Kampen om campus Nesna by Orkana

KAMPEN OM

CAMPUS NESNA SIGURD ALLERN (RED.)

ORKANA

Sigurd Allern (red.) Kampen om campus Nesna Boken er utgitt med støtte fra Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland. Foto: Hans Petter Sørensen Bildet på forsiden ble tatt 17. mai 2019 da lokalbefolkningen samlet seg foran hovedinngangen til Nord universitet, campus Nesna. Bildet på baksiden er fra et protestmøte foran Stortinget 12. juni 2019. Representanter for Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland ledet an kampropene mot nedlegging av studiestedene. F.v. Catrine Hole, Birgit Sivertsen Holmen, Jenny Myklebust, Stian Einmo (med gitar), Heidi Lyng Hansen og Siril Finne. Karikaturtegninger: Johan Anton Sandnes Design: Gisle Vagstein / deTuria design Trykk: Dardedze © Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-441-8 www.orkana.no post@orkana.no

innhold forord

7 D ISTR IKTS O P PR ØR

nesnas opprør mot den urbane arrogansen

helgeland tar kampen!

Sigurd Allern

Catrine Hole og Jenny Myklebust FO R S P IL L E T

«badestudier» som nedleggingsretorikk

et fyrtårn er slukket

Sigurd Allern og Raymond Lillevik Martin Jøsevold

P R OTE ST O G D E BAT T

kven har lurt oss?

en historie om falske og brutte løfter

nord-ledelsen unnviker å svare på hovedpoengene i kritikken

kjenner du krafta fra bunaden, erna?

«folk i husan»

ny lærerstudent på campus nesna: to tøffe år

103

paradokset på nesna: søknadsvekst, fornøyde studenter – og avvikling

110

sjukepleiarutdanninga i sandnessjøen, ei utdanning av stor betydning for distriktet

122

en byråkratstyrt likvidasjon

131

lurt, ranet og forlatt

140

Arna Meisfjord

Tor-Helge Allern

Tor-Helge Allern Catrine Hole

Marius Meisfjord Jøsevold

Kathrine Øines Disington Johnsen og Ann-Helen Moen

Raymond Lillevik

Jorunn Hov

Sigurd Allern og Tor-Helge Allern Catrine Hole

ærede majestet!

144

Renate K. Nordnes

F US JO N S IVE R O G AUTO NO MI R ETO R I K K

to kulturer: når profesjonsutdanningene møter universitetet

155

den lokale høyskolens samfunnsbidrag – glemt mellom fusjonsiver og eksellensebesettelse?

162

fusjon uten kvalitet, autonomi uten samfunnsansvar

174

eit skinheilag krav frå rektorane om autonomi

184

«gi meg ti minutter», sa avdelingsdirektør larsen

188

Ronny Kjelsberg

Aksel Tjora

Sigurd Allern

Arna Meisfjord

Tor-Helge Allern

KO N S E KVE NSENE

nord universitet forlater nesna og lar andre rydde opp

197

mønstergyldig skadeverk i nord?

205

nord universitet – en brems for utdanning og utvikling på helgeland?

214

en region uten ikt-teknisk utdanning?

224

lærerutdanninga i nordland – nord og ned?

236

krise i lærerutdanningen. hva kan gjøres?

239

fra tradisjonsrik høgskole til nedlagt universitetscampus – og alternative veger videre 252

Morten Mediå Gunnar Yttri

Kjetil Olsen og Øyvind Hanssen Øyvind Hanssen Karl Jan Solstad

Karl Øyvind Jordell

Sigmund Grønmo

vedlegg 1–4 støtteliste bidragsytere register personnavn stikkordsregister

274 296 301 305 307

forord Då ideen om å lage bok om kampen om campus Nesna dukka opp hausten 2019, var det lett å vere skeptisk: Korleis skulle Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland greie det? Ikkje hadde vi pengar til trykking, ikkje hadde vi noko forlag, og sist, men ikkje minst, vi hadde ingen kompetent redaktør som stod klar til å ta på seg eit omfattande arbeid med å redigere innhaldet i boka, gå i dialog med eit forlag og samle alle dei ville ideane som vart hivde opp i lufta, ut frå ønsket om å lage bok. Som i eventyret om Askeladden dukka dei gode hjelparane opp. Professor emeritus Sigurd Allern tok på seg oppgåva som redaktør, og Orkana forlag var villig til å forleggje boka om vi klarte å reise ei tilstrekkeleg sjølvfinansiering. Ei redaksjonsgruppe vart etablert, og arbeidet med å skaffe finansiering starta. Det var med stor spenning vi etablerte eigen bankkonto for bokprosjektet og gjekk i gang med eit folkefinansieringsprosjekt gjennom å selje bøker, inkludert eit ekstra stønadsbeløp, på førehand og trykke namna på dei som ville støtte prosjektet, i boka. Vi visste at mange hadde støtta kampen for å vidareføre og vidareutvikle campus Nesna. Kunne vi klare å få mange nok av dei til å støtte bokprosjektet, slik at kostnadane kunne dekkast? Denne innsamlinga handla ikkje berre om pengar, men og om å synleggjere og dokumentere den store støtte som kampen for campus Nesna har hatt. Brosjyrar vart laga, meldingar vart sendt, telefonar vart ringt, stand organi7

Sola bryter fram over campus Nesna.

sert, på Nesna og under Nordland fylkesting. Sakte og sikkert tok pengane til å strøyme inn, og i skrivande stund kan vi slå fast at finansieringa er sikra. Over 250 000 kroner er samla inn gjennom denne kampanjen for bokprosjektet, og Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland takkar einskildpersonar, organisasjonar og institusjonar som har støtta oss. Ein ekstra takk til Bjørg Stemland på Lovund, som heile tida har vore ein støttespelar for Folkeaksjonens arbeid, og som sendte ei raus gåve på kr 50 000 til bokprosjektet. Ei slik støtte gir energi og kampkraft til å stå på. Vi har også møtt stor velvilje frå ein rad forfattarar som har bidrege med nye eller oppdaterte tekster. Ein takk også til Hans Petter Sørensen, som har tatt fotografiane i boka, og til Johan-Anton Sandnes for at vi har fått lov til å bruka hans karikaturteikningar. Men kvifor lage bok? Var ikkje dette berre eit stort og kostnadskrevjande arbeid, utan mål og meining? Etter kvart som det synte seg at kampen mot Nord universitet sitt vedtak om nedlegging av campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i Sandnessjøen ikkje ville bli reversert, verken av styret i Nord universitet eller av Erna Solbergs regjering, stilte spørsmålet seg: Kor går vegen vidare? Er kampen tapt, eller finnast det ein tredje veg? Uansett skjøna vi at kampen ville bli langvarig. Den einaste instansen som kan gjere om vedtaket om nedlegging av campus Nesna, er Stortinget, om dei har politisk vilje til det. I brosjyren som vi laga då vi starta bokprosjektet, skriv vi: Som et bidrag til en bred, politisk mobilisering for høyere utdanning på Helgeland foran partienes landsmøter og under valgkampen i 2021, har Folkeaksjonen tatt initiativ til et bokprosjekt, Kampen om campus Nesna. Målsettinga er å lage en bok som gjennom dokumentasjon og argumentasjon gir et bidrag til at Helgeland – etter stortingsvalget i 2021 – får reetablert et fullverdig høgskoletilbud. Undervisningslokalene på Nesna, som Nord universitet nå legger opp til å tømme så raskt som mulig, skal fortsatt brukes til utdanning av kommende 10

lærere og barnehagelærere – og til annen relevant utdanning og etterutdanning som gagner distriktet! Den boka du no held i handa, er eit forsøk på å dokumentere den uretten som skjedde då styret i Nord universitet la ned campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i Sandnessjøen på sitt styremøte i juni 2019, på tvers av fusjonsavtalen som lova vekst og utvikling. Samstundes vil vi løfte fram ein argumentasjon som viser at det er mogleg å tenkje seg ei anna samfunnsutvikling, enn sentralisering av høgare utdanning. Ivar Hjellvik, som starta Nesna private lærarskole i 1918, hadde nok mykje større utfordringar å kjempe mot enn vi har i dag. Det er grunn til å minne oss sjølve om at den einaste kampen vi har tapt, er den vi har gitt opp. God lesing!

Nesna, september 2020 Jenny Myklebust Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland

distriktso p p r Ă¸ r

nesnas opprør mot den urbane arrogansen SIGURD ALLERN

Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland, som har tatt initiativet til denne boka, ble dannet våren 2019 som et spontant svar på forslaget fra Nord universitets rektor om en nedlegging av campus Nesna og studiested Sandnessjøen. Varselet førte til sorg og sinne, men også til handlekraft og folkelig mobilisering. I løpet av noen måneder ble «Nesna» et begrep i den offentlige, politiske debatten gjennom protestmøter og demonstrasjoner, kronikker, leserbrev og foredrag. Nyhetsoppslagene ble mange, både før og etter Nord universitets styremøte 26. juni, møtet på Værnes der nedleggingsforslagene formelt ble vedtatt. Styremøtet og vedtakene ledet til nye spørsmål og debatt, og utpå høsten også til en høring i Stortinget. Den politiske bredden i protestene var fra første stund imponerende. I Nordland bad et samlet fylkesting Nord universitets styre om å avvente avgjørelsen og først utrede konsekvensene for samfunns- og næringsliv. De aller fleste høringsuttalelsene som Nord universitets styre mottok før avgjørelsen, gikk mot nedleggingen. Saken ble tatt opp i flere av valgsendingene. På Stortinget tok fem av partiene (Ap, Sp, SV, MDG og Rødt) tydelig stilling mot studiesentraliseringen, og kritiske røster mot Nord universitets argumentasjon og vedtak fantes også innen KrF, Venstre og FrP, ja på lokalplanet også innen Høyre.

Likevel førte ikke protestene fram. Stortingets flertall og regjeringen avviste konsekvent å gripe inn. For Høyres vedkommende er uviljen og passiviteten lett å forstå; vedtaket om nedlegging av studiestedene er en frukt av partiets universitetsstrategi. Strukturreformen i universitetsog høgskolesektoren, som Stortingets flertall aksepterte i 2015, er Høyres ektefødte barn. Partiet er dessuten tilhenger av institusjonelle strukturer som reduserer folkevalgte organers muligheter til å gripe inn når markedsorientert sentralisering leder til protester og krav om reversering. Den politiske taktikken for å få dette til har i denne saken gjennomgått to faser. Først handlet det om å dekke over de strategiske konsekvensene av reformen med tomme løfter, dvs. iherdige dementier av alle mistanker om at universitetsog høgskolefusjonene ville føre til nedlagte studiesteder. Da dette likevel skjedde, kom fase to: Regjeringen erklærte raskt at den ikke kunne gripe inn mot dette. En overprøving av vedtaket vil ifølge denne logikken være et brudd på universitetsog høgskolelovens bestemmelser om universitetenes selvstyre, retten til å bestemme sin egen organisering. Autonomi er et besnærende begrep, men det kan, som jusprofessoren Hans Petter Graver konstaterte i et innlegg i Khrono allerede før Nord universitets styrevedtak, være mer villedende enn veiledende: «Ingen er autonome i dagens komplekse samfunn. Universitetene og høyskolene er uansett ikke økonomisk uavhengige så lenge de ikke har fonds eller formue. Enten er de avhengige av offentlige bevilgninger, eller så er de avhengige av markedet, eller begge deler» (Graver, 2019). Prinsippet om «en armlengdes avstand» mellom myndigheter og universitet er viktig for forskningens frihet og universitetenes ansvar for undervisningen, men det er ikke et argument for at universitetsog høgskolestyrene, med departementsoppnevnte ledere, skal ha ansvaret for den regionale utdanningspolitikken uten demokratisk mandat og kontroll. Marit Arnstad (Sp) pekte vinteren 2019 på at Solberg-regjeringen i praksis har «outsourcet» avgjørelser knyttet til reformene i universitetsog høgskolesektoren til institusjonene selv (Arnstad, 2019), noe som har ført til at den politiske ansvarsfraskrivelsen nærmest er blitt total. For universi14

tetsstyrer med departementsoppnevnte ledere gjør ikke opprør, de utfører oppdrag. Oppdraget tilpasses de budsjettrammene staten har lagt, og for å demonstrere økonomisk ansvarlighet og vise seg departementets tillit verdig kan slaktekniven kjapt hentes fram for å amputere et høgskolebein eller to. Et grunnleggende problem med strukturreformen, et problem som Stortingets flertall ignorerte, er at fusjonene i praksis har ført til at en og samme institusjon skal ivareta helt ulike samfunnsoppdrag. Av universitetene kreves det for eksempel forskning av internasjonal kvalitet, krav om ekstern forskningsfinansiering og organisering av doktorgradsprogrammer. Samtidig skal universitetene ivareta det gamle høyskoleoppdraget, som er praksisorientert, med profesjonsutdanninger som primært skal ivareta lokale behov både innen offentlig sektor og i næringslivet. Enkelte universiteter klarer den vanskelige oppgaven langt dårligere enn andre. Fusjonsstrategien bygger dessuten på en vrangforestilling om at jo større institusjonene blir, desto bedre blir den akademiske kvaliteten. En overser helt det som filosofen Dagfinn Føllesdal påpekte i en kronikk om strukturreformen: Mange av de mest prestisjefylte universitetene internasjonalt, ikke minst i USA, er ikke spesielt store når det gjelder antall studenter. Derimot er de, som for eksempel Harvard, Stanford, Princeton og M.I.T, styrtrike, noe som gir muligheter til å rekruttere toppforskere, sikre dem store ressurser og tilby studentene kostbar undervisning. Forskningen blir ikke bedre av at størrelsen på universitetene øker, men «driften blir dyrere, og både studenter og ansatte trives dårligere» (Føllesdal, 2015). I Norge fører det dessuten til at profesjonsutdanningene, som høgskolene primært ble dannet for å ivareta, prioriteres ned, spesielt når kampen om de knappe ressursene skjerpes. Resultatet blir det Rune Slagstad i en debatt om strukturreformen vinteren 2015 karakteriserte som en tap-tap-situasjon som bare «gir dårligere universiteter, dårligere høyskoler og mer byråkrati».1 En slik «avpolitisering» av avgjørelser i utdanningspolitikken fører lett til 1 Rune Slagstads replikk falt i en debatt om strukturreformen i universitetsog høgskolesektoren arrangert av Civita 10.02.2015, der Torbjørn Røe Isaksen, Steinar Stjernø og Iselin Nybø var blant deltakerne (sitert i Kvistad, 2015).

Forslaget om nedlegging av campus Nesna og studiestedet Sandnessjøen førte raskt til lokale protester. 25. april 2019, dagen etter informasjonsmøtet på campus, tok artisten Ida Maria Sivertsen initiativ til å stenge riksveien inn til Nesna med tønnebål, traktorer, bannere og slagord.

lokal frustrasjon, avmakt og mistillit. Det oppmuntrende, slik vi har sett det på Helgeland – men også i Namsos – er at nedleggingstrusler og nedleggingsvedtak også kan utløse et kraftig folkelig engasjement, og føre til protester som går på kryss og tvers av det politiske landskapet. «POPULISTISK NESNA-OMKAMP»

I noen miljøer, spesielt i Oslo, er dette brede engasjementet intenst mislikt. Aftenposten har for eksempel i mange år hatt vanskelig for overhodet å fatte at det kan ligge en høyskole i ei bygd på Helgelandskysten. Tankegangen er den samme i den rosa business-avisa. Samme dag som Stortinget organiserte en høring om vedtakene ved Nord universitet, publiserte Dagens Næringsliv 16

Studenter på Nesna under en talende emneknagg: #distriktsopprør.

(DN) en fnysende lederartikkel der kritikken av nedleggingsvedtakene ble karakterisert som en «populistisk Nesna-omkamp», et resultat av «lokalt press og protestaksjoner av til dels emosjonell og dramatisk karakter», ja verre enn verst: «Det ble ramaskrik» (Dagens Næringsliv, 2019). I tråd med DNs markedsfundamentalistiske ideologi2 er avisas holdning at stortingspolitikere «burde holdt seg for gode» til å bruke tid på en sak av denne typen. For når universitetenes ambisjon er «å lage bærekraftige fagmiljøer, ligger det i sakens natur at ikke hvert minste lille studiested kan bevares». For her gjelder det å få til en markedstilpasning som støtter opp om regjeringens ønsker om «mer robuste enheter». Dessverre, konstaterer avisa, reiste daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i sin tid rundt og 2 Dagens Næringsliv, som tilhører selskapet Norges Handels- og Sjøfartstidende (NHST Media Group), eies og kontrolleres av shipping-familien Fred. og Anette Olsen gjennom det børsnoterte selskapet Bonheur ASA.

lovet at ingen studiesteder skulle legges ned. Da hadde det «allerede lenge vært vanskelig både å fylle studieplassene og å få kvalifiserte folk til for eksempel Nesna». Slike lovnader var det følgelig ikke grunnlag for. Litt elitistisk empati kan lederskribenten i DN likevel koste på seg: «Det er ikke vanskelig å sette seg inn i at det for en håndfull mennesker får store konsekvenser når en av få arbeidsplasser forsvinner fra bygda» (Dagens Næringsliv, 2019). Et politisk interessant trekk ved denne retorikken er at den urbane arrogansen framføres så nakent og pompøst. «Nesna» er i Dagens Næringslivs ideologiske verden tydeligvis en anakronisme, navnet på et studiested som har trosset urbanitetens tyngdelover, men som nå må vekk. Nedleggingen berører dessuten bare et lite lokalsamfunn, omtalt som «en håndfull mennesker», som ikke helt har forstått at utviklingen og sentraliseringen må gå sin gang. Den svenske psykologspesialisten og forskeren Malin Fors, som bor og arbeider i Hammerfest, har karakterisert denne holdningen med begrepet geografisk narsissisme: Verden er urban, og alle som bor og arbeider i distriktene, må regnes som eksotiske unntak. Å arbeide i distriktet teller ikke: «Mennesker i storbyer kan noe, de vet noe, de definerer hva som er riktig og galt» (Fors 2016, s. 12). Eller som Matz Sandman en gang uttrykte det i en kronikk i Kommunal Rapport: «Vi har en tendens til å betrakte befolkningen i distriktene kun som parkvakter for våre egne interesser når vi inn imellom drar på landet« (Sandman, 2015). Holdningen når det gjelder Helgeland, ser ut til å være denne: Regionen har vakre fjell og landskap, alle er enige om det, men la ikke krav knyttet til næringspolitikk og sysselsetting, infrastruktur og utdanning ødelegge den gode turiststemningen. Sett fra storbyens navle er Folkeaksjonens krav om institusjoner for høyere utdanning på Helgeland en røst fra fortiden, et minne om de tider da distriktspolitikk stod høyt på den politiske dagsordenen. Dessverre finnes det støttespillere for slikt også nord for polarsirkelen. I administrasjonsbyen Bodø har universitetsledelsens strategi i flere år vært at egen vekst lettest kan sikres gjennom å bidra til at Helgeland bli en utdanningspolitisk bakevje. Det er denne kursen som har fått Solberg-regjeringens velsignelse. Et av formålene med denne boka er, gjennom dokumentasjon og argumentasjon, å gi et bidrag til at stortingsvalget i 2021 sikrer et stort18

ingsflertall som bidrar til en endret utdanningspolitikk og en reetablering av høyere utdanningstilbud på Helgeland. DENNE BOKAS KAPITLER

Kapitlene i denne boka er av litt ulik karakter, type og lengde. Åtte av kapitlene er nyskrevet for boka. De andre kapitlene er basert på et utvalg av kronikker, leserinnlegg og foredrag som i løpet av 2019 og 2020 ble publisert i riksaviser, nordnorske lokalaviser, NRK.no eller av akademiske nettsteder som Khrono, Universitetsavisa, Forskerforum og Uniforum. I noen tilfeller har forfatterne valgt å basere et kapittel på en redigering og omskriving av flere tidligere kronikker og debattartikler. Bidragsyterne har hatt muligheten til å fornye teksten språklig, tilføye nye momenter og kunne oppdatere eksempler. Det er også lagt vekt på at informasjonskildene er tydelige i form av referanser. I tillegg til disse tekstene bygger bokas dokumentasjon på fotograf Hans Petter Sørensens omfattende billedmateriale fra ulike faser av kampen om campus Nesna, og kommentarene inkluderer karikaturtegninger som Johan-Anton Sandnes har publisert i Helgelands Blad. Boka er delt i fem bolker. DISTRIKTSOPPRØR omfatter innledningskapitlet samt kapittel 2, «Helgeland tar kampen!», skrevet av Catrine Hole og Jenny Myklebust. Her finner du i tillegg en rekke av Hans Petter Sørensens bilder fra Folkeaksjonens ulike aktiviteter. I kapitlet gis det et interessant innblikk i betydningen av en organisert politisk mobilisering, det redegjøres for metodene som ble valgt, kontaktene som ble tatt og bredden i det mobiliseringsarbeidet som fulgte, inkludert både innen akademiske miljøer og overfor partiene på Stortinget.

omfatter to kapitler som minner leseren om debatter og avgjørelser som skjedde flere år før Nord universitets nedleggingsvedtak i 2019. I kapittel 3, der det drøftes hvordan betegnelsen «badestudier» ble brukt som nedsnakkings- og nedleggingsretorikk, peker Sigurd Allern og Raymond Lillevik på at debatten om semesterstudier i utlandet, et tilbud som flere

FORSPILLET

universiteter og høyskoler organiserte, raskt ble vendt til en kampanjepreget og usaklig nedsnakking av studietilbudene – med Høgskolen i Nesna som Aftenpostens utvalgte prygelknabe. Kapittel 4, «Et fyrtårn er slukket», er en tekst skrevet av Martin Jøsevold i Helgeland Blad i 2015, der han karakteriserer fusjonen som ledet til Nord universitet, som et råkjør mot Høgskolen i Nesna, og spår en utvikling som neppe ville bli det beste for Helgeland. Dessverre fikk han og andre skeptikere rett. PROTEST OG DEBATT omfatter ni kapitler som på ulike måter gir et innblikk

i den offentlige debatten som forslaget og det senere vedtaket om nedlegging av campus Nesna og studiestedet Sandnessjøen ledet til. I kapittel 5 tar Arna Meisfjord utgangspunkt i lærerutdanningens over 100-årige historie på Nesna og viser at de første forslagene om nedlegging kom allerede i 1926, og senere har det gått slag i slag. Hele tiden har argumentet vært at stedet er for lite for å rekruttere både lærere og studenter. I kapittel 6 og 7 går Tor-Helge Allern systematisk gjennom argumentasjonen som ble brukt da Høgskolen i Nesna ble fusjonert inn i Nord universitet, og oppsummerer det som «en historie om falske og brutte løfter». I to korte tekster (kapitlene 8 og 9) formidler Catrine Hole og Marius Jøsevold stemningen og protestviljen i den første fasen av «kampen om campus Nesna», mens Kathrine Øines Dishington Johnsen og Ann-Helen Moen oppsummerer sitt møte med Nesna som nye lærerstudenter som «to tøffe år» (kapittel 10). I kapittel 11 peker Raymond Lillevik på det han kaller «paradokset på Nesna»: Lokal søknadsvekst og fornøyde studenter i perioden 2016–19 leder likevel til avvikling. I de påfølgende kapitlene, skrevet av Jorunn Hov (kapittel 12) og Sigurd Allern og Tor-Helge Allern (kapittel 13), er temaet sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. Denne ble bygd opp av Høgskolen i Nesna og var et viktig lokalt utdanningstilbud i kystdistriktene, men Nord universitet gikk fra første fusjonsdag gikk inn for å få studiestedet avviklet. Kapitlene 14 og 15, skrevet av Catrine Hole og Renate K. Nordnes, er tekster som ble skrevet etter at Stortingets flertall høsten 2019 unnlot å gripe inn i nedleggingsprosessen, og formidler skuffelsen og forbannelsen, men også den kampviljen som fortsatt finnes for å sikre høyere utdanning på Helgeland.

FUSJONSIVER OG AUTONOMIRETORIKK omfatter fem kapitler der forfatterne

på ulike måter drøfter de spenningene og motsetningene som fusjonene mellom universiteter og høyskoler har brakt inn i utdanningssystemet. Tre av kapitlene bygger på innledninger holdt ved utdanningskonferansene som Folkeaksjonen har arrangert på Nesna. I kapittel 16 karakteriserer Ronny Kjelsberg, som selv har erfaringer fra en fusjonsprosess ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU, dette som et møte mellom to ulike kulturer. I kapittel 17 spør Aksel Tjora om den lokale høyskolens samfunnsbidrag har blitt glemt «mellom fusjonsiver og eksellensbesettelse»? I kapittel 18 skriver Sigurd Allern at stortingsmeldingen om strukturreformen som Kunnskapsdepartementet produserte i 2015, bør studeres som et propagandadokument for å avskaffe profesjonshøyskolene. I to korte kapitler går Arna Meisfjord (kapittel 19) og Tor-Helge Allern (kapittel 20) kritisk inn på hvordan kravet om «autonomi» er misbrukt som et argument for å hindre en omgjøring av nedleggingsvedtakene. KONSEKVENSENE omfatter syv kapitler, der forfatterne drøfter noen av ring-

virkningene av Nord universitets sentraliseringspolitikk, spesielt i forhold til framtiden for profesjonsutdanningene. I kapittel 21 peker Morten Mediå på at Nord universitets utredning om universitetsstrukturen, lagt fram våren 2019, brøt med de minimumskravene for offentlige utredninger som er formulert av Finansdepartementet. En av konsekvensene er at Nord universitet, som Kjetil Olsen og Øyvind Hanssen peker på i kapittel 22, gjennom sine ulike vedtak neglisjerer at høyere utdanning på Helgeland har vært en del av institusjonens samfunnsoppdrag. Resultatet er, skriver Gunnar Yttri i kapittel 22, et omfattende skadeverk der en langsiktig virkning kan bli at tilliten mellom universitetet og det omkringliggende samfunnet forvitrer. I kapittel 24 tar Øyvind Hanssen opp Nord universitets nedbygging av den utdanningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp i Mo i Rana. De to neste kapitlene er viet lærerutdanningens framtid. I kapittel 25 stiller Karl Jan Solstad spørsmålet om Nord universitets strategi betyr at Nordland ikke lenger skal ha en fullverdig lærerutdanning? Denne utviklingen er, som Karl Øyvind Jordell drøfter i kapittel 26, også del av en mer generell krise i den norske lærerutdanningen, og han peker 21

Strukturreform på Helgelands-kysten. TEGNING: JOHAN-ANTON SANDNES

på en rekke reformer som er nødvendige for å endre utviklingen. Det siste kapitlet i boka er skrevet av Sigmund Grønmo og sammenfatter veien fra en tradisjonsrik høgskole til nedlagt universitetscampus. Han går gjennom ulike alternativer som finnes for vegen videre, og skriver at gjenoppretting av en selvstendig, statlig høgskole i dagens situasjon kanskje er det mest interessante alternativet. Protestene mot nedlegging og kampen for videreføring av et fullverdig høyere utdanningstilbud på Nesna er ikke bare viktig for studiestedet og fagmiljøet selv; protestene har også betydning for andre små studiesteder rundt om i Norge, og understreker utdanningsinstitusjonenes samfunnsansvar. I tillegg til disse kapitlene omfatter boka noen vedlegg. Disse inkluderer utdrag fra partilederdebatten 6. september 2019; et innspill til endret strategi for Nord universitet som Tor-Helge Allern fremmet på et styremøte ved Nord universitet 11. juni 2020; en oversikt over innlederne på Folkeaksjonens fire utdanningskonferanser på Nesna; samt en uttalelse fra Landslaget for nærmiljøskulen: «Gjenreis den regionale høgskulen på Nesna!».

I siste del av boka finnes en oversikt over bidragsyterne, et register som gjør det lettere å finne fram til emner og navn som er nevnt i boka, samt listen over de mange enkeltpersoner, kommuner og organisasjoner som gjennom sin økonomiske støtte har gjort denne bokhyllesten til kampen for høyere utdanning på Helgeland mulig!

REFERANSER Arnstad, M. (2011) «Strukturreform som sentraliserer». I Universitetsavisa, 15.01.2019. https:// www.universitetsavisa.no/ytring/2019/01/15/Strukturreform-som-sentraliserer-18378964.ece (Lest 01.09.2020). Dagens Næringsliv (2019) «Populistisk Nesna-omkamp». Leder i Dagens Næringsliv, 30.09.2019, s. 2. Fors, M. (2016) «Å arbeide i distriktet teller ikke». I Aftenposten, 01.11.2016, s. 12. Føllesdal, D. (2015) «Fusjon er ikke løsningen». I Klassekampen, 03.03.2015. https://arkiv.klassekampen.no/article/20150303/PLUSS/150309951 (Lest 02.09.2020). Graver, H.P. (2019) « ’Autonomi’ og statlig styring av universitetene og høyskolene». I Khrono, 12.06.2019. https://khrono.no/autonomi-graver-hans-petter-graver/autonomi-og-statlig-styring-av-universitetene-og-hoyskolene/286770 (Lest 02.09.2020). Kvistad, Y. (2015) «Skal kunnskap styre?» I VG, 14.10.2015. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/22KMl/kommentar-skal-kunnskap-styre (Lest 04.09.2020). Sandman, M. (2015) «Urban arroganse». I Kommunal Rapport, 27.05.2015. https://www.kommunal-rapport.no/kronikk/urban-arroganse/113127!/ (Lest 02.09.2020).

Kampen om campus Nesna kan leses som et innlegg i debatten og inneholder artikler som retter et kritisk søkelys på de negative konsekvensene som reformene i universitetsog høgskolesektoren har hatt for Helgeland. Den inneholder også et utvalg av bilder som dokumenterer mobiliseringen mot Nord universitets vedtak. Bokutgivelsen er finansiert med økonomisk støtte fra en rekke enkeltpersoner, organisasjoner og kommuner. Bokas redaktør er Sigurd Allern, professor emeritus i journalistikk ved Universitetet i Oslo.

CAMPUS NESNA

Styret ved Nord universitet vedtok i juni 2019 å legge ned campus Nesna, et studiested som i over hundre år har ivaretatt behovet for lærerutdanning i Nordland. Samtidig ble sykepleierutdanningen i Sandnessjøen avviklet. Protestene mot vedtakene ble mange og sterke, og Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland fikk raskt over 20 000 medlemmer. Kampen for et høyere utdanningstilbud på Nesna og resten av Helgeland fortsetter, og denne boka er et bidrag til dette arbeidet.

I S B N : 9 78 - 8 2 - 8 1 0 4 - 4 4 1 - 8

o r k a n a