfartøy som ble ombygd etter Adolph Ebeltoft (t.v.) og Adolf Nordenskiöld. Ebeltoft var NorNordenskiölds spesifikasjoner. denskiölds agent og fortrolige venn. Han tilrettela Nordenskiölds (Ebeltoft, malt av F. Jensen, foto: Sveinulf Ebeltoft sto for utrustninger og polarekspedisjoner.

Hegstad, Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Nordenskiöld, skaffet mannskap til alle Nor- foto: Norsk Polarinstitutt.) denskiölds polarekspedisjoner helt til sin død i 1881. Ekspedisjonene til Nordenskiöld seilte ut fra Tromsø.155,156 Noe av Nordenskiölds suksess som polarforsker ligger nok i de grundige forberedelsene som ble gjort i samarbeid med Ebeltoft. Ebeltoft var resultatorientert og han hadde evne til teamwork. I likhet med Nordenskiöld hadde Ebeltoft en egen evne til å bygge relasjoner, og skaffet Nordenskiöld et dyktig mannskap blant ishavsfarerne.

Da han døde, skrev enken, Charlotte Ebeltoft, til Nordenskiöld og anbefalte den svenske polarforskeren å innlede et samarbeid med advokat og kjøpmann F. D. Mack i Tromsø.157 Adolf Nordenskiölds siste polarekspedisjon seilte ut fra Sverige i 1883, to år etter at hans venn i Tromsø var død. Men de norske ishavsfarerne som fulgte med Nordenskiöld nordover i 1883, var i sin tid blitt anbefalt av Ebeltoft.158 Ebeltofthamna på Spitsbergen er oppkalt etter advokat Ebeltoft.

40

«Skippere og Harpunere, der have Maanedspenge, tjener ganske godt ved Ishavsexpeditionere, men Mandskabet forøverigt opnaa i Gjenomsnit ikke mer en almindelig Matroshyre.»

1862

Fangstsesongen Tromsø sendte ut åtte fartøyer med en besetning på 108 mann til Ishavet. To nye fartøyer sluttet seg til flåten. Det var den lille jakta Speculationen på bare 10,5 tonn med et mannskap på sju, ført av norsk-finlenderen Jacob Mathisen, eid av kjøpmann Hillbert Pettersen, og skonnertbriggen Æolus på 61,5 tonn med et mannskap på 15, ført av Sivert Tobiesen.

Forlisene Tromsø og Hammerfest mistet hvert sitt fartøy dette året. Jakta Anna Louise, ført av Johan H. Henriksen, forliste ved Spitsbergen, men mannskapet berget seg og kom hjem med andre fartøyer.159 Det spesielle med hammerfestjakta var at dette var skuta som den engelske polarforskeren Sir James Lamont benyttet i 1859, og som førte til at han skrev bestselgeren Sommeren med sjøhester. Jaktfortellinger fra Svalbard 1859. Han beskrev Anna Louisa som «en særdeles stygg, klumpete, liten badestamp av en jakt på om lag 30 britiske tonn».160

Briggen Jan Mayen seilte inn i en storm underveis til fangstfeltet ved Jan Mayen i 1862. Skuta fikk skade på riggen og seilte til Hammerfest for reparasjon. Tegning av seilmaker Erik Junker i Hammerfest. (Fra Gunnar Isachsen: Fra Ishavet.)

41

Jakta Prøven av Tromsø, ført av Fritz Mack, forliste vest av Prins Karls Forland, og også dette mannskapet ble reddet og kom hjem med andre fartøyer. Forliset av Prøven førte til at kullet ble oppdaget på Spitsbergen, og er omtalt side 42–43.

Annet nytt fra Ishavet i 1862 Gode, gamle Danoline på 24 tonn hadde drevet ishavsfangst siden 1840-tallet.161 Dette året førte Jonas Jonassen jakta på håkjerringfiske. Mannskapet brukte selkjøtt som agn. Skuta var tilbake i september med beskjeden fangst, som besto av 15 tønner lever, 43 storkobbe og 8 reinsdyr.

Briggen Jan Mayen, ført av Johannes Haugan, seilte inn i en storm underveis til Jan Mayen-feltet. Forskipet ble presset inn i en svær brottsjø, og da skuta reiste seg opp av havet, knakk klyverbommen, og tverrstagene på formasta rev ned en del av riggen.

Skuta seilte til Hammerfest for reparasjon. Derfra dro Jan Mayen direkte til Spitsbergen, hvor de møtte jakta Ørnen (Joseph Lomijervi) av Hammerfest, som hadde tatt opp det forliste mannskapet fra Prøven. De forliste ble overførte til Jan Mayen.

Den 25. september var Jan Mayen tilbake og leverte fangsten: 40 reinsdyr, 184 sel, 49 tønner spekk og 20 kg ederdun. Inntektene dekket ikke utgiftene, og Jan Mayen ble avertert for salg, men ingen kjøpere meldte seg.162 Æolus seilte fra Tromsø direkte til Jan Mayen og var i fangst 23. april. Tobiesen snakket med flere skotske selfangere fra Peterhead, som hadde fanget mellom 3000 og 5000 selunger. Æolus, som bare fulgte iskanten, fikk lite fangst. Tobiesen seilte til Norskøyane på Spitsbergen, hvor fangsten fortsatt var laber. Men til alt hell, på hjemturen fant de en stor død hval drivende i sjøen. Hvalen ble slept til Bergsfjord i Vest-Finnmark, hvor mannskapet flenset skrotten. Spekket ble levert i Hammerfest, og turen ble til slutt lønnsom både for reder og mannskap.163 Lokalavisen skrev at «Skippere og Harpunere, der have Maanedspenge, tjener ganske godt ved Ishavsexpeditionere, men Mandskabet forøverigt opnaa i Gjenomsnit ikke mer en almindelig Matroshyre».164 Den 4. september var Speculationen tilbake fra Spitsbergen med 1 hvalross, 66 reinsdyr, 34 storkobbe og 80 kg ederdun.

For flåten hadde det vært en dårlig fangstsesong, og fartøyene gikk over i fraktefart utover høsten og vinteren. De fleste fraktet fiskeprodukter til Vestlandet og returnerte med salt, byggematerialer og tønnestaver. Et par fangstskuter ble lastet med sild til Holland.

Kullet blir oppdaget på Spitsbergen Dette året ble det gjort en viktig oppdagelse som fikk betydning for senere bosetning på Spitsbergen. Kullet ble oppdaget av harpuner Søren Zakariassen om bord i ishavsjakta Prøven av Tromsø. Fartøyet ble ført av Fritz Mack.

I midten av mai tok Prøven seg fram gjennom en råk i isen ved Norskøyane.

Det blåste friskt fra vest. Helt uventet førte strøm og vind et isflak i stor fart mot skutesiden. Kollisjonen var så kraftig at en eikeplanke i ishuden slo inn i garneringen og skuta ble lekk. Vest av Prins Karl Forland seilte fartøyet inn i et uvær med snødrev, 42

mens mannskapet sto ved pumpene. Mack mente at de skulle prøve å ta seg over til Norge for reparasjon, men ifølge loggboka om bord nektet mannskapet dette siden skuta var alvorlig lekk.165 Utenfor Cross Bay166 møtte de jakta Hammerfest, ført av Herman Lomijervi.

Lomijervi sa seg først villig til å føre mannskapet på Prøven til Hammerfest mot at han fikk tømme Prøven for redskaper, fangstbåter, mast, rigg og seil. Dette gikk Mack til slutt motvillig med på. Men neste dag hadde Lomijervi ombestemt seg. Han begrunnet avgjørelsen med at mannskapet hans mente at det ville ta for lang tid å returnere til Hammerfest, og at de ville miste viktig fangsttid. Dette førte til en amper stemning mellom mannskapene på Prøven og Hammerfest.167 Neste dag gikk mannskapet på Prøven om bord i briggen Jan Mayen av Tromsø.

Kaptein Mack bestemte seg for å bli på Spitsbergen. Han plukket ut fire mann, deriblant den 24 år gamle harpuneren Søren Zakariassen. Mack og karene hans rodde i land i Isfjorden for å drive fangst fra ei russisk fangsthytte ved Cape Boheman.168 De hadde med seg utstyret som ble berget under forliset: våpen, skipsur, fangstbåter, fangstredskaper og proviant. Resten av mannskapet ble fordelt på fangstfartøyene Ørnen, Jan Mayen, Speculationen, Martha og Æolus.

Styrmannen om bord i Jan Mayen lånte Mack en skipsovn som ble montert i hytta på Cape Boheman. En dag Zakariassen var ute og hugget brensel av drivved, oppdaget han et kullag i berget. Han tok øksa og hugget ut en del, tok kullet med inn i hytta og konstaterte at det brant godt.169 Nå var riktignok forekomster av kull på Svalbard allerede kjent, i alle fall av utenlandske ekspedisjoner. Britiske og nederlandske hvalfangere brukte kull allerede på 1600-tallet.170 I 1861 fant den svenske forskeren C. W. Blomstand kull i Kongsfjord,171 og den britiske polarforskeren James Lamont hadde fem år før Zakariassens funnet kull på Spitsbergen.172 Zakariassens oppdagelse kom til å få stor betydning fordi kommersiell utnyttelse skapte arbeidsplasser og la grunnlaget for bosetning på Spitsbergen.

Men det skulle gå 40 år før Zakariassen og andre så potensialet i Spitsbergen-kullet.

Mack, harpuner Zakariassen og de andre kom hjem med skonnerten Martha av Hammerfest. Det hører med til historien at tre år senere berget Søren Zakariassen hele mannskapet på Martha etter at skonnerten var gått ned.173

«Da Farvandet Nordover lod til at være aabent bestemte jeg mig til at gjøre et Forsøg paa at seile rundt nordom Nordostland.»

1863

Fangstsesongen En viktig begivenhet i 1863 vakte internasjonal oppmerksomhet og fikk stor betydning for fangstnæringen de neste 100 årene. Briggen Jan Mayen, med et mannskap på 24, ført av Elling Carlsen, seilte som første fartøy i historien rundt hele Svalbard.

Begivenheten førte til at fangstfeltet ble utvidet til også å omfatte Nordaustlandet.

Jan Mayen fikk storfangst på sin historiske rundseiling av Svalbard: 191 hvalross, 40 reinsdyr, 15 isbjørn, 556 sel, 20 kg ederdun og 124 tønner spekk. Fangsten ble stipulert til 4300 spesidaler.

43

Innredningen av en fangstskute med ruffen foran for mannskapet og lugarene bak for skipper og harpunerer. I rommet ballaststeiner og ferskvannstønner. Fangstskonnerten Æolus av Tromsø ført av Sivert Tobiesen. Illustrasjon fra 1861, utsnitt. (Otto Torells mappe, 1861 Centrum för vetenskapshistoria, Stockholm.)

Flåten i Troms økte til ti fartøyer med en samlet besetning på om lag 130 mann. De fleste satte seil for Jan Mayen før de satte kursen nordøst til Spitsbergen. Hammerfest sendte ut elleve fartøyer med en besetning på 108, som satte kursen direkte for Spitsbergen.174 Flåten fra Finnmark startet ikke fangst ved Jan Mayen før 28 år senere, i 1891.175 Tre nye fartøyer sluttet seg til flåten i Troms. Det var skonnerten Raduga, som kullhandler M. W. Holmboe hadde kjøpt i Russland. Fartøyet hadde seilt i fraktefart for Holmboe mellom Tromsø og Archangel før han utrustet henne for Ishavet. Fartøyet hadde et mannskap på ni og ble ført av Johannes Haugan.

De andre nykommerne var den lille jakta Lyngen på bare 10,5 tonn, med et mannskap på seks ført av finlenderen Mathis Orrava, og skonnerten Elvida Dorthea på 31,5 tonn med et mannskap på elleve ført av Johan Adrian Johannesen fra Balsfjord.

Johannesen eide også fangstskuta Elida. Han ble en kjent ishavsreder og en patriark i en stor selfangstfamilie. Elida ble ført av Johan Helstad.

Jakta Danoline tilhørte kjøpmann Rasmus Skancke i Tromsø og ble ført av Carl Johan «Janni» Aaström. Danoline seilte ut fra Tromsø den 31. mai direkte til Hornsund, hvor mannskapet jaktet reinsdyr før ekspedisjonen fortsatte nordover. Aarström var en av flere kvenske skippere i tromsøflåten som bodde i Alta.

Mytteri Et mytteri fant sted på Ishavet. Det skjedde om bord i skonnerten Æolus. Bråket startet allerede før avgang fra Tromsø den 4. juni da politiet førte fire mann om bord. Æolus var nettopp kommet fra finnmarksfiske, og var for sein til å nå fangsten ved Jan Mayen. Æolus seilte derfor nordover gjennom Hinlopen og sør langs Vest-Spitsbergen.

Skuta var heldig og fikk god fangst. Det ble lange økter med spekking og salting av skinn under Tobiesens harde disiplin.

44

Den 22. august, utenfor Hornsund, ba en av mannskapet, Jørgen Rasmussen, skipperen om å komme ut på dekket fordi noen ville snakke med han. Her ble Tobiesen omringet av en del av mannskapet, som fortalte at de nedla arbeidet med mindre han førte fartøyet rett hjem. Etter at Tobiesen hadde hatt et kort møte med styrmannen Hans Knudsen og harpunerene Kristoffer Lund og Johan Davidsen, ble det besluttet å avbryte fangsten. Den 5. september ankret Æolus opp i Hammerfest og politiet kom om bord og hentet mytteristene. Fangsten ble levert i Hammerfest.176 Dette var det første mytteriet som er kjent i den nordnorske flåten. Det kom til å gå 40 år før vi fikk et nytt mytteri om bord i ei fangstskute fra Nord-Norge, men da kom det til gjengjeld en hel serie.

Forlis Skonnerten Syttende Mai av Hammerfest med et mannskap på elleve, ført av Herman Lomijervi, forliste ved Daumannsøyra.177 Fartøyet lå på fangst etter kvithval ved innløpet til Isfjorden da skuta ble ført av strøm og is mot land, og den ble knust.

Mannskapet ble tatt opp av et fartøy, ble fordelt på flere skuter og kom trygt hjem.178 I slutten av september skrev avisen Tromsø Stiftstidende at man var blitt alvorlig bekymret for Mathis Orrava og mannskapet på jakta Lyngen, som ikke var kommet hjem. Kunne de ha blitt tvunget til å overvintre på Spitsbergen? Men den 14. oktober seilte jakta inn på havna «saa at dette Aars Spitsbergenfart herfra Stedet har vært fri for Forlis,» het det i lokalavisen.179 Den samlete fangsten levert i Tromsø ble stipulert til 12 940 spesidaler, mens den samlete verdien av fangsten fra Hammerfest utgjorde 16 984 spesidaler.

Den første omseilingen av Svalbard I 1863 ble Svalbard omseilt for første gang i historien. Denne bragden ble utført av Elling Carlsen og hans mannskap om bord i briggen Jan Mayen.180 Den 7. juli befant Jan Mayen seg nordvest av Prins Karls Forland med kurs nordover. Da fartøyet var nord av Spitsbergen, satte Carlsen kurs inn Hinlopen, som viste seg å være blokkert av is. Carlsen besluttet å fortsette østover, rundt og nordom Nordaustlandet. Her hadde ingen norsk fangstskute seilt før. Øst-Spitsbergen viste seg også å være blokkert av is, og Carlsen valgte derfor å føre Jan Mayen gjennom Hinlopen, som nå var blitt åpen, fra sør til nord.

På turen mente Carlsen å ha gjenfunnet Gilles Land (Kvitøya), selv om han ikke fikk det til å stemme med de nederlandske kartene. Carlsens observasjoner viste seg å være Kong Karls Land sett fra nord, og som han hadde observert fra sør i 1859.181 Den 20. august seilte Jan Mayen mellom Stans Forland (Edgeøya) og Ryke Yseøyane. Turen gikk videre sørover langs Sydostlandet (Torell Land) og Svalbard var omseilt for første gang i historien.

Den 3. september ankret Jan Mayen opp i Tromsø. Ekspedisjonen hadde vært en økonomisk suksess,182 men framfor alt utvidet den fangstområdet for flåten i nord til også å omfatte Nordaustlandet, og la samtidig grunnlaget for den videre utforskningen av Svalbard.

45

Ishavsfarerne 1859 −1909 er en bok om aktivitetene på

Ishavet i seilskutetiden, og bygger i hovedsak på ishavsfarernes egne beretninger i brev, dagbøker og skipsjournaler.

Andre viktige kilder er avisomtaler, seilingslister, tolljournaler og fangst- og forlisrapporter.

Dette er historien om de hverdagsheltene som hadde Ishavet som arbeidsplass for 100 til 150 år siden, og om fartøyene som førte dem nordover.

Dette var en periode i stor utvikling, hvor store deler av Arktis ble kartlagt. Vi følger utviklingen fra håndharpun til rifler med metallpatron, utvidelse av fangstområder fra Grønland i vest til Novaja Zemlja og Franz Joseph land i øst, overvintringene: Her er også historien om det store hamskiftet: overgangen fra ishavsfangst til selfangst.

Vi blir kjent med hva ishavsprodukter ble benyttet til, og hvordan råvarer ført inn av ishavsfarerne la grunnlag for industri i Europa.

Politiske konflikter, mytteri på fangstskuter, motsetninger og kamp mellom ulike næringsinteresser i Arktis blir belyst og dokumentert.

Boken inneholder også et stort personregister, med blant annet ishavsskipperne, harpunere, overvintrere og en oversikt over de fartøyene de seilte med fram 1909.

Kjell-G. Kjær forfattet i 2012 boka Tragedien i Svenskhuset sammen med Ulf Aasebø.

ISBN 978-82-8104-281-0

Orkana www.orkana.no