TAKK

Det er svært mange som har bidratt, støttet meg og hjulpet meg med denne boka, og som fortjener en stor takk. Først og fremst vil jeg takke kvinnene og representantene fra kvinneorganisasjonene jeg møtte i Colombia, som stilte villig opp for å snakke med en helt fremmed, utenlandsk kvinne. Alle jeg kontaktet, lot seg villig intervjue og bidro til at boka kunne gjennomføres. En helt spesiell takk går til FOKUS, som velvillig delte sine erfaringer og kontakter i Colombia. Særlig vil jeg takke Carolina Maira Johansen for gode samtaler med masse tips og råd både før og under oppholdet i Colombia, og July Fajardo og Ana Milena González Valencia ved FOKUS Kvinners Colombiakontor, som bidro sterkt. Likeledes vil jeg takke organisasjonen Fred i Colombia for støtte, gode råd og oppmuntring i arbeidet. Jeg er svært takknemlig for den gode behandlingen jeg fikk av Den norske ambassaden i Bogotá ved tidligere ambassadør Johan Vibe og hans team. En særlig takk går til ansvarlig for konsulære tjenester Hanne Henriksen, som delte av sin lokalkunnskap med gode tips og råd og hjalp meg med å finne et svært trivelig bosted under oppholdet i Bogotá. SOS-barnebyer Colombia hjalp meg ikke bare med å lete fram en tidligere barnesoldat, organisasjonens psykolog Rogério Aguiar fikk ordnet med flybilletter til tross for flystreik og fulgte meg til Río Negro, hvor jeg også fikk overnatte i barnebyens gjestehus.

Professor Carlos Medina Gallego fra Colombias nasjonale universitet må takkes for god og grundig informasjon, jeg er også svært takknemlig overfor alle som hjalp meg underveis mens jeg var i Bogotá: Hanne Andersen som deltok i UN Verification Mission i Colombia og Caroline Aarsæther fra FOS (Svensk-Norsk fond for støtte til sivilsamfunnet i Colombia), sosialantropolog Antonio Olmos, mennes-

kerettsorganisasjonen Colectivo Sociojurídico Orlando Fals Borda og historiker Claudia Ramos.

Hilde Salvesen fra Norsk Senter for Menneskerettigheter deltok i den norske delegasjonen i Havanna og ga uvurderlig informasjon. Og uten den utrolig trofaste, tålmodige og hjelpsomme sjåføren Ricardo ville det ikke vært mulig å gjennomføre prosjektet med bortimot tjue intervjuer i løpet av knappe fire uker i Bogotá, en by med over åtte millioner innbyggere. Planen var også å gjøre intervjuer i et par andre byer, men det måtte skrinlegges – det nasjonale flyselskapet Avianca var i streik under hele oppholdet mitt, og de konkurrerende flyselskapene hadde satt opp prisene så kraftig at kostnadene var langt utenom noe fornuftig budsjett for et feltarbeid.

Tusen takk til oversetter Maria Luna de Torres for hjelp med oversettelse av en del juridiske uttrykk. Jeg er også svært takknemlig for støtte og gode kommentarer fra professor Jemima García-Godos ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. En stor takk til Mónica Orjuela for hjelp til transkribering, og til Reidun Ryland for gode samtaler og tips. En stor takk til diplomat Hege Araldsen for gode råd rundt sikkerheten til informantene i innspurten av boka.

Jeg må også nevne Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo (ILOS). Instituttet la ned hele programmet for latinamerikanske studier som jeg var inne i akkurat da jeg hadde et masterprosjekt klart. Takket være denne handlingen fra ILOS ble prosjektplanen omgjort til en søknad til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), som ga meg stipend til å skrive denne boka. Stor takk også til Fritt Ord for stipend.

Og sist, men ikke minst, uten tålmodig støtte, gode råd og hjelp fra min kjære mann Jan Eivind Myhre ville jeg nok aldri ha kommet i mål.

Kart over Colombia Fra Store norske leksikon ※.

BAKGRUNN FOR KONFLIKTEN

KAPITTEL 1

Colombia er kalt kontrastenes land. Det kan høres ut som en klisjé, men er en realitet. Colombia regnes som det latinamerikanske landet som har hatt demokratisk styre lengst, og i Latin-Amerika skiller det seg også ut ved i liten grad å ha hatt militærdiktaturer. Samtidig er Colombia det landet i regionen som har de eldste aktive geriljabevegelsene. Også sett bort fra geriljaen har colombiansk historie vært svært voldelig sammenlignet med andre land i regionen. Politisk vold har preget Colombia siden republikken ble grunnlagt i 1819.

Mer likt mange andre latinamerikanske land er de enorme sosiale og økonomiske forskjellene, en arv fra kolonitiden. En liten elite eier størstedelen av jordeiendommene i et land der jordbruket er svært viktig. De politiske elitene, tett sammenbundet med de økonomiske, har lite ønsket eller klart å forandre på dette sentrale faktum i nyere colombiansk historie. Staten har vært svak og har begrenset makt, både politisk og geografisk.

Det har vært hevdet at Colombias geografi i seg selv bidrar sterkt til fragmenteringen og volden i landet.2 Andesfjellene deler

seg i tre fjellkjeder helt sør i Colombia, den vestlige (Cordillera Occidental), den sentrale (Cordillera Central) og den østlige fjellkjeden (Cordillera Oriental). Flere av toppene i Cordillera Central er over 5000 meter høye. Disse tre kjedene danner et høyland i den vestlige delen av Colombia, mens de østlige delene av landet hører dels til elva Orinocos sletteland (kalt llanos) og dels til urskogen i Amazonas (kalt selvas). Elva Magdalena er Colombias lengste og viktigste vannvei og danner en elvedal vest for den østlige cordillera og et vannskille mot Amazonas i øst. Cauca-elva renner inn i Magdalena vestfra, som munner ut i det karibiske hav øst for byen Barranquilla.3 Nord for Andesfjellene ligger den lavtliggende karibiske kysten, og på vestsiden av Cordillera Occidental er stillehavskysten.

Høye fjell, dype daler, til dels ulendte høyfjellsplatåer og urskog har gjort at befolkningen har bodd spredt i jordbrukssamfunn med lite kommunikasjon seg imellom. Dette har ført til at regionale ledere ofte har fått stor makt på bekostning av sentralregjeringen. Landskapet har også gjort sitt til at transport internt i Colombia alltid har vært et stort problem. Tilbakeliggende og tungvint transport og reising har vært en gjenganger i all historisk dokumentasjon om landet. Veisystemet har vært så dårlig utbygd at landet har blitt referert til som «et land uten veier».4 Jernbaneutbyggingen i Colombia har også vært svært treg. På slutten av 1800-tallet ble det gjort flere forsøk på å bygge jernbane for å oppmuntre til økonomisk utvikling. Kombinasjonen av vanskelig natur, dårlig planlegging og menneskelig svikt gjorde at Colombia hadde knapt over 500 km jernbane ved århundreskiftet, sammenlignet med for eksempel Argentina, som hadde 20 000 km utbygd jernbane. En kommentator skriver at ved inngangen til 1900-tallet kunne man

bare komme fra byene og inn i landet med «hest, muldyr eller til fots». 5

Colombia har en usedvanlig rik biodiversitet.6 Landet ligger høyt på lista over land i så måte. For eksempel er Colombia det landet i verden med det største antall arter av orkideer og fugler, og det ligger på verdenstoppen både når det gjelder planter, amfibier, sommerfugler og ferskvannsfisk, ulike typer palmetrær, reptiler og ulike arter pattedyr.7 Landets økonomi ble i stor grad avhengig av elvetransport, som også kunne være upålitelig gjennom skiftende årstider og klimaforhold – det være seg tørke eller flom.

I dagens Colombia er veibygging fremdeles en utfordring, transport med offentlig kommunikasjon på innlandsveier fra en del til en annen i landet tar svært lang tid og er tungvint. Redningen for det tjuende århundre har vært luftfart, og innenlands flytrafikk er relativt godt utbygd i landet. Topografien, vegetasjonen og klimaet gjør i praksis Colombia til et svært oppdelt land som er vanskelig å styre.

Colombias moderne historie begynner, som i de fleste andre latinamerikanske land, med frigjøringen fra Spania for 200 år siden. Frigjøringshelten Simón Bolívar vant over de spanske koloniherrene i slaget ved Boyacá i 1819. Republikken Gran Colombia (Stor-Colombia) blir dannet og omfattet i tillegg til dagens Colombia også dagens Ecuador, Venezuela og Panama. I 1829–1830 ble Venezuela og Ecuador skilt ut, og den nye republikken ble kalt Nueva Granada (Ny-Granada) og besto av dagens Colombia og Panama.

Fra midten av 1800-tallet og helt fram til 2000-tallet var colombiansk politikk dominert av kun to partier – Partido Conservador (Det konservative parti) og Partido Liberal (Det liberale parti).

Utgangpunktet for dannelsen av de to partiene var uenighet om hvordan staten skulle organiseres, og hvor stor makt kirka skulle ha i den nye republikken. Simón Bolívars grunnlovsdokument for Stor-Colombia fra 1821 hadde kombinert etableringen av en sentralistisk statsform med relativt progressive tiltak som gjorde slutt på inkvisisjonen, innførte pressefrihet og ga både tidligere afrikanske slaver (afrocolombianere) og urfolk borgerrettigheter på like fot med spanjolenes etterkommere, de såkalte criollos. Barn født av slaver fikk sin frihet, og urfolk (indianerne) fikk mulighet til å inneha offentlige stillinger.8

Det konservative partiet ønsket altså en sentralistisk stat og en sterk kirke, mens de liberale ønsket føderalisme og desentralisering og et klart skille mellom kirke og stat. Dyp splittelse og konflikt mellom de to partiene har preget colombiansk historie fram til i dag. Konfliktene var ofte svært voldelige og blodige, og pendelen svingte fram og tilbake mellom de to partiene fra de ble etablert i 1849, til det toppet seg under Tusendagerskrigen (1899–1902). Vel 120 000 mennesker ble drept i løpet av denne konflikten, som førte til at den colombianske staten ble sterkt svekket.9

Et resultat av denne svekkelsen ble løsrivelsen av Panama, som i lengre tid hadde hatt en bevegelse for selvstendighet. USA hadde også en viktig finger med i spillet her. Regjeringene i USA og Colombia hadde undertegnet en avtale som ga USA tillatelse til å bygge en kanal for å forbinde Stillehavet med Atlanterhavet på tvers av Panama. Det colombianske senatet avviste avtalen. USA under president Roosevelt støttet aktivt opprørerne i Panama som sloss for løsrivelse. USA anerkjente umiddelbart den nye staten og fikk kort tid etter en avtale om å bygge kanalen.

At Colombia aldri hadde noe militærdiktatur, bidro også sterkt til at de to politiske partiene fikk etablert seg som hovedaktører i colombiansk politikk. Mellom 1863 og 1885 dominerte Partido Liberal og kunne regjere under en grunnlov som var politisk liberal, føderalistisk og sekulær. Mellom 1886 og 1930 regjerte Partido Conservador under en konstitusjon som gjeninnførte den katolske kirkas privilegier og sentraliserte den politiske makten i landet.

Selv under det konservative hegemoniet ble det dannet fagforeninger. I 1928 kom det for eksempel til en streik i byen Ciénaga. I alt 25 000 bananarbeidere la ned arbeidet, blant annet arbeiderne på den USA-eide bananplantasjen United Fruit. Den nordamerikanske eieren sendte en melding til president Abadía Méndez og beskrev en «svært alvorlig og farlig situasjon». Presidenten sendte flere hæravdelinger for å opprettholde ro og orden. Det endte i en voldsom massakre, som blant annet er beskrevet av Gabriel García Márquez i boka Hundre års ensomhet. Dannelse av fagforeninger har ellers aldri vært lett i Colombia, ettersom svært store deler av befolkningen jobber i en uformell sektor, med stor usikkerhet for det daglige utkommet. På den måten kunne de lettere bli knyttet til narkotikakartellene, som også drev med sosial virksomhet i fattige bydeler.

Den katolske kirka spilte en sterk politisk rolle i den konservative perioden og ble ifølge den konservative grunnloven av 1886 regnet som en del av regjeringen. Likevel nådde den ikke ut til alle lag av befolkningen. Den hadde særlig fokusert på mestisene,10 mindre på landets etterkommere etter slaver, svarte og mulatter.11

Under depresjonen på 1930-tallet mistet de konservative makten til Partido Liberal, som innledet 15 år med liberalt styre. De liberale forsøkte å minske makten til den katolske kirka, i 1936 ble

stemmeretten utvidet til å gjelde alle voksne menn. Den liberale presidenten Enrique Olaya Herrera foreslo en jordreform inspirert av den meksikanske revolusjonen12 og den spanske republikken. Han ville innføre statlig eierskap til alle landområder som ikke var dyrkbare, og et prinsipp om at landeiendom bare kunne eies av personer som selv arbeidet på jorda. De mest radikale delene av jordfordelingsforslagene gikk ikke gjennom i kongressen, og svært lite av god, dyrkbar jord ble omfordelt fra de store og mektige landeierne.13 Konflikter rundt eiendomsforholdene til jord har vært og er utgangspunktet for de store stridighetene i Colombia. På 1960-tallet førte konfliktene til en geriljavirksomhet som har vart helt til våre dager, og som fremdeles er en viktig kilde til urolighetene i landet.

Politikken var forholdsvis fredelig i overgangen fra konservativt hegemoni til den liberale republikken på 1930–40-tallet. Det ble holdt relativt frie valg,14 elitene behandlet hverandre med gjensidig respekt, og det var en viss sosial utvikling. Utfordringen kom innenfra personifisert ved Jorge Eliécer Gaitán, en liberaler som ble dyrket av massene i samfunnets laveste sjikt. Hans bevegelse lignet på de populistiske bevegelsene som var i emning i Argentina, Brasil og Chile. Han angrep heftig landets oligarker og innyndet seg hos alle dem som ble holdt utenfor den politiske todelingen i landet. Slik representerte han en trussel, ikke bare for de konservative, men også for de politiske elitene i Partido Liberal. Han kom ikke selv fra noen elite, han holdt medrivende folketaler og oppildnet massene. Han utfordret den etablerte politiske orden mellom de to partiene, den såkalte Convivencia, det vil si at de lot hverandre i fred mens de vekslet mellom å ha makten.15