FORORD

Min interesse for Latin-Amerika startet på 1970-tallet. Jeg deltok i solidaritetsarbeid sammen med latinamerikanere som kjempet mot diktaturene i Chile, Argentina og Uruguay.

Vi leste Che Guevaras og Paulo Freires tekster. Etter eksamen i spansk tidlig på 1980-tallet jobbet jeg i nyhetsbyrået IPS, som formidlet nyheter fra Den tredje verden, med særlig vekt på Latin-Amerika. Min første reise til kontinentet var i 1984, da jeg fikk reisestipend fra Oslo Journalistklubb for å lage reportasjer fra Argentina og Uruguay om menneskerettssituasjonen i disse landene etter at diktaturene hadde falt. Interessen for Latin-Amerika var alltid med meg, men jeg fikk ikke tatt opp igjen trådene før på begynnelsen av 2000-tallet, da jeg jobbet i Utdanningsforbundets internasjonale avdeling med ansvar for organisasjonens samarbeidsprogrammer med lærerorganisasjoner blant annet i Latin-Amerika. Den regionale koordinatoren for Education International, Combertty Rodriguez i Costa Rica, snakket mye om Colombia. Han var svært opptatt av at hans kolleger i landet ikke helt hadde fått med seg at verden hadde forandret seg etter Berlinmurens fall, og at geriljakrig som kampform begynte å bli avleggs i verden i dag. Den typen kommentarer så ikke ut til å gjøre særlig inntrykk på geriljagruppene i Colombia. Over tretti år etter den kalde krigen hadde de mest innbitte (FARC, ELN, EPL) ikke bare fortsatt geriljakrigen, de hadde trappet opp geriljaaktiviteten de siste årene. Min første reise til Colombia var som programrådgiver for den internasjonale hjelpeorganisasjonen SOS-barnebyer i 2005. Noen norske kolleger fra organisasjonen kjørte inn over grensen fra Ecuador fra sør for å delta i åpningen av en norskfinansiert barneby

i Ipiales i departementet Nariño. Vi var for så vidt vant til å bli passet litt på som utenlandske gjester, men her var vaktholdet påfallende sterkt. Selve åpningsseremonien i nye barnebyer pleier å være stor stas, mange barn som opptrer, mye musikk og dans. Slik var det også her, men publikum var annerledes enn andre steder. Majoriteten av tilskuerne på barnebyåpningen i Ipiales var unge svært alvorlige menn med øreplugger. De var sikkerhetsvakter. Som utenlandske gjester ble vi omfattet av high security med streng beskjed om ikke å forlate området på egen hånd. Senere forsto jeg at Nariño og Ipiales ligger i et av FARCs tidligere kjerneområder, og myndighetene var antakelig engstelige for hva som eventuelt kunne skje med utenlandske gjester.

I 2007 var jeg tilbake som valgobservatør1 i lokalvalgene under president Uribe. Jeg var sekundert som valgobservatør til Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), som hadde ansvaret for å organisere valgobservasjonen. Observatørteamet jeg var med i, skulle overvåke en del valgposter i mindre landsbyer i nærheten av Valledupar i departementet Cesar i grenseområdene til Venezuela. Før jeg reiste, kjøpte jeg Lonely Planets 2006-utgave av guidebok for Colombia for å lære mer om området hvor jeg skulle være observatør. Verken Cesar eller området rundt Valledupar var avmerket på kartet eller omtalt i guideboka. Med andre ord ikke et område det ble anbefalt å reise til. Senere skjønte jeg at området ligger midt i nordøst-fronten til den fremdeles aktive geriljaorganisasjonen ELN. For en norsk person var valgobservasjonen en sjokkartet opplevelse. Truslene haglet over alle kandidatene, før valget hadde 60 listekandidater blitt drept.

Jeg ble svært engasjert da jeg hørte om fredsforhandlingene som kom i gang i 2012. Jeg tok en bachelorgrad i latinamerikanske studier og skrev oppgaven om fredsforhandlingene med særlig vekt på punktet om ofrenes rolle. Jeg kom over en evaluering av arbeidet til

organisasjonen Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) i Colombia. Den analyserte hvordan deres samarbeidsorganisasjoner arbeidet for fred, med utgangspunkt i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet. Colombianske kvinneorganisasjoner arbeidet målbevisst for å støtte og styrke fredsforhandlingene, kvinner fikk plass ved forhandlingsbordet, det ble opprettet en kjønnskommisjon, og kjønns- og likestillingsspørsmål gjennomsyret hele fredsavtalen. FNs kvinneorganisasjon (UN Women) framholdt Colombias fredsavtale som den fredsavtalen med den sterkeste kjønnsprofilen i verden til da. I det patriarkalske og machopregete Colombia ble dette for sterk kost for konservative politikere, som hamret løs på avtalen ledet an av tidligere president Uribe og enkelte evangeliske kirkeledere. Den ble så vidt nedstemt i folkeavstemningen 2. oktober 2016. President Juan Manuel Santos fikk til et samarbeid med motstanderne, og en modifisert utgave av fredsavtalen ble vedtatt av den colombianske kongressen i november 2016. Norge var sterkt engasjert som tilrettelegger for forhandlingene som foregikk i Havanna på Cuba, og pressemeldingene fra Norges utenriksdepartement var gode kilder for informasjon om fredsprosessen. Likevel, kvinnenes innsats for fred ble forbigått i stillhet av norsk presse. Kvinnenes innsats var heller ikke nevnt i omtalen rundt fredsprisutdelingen til president Juan Manuel Santos i 2016. Denne boka er derfor et forsøk på å løfte fram kvinnenes innsats for freden i Colombia. Hensikten er å la kvinner som deltok aktivt i forhandlingene, og kvinner som på ulike vis var ofre for konflikten, komme til orde. De forteller om sine egne opplevelser av konflikten og hvilken betydning fredsavtalen har hatt for dem, og deres egne håp og ønsker for et fredelig Colombia.

Oslo, oktober 2021 Britt Schumann