Kvenene – et folk ved ishavet by Orkana

Samuli Paulaharju

KVENENE â&#x20AC;&#x201C; ET FOLK VED ISHAVET

ORKANA

Innhold Anitta Viinikka-Kallinen

«Hva de enn måtte ha på hjertet» – Samuli Paulaharju retter oppmerksomheten mot kvenene

Einar Niemi

Samuli paulaharju og kvenene: i klemme mellom finsk og norsk nasjonsbygging?

Mikael Holmberg

Oversetternes forord

Forfatterens innledning

Ruija 58 Lyngen eller Jyykeä

Nordreisa eller Raisi

Alta eller Alattio

104

Kåfjord eller Kaavuono

126

Børselv eller Pyssyjoki

141

Lakselv eller Lemminjoki

161

Tana eller Taana

173

Vestre Jakobselv eller Annijoki

184

Nord-Varangers østbygder

193

Vardø eller Vuoreija

204

Bugøynes eller Pykeija

214

Bugøyfjord eller Reisivuono

223

Neiden eller Näytämö

230

Vadsø eller Vesisaari

246

Ved og torv

267

Eng og bufe

275

Reisen til Ruija

286

Havet og havets fugler

307

Vårfiske 314 Sommerfiske 354 Drauger 368 I havsnød

374

Hvalfangst

388

Ishavsfangst 398 Posti-Petteris skipsjournal

430

Lesekunsten 444 Aviser 451 Kristendommen

462

Tre folkeslag møtes

484

Stedsnavnliste Kvensk-norsk

513

Stedsnavnliste Norsk-kvensk

519

Litteraturliste 524

«Hva de enn måtte ha på hjertet» – Samuli Paulaharju retter oppmerk somheten mot kvenene Anitta Viinikka-Kallinen

Samuli Paulaharju (1875–1944) skrev 21 folkloristiske bøker i årene mellom 1906 og 1943. Bøkene baserer seg på materialet fra de reisene han gjorde for å samle inn folketradisjon eller folklore. I løpet av 42 år samlet han materiale på reiser i Finland, Karelen, Ingermanland, områdene rundt Olonets, Norge og Sverige. Paulaharju intervjuet folk og nedtegnet folkelig tradisjon fra til sammen ca. 800 steder i områder som strekker seg over fire stater. Materialet fra reisene resulterte i tusenvis av tegninger, ca. 8000 fotografier og skisser og notater om folkelig tradisjon. Av disse er 81 533 nummerert i arkivene. (Sykkö 2006, Paasilinna 1991:163) En viktig del av Paulaharjus livsverk var å gi den folkelige tradisjonen en lett tilgjengelig og lett leselig form, ved å gi ut bøker om emnet. Ruijan suomalaisia ble utgitt i 1928 på forlaget Kirja. Boka baserer seg på de innsamlingsreisene Paulaharju gjorde til Nord-Norge om somrene i 1925, 1926 og 1927. Senere ga han ut nok en bok om kvenene, Ruijan äärimmäisillä saarilla (1935). Ingen av bøkene er tidligere oversatt til norsk. Om Samuli Paulaharju som person og om hans arbeid og produksjon finnes det en forvirrende mengde publiserte og arkiverte opplysninger, kritikk, tolkninger og oppfatninger. Paulaharjus produksjon har fått skryt, er blitt rakket ned på,

er blitt forsket på og til og med plagiert. Det er blitt skrevet to bøker om ham samt avhandlinger, et titalls avisartikler, presentasjoner i oppslagsverk og antologier, memoarer og kritikker om innholdet og betydningen av hans arbeid. Gjennom titalls år har forskere, studenter, familiemedlemmer, kulturpolitikere og andre interesserte skrevet om Paulaharju. Det omfangsrike materialet som Paulaharju samlet inn, og som finnes i arkivene, er blitt brukt som kilde for forskningen, men også som bevis for påstander og antagelser som til og med står i motsetning til hverandre. Bøkene hans er kommet i stadig nye opplag. Derfor er det grunn til å anta at arven etter denne mannen, som så fullstendig viet seg til å samle inn folklore og skrive om det, er interessant. Når man nærmer seg Paulaharju etter et langt spenn i tid, kan man i tillegg til det publiserte materialet benytte seg av de reisedagbøkene, notatene, bokmanuskriptene, brevene, tegningene og fotografiene som finnes i arkivene.

Samuli Paulaharjus liv og karriere Paulaharju kom fra Kurikka i Sødre Østerbotten. Faren i den store familien var husmann og kunne flere håndverk, mens moren kom fra en velstående gård. Foreldrene hadde ikke råd til å skaffe barna en utdannelse, og derfor måtte den begavede og lærelystne gutten ta opp lån for å studere. Paulaharju ble ferdig utdannet folkeskolelærer på seminaret i Jyväskylä i 1901, og i årene 1901–1904 virket han som lærer i Uusikirkko på Det karelske neset. I 1906 avla han eksamen som lærer for døvstumme. Samme år tok han også mesterbrev som møbelsnekker. Samuli Paulaharju og Kreeta-Liisa Isokorpi giftet seg i 1895, og de fikk fem barn. Ekteskapet varte til 1913, da kona døde. Familien flyttet i 1904 til Uleåborg, der Paulaharju arbeidet som lærer på skolen for døvstumme. Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 1935. I tillegg fungerte han som bestyrer for Uleåborg Museum i årene 1908–1924. I 1919 giftet Paulaharju seg med Jenny Simelius, som også var lærer på skolen for døvstumme. (Harju 1989:12–19, Sykkö 2006) Paulaharju hadde altså skaffet seg utdannelse som lærer og håndverker, men som vitenskapsmann var han selvlært. Husmannssønnen begynte på omgangsskole, og først på terskelen til voksenlivet fikk han eksamen fra folkeskolen. For lånte penger studerte han videre til lærer. Det tidlige ekteskapet, den voksende ungeflokken og de strenge betingelsene for studielånet gjorde videre utdan9

nelse umulig. Paulaharjus bakgrunn og den manglende universitetsutdannelsen gjorde det vanskelig for ham å bli godtatt i de samtidige akademiske kretsene i Finland, til tross for at både innsamlingsarbeidet og de publiserte bøkene fikk anerkjennelse. Når det kom til stykket, måtte Paulaharju konkurrere med akademiske forskere som hegnet om autoriteten på sitt eget forskningsområde og ofte undervurderte arbeidet til den selvlærte forfatteren, selv når de brukte funnene hans til beste for egen forskning. Til en viss grad bidro også Paulaharjus egen opprørske innstilling til at han ble utestengt. Han understreket sin selvstendighet, stolte på sine egne ukonvensjonelle metoder og var ikke villig til å anerkjenne akademiske autoriteter (Paasilinna 1991:164–165). Også Paulaharjus særegne og spesielle litterære stil ble sett på som et minus, fordi den ofte befinner seg i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. I Finland i dag regnes Paulaharjus beste bøker blant klassikerne, og de kommer i stadig nye opplag. Da Paulaharju levde måtte han derimot konkurrere med både forskere og kjente forfattere om selv de minste stipender og støtte til reisevirksomheten. Denne ulike konkurransen førte til en svak økonomisk situasjon, og Paulaharju måtte gjennomføre reisene så billig som mulig. Nå fikk han riktignok også anerkjennelse i form av små reise- og skrivestipender og permisjon fra lærergjerningen for noen måneder i slengen. (Harju 1989:304–308) Størstedelen av det omfattende feltarbeidet og skrivingen gjorde han like fullt ved siden av arbeidet som lærer, inntil han ble pensjonert fra lærerjobben i 1935. Etter hvert ble Paulaharjus arbeid mer og mer verdsatt, særlig da de verste konkurrentene ble eldre og den yngre generasjonen av universitetsforskere begynte å anerkjenne verdien av hans verk. Striden mellom de ulike oppfatningene kulminerte i en spesiell hendelseskjede rundt spørsmålet om Paulaharju skulle utnevnes til æresprofessor. Det første forsøket ble gjort i 1928. Deretter ble forslaget fremmet og avslått 14 ganger. Det var nødvendig med varig støtte fra mange kjente forfattere og folkelivsgranskere og fra to statsministere på rad før Paulaharju i oktober 1943, fire måneder før sin død, fikk tittelen som æresprofessor. Paulaharju selv hadde heller foretrukket æresmedlemskap i Kalevalaselskapet, men den planen ble motarbeidet av så mange professorer at den aldri ble noe av. (Paasilinna 1991:166–168) Paulaharju samlet ikke materiale kun til arkiv og for forskere. Det viktigste for ham var å gi ut folkloristiske bøker, og innsamlingsarbeidet og skrivingen av bøker var for ham en livsstil. De fysisk anstrengende innsamlingsreisene, ofte med omfattende forberedelser, og etterbehandlingen av det rikholdige materialet måtte gjøres innenfor en stram tidsplan ved siden av annet arbeid. Forfat10

terens harde arbeidstempo var først og fremst diktert av den økonomiske situasjonen og nødvendigheten av å skjøtte lærerjobben, men det virker også som om Paulaharju hadde et lidenskapelig forhold til sitt dokumentasjonsarbeid. Flere årtier med stort tidspress og hektisk arbeidstempo tæret på forfatterens helse. Allerede på 1930-tallet ble det oppdaget at han hadde hjertefeil og andre tegn på overanstrengelse. Samuli Paulaharju døde av hjertesvikt 68 år gammel i februar 1944. (Harju 1989:224–225, 247–256)

Om arbeidsmetodene – vitenskap og kreativitet i forening Arbeidsmetodene til Paulaharju kan man studere ved å forske på hans omfattende litterære etterlatenskaper, som finnes i arkivene til Suomalaisen Kirjallisuuden Seura (SKS, Finska Litteratursällskapet) og i Uleåborgs landsarkiv. Både i samlingene for folkloristikk og moderne kultur og for litteratur og kulturhistorie kan man finne rikelig med materiale. I arkivet for folkloristikk finnes Paulaharjus omfattende samling av tradisjonelt materiale, som inkluderer innsamlet materiale, fotografier og notater fra feltarbeidet. I litteratursamlingen finnes et personarkiv, som i hovedsak består av manuskripter til ulike verk, artikler og reiseskildringer samt notater. Det virker som om Paulaharju var seg bevisst at store deler av resultatet fra innsamlingsarbeidet mot hans vilje ikke skulle komme med i de bøkene som ble utgitt. Derfor ordnet og katalogiserte han i detalj det innsamlede materialet og notatene sine og overleverte det til arkivet i SKS, slik at materialet også senere kunne komme til nytte. Etter forfatterens død redigerte også kona Jenny rikelig med materiale for arkivet. Så sent som i 1966 sendte datteren Paula noen av sin fars litterære etterlatenskaper til SKS, blant annet reisedagbøker fra årene 1925–1940. (Paulaharju 2018:200) Ved hjelp av de arkiverte reisedagbøkene, notatheftene, skissene for tegninger og det første håndskrevne manuskriptet kan man følge prosessen med boka Ruijan suomalaisia inntil den forelå som ferdig bok. Det finnes to versjoner av manuskriptet i arkivet. Det finnes også rikelig med øvrig materiale, og videre studier kan på en interessant måte komme til å kaste lys over bokas tilblivelsesprosess, for eksempel når det gjelder hva som ble utelatt fra boka, og hva som ble tatt med.

Samuli paulaharju og kvenene: i klemme mellom finsk og norsk nasjons bygging? Einar Niemi

Det store epos om kvenene Ruijan suomalaisia, som ble publisert i 1928, er den store fortellingen om kvenene, også omtalt som «Nord-Norges finner». Det er en bokhistorisk begivenhet at boka nå, 92 år etter utgivelsen, endelig foreligger i norsk oversettelse. Takket være den svenske versjonen fra 1973, Finnmarkens folk, oversatt fra finsk av Thomas Warburton, har boka også tidligere nådd ut til et bredt lesende publikum i Norge. Da den finske originalen kom ut i 1928, ble boka snart kjent blant kvenene og var å finne i mangt et kvensk hjem, til tross for at salget av boka gikk tregt, noe også Paulaharju selv bemerket. Fra min barndom i tidlig etterkrigstid husker jeg at boka fantes hos flere familier i hjembygda mi, Salttijärvi/Sáltejávri/Salttjern. Finsk lesekyndighet var godt utbredt blant kvenene på den tida da boka kom ut. Ifølge overlevert tradisjon var høytlesning fra boka i de kvenske hjemmene slett ikke uvanlig, ikke minst fra de kapitlene som omhandlet deres egne hjemsteder, fra Nord-Troms til Øst-Finnmark. I disse kapitlene kunne man lese i detalj om bygda og byen der man hadde slått rot, om de enkelte gårdene, slektene og familiene, ja, om fortsatt levende naboer og familiemedlemmer, også om en selv.

Alt dette ga gjenkjennelse og intim nærhet til skildringene. For mange ble møtet med boka også et møte med gjestevennskap. Samuli og kona Jenny hadde vært gjester i mange hjem opptil flere ganger, noe som hadde spent forventningene til boka, som alle visste ville komme. Boka svarte til manges forventninger, ved innvandrings- og bosettingshistorien, gjengivelsen av gamle fortellinger, sagn og myter, og de mange levende skildringene av samtidas liv og levnet og dertil et omfattende persongalleri i fargerik karaktertegning. Så var da også svært mye av boka basert på de mange kvenske informantenes egne beretninger, framstilt i en stil som minnet om deres egen fortellertradisjon. Ja, boka framstod langt på vei som deres egen fortalte historie, med Paulaharju som deres røst – «den kvenske stammens» røst. Mitt oppdrag er å vurdere Ruijan suomalaisia i lys av finsk kulturforskningstradisjon, ideologisk tankegods, nasjonalt identitetsstrev og politiske strømninger i Finland og i Norge. For en lødig tolkning og forståelse av forfatteren og boka er det nødvendig å plassere den i en slik vid og sammensatt kontekst.1

Den finsknasjonale kulturforskningstradisjonen Samuli Paulaharjus livsverk inngår i en lang tradisjon innen finsk kulturforskning, med røtter tilbake til den finske nasjonalromantikken i tidsrommet fra om lag 1820 til om lag 1860.2 De nasjonale, romantiske strømningene var felles for nasjonsbyggingen i mange mindre stater i Nord-Europa, med særlig tysk filosofi og diktning som inspirasjonskilde. Finlands stilling som russisk storfyrstedømme fra 1809, og dertil tap av status som «Sveriges østre halvdel», reiste nye problemstillinger omkring finsk identitet og statspolitisk status. Anført av akademikere i Åbo, «åboromantikerne» eller «fennomanene», ble kulturell identitetsbygging et sentralt anliggende for byggingen av en særegen For nærmere opplysninger om Samuli Paulaharjus biografi og hans litterære stil vises det til Anitta Viinikka-Kallinens bidrag. På enkelte punkter vil det naturlig nok være noe overlapping mellom våre to bidrag, forhåpentligvis uten at dette virker gjentakende. På norsk side foreligger ganske mange studier av av Paulaharju. Etnologen Venke Olsen (Åsheim) er en av de første norske forskerne som i etterkrigstida løftet fram Paulaharju i flere studier, jf. Olsen 1972, 1984, 1988/2005, 1998. Den fremste kjenneren av Paulaharju i Norge etter århundreskiftet er historikeren Teemu Ryymin, først i doktoravhandlingen (2003, publisert 2004, Ryymin 2004a), et monumentalt og skjellsettende verk som min framstilling i stor grad lener seg på. Avhandlingen er fulgt opp med flere artikler, jf. 2004b, 2004c, 2005, 2007, 2008a, 2008b, og sammen med historikeren Lena Aarekol om Paulaharjus fotosamling og bruken av den i ulike publikasjoner (2006/2009). Om bruken av fotosamlingen og Ruijan suomalaisia/Finnmarkens folk, se avsnittet «Bruken av Paulaharju i Norge» nedenfor. 2 Jf. Ryymin 2004:51 ff. 1

finsk nasjonal grunnvoll, samtidig som det innen statsforvaltningen vokste fram en «realhistorisk statspatriotisme».3 En rekke prosjekter ble igangsatt for å studere finsk språk, folklore og folkelig diktning, med navn som Carl Axel Gottlund, Anders Johan Sjøgren, Matthias Alexander Castrén og Elias Lønnrot. Karelen, grenselandet mellom Finland og Russland, fikk særlig oppmerksomhet ut fra en forestilling om at området representerte genuint og opprinnelig finsk språk, kultur og folkeliv. Det var ikke tilfeldig at Lønnrots materiale til Kalevala i hovedsak ble innsamlet i Karelen. Kalevala ble fullført i 1835, med en ny og utvidet utgave i 1849, og ble raskt sett på som det finske nasjonaleposet. Men det ble også utført studiereiser og innsamlingsarbeid i fjernere områder i en søken etter røttene til det finske, som i Sibir. Likeså ble det fattet interesse for områder som finner hadde flyttet til, som Finnskogene i Värmland i Sverige, Østlandet i Norge samtTornedalen og Nord-Norge. Gottlund hadde selv drevet feltarbeid blant skogfinnene i Norge og bidratt til organisering blant dem for å få egne finsktalende prester og lærere og også for å etablere et eget skogfinsk herred på tvers av grensen. Det endte med at han ble utvist både fra Norge og Sverige, og det som ble oppfattet nærmest som en opptakt til et skogfinsk opprør, ble kvelt ved fødselen.4 Tilbake i Finland fikk Gottlund i 1839 stillingen som lektor i finsk ved Helsingfors universitet. Nå vendte hans interesse seg mot Lappland og mot finnene i Tornedalen og kvenene ved Ishavet, uten at han selv drev feltarbeid her. Men gjennom nær kontakt med folk som Castrén og Sjøgren og ikke minst med presten Jacob Fellman i Utsjok, som hadde inngående kunnskaper også om kvenene, utviklet han planer om en samlet beskrivelse av finnene i de nordiske landene. Gottlund kom aldri i mål med prosjektet. Imidlertid var finsk interesse for kvenene nå vekket.5

Finsk stammetanke og kvenene Gjennom andre halvdel av 1800-tallet vokste den finske interessen for kvenene, i den finske offentligheten og blant forskere og nasjonalistiske aktivister. Både den offisielle og den folkelige betegnelsen i Norge på de innflyttede finnene var «kvener», likesom betegnelsen på språket deres var «kvensk», selv om mange i folkegruppen hadde motforestillinger, da de selv betraktet seg Etter historikeren Päiviö Tommila, se Ryymin 2004:52. Niemi 2003:106 ff. 5 Ryymin 2004:55 ff.; om Fellmann særlig 64–73. 3 4

som finner, ikke sjelden med egenbenevnelse knyttet til opprinnelseslandskap i Finland, som for eksempel «østerbottning» eller «tavastlending». Gjennom 1800-tallet endret det kvenske innvandrings- og bosettingsmønsteret seg. Mens flyttingen på 1700-tallet i hovedsak hadde vært til elvedalene og fjordbotnene og angått bønder på jakt etter ledig jord, fikk flyttingen gjennom 1800-tallet mer preg av arbeidsmigrasjon til de ytre fjordstrøkene, de raskt voksende byene og fiskeværene på kysten samt til den nyetablerte gruveindustrien. Byene ved kysten ble også brukt som springbrett for videre emigrasjon til Amerika. Antallet kvener vokste sterkt; ifølge folketellingen av 1875 var nær 25 prosent av befolkningen i Finnmark og nærmere 10 prosent i Troms kvener. Mange steder utgjorde kvenene mellom 30 og 50 prosent av befolkningen, i Vadsø over 60 prosent; byen ble da også alt på 1860-tallet omtalt som «kvenenes hovedstad i Norge».6 Den omfattende bosettingen av kvener i Nord-Norge var i seg selv grunn til økt finsk interesse. Aviser i Finland skrev om kvenene, også kvenske korrespondenter bidro med innlegg om livet ved Ishavet. Finske forfattere publiserte reiseberetninger, og finske akademikere videreutviklet interessen, stimulert også av en idémessig videreføring av den finske nasjonalromantikken, nemlig stammetanken. Den var først lansert i en artikkel i 1858, «Om Qvänerna i Norrige», av forfatteren David Emanuel Daniel Europaeus: Kvenene ble beskrevet som en del av den finske «stammen», med nærmest mytologiske røtter og med en iboende ekspansiv kraft. De var således ingen isolert folkegruppe ved Ishavet, men hadde nært slektskap med alle andre finske folkegrupper, i Finland, Nord-Sverige, Karelen, Russland og i det baltiske området sør for Østersjøen. Å utforske og knytte sammen de ulike deler av denne stammen ble nærmest gjort til program både forskningsmessig og nasjonalpolitisk, et program med betydning like fram til andre verdenskrig, og et program som også Samuli Paulaharjus arbeider var inspirert av.7 Europaeus og andre finske forfattere hadde for øvrig god kontakt med norske forskere, blant andre lappologen Jens Andreas Friis, som kom til å bli den første professoren i «lappisk og kvensk» ved Universitetet i Christiania. Europaeus redegjorde også for den finske stammetanken i en artikkel i Christianiaposten under et opphold i Christiania i 1855. Det foreligger en omfattende litteratur om den finske flyttingen og bosettingen i Nord-Norge og om politikken overfor kvenene, likeså om språk- og kulturutviklingen og om etnifiseringen, det vil si utviklingen av kvenene som en etnisk minoritet, både sett utenfra og innenfra. Den mest omfattende og helhetlige studien av minoritetspolitikken fram til andre verdenskrig, med utsyn over etterkrigstiden, er Eriksen og Niemi 1981. For en nyere oppsummering både med hensyn til forskningsstatus og historie, se Niemi 2010a, 2010b og 2017. 7 Ryymin 2004:75–78. 6

Fornorskingspolitikk, kvensk motstand og fennomani Foreløpig var den finske interessen for kvenene i hovedsak akademisk, men gjennom aviser og reiseskildringer også av mer folkeopplysende art. Allikevel var her elementer av utenrikspolitikk og ønsker om geografisk ekspansjon, i form av et finsk ønske om adgang til Ishavet i nord, som imidlertid først skulle bli konkret fulgt opp under opptakten til Finlands selvstendighet mot slutten av første verdenskrig. Også rapporter om den norske assimilasjonspolitikken overfor kvenene og kvensk motstand bidro til den finske interessen. Assimilasjonspolitikken, oftest omtalt som «fornorskingspolitikken», hadde gradvis utviklet seg siden om lag 1860, med formell bakgrunn i Stortingets vedtak på 1850-tallet om særskilte tiltak i skolen for fremme av norsk språk i landets nordligste områder. Fornorskingspolitikken var et sentralt middel i den norske nasjonsbyggingen i de flerkulturelle grenseområdene i nord. Politikken ble gradvis opptrappet og utvidet fram til århundreskiftet, deretter konsolidert og videreført like fram til andre verdenskrig. Kvensk motstand og forsøk på å demme opp for assimilasjonstiltakene ble notert på finsk side, som kvenen Israel Bergstrøms avis Ruijan Suomenkielinen Lehti, utgitt i Vadsø i 1877.8 Avisen ble for øvrig grundig omtalt og vurdert av Paulaharju.9 Alle disse tre forholdene – den akademiske og nasjonalistiske opptattheten av kvenene, spørsmålet om adgang til Ishavet og den norske behandlingen av kvenene som minoritet – smeltet sammen i journalisten August Vilhelm Ervastis bok om en reise han foretok i de kvenske bosettingsområdene i 1882, Suomalaiset Jäämeren rannalla (Finner ved Ishavets strand), publisert i 1884 i Finland. I boka tar han et oppgjør med fornorskingspolitikken overfor kvenene, samtidig som han mer enn antyder at kvenene ønsket en geografisk innlemmelse i Finland av de kvenske bosettingene, og at Finland har en historisk rett til Ishavskysten. Skildringene av kvenene er heroiserende, og sammen med enkelte andre forfattere la Ervasti grunnlaget for en representasjon av kvenene som «arktisk overlegne», noe som senere skulle bli sterkt framtredende i finsk litteratur, som vi skal se nedenfor. Ervasti bodde og arbeidet i Uleåborg og tilhørte et miljø i byen som hevdet nokså radikale nasjonalistiske ideer om den finske stammetanken.10 Niemi 1977:158; Eriksen og Niemi 1981:45–46; Ryymin 2004:132–135. Paulaharju 1928:466–478; Paulaharju 1973:298–306. 10 Ryymin 2004:140–153. 8 9

Samuli Paulaharjus

bok Ruijan suomalaisia er en bok som er vanskelig å kategorisere. Det er en skildring av kvenenes historie, liv og kultur opp til 1920-tallet, men stilmessig er den et sammensurium av nøktern sakprosa, poetisk patos, inspirert av Bibelen så vel som av finsk folkediktning, og folkelig fortellerkunst. Setningene er til tider lange og innfløkte, med en god del gjentakelser som kan forsvare sin plass som stilgrep i originalens tekst, men som ville ha gjort teksten tyngre enn nødvendig hvis de alle ble tatt med i en oversettelse. Vi har forenklet språket noe, ved å dele opp enkelte lange setninger og kutte gjentakelser. Forfatterens fotnoter er angitt med «SP», og oversetternes fotnoter med «O.a.». Våre fotnoter inneholder presiseringer, forklaringer og tilleggsopplysninger som kan være av interesse. Der vi har vært i tvil om hva som er riktig oversettelse, er originalteksten gjengitt i fotnote. Noen faktafeil i originalen har vi også påpekt, men ikke alle vi har merket oss. Leseren får ha i bakhodet at teksten ikke alltid er 100 prosent etterrettelig. Sitater og replikker har vi noen steder latt stå uoversatte sammen med oversettelsen, fordi det for språkkyndige og -interesserte kan være interessant å lese hvordan de, ifølge Paulaharju, snakket i Finnmark for rundt hundre år siden.

Oversetternes forord Mikael Holmberg

Noen begreper krever nærmere forklaring:

Ruija – geografisk begrep. Originalens tittel er Ruijan suomalaisia, hvilket

best oversettes med «Ruijas finner». Hva Ruija, et gammelt ord av usikkert opphav, står for hos Paulaharju, er det imidlertid umulig å gi noe klart svar på. Det kan i noen tilfeller tolkes som finnenes eller kvenenes navn på hele Norge, og på det norske språk. I troskapseden fra 1747 som gjengis i siste kapittel, og som var skrevet på både dansk og en slags finsk, brukes Rudia om hele Norge. Likevel betyr nok Ruija, i bokas kontekst, snarere Nord-Norge, eller nærmere bestemt Finnmark. Paulaharju selv gir aldri noen definisjon av ordet, men i siste kapittel skriver han om en prest som hadde «reist rundt i Tromsø amt og Ruija», så her later det i hvert fall til at Ruija for ham spesifikt betydde Finnmark. Det samme gjelder når han i kapittelet om vårfiske skriver om torskefangsten i 1926: «I Vardø-området ble det sagt at fangsten var på 87 millioner kilo, og i hele Ruija 103 millioner kilo.» Vi har valgt å ikke oversette ordet der det kan bety det ene eller andre, og noen ganger har vi valgt å skrive Finnmark, der det er rimelig sikkert at det er denne landsdelen det siktes til.

Lannanmaa – et stedsnavn som en ikke finner på noe kart, og som kan

tolkes på mange måter. Første ledd er lanta, som kan oversettes med «jord» eller «gjødsel», men som også kan tenkes å være avledet av «land». Det andre leddet er maa, som betyr «jord» eller «land». En bokstavelig oversettelse kunne altså være «Jordlandet», men det er et lite hensiktsmessig ord å bruke. Ut fra hvordan ordet blir brukt i Paulaharjus bok, kan «jordbruksland bebodd av etniske finner i det nordlige Finland og Sverige» muligens være en naturlig definisjon innenfor bokas rammer. Vi har valgt å bruke navnet uoversatt.

Lantalainen – et ord som i boka ofte brukes om finner som kommer til

Ruija sørfra. Ordet kan ha mange betydninger, og det finnes ikke noe norsk ord som helt dekker alle mulige meningsinnhold. Elias Lönnrot, som skrev blant annet Kalevala, og som levde og arbeidet en stor del av livet i Nord-Finland, gir i sin finsk-svenske ordbok fra 1880 følgende, i denne sammenhengen relevante, definisjoner: «Lantalaiset [flertall av lantalainen] kallas af Norska Finnarne de Finnar, som bege sig till Ishafvets kust på fiske», og dessuten: «Finne i motsats till Lapparne.» Sistnevnte definisjon kan tolkes som at en lantalainen var en bonde, en bofast, en som levde av jorda (lanta), i motsetning til nomadiske samer.

Vi har brukt forskjellige oversettelser eller omskrivninger av lantalainen alt ettersom hva som har passet best i sammenhengen, som «søring» eller «folk fra bortenfor fjellene», og noen ganger har vi brukt ordet uoversatt.

Peräpohja – det historiske landskapet (også kjent som Peräpohjola) som de fleste finske innvandrere til Finnmark kom fra. Peräpohja regnes i dag som den sørlige delen av Lapin lääni (Lapplands län), og ble tidligere regnet som det nordligste landskapet i Pohjanmaa (Österbotten). Finne og kven – ordet suomalainen, som også opptrer i flertallsform i originalens tittel Ruijan suomalaisia, oversettes best med «finne» eller «finsk». Å oversette ordet med «finlender» ville være misvisende i denne sammenhengen, da Paulaharju bruker ordet om finsktalende folk uavhengig av om de kommer fra Finland eller Sverige, og uavhengig av hvilket land de bor i når handlingen i boka foregår. Ordet kveeni, kven, er ikke mindre viktig for Paulaharju, men heller ikke denne termen bryr han seg om å definere. Ett sted i Ruijan suomalaisia, i kapittelet om vårfiske, ramser han riktignok opp en lang rekke navn fra en regnskapsbok i 1866, og gjør et poeng av at det nesten utelukkende er «kvenske navn» (som Ara, Teppo, Niska), «flotte navn fra Peräpohja», og bare noen få navn som slutter på «nen» (som Karvonen, Kaikkonen, Säkkinen). De sistnevnte navnene, som var mer vanlige i Øst-Finland, anså han tydeligvis ikke for å være kvenske. Noen ganger bruker han dessuten ordet kveeni som historisk term, med kainulainen som synonym et par steder, om folket fra området rundt botnen av Bottenvika, det mytiske, gamle «Kvenland» eller Kainuu (som også er det finske navnet på Kalix i Sverige samt et landskap i Øst-Finland). Betyr det da at Paulaharju mente at en ekte kven måtte stamme fra Peräpohja eller tilgrensende områder på svensk side? Det er ikke sikkert. Aller mest bruker han nemlig kveeni rett og slett som synonym for suomalainen. Han bruker disse ordene like mye, bare med en svak overvekt av sistnevnte, og han bruker dem om hverandre. Hvorfor han valgte å blande de to ordene på denne måten, får vi neppe noen gang svar på, men det harmonerer i hvert fall med hans måte å variere språket på, med en hyppig bruk av synonymer. Paulaharju bruker sjelden samme ord to ganger etter hverandre der det finnes et synonym han kan bruke i stedet. Vi har oversatt kveeni og suomalainen med henholdsvis kven og finne/finsk, i tråd med originalen.

Om steds- og personnavn Navn på steder i Norge er oversatt til norsk der norske navneformer har vært kjent. Første gang et bestemt sted omtales i hvert kapittel, er de finske eller kvenske formene, slik Paulaharju selv skrev dem, gjengitt i kursiv etter de norske formene. Står det kun et kvensk navn, betyr det enten at det norske navnet er glemt i dag og ikke har kunnet identifiseres, eller at det kvenske navnet brukes også på norsk. Boka inneholder også to stedsnavnlister, en kvensk-norsk og en norsk-kvensk, begge med innslag av samiske navn. Her oppgis også skrivemåten som brukes i dag, hvis den skiller seg fra Paulaharjus. Med et par unntak inneholder listene bare stedsnavn i Norge. Det kan tenkes at Paulaharju misoppfattet enkelte stedsnavn, men vi har likevel valgt å bruke hans skrivemåte konsekvent, av respekt for forfatteren, og fordi det kan ha historisk interesse. Vi har hatt som hovedregel å skrive personnavn med originalens finske ortografi. Noen ord om uttalen av finsk stavemåte kan derfor være på sin plass her. Vokaler og konsonanter kan være lange eller korte. Lange lyder skrives med dobbel bokstav, korte med enkel. «U» uttales som norsk «o», som i «sol», mens «o» uttales som «å». De aller fleste finske eller kvenske personnavn i Ruijan suomalaisia er skrevet på den tradisjonelle finske måten, med etternavnet først i genitiv og fornavnet etter, for eksempel Kumpulan Matti, «Kumpulas Matti». Der det har vært rimelig sikkert at det første leddet var et slektsnavn, i vår forstand et navn som gikk i arv, har vi valgt å snu på rekkefølgen for å gjøre det lettere for lesere som måtte være interessert i det å dra kjensel på slekt. Nå er det ikke så vanskelig å finne grunnformen av slektsnavnet i nevnte tilfelle, det er bare å fjerne genitivsendelsen n – Kumpula – men for en som ikke har satt seg inn i finske genitivsbøyninger, er det ingen selvfølge at etternavnet til Ryynäsen Mikko er Ryynänen, eller at det til Kankaan Alpertti er Kangas. Andre ganger har vi latt slike navn stå uforandret med det første leddet bøyd i genitiv, der det har vært opplagt, sannsynlig eller mulig at dette ikke var et slektsnavn i vår forstand, men for eksempel navnet på gården eller stedet vedkommende kom fra. I eksempelet Oulun Matti i kapittelet om Vadsø kunne godt Oulu tenkes å være et slektsnavn, men av sammenhengen går det fram at det skal bety Matti fra (byen eller regionen) Oulu. Navnet Unikan Petteri i kapittelet om havet og havets fugler kan oversettes med «Unikkas Petteri», men om Unikka er et slektsnavn, sted- eller personnavn, er uvisst.

Videre har vi den egenartede navneskikken som fortsatt var vanlig, særlig blant kvener i Porsanger, i Paulaharjus tid, der en ikke bruker slektsnavn, men setter fars eller mors navn i genitiv før sitt eget, og gjerne sitt eget opphavs opphav før det igjen, og så videre. I kapittelet om Lakselv nevnes for eksempel Eiran-Jussan-Mikon-Hannun-Priita, «Eiras Jussas Mikkos Hannus Priita», med hele fem generasjoner i navnet. Disse navnene har vi latt stå uforandret. Det blir i boka brukt flere måleenheter som er lite kjente for dagens lesere, som våg (ca. 18 kg) og fjerdingsvei (2823, 75 meter = ¼ gammel mil). Disse er forklart i fotnoter, om enn ikke hver gang de opptrer.

Takkeliste For hjelp med oversettelsen ønsker vi spesielt å rette en stor takk til Merethe Eidstø, språk- og kulturmedarbeider ved Kvensk institutt, for å ha vært behjelpelig med kommentarer, innspill og formidling av kontakter, samt Irene Andreassen, konsulent i Kvensk stedsnavntjeneste, for hjelp med stedsnavn og mye annet. Videre vil vi tkke, i tilfeldig rekkefølge: Kjell-G. Kjær, Steinar Wikan, Josef Lindbäck, Bente Imerslund, Ragndi Holt, Egil Sundelin, Einar Niemi, Arvid Petterson, Esko Ranta, Jukka Saarinen, Roald Kristiansen, Anna-Kaisa Räisänen, Harald Lindbach, Bjørnar Seppola, Susana Koivisto, Bjørn Hebba Helberg, Katriina Pedersen og Liisa Koivulehto. På vegne av oversetterlaget Mikael Holmberg

Etter å ha reist

Forfatterens innledning

rundt i det fjerne Lappland, havnet jeg til slutt i det aller fjerneste landet: Kanten av Ishavet, Ruijas kyst. Finnenes gamle ferdselsårer trakk meg hit nærmest med makt. De første veiviserne og kjentmennene var alderstegne menn fra Peräpohja, som i gamle dager, i sine beste dager, hadde reist til Ishavet for å ro fiske. Noen hadde vært på eventyr helt borte på Spitsbergen. Disse finske nordfarerne mintes sine fordums ferder, livet på Ruijakysten og på havet, og ga meg slik en første leksjon i forståelsen av denne avsidesliggende kyststrekningen. Alt i 1913 fortalte smeden Joki fra Särkijärvi, Ii, meg forunderlige ting om Ishavet, og senere ble disse historiene ytterligere utfylt av gamle menn fra Kajaani og Peräpohja. Men først sommeren 1925, da jeg reiste rundt Inari og Utsjoki ved hjelp av Kordelins stiftelse, fikk jeg anledning til å reise over til Ruija, til Karasjok, Polmak, Tana og Vadsø. En større rundreise i Ruija fikk jeg gjøre sommeren 1926, med utgangspunkt i Vadsø og Tana rundt Ruija, via Vardø og Hammerfest til Altafjorden og Porsanger. Nok en gang, sommeren 1927, reiste jeg langs den store Ishavskysten via

Narvik og Troms, først til Lyngen og Nordreisa, så igjen til Altafjorden, Hammerfest, Vardø og Vadsø samt til de største finske bygdene i Sør-Varanger. Av materialet jeg har samlet på disse reisene har jeg fått i stand denne boka. Den er i hovedsak verket til gamle menn og koner ved Ishavet, kun nå og da utfylt med opplysninger fra skriftlige kilder. Over to hundre av Ruijas innbyggere, endatil en over 90 år gammel blind gardskone, har vært med på å bygge denne historien, den ene ved å fortelle det ene, og den andre det andre, om hva de har sett, hørt og opplevd. Noen har dessuten sendt ytterligere utfyllende opplysninger i brevs form. Til alle disse Ruijakystens vennlige fortellere og gode hjelpere retter jeg en stor takk for denne boka. Min største takk går til rektor J. Qvigstad i Tromsø. Denne store forskeren og kjenneren av Norges finner og samer har villig latt meg ta del i både muntlige og skriftlige fortellinger og opplysninger samt mange reiseråd. Med takknemlighet vil jeg også nevne prost Johan Beronka, som vennligst lot meg lese manuskriptet til sin Vadsø bys historie,1 kjøpmann Johan Posti i Elvebakken, Alta, som lot meg låne og bruke loggboka til sin farfar, kaptein Juhan- Petteri Posti samt konsul Andr. Esbensen i Vadsø, for å ha latt meg lese H. F. Esbensens regnskapsbøker fra 1860-tallet som omhandler fiskere. For noen av fotografiene2 vil jeg rette en takk til domprost Kristian Nissen i Tromsø, konsul Andr. Esbensen og arbeider Antti Seppä fra Elvebakken, Alta, fisker K. Harila i Vestre Jakobselv, sersjant J. Hanssen i Lyngen og kjøpmann E. Gunnari i Bugøyfjord. Som reisekamerat har min kone, Jenny Paulaharju, fulgt meg, og samtidig tatt del i innsamlingsarbeidet. Oulu, april 1928. Samuli Paulaharju

O.a.: Vadsø bys historie, med spredte bidrag til Varangers historie av Johan Beronka utkom 1933, utgiver Vadsø kommune. 2 O.a.: Disse fotografiene som forfatteren sikter til har ikke vært mulig å finne i arkivene og er ikke med i denne utgaven. 1

Ruija

Langt mot nord, på natt-

siden av fjellene som utgjør vannskillet mellom sør og nord, enda bak det fjerneste Lappland, finnes et stort og stolt land, ofte omtalt, men sjelden sett. Den som bestiger fjellene i finske Lappland skimter dette landet bare så vidt i det fjerne, med horisonten omgitt av snødekte gaiser.3 Når du har ferdes nordover gjennom Lappland titalls mil over fjellene, over vidstrakte myrer, når du i dagevis har reist om kapp med Lapplands store elver, kommer du til enden av kristenfolkets gamle leveområde, og foran deg åpner det seg et strandløst hav. Denne nordlige kyststripen, denne randsonen bakenfor det nordligste Lappland, er Ruija, og det åpne havet som skyller mot landets ytterkanter, Ruijahavet, er det fra gammelt av beryktede Ishavet.

O.a.: Samisk gaisa – spiss fjelltopp.

Vidunderlig er dette landet. Om vinteren slumrer det gjennom to mørke måneder bak sine snødekte fjell. Da streifer ikke sola de høyeste toppene engang, men om sommeren igjen lyser den døgnet rundt, selv på fjelltoppenes alle sider. Evig snø og is dekker de tusen meter høye gaisene i Ruija, men selv i de hardeste vintre drønner havet isfritt. I de lange, mørke vinternettene brenner det i Ruija, så sterkt at en også fra det sørlige fastlandet kan skue de mystiske bålenes mangefargede flammer, flakkende over himmelen i nord. Men langt ute på det åpne, tåkelagte Ishavet bor evig kulde og død, aller mest der hvor vidstrakte vidder av is omkranser land- og havspolen, hvor ingen kristen har satt sin fot. På Ruijas stolte strender kjemper to eldgamle makter bestandig mot hverandre. Det grå fjellet, grunnlagt i tidenes morgen, trosser fortsatt havet, sin forelder, som fantes alt den gang mørket lå over dypet og Herrens ånd svevde over vannet. De harde fjellene, standhaftig strebende mot den grå og dystre himmelen, reiser seg svarte og loddrette selv fra bunnløse dyp. Og havet samler sine krefter til enorme berg av bølger, som med villskap jager mot fjellet, slik de har jaget i all Jenter som leker. Skibotn, Storfjord. evinnelighet, på ny og på ny, og reiser sine skumtopper alt høyere. Men fjellene står like ubevegelige og bistre som den gang de ble satt der til å vokte Ishavet, stolte og uberørte knuser de og driver gang på gang tilbake selv den mest rasende grønnryggede angriper. Egget av vinder og luftånder, særlig av nordavinden, beveger Ruijahavet seg voldsomt, og slår mot strendene i raseri. Uten ytre innblanding ville Ishavet holde seg pent i ro, men selv i det stilleste vær vil det ikke alltid ligge fullstendig stille. Det må alltid bevege seg med både inn- og utpust. I en seks timers tid puster det så kraftig utover at det kraftfulle vannet i form av en uimotståelig flo stiger opp til strandmagasinenes brygger, fosser mot foten av bratte berg, klatrer skummende opp klippevegger og trenger seg kilometervis opp selv store elver. Men så trekker havet pusten igjen i seks timer, og trekker vannet 59

tilbake, slik at sjøbuene atter står på tørt land, klippeveggene blottlegges, og de slake strendene ligger i hundre favners fjærebredde og tilkjennegir sin nakenhet. Roper ut sin nakenhet gjør også alle Ruijas klippestrender. I det ytterste nord er de i den samme opprinnelige tilstand som da Gud sa at Jorda skulle bli grønn og gi liv til frøbærende urter. Den grå steingrunnen gir ikke liv til trær, ei heller gress. Hvem kunne da også suge næring av harde berget, hvis nedre deler blir overskylt av Ishavets bølger, og hvis øvre deler blir feid av polarsonens Naken bergklippe ved Nordkapp. isnende vinder? Kun i skråninger beskyttet av klippevegger har fjellbjørka våget å danne små samfunn, og innerst i beskyttede bukter har lavt strandgress dannet små sommerenger. Sjeldne kratt av bjørk har utviklet seg til tett løvskog bare innerst i de sydligste fjordarmene, hvor også furuer vokser på strandbreddene og endatil klatrer opp de nederste fjellskrentene. Det store Ruija er bygd så fullstendig av fjell, med havet som et innslag i sammensetningen, at hele landet er en mektig forening av fjell og hav. Riktignok fyller fjellene fastlandet i sør, der de står som standhaftige vakter hånd i hånd langs grensen mot det Indre Lappland. Men i nord trenger havet seg titalls mil inn i det harde berget, skiller fjellene fra hverandre og graver ut et utall store fjorder, hvor store skip kan seile i dagevis bare for å rekke gjennom de bredeste vannveiene, slike som Lyngenfjorden, Jyykeänvuono, Kvænangen, Naavuono, Altafjorden, Alattiovuono, og den lange Porsangerfjorden, Porsanginvuono, samt Laksefjord, Läijisvuono, Tanafjorden, Tenovuono, og den munningsbrede Varangerfjorden, Varenki. Havet borer seg inn i utallige bukter og viker, det bygger hundrevis av lønnganger i alle retninger, meisler ut tusener av små og store øyer og nes langs strendene, for ikke å tale om de mange mil brede halvøyene, som Vuorjenjarga, Spierttanjarga, Tshorgashnjarga og Varangerhalvøya. Hele Ruija er da også oppsplittet av havet, det er ei en naken stein-

røys, som havet strømmer gjennom, og inn i landet, og hvor landet på sin side skyter ut i havet, slik at hav og berg liksom prøver å villede hverandre i en evig gjemmelek. De bratteste fjelltoppene troner som gamle samiske helligdommer, de underligste steinformasjoner ruver som fordums samiske kirker, og staselig kneisende, hundre favner høye steinmenn står som stolte seider4, som henfarne samiske karer en gang har bøyet seg for. Noen merkelige statuer ved havet, hvite kjegler av dolomitt, er igjen eldgamle heksekoner, forvandlet til stein. Og ødemarkens ville vassdrag kaster seg vilt ned de bratte fjellsidene, for til slutt å forsvinne i det dype, mørke havet. Som hvite slør over fjellets skuldre fosser de brede, brusende beltene av skum, som hvitraggete føll springer de med dunder og brak titalls favner fra avsats til avsats. Til tider styrter de med slik kraft ned i steinurers bunnløse mørke at fjellet skjelver, og fossetåken henger dirrende i lufta. Skuende fra et høyt fjell ned på dette Ruijas sundrevne, harde, steinete kystlandskap, kunne det vel hende at en vantro fikk det for seg at dette jordestedet slett ikke ble skapt av den kjærlige, himmelske Guden. Noen kunne til og med mistenke at gamle Satan, da han så den gode Jorda som Herren hadde framstilt, i ondskap presset et vrengebilde av Guds verk ut av sine hender, slik at også han fikk skape et bosted for mennesker. En gammel historie forteller faktisk at noe slikt fant sted, at ondskapens anfører fra den sjuende Ruijas ville ødemarker. Keirajoki himmel kastet en kolossal klippeelvekløft i Nordreisa. stein, ment å knuse Herrens nylig ferdigstilte fagre jord. Men Den Allmektige hindret Satan i hans ugjerning ved å styre steinen til å styrte i havet, der den ble knust i tusen biter. Av denne klippesteinen oppsto Den skandinaviske halvøy, og Ruijas talløse klippeøyer samt utallige nes og fjorder er splintene av steinen. O.a.: Samiske offersteiner.

Men det kan være at den gamle erindringen bare er en legende om noe som aldri har skjedd. Den gamle Erkefienden har neppe hatt noe å gjøre med skapelsen av Ruija. Dette skjønner nok de gamle fiskerne i Ruija. «Gud er det som har skapt dette landet, selv om det er stygt», vet altaværingen å fortelle, og Olli Koskamo for sin del har funnet ut at fjellets tusener av juv og sprekker ble til da det store jordskjelvet rammet Golgatas berg. Det store Ruijalandet er da heller ikke noe dårlig arbeid fra Guds side. Tvert imot er denne fjerne Ishavskysten i sin strenghet og ødslighet så vakker at kun den store Høyheten har kunnet bygge noe slikt, endog kun når han har ønsket å gjøre sitt aller beste. Slik har han da også fått til en langt dypere og større skjønnhet enn i innlandets sjølandskap, og to stormakter har han satt hånd i hånd: fjellet og havet. Vinterens lange mørke og sommerens egenartede klarhet har han så satt til å vokte over dem. Mektig og majestetisk framstår Ruijas landskap når fjellheimen med sine høyeste spisser er kledd med is og snø, og det åpne havet drønner nedenfor. Den lave sola skinner på fjellsidene i sør, og det sparsomme lyset sprer sin myke rødme gjennom den bleke sjøskodden og inn i den hvite villmarken. Frossen og forpint hviler den snødekte marken, medtatte busker slumrer under hvite snøfonner, kaldblå skjelver fjellets nattside. Over gammer, fjellhytter og kystbyer stiger grå røyksøyler til himmels, i toppen rødmer de av solskinn, før de fordufter og går opp i den frostrøykmettede lufta som hersker over hele landet. Alt levende er kledd i vinterens rimete pels. Menneskets åndedrett blir til frostrøyk som faller som små snøfnugg over klærne, fjellbjørkene dekkes av rimfrost, havet blåser skodda si inn over land, og vannet fra iskalde brenninger blir til is som dekker klipper og brygger. Enda mer storslagen viser den nordlige kysten seg når hele Ishavet glitrer i fjellhøye, skummende bølger som polarvinden driver mot strendene. Da føles det som om Mørkeheimens gamle ånder og havmonstre avholder sitt store kapprenn, ridende på bølgene mens de brøler, hyler og joiker i villskap. Og slike kapprenn er det best å holde seg unna, selv for den mest erfarne kystboer. Himmelen kler seg i slør av grå vadmel, men slørene blir slynget av polar vinden mot gaisenes skarpe tinder, revet i filler og strødd over fjellenes nakne isser og skuldre. Men når sola igjen får gå sin runde over himmelranden og våronna nærmer seg i Ruija, da flommer en uovervinnelig, drønnende livslyst over hele fjellheimen, snø og is forsvinner med vinden, våren klatrer høyere og høyere opp fjellsidene, tusen bekker strømmer fra høydene, og fra en og samme fjell62

vegg, side om side, spruter titalls sølvglitrende kaskader. Fjellbekkenes brus fyller lufta overalt. Det er som om den unge våren roper av glede, mens en dunkel dur høres fra fjellet, i ferd med å våkne fra vintersøvnen. Våren roper dag og natt, snart har den blomstrende sommeren inntatt strandengene, og liene lever sin grønne ungdomstid. Bjørkene i midtskråningen venter fulle av håp og alt pyntet med museører, mens høyere opp ved tregrensen har de krokete bjørkegubbene bare så vidt begynt å rødme av vårens første livgivende varme. Høyere der igjen hersker fortsatt vinteren og snøen, og aller høyest glitrer det i blått av is. Så, om høysommeren, når Herrens sol nok en gang går over sjø og land, over selv de høyeste gaisene, svøper både strandjord og vidde seg i blå mantler, den ene dypere blå enn den andre. Nedenfor skifter det mørke havet dog i grønt, og over reiser en blå himmel seg så høyt at selv ikke de stolte gaisene eller de blå breene våger å strekke seg etter den. Men så, når det går mot kveld og sola synker bak Polhavets horisont, føles det som om en hellig stillhet senker seg over det hele. Havgapet forsvinner i skumringsdisen, fjerne berg i havet blir borte i blårød tåke, og bergvegger hinsides fjorden glitrer i var, fargerik eventyrglans. Også på det nærmeste fjellet i innlandet glitrer den snødekte toppen, mens foten ligger i mørk skygge. Havet skifter i rødt og blått, gløder

En av Ruijas dype fjorder. Reisafjordbotn ved huset til Sotkajärvi. 63

i fiolett samt i lyst og mørkt grønt. Tvers igjennom sin egen fargeprakt bygger det en bro som skinner av gull og sølv, og som går rett mot sola som er i ferd med å synke i havet. Det er en strålende landevei som slitne sjeler kan vandre langs til evig klarhet. Hvite måser, terner og krykkjer seiler og svinger fra side til side i det rødmende aftenlyset, opp og ned som rastløse havånder, slik at de hvite vingene blinker som rødskinnende fakler. Og land og hav stråler av livskraft, for alt har sin egen ånd. Havet bidrar med sin livskraft til fjellviddenes torv samt til den ferske lukta av liv fra dvergbjørk, gress og andre småvokste planter. Vi er i sonen til det arktiske, iskalde havet, med sin eim av salt, fisk og forgjengelighet, med den sterke lukta fra båtbrygger og fiskehjell tynget av torsk. Så, når tidevannet har blottlagt den slake stranda, yter fjæra til helheten sin marine kraft, som stråler sterkere enn vanlig i den milde, fuktige kveldslufta og i nattas stillhet. Krykkjer, terner, joer, teister, alker, haveller og all slags små og store sjø fugler var de første til å bygsle og bo her i den nordlige regionen. Fra uminnelige tider har de merket av og lagt beslag på de beste og bratteste strandklippene samt små og store klippeøyer. Hver vår har de vendt tilbake for å dyrke sine boplasser og fiske i havet, den virksomheten som alltid har vært deres hovednæring. I tusentall, ti- og hundretusentall, ja, i millioner kan disse hjemmekjære fuglene bo på en og samme fjellvegg. Hvitmalt av virksomheten til leieboerne er klippeveggen, og på klippe hyllene sitter tusenvis av hvitbrystede herrer side om side, mens konene er opptatt med å fostre avkommet sitt. Noen fugler beveger seg i lufta, noen vugger som store bomullsdotter på vågen. Noen driver og fanger fisk, men de fleste bare skriker og roter rundt uten mål på vannet eller i lufta. Men skulle et forbipasserende skip komme til å skremme klippefolket med luren sin, letter hele bergveggen flaksende ut over fjorden som en myldrende, retningsløs vepsesverm. Et nytt, kraftigere signal skremmer fram enda større flokker. Lufta rundt En av Ruijas ville klippestrender. Fuglefjell på Hjelmsøy. klippeveggen er fylt av fugler, suset av 64

vinger og øredøvende skriking, og nedenfor gynger en broket forsamling på vannet. Snart roer dog de mange tusen fjellboerne seg, flyr tilbake til hulrommene sine, og husker ikke engang lenger det ropende spøkelset. I forne tider bodde på disse øde strender, sammen med fugler og ville dyr, kun dverger og riser, enøyde troll og fæle, menneskespisende folk med hundehoder. Her i det mørke ytterste Ultima Thule og Trollebotn, i det skumle Sariola, trivdes slike Guds skapninger godt. Over sine nedarvede fjellmarker sprang de, til tider bare på ett bein, snusende med sine hundesnuter og dystert skulende med sitt ene øye.5 Kvitsjøens strandboere fikk avkom med hvit pels, og i det høye, bratte Rasttigaisa huserte et skremmende fjelltroll, som i så mange andre fæle fjell, i Pahan-äijän-pahta, «Busemannens berg» i Bugøynes, Pykeija, og i øyfjellene i Alta. I fjellet over Vadsø, Vesisaari, i nærheten av Melkevarden, Merkkivaara, finnes fortsatt en ti favner høy stabel av store steiner, med en ruvende helle på toppen. Det er Äijän- eller Köyrynkiuas, ei grue bygd av vetter i gamle dager, og fortsatt et skremmende sted, siden varden står blottet for is og snø selv gjennom kalde vintre. Riktignok prøvde Knud Leem å hevde at erindringer om enøyde og pelskledde vesener bare var skrøner,6 men folk med erfaring visste bedre. Dermed våget kristenfolket knapt nærme seg dette nordlige skrekkens rike. Det bare manet sine sykdommer og plager dit, Pimeähän Pohjolahan, Summahan Sariolahan, Rutjan koskehen kovahan.

Hen til Pohjola det mørke, til det skumle Sariola, ut i fæle Rutjafossen.

Hver vår kom himmelens fugler i talløse flokker flyvende i plogformasjon, mens de gaulet og sang. Men når høstmørket falt på, dro de i stillhet tilbake. Likevel er det ikke bare til bosted for fugler og ville dyr, for troll og skrømt, at Ruijas skaper har bygget disse Ishavets fjellområder. Riktignok ikke for de bofaste dyrkerne av fruktbart åkerland i sør, heller ikke for de som ror langs blomstrende innsjøstrender, omgitt av løvskog. Nei, for et modig og herdet folk skapte han dem, for de som drister seg inn i trollenes mørke Utgard, som våger å utfordre det mektige Ishavet, som klarer å vandre over fjellene selv i tett skodde, og som bygger bostedet sitt på en smal strandteig under en dystert truende bergvegg, enda det kan ha bodd troll i det selvsamme berget. SP: V. Voionmaa, Suomi Jäämerellä. SP: Knud Leem: Beskrivelse over Finmarkens lapper. Kiøbenhavn 1767.

5 6

Med slike harde levevilkår har Skaperen innrettet sitt fjerne kystlandskap, og til føde for dugelige innflyttere har han fylt havet med fisk og alt mulig annet spiselig, som vokser og formerer seg på hvert sitt vis. Slik har han også fylt klippevegger med tusener på tusener av fugler, og fjellene med dyr. Og mennesket, landstrykeren, har fulgt sin Skapers vilje, fulgt fugleflokkenes ferd og befolket de borterste bygder på lik linje med fugler og troll. For den høyreiste streiferen over land og hav kan bo og søke sitt levebrød nær sagt overalt hvor også andre, ringere samboere i skaperverket klarer seg. Alt for tusenvis av år siden, da spøkelser og riser fortsatt var Ishavsland enes eneveldige eiere, kamperte samer7 på Ruijas strender. Allerede de gamle romerne hadde forestillinger om et underlig folkeslag i det ytterste nord. Da nordmannen Ottar, som hadde gått i den engelske kongens tjeneste, foretok sin store seilas fra Hålogaland, det ytterste befolkede landet i Norge, rundt Ishavskysten til Bjarmeland ved Kvitsjøen, møtte han kun samer på sin ferd. De drev med jakt på fjellet om vinteren, men bodde som fiskere ved kysten om sommeren. De skinnkledde samene var da også i hundrevis, tusenvis av år de eneste til å dele bosted med strandtrollene i Ruija. Så langt hadde dette menneskehetens fåtallige utmarksfolk etter hvert vandret for å rydde de skremmende ødemarkene og berede plass til de som kom etter. De ville vel ha blitt drevet til enda mørkere bakland om ikke havet, som de hverken kunne krysse eller gå rundt, hadde kommet imot. Og de ble sett på som nesten like merkelige skapninger som trollene her i Trollebotn. Fortsatt flere hundre år etter Ottars reise ble det sagt om dette urfolket at de var en helt usedvanlig flokk, for de talte et for kristne fullstendig uforståelig språk, og de oiet seg og lød som ulende hunder. Men samene ble dog sett på som skapninger av Gud, det ble til og med bemerket at de også var formet i Guds bilde slik som kristne mennesker, selv om de gikk kledd i hårete dyreskinn.8 Her fikk samene livnære seg, i kamp mot stalloer og andre onde makter, og med tid og stunder fikk de også anledning til å tjene sterkere folkeslag ved å betale rikelig med skatt. For i alle retninger sørfra begynte store, griske grupper å komme for å kreve skatt av det nordlige utkantstrøket. Noen forsynte seg av havet, andre av kyst- og fjellfolket. Nordmennene og danskene foretok i kjølvannet av Ottar og Tore Hund handelsreiser vestfra til Bjarmeland, og O.a.: Vi har i oversettelsen brukt «same» for originalens lappalainen, «lapp», men det er ikke sikkert at lappalainen alltid bare har betegnet folk som snakket samiske språk. Det kan, i eldre tider, også ha stått for andre folkegrupper med jakt og fiske som hovednæringsvei. 8 SP: J. E. Rosberg, Petsamon maa. 7

krevde i samme slengen inn skatt av samene på veien. Men på den samme tid kom de gamle kvenene vandrende fra innlandet over fjellene, karene fra det store Kainuunmaa, Kvenland9. De kom både kjørende med rein og på ski helt til kystlandet, hvor de fant fram til selv de mest bortgjemte samiske siidaene for å gjøre dem til skatteskyldige. Senere ble lapplandsfarernes laug utvidet med karelerne, etterkommere av de bjarmiske gudenes tilhengere. De drev handel, plynFjellområde i Ruija. Røyelkampen kledt i dret og beskattet hele Ruijakysten skyer, ved bredden av Moskoelva. helt til Hålogaland. Etter dem fartet snart russerne med sine klostre og helgener, sine klingende kirkeklokker og rykende vokslys. Til slutt ville også svenskene være med på å dele på byttet. De ferdedes fra det sentrale innlandet langs kvenenes gamle stier, og i svenskekongens navn holdt siden de kjente birkarlene Lapplands og Ruijas vidstrakte ødemarker i sin makt. Stundom krevde de inn skatt, stundom drev de handel og besøkte de store markedene ved Ishavet, helt til Tromsø, Alta og Varanger. Den lille gammeboeren fikk jamrende lange over buntvis med pels og skinn til skatteoppkrevere fra tre riker: skinn fra bever, mår, oter og rev, pels fra rein og bjørn og i tillegg sekker med dun samt titalls favner tau av hvalrosshud.10 Men noen ganger gikk samene lei av sine evinnelige plageånder, og ledet dem gruppevis med list i døden. I fjellheimen fortelles fortsatt mange sagn, det ene merkeligere enn det andre, om hvordan noen utslettet hele røverbander, ved å skyve dem fra bratte klippeheng ned i dypet, ved å ro dem til en skummende dødens foss, eller ved hva det måtte være av metoder. Så å si hver eneste avkrok i Lappland og hver fjord i Ruija har sitt eget fryktelige «russeberg», eller sitt eget altoppslukende fossegjel, hvor det fortelles at forfølgerne en gang i tiden ble kastet. O.a.: Kainuu (Kajanaland) er et landskap i Øst-Finland og det finske navnet på ei bygd i Sverige, men navnet har også vært brukt om større områder i Finland og i Nord-Sverige. Kainuunmaa, også kalt Kvenland, som Paulaharju her viser til, var ifølge en teori et selvstendig rike i middelalderen, som skal ha eksistert rundt det nordlige Bottenviken, og vært det opprinnelige hjemlandet til kvenene. 10 SP: V. Voionmaa, Suomi Jäämerellä. 9

På sine reiser kunne nordfarere fra forskjellige riker tilfeldigvis havne på de samme strendene eller de samme siidaene. Og det kunne føre til real kamp. Tusener ganger i fordums tider kom det til alvorlige sammenstøt, særlig mellom kvener og nordmenn. Likeledes kjempet karelere og russere mot nordmennene. Også på Varangerfjordens nordside, der byen Vadsø ligger nå, sto det en gang et slag mellom nordmenn og karelere, og et stort antall døde ble begravet i utkanten av slagfeltet. Til minne om slaget ble det reist en stein på feltet, en diger bauta, som fortsatt står der, nær Viinikkas hus. Og fra feltet, fra potetåkeren til Viinikka, dukker det fortsatt opp forvitrede bein etter kampdeltakerne. Flere andre blodige basketak har også funnet sted i dette mørke kystlandskapet. Også da må det ha blitt kjempet hardt, da russerne en gang på 1400-tallet tvangsomvendte nordmennene langs hele norskekysten til sin tro, den eneste rette og saliggjørende.11 Til beskyttelse mot angripere ble det i forgangne tider bygget varder på fjell og høye knatter, hvor det ved fiendtlige angrep ble tent bål for å sende varsel fra fjell til fjell over hele landet. En slik varde skal det etter sigende ha vært på Kiberg, Kiiperi, en annen ved siden av Vadsø, på Melkevarden, en tredje på Mortensnes-fjellet, nær bygda Mortensnes, Morttinen. Men litt om litt begynte de fremmede skatteoppkrevende folkene å befolke Ishavets bredder med egne flokker, for å styrke grepet om landet og samene som bodde der. Det blir sagt at alt på slutten av 1200-tallet slo nordmenn seg ned på Ruijakysten. I 1307 anla norsk-danskene som sitt herresete borgen Vardøhus, på en liten klippeøy utenfor Varangerhalvøya, i sitt forsøk på å spre sin bosetning og makt helt til kysten av Murmansk. Karelerne og russerne skjøv sine fortropper mot Turjakysten, Murmansk og Sør-Varanger, og rundt 1480 bygget russerne festningen Kola ved munningen av elva Tuloma. Slik la de beslag på Murmansk og Ruijas kystland, som nordmennene hadde traktet etter. Det sies at karelere bodde langs Ruijas strender og Varangerfjorden selv før nordmennene kom til landet, og at minnet om dem fortsatt lever i navn som Karlebotn og Kariel i Varanger. Noen karelere, blir det fortalt, skal ha holdt til så langt vest som i Malangen, sør for Tromsø. Russekvener ble karelerne kalt av nordmennene. Men de finske kvenene, som på lik linje med nordmennene hadde skattelagt samene, og som streifet gjennom ishavslandene i konkurranse med karelerne, begynte først flere hundre år senere å bosette seg fast i Ruija. Noen nordfarer-kvener slo riktignok rot som kystboere ved Ishavet for etter hvert å smelte sammen med den norske befolkningen, liksom også enkelte SP: J. E. Rosberg, Petsamon maa.

karelere gjorde. Så antar en da også at Kvænangen har sitt navn etter fordums kvenske karer, og opplysninger finnes om at kvener alt fra 1200-tallet har slått seg ned langs noen av Finnmarkens fjorder. Dog gikk det sakte å befolke denne ugjestmilde kysten. Det var ikke mange som ønsket å bli for all tid i dette fryktede landet, selv om de reiste dit for å sanke skatter av havet og av samer. Nordmennene fikk nå og da forvise også sine straffanger dit i et forsøk på å få befolket landet som de hadde lagt beslag på. Alle slags forbrytere ble dømt og bragt hit, og av dem oppsto nye, skremmende troll langs Ishavskysten. I hundrevis av år kranglet Norge, Sverige – og Finland – samt Russland om Ishavet og dets samiske kyster. Norge arvet den beste delen, hele Ruijalandet, med Varangerfjorden og landene rundt helt til den russiske grensen, og russerne fikk nøye seg med Kolahalvøya med Murmansk og Turja.12 Men Sverige og Finland med sin samiske befolkning ble til slutt helt uten andel i de eldgamle utmarkskystene sine. I fredsavtalen i Knäred i 1613 ble Sverige skjøvet vekk fra Ishavet, og i Strömstad i 1751, da Sverige igjen var i en svak posisjon, fikk Norge presset til seg de store fjellområdene rundt Kautokeino, Koutokeino, og Karasjok, Kaarasjoki, til Tana elv, Tenojoki, og slik ble de innlandsdelen av Finnmark. I grensekonvensjonen av 1826 klarte Norge å lure russerne trill rundt, slik at riksgrensen ble trukket langs Pasvikelva, Patsjoki, og møtte Ishavet først ved Grense Jakobselv, Vuoremajoki. Synspunktene til den gamle naboen og deleieren Finland ble ikke hørt, og slik tapte Finland også den siste delen sin av Ishavets eldgamle allmenning. De finske samene mistet fiskestedene sine ved havet og de gamle sommerbeitene til reinsdyrene sine. Norge har til sjuende og sist overherredømmet over det omstridte, store og stolte Ruijalandet med sitt Ishav, sine fjell og samer. Men her i det norske riket, i naboskap med fjell og samer, bor fortsatt tusener av finner, kvener fra bortenfor fjellene, hvorav mange stammer fra forfedre som vandret hit alt i gamle dager.

O.a.: Paulaharju skriver her, direkte oversatt: «Kolahalvøya med sine Turja- og Murmansk-strender». "Turja" kan ha flere betydninger, men her er det neppe tvil om at det dreier seg om Ter, øst- og sørområdet av Kolahalvøya, som omfattet tersamene. Kilde: Einar Niemi.

Blant de største merkverdighetene som finnen fikk se ved ankomsten til Ruija, var Ishavet, den uendelig store, åpne vidda av vann der skogens sønn måtte begynne å søke sitt levebrød. En hadde riktignok alt hørt om det alltid isfrie storhavet, men ikke virkelig trodd på at det aldri ble islagt, selv når det var som kaldest og strendene lå dekket av is og snø. Mustos-Tuomas fra Oulu hadde selv vokst opp ved så mye vann at det ble kalt for hav, men først her åpnet seg det virkelige havenes hav, som til tider kom veltende med dunder og brak, til tider glitret og skinte så klart og vidstrakt som selve himmelrommet, og innimellom igjen lå dekket av en grå, kald, ugjennomsiktig tåke, som en myr hvor døden hersket.

Slik beskriver Samuli Paulaharju møtet med havet i Kvenene – et folk ved Ishavet (Ruijan suomalaisia), et verk som er blitt kalt «kvenfolkets bibel», og som nå foreligger på norsk for første gang. Boka er resultatet av den finske folkelivsforskerens reiser i 1920-tallets Finnmark, hvor han og hans kone Jenny Paulaharju intervjuet hundrevis av finskættede om deres og forfedrenes liv. Paulaharju var i tillegg en ivrig fotograf og tegner, og hans visuelle dokumentasjon av livet ved Ishavskysten er unik i sitt slag. Samuli Paulaharju levendegjør historien til kvenene, og beskriver den ville naturen så vel som livet i bygder og fiskevær med lyrisk inderlighet og ramsalt humor.

ISBN: 978-82-8104-341-1

ORKANA