Krigsdagbok fra Murmansk

KRIGSDAGBOK fra Murmansk 1941–1945 Maksim I. Starostin

Orkana Akademisk

Innholdsfortegnelse Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Maksim Ivanovitsj ­Starostins krigsdagbok − en unik kilde til nord­områdenes ­krigs­historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Jens Petter Nielsen & Alexey A. Komarov M.I. Starostin og sovjetmaktens vertikal (1941–1945). . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Aleksej A. Kiseljov 1. Murmansk og Moskva. Om hvordan problemene med maktens vertikal avspeiler seg i Starostins dagbok. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 2. Maksim Starostin – medlem av 14. armés og Nordflåtens militærråd, formann i Murmansk forsvarskomité. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 3. På post som førstesekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité i Murmansk . . . . . 32 Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Litsafronten 1941–44. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Palle Ydstebø Strategisk bakteppe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 1941: Tysk offensiv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 1941–1944: Stillingskrig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 1944: Sovjetisk offensiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Krigsdagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 M.I. Starostin 1941. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 1942. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 1943. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 394 1944. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 598 1945. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 704 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forkortelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register over personnavn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register over geografiske navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

717 719 721 758

Presentasjon av forfattere og oversettere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 766

Forord Grenseområdet mellom Norge og Russland i nord rommer dramatiske erindringer om den krigen som raste i dette området i årene 1941–1944, da Nazi-Tyskland, med utgangspunkt i det okkuperte Norge, forsøkte å ta kontroll over Kolahalvøya og byen Murmansk. Denne krigshistorien er levende i de russisk-norske forbindelser den dag i dag, og spesielt har erindringen om frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944 skapt slitesterke bånd mellom mennesker på begge sider av den norsk-russiske grensen i nord.

Okkupasjonen av Norge startet fra sør, men frigjøringen kom først i nord.

Veien fra Murmansk til Sør-Varanger var lang og tung for sovjetsoldatene i Den røde armé. I tre år hadde krigen rullet frem og tilbake over den såkalte Litsa-fronten. Gjennom disse tidligere kampområdene går i dag veien som forbinder Norge med Russland. Langs veien står det krigsminnesmerker, hvor russiske og norske veteraner og etterkommere av partisaner og kjempende, begge lands myndigheter og historisk interesserte, hvert år legger ned blomster. På denne veien beveger det seg russere og nordmenn på vei til grensen for å besøke naboen på den andre siden, handle, dra på ferie – hvert år er det rundt 300 000 grensepasseringer over Storskog grensestasjon. Kontakten over grensen er i dag en selvfølgelighet mellom folk i nord – samtidig er reisen gjennom dette området en anledning til å hedre og minnes, til ikke å glemme.

Maksim Ivanovitsj Starostin spilte en helt sentral rolle i den sovjetiske forsvars­ kampen i nord, og han nedtegnet personlige notater så å si hver dag under krigen.

Disse dagboknotatene gjemte han unna, og de har helt til nylig vært oppbevart av familien. Det er denne dagboken, med innledende fagartikler skrevet av russiske og norske historikere, og med mange unike fotografier, som nå foreligger i norsk utgave. De fleste fotografiene er fra billedarkivet til Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum.

Under forberedelsene til 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2014, kom jeg over en artikkel i en lokalavis i Murmansk – Murmanskij Vestnik – i anledning av at Maksim Starostins krigsdagbok var blitt utgitt i Russland. Boken var kommet ut i et lite opplag, takket være stor innsats fra Starostins familie, og redaktør og utgiver Vladimir Petrovitsj Semjonov samt støtte fra Murmansk by. Jeg skaffet meg det eneste eksemplaret av boken som var å oppdrive – og jeg leste med stigende interesse. Tanken ble født om at dette også måtte være av interesse for et norsk historisk interessert publikum.

Jeg fremla spørsmålet for professor Jens Petter Nielsen ved Institutt for historie og religionsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet, som umiddelbart fattet interesse. Nielsen etablerte en redaksjonskomité bestående av avdelingsleder Aleksej Komarov ved Institutt for verdenshistorie, Det russiske vitenskapsakademi, og samtidig professor II ved UIT Norges arktiske universitet, direktør ved Barentsinstituttet, dr.art. Marianne Neerland Soleim, ph.d. Jekaterina Orekhova, Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum, Rune Rautio, Akvaplan-Niva og forlegger Elisabeth Johansen, Orkana Akademisk.

Det var knapp tid til å få boken oversatt, redigert og utgitt til Murmansks hundreårsjubileum i oktober 2016, og derfor foreligger den nå, i 2017, på Seiersdagen den 9. mai, den dagen Nazi-Tyskland kapitulerte i andre verdenskrig.

Prosjektet er blitt hjulpet frem til realisering av norsk næringsliv i Kirkenes og Murmansk. En stor takk til Henriksen Shipping A/S, Tschudi Shipping A/S og Barel A/S for tilskudd til produksjonen. Takk også til Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum, Barentssekretariatet, Stiftelsen Fritt Ord, Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Institutt for historie og religionsvitenskap og Barentsinstituttet, begge UiT Norges arktiske universitet, som alle har vært med å gjøre dette bokprosjektet mulig.

To av Norges fremste oversettere fra russisk, Marit Bjerkeng og Steinar Gil, påtok seg den store oppgaven å oversette Starostins omfangsrike verk til norsk, og det har de gjort på en fremragende måte.

En stor takk rettes også til Maksim Starostins familie, ved Irina Jurjevna Khmelevskaja, Starostins barnebarn, for at familien har villet dele dagboken med norske lesere. La denne utgivelsen være et uttrykk for den takknemlighet vi skylder Maksim Ivanovitsj Starostin og soldatene i Den røde armé, for innsatsen som ledet til seier på Litsa-fronten og dermed også til frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 1944.

Murmansk / Oslo, mars 2017 Ole Andreas Lindeman Norges generalkonsul i Murmansk

7

1941

Juni 1941 15.−20. juni Ifølge etterretningsinformasjon fra agenter, armeen og flåten og også fra grensevakter, har det i løpet av de siste 3−4 måneder samlet seg styrker fra den finske hæren i grenseområdet på Finlands territorium. Det blir overført hæravdelinger fra Nazi-Tyskland fra Nord-Norge, og det pågår militær ingeniørvirksomhet. Siden begynnelsen av mai har finnene stadig oftere begått krenkelser av vår grense både i luften og på land.

Jeg har rapportert om denne situasjonen til Kommunistpartiets sentralkomité og også sammen med sjefene for 14. armé, generalløytnant V.A. Frolov, og Nordflåten, kontreadmiral A.G. Golovko, til sjefen for

64

Marinefartøy tilhørende Nordflåten bekjemper en tysk ubåt med synkeminer utenfor kysten av Kolahalvøya. Foto: Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum

Leningrad militærdistrikt, generalløytnant M.M. Popov, som kom til Murmansk 18. juni. Svarene var omtrent identiske: «Vær på vakt, men la dere ikke lure av provokasjoner, og gi ikke fienden påskudd til å starte krigshandlinger». Armeen og Nordflåten treffer nå de nødvendige tiltak for å følge disse instruksene.

V.A. Frolov reiste 20. juni til Poljarnoje1 til A.G. Golovko for å avklare noen spørsmål.

21. juni (Lørdag) Været: varmt og solskinn.

Sent i kveld, etter arbeidet, reiste jeg sammen med familien og en gruppe medarbeidere fra fylkeskomiteen og fylkeseksekutivkomiteen ut i naturen oppover elven Tuloma. Vi dro med motorbåt fra Murmasji i retning av tettstedet Jurkino.

Vi skulle komme tilbake på søndagen. Jeg lot en vakthavende være igjen i partiets fylkeskomité, gav beskjed om hvor vi var å få tak i og at vi måtte tilkalles om det ble nødvendig.

22. juni. (Søndag) Mellom kl. 3 og 4 i morges dukket vår grensevaktbåt opp og la til hos oss. Jeg fikk beskjed om at jeg var innkalt øyeblikkelig til Kommunistpartiets fylkeskomité.

Siden det var uklart hva som var motivet for en slik hasteinnkalling, reiste jeg til Murmansk med båten sammen med min kone og sønn og også noen av kameratene, mens jeg lot de andre være igjen. Jeg avtalte med dem at om det ble nødvendig, skulle jeg sende båten etter dem.

Da jeg kom til fylkeskomiteens kontor, fikk jeg rede på hvem som hadde ringt og hvorfra. Jeg ringte til Kommunistpartiets sentralkomité og fikk vite at Nazi-Tyskland uten krigserklæring hadde angrepet vårt fedreland. Nazifly var i ferd med å bombe våre grensebyer. Jeg dro hjem for å spise litt. Det er rolig i byen – befolkningen sover fredelig og vet ikke at krigen allerede er brutt ut.

Jeg ringte til Murmasji og bad dem sende motorbåten etter de komité- Befolkningen i Moskva lytter til melding om krigsutbruddet 22. juni 1941. Foto: Jevgenij Ananjevitsj Khaldei, medarbeiderne som var blitt igjen ved Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum Tuloma.

65

Om morgenen innkalte jeg sekretærene i Kommunistpartiets fylkeskomité og byråmedlemmene. På grunnlag av de opplysningene jeg hadde fått fra Kommunistpartiets sentralkomité, fra kommandoen for armeen og Nordflåten, informerte jeg dem om at Nazi-Tyskland hadde overfalt vårt land. Vi ble enige om først av alt å gjøre det vi kunne for å oppklare hva som var Finlands posisjon i den tyske aggresjonen og for å få offisiell informasjon og instrukser fra Moskva. Etter etterretningsdata å dømme, kunne vi selvfølgelig forvente at Finland når som helst kunne gå inn i krigen.

Kl. 12 middag lyttet vi til en radiotale som ble holdt av Sovjetunionens visestatsminister og utenriksminister, kamerat V.M. Molotov. Etter V.M. Molotovs regjeringstale samlet jeg sekretærene i fylkeskomiteen og avdelingssjefene til møte.

Vi satte opp en prioritert liste over de sakene vi først måtte gripe fatt i, og fordelte hvordan partiorganenes og sovjetenes medarbeidere skulle delta på arbeidernes protestmøter mot den svikefulle politikken til Nazi-Tysklands regjering, som hadde brutt ikke-angrepspakten og angrepet vårt land.

Telefonen på kontoret mitt ringer i ett kjør: De ringer fra partiets regionkomiteer og bykomiteer i fylket, fra store og små fabrikker og bedrifter, fra stabene i armeen og flåten.

Jeg sendte et telegram til Kandalaksja, til fylkeseksekutivkomiteens formann, kamerat I.N. Bujakov, om at nå da det er brutt ut krig med Tyskland, må han komme til Murmansk straks og avbryte arbeidet i statskommisjonen for overtagelse av den ferdigbyggede jernbanestrekningen Pinozero−Kovdor.

Jeg snakket med A.V. Tupikov og bad ham gi kodet instruks på radio til alle trålere og motorbåter i fiskeflåten som nå befinner seg på fiske og har nok drivstoff, om å seile til Arkhangelsk.

Jeg ringte til Nordflåtens sjef, kontreadmiral A.G. Golovko, og snakket med ham i telefonen. Han informerte meg om at han hadde fått ordre fra krigsflåtens sjef, admiral N.G. Kuznetsov, om å sette flåten i stridsberedskap nr. 1 og åpne ild mot fly som krenker grensene.

I Poljarnoje-området har fly krenket grensene og sluppet bomber. Flyene er fordrevet. Vi følger også instruksen om ikke å gå inn i strid med finske fly eller skip, for ikke å fremprovosere at finske styrker opptrer på Tysklands side.

Jeg bad A.G. Golovko om å gi luftdekning eller sjøeskorte til fiskeflåtens trålere og andre båter som har fått instruks om å gå til Arkhangelsk by. A.G. Golovko avslo, han sa at han ikke kunne gi dem dekning. Det er en risiko å ta, men vi har ingen annen utvei, vi må sende skipene av sted uten dekning.

Sent om kvelden ringte sekretæren for Kommunistpartiets bykomité i Kandalaksja, G.V. Jelisejev: Han rapporterte at han var kommet tilbake fra sin reise med kommisjonen som skulle overta jernbanestrekningen Pinozero−Kovdor, om arbeidet i bykomiteen den første krigsdagen, og bad om instrukser. Jeg sa til ham 66

at han skulle holde nær kontakt med staben i infanterikorpset, og at han om viktige spørsmål straks måtte rapportere til meg personlig.

I dag kom de første tyske flyangrepene mot Murmansk. Jeg så at de var dårlige til å bombe: Alle bombene havnet ute i fjorden.

23.−25. juni Det er offentliggjort et dekret fra presidiet i Sovjetunionens øverste sovjet om å innføre krigstilstand i en rekke fylker langs fronten, deriblant også Murmansk fylke.

Fra den 23. starter mobilisering til armeen av de årgangene som kan innkalles.

Fylkets krigskommissær, kamerat M.N. Kulikov, rapporterte at det i løpet av to dager har meldt seg mange patrioter av årskull som ikke skal innkalles. De har bedt om å bli sendt til fronten for å forsvare fedrelandet.

Vi har fått nyheter om viktige informasjoner og vedtak i Folkekommissærrådet: − vedtak i Kommunistpartiets sentralkomité «Om opprettelse av overkommandoens hovedkvarter for de væpnede styrker i USSR»; − vedtak i Kommunistpartiets sentralkomité og Folkekommissærrådet «Om opprettelse av evakueringsråd». Formann – N.M. Sjvernik, nestformenn: A.N. Kosygin og M.G. Pervukhin; − ditto «Om opprettelse av Sovinformbjuro» − A.S. Sjtsjerbakov; − ditto «Om dannelse av paramilitære bataljoner av frivillige som ikke er underlagt utskrivning til armeen» − til vern av objekter og ingeniørnettverk og til kamp mot sabotører.

Gatemotiv fra Murmansk sentrum i 1940. Foto: Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum

67

Fra arméstaben kom det beskjed om at etter vedtaket fra Overkommandoens hovedkvarter er Nordlig armégruppe opprettet. Generalløytnant M.M. Popov er utnevnt til sjef, som medlemmer av militærrådet korpskommissær N.N. Klementjev og divisjonskommissær A.A. Kuznetsov. De informerte også om at grensen den 24. juni var blitt krenket av tyske fly i Kandalaksja-området og av tyske avdelinger i Kuolajärvi-området. Flyene er fordrevet og nazistene slått tilbake.

26.−28. juni Det vi fryktet, har skjedd: Finlands president Ryti har i en radiotale erklært at Finland går inn i krigen mot Sovjetunionen på Tysklands side. Det var å vente etter de foregående forberedelsene som er gjort. Lærepengen de fikk i 1939 har ikke vært til noen nytte. Vi skulle ha tatt fra dem Petsamo den gang – nå vil tyskerne bruke området til tilførsel av styrker og ammunisjon, og også for å hente ut malm. Nå kan vi vente oss angrep fra tysk-finske styrker når som helst.

29. juni Det er kommet beskjed fra arméstaben om at tyske styrker ved morgengry satte inn angrep på Murmansk-aksen.

Vi har mottatt Direktiv av 29. juni 1941 fra Kommunistpartiets sentralkomité og Sovjetunionens folkekommissærråd: Til partisekretæren i fylkeskomitéen, formann i fylkeseksekutivkomiteen: Nazi-Tysklands svikefulle angrep på Sovjetunionen fortsetter.

Målet for dette angrepet er å tilintetgjøre det sovjetiske samfunnssystemet, okkupere sovjetisk jord, undertrykke folkene i Sovjetunionen, plyndre vårt land, tilrane seg vårt korn og vår olje, gjenopprette godseiernes og kapitalistenes makt. Fienden har allerede trengt inn på sovjetisk jord, okkupert en stor del av Litauen med byene Kaunas og Vilnius, okkupert en del av Latvia og fylkene Brest, Belostok og Vilensk i Sovjetrepublikken Hviterussland og noen regioner i det vestlige Ukraina. Faren er overhengende også for noen andre fylker. Tyske fly utvider det territoriet de bomber og har gjennomført bombing av byene Riga, Minsk, Orsja, Mogiljov, Smolensk, Kiev, Odessa, Sevastopol og Murmansk.

Gjennom denne krigen som nå er blitt påtvunget oss, er vårt land gått inn i en kamp på liv og død mot sin farlige og listige fiende – den tyske nazismen. Våre styrker kjemper heltemodig mot fienden, væpnet til tennene med stridsvogner og fly. Den røde armé overvinner mengder av vanskeligheter i sin selvoppofrende kamp for hver fotsbredd av sovjetisk jord.

68

Til tross for den alvorlige trusselen mot vårt land, er det ennå noen partiorganisasjoner, sovjeter, fagforeninger og komsomolgrupper og noen av deres ledere som ikke forstår hva denne trusselen innebærer, som ennå ikke har erkjent betydningen av denne trusselen. De lever i en veltilfreds og fredelig stemning og forstår ikke at krigen har endret forholdene avgjørende, at vårt fedreland befinner seg i den største fare, og at vi raskt og målbevisst må omstille alt vårt arbeid og tilpasse det krigens vilkår.

Sovjetunionens folkekommissærråd og Kommunistpartiets sentralkomité pålegger alle partiorganisasjoner, sovjeter, fagforeninger og komsomolgrupper å få slutt på veltilfredshet og sorgløshet og mobilisere alle våre organisasjoner og alle folkets krefter for å knuse fienden, for å hamle skånselløst opp med de nazistiske tyske hordene som har overfalt oss.

Sovjetunionens folkekommissærråd og Kommunistpartiets sentralkomité krever at dere må gjøre følgende: 1) Før en skånselløs kamp mot fienden for å forsvare hver fotsbredd sovjetisk jord, kjempe til siste blodsdråpe for våre byer og landsbyer, oppvis tapperhet, initiativ og rådsnarhet slik det er karakteristisk for vårt folk.

2) Organiser all slags hjelp til den kjempende armeen, besørg en ordnet mobilisering av reservestyrker, besørg alle nødvendige ressurser til armeen, rask fremtransportering av styrker og militært gods, omfattende hjelp til sårede ved å stille både sykehus, skoler, klubber og institusjoner til disposisjon som feltsykehus.

3) Styrk Den røde armés bakre områder ved å underkaste all virksomhet frontens interesser, sørg for et intensivt arbeid i alle bedrifter for å gjøre arbeiderne klar over hvilke plikter de har og hvilken situasjon som har oppstått, organiser vakt ved fabrikker, kraftstasjoner, broer, telefon- og telegrafnett, organiser en skånselløs kamp mot dem som forstyrrer organiseringen bak fronten, desertører, ryktespredere og folk som skaper panikk, tilintetgjør spioner, sabotører og fiendtlige fallskjermstyrker ved raskt å bistå de paramilitære bataljonene. Alle kommunister skal vite at fienden er listig og slu, erfaren når det gjelder å bedra og spre falske rykter, og de må ta alt dette med i beregningen i sitt arbeid og ikke la seg lure av provokasjoner.

4) Dersom avdelinger av Den røde armé er tvunget til retrett: kjør vekk bevegelige togsett, ikke etterlat så mye som et lokomotiv eller en togvogn, ikke etterlat til fienden et eneste kilo brød, ikke en liter drivstoff. Kolkhozarbeiderne skal drive vekk buskapen, overlate 69

kornet i statlige organers varetekt, så det kan fraktes inn i området bak fronten. Alt av verdi, inkludert edle metaller, korn og drivstoff, som ikke kan fraktes vekk, skal tilintetgjøres uten nøling.

5) Opprett partisangrupper og sabotørgrupper i områder okkupert av fienden for å kjempe mot avdelinger av den fiendtlige hæren, for å oppildne til partisankrig overalt, for å sprenge broer og veier, ødelegge telefon- og telegrafsamband, brenne lagre og lignende. Skap uutholdelige forhold for fienden og deres hjelpere i de okkuperte områdene, forfølg og tilintetgjør dem uansett hvor og når, ødelegg alt de holder på med.

Opprett pålitelige undergrunnsceller av de beste folkene til å lede all denne virksomheten på en hensiktsmessig måte, med fylkeskomiteenes førstesekretærer som ansvarshavende, likeledes hemmelige møtesteder i hver eneste by, regionssenter, fungerende tettsted, jernbanestasjon, på statsbrukene og kollektivbrukene.

6) Utlever øyeblikkelig til Krigstribunalets domstol alle som ved å skape panikk eller vise feighet, hindrer forsvarsarbeidet – uten persons anseelse.

Sovjetunionens folkekommissærråd og Kommunistpartiets sentralkomité erklærer at i denne krigen med Nazi-Tyskland som er påtvunget oss, dreier det seg om liv og død for den sovjetiske staten, om hvorvidt folkene i Sovjetunionen skal være frie eller havne i trelldom.

Nå avhenger alt av om vi er i stand til raskt å organisere oss og handle, uten å miste et eneste minutt, uten å slippe av syne en eneste mulighet til å bekjempe fienden.

Bolsjevikenes oppgave er å samle hele folket tett omkring Lenins og Stalins parti, omkring Folkekommissærrådet i selvoppofrende støtte til Den røde armé, med seier som mål.

(Dette direktiv skal distribueres i sin helhet til partiets regionkomiteer og regioneksekutivkomiteer i Murmansk fylke).

Formann i USSRs folkekommissærråd, Sekretær i Kommunistpartiets sentralkomité I. Stalin Viseformann i USSRs folkekommissærråd V. Molotov

70

Da vi hadde fått og lest dette direktivet, bestemte vi så raskt som mulig å videreformidle innholdet til hvert partimedlem, til hver arbeider i fylket, å gjennomdrøfte direktivet og de oppgaver som fulgte av det i den situasjonen som var oppstått og nå var en fare for fedrelandet.

Det står dårlig til på Vestfronten: Fienden har trengt seg inn på vårt territorium, okkupert våre landsbyer og byer og forsetter fremrykningen innover i landet.

På vårt frontavsnitt pågår hårdnakkede forsvarskamper med fienden, som er tallmessig overlegen når det gjelder artilleri og særlig flystyrker. Fienden har klart å presse våre avdelinger fra 14. infanteridivisjon tilbake fra 3 til 12 km.

I dag ble det rapportert at 14. divisjons sjef, A.A. Zjurba, er forsvunnet sporløst sammen med sin adjutant. Man antar at han er drept under et bombardement.

Det viktigste for oss nå er å stanse tyske styrkers inntrengen på vårt territorium.

Vi må klore oss fast i jorden, dø, men ikke slippe dem lenger frem. På Kandalaksja-aksen er det spesielt farlig, der kan fienden på et smalt frontavsnitt med liten dybde komme gjennom til kysten av Kvitsjøen og avskjære Kolahalvøya fra landets øvrige regioner.

Av spesiell betydning blir også forsvaret av jernbanen til Kirovsk, som tillater styrkene å manøvrere langs denne sambandslinjen og konsentrere de begrensede tropperessursene på de sektorer der det er nødvendig. Den er dessuten nødvendig for å motta hjelp fra resten av landet, og omvendt.

Fylkespartiorganisasjonen må yte øyeblikkelig hjelp til armeen ved å bygge forsvarslinjer og støttepunkter på de truede avsnittene, skaffe til veie alt nødvendig, danne avdelinger med folkevæpning. Den erfaring vi fikk under finskekrigen med å arbeide i et fylke så nær fronten, hjelper oss med å omlegge fylkets arbeid på kort tid.

På slutten av dagen mottok vi følgende informasjon: − ved regjeringsvedtak er det dannet en Statlig forsvarskomité under ledelse av I.V. Stalin; − avdelinger fra det 23. befestede område under kommando av oberst D.Je. Krasilnikov slår tilbake fiendens angrep og holder Srednij-halvøya og Fiskerhalvøya.

71

1942

Januar 1942 1.−2. januar Vær hilset, du Nye seierrike år! Sjefen for 10. gardedivisjon, M.K. Pasjkovskij, rapporterte til arméstaben at han måtte forlate høyde 263,5 under sterkt press fra tyskerne, og at han led store tap. Og det er en gardedivisjon! Det ble en dårlig start på det nye året ved fronten på Murmansk-aksen.

Jeg hadde besøk av medarbeiderne i NKVD-direktoratet i fylket, kamerat Tsjizjikov og kamerat Kuryljov. De fortalte at sjefen deres, A.F. Rutsjkin, er skjødesløs og

Et av Nordflåtens MBR-2 sjøfly tilhørende 118. rekognoseringsflyregiment nødlandet og forlatt på stranden der elva Titovka munner ut i Motkafjorden, på Fiskerhalvøyas østside. Flyet er påmalt slagordet «Smert Fashizmy!» («Død over fascismen!»). På den andre siden hadde det påmalt "V boj za Stalina!" (Til kamp for Stalin!). Arkiv: Rune Rautio

gemen i sitt arbeid, han driver direkte dobbeltspill. Jeg må etterprøve den informasjonen de kom med.

Jeg fikk to telegrammer og brev fra min kone og sønn i Irkutsk. I telegrammene meddeler de at de har fått pakken min og ønsker meg godt nytt år. I brevet sendte min kone et foto, og hun forteller at sønnen vår viser standhaftighet, han gjør skolearbeidet og oppfører seg fint på skolen.

Om kvelden kom jeg til leiligheten min i byen på Stalin-prospektet nr. 55.

Vindusglassene som ble blåst ut i trykkbølgen da det ble bombet, var erstattet med nye. Jeg ville overnatte der, men det er svært kaldt i leiligheten – jeg dro for å sove på armeens kommandoplass.

14. armés sjef fortsetter i samme dur – han sover, drikker og gjør ingenting.

3. januar Jeg sendte et telegram til sekretær i Kommunistpartiets sentralkomité, kamerat G.M. Malenkov hvor jeg ber om å fjerne kamerat R.I. Panin fra stillingen som armésjef, fordi forholdene nå i krigssituasjonen forlanger det.

Sjefen for armeens kombinerte bakre områder, kamerat Prusskij, rapporterte at kamerat Mikhajlovs avdeling, som opererer i fiendens bakre områder, ble omringet omtrent seks km nord for høyde 350,2. Det er sendt et kompani som assistanse for ham.

Militærmateriellforvalter, kamerat Kapustin er ankommet fra staben i Den karelske armégruppe. Det er medlem av armégruppens militærråd, korpskommissær A.S. Zjeltov som har sendt ham på anmodning fra meg, for å arbeide med produksjon av detonatorer. Han er pyrotekniker av utdannelse. Jeg samtalte litt med ham og sendte ham av sted på arbeid i Kirovsk by.

Ved fronten: forholdsvis rolig. Fienden på Murmansk-aksen forsøker å holde høyde 268,5, selv om de lider store tap.

Jeg dro for å overnatte i leiligheten i byen. Jeg varmet meg med et bad og hostet deretter mindre, men jeg sov elendig – antagelig er det den forbannede mørketiden som virker inn.

4. januar Jeg gikk gjennom posten som er kommet og så over stenogrammet fra det avholdte plenumsmøtet i Kommunistpartiets fylkeskomité.

Viseformann i Folkekommissærrådet, kamerat A.I. Mikojan, sendte en chiffermelding hvor han varsler om den vanskelige situasjonen med isbryterne hos I.D. Papanin i Arkhangelsk og meddeler at det er på vei til oss i Murmansk havn åtte lasteskip fra de allierte, og han ber om at vi må losse disse skipene raskt. Jeg gav instruks til sekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité, I.I. Fjodorov, om å kontrollere om havnen var forberedt til å losse skipene som skal komme.

145

En sovjetisk 122 mm feltkanon rulles i stilling ved Petsamo under Petsamo-Kirkenes-operasjonen i oktober 1944. Foto: Nordflåtens museum, Murmansk

9. februar Jeg mottok vedtak i Den karelske armégruppes militærråd av 8.02.1942 om at det skal slaktes 1000 rein til forsyning for avdelingene i 14. armé – det er Murmansk fylkeseksekutivkomité som har ansvaret for det. Jeg gav instruks til armeens nestkommanderende og sjef for bakre område, kamerat Maltsev – at han skal avtale med fylkeseksekutivkomiteens formann, kamerat Lytkin.

Ved fronten har de mottatt ordre fra Den karelske armégruppes militærråd om at 10. gardedivisjon skal trekkes ut til reserve på venstre flanke i område 48 km ved innsjøene Port-Lubol. Istedenfor den skal det på høyre flanke ved høydene 314,9, 174,0 og 173,0 utplasseres en infanteridivisjon, og istedenfor 14. divisjon skal 72. marineinfanteribrigade utplasseres. Disse overføringene er riktignok viktige med det mål å påføre tyskerne et avgjørende slag, men det fører til tap av tid med tilrettelegging og trening.

Sjefen for luftstridskreftene i 14. armé, I. L. Turkel, rapporterte at et fiendtlig rekognoseringsfly er skutt ned i området ved kollektivbruket «Jurkino». Flyet var i ferd med å fotografere området. Navigatøren skjøt seg, mens flyveren var skadet og ble tatt til fange.

Nordflåtens sjef, A.G. Golovko, meldte at vår ubåt Sjtsj-423 er kommet tilbake fra tokt, og sjefen om bord, orlogskaptein N. A. Lunin, har rapportert at han har senket tre fiendtlige lasteskip med deplasement på til sammen 24 000 tonn.

På vegne av Kommunistpartiets fylkeskomité sendte jeg et hilsningstelegram til mannskapet på ubåten og også en gave – to laks og 50 pakker papiroser14.Ubåtmannskapene er dyktige! Måtte de senke flere nazikryp.

172

10. februar Det er kommet en ny konvoi med allierte fartøyer fra England til byens havn. To av dem er loset inn til kai i havnen, de andre er under innseiling.

Jeg fikk et telegram fra Moskva fra nestleder for organisasjons- og instruktøravdelingen i Kommunistpartiets sentralkomité, kamerat Ratner, med henstilling om tillatelse til å trykke innlegget jeg holdt på plenumsmøtet i Murmansk fylkespartikomité «Om partiorganisasjonenes arbeid med å hjelpe fronten gjennom seks måneder med krig» i tidsskriftet «Partstroitelstvo». Jeg sendte et svar: «Jeg gir samtykke til å trykke mitt innlegg på fylkeskomiteens plenumsmøte i tidsskriftet ’Partstroitelstvo’».

Jeg forberedte materiale til behandling på møtet i Kommunistpartiets fylkeskomitébyrå: 1. Arbeidet på kjemifabrikken til kombinatet «Apatit».

2. Om Kolenergos arbeid.

3. Om kontorene for vedlikehold og vakthold på vannkraftverkene Niva-3, KAZ, byggeprosjekt nr. 33 og kombinatet «Severonikel».

4. Om arbeidet til trusten for de lokale vannreservoarer.

5. Om sparing i forbruket av proviant i fylkesorganisasjonene.

Om kvelden avholdt vi et møte i partiets fylkeskomitébyrå. Jeg avholdt et møte med bysekretærene i Kommunistpartiets regionkomiteer angående sparing av proviant der jeg stilte dem overfor følgende oppgaver: − å holde strengt oppsyn med mengden matvarer; − å forbruke matvarer nøysomt og bruke rester til nyttige formål; − å yte hjelp til offentlige kantiner; − å yte systematisk hjelp med å skaffe matvarer til barnehager, daghjem for små barn, militært personells familier; − å få en slutt på sløsing med proviant under dekke av festligheter, banketter, festmiddager o.l.; − å føre meget streng bekjempelse av tyveri av proviant; − å gjøre det helt klart for arbeiderne at i krigstid er det nødvendig å spare på alt, staten må være forberedt på de ofre som må til.

Kamerat I.D. Papanin har skrevet en appell i «Poljarnaja pravda» til armeens ungkommunister, tidligere arbeidere ved skipsverftet: «Gå hardere til verks for å knuse fienden». Appellen er skrevet i Papanin-stil, med glød.

Armeens artillerisjef, kamerat D.F. Panitkin, rapporterte at ingeniør Dmitrijev, som ble såret i en granateksplosjon under testing, er avgått ved døden, og at man har operert ingeniør Zjeleznjak, som ble såret, og at det nå står bra til med ham.

173

11. februar Jeg sendte en chiffermelding til kamerat A.I. Mikojan og til kamerat Polov i Folkekommissariatet for statskontroll angående saken med at vedtaket i Den statlige forsvarskomité av 4.12.1941 med nr. 996 ikke er fulgt opp. Verftet i Murmansk har ennå ikke mottatt tegninger til å bygge motorbåter, lektere og annet, men det skulle ifølge vedtaket i Den statlige forsvarskomité ha mottatt tegningene ti dager etter at det nevnte vedtak var publisert.

Jeg sendte et telegram til viseformennene i USSRs folkekommissærråd, kamerat A.I. Mikojan og M.G. Pervukhin – jeg ber dem svare på mitt telegram om kullet.

Ledelsen i Den røde bonde- og arbeiderarmés intendantur (kameratene Pavlov og Kozlov) sendte svar på min chiffermelding av 8.02.42 hvor de meddeler at det er sendt 60 vogner med høy og 66 vogner med Fra Murmansk fiskefabrikks barnehage i 1943. Foto: Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum havre og også 35 vogner med kraftfôr til bruk for 14. armé.

I dag snakket jeg på HF-sambandet med Moskva – med kamerat N.N. Sjatalin i Kommunistpartiets sentralkomité. Det var godt hørbart – det var første samtale etter tre måneders pause. Det er meget bra at vi har fått samband med Moskva.

Ved fronten: Det merkes en alvorlig mangel på proviant: mel, gryn, kjøtt o.l.

Vi har gitt instruks om å tilberede suppe av kondensert melk og gryn. Jeg snakket med medlem av armégruppens militærråd, kamerat Kuprijanov om denne saken, og han lovet å skaffe oss litt forsyninger. Men når? Jeg ordnet med å utlevere til arméen 50 tonn fisk fra fylkets forråd.

12. februar Fra morgenen av arbeidet jeg med å forberede forslag til vedtak i 14. armés militærråd.

Jeg sendte et telegram til kameratene A.I. Mikojan og A.A. Isjkov og general A.V. Khruljov om at folkekommissæren for fiskeindustrien har delt ut rekvisisjo174

ner på fisk i 1. kvartal i år på 1556 tonn, men det kommer ikke til å finnes mer enn 821 tonn. Jeg vil be om at man slutter å dele ut fisk fra Moskva og isteden tillater militærrådet å ta seg av fordelingen av fisk.

Sjefen for armeens sikkerhetsavdeling, N.N. Klotsjev, rapporterte at armeens luftstridskrefter har fått en rekke laster fra skipene som er kommet fra England og Amerika. Da de åpnet kassene, viste det seg at det i noen av dem bare lå en enslig øks, et økseskaft eller to nagler, enda alt var regnet opp i fortegnelsene. Jeg bad ham sammen med medarbeiderne i havnen og Utenrikshandelen å fastslå hva som er årsaken til det som er avslørt og rapportere til meg.

Fylkeseksekutivkomiteens formann, B.G. Lytkin, sendte til meg på armeens kommandoplass en loff som var bakt av amerikansk eller engelsk hvete, som de allierte har fraktet med skip hit til oss. Brødet var meget hvitt og velsmakende. Det var jeg og A.I. Krjukov som spiste det sammen.

Ved fronten gikk en tropp fra 14. infanteridivisjon for å avløse vaktstyrken og støtte på et kompani med tyskere. I skuddvekslingen drepte de de fleste av fiendens kompani. For øvrig er alt uforandret.

13. februar Oberst G.A. Zjukov, som vi har utnevnt til sjef for 23. befestede område (UR) på Fiskerhalvøya og Srednij-halvøya istedenfor generalmajor D.Je. Krasilnikov, som vi har overført til stillingen som sjef for 10. gardedivisjon, var hos meg i forbindelse med utnevnelsen til den nye stillingen. I samtalen med kamerat Zjukov gav jeg råd og instrukser i saker vedrørende forsterkning av forsvaret på halvøyene, den politisk-moralske situasjon og også angående forsyninger. Kamerat G.A. Zjukov gir inntrykk av å være en fornuftig sjef.

Kamerat Orlov – sjefen for flybasene i 2. område – var hos meg, han var innkalt i forbindelse med at det i lasten fra de engelske skipene ble oppdaget mer enn 20 kolli med økseskaft, vedøkser, nagler og annet. Jeg bad ham sette opp dokumenter og avfotografere disse kolliene fra lasten.

I dag avlyste vi innskrenkningene i kvoten for utdeling av brød og gikk tilbake til normale kvoter, siden vi nå har malt amerikansk hvete på våre kverner.

Om kvelden var jeg i Kulturhuset på et møte mellom våre sjøfolk fra handelsflåten og sjøfolk fra England, Amerika og Norge. Det var taler av I.D. Papanin, havnesjefen og en amerikansk kaptein – han var egentlig norsk. Som avslutning på den offisielle delen ble det gitt en konsert. Det var en vellykket aften.

Ved fronten: På Murmansk-aksen ved innsjøen Kadi-Javr møttes seks av fiendens «Messerschmitt» – fly og seks av våre «Tomahawk» – fly. Resultatet av luftkampen mellom dem var at fire nazifly ble skutt ned og falt ned på vårt territorium. Våre fly vendte tilbake til flyplassen uten tap. Flyverne som kjempet, var fra regimentet som vi har foreslått til gardetittelen.

175

14. februar Vi mottok telegrammer: − fra kamerat A.I. Mikojan om at fylket for 1941 har en restbeholdning på 6106 tonn kjøtt. Han ber om at denne restansen blir inndratt og overført til 14. armé; − fra kamerat A.A. Zjdanov hvor han overbringer vedtaket i regjeringen om at 6000 tonn sukker skal sendes til Leningrad og ber om at forsendelsen må fremskyndes; − fra folkekommissær for krigsflåten, admiral N.G. Kuznetsov, som svar på mitt telegram av 11.02.1942 om at alle prosjekter og bestillinger ved skipsverftene til Folkekommissariatet for fiskeindustrien vil bli utført og levert i februar–mars d.å. for alle slags typer skipsbygging.

I byen gikk flyalarmen, men de fiendtlige flyene kom ikke frem til byen.

Ved fronten: forholdsvis rolig. Det foregår omplassering av 10. gardedivisjon til venstre flanke og av 14. infanteridivisjon til høyre flanke.

15. februar Jeg overnattet i byleiligheten, siden vår fagforeningsdelegasjon med kamerat N.M.Sjvernik i spissen ankommer kl. 10, de vender tilbake fra England.

Jeg stod opp kl. 9 og kjørte til partiets fylkeskomité, men der meddelte de at kamerat Sjverniks delegasjon ikke skulle komme kl. 10, men kl. 14. De som reiste for å ta imot delegasjonen, var: R.I. Panin, A.I. Krjukov, I. D. Papanin, I.I. Fjodorov, B.G. Lytkin og jeg. Vi stod lenge og ventet på at de skulle ankomme, alle ble gjennomfrosne. N.M. Sjverniks delegasjon ankom kl. 18.

Kl. 20 kjørte jeg, N.M. Sjvernik og K. Nikolajeva til partiets fylkeskomité der de i nærvær av I.I. Fjodorov og B.G. Lytkin fortalte oss om sine inntrykk fra reisen til England. N.M. Sjvernik sa at reisen deres var det første møte de har hatt med Englands arbeiderklasse, bortsett fra fagforeningsbyråkratiet. Arbeiderklassen i England ser meget positivt på Sovjetunionen. Arbeiderne på fabrikkene som produserer på bestillling fra Sovjetunionen, arbeider med entusiasme: «De skriver slagord på stridsvognene ’Til Berlin gjennom Moskva’, ’Hilsen til kamerat Stalin’ o.l. Vår delegasjon besøkte 60 fabrikker og gjennomførte 13 møter.

Vi ble mottatt av statsminister W. Churchill, som takket det sovjetiske folk representert ved oss, for heltemodig kamp mot det nazistiske Tyskland, og helt til slutt i vårt møte sa han: ’Proletarer i alle land, forén dere! Hitler bringer oss slaveri. Dere smir seieren over Hitler’. En arbeider som talte på en konferanse, erklærte: ’Hadde det ikke vært for Den røde armés kamp, så ville England ikke lenger ha eksistert’».

176

Snømåking på dekket til en britisk krysser i Murmansk. Foto: Imperial War Museum, London

16. februar Jeg hadde et møte med N.M. Sjvernik og medlemmene i delegasjonen, kameratene Nikolajeva, A. Malkova, M. Tarasov, L. Solovjov, P. Kazakov og andre, som hadde besøkt Nordflåten i Poljarnoje. Der var de om bord i en jager, en ubåt osv.

Delegasjonen og jeg tok plass i biler og kjørte for å se byen. Vi så på de forskjellige bydelene, Kulturhuset og utstillingen av de trofeer vi har tatt når nazistene har lidd nederlag. Kl. 19 kjørte jeg og kamerat Sjvernik til Hoveddirektoratet for Den nordlige sjørutes fabrikk der det ble holdt et møte med fabrikkens arbeidere og funksjonærer. På møtet fortalte kamerat Sjvernik om vår fagforeningsdelegasjons reise til England og om møtene med arbeiderklassen i dette landet. Møtet var meget vellykket. Kamerat Sjvernik talte i én time og 25 minutter, deretter talte to fremragende arbeidere, som forsikret partiet og regjeringen, representert ved kamerat Sjvernik, at de ville arbeide enda bedre for å hjelpe fronten.

Etter møtet beså delegasjonen fabrikkens produksjonsavdelinger, deriblant avdelingen der de lager miner, granater og bombekastere. Kamerat Sjvernik likte vår 50 mm murmanskproduserte bombekaster. Han roste arbeidet vårt med produksjon av våpen og ammunisjon.

Da vi kom til partiets fylkeskomité, inspiserte jeg og delegasjonen gavene vi har forberedt til sjefen på den engelske krysseren, to av krysserens offiserer og de fem servitørene og kokken som betjente vår delegasjon på reisen med krysseren 177

fra England til Murmansk. Som gaver har vi foreslått pelsstøvler og luer og votter av reinkalvskinn. Kamerat Sjvernik likte disse gavene, og vi bestemte å sende dem om bord i krysseren.

I fylkeskomiteen fortalte jeg kort delegasjonen om situasjonen på vårt frontavsnitt, om naturrikdommene på Kolahalvøya og om arbeidet fylkets arbeidere gjør for å hjelpe fronten.

17. februar Fra kl. 12 til 14 i dag var kamerat Sjverniks delegasjon på armeens kommandoplass – fem km fra byen. De beså alle bygningene på kommandoplassen, samtalte med armésjefen, kamerat R.I. Panin om saker vedrørende arméstabens operative arbeid, matforsyninger til styrkene og annet. Etter aftens fulgte jeg delegasjonen til jernbanestasjonen, og kl. 02.25 satte toget seg i gang sørover. Vi gav annensekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité, kamerat Fjodorov oppdraget med å ledsage delegasjonen til Kandalaksja by.

Jeg sendte to skriftlige rapporter med kamerat N.M. Sjvernik til kamerat Stalin: − den første – angående forsvar av Kolahalvøya og tysk nederlag på Murmanskog Kandalaksja-aksen; − den andre – om matforsyningssituasjonen i Murmansk fylke, 14. armé og Nordflåten.

Jeg sendte også med delegasjonen en tønne sild og to laks til sekretæren for fylkeskomiteen i Vologda, kamerat Komarov, noe han hadde bedt om.

Kl. 15 ble det meldt meg at toget med kamerat Sjverniks delegasjon var ankommet Kandalaksja i god behold kl. 7.25.

Viseformann i Folkekommissærrådet, kamerat M.G. Pervukhin sendte et telegram med forordning: Vi skal levere til Kirovsk-jernbanen fra Kirovsk by – 6200 tonn kull, fra Montsjegorsk by – 1500 tonn, og 4000 tonn fra Montsjegorsk by skal overleveres Det nordlige hovedirektorat for fiskeindustrien til trålerne.

Jeg sendte et telegram til folkekommissær for fiskeri, kamerat A.A. Isjkov på vegne av 14. armés militærråd, som svar på hans forordning til A.V. Tupikov om fordeling av fiskefangst, om at han ikke skal blande seg inn i dette. Armeens militærråd vil fordele fisken selv.

Det ble meldt at fiendtlige fly i dag på et avsnitt sør for Kandalaksja (i området ved Knjazjaja) har smadret en jernbanebro. Det blir derfor ikke mulig for kamerat N.M. Sjverniks delegasjon å reise videre før banen er gjenoppbygd. De må bli en tid i Kandalaksja. Våre jagerfly gikk inn i luftkamp med de fiendtlige flyene som hadde bombet jernbanen. Resultatet av kampen var at ett av fiendens fly ble skutt ned, men vi mistet tre av våre egne «Hurricane» – fly.

178

Følgende var hos meg med rapporter: − sjefen for armeens ingeniørtjeneste, oberst D.A. Lejtsjik, og oberst Bogdanov i anledning resultatene av arbeidet til Forsvarsbygg. Kamerat Bogdanov reiser på tjenestereise til Moskva med redegjørelse om det utførte arbeidet. Vi undertegnet innstillinger til dekorering av dem som har utmerket seg i arbeidet; − sjefen for armeens bakre områder, kamerat Maltsev, angående den katastrofale situasjonen med fôr til hestebesetningen. Det finnes ikke i armeen noe å fôre hestene med, ti hester har allerede krepert.

På Murmansk-aksen er det dårlig vær: det regner, lufttemperaturen er +1,5 ºC. 18. februar Været er mildt, det regner, lufttemperaturen er +0,8 ºC. Det går ikke an å gå i filtstøvler, for det er søledammer overalt i byen.

Vi har fått vedtak fra Den statlige forsvarskomité av 15. februar «Om mobilisering i lokale luftvernlag av alle personer over 45 år, og også av biler og hestekjøretøyer».

Medlem av 14. armés militærråd A.I. Krjukov og sekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité D.F. Filimonov er reist til Kandalaksja for å overrekke ordener og medaljer ved fronten.

Vi har fått svarbrev fra kapteinen på den engelske krysseren «Cairo», adressert til kamerat N.M. Sjvernik og kamerat K. Nikolajeva, hvor han takker for de tilsendte presangene. Jeg sendte et telegram til G.N. Kuprijanov i byen Belomorsk: Jeg ber om man må referere for kamerat Sjvernik og kamerat Nikolajeva innholdet i brevet som kapteinen på krysseren «Cairo» har sendt, stilet til dem, etter at man mottok presanger. Originalbrevet sender jeg til kamerat N.M. Sjvernik i Moskva.

Dampskipet «Cairo» 17. februar 1942.

Kjære madame Nikolajeva og mister Sjvernik!

Vi ber Dem motta både på egne vegne og på vegne av de andre medlemmene i delegasjonen vår dypfølte takknemlighet for de utsøkt rause gavene som De var så elskverdig å sende til mine offiserer, til mannskapet og til meg selv.

Vi er meget glade for å få dem og er stolte av dem.

Det var en meget stor ære å befordre Dem og de andre delegasjons­ medlemmene ombord på dampskipet «Cairo». Vi vil alle uttrykke overfor Dem vår hjertelige takk for Deres vennlige ønsker og slutter oss til Dem i ønsket om at det russiske og britiske folk snart må seire over den felles fiende.

Deres hengivne Kaptein i Den kongelige marine.

179

25. mai Været er varmt og skyet, med store sprekker i skydekket. Snøen tiner kraftig. Det er bekker og søle rundt om.

Jeg var i partiets fylkeskomité og arbeidet med saker for å forberede havnen til å ta imot konvoien med allierte fartøyer.

Jeg snakket med Kirovsk-jernbanens sjef, P.N. Gartsujev, om at det blir nødvendig å sende jernbanevogner og plattformvogner til havnen.

I løpet av dagen har det vært tre flyalarmer, men de fiendtlige flyene kom seg gjennom til byen bare én gang, kl. 20.15. De slapp bomber, men de havnet i fjorden og i utkanten av byen, ved Petusjinaja-viken. Bombingen gjorde ingen skade.

Sjefen for armeens luftstridskrefter, generalmajor I.L. Turkel, var hos meg og rapporterte om vårt flyvåpens forberedelser til angrepet på fiendens flyplasser. Vi signerte en forordning om utmerkelse til vår flotte flyver A.S. Khlobystov i form av en gullklokke (en gave fra arbeiderne i Krasnojarsk) for hans tredje rambukkangrep på et fiendtlig bombefly mens hans eget fly stod i brann. I tillegg til ham var det fire andre flyvere som fikk armbåndsur som utmerkelse.

Jeg fikk et telegram fra min kone i Irkutsk hvor hun meddeler at det ikke var noen attest til henne eller noe brev i den plyndrede pakken. Jeg må få sendt henne en ny attest.

26. mai Været er varmt, det er skiftende skydekke.

Kl. 11.30 bombet 30 fiendtlige fly stasjonen Tajbola. Resultatet av angrepet var at blant annet et jernbanespor og en tank i et vanntårn ble ødelagt. I luftkamp ble fire fiendtlige fly skutt ned. Vi mistet ett fly.

Det var tre fiendtlige flytokt mot Murmansk, men bare kl. 17.40 lyktes det 11 fly å komme seg frem til byen og slippe bomber. Luftvernkanonene gav voldsom sperreild i havnen, og bombene havnet i fjorden uten å gjøre skade.

Viseformann i Folkekommissærrådet, kamerat A.I. Mikojan, sendte et telegram hvor han meddeler at av den store konvoien med allierte fartøyer som kommer til Murmansk, er det 14 amerikanske meget dyptgående fartøyer som har 86 000 tonn last. Det er mer enn hele årsprogrammet for havnen (70 000 tonn). Dessuten må vi losse dette i løpet av 8–10 dager. Om bord er det også mye dynamitt, og den kan først losses når alle stridsvognene er fjernet fra dekket. Det kompliserer arbeidet veldig og gjør det langt farligere, særlig i en situasjon med angrep fra nazistenes flyvåpen.

Jeg hadde et møte med sekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité D.F. Filimonov, Folkekommissariatet for utenrikshandels befullmektigede representant A.N. Fottsjenko, havnesjef A.S. Fortutsjenko, kamerat Zubov og andre om saker angå-

252

ende plassering av fartøyene i konvoien som kommer, og tiltak for å fremskynde lossingen av importgodset.

Jeg sendte et telegram til sjefen for Den røde arbeider- og bondearmés bakre områder, general A.V. Khruljov, om at det er nødvendig å få hitsendt jernbanevogner, plattformvogner og isvogner (kjølevogner) til oppbevaring av kjøtt og spekk.

Jeg var på et møte i Kommunistpartiets fylkeskomitébyrå, vi behandlet løpende saker. Våronnen har begynt i fylket.

Ved fronten: rolig. Vi styrker våre posisjoner og reparerer bilveiene.

27. mai Været er varmt, det er spredte skyer.

Jeg arbeidet med havnen. Vi må få sendt av sted alt godset som er igjen, og det er 6000 tonn, vi må tømme havnen så vi kan ta imot den nye konvoien med fartøyer.

Armésjef V.I. Sjtsjerbakov kom for å snakke om armésaker og reiste samme dag tilbake til 27. km.

I morges bombet våre flystyrker fiendens flyplasser, og i kveld kl. 20 gikk de opp igjen for å bombe fienden for annen gang.

I løpet av dagen har det vært fem flyalarmer i byen. Luftvernskytset arbeider godt, og naziflyene kom bare én gang gjennom til byen. De slapp bomber, men gjorde ikke rare skaden.

Fra balkongen i partiets fylkeskomités hus så jeg luftkampen hvor det deltok 25 fly fra hver side. Våre jagerfly skjøt ned fem av de nazistiske gribbene. Selv hadde vi ingen tap.

I går skjøt våre jagerflyvere også ned seks fiendtlige fly, og bataljonskommissæren, kamerat Tsjagin fra 122. divisjon i luftvernet, gjorde rambukkangrep på et nazifly og landet i god behold på sin egen flyplass med delvis avkappet vinge.

28. mai Været: Det er sol, klar himmel, ikke en sky.

Før kl. 16 hadde det allerede vært fire flyalarmer. Jeg så et stort luftslag. Nazistene lyktes ikke i å slippe bomber over byen.

Kl. 16.25 gikk flyalarmen igjen. Ni bombefly ledsaget av 25 jagerfly brøt seg gjennom til byen. Luftvernbatteriene gav kraftig sperreild og lot dem ikke drive målrettet bombeslipp eller få tilgang til målene. Det ble sluppet 35 bomber, men de gjorde ikke stor skade. Ingen skade på mennesker.

I luftkampen skjøt våre jagerfly ned seks av fiendens fly. Selv mistet vi tre fly.

Våre flyvere hoppet ut av flyene i fallskjerm, landet i god behold og kom tilbake til sine egne – til flyplassene.

253

Jente i Murmansk deler ut vann til britiske soldater på hustrapp på høyde over byen i 1942. Foto: Murmansk historisk-­ etnografiske fylkesmuseum

Jeg arbeidet sammen med D.F. Filimonov og A.N. Fottsjenko med å avgjøre saker angående klargjøring av havnen til å ta imot fartøyene i den konvoien som kommer, plassering av fartøyene ved kaiene, havneberedskap o.l.

Folkekommissariatet for utenrikshandels befullmektigede representant A.N. Fottsjenko meldte at fem fartøyer allerede er senket som resultat av naziflyenes angrep på konvoien. På ett av dem var det 54 stridsvogner og 19 fly.

Vi må forberede oss til å transportere og plassere på hospitaler omkring 200 sårede sjøfolk fra de senkede skipene.

Sjefen for Hoveddirektoratet for militær anleggsvirksomhet, kamerat Sjapiro, sendte et telegram hvor han protesterer mot at vi har tatt eiendeler tilhørende 203.

UVSR20. Jeg sendte ham et svar.

Kirovsk-jernbanens statsadvokat var hos meg, og vi snakket om arbeidet med veien. Jeg bad ham være oppmerksom på hvilken tilstand spor og broer er i.

Jeg snakket med Nordflåtens sjef, A.G. Golovko, om reparasjon av de engelske og amerikanske skipene som ble skadet i bombardementene: «Yaka», «Harmatris» og «Нью-Джайнер»)21.

Ved fronten: uforandret, artilleriduell.

254

29. mai Kl. 3 i morges kjørte jeg til broen ved Kola, siden man hadde meldt at en tømmerlense hadde røket ved Kildin og at alt tømmeret var på vei mot broen og truet med å rive den med. Elven går utover sine bredder og er blitt enorm, og disse naturkreftene fører med seg en masse tømmerstokker med strømmen. Vi har klar sprengningsspesialister, har plassert ut folk med båtshaker som skal løse tømmervasene. Det er foreløpig ikke fare på ferde for broen.

Jeg innkalte sjefen for NKVD-direktoratet i fylket, kamerat A.F. Rutsjkin, og kjørte sammen med ham til en instans som er underlagt ham – SPO, Den hemmelige politiske avdeling, (kamerat Bujanov). Jeg snakket med alle sjefene i avdelinger og kontorer. Det er mange mangler i arbeidet deres, etter mitt syn. De ser isolert på sakene når de skal vurdere folk, tar ikke produksjonsvirksomhet med i betraktning. Det er ikke innarbeidet behørig kontroll med virksomhetsfeltene.

Det er mye skjematenkning og lite erfaring. Det forekommer endog oppgulp etter fortidens eksesser. Og parallelt med de store manglene i arbeidet er det svært mye selvgodhet og skryt: som at «vi vet alt», at «alt er i orden» osv. Jeg var der til kl. 5 om morgenen.

Jeg sendte et telegram til Kommunistpartiets fylkeskomité i Irkutsk, til kamerat Katsjalin, og bad om at min sønn som er skoleelev, må bli sendt på arbeid på et kollektivbruk ikke så langt unna byen, slik at min kone blir i stand til å reise dit fra tid til annen.

30. mai Det har vært flere flyalarmer i løpet av dagen – og en gang var det bombing. Men alt gikk bra.

Det var voldsomme luftkamper da skipene kom inn i Kolafjorden, da våre fly gav dekning fra luften til de engelske og amerikanske lasteskipene. Fra tysk side deltok bortimot 80 fly i kampene, men de fikk ikke sjanse til å bombe skipene. I luftkampene ble det skutt ned omkring ti av fiendens fly, vi mistet tre fly. I denne kampen falt vår strålende falk – Helt av Sovjetunionen, B.F. Safonov. Han skjøt selv ned tre fly i denne kampen, og så, etter å ha meldt på radio at han måtte gå inn for nødlanding, falt han ned i sjøen. Det er et meget tungt tap for oss – han var vår beste flyver. 085 Jeg rapporterte til Moskva, til kamerat A.I. Mikojan, at det er ankommet 21 lasteskip av den allierte konvoien. Vi starter lossing fra de skipene som er kommet.

Det sovjetiske flygeresset oberstløytnant Boris Feoktistovitsj Safonov, sjef for Nordflåtens 2. blandede garde-flyregiment. Han falt i luftkamp nær Kildin 30. mai 1942, under luftsikring av den ankommende allierte ishavskonvoien PQ 16. Safonov ble tildelt ordenen Helt av Sovjetunionen to ganger – 16. september 1941 og 14. juni 1942. Foto: Nordflåtens museum, Murmansk

255

Ivan Dmitrijevitsj Papanin ringte fra Arkhangelsk by og spurte hvordan det gikk hos oss.

Jeg arbeidet i fylkeskomiteen med saker angående proviant og våronn i fylket: Situasjonen for matvareforsyninger til befolkningen, hvordan det går med våronnen og annet.

Arbeidet med våronnen går bra. Alle ledige jordstykker i byen er gravd opp, overalt vil det bli satt poteter og andre grønnsaker. Det vil hjelpe oss med å skaffe befolkningen grønnsaker. Å forvente at vi skal få fraktet hit grønnsaker fra sentrale områder, er urealistisk.

Min sønn Jurij sendte et telegram fra Irkutsk by hvor han meddeler at han har gått ut av 7. klasse i middelsskolen med beste karakter. Flink gutt!

Ved fronten: rolig, den vanlige duellen.

31. mai (søndag) Været: Det var en nydelig varm natt og en flott morgen.

Kl. 02 var jeg i partiets fylkeskomité – visefolkekommissær for Krigsflåten, general I.V. Rogov er kommet. Jeg snakket med ham om arbeidet i Nordflåten og i folkekommissariatet. Jeg organiserte «grønn bølge» for ham da han skulle reise igjen.

Kl. 03. kjørte jeg en tur til broen ved Kola. Elven var steget kraftig og hadde vasket unna en av bropilarene. Broen var seget litt ned, det var ikke mulig for togene å kjøre over broen. Jeg gav instruks om at de skulle fylle stein på bropillaren, for å gjøre den tyngre og stødigere.

Tungt 85 mm luftvernartilleri ved en havn i Kolafjorden. Murmansk by og basene omkring var sikret med et stort antall slike og mindre luftvernkanoner, som bød på betydelige utfordringer for tyske fly som kom innenfor deres rekkevidde.

Foto: Nordflåtens museum, Murmansk

256

Jeg bestemte meg for å hvile ut i dag på søndag, for jeg er meget sliten etter denne uken. Jeg kjørte en tur til Zverosovkhoz, til kamerat Zjemtsjuzjnikov, sov ut og stod opp kl. 12 og spaserte langs bredden av Kola-elven. Det var flyalarm i byen, og jeg kunne høre luftvernskytset dundre. I det store og hele ble jeg godt uthvilt av å være ute, og kl. 10 om kvelden kjørte jeg til armeens kommandoplass, til det lille huset utenfor byen. I morgen skal jeg igjen arbeide med fornyede krefter.

Juni 1942 1. juni Været: spredte skyer, det er et usedvanlig varmt vær.

Fra morgenen av var jeg på armeens kommandoplass og arbeidet – ved 5. km til høyre for veien mellom Murmansk og Kola.

Det gikk tre flyalarmer før klokken var 16, men naziflyene fikk ikke slippe frem til byen.

Kl. 17.40 gikk flyalarmen. Jeg gikk ut fra kommandoplassen og ut. Det kom åtte fiendtlige «Junkers 87» fra sørøst og mot byen, ledsaget av 12 jagerfly. Flyene startet bombingen i retning av fiskehavnen og EPRON [Spesialtjenesten for undervannsarbeid]. Vårt luftvernskyts åpnet kraftig sperreild. Jeg så tre fly som slapp bomber, men det tredje flyet ble offer for en fulltreffer fra vårt luftvernskyts, og først mistet flyet en vinge, og deretter gikk det i tusen biter. Naziflyet som fløy like bak det tredje flyet ble truffet av luftvernprosjektiler og eksploderte av sine egne bomber. Det ble bare splinter igjen av det. Et fly til falt ned med halen først – det falt som et kors. Det hadde antagelig fått slått løs motoren. Våre luftvernskyttere skjøt ned tre bombefly. Folk gav dem applaus. Resten av fiendens bombefly fløy bort til hver sin kant.

På den andre siden av fjorden – i skyene – begynte en luftkamp. Enda en av nazistenes gribber styrtet ned – flyverne der hoppet ut i fallskjerm. Jeg meldte til vaktsjefen for styrkenes bakre område, kamerat Prusskij, at de skulle ta de tyske flyverne til fange og bringe dem til staben.

Naziflyene slapp flyveblader over byen. I flyvebladene er det trykt noe vrøvl.

Kl. 19.15 gikk flyalarmen igjen. Naziflyene slapp bomber fra stor høyde: tre bomber falt på stadion, én bombe traff i det hesteskoformede huset på Stalinprospektet. Nazistene bombet dampskipet «Subbotnik» voldsomt, så det sank.

Samlet i løpet av dagen har våre skutt ned ni av fiendens fly, i luftkamp og med luftvernskyts. Vi har selv mistet ett fly.

Lossingen av lasteskipene i havnen går som den skal – de har allerede losset 2400 tonn.

257

Det ble meldt at den truende situasjonen for Kola-broen er over. Etter at de fylte stein på bropilaren, har den satt seg, og nå synker vannstanden.

Jeg tilkalte lege, siden jeg hadde fått slike smerter i øynene på grunn av lyset, de var helt hovne. Jeg ser dårlig. Det ble straks bedre da jeg fikk dryppet dem med dråper ordinert av legen.

Ved fronten: Vi fortsetter å bygge forsvarslinjer. Det er artilleriduell på fremskutte posisjoner.

2. juni Fra morgenen av arbeidet jeg på armeens kommandoplass. Deretter dro jeg til byen, til partiets fylkeskomité.

Kl. 11.40 gikk flyalarmen. Naziflyene bombet byen og havnen, de slapp omkring 25 bomber. Det ble noen mindre skader i byen, i fiskerihavnen og på jernbanen.

Luftvernet gav kraftig ild, og deretter kom en voldsom luftkamp. Ifølge foreløpige opplysninger ble det skutt ned seks nazifly. Én person ble drept som resultat av bombingen, to ble såret.

Kl. 14.20 gikk flyalarmen igjen. Det var mye skyer på himmelen. Jeg så at det under sterk luftvernild kom ni fiendtlige bombefly stupende ut av skydekket, de slapp bomber rett over byen og vendte tilbake til seg selv. De hadde dekning av omkring 25 nazistiske jagerfly. Våre flystyrker gikk i luftkamp med dem.

Til sammen ble det i løpet av disse to angrepene sluppet 52 bomber fra de fiendtlige flyene. En rekke trehus ble ødelagt, likeså vannledninger, samband, en del av jernbanelegemet og av brødfabrikken. I dag ble det også store ødeleggelser på et viktig murhus. Det var en bombe på 250 kg som traff hus nr. 41 på Stalin-prospektet, rett i trappeoppgangen. I leilighetene her bor det medarbeidere i Kommunistpartiets fylkeskomité. Som resultat av eksplosjonen ble leilighetene til propagandasekretær F.V. Buttsev, sekretær i partiets bykomité V.I. Sojfer, sekretær i Komsomols fylkeskomité M.S. Saveljev, avdelingsleder i Kommunistpartiets fylkeskomité V.I. Moskaljov, og andre knust sønder og sammen. Til sammen 17 medarbeidere i fylkeskomiteen og bykomiteen ble rammet. Flesteparten av dem mistet alle sine eiendeler. Det eneste som ble funnet av F.A. Buttsevs eiendeler, var et papirark med notater fra et parti med kortspillet preferans. Halve huset ble fullstendig ødelagt, og det tok endog fyr. F.A. Buttsev er på tjenestereise og vet ingenting om dette.

Alle som ble offer for dette, har fått tildelt steder å bo i andre hus, og de skal få materiell hjelp.

Ifølge oppdatert informasjon var det 53 fiendtlige fly som deltok i ett og samme angrep på byen. 21 av fiendens fly ble skutt ned i luftkamp eller tilintetgjort på flyplassene.

258

Russisk kvinne iakttar voldsomme branner i trebebyggelse i nabolaget til sin hage. Foto: Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum

Sjefen for 14. armés luftstridskrefter, generalmajor I.L. Turkel, rapporterte om de siste angrepene våre fly har gjennomført mot fiendens flyplasser i Luostari og Kirkenes. Bombene traff godt – de ødela sine mål.

Jeg var på et møte i partiorganisasjonen i NKVD-direktoratet i fylket. I mitt innlegg dvelte jeg ved manglene i deres arbeid: utvalg og plassering av personell, svakheter ved kritikk og selvkritikk, bommerter i tsjekistarbeidet22, den svake rollen partiarbeidet spiller. Jeg informerte dem om vedtaket i Kommunistpartiets fylkeskomitébyrå om kadrene, og om at sekretæren i partibyrået, kamerat Vasiljev, er blitt fjernet fra sin stilling.

Det fremgår av gnisningene på møtet at det er en rekke dårlige sider ved partiarbeidet deres, og i forholdet mellom de forskjellige sjefene. Jeg må gå dypere inn i å gjøre meg kjent med partiorganisasjonens arbeid i denne avdelingen.

Kamerat Voskobojnik, som var innstilt av Kommunistpartiets fylkeskomité, ble enstemmig valgt til sekretær for partibyrået.

Lossingen av de allierte skipene i havnen går i stadig økende tempo. I løpet av denne ene dagen, 2. juni, er det blitt losset 4800 tonn last.

Jeg fikk informasjon fra Irkutsk by: − telegram adressert til I.I. Fjodorov fra min kone, der hun bekymrer seg over at det ikke er noen nyheter fra meg. Det var merkelig: Jeg har sendt flere telegrammer, men hun har ikke mottatt dem; − brev fra min bror Georgij, der han meddeler at han har fått de 1000 rublene, men ikke noe brev fra meg.

Ved fronten: uforandret, artilleriduell.

259

14. juni Været: fint, sol.

Vi kjører fort – på «grønn bølge». Det er ikke en kilometer av jernbanesporet som ikke er revet opp med kratre fra fiendtlige bomber. Særlig mange kratre er det på strekningen fra stasjonen Poljarnyj Krug til stasjonen Kem. Vi kjører forbi stasjonen Loukhi. Her var det i går 19 nazistiske bombefly som huserte. Mange ødelagte hus. De nazistiske barbarene bomber sivilbefolkningens boliger istedenfor militære objekter for å bryte ned moralen. Men det skal de ikke lykkes med.

Vi kjørte forbi Kem stasjon – så gikk flyalarmen. Vi har stanset ved en liten krysningsstasjon. Fiendens fly flyr et eller annet sted i stor høyde. Her nede står toget vårt med importert last og utstyr. Luftvernstillingen som følger toget, har gjort seg klar til kamp. Men nå er alt gått over, og det gikk bra – etter en liten stund blåste de «faren over» – signalet, og toget fortsatte sin ferd fremover.

Kl. 15 ankom vi byen Belomorsk. Jeg steg av toget og kjørte til Den karelske armégruppes stab. Armégruppestaben befinner seg i utkanten av byen i noen små hus, den er bra spredt.

Murmansk, 14. juni 1942: Brann i et bakeri som leverte brød til jernbanearbeidere. Foto: Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum

266

Jeg ble møtt av Den karelske armégruppes sjef, generalløytnant V.A. Frolov, og medlemmer av armégruppens militærråd, korpskommissær A.S. Zjeltov og divisjonskommissær G.N. Kuprijanov. Vi avgjorde et par saker, og jeg ble der og overnattet i leiligheten til G.N. Kuprijanov.

Vi bestemte oss for å fly til sesjonen i Moskva – vi har mottatt tillatelse fra kameratene Stalin og Malenkov til å ta fly.

Jeg fikk melding fra sekretær i fylkeskomiteen, kamerat I.I. Fjodorov om at tyskerne har gjennomført et voldsomt bombardement av Murmansk.

15. juni Været: sol og varmt.

Jeg fikk sovet godt ut, og fra morgenen av arbeidet jeg praktisk talt hele dagen i Den karelske armégruppes stab. Jeg behandlet saker angående 14. armé sammen med armégruppeledelsen. Om kvelden reiste kameratene O.V. Kuusinen, A. Anttila og andre deputerte fra Karelen med tog til sesjonen i Moskva.

Sammen med armégruppeledelsen var jeg på en konsert med en forestilling av armégruppens danse- og sangensemble.

16. juni Været: skyfritt og varmt.

Kl. 6 i morges kjørte vi ut til Belomorsk flyplass, som er av tre (planker på høykant). På flyplassen står en kamuflasjefarget «Douglas» klar til oss. Jeg, G.N. Kuprijanov og enda fem personer tar plass i flyet. Vi blir fulgt hit av armégruppesjef V.A. Frolov, sjefen for armégruppens luftstridskrefter, I.M. Sokolov, og sekretær i Kommunistpartiets sentralkomité i Karelen, M.I. Baskakov.

Motorene aksellererer til fulle omdreininger, og vi tar av – flyet legger kursen mot øst, mot Obozerskaja, Vologda og Moskva. Vi flyr i en høyde av 100–150 meter. Omkring oss er det skog og innsjøer, en gang i blant kan vi se glimtene av en liten landsby.

Vi nærmer oss Onega – alarmen går, mitraljøseskytterne inntar sine plasser og er klare til å gi ild. Jeg ser i sidevinduet og ser et nazifly høyt over oss. Vår «Douglas» stryker nesten langs tretoppene og har dreid nordover igjen, mot Kvitsjøen.

Naziflyet har passert, øyensynlig har det ikke lagt merke til vår «Douglas». Vi krysser jernbanelinjen og flyr sørover langs den, mot Vologda by. Omkring oss er det skog.

Når vi nærmer oss Vologda, går alarmen. Men det viste seg at det var et av våre egne U-2-fly som kom imot oss.

Vår «Douglas» kommer fra øst og runder Vologda by, og snart dukker byen Jaroslavl opp på vår rute. Snart ser vi Moskva. Her kan vi se spor etter forsvarsinstallasjoner − skyttergraver, løpegraver, grøfter, eskarper o.l.

267

Og så fikk vi se Moskva. Så vakker Moskva er! Synet av byen ovenfra når man kommer med fly en klar solskinnsdag.

På slaget kl. 11 lander vi på den sentrale flyplassen – der blir vi møtt av filmfotografer. Vi kjører til hotell «Moskva», men vi får ikke tildelt rom før vi har gjennomgått sanitærbehandling – de har innført en slik ordning. Vi måtte kjøre til poliklinikken i Kreml, der fikk vi ta en dusj og ble desinfisert.

Om kvelden var jeg hos kamerat Sukhanov og andre i Kommunistpartiets sentralkomité. Jeg fikk en ekskursjon i Moskva – byen har ikke forandret seg det minste.

17. juni Været: en nydelig, varm dag.

Jeg var hos folkekommissæren for fiskeindustrien, kamerat A.A. Isjkov. Vi drøftet saker angående fiskeri og bygging av fiskefartøyer i Murmansk. Vi avtalte at han skal ordne med å få sendt oss ferskvannsgarn og noen motorbåter fra Arkhangelsk by.

Jeg var i direktoratet hos Ivan Dmitrijevitsj Papanin – «broderen» er den samme: Han har ingen lyst til å dra tilbake til Murmansk etter at byen ble utsatt for de kraftige bombeangrepene. Han har lovet mye hjelp til oss, men ikke gjort noe det er mening i.

Jeg bestilte Irkutsk by på høyfrekvenssambandet og snakket med konen til førstesekretæren i partiets fylkeskomité, kamerat Katsjalin. Jeg bad henne gi beskjed til min kone og sønn om at de må være ved telefonen i morgen kl. 8 om kvelden, Irkutsk-tid.

Så kjørte jeg til min leilighet på Kutuzov-prospektet. Vindusglassene i leiligheten er hele, leiligheten er låst, og kommandanten har ikke nøkkel.

Jeg har betalt for leiligheten et helt år, frem til 1.01.43.

Jeg ble registrert som deputert til Sovjetunionens øverste sovjet og mottok middagstalonger.

18. juni Jeg var i Folkekommissariatet for utenrikshandel hos visefolkekommissæren, kamerat Krutikov. Jeg snakket med ham om arbeidet i Murmansk havn. Kamerat Krutikov sa til meg at ledelsen i folkekommissariatet er meget fornøyd med arbeidet i Murmansk havn, at vi er de viktigste mottagere av importert gods i en tid som er tung for landet. Jeg tok opp med kamerat Krutikov spørsmålet om uniformer til havnesjauerne, om organisering av mat til dem o.l.

Jeg sa ham min mening om den feilaktige praksis kamerat Blakhov fremviser med å dekorere havnens medarbeidere, for de har ikke ledet arbeidet i havnen hele det året Fedrelandskrigen har vart, de har ikke hjulpet oss, og de aner ikke hva det er vi holder på med der.

268

Jeg snakket i telefonen med min kone og min sønn – det var god forbindelse til Irkutsk. Jeg var glad for å få høre stemmene deres. De ber om å få komme til Moskva. Jeg skulle gjerne ha latt dem komme, men situasjonen er meget urolig.

Kl. 16.40 var jeg i Kreml hos kamerat A.I. Mikojan. Han tok svært godt imot meg. Han sa at kamerat Stalin var fornøyd med arbeidet som gjøres av bolsjevikene i Murmansk med havnen og armeen, som har klart å beskytte Murmansk.

Jeg og kamerat Mikojan avgjorde saker angående proviant og bekledning til sjauerne og befolkningen i fylket. Før jeg gikk, sa kamerat Mikojan at vi måtte innstille til utmerkelser medarbeidere i havnen, jernbanefolk, representantapparatet osv.

Kl. 18 gikk jeg inn til åpningen av sesjonen i Det øverste sovjet. Alle er samlet – det er mer enn et år siden den store salen i Kremlpalasset har sett noen deputerte.

Her møtes kjente, det pågår samtaler overalt. Mange deputerte og sekretærer i partiets fylkeskomiteer stiller i uniform – man merker at det er krig!

Kl. 18 ringer det. Losjene for regjeringen og folkekommissærene fylles med folk. Ordstyreren, kamerat A.A. Andrejev, annonserer møtets dagsorden, som blir godkjent, og ordet gis til V.M. Molotov som skal tale.

Alle lyttet med stor oppmerksomhet til kamerat Molotovs tale «Om den sovjetiske regjeringens utenrikspolitikk og avtalen om allianse mellom USSR og Storbritannia». Kameratene Stalin, Malenkov, Zjdanov og Mikojan snakker seg i mellom, de smiler ofte. Kamerat Stalin har ikke forandret seg i løpet av dette krigsåret – han ser opplagt og sunn ut.

Etter kamerat Molotovs tale ble det åpnet for drøftinger. Innlegget til kamerat Zjdanov ble møtt med særlig glød av deputatene, med ovasjoner uttrykte de sin henrykte beundring for de heltemodige forsvarerne av Leningrad.

Kl. 22 ble det lagt frem et forslag om å sette strek for debatt – saken var klar.

Kamrene stemte hver for seg – avtalen ble enstemmig ratifisert. Med dette ble sesjonsmøtet avsluttet.

Jeg mottok et telegram fra sekretær i partiets fylkeskomité, I.I. Fjodorov om at naziflyene hadde gjennomført et voldsomt angrep på Murmansk. De slapp noen tusen brannbomber, og det var også kraftig vind (styrke ni), så det var bortimot 620 hus som brant ned, Kulturhuset brant ned, partiets bykomités hus og andre.

Jeg ble nedtrykt av denne meldingen. Nazistene er noen drittsekker! De klarer ikke å ta Murmansk på land, så nå har de begynt å svi av byen fra luften. Nåvel, vi skal ikke tilgi dem dette. Vi skal svi av hele Petsamo – og finne de beistene overalt.

Jeg var hos kamerat Mikojan og viste ham telegrammet fra Fjodorov. Jeg bad om hjelp med luftvernvåpen og flystyrker. Han meddelte at kamerat Stalin har beordret at det skal sendes et luftvernregiment med 100 kanoner til oss. Det er meget bra!

269

19. juni Jeg var i partiets sentralkomité og behandlet saker angående arbeidet i fylket, anskaffet et og annet for Kommunistpartiets fylkeskomités husholdning.

Jeg kjørte innom I.D. Papanin der jeg møtte M.I. Sjeveljov og M.V. Vodopjanov. Jeg snakket med dem om militære anliggender. M.V. Vodopjanov flyr ofte om natten og bomber tyskerne – han fortalte om en rekke interessante hendelser.

Jeg snakket med sjefen for Den røde armés bakre områder, general A.V. Khruljov, om at det på kamerat Stalins ordre skal sendes et luftvernregiment til oss. Kamerat Khruljov sa til meg at luftvernregimentet allerede er i ferd med å gå om bord i et tog og skal dra til Murmansk.

Jeg var sammen med G.N. Kuprijanov hos visefolkekommisBranner i Murmansk sentrum etter tysk flyangrep 18. juni særene for innenrikssaker, kamera1942. Vertikalt luftfoto tatt fra et tysk fly tilhørende 124. rekognoseringsgruppes første skvadron (1./Fernaufklärungstene Kruglov, Tsjernysjov og Merkugruppe 124), forlagt på Høybuktmoen ved Kirkenes. Arkiv: lov. Jeg bad om bistand til oss med Rune Rautio brannavdelinger, mannskap og penger til etterretningsarbeid og annet.

A.A. Zjdanov ringte og bad meg komme til ham sammen med G.N. Kuprijanov i morgen kl. 17.

Jeg var på hotell «Metropol» hos N.S. Zjeleznjakov som før Fedrelandskrigen arbeidet i Murmansk som annensekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité. Vi møttes og samtalte som gamle venner. Da jeg skulle gå, bad jeg ham om å få fortgang i forsendelsen til oss av tanker med ammoniakk til kjøleskap.

20. juni Fra morgenen av var jeg i Kommunistpartiets sentralkomité – jeg snakket med kameratene i militæravdelingen. Kl. 15 gikk jeg til Kreml. Presidieformann i USSRs øverste sovjet, kamerat M.I. Kalinin overrakte meg Den røde stjernes orden24 og ønsket meg videre fremgang i arbeidet.

270

Kl. 17 var jeg og G.N. Kuprijanov hos A.A. Zjdanov. Han tok meget vennlig imot oss, det var samlet folk nordfra der, og Murmansk er jo Leningrads lillebror.

Kamerat A.A. Zjdanov fortalte oss om Leningrad-innbyggernes heroiske kamp.

Han fortalte om de tiltak som var iverksatt for å skaffe proviant til innbyggerne og armeen. Den eneste veien som foreløpig er mulig, er på lektere over Ladoga-sjøen.

Folk i Leningrad lager drivhus i karnappene i fabrikkhallene, alle plasser i byen er pløyd opp til kjøkkenhager, de deler alt etter antall arbeidsdager. Jeg måtte tenke på Andrej Aleksandrovitsj [Zjdanov] da han sa farvel til meg i telefonen i august måned i 1941, da tyskerne hadde startet sin fullstendige blokade av dem.

To timer gikk helt umerkelig mens vi samtalte. Vi stilte nesten ingen spørsmål, vi lyttet til A.A. Zjdanov som fortalte om Leningrad-innbyggerne. Han ser ikke så verst ut, men det er tydelig at han er meget sliten, for det var tungt i Leningrad.

Mens vi var der, ringte sekretær i Kommunistpartiets fylkeskomité i Leningrad, A.A. Kuznetsov til kamerat A.A. Zjdanov og meddelte at nazistene nå skjøt med langtrekkende kanoner mot området ved Smolnyj.

Vi tok hjertelig avskjed med kamerat Zjdanov, ønsket ham god helse og at fienden snart måtte knuses og Lenins by slippes fri fra beleiringen. Kamerat Zjdanov bad oss overbringe takk til fiskerne i Murmansk for den gaven de sendte til Leningrads arbeidere, et tog med fisk. Han sendte også sin takk til Karelens arbeidere for de 100 reinene som var kommet direkte til Smolnyj.

21.−24. juni Været: grått, det regner.

Jeg avtalte på telefon og kjørte sammen med G.N. Kuprijanov til sjefen for Den røde armés luftstridskrefter, general A.A. Novikov, for å snakke om hjelp til å forsterke luftvernet av Murmansk og 14. armés luftstridskrefter med fly.

Kamerat Novikov lovet å hjelpe oss med flystyrker. Han inviterte oss til middag, og vi satte oss alle til bords, men så ble han innkalt til Kreml, til kamerat Stalin.

Jeg og G.N. Kuprijanov spiste ferdig middagen, bare vi to.

Kl. 17.35 reiste vi av sted hjemover med tog, siden det ikke var flyvær. Jeg reiste sammen med de deputerte fra Karelen, kameratene O.V. Kuusinen, G.N. Kuprijanov, P.V. Soljakov, N.N. Sorokin og Prokkonen. Det ble en kjedelig og langdryg reise på tre dager. Vi spilte domino og lyttet til patefon.25 Vi ankom byen Belomorsk kl. 23. den 24. juni.

25. juni Fra morgenen av var jeg i Den karelske armégruppes stab, og jeg og armégruppesjefen, generalløytnant V.A. Frolov, avgjorde saken angående bygging av flyplass i Rosta og andre saker.

271

Kl. 22 fløy jeg med en «Douglas» til Murmansk. Vi fløy langs Kvitsjøen, deretter krysset vi Kandalaksjafjorden litt vest for Umba, videre fløy vi over Umbozero og landet kl. 24 på flyplassen i Sjonguj. Det var en behagelig flytur, jeg så tusenvis av sjøer under meg, skog og tundramyrer. Hele turen tok 2 timer og 10 minutter.

26. juni På veien fra flyplassen og hjem kl. 03 så jeg på byen. Som den har forandret seg de siste dagene av bombardementet og brannene! Hele nordbyen fra Kulturhuset og til den første terrassen er bare ruiner av forkullede hus. Bare den tette skogen av skorsteinspiper vitner om at det har stått hus her. En mengde rester av de brente eiendelene til byens arbeidere ligger strødd utover. Folk har flyttet opp i fjellene og gravd ut jordgammer, men nazistene får ikke rokket ved folkets ånd.

Det var tungt for meg å se disse ruinene. Fire år har jeg gitt denne byen, bygget og skapt orden her, gjort den vakker. Bygningsarbeiderne har lagt mye strev og energi i denne virksomheten. De nazistiske drittsekkene har på noen få dager utslettet alt vårt arbeid. Når Fedrelandskrigen tar slutt, må man tvinge disse krypene til å bygge alt opp igjen.

Murmansk i ruiner sommeren 1942, etter langvarig og intens tysk bombing. Foto: Jevgenij Ananjevitsj Khaldei, Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum

272

27. juni Jeg arbeidet med å få oversikt over følgene av brannen den 18. juni: Hvor folk er flyttet hen, hvor mye og hva som er brent, hvor mange mennesker som er omkommet eller skadet. I.I. Fjodorov og B.G. Lytkin rapporterte at folk har flyttet opp i fjellene og til tomme bygninger i bydelen Zjilstroj.

Sjefen for divisjonsområdet av luftvernet (DR PVO), oberst F.A. Ivanov, rapporterte om sine vurderinger angående utplassering av det luftvernregimentet med 100 kanoner som er kommet hit etter ordre fra kamerat Stalin.

Medarbeiderne i 14. armés bakre områder, kameratene Maltsev og Burylin, rapporterte om utplassering og fordeling av proviant fra Kola stasjon.

Kl. 18 kjørte jeg til et møte i 14. armés militærråd – på den fremskutte kommandoplassen (PKP) – 27. km. Jeg kom dit kl. 19.45. Møteleder var medlem av Den karelske armégruppes militærråd, korpskommissær A.S. Zjeltov. Vi drøftet arbeidet – kampaktiviteten til armeens flyvåpen. Ledelsen for armeens luftstridskrefter, kameratene I.L. Turkel og V.I. Samarin, rapporterte.

Ved fronten: Vi har fått informasjon om at tyskerne har kjørt 47 stridsvogner frem til elven Zapadnaja Litsa. Hva er dette for noe? Er de av tre kanskje?

La dem bare angripe. Vi skal ta imot dem og «traktere dem» så det forslår.

28. juni Jeg overnattet på armeens fremskutte kommandoplass – 27. km. Kl. 15 kjørte jeg av sted til kommandoplassen «Vesna»– ved 5. km. Da jeg nærmet meg fjorden, havnet jeg akkurat i flyalarm. Motorbåten gikk mot vestre bredd av fjorden. Jeg var fremme på kommandoplassen kl. 18.10.

På armeens kommandoplass: − vi mottok instrukser for arbeidet fra korpskommissær A.S. Zjeltov, som reiste til Belomorsk by kl. 23; − jeg og armésjef V.I. Sjtsjerbakov hørte på sjefen for 122. jagerflydivisjon av luftvernet, oberstløytnant A.I. Sjvetsov, om divisjonens materiellsituasjon.

I dag var det åtte flyalarmer i byen, tre ganger brøt de fiendtlige flyene seg gjennom til byen og bombet, men de gjorde ikke særlig skade. Det var mange bomber, kanskje også miner – som falt i fjorden.

Kl. 18.05 ble byen bombet av 11 «Junkers 88». Våre luftvernskyttere skjøt ned to av dem. Jeg og Sjtsjerbakov kom ut fra kommandoplassen og så dem dale brennende til jorden. Luftvernskytterne våre er flinke!

Ved fronten: foreløpig uforandret. Armésjef V.I. Sjtsjerbakov kjørte ut til den fremskutte kommandoplassen (27. km), medlem av armeens militærråd A.I. Krjukov kjørte til byen Montsjegorsk for å overrekke statsutmerkelser til flyvere.

273

Maksim Starostins Krigsdagbok fra Murmansk fra andre verdenskrig er historien, i form av daglige nedtegnelser, om hvordan Murmansk by klarte å stå imot presset fra den tyske hæren og det tyske flyvåpenet. Fra dag til dag dokumenterte Starostin hvordan lokalbefolkningen innrettet sitt liv mens byen ble bombet sønder og sammen.

Starostin var førstesekretær i Kommunistpartiets komité for Murmansk fylke, medlem av den sovjetiske 14. armés og Nordflåtens militærråd samt formann i Murmansk bys forsvarskomité.

Han hadde fra sin lederposisjon oversikt over krigens gang og stod uopphørlig i forbindelse med Stalin, Mikojan og andre av lederne i Kreml.

Starostins dagbok er en unik kilde til krigen i nordområdene, og gir et sjeldent innblikk i mentaliteten til en representant for en ny sovjetisk lederskapsgenerasjon, som var ubetinget lojal overfor Stalin, men samtidig uredd og selvstendig i sine avgjørelser.

Krigsdagbok fra Murmansk gjør det lettere å forstå hvordan Sovjetunionen kunne vinne krigen på østfronten.

ISBN 978-82-8104-291-9

Orkana Akademisk

www.orkana.no