FORORD Min interesse for Latin-Amerika startet på 1970-tallet. Jeg deltok i solidaritetsarbeid sammen med latinamerikanere som kjempet mot diktaturene i Chile, Argentina og Uruguay. Vi leste Che Guevaras og Paulo Freires tekster. Etter eksamen i spansk tidlig på 1980-tallet jobbet jeg i nyhetsbyrået IPS, som formidlet nyheter fra Den tredje verden, med særlig vekt på Latin-Amerika. Min første reise til kontinentet var i 1984, da jeg fikk reisestipend fra Oslo Journalistklubb for å lage reportasjer fra Argentina og Uruguay om menneskerettssituasjonen i disse landene etter at diktaturene hadde falt. Interessen for Latin-Amerika var alltid med meg, men jeg fikk ikke tatt opp igjen trådene før på begynnelsen av 2000-tallet, da jeg jobbet i Utdanningsforbundets internasjonale avdeling med ansvar for organisasjonens samarbeidsprogrammer med lærerorganisasjoner blant annet i Latin-Amerika. Den regionale koordinatoren for Education International, Combertty Rodriguez i Costa Rica, snakket mye om Colombia. Han var svært opptatt av at hans kolleger i landet ikke helt hadde fått med seg at verden hadde forandret seg etter Berlinmurens fall, og at geriljakrig som kampform begynte å bli avleggs i verden i dag. Den typen kommentarer så ikke ut til å gjøre særlig inntrykk på geriljagruppene i Colombia. Over tretti år etter den kalde krigen hadde de mest innbitte (FARC, ELN, EPL) ikke bare fortsatt geriljakrigen, de hadde trappet opp geriljaaktiviteten de siste årene. Min første reise til Colombia var som programrådgiver for den internasjonale hjelpeorganisasjonen SOS-barnebyer i 2005. Noen norske kolleger fra organisasjonen kjørte inn over grensen fra Ecuador fra sør for å delta i åpningen av en norskfinansiert barneby
9
