LIBERAL DOMINANS

Selv om systemet med maktfordeling mellom de to partiene formelt ble avsluttet i 1974, var det fremdeles Partido Liberal og Partido Conservador som dominerte alt politisk liv i Colombia helt fram til 1990-tallet. For eksempel var presidenten pålagt å ha lik fordeling i alle utnevnelser til regjeringsposisjoner, guvernører, ordførere og andre politiske og administrative offentlige posisjoner. Etter 1974 kunne kandidater bli valgt uten å måtte begrense sin tjenestetid til fire år. I perioden fram til 1990 dominerte Partido Liberal i Colombia. Partiet hadde majoriteten både i Representantens hus og i Senatet. Av fem presidenter i perioden var det bare en fra Partido Conservador, Belisario Betancur som regjerte mellom 1982 og 1986.

I 1980-årene opplevde begge partiene en alvorlig krise. Begge hadde lenge hatt en sterkt utviklet klientelisme. I stedet for å vinne en tilhengerskare gjennom politiske programmer tilbød partiene fordeler til dem som ville støtte dem, altså en form for stemmekjøp som er velkjent i mange land. Begge partiene tjente interessene til samfunnets øvre lag og hadde lite å gi til middel- og arbeiderklassen. Topartisystemet som i praksis fortsatte, utelukket som nevnt andre forsøk på partidannelse. De etablerte partiene opplevde politisk apati og lav valgoppslutning, samtidig som streiker og protestaksjoner utløste økt politisk vold. Under den liberale presidenten Julio César Turbay (1978–1982) økte sympatien for geriljabevegelsene, særlig for M-19. Alle geriljagruppene økte i antall og utvidet sine virkeområder, samtidig som det oppsto enda flere grupperinger.

Etter over femti års borgerkrig ble det i 2016 undertegnet en fredsavtale mellom geriljabevegelsen FARC og regjeringen i Colombia. Etter sterkt press fra colombianske kvinneorganisasjoner kom det etter hvert med kvinner i begge delegasjonene ved forhandlingsbordet. Forhandlingspartene oppnevnte en egen kjønnskommisjon, og en sterk likestillingsprofil gjennomsyret hele fredsavtalen. Denne likestillingsprofilen ble for sterk kost for konservative politikere og evangeliske kirkeledere. Disse førte en omfattende kampanje mot fredsavtalen, som så vidt ble forkastet i en folkeavstemning. En modifisert versjon ble godkjent av kongressen etter omfattende forhandlinger med opposisjonen, akkurat i tide til at president Juan Manuel Santos kunne motta Nobels fredspris i desember 2016.

Kvinnenes sterke innsats for freden i Colombia har fått lite medieomtale. I denne boka møter vi både kvinner som deltok i fredsforhandlingene, og kvinner som på ulike vis var ofre for konfliktene. De forteller selv hvilken betydning fredsavtalen har hatt for dem.

Britt Schumann er cand.polit. i sosiologi og master i spansk fra Universitetet i Oslo. Hun har lang internasjonal erfaring fra ulike hjelpe- og solidaritetsorganisasjoner, og har de siste årene arbeidet med latinamerikanske spørsmål med vekt på Colombia.

ISBN: 978-82-8104-490-6