Jorda er en syndefull sang by Orkana

Timo K. Mukka

Jorda er en syndefull sang

ORKANA

Timo K. Mukka Jorda er en syndefull sang – En ballade Originalens tittel: Maa on syntinen laulu – Balladi © Timo K. Mukka, 1964 Utgitt etter avtale med Gummerus Publishers, Helsinki, Finland Oversatt av Mikael Holmberg Oversetter takker Yngve Astrup, Nils Isak Eira, Ragndi Holt og Anna-Kaisa Räisänen for hjelp i arbeidet med oversettelsen.

Boka er kjøpt inn av Norsk kulturråd

Omslagsillustrasjon: Gunhild Vegge og Lasse E. Kolsrud Forfatterportrett: Lehtikuva / NTB Sats: DesignBaltic Trykk: ADverts © Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-450-0 www.orkana.no post@orkana.no

FÃ&#x2DC;RSTE DEL

DEG SAVNER HJERTET MITT

Du, min elskede jord

min elskede strand gråt, du jord, gråt, du strand, over suset av natta – over duften av sarte blomster over begre av lav lyder som et hett skrik en sang mot himmelen Og de knelende mennene bøyer seg mot jorda og folder hendene sine i bønn til himmelens gud. Bønnen drar med sin tyngde hodene til mine menn mot jordas svettende skjød Du min elskede – gråt dine bitre tårer. Stille klager denne jorda mi denne jorda som har kjent støtet mot hjertet myrdet er kjærlighetens vaktsomme fugl myrdet, tatt av dage det vakre, varsomt skrittende dyret og i stedet har sorgen steget inn – – i det syke hjertet der tegnet til sangenes sanger står skrevet der er det nå midnatt. Gråt, du min elskede, fell hete tårer når sorgen er her fell dine bitre tårer når den kjære er fløyet Sorgen er kommet til myrenes forgråtte øyne og lykken har forduftet som røyk over grensen Mine menn roper gråtende ut en bønn denne bønnen som kvinnene mine faller på kne for å be

Å, store gud la det komme forfriskende regn hver dag i livet La mennesket forstå jordas kåte smerte forstå min blomstrende kjærestes sang synger sangeren der han ror i skodde over innsjøen La mennesket forstå denne viktige bekjennelsen Gud Gud i himmelen jeg bekjenner – et menneske er jeg ditt skamløse, elskede menneske, Gud … *** Et sted hvor skogen slutter, åpner det seg plutselig og overraskende ei vidstrakt myr, og bak den tilsynelatende endeløse myra reiser det seg, som over et hav, et lavt landskap med en kjede av grå åser. Deretter er det stadig nye myrer, søkk og urskoger, furuer som tørker på rot, råtnende vindfall, noen ganger stubber svertet av skogbrann, krokfuruer og valbjørker som ikke lar seg stable på lengden. Vinterstid beveger det lange, tunge nattemørket seg over landskapet. Om sommeren, under solas mange uker lange kretsløp, vokser ikke treet til – det vrir seg forknytt under sola. Et eller annet sted i våtmarkens fang er det et svartøyd tjern hvor vannet er kaldt og dypt, og i dvale selv om sommeren. En innsjø plasker mellom åsene mot sine strender av sand eller stein. Utmed strendene står dødt takrør som et blekt bånd, livløst stirrende mot himmelen. Litt lenger vekk fra stranda streber rekker av trær mot det grå skylaget; slanke furuer, mosegrodde innadvendte grantrær eller forvridde, hengende bjørker med mørk never, hvor bare en og annen flik lyser hvit. Noen dalsøkk er fjernt

fra bebodde områder, andre liknende landskap er nærmere menneskenes boplasser. Veien dit går fra et sted langs riksveien mot vestgrensa. Den går omveier rundt høydedrag, søker det laveste passet, unngår dype, risikable søkk med våtmark. Mellom åsene er det bygd ei grend på ei smal stripe langs vest- og sørstranda av innsjøen Siskonjärvi, Søstervann. Om høsten brer tåka seg over det stille vannet. Den beveger seg som små skydotter fra elvemunningen. Skyene eser og brer seg ut, og dekker snart hele sjøen. Midt i tåka beveger to robåter seg, den ene med to menn, den andre med en gammel kar og ei jente med kinn røde av den frostkalde lufta og med en tjukk ullgenser i mannsstørrelse på seg. Båtene beveger seg rundt hverandre, nærmere og nærmere, og mennene roper til gubben og jenta: – Håå! Fått noe fisk? – Fisk … – Njaa, knirker gubben fra aktertofta. – Ikke noe å skryte av. Vi var på vei bort alt … – Ja vel. – Gutta skal på hjemmebrenning! roper jenta og ler godt av sine egne ord. Mennene humrer. De ror nærmere for å se, og fra bunnen av båten plukker den gamle opp ei to kilos gjedde, som har fått nakken knekt bakover, slik at det hvite kjøttet synes under skjellene. – En sånn en … er ikke mye. – Nei. Vi får prøve dorgen … så får vi se … Mennene ror ut på sjøen, den gamle og jenta mot sørstranda. Den gamle, som har kledd på seg flere lag med bukser, fryser. Jenta ror med vante tak, kulda farger knokene hvite og huden rundt til blårøde flekker. – … faen så kaldt her. Må … hjem, klager den gamle til jenta, anspent av kulda.

Jenta svarer mumlende i den høye halsen på ullgenseren. Den gamle hører ikke hva hun sier. De ror til stranda og trekker båtstavnen opp mellom steinene. I strandkanten ligger råtne rester av fisk, kvalt og drept av vannet når råkene har frosset til og det er blitt tomt for luft under isen. Jenta hopper på strandsteinene for å varme seg og slår seg over de høye brystene for å få blodet til å strømme. Den gamle samler fangsten fra båtbunnen i ei bøtte. Så baner de seg vei inn i strandkrattet og derfra videre på krøtterstien, som går mot Mäkeläs gård. Den gamle knekker tørre kvister langs stien og roper etter jenta, som har gått fra ham og forsvunnet inn i buskaset i kanten av teigen. – Det kommer frost i natt! Frost …, sier jeg. Men stemmen til den gamle når ikke jenta. Fra Mäkelä hører gubben smellet av ytterdøra. Martta har rukket helt fram dit. Hun er ei merkelig jente, synes han, Martta, den yngste av sønnens barn, den eneste overlevende. Noen ganger herjer hun som en røyskatt i ei steinrøys, andre ganger er det uråd å få et halvt ord ut av de lukkede leppene. Også nå nylig, da de satt overfor hverandre i flere timer og fisket, hadde hun vært taus hele tida. Den gamle, som har begynt å fatte sin egen alderdom, hadde gjerne småpratet, men den eneste mulige samtalepartneren, Martta, snakker ikke ofte med bestefaren annet enn for å erte ham. Faren Juhani, de gangene han var hjemme, surmulte som regel i dystert lune, hvis han da ikke hadde fått tak i noe brennevin. Mange på samme alder som den gamle hadde alt ligget under torva i lange tider, de unge søkte seg til hverandre og brydde seg ikke om en muggen gammel gubbejævel. Ved enden av fjøset begynner brått den gamle, blinde og halte Panu å bjeffe mot den gamle. Gubben legger bunten med kvist inntil ytterveggen og styrter iltert bort til hunden.

– Hææ! Satans gamle blinde krøpling … ikke bjeff! Ditt fjols, jeg skal faen meg hente grima fra stallen og banke deg. Banke deg skal jeg, banke deg, helvete! Banke … hah! Etter å ha slått hunden en stund snur gubben og går over tunet mot stua. Han smeller sint døra etter seg, uten å huske at de andre alt sover. Fra trappa, over det sammenraste fjøstaket, kan en se tåka bevege seg over sjøen. Den sklir over det stille vannet, strekker seg uten motstand mot de smale, karrige strandengene og legger seg over skråningene. Fra tåka kan en høre knirket av årer, og stundom et høyere uttalt ord eller en sangsnutt. Bygda sover. Mäkeläs firkantede gårdsplass skråner bratt mot sjøen. Mot nord og vest er den avgrenset av et lavt fjøs, formet som en vinkelhake. På østsiden står en liten svart sauna, i sør våningshuset – litt høyere enn fjøset og badstua, og femten meter langt. Bak fjøset, i retning innsjøen, ligger to smale, lange teiger, hvor høyet nylig er slått og lagt i låven, som en kan se i enden av teigene. Fra tunet kan en kjøre rett ut på jordet gjennom den midtre delen av fjøset. Nå om høsten er hestekjerra satt bak fjøset, sleden venter i fjøsgangen på snøens ankomst, og på tunet, lent opp mot ytterveggen, står tømmersleden. Ved siden av den står en annen slede, utlevd og til dels ødelagt. Mellom meiene dens, ved enden av fjøset, legger den gamle, blinde hunden seg til rette i halmen sin, klynker svakt, kryper sammen og prøver å få sove. *** Om morgenen, når folk i de andre stuene i grenda fortsatt sover, stiger allerede en tjukk, gulaktig strime røyk opp av pipa på dette huset. De våkner tidligere her enn hos andre i bygda Siskonranta, Søsterstranda.

Da klokka er bare rundt fem, lusker den gamle allerede i halvmørket inne i huset og banner for seg selv mens han leter etter kniven sin. Han finner den i bukselomma, hvor han har glemt den igjen kvelden før. I det nordvestre hjørnet av stua klakker en eldgammel klokke. I senga sover Juhani-far og Alli, som er helsesvak og krøket av sykdom, i kammerset Martta. – Stå opp! Håå! Opp, opp … Gamlefar rister den nakne skulderen til jenta. Martta sover naken, dekket av et tynt laken. Musklene, utslitte, ømme og stive av roingen, har slappet av i den dype søvnen. – Stå opp, for satan … jeg har allerede kokt kaffe også! roper gamlefar i øret på jenta. Martta ligger urørlig en stund og venner seg til ikke å sove. Så står hun brått opp, sparker sengeteppet ned på gulvet, og går forbi den gamle mens hun klør seg på brystene. – Hah! Jeg stenger deg inne hvis du ikke slutter å sove naken, for faen, freser gamlefar, fortørnet, mens han går til dagligstua for å finne et fat. Fra døra ser han med smale øyne mot Martta, uten å forstå at jenta gjør narr av ham. Han går ut og setter seg på benken ved brønnen for å rense fisk. Den senete hånden hans fryser i det kalde vannet, som fiskene har ligget i over natta. Ferdig med kaffen går Martta forbi den gamle med gyngende bakdel og melkespann i hånden. – Skal vi på fisketur i natt igjen, bestefar? roper hun. Gubben hogger kniven i benken og skal til å svare, men Martta har alt gått inn i fjøset og stengt døra etter seg. – Kan være det samme … en veit likevel ikke om en får fisk … Juhani-far kommer ut på gården, og gamlefar sier til ham: – De Lantto-gutta så ut til å dra ut og dorge sist natt, de også. – Ja vel. Ikke garn? – Nei.

– Det er nå blitt lite fisk de siste åra. En får ikke fisk til å steike engang, fortsetter gubben. – Ja. – Kaldt er det blitt nå også … Juhani-far rusler bort. Gubben kutter sint hodet av en abbor og hiver den hodeløse fiskekroppen i fatet. Over grenda svever nå røyken til de tidligst våkne, som tynne striper i den fullstendig stille lufta. I Mäkeläs fjøs melker jenta to kyr. Hun snakker til ei av dem, Stjerna, som nylig har fått en kalv, men den er blitt solgt rett etter kalvingen. – Så, så, stakkars Stjerna … tok de kalven fra deg. Nei og nei … Kua svinger på bakparten. Melka klinger og surkler mot kanten av spannet. – Stakkars Stjerna. Har ikke noen kalv lenger … ai ai. Da jenta har melket ferdig, tatt melka inn og silt den, tar hun ei fiskestang fra kroken og løper langs kanten av teigen ned til stranda. Grålysningen har nådd over åskammen, fra grenda høres skrålingen til Kurki-Pertti på tunet hans, en kraftig stemme, som kan lyde lenge i ett strekk. På gårdsplassen til Pouta ser en husbonden og Kulkuri, Lofferen, reparere en slede. Martta har på seg genseren til Juhani-far og de godt lappede gummistøvlene, som ble tatt med hit noensteds fra for mange år siden, under krigen. Hun sitter på en stein og rører med beina i det kalde vannet. En tynn tåke svever fortsatt over vannet og oppløser seg nærmere stranda. Småmortene napper i kroken – jenta drar den opp av og til, forgjeves, fiskene er så små at de ikke kan gape over marken. Så lar hun kroken være. Den kuleformede duppen, skåret ut av bark, flyter i land, setter seg fast og duver mot en stein. Av og til svømmer en stim av småfisk dit for å nappe i marken. Det kalde, stille vannet får jenta til å fryse på beina selv gjennom støvlene. Over tåka avtegner de høye, halvannen etasjes

husene til Pouta og Outakota seg mot himmelen. Ute på sjøen gauler noen en gammel sang. Stemmen til Kurki-Pertti blir brutt, og han lytter stille.

angen er født den gang i sangerens bryst da tåka har ligget tung på innsjøens bølger en gang er hjertet til sangeren blitt fylt av smerte en vakker, vennlig sang har sangeren en gang sunget for lenge siden har den gråtende beveget seg i disen og skjelvende i sorg og pine har jorda tatt den til seg Sangen har den vakre jorda skjult dypt under torva, syk av sorg og i tåka gråter sangerens syndige, syndefulle sang Når vinden folder vannet i sjøen min til hundre, hundre bølger som glir mot stranda og synker tilbake i sjøen Når på høstens myrer de brunstige simlene og reinsbukkene synger sine kjærlighetssanger i vindens øre da, min kvinne, vil du motta min sang som en kjærlig bølge i fanget av din sjel Med selsomt skjelvende hjerte gir jorda, min elskede, sin kjærlighet til sangen … ***

Ved siden av veien, der den passerer Alatalo og Kurkelainen, er det en danseplatting. Natta er mørk, men et stort bål tent ved siden av kaster sitt rødlige lys på plattingen, på de dansende og på de gamle bestemødrene, som sitter på benker rundt og ler tannløst av ungdommene. Natta er kald – kvinnene strammer knutene på skautet. En grammofon spiller skurrende de samme platene igjen og igjen. Når slåsskampen begynner, lukker bestemødrene øynene og vil ikke se, men Liisa Alatalo roper: – Herre Jesus … Kristus … nåde over mannen … Den lange skikkelsen til Kurki-Pertti svaier på plattingen – han prøver å få en partner for seg selv og komme seg unna slåssingen, men jentene snur ryggen til ham. Da hopper drengen til Pouta, Lofferen, inn på plattingen i noen få sprang og slår til Pertti i siden med knyttneven. Iitori Lantto kjemper seg ut av forsamlingen, stikker kniven i ryggen på Lofferen, én gang, to ganger, og gir seg til å løpe vekk. Jentene trenger seg sammen i hjørnet av plattingen, hylende og skrikende. – Hvem slo? Hvem var … hva …? – Hooo-iii … karen dør for faen … Igjen midt på plattingen er bare Lofferen, som trekker sine siste åndedrag, og Kurki-Pertti. En liten stund er alt stille, ingen snakker, ingen legger noen ny plate på grammofonen, så remjer Antti Lantto med fortvilet stemme: – Iitori … ikke stikk av! Det nytter ikke, nytter ikke. Og jævla kjerringer, dra vekk herfra … Kurki-Pertti bærer den døde Lofferen vekk fra plattingen, Armas Outakota kommer ham til unnsetning, de bærer liket til Poutas hus og banker med knokene på vinduet. De legger liket i forstua. Inne i stua blir en oljelampe tent, og husbonden kommer ut. – Fytte faen … gisper den unge husbonden Martti, men strammer seg straks opp igjen etter overraskelsen.

– Helvete! brøler han. – At dere har drept han! Hva bærer dere han hit for … han er ikke min. Kurki-Pertti står brydd foran ham. Det er knapt nok han skjønner hva husbonden på Pouta sier. Fylla virvler som damp rundt bevisstheten hans og blander tankene sammen. Likevel klarer han å si: – Det er jo her han har bodd … hva? Pouta svarer ikke. Han bøyer seg inntil liket, snur det på magen og studerer den lyseblå genseren, flekket av blod. – Ble han stukket flere ganger? – Veit ikke. Det gikk så fort … så han ikke ordentlig heller … Munnvikene til Kurki-Pertti fortrekker seg i vemmelse. Pouta lyser med lykta på ansiktet hans og stirrer lenge på de fregnete kinnene og fargeløse øynene. – Var det du som stakk? – Nei. – Hvem? Pouta ser mot Armas Outakota, som står bak Kurki-Pertti, liten og uanselig. – Hvem? spør han. – Lanttos Iitori …, prøver Armas å si med flat, uberørt stemme, men rystelsen får stemmen til å skjelve. – Ja vel. Jeg henter politiet i morgen. Det vil ikke hjelpe nå … kanskje gir de meg skylda. Det var vel vitner der? Kurki-Pertti nikker. Da de har gått, undersøker Pouta den dødes ansikt i skinnet fra lykta og brer en presenning over liket. På plattingen har noen veivet i gang grammofonen til å spille igjen, men de dansende fordufter raskt, hver og en til seg. Bare Antti Lantto, den litt enfoldige broren til Iitori Lantto, sitter ved det døende bålet og gråter.

Samme natt kommer Aino Liinunkorpi til Mäkelä. Hun er en løsaktig kvinne, som bor i ei skrøpelig hytte i utkanten av bygda, og har klart å skaffe seg en ungeflokk på et halvt dusin, enda hun er ugift. Forsiktig famler hun etter dørhåndtaket i forstua, finner det endelig og åpner døra. Juhani-far og gamlefar sitter ved hver sin ende av bordet, foran seg har de hver sin kopp med hjemmebrent. Gubben forteller minner for Juhani-far, som likevel ikke hører etter. Alli ligger og snufser i senga, sint over drikkingen til mannen sin. Martta er på dans. Nå og da hever gubben stemmen og roper, så også Alli skal høre det inne på kammerset: – Hva slags kone var det du fant deg, Jussi? Holder leven hvis du tar deg så mye som en dråpe gledesdrikk. En sånn sutrekopp tok du, stilige karen. Ja! Like pen er du som du er dum! Dårlig kone … Når skrittene til Aino høres fra forstua, rykker de to mennene til. Aino kommer ikke inn, men klager fra døråpningen: – Herregud, Jussi-far … kua vår kalver. Hun har fått kalven gærne veien. Jeg dro rett til deg. Kan jeg få hjelp? Juhani-far reiser seg ved enden av bordet. – Så det er hastverk? – Herregud, ja! De forter seg gjennom bygda til den lave Liinunkorpi-stua. Fjøset er falleferdig, med torvtak, og fra døras overligger drysser det biter av tørr veggmose ned i nakken. Kua ligger på plankegulvet og brøler av smerte. Hele natta prøver Juhani-far å redde den. Det finnes ingen annen mulighet enn å dele opp kalven inni kua. Dagen gryr allerede, når han trekker de blodige hendene ut av kua og legger det siste stykket oppkuttet kalv på en papirsekk på fjøsgulvet. Aino brister i gråt. Hun gråter fortsatt da de har gått inn, og hun koker kaffe. Barna sover på gulvet, mellom reinsdyrskinn

og klesbylter. Juhani-far og gamlefar drikker kaffen sin i taushet. Da de skal til å gå, spør Aino med forsiktig stemme: – Du, Jussi-far … hvordan skal jeg betale … hjelpa … bryet? Hun prøver å si noe med øynene, legger hånden oppå en kaffekopp og senker blikket. Det skjelver i de slappe kinnene. – Nei … når noe sånt som dette skjer, trenger en ikke å betale, sier gamlefar, avvergende. Juhani-far vifter med hånden. – Nei! – Jeg ville selvfølgelig ha gjort alt …, mumler hun. De har kommet seg ut i forstua når gamlefar snur, åpner døra og fester blikket på Aino. – Juhani-far har kjerring, han. Så kanskje kunne jeg da … hæ hæ … – Oi, oi … er han sånn en hannhund fortsatt, ler Aino og stryker seg over hoftene. Morgenen er kommet. Røyken stiger fra pipene. Kona på Kurkelainens er i ferd med å hente vann på tunet. – Hvor er det dere kommer fra så tidlig, roper hun. Juhani-far later som om han ikke hører. Gamlefar, derimot, stopper. Han går til brønnen og tilbyr seg å hjelpe til med å bære vann. Anna Kurkelainen er ei rund, blid dame, med en mann som driver og fløter og måler tømmer i skogen sommer som vinter, og nesten aldri er hjemme. – Det var ei ku som holdt på å dø på Liinunkorpi … Jussi-far og jeg fikk redda livet dens … Kona inviterer gamlefar på morgenkaffe. – Vi fikk kaffe hos Aino, begynner han, men stolprer likevel inn i stua og setter seg på enden av benken. Der sover Pertti, med skjorta flekket av blod. – Ser ut som han har slåss på dansen, gjetter gubben.

– Veit ikke. Han kom på natta. Han ser i hvert fall hel ut sjøl. Han har visst noe på gang med deres Martta. Ja ja. Fester på låven gjør de natta lang, jeg liker det … – Ja ja …, sier gubben også. Han drikker den ene koppen kaffe etter den andre, snur så koppen opp-ned og stikker en sukkerbit mellom leppene. Pertti sover fortsatt og drømmer, mumler og rykker med hånden. – Flott jente er hun, Martta … svært vakker. Er vel ikke noe å utsette på henne ellers heller. Jeg ser gjerne at Pertti gifter seg med henne … – Bare bra, det! Øynene til gamlefar er søvntunge. Han går hastig resten av veien til Mäkelä, sparker i forbifarten til Panu, som sitter ved enden av fjøset og klør seg i pelsen, og går inn i stua. Han legger seg til rette på benken ved grua, men selv om han er trøtt, kommer ikke søvnen. Juhani-far snorker på kammerset, og i senga inntil døra sover Martta. Alli prøver å vekke jenta, ergerlig freser hun: – Opp med deg! Hva er det som får deg til å sove sånn … hvem er det du har rota med i natt? Jeg må gjøre alt arbeidet, sjøl om det er et voksent menneske til i huset. Sover dagen lang … – Og hvor har dere dauskrotter vært hele natta, snerrer hun til gamlefar. Han brister ut i latter, sutter på barten sin og sier, etter først å ha ventet en god stund: – Liinunkorpis Aino kom på natta og ba om hjelp med kalving ... Alli stanser foran gamlefar. – Kalving, altså! – Kalving, ja. Vi redda den jævla kua der … ville ha dødd ellers. – Hva? – Kua. Jeg og Jussi-far hjalp til med kalvinga der …

Ungjenta Martta bor i ei bygd ved en innsjø i finske Lappland. Hun opplever sin seksuelle oppvåkning en høst på slutten av 1940-tallet, og trekkes særlig mot Oula, en reindriftssame med rykte for å være en som bruker kvinner. Dårlig rykte får Martta også, særlig når det viser seg at hun er gravid. Sladderen går, skinnhelligheten har gode kår og manifesterer seg særlig i en predikant som kommer til bygda, refser folket for det syndefulle livet de lever, og misbruker Elina, Marttas venninne. Timo K. Mukka skrev debutromanen sin da han var bare tenåring, og brukte sitt eget oppvekstmiljø som utgangspunkt. Den ble utgitt første gang i 1964 og beskriver et samfunn hvor menneskene undertrykker hverandre med vold, hån og sladder, søker forløsning fra angst og smerte gjennom alkoholmisbruk eller religiøs ekstase, men når det kreves, likevel er i stand til å vise hverandre medmenneskelighet og omtanke. Historien blir fortalt i prosaform, men blir brutt opp av dikt, som i sitt eget, drømmeaktige språk varsler om skjebnen som venter Martta og Oula.

ISBN: 978-82-8104-450-0

ORKANA