Journalistikk profesjon og endring

Paul Bjerke, Birgitte Kjos Fonn og Birgit Røe Mathisen (red.)

JOURNALISTIKK, PROFESJON OG ENDRING Orkana Akademisk

Paul Bjerke, Birgitte Kjos Fonn og Birgit Røe Mathisen (red.)

Journalistikk, profesjon og endring

Boka er utgitt med støtte fra Høgskulen i Volda, Nord universitet, OsloMet – storbyuniversitetet, Pressens Faglitteraturfond (PFF) og Stiftelsen Fritt Ord. Illustrasjoner: Høydare design og illustrasjon Sats: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija

© Orkana Akademisk 2019 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 9788281043589 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold Forord.............................................................................................................................. 9

Del I: Profesjon og landskap Kapittel 1: Introduksjon til Journalistikk, profesjon og endring 13 Birgit Røe Mathisen, Paul Bjerke og Birgitte Kjos Fonn Sammendrag........................................................................................................................13 Hva er journalistikk?............................................................................................................16 En historisk bestemt virksomhet..........................................................................................18 Yrkesrolle.............................................................................................................................20 Er journalistikken en profesjon?...........................................................................................21 Tillit....................................................................................................................................25 Grensedragningene mot andre – boundary work og jurisdiksjon..........................................26 Journalistikk i endring.........................................................................................................27 Dommedag eller nye muligheter?.........................................................................................30 Journalistiske «motbevegelser»..............................................................................................32 Spenning mellom bekymring og håp...................................................................................33 Om boka.............................................................................................................................34 Referanser............................................................................................................................37

Kapittel 2: McManus revisited – 25 år etter

43

Paul Bjerke Sammendrag........................................................................................................................43 Investormarkedet.................................................................................................................46 Annonsemarkedet................................................................................................................48 Lesermarkedet......................................................................................................................52 Kildemarkedet.....................................................................................................................55 Arbeidsmarkedet..................................................................................................................57 Diskusjon............................................................................................................................58 Referanser............................................................................................................................63

Kapittel 3: Langt mer enn Akersgata – et nytt landskap tar form

65

Birgitte Kjos Fonn, Paul Bjerke, Anders Graver Knudsen og Birgit Røe Mathisen Sammendrag........................................................................................................................65 Mangfold og bekymring......................................................................................................66 Samfunn, kultur og kritikk..................................................................................................68 Mer enn Akersgata...............................................................................................................69 Lokalavisene........................................................................................................................71 Hyperlokale medier.............................................................................................................72 Fagpressen...........................................................................................................................73 Hva med kulturtidsskriftene?...............................................................................................76 Andre nyetableringer...........................................................................................................80 Journalistene i det nye landskapet........................................................................................81 Politiske publikasjoner.........................................................................................................82 Finansieringskilder i endring................................................................................................84 Konklusjon..........................................................................................................................86 Referanser............................................................................................................................88

Del II: Profesjon og strategi Kapittel 4: Redaktørens makt og avmakt

93

Turid Borgen Sammendrag........................................................................................................................93 Den usynlige redaktørrollen.................................................................................................95 Framgangsmåte og grunnlag..............................................................................................100 Redaktøren og journalistene...............................................................................................101 Redaktøren og konsernet...................................................................................................104 Redaktøren og direktøren..................................................................................................108 Konklusjon........................................................................................................................111 Referanser..........................................................................................................................113

Kapittel 5: Journalistikk og reklame: Hvor klart må «det klare skillet» være? 117 Svein Brurås Sammendrag......................................................................................................................117 Grenseoppgangen..............................................................................................................119 Tekstreklame og innholdsmarkedsføring............................................................................120 Studien..............................................................................................................................121 PFU-saker før 12. juni 2015..............................................................................................122 Endringen..........................................................................................................................123 PFU-saker etter 12. juni 2015...........................................................................................125 Egenreklame og sponsing...................................................................................................128 Innholdsmarkedsføring......................................................................................................129 Avslutning og konklusjon..................................................................................................134 Referanser..........................................................................................................................137

Kapittel 6: Objektivitet og politikk

139

Paul Bjerke og Birgitte Kjos Fonn Sammendrag......................................................................................................................139 Det profesjonelle grunnlaget..............................................................................................143 Nyhet og kommentar.........................................................................................................147 Globalisering og polarisering..............................................................................................150 Elitesynspunkter................................................................................................................157 Venstrevridd eller «Venstre»-vridd?.....................................................................................159 Avsluttende bemerkninger.................................................................................................161 Referanser..........................................................................................................................162

Kapittel 7: Journalistikk som «faktasjekking»

167

Sigurd Allern Sammendrag......................................................................................................................167 Fakta, «alternative fakta» og løgn.......................................................................................170 En internasjonal reformbevegelse.......................................................................................173 Faktasjekking på norsk.......................................................................................................176 Faktasjekking som sjanger..................................................................................................180 Faktasjekkingens styrker og dilemmaer..............................................................................183 Referanser..........................................................................................................................186

Del III: Profesjon og praksis Kapittel 8: Samfunnsoppdragere og servitører

191

Karianne Sørgård Olsen Sammendrag......................................................................................................................191 Det vanskelige kinderegget: lokal, profesjonell og digital....................................................193 Teori og metode.................................................................................................................195 To idealtyper i en digital brytningstid................................................................................196 Idealtype 1: samfunnsoppdrageren.....................................................................................197 Idealtype 2: servitøren........................................................................................................202 Avsluttende betraktninger..................................................................................................209 Referanser..........................................................................................................................212

Kapittel 9: Snakker journalister fortsatt med folk?

217

Hege Lamark og Lisbeth Morlandstø Sammendrag......................................................................................................................217 Deprofesjonalisering..........................................................................................................219 Lokaljournalistisk dreining................................................................................................222 Data og framgangsmåte.....................................................................................................223 Kjedelige innedager og ute-i-felten-følelse..........................................................................225 «Litt sånn nærhet».............................................................................................................227 Nærhet og tillit..................................................................................................................229 Verdien av nett og telefon..................................................................................................232 Hindringer og mulighetsrom.............................................................................................233 Oppsummering.................................................................................................................236 Referanser..........................................................................................................................238

Kapittel 10: Frilansjournalister i spennet mellom profesjonsideal og kommersielle hensyn

241

Birgit Røe Mathisen Sammendrag......................................................................................................................241 Frilanser, midlertidig ansatt eller entreprenør?....................................................................243 Arbeidsliv i endring...........................................................................................................244 Mellom frihet og utrygghet................................................................................................246 Grunnlag og framgangsmåte..............................................................................................248 Høy utdanning, lang erfaring.............................................................................................249 Profesjonelle og entreprenørielle ferdigheter.......................................................................249 Frilans foran midlertidighet...............................................................................................253 Autonomi og faglig fordypning..........................................................................................254 Innhold, penger og profesjonelle etiske vurderinger...........................................................256 Konklusjon........................................................................................................................258 Referanser..........................................................................................................................261

Kapittel 11: Er Helge Lurås journalist?

En analyse av Resetts publiseringspraksis

265

Paul Bjerke, Idar Flo og Birgitte Kjos Fonn Sammendrag......................................................................................................................265 Definisjon av «journalist»...................................................................................................266 Resett som case...................................................................................................................268 To ukers nyhetsdekning.....................................................................................................269 Trine Skei Grande-saken....................................................................................................275 Omvendt kjønnsdiskriminering?........................................................................................276 Resett og presseetikken.......................................................................................................278 Amatørkampanje?..............................................................................................................282 Oppsummering og drøfting...............................................................................................284 Referanser..........................................................................................................................286

Del IV: Profesjon og framtid Kapittel 12: En svekket, men gjenstridig profesjon

291

Paul Bjerke, Birgitte Kjos Fonn og Birgit Røe Mathisen Sammendrag......................................................................................................................291 Svekket tillit?.....................................................................................................................293 Boundary work – grensedragninger...................................................................................295 Nye former........................................................................................................................296 Dommedag eller muligheter – bekymring eller håp?..........................................................299 Arbeidsvilkår og kollektiv identitet....................................................................................302 Mangfold og fellesgode......................................................................................................305 Kan en svekket profesjon være bra?....................................................................................306 Referanser..........................................................................................................................309 Om forfatterne.............................................................................................................................................................................. 311

Forord Denne boka er blitt til på tvers av institusjoner og geografi. Vi er tre redaktører som arbeider ved tre ulike institusjoner for medieforskning og medieutdanning, tre forskjellige steder i Norge. Felles for oss er interessen og engasjementet for journalistikk som fag og profesjon, knyttet til både forskning, undervisning og den erfaringen vi har som utøvende journalister gjennom mange år. Vi har hatt fruktbare samarbeid i prosjekter tidligere, er aktive medlemmer i journalistikkdivisjonen til Norsk medieforskerlag, og det var gjennom dette faglige møtepunktet ideen til boka ble videreutviklet. Gjennom Medieforskerlaget hadde vi også kjennskap til flere kolleger som arbeidet med prosjekter og tekster som ville passe inn i vår bok. Det resulterte i et interessant, utviklende og givende samarbeid gjennom over to år, som i tillegg har vært særdeles hyggelig.

Det er mange som fortjener takk for å ha bidratt til at prosjektet ble realisert. Denne boka hadde ikke vært mulig uten økonomisk støtte fra flere hold. Både Pressens Faglitteraturfond (PFF), Fritt Ord, forskningsutvalget ved fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord universitet, Høgskulen i Volda og Forskergruppen Index ved OsloMet har bidratt med støtte til trykking. PFF har også bidratt med skrivestøtte, og FOU-tid ved de forskjellige institusjonene har også bidratt til å gjøre boka mulig. Takk til alle støttespillere og økonomiske bidragsytere.

Boka er en antologi, med tekster fra i alt elleve journalistforskere ved fem forskjellige institusjoner. Vi vil rette en takk til alle bidragsytere. De ulike kapitlene drar veksler på flere forskningsprosjekt. Flere av prosjektene er også basert på intervjuer, og vi takker alle informanter som har stilt opp i de respektive bidragene. Takk også til Hege Iren Frantzen, leder av Norsk Journalistlag, som stilte opp til intervju med redaktørene – dette er brukt i innrammingen av boka, altså innledningskapitlet og avslutningskapitlet.

Vi ønsker også å rette en stor takk til den anonyme fagfellen for gode og konstruktive kommentarer, og ikke minst til forlagsredaktør Elisabeth Johansen i Orkana Akademisk for grundig lesing, tålmodighet og gode kommentarer underveis – og for et hyggelig samarbeid.

Volda/Oslo/Bodø november 2019 Paul Bjerke Birgitte Kjos Fonn Birgit Røe Mathisen 9

Del I

Profesjon og landskap

12

Kapittel 1

Introduksjon til Journalistikk, profesjon og endring Birgit Røe Mathisen, Paul Bjerke og Birgitte Kjos Fonn

Sammendrag I dette innledningskapitlet drøfter vi de tre sentrale begrepene journalistikk, profesjon og endring, og legger det teoretiske grunnlaget for resten av boka. Journalistikken er ikke en klassisk profesjon på linje med eksempelvis medisin og jus. Like fullt har journalistikken mange profesjonstrekk, ikke minst knyttet til samfunnsoppdrag og etikk samt rollen som forvalter av kunnskap og offentlig samtale – dette karakteriseres som journalistikkens institusjonelle rolle.

Situert mellom demokrati og marked er imidlertid journalistikk en profesjon preget av høy grad av usikkerhet. Raske teknologiske endringer utfordrer profesjonsutøvelsen, det tilnærmede informasjonsmonopolet journalistikken har hatt forvitrer, og andre aktører tar en sentral plass i samfunnskommunikasjonen og utfordrer vår oppfatning av hva som er journalistikk og hvem som er journalister.

De økonomiske rammevilkårene skaper mye usikkerhet. Når både formidlingsmonopolet og portvaktfunksjonen svekkes, blir også skillet mellom journalistikk og ikke-journalistikk svakere.

13

Journalistikken og de uavhengige, redigerte mediene befinner seg midt i en historisk avgjørende tid. Slik innleder Mediemangfoldsutvalget sin rapport fra 2017 om det norske mediemangfoldet. Utvalget er bekymret for at journalistikken er under så sterkt press at den ikke lenger kan fylle sin rolle som infrastrukturen i folkestyrets offentligheter: Store strukturelle endringer forårsaket av den globale konkurransesituasjonen, den teknologiske utviklingen og mediebrukernes adferd medfører at det akkurat nå ikke finnes bærekraftige forretningsmodeller for å finansiere betydelige deler av den samfunnsviktige norske journalistikken (NOU 2017: 7, s. 9).

Nyhetsmediene har en sentral demokratisk rolle knyttet til informasjon, debatt og kritikk. Men både økonomi, teknologisk utvikling og nye brukermønstre endrer og utfordrer journalistikken. Annonsørene forsvinner og mediene taper inntekter. Det er selve den tradisjonelle forretningsmodellen til nyhetsmediene som utfordres. Dette betegnes som en mediekrise, med både finanskrisen i 2008 og den teknologiske utviklingen som baken­ forliggende årsaker. Journalister har ikke lenger det som var et tilnærmet formidlingsmonopol for nyheter og debatt; hvem som helst kan ytre seg gjennom for eksempel blogger og sosiale medier, uten redaksjonene som portvakt. Skillet mellom journalistikk og andre former for innholdsproduksjon er blitt mer utydelig; innhold som content marketing og informasjon ligner journalistikk i formen, men er produsert med andre formål.

Mediekrisen har også ført til oppsigelser og nedbemanninger i redaksjonene. Mange har derfor stilt spørsmål ved om journalistikken vil overleve – og i alle fall hvilke konsekvenser endrede rammevilkår vil få for dens rolle i samfunnet. Derfor er det også mer relevant enn noensinne å studere journalistrollen, ifølge journalistikkforsker Thomas Hanitzsch (2018, s. 43): «We live in a time when journalism’s identity is existentially shaken and journalistic ideals have become more ambivalent and liquid.»

Mediekrisen opptar både medieforskere og medienes aktører og er et sentralt tema i offentlig debatt.1 De siste årene er det publisert en rekke bøker internasjonalt om journalistikk med prefikset «re» i tittelen: rethinking (Peters og Broersma, 2017, 2013), re-inventing (Waisbord, 2013), Se blant annet «Når grunnmuren faller», Nordlys 4. mai 2016, https://nordnorskdebatt.no/article/grunnmuren-spekker, lest 1. juli 2019, og «Frykter fremtiden – krever krisetiltak for norske medier», Journalisten 6. mai 2019. Lest 6. mai 2019.

1

14

revisioning (Allan, 2013) og re-examining (Eide mfl. 2016) er noen eksempler på det. Ord som endring eller change er også sentrale tittelord: Changing Journalism (Lee-Wright mfl., 2012) og Journalism in Change (Nygren og Dobrek-Ostrowska, 2015). Med andre ord ser vi en oppblomstring av litteratur som diskuterer hvordan journalistikken møter de endringene og utfordringene den står overfor. Denne boka føyer seg inn i rekken. Hensikten vår er å belyse noen sentrale utfordringer journalistikken støter på og å utforske hvordan disse møtes, og da med et grunnleggende norsk utgangspunkt.

Vi er opptatt av journalistikken som profesjon og fag, mer enn mediebransjen. Utfordringer og endringer påvirker hele det journalistiske feltet, og har betydning for journalister som jobber i alle typer medier. Alle profesjoner har indre spenninger og består av ulike posisjoner det er knyttet ulik symbolsk kapital og makt til. Jan Fredrik Hovden (2008) beskriver journalistikken som et sosialt lagdelt felt, der noen deler har høy sosial, eller journalistisk, kapital, mens andre deler har mindre. I det kartet han tegner opp, beskrives frilans- og lokaljournalistikk som de delene med lavest journalistisk kapital. Karin Wahl-Jørgensen og Thomas Hanitzsch (2007) påpeker at journalistikkforskningen tradisjonelt har vært veldig fokusert på de store riksmediene, og de nevner spesifikt lokaljournalister og journalister utenfor redaksjonene som to grupper det er forsket lite på. Her har det riktignok skjedd endringer. Lokaljournalistikken har fått økende oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt (Mathisen og Morlandstø, 2019; 2018; Olsen, 2018; Sjøvaag, 2018; Waschková Císařová, 2017; Hess og Waller, 2017; Engan, 2016; Nielsen, 2015; Nordicom Review Special Issue 2, 2019). Det samme gjelder frilansjournalister (Knudsen og Mathisen, 2019; Mathisen 2018; 2016; Cohen, 2016; Gollmitzer 2014; Edström og Ladendorf, 2012), og journalistiske gründere, blant annet i form av nye, digitale nyhetsprodusenter (Bjerke og Halvorsen, 2019, Iversen, 2017).

Det journalistiske feltet er stort, og vi har ikke som ambisjon å favne hele profesjonen, heller ikke alle sidene ved journalistrollen. Vi tar for oss noen utvalgte deler av journalistikken i større grad enn andre, og skal diskutere hvordan endringer i rammevilkår utfordrer den etablerte journalistikken og hvilke grensedragninger dette fører til. Et spørsmål er også om den økende forskningsinteressen for områder som har hatt «lav journalistisk kapital», kan skyldes maktforskyvninger innad i profesjonen bort fra 15

de store, riksdekkende mediene. Men først skal vi i dette innledningskapitlet drøfte hvordan journalistikken som profesjon utfordres når rammevilkårene endres, og mediebruken tar nye former. Denne drøftingen har også til hensikt å bre ut det teoretiske bakteppet for de øvrige bidragene i boka.

I boktittelen ligger det tre sentrale begreper. For det første: journalistikk – hva er journalistikk? Hvordan trekkes grensene for hvem som er journalister og ikke, og hvordan forandrer dette seg? For det andre: profesjon. Journalistikk er et yrke som over tid har fått en rekke profesjons­aktige trekk, herunder en akademisk base, noe som gjør at vi ser en spenning mellom den teoretiske og den praktiske kunnskapen. Er journalistikk en profesjon eller et håndverk, og hvilke implikasjoner har det for hvordan vi forstår journalistikken og dens rolle i offentligheten? For det tredje: endring. Vi har allerede slått fast at rammevilkårene for journalistikken er i endring, og at det har oppstått en helt egen re- og change-litteratur som er opptatt av dette. Men hva innebærer disse endringene, og hvordan utfordrer det journalistikkens rolle i offentligheten?

Hva er journalistikk?

Vi begynner med journalistikkbegrepet. Journalistikk blir beskrevet på mange ulike måter, både av utøvere i faget og av teoretikere. Medieforskeren Martin Eide har for eksempel beskrevet journalistikk som kreativitet i en industrilignende setting (Eide, 2011, s. 10). Journalistikk er også omtalt som en misjon eller et oppdrag/kall av Unesco, fordi journalister gjennom sitt arbeid er i en posisjon der de former ideer, oppfatninger og holdninger (Ottosen, 2004). Tidligere har det også vært vanlig å snakke om journalistikk som en slags personavhengig egenskap, et talent eller en livsstil (Fonn, 2015; Ottosen,1996). Misjon, kall eller livsstil er alle begrep som henleder mot journalistikk som noe mer enn et middel til å tjene til livets opphold. Både misjon og kall gir assosiasjoner til en større og mer overordnet hensikt og siktemål, mens livsstil får oss til å tenke i retning av en praksis og et virke som gjennomsyrer hele tilværelsen.

Medieforskeren Paul Bjerke (2011, s. 28) beskriver journalistikk både som praksis og tekstform. Med sistnevnte mener han «faktabaserte tekster innrettet mot et massepublikum». Martin Eide (2011, s. 10–11) definerer videre journalistikk som «en moderne institusjon som innhenter, bearbei16

der og formidler informasjon som gjør krav på å være sann, og som kan være demokratisk relevant». Med det legger han vekt på at journalistikk er en institusjonalisert praksis i samfunnet, ofte knyttet til demokratisk deltakelse. Han påpeker også hva arbeidet som journalist praktisk går ut på: å innhente, bearbeide og formidle informasjon – og at denne informasjonen er sann, og ikke falsk, oppdiktet eller fiksjon. Journalistikk innebærer med andre ord å håndtere sann informasjon som (ofte) har en demokratisk relevans. Denne definisjonen legger vekt på journalistikkens institusjonelle karakter i samfunnet, og sannhetskravet; forpliktelsen overfor virkeligheten.

Tim P. Vos (2018, s. 4) omtaler journalistikk som «(...) a set of beliefs, forms, and practices involved in the crafting and distributing of socially significant news and discussion». Her betrakter han journalistikk som et strukturert arbeid med en samfunnsnyttig verdi, og legger vekt på at journalistikk er et offentlig gode (s. 7). Mark Deuze (2005, s. 447) beskriver journalistikk som en yrkesideologi med sentrale verdier knyttet til begrep som samfunnsnytte, eller altruisme (at samfunnsoppdraget er viktigere enn økonomisk inntjening), objektivitet, autonomi og etikk.

Vi finner altså mange ulike definisjoner av journalistikk – men en fellesnevner for flere av dem er at journalistikken knyttes til samfunnsnytte og betraktes som et gode som offentligheten har bruk for. Dette er også sentralt for Mediemangfoldsutvalget når de beskriver journalistikk som infrastrukturen i folkestyrets offentlighet. Journalistikk er dermed et arbeid som i hovedsak innebærer å samle inn, bearbeide og formidle sann og ekte informasjon som har en verdi for samfunnet. I alle fall ideelt sett. Samtidig må vi erkjenne at journalistikk også har en underholdningsfunksjon.

Mye journalistikk er lettbent informasjon, mer av typen «nice to know» enn «need to know». Sport utgjør dessuten en stor andel av medienes innhold (Mathisen og Morlandstø, 2019). Det er stor interesse for medienes sportsstoff, men den store verdien i sporten ligger neppe forankret i hensynet til demokrati og offentlighet. Samfunnsoppdraget er dessuten mange­ fasettert. Journalistikken har også en funksjon som lim i samfunnet, og bidrar til å skape tilhørighet og identitet både på et nasjonalt og lokalt plan (Mathisen, 2010; Anderson, 1996). Limfunksjonen har også et demokratisk aspekt; det er lettere å engasjere seg som borger i et samfunn og et fellesskap der man føler tilhørighet.

Vi betrakter journalistikk som en institusjonalisert praksis i samfunnet og et offentlig gode der i alle fall en vesentlig del av den har en demokratisk 17

funksjon, og der sannhetskravet er grunnleggende. Vi oppfatter journalistikk som et viktig grunnlag for den offentlige samtalen, og med en sentral rolle i samfunnet, men det betyr ikke at den ikke kan endre form, eller at styrkeforhold og status internt er i bevegelse. Denne forståelsen tar vi med videre i denne boka.

En historisk bestemt virksomhet Men aller først et historisk tilbakeblikk. Skal vi få et godt grep om hva journalistikk er, må vi også vite at journalistikk slik vi forstår det i dag, er resultat av en langsom utvikling av en praksis, som etter hvert ble et yrke med noen nokså klare karakteristika. Da «pressen» ble oppfunnet, fantes ingen journalister. Avisene var enmannsbedrifter, som regel drevet av boktrykkere, der redaktørens hovedoppgave var å fylle avisen med annonser slik at kjøpere og selgere kunne komme i kontakt med hverandre. De første stoffleverandørene som vi i ettertid kan se hadde likhetstrekk med journalister, bidro med stoff på stykkprisbasis. Hos Svennik Høyer (1995, s. 55) beskrives de første som bedrev det vi i dag kaller journalistikk i England som såkalte «hack writers», som kunne ta på seg et hvilket som helst oppdrag mot betaling, herunder stoff om mennesker og hendelser i fengsler, ølkneiper, rettersteder og bårehus for å nevne noe.

I Norge kom de første virkelige avisene på 1760-tallet, men det tok lang tid å utvikle noe som lignet på den moderne avisinstitusjonen. I tillegg til annonsene, var avisene fulle av det vi i dag kaller brukergenerert innhold: fra inserater til oppbyggelige tekster. Etter hvert kom noe notisstoff om aktuelle hendelser, ikke minst utenriks (Eide, 2010; Ottosen, 2010). Så gjorde nye tanker fra USA, England og Frankrike om opplysning, borgerrettigheter og ytringsfrihet seg gjeldende, og bidro til å forme forestillingen om en trykkbasert offentlighet (Gripsrud, 2017; Eide, 2010; Ottosen, 2010).

Nyhetsavisen utviklet seg langsomt, men sikkert, men det var fortsatt lenge vanskelig å skille aviser fra tidsskriftene (Bjerke og Halvorsen, 2018; Eide, 2010; Wasberg, 2008). Det vi i dag gjenkjenner som nyhetsparadigmet, kom til Norge fra utenlandske aviser, ikke minst fra de engelsktalende landene, først ved forrige århundreskiftet (Høyer og Pöttker, 2005, s. 11).

Etter hvert som de som arbeidet i avisene begynte å bli omtalt som journalister og redaktører, kunne de lenge ha flere hatter samtidig – som 18

for eksempel embetsmenn eller politikere. Det tok også tid å utvikle noe som lignet på en felles identitet i pressen. Først fra siste halvdel av 1800-tallet ble journalister og redaktører langt på vei heltidsansatte, og det begynte for alvor å utvikle seg et yrke og en yrkesbevissthet. En viktig side ved dette var understrekningen av den journalistiske autonomien, som handlet om å hindre at ikke-journalister skulle influere på journalistiske valg og vurderinger. Journalister skulle ikke la seg styre av andre enn journalister (Bjerke, 2011; Ottosen, 1996), noe som har vært et sentralt credo fram til i dag.

I kampen om parlamentarismen ble norsk presse en viktig aktør. Det betyr at norsk journalistikk for alvor slo gjennom omtrent samtidig med at en norsk partipresse ble etablert – og følgelig at en viktig del av profesjonaliseringen av norsk presse fant sted i partipressens tid. Dette er viktig kunnskap å ha med seg når mange i dag ofte setter likhetstegn mellom profesjonalisering og politisk verdifrihet innenfor journalistikken.

En ytterligere, og mer grunnleggende, profesjonalisering skjøt fart på 1900-tallet, med utviklingen av regelverk som skulle fungere som et bolverk mot påtrykk fra markedsavdelinger, eiere og kilder. I 1925 vedtok Presseforbundet en tekstreklameplakat for å demme opp for tendensen til å blande redaksjonelt og kommersielt innhold. Det førte ikke til at tekst­reklame forsvant fra den etablerte pressen, men bidro til økt bevissthet. I 1953 ble forholdet mellom eiere og redaksjon formalisert gjennom Redaktørplakaten, en overenskomst mellom Norske Avisers Landsforbund (NAL) og Norsk Redaktørforening (NR) om redaktørens plikter og rettigheter (Ottosen, 1996).

Et etisk regelverk (Vær Varsom-plakaten, VVP) ble etablert i 1936, og er siden blitt revidert en rekke ganger etter som stadig nye etiske utfordringer har meldt seg. De første utgavene fokuserte primært på journalistenes plikter – plikt til å ta hensyn på sin ferd gjennom samfunnet – den første VVP omtaler nesten utelukkende kriminaljournalistikk. Senere er den utvidet med stadig flere rettigheter for journalistene i tråd med en voksende yrkesbevissthet. I dag regnes tilslutning til VVP, med hva den innebærer av rettigheter og plikter, som en nødvendig forutsetning innad i norsk presse for at man skal kunne kalle det man gjør journalistikk. Tilslutning til Redaktørplakaten og mediets relative uavhengighet overfor eierne regnes som selve grunnlaget for det journalistene driver med. Men siden journalist ikke er noen beskyttet tittel, ser vi at betegnelsen også brukes om flere typer informasjonsarbeidere og andre aktører som ikke har disse regelverkene som sin rettesnor.

19

Yrkesrolle De som utøver den journalistiske praksisen, innehar en yrkesrolle; journalistrollen. Sosiologen Vilhelm Aubert (1972, s. 46) definerte rolle som summen av normer og regler som knytter seg til en bestemt oppgave. Rollen ligger som en ring av forventninger omkring den som innehar rollen.

En yrkesrolle kan være både objektiv og subjektiv. Den objektive siden av yrkesrollen er det som kan studeres utenfra, for eksempel innholdet i arbeidet. Den subjektive siden handler om identitet, selvoppfatning og subjektive drivkrefter. Gunnar Nygren (2008) analyserer den journalistiske yrkesrollen på fire ulike nivåer: først og grunnleggende er den daglige produksjonen. Det neste nivået er de normene og rutinene, både bevisste og ubevisste, som vokser fram i det daglige arbeidet. Mye av dette er såkalt taus kunnskap. Det tredje nivået handler om idealer og vurderinger som gir mening til arbeidet. I tillegg finner vi et fjerde nivå, på et samfunnsmessig plan, der journalistikken både er en aktør og en arena i demokratiske prosesser. Her handler det om samfunnets forventninger til journalistikken (Nygren, 2008, s. 21–23). Med andre ord diskuterer Nygren hvordan det konkrete, praktiske arbeidet journalister utfører, også preges av idealer, normer og forventninger på flere ulike nivåer. Rune Ottosen (2004, s. 21) definerer journalistrollen som: Et sosialt betinget sett av faglige standarder, yrkesetiske normer og sosiale atferdmønstre som over tid skaper en kollektiv identitet.

Denne identiteten har utviklet seg i spenningsfeltet mellom markedskreftenes objektive ytre rammebetingelser og journalistenes subjektive ønske om å skape et kollektivt, faglig fellesskap.

I dette ligger det en tydelig spenning mellom indre drivkrefter og ytre rammevilkår. Disse spenningene skal vi komme tilbake til i flere av kapitlene i denne boka. Vi ser også at Ottosen vektlegger den kollektive identiteten; at journalister har en felles profesjonell selvoppfatning.

Hvor mange oppfatter at de har en yrkesrolle som journalist? Det vet vi ikke, men vi vet at det er rundt 8000 fagorganiserte journalister hvis vi tar utgangspunkt i medlemsregistret til Norsk Journalistlag (NJ).2 Det er selvsagt flere journalister enn de som er organisert, men samtidig vet vi at https://www.nj.no/no/Om_NJ/Medlemsstatistikk/8019+NJ-ere+ved+utgangen+av+2017.d25-SwRfU05.ips

2

20

organisasjonsgraden blant journalister i Norge tradisjonelt har vært høy, mellom 80 og 90 prosent.3 Men medlemstallet i Journalistlaget viser også at det var 1500 færre fagorganiserte journalister i 2019 enn åtte år tidligere. Altså har det skjedd en markant og merkbar reduksjon av tallet på yrkesaktive journalister. Medlemsmassen rommer for øvrig også om lag 600 studentmedlemmer og 1350 pensjonister. Dermed er det ca. 6000 yrkesaktive journalister i NJ, som jobber med mye forskjellig: i dagspresse, ukepresse, fagpresse, lokalpresse og kringkasting, på papir, nett, radio, tv og mobile plattformer, med tekst, lyd, stillbilder, levende bilder og grafikk.

De er tilknyttet bransjen på mange ulike måter; som fast ansatte i store mediebedrifter, nyetablerere, frilansere, tilkallingsvikarer og fastlansere.

Mange av nyetablererne befinner seg også utenfor presseorganisasjonene.

Med andre ord: Journalistrollen omfatter en bred og sammensatt mengde yrkesutøvere.

Er journalistikken en profesjon?

Hittil har vi brukt ordene yrke, profesjon og profesjonalisering litt om hverandre. Profesjonsbegrepet er både flertydig og omstridt. I hverdagsspråk betegner ordet profesjonell gjerne at man har yrkesstolthet og tar ansvar for sine arbeidsoppgaver (Selander, 1989, s. 12). Innenfor profesjonsforskningen har det gjennom tidene vært ulike syn på hva som kjennetegner profesjoner, og hvilken funksjon de har i samfunnet. Like fullt har det vært en felles problemstilling å finne fram til hva som skiller profesjoner fra andre yrker, ut fra en erkjennelse av at yrker som har fått betegnelsen profesjon, i mange sammenhenger har fremstått med en spesiell autoritet (Fauske, 2008, s. 31). Fra 1930-tallet og et stykke inn på 1970-tallet var studiet av profesjoner preget av den såkalte taksonomiske modellen. Hovedfokuset lå i å definere egenskaper eller kjennetegn ved yrker, for så å lage klassifikasjoner for profesjoner (Fauske, 2008, s. 34; Selander, 1989, s. 14).

Organisasjonssosiologen Harold Wilensky mente et yrke måtte ha følgende fem kjennetegn for å kunne klassifiseres som en profesjon: heldagsyrke, formell utdannelse, organisasjon av yrkesutøvere, offentlig godkjenning og en yrkeskodeks (Wilensky 1964, gjengitt i Bjerke, 2009, s. 59).

Opplysning gitt av Hege Iren Frantzen, leder for Norsk Journalistlag, i intervju 13. desember 2018, i forbindelse med denne boka.

3

21

Journalistyrket har hittil, i nyere tid, hovedsakelig vært et heltidsyrke.

Som akademisk fag og utdanning er imidlertid journalistikk relativt ungt, og det utøves på mange måter i spenningen mellom å være et praktisk håndverk og samtidig et fag som krever analytiske ferdigheter, teoretisk innsikt og bred samfunnsforståelse. Vel så viktig er det at verken utdanningen eller noen annen ordning fungerer som noen autorisasjon – det er ikke et yrke som er beskyttet av diplomer eller lisenser. Derimot har journalistikken både en yrkeskodeks; etiske krav, og den er institusjonalisert gjennom selvdømmeordningen i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Den har en yrkesorganisasjon, som har spesifikke definisjoner på hvem som er berettiget medlemskap. Faget fyller følgelig noen av kriteriene, men uten formelle utdanningskrav eller offentlig godkjenning er ikke journalistikken en profesjon i tradisjonell forstand.4 Derfor er det ofte blitt konkludert med at journalistikk i beste fall er en semi-profesjon (Bjerke, 2009; Ottosen, 2004; Djerf-Pierre og Weibull, 2001).

Nyere profesjonsteori stiller mindre strenge krav. Profesjonsteoretikere som Andrew Abbott (1988) og Eliot Freidson (2001) er mest opptatt av profesjonalisering som en kamp om kontroll over kunnskap. Sentralt hos Abbott er at profesjoner er yrkesgrupper som selv kontrollerer sine kunnskaper og ferdigheter – både håndverket; den praktiske kunnskapen, og den teoretiske kunnskapen: «Any occupation can obtain licensure or develop an ethics code. But only a knowledge system governed by abstractions can redefine its problems and tasks, defend them from interlopers, and seize new problems» (1988, s. 9). Freidson (2001, s. 17) legger vekt på makten til å kontrollere yrkesutøvelsen og definerer profesjoner som: a set of institutions which permit the members of an occupation to make a living while controlling their own work. (...). It cannot exist unless it is believed that the particular tasks they perform are so different from those of most workers that self-control is essential.

Medieforskeren Silvio Waisbord (2013, s. 15) beskriver profesjonalisering som spesialisering av arbeid, og en prosess der yrker gjør krav på jurisdiksjon over den yrkesmessige praksisen. Jurisdiksjon er et begrep som stammer fra Abbott, og viser til en dobbel kontroll: Profesjoner har autonomi Et argument mot autorisasjon er også at det strider mot ytringsfriheten: Verken staten eller yrkesorganisasjoner skal kunne sette opp spesifikke legitimeringskrav for hvem som kan være journalister (Nygren 2008, s. 16).

4

22

i utførelsen av yrket. Det er ingen ekstern autoritet som definerer standardene for hvordan arbeidet skal utføres, det gjør profesjonen selv på grunnlag av den kunnskapen den forvalter. Slik jurisdiksjon blir vanligvis institusjonalisert ved at staten gir en yrkesgruppe mer eller mindre eksklusiv rett til å ivareta oppgaver på vegne av fellesskapet. Myndigheten blir delegert på grunnlag av tillit til en yrkesgruppe (Molander og Terum, 2008, s. 18). Selv om journalistprofesjonen ikke har hatt en slik offentlig jurisdiksjon, har den hatt visse offentlige privilegier, som økonomiske støtte­­ordninger, rett til kildevern og unntak fra deler av personopplysnings­loven og markedsføringsloven. En sentral begrunnelse for at en profesjon får slike privilegier, ligger i hensynet til allmenne interesser.

Profesjonaliseringen knyttes ikke bare til uavhengighet, men også til idealet om den granskende journalistikken (Djerf-Pierre og Weibull, 2001, s. 302; Ettema og Glasser, 1998) Dette idealet markerer ikke bare betydningen av at det er journalistene som selvstendig gjør nyhetsutvalget og tolker hendelsene, men også til journalistikkens kritiske rolle i samfunnet.

En helt sentral del av profesjonaliseringen ligger følgelig i yrkesutøvernes autonomi. Nettopp faglig autonomi har helt fra tidlig av vært en viktig forutsetning for journalistikkens selvstendiggjøring. Avviklingen av parti­ pressen, som i Norge fant sted fra og med 1970-tallet,5 har vært regnet som et viktig, ytterligere profesjonaliseringstiltak. Ideen bak var at journalistene med dette skulle oppnå full uavhengighet fra sine eiere, også politisk.

Som deltakere i partipressen hadde journalistene i større grad en posisjon som utøvere på politikkens vegne. Med partipressens fall, en utvikling som fant sted nokså parallelt i alle nordiske land (for eksempel Weibull, 2014), ble journalistenes hovedoppdrag nå omdefinert til å arbeide for publikum «mot makta».

«Partipressens fall» i Norge handler først og fremst om at fire store partipressesammenslutninger ble oppløst, og avishusene ble etter hvert solgt til kommersielle aktører. All presse var ikke partipresse før oppløsningen, og flere publikasjoner fortsatte også å ha et tydelig politisk utgangspunkt etter partipressens fall. Som vi skal gå nærmere inn på senere i denne boka, er det ikke slik at uavhengighet fra politiske eiere forutsetter at journalistene selv ikke har noen politisk oppfatning. Ikke-politisk eierskap trenger heller ikke være noen garanti for uavhengighet. Likevel dannet det seg i en Se for eksempel Bastiansen, 2009 og debattene mellom Bastiansen og Overrein/Madsen i Mediehistorisk Tidsskrift nr. 1 2016 og nr. 1 2019.

5

23

del sammenhenger en forestilling om at ekte «uavhengig» nyhetsjournalistikk var upolitisk. Uavhengighetskravet ble altså sett som synonymt med verdifrihet, og i dag regnes ofte mangel på politisk tilknytning i samme åndedrag som profesjonell journalistikk. Dette er langt på vei et utslag av påvirkning fra amerikansk journalistikk slik den var utviklet på begynnelsen av 1900-tallet (Lindholm, 2014). Disse amerikanske idealene fikk særlig gjennomslag i Norge fra 1970-tallet og avløste langt på vei partipressens logikk.

Profesjonsbegrepet er altså omstridt, og det mangler en entydig definisjon. I likhet med flere andre forskere mener vi journalistikken best kan beskrives som en semi-profesjon – i alle fall hvis vi sammenlikner den med de klassiske profesjonene som fyller alle de strengeste kriteriene. Ut fra den oppmykningen som har funnet sted i profesjonsteoriens kriterier, skulle det imidlertid ikke spille noen rolle om en profesjon tilfredsstiller alle de klassiske kriteriene. Det er kunnskapskontroll og autonomi som er avgjørende. Men så ser vi jo at nettopp mangelen på en del klassiske egenskaper, som det å ha en klar autorisasjon, i seg selv er en grunn til dagens uklare grenser mot omverdenen. Journalistikken står i fare for å miste både kunnskapskontroll og autonomi – nettopp fordi hvem som helst kan kalle seg journalist, eller gjøre journalistikklignende arbeid, og grensene kan også brytes ned innenfor de journalistiske institusjonene. Det er derfor journalistikk beskrives som et porøst og gjennomtrengelig yrke (Carlsson 2015, s.

3; Abbott 1988, s. 225). Journalisten blir dermed mer som en tømrer med fagbrev, men som ser at hvem som helst kan slå i en spiker.

Og hvilken rolle spiller det egentlig om vi oppfatter journalistikk som et praktisk håndverk eller en profesjon? Journalistikk er helt klart også et praktisk arbeid med mange håndverksmessige trekk. Spørsmålet om hvorvidt journalistikken er en profesjon eller ikke, innebærer imidlertid også å legitimere journalistikkens rolle i samfunnet. Maktperspektivet er sentralt, og handler om hvem som skal ha kontrollen over arbeidet; profesjonen selv eller krefter utenfor. Definisjonen av profesjonsbegrepet er ikke bare en akademisk øvelse, men også en del av en samfunnsmessig kamp om posisjoner og makt (Bjerke, 2011, s. 50). Profesjonsbygging kan med andre ord også betraktes som en ideologisk manøver. Å være en del av journalistprofesjonen gir prestisje og kredibilitet, tilgang til kilder og publikum (Carlson, 2015, s. 2), og dermed tillit og legitimitet i samfunnet. Men

24

profesjonalisering er selvsagt også ment å være en mekanisme for kvalitetskontroll, og at publikum skal kunne stole på at informasjonen de får, følger noen grunnleggende regler for uavhengighet, etikk og kildekritikk.

Tillit Det bringer oss videre til tillit. En profesjon er avhengig av tillit i sine omgivelser, og tillit er et sentralt moment i deler av den offentlige debatten om journalistikk. Framveksten av alternative medier kan betraktes som et eksempel på at mediene er i en tillitskrise. Men det finnes også ankepunkter mot de etablerte mediene framført av aktører som er langt mer positive i utgangspunktet. I jubileumsutgaven til tidsskriftet Journalism: Theory, Practice and Criticism i 2019 diskuterer en rekke forskere det de mener er den største utfordringen for journalistikken i dag. Flere av bidragene handler om synkende tillit: «The single biggest challenge facing journalism today is the public’s lack of trust. This is not a new challenge, but it is persistent and it has been getting worse», skriver for eksempel Katherine Fink (2019, s. 40).

Men det kan også innvendes at lav tillit kan være bra. Michael Schudson (2013) stiller spørsmål ved om høy tillit er positivt i et demokratisk samfunn som etterstreber uenighet, refleksjon og kritisk debatt. Han viser til at tilliten til samfunnsinstitusjoner som regjering og kirke har sunket. I et demokrati kan det være like uheldig med for høy tillit som for lav.

Norge har tradisjonelt hatt høy mediebruk, og relativt sett høy tillit både til mediene og andre institusjoner i samfunnet. Tillitskrisen er ikke like alvorlig her som i en del andre land. Men også her har journalistikken vært diskutert i mange år. Kan publikum se forskjell på nyheter og markedsføring? Representerer de brede nyhetsmediene hele befolkningen, eller føler store grupper at nyhetsmediene ikke lager journalistikk for dem? Hva betyr falske nyheter for tilliten til journalistikken, og hva betyr mediedrev?

Tillit har også vært sentralt i den offentlige debatten om VGs dekning av den såkalte Sofie-saken og dansevideoen med Trond Giske i 2019. Saken ble klaget inn for PFU, og under behandlingen karakteriserte utvalgsmedlem Liv Ekeberg saken som en skamplett på norsk pressehistorie: «Dette er skadelig for publikum og potensielle kilders tillit til hvordan vi jobber.»6 https://journalisten.no/dansevideoen-gard-steiro-pfu/knallhard-pfu-fellelse-vg-har-brutt-god-presseskikkpa-fem-punkter/374547 (lest 28. august 2019).

6

25

Grensedragningene mot andre – boundary work og jurisdiksjon Hvordan trekkes grensene mellom de som er innenfor og utenfor en profesjon? I profesjonsteorien finner vi både Thomas Gieryns begrep boundary work (grensedragning) og Abbotts (1988) begrep jurisdiksjon, som altså handler om kontroll over et virksomhetsområde som profesjonen gjør krav på og legitimerer som berettiget: They construct tasks into known «professional problems» that are potential objects of action and further research. (…) In claiming jurisdiction, a profession asks society to recognize its cognitive structure through exclusive rights. (…) These claimed rights may include absolute monopoly of practice and of public payments, rights of self-discipline and of unconstrained payment, control over professional training, of recruitment, of licensing to mention only a few (Abbott, 1988, s. 59).

Gieryn definerer på sin side boundary work eller grensedragning som «the attribution of selected characteristics to the institution of science for purposes of constructing a social boundary that distinguishes some intellectual activities as ‘non-science’» (Gieryn, 1983, s. 782). Han beskriver tre ulike former for grensedragninger: ekspansjon, utvisning og beskyttelse av autonomien. Gieryn skriver om vitenskap, men Matt Carlson (2015, s. 10) anvender Gieryns termer på journalistprofesjonens grense­dragninger. Innlemmelsen av sportsjournalister og tv-medarbeidere i Norsk Presse­forbund midt i forrige århundre er eksempler på hvordan profesjonens grenser ble utvidet. Utvisning brukes på aktører som avviker fra det profesjonelt aksepterte, for eksempel journalister som jukser, eller som har økonomiske bindinger som er uforenlige med stoffområdet de dekker. Slik markerer profesjonen grensene for hva som er akseptabelt.

Gjennom 1900-tallet har også andre regelverk og avgrensningstiltak bidratt til å definere hvem som er journalister i Norge. Utviklingen er grundig kartlagt av Rune Ottosen (2004; 1996). Avgrensningen mot forskjellige typer informasjonsarbeidere opp gjennom tidene, senest mot kommunikatører i 1997 (Raaum, 1999), er typiske eksempler på dette. Det

26

samme er den lange kampen mot typografene om skjermbruk og layout – og striden med eierne da journalistene til slutt tapte kampen om forhåndsredigering av kommentarfeltene et annet (Lindholm, 2014; Bjerke, 2011).

Et viktig ledd i norsk presses profesjonaliseringsstrategi har vært utviklingen av egne utdanninger (Fonn, 2015; Ottosen, 2004).

Vi ser altså at journalistene også tidligere har drevet med slike grensedragninger for å sikre profesjonen. Men disse stridighetene handlet hovedsakelig om veksten i journalistprofesjonens makt innenfor nyhetsinstitusjonen, som i praksis hadde distribusjonsmonopol i hele andre halvdel av det 20. århundret. I denne perioden fantes det tre sentrale teknologiske plattformer for nyhetsdistribusjon (papiraviser, radio og fjernsyn), og med unntak av de minste lokalavisene var alle i stor grad kontrollert av lokale eller nasjonale monopoler eller duopoler.7 I tillegg vokste det altså fram en stadig sterkere journalistisk profesjon med en felles identitet på tvers av plattformene og bedriftene (Lindholm, 2014; Bjerke, 2009; Raaum, 1999) som forsøkte å gjøre nyhetsformidling til et profesjonelt privilegium, slik at nyhetsproduksjon og -distribusjon bare burde utføres av journalister.

Journalistikk i endring Den teknologiske utviklingen har utfordret dette monopolet. Da internett ble allemannseie, ble det stadig vanskeligere for de etablerte nyhetsformidlerne å beholde distribusjonsmonopolet. Etter at sosiale medier ble en sentral distributør av nyheter, for deler av befolkningen en primærdistributør (Olsen mfl., 2018; Sakariassen, Hovden og Moe, 2017), er avgrensningen blitt nesten umulig. Samtidig ble rammevilkårene endret og det økonomiske fundamentet for journalistikken utfordret. Nyhetsbransjen har mistet både deler av sitt betalende publikum og annonseinntekter til store globale aktører som Google og Facebook. Journalistikk og nærliggende områder overlapper hverandre (Nygren og Lindblom, 2019, s. 138). Journalistikkens grenser utfordres både utenfra og innenfra, av blogging og nye nettsteder som kan ligne på journalistikk, og content marketing – innholdsmarkedsføring. Mediebedrifter som selv lenge har holdt fanen høyt når det gjelder forholdet mellom journalistikk og reklame, oppretter egne avdelinger for innholdsmarkedsføring (Barland, 2016). Skillene mellom Se f.eks. St.meld. nr. 57 (2000–01).

7

27

økonomi og marked er generelt blitt svakere; redaksjonen er blitt mer integrert i hele medieforetaket, og redaksjon og marked samarbeider om produktutvikling, annonser og markedsføring på måter som var utenkelig for noen år siden (Krokan, 2016; Barland, 2012). Den såkalte altruismen som ligger i et samfunnsoppdrag, oppfatningen av at institusjonen (her journalistikkinstitusjonen) har en oppgave utover det å tjene penger, utfordres.

Samfunnsoppdraget er ganske enkelt under press. Nygren (2008) konkluderer med at markedslogikken er blitt sterkere, og at de institusjonene og mekanismene som definerer og beskytter journalistikken, er blitt svakere.

Mens kommunikasjonsprosessen tidligere kunne karakteriseres som enveis, går den nå også i alle retninger. Alle kan blogge, lage websider eller ytre seg på sosiale medier. Publikum er viktige bidragsytere i den journalistiske prosessen, for eksempel som leverandører av bilder fra ulike hendelser. Robert Picard (2011) beskriver dette som et maktskifte i kommunikasjonen, der journalistikken ikke lenger har monopol på formidling, og publikum er ikke lenger er passive mottakere. Det har også ført til en spenning mellom profesjonell kontroll og passiv deltakelse (Eide mfl., 2016; Lewis, 2012). På mange måter innebærer dette en demokratisering, fordi mulighetene til å ytre seg i det offentlige rom er blitt flere og tersklene lavere. Samtidig splittes mediebruken opp, og de store nyhetsmediene blir mindre viktige som felles referanseramme. Det har ført til en bekymring for at offentligheten fragmenteres, den felles offentlige samtalen forsvinner (se blant annet Enjolras mfl., 2013), og journalistikken får mindre betydning (Broersma, 2013). Slik ser vi at nye måter å bruke mediene på påvirker det journalistiske arbeidet, så vel som dens rolle i samfunnet.

Nå er endring ikke noe nytt i journalistikken, og endringene har ofte vært knyttet til teknologisk utvikling (Holand, 2014; Waisbord, 2013; Høyer, 1995). Endringene skjer imidlertid med større intensitet enn før.

Selve rapporteringen skjer i hurtigere tempo, journalistenes tilknytning til arbeidslivet endres i form av færre faste og flere midlertidige stillinger, autonomien blir svakere, og grensene mot omverdenen altså mer utydelige. Ny teknologi endrer arbeidsprosessen, både på positivt vis ved å gi nye muligheter for både innsamling og presentasjon av nyhetene, og på negativt vis fordi tempoet skrus opp på en måte som kan utfordre den journalistiske kvaliteten (Lee-Wright, Philips og Witschge, 2012, s. xi).

28

Utfordringene har resultert i en diskusjon om det skjer en deprofesjonalisering av journalistikken. Freidson (2001) beskriver deprofesjonalisering som en prosess der de profesjonelle verdiene og logikkene mister innflytelse, mens den økonomiske logikken får større betydning. Nygren har i flere arbeider diskutert en slik deprofesjonalisering, der han mener det er mye som tyder på at journalistikken blir svakere som profesjon og taper terreng og troverdighet (Nygren mfl., 2015; Witschge og Nygren, 2009; Nygren, 2008). Nygren og hans medforfattere trekker fram flere punkter som underbygger dette: Arbeidsdelingen er blitt mer utydelig; det er vanskeligere å si hva som skiller journalistisk arbeid fra andre typer mediearbeid. Utviklingen fører også til større press og krav om å jobbe fortere, og betydelig nedbemanning. Dette kan føre til en rutinisering og industrialisering av et yrke som har hatt preg preg av å være et fritt, kreativt og intellektuelt virke.

Hege Iren Frantzen, leder av Norsk Journalistlag, målbærer en bekymring over situasjonen: Medlemmene beskriver en mer hektisk arbeidshverdag, med høyere leveringspress, dårligere tid til å forberede seg og mindre tid til å lete etter de gode sakene. «Vår største bekymring er at de journalistene som er igjen, ikke klarer å gjøre det oppdraget de er satt til å gjøre», sier hun.8 Men parallelt med trekk som kan tyde på deprofesjonalisering, finner Witschge og Nygren et annet utviklingstrekk, der profesjonsidealene står fast, og der oppslutningen om de journalistiske kjerneverdiene styrkes.

Den teknologiske utviklingen gir mange muligheter både til arbeidsprosessen og presentasjon av journalistikken. Datastøttet research kan trekkes fram som et eksempel, likeledes gir internett og lenkemuligheter større transparens i prosessen. Basert på en undersøkelse av journalister i Polen, Russland og Sverige slår Nygren (2014) fast at såkalt multiskilling både gir større rom for kreativitet og den enkelte journalisten større innflytelse over arbeidet. I Norge har Hilde Kristin Dahlstrøm og Liv Iren Hognestad (2016) studert konsekvenser av nedbemanning. De konkluderer med mer press, mindre tid til grundig kildearbeid og at krevende og kritiske saker nedprioriteres. Det er grunn til bekymring, konkluderer de med, men samtidig også spore til håp: Mediene de har undersøkt, tar bærekraftige valg og er tro mot de sentrale journalistiske verdiene.

Alle sitater fra Hege Iren Frantzen er fra intervju 13. desember 2018, gjort i forbindelse med denne boka.

8

29

Journalistikken utøves i spenningen mellom praktisk håndverk, analytiske ferdigheter og bred samfunnsforståelse og er en viktig del av offentlighet og demokrati. Grunnlaget for journalistikkens makt har langt på vei vært knyttet til portvaktfunksjonen. Men når rammevilkårene endres, utfordres journalistikken både som fag og profesjon.

Ny teknologi forandrer arbeidet, og når alle og enhver kan formidle, blir det mer utydelig hva som er journalistikk, og hva som ikke er det. Flere runder med nedbemanning i redaksjonene har dessuten ført til at det er færre journalister enn før.

Hva betyr disse endringene i både økonomiske og teknologiske rammevilkår for profesjonelle normer og verdier? Hvilke grensedragninger finner sted for å skille ut hvem som er journalister? Gjennom profesjonsteoriens briller diskuterer forfatterne hvordan journalistprofesjonen møter disse utfordringene, og hva de betyr for journalistikkens samfunnsrolle i Norge.

Bokas redaktører er Paul Bjerke, professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda, Birgitte Kjos Fonn, førsteamanuensis i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet og Birgit Røe Mathisen, førsteamanuensis i journalistikk ved Nord universitet.

ISBN: 978-82-8104-358-9

Orkana Akademisk

www.orkana.no