GERILJAENE OPPSTÅR

gjorde at det ble fred mellom de to partiene, og sikret at Colombia har hatt sivilt styre helt til i dag. Den demokratiske begrensningen med ordningen var at det bare var Partido Conservador og Partido Liberal som var tillatt, og begge partier representerte de økonomiske elitene. Ut over på 1960-tallet ble denne utestengelsen av all annen politisk aktivitet et stort problem, både politisk (demokratisk) og sosialt.

Måten de to partiene hadde innrettet det politiske livet i Colombia på førte til fred, men også til at de to partiene etter hvert tok det for gitt at de skulle styre, uansett valgresultat og hva som ellers skjedde. Politikerne tok det for gitt at de ville beholde makten, og behøvde ikke ta hensyn til interessene til majoriteten av befolkningen. Dette ledet til nye uroligheter, særlig blant småbønder og arbeidere. Ideene om geriljakrigføring spredte seg over hele kontinentet, og i Colombia skapte den politiske utestengelsen av alle andre politiske bevegelser enn de to partiene ekstra god grobunn for at geriljaene oppsto. På 1970-tallet hadde Colombia fire aktive geriljabevegelser: De nasjonale revolusjonære væpnede styrker (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Liberación Nacional, FARC), Den nasjonale frigjøringshæren (Ejército de Liberación Nacional, ELN), Folkets frigjøringshær (Ejército Popular de Liberación, EPL) og 19. april-bevegelsen (Movimiento 19 de Abril, M-19). Se flere detaljer om geriljaene i kapittel 2.