Kvinnenes fred i Colombia

Britt Schumann

KVINNENES FRED I COLOMBIA ORKANA

Britt Schumann Kvinnenes fred i Colombia Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. Utgivelsen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord Forsidebilde: Joao Agamez, Centro de Memoria, Paz y Reconciliación (Senteret for erindring, fred og forsoning).

Motiv: Hele senteret i Bogotá er dekket av tekstiler satt sammen av sømgruppen for fred som holder til der.

Forfatterportrett: privat Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk

ISBN: 978-82-8104-490-6 © Orkana forlag 2021 Orkana forlag AS, 8340 Stamsund

www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD FORORD..........................................................................................................................................................................................9 TAKK...............................................................................................................................................................................................12

KAPITTEL 1: BAKGRUNN FOR KONFLIKTEN..................................................................................15 DEN NASJONALE FRONT (1958–1974) ...................................................................................................................21 GERILJAENE OPPSTÅR................................................................................................................................................. 22 LIBERAL DOMINANS .................................................................................................................................................... 23 1991 – NY GRUNNLOV – NYTT HÅP?..................................................................................................................... 25 PLAN COLOMBIA............................................................................................................................................................27 URIBE – FOKUS PÅ FORSVAR OG SIKKERHET...................................................................................................... 28

KAPITTEL 2: HVORDAN OG HVORFOR OPPSTO GERILJAENE I COLOMBIA?.......................31 ELN....................................................................................................................................................................................34 FARC................................................................................................................................................................................. 35 EPL ...................................................................................................................................................................................36 M-19 .................................................................................................................................................................................37 MAQL.................................................................................................................................................................................37

KAPITTEL 3: KVINNERS ROLLE I POLITIKK OG OFFENTLIG LIV ...............................................39 MACHISMO OG MARIANISMO...................................................................................................................................40 MORSROLLEN DYRKES................................................................................................................................................ 45 KVINNERS ROLLE I COLOMBIAS POLITISKE LIV.................................................................................................... 48

KAPITTEL 4: FRA HURDAL TIL HAVANNA – EN FREDSAVTALE BLIR TIL ..............................54 VIKTIGE RESULTATER AV FREDSAVTALEN............................................................................................................. 62 KVINNENE TIL FORHANDLINGSBORDET.................................................................................................................. 64 FARCS KVINNEFORHANDLER......................................................................................................................................72 STOR INNSATS FOR INKLUDERING AV KVINNER...................................................................................................78

KAPITTEL 5: OFRENE I SENTRUM – AMNESTI, SANNHET OG RETTFERDIGHET...................85 ENDELIG FRI ETTER TI ÅR BAK MURENE................................................................................................................. 89 DAGLIGLIV I KVINNEFENGSELET ................................................................................................................................91 EKS-FANGE OG EKS-FARC – INGEN ENKEL TILVÆRELSE.................................................................................... 94 FREDSAVTALEN – ET HÅP OM NYE TIDER.............................................................................................................. 96

KAPITTEL 6: BARNESOLDATER TILBAKE TIL SAMFUNNET........................................................98 FRA UNG OPPRØRER TIL FELTSYKEPLEIER..........................................................................................................103 LIVET I FELT...................................................................................................................................................................105 FRED, FRIHET OG ET SIVILT LIV...............................................................................................................................107 TILBAKE TIL FAMILIEN................................................................................................................................................109

7

KAPITTEL 7: MILLIONER PÅ FLUKT I EGET LAND.......................................................................112 INTERNT FORDREVNE KVINNER – SÆRLIG UTSATT FOR SEKSUELL VOLD.................................................. 115 STERK TALSKVINNE FOR INTERNT FORDREVNE..................................................................................................117

KAPITTEL 8: ETNISKE GRUPPER OG FREDSAVTALEN.............................................................122 JAKTEN PÅ EL DORADO.............................................................................................................................................122 AFRIKANSKE SLAVER ERSTATTER URFOLK.......................................................................................................... 127 GRUNNLOVEN AV 1991 – ENDELIG ANERKJENNELSE AV ETNISKE GRUPPER...........................................128 URFOLK OG AFROCOLOMBIANERE I DAG.............................................................................................................129 FREDSAVTALENS BETYDNING.................................................................................................................................. 131 URFOLKSKVINNER – EN UTSATT GRUPPE ..........................................................................................................136

KAPITTEL 9: KONFLIKTENES MØRKESTE KAPITTEL – TUSENVIS AV FORSVUNNE..........140 MELLOM GERILJA, PARAMILITÆRE GRUPPER OG HÆREN – ET UMULIG LIV.............................................145 SANNHETEN MÅ PÅ BORDET – VI GIR ALDRI OPP............................................................................................. 147

KAPITTEL 10: EN TRYGG HAVN I UTLANDET.............................................................................153 COLOMBIANERE I NORGE.........................................................................................................................................153 FULLFØRTE JUSSTUDIET ETTER TOLV ÅR I EKSIL............................................................................................... 157

KAPITTEL 11: FREDSAVTALE – OG HVA SÅ? ............................................................................165 LITE FRED FOR KVINNENE PÅ LANDSBYGDA.......................................................................................................169 DESPERAT KAMP FOR RETTIGHETER OG FRED....................................................................................................171 FARLIG LIV....................................................................................................................................................................172 KVINNER ER MEST UTSATT ...................................................................................................................................... 173 SYSTEMATISK OG MÅLRETTET VOLD..................................................................................................................... 175 STRAFFRIHET................................................................................................................................................................176 FREDSAVTALENS BIDRAG – KVINNER MER SYNLIGE I POLITIKK OG OFFENTLIGHET................................177 FORTELLER FOR Å OVERLEVE..................................................................................................................................179 SANNHETSKOMMISJONEN OG JEP GIR HÅP........................................................................................................183 PANDEMI OG PROTESTER.........................................................................................................................................184

KAPITTEL 12: HVA GJØR NORGE?................................................................................................186 NORSK FREDSDIPLOMATI.........................................................................................................................................189 PARTNERLAND FOR NORSK BISTAND...................................................................................................................195 FORKORTELSER.......................................................................................................................................................................199 KILDER........................................................................................................................................................................................202 LITTERATUR..............................................................................................................................................................................202 NOTER.........................................................................................................................................................................................222

8

FORORD Min interesse for Latin-Amerika startet på 1970-tallet. Jeg deltok i solidaritetsarbeid sammen med latinamerikanere som kjempet mot diktaturene i Chile, Argentina og Uruguay.

Vi leste Che Guevaras og Paulo Freires tekster. Etter eksamen i spansk tidlig på 1980-tallet jobbet jeg i nyhetsbyrået IPS, som formidlet nyheter fra Den tredje verden, med særlig vekt på Latin-Amerika.

Min første reise til kontinentet var i 1984, da jeg fikk reisestipend fra Oslo Journalistklubb for å lage reportasjer fra Argentina og Uruguay om menneskerettssituasjonen i disse landene etter at diktaturene hadde falt. Interessen for Latin-Amerika var alltid med meg, men jeg fikk ikke tatt opp igjen trådene før på begynnelsen av 2000-tallet, da jeg jobbet i Utdanningsforbundets internasjonale avdeling med ansvar for organisasjonens samarbeidsprogrammer med lærerorganisasjoner blant annet i Latin-Amerika. Den regionale koordinatoren for Education International, Combertty Rodriguez i Costa Rica, snakket mye om Colombia. Han var svært opptatt av at hans kolleger i landet ikke helt hadde fått med seg at verden hadde forandret seg etter Berlinmurens fall, og at geriljakrig som kampform begynte å bli avleggs i verden i dag. Den typen kommentarer så ikke ut til å gjøre særlig inntrykk på geriljagruppene i Colombia. Over tretti år etter den kalde krigen hadde de mest innbitte (FARC, ELN, EPL) ikke bare fortsatt geriljakrigen, de hadde trappet opp geriljaaktiviteten de siste årene. Min første reise til Colombia var som programrådgiver for den internasjonale hjelpeorganisasjonen SOS-barnebyer i 2005.

Noen norske kolleger fra organisasjonen kjørte inn over grensen fra Ecuador fra sør for å delta i åpningen av en norskfinansiert barneby

9

i Ipiales i departementet Nariño. Vi var for så vidt vant til å bli passet litt på som utenlandske gjester, men her var vaktholdet påfallende sterkt. Selve åpningsseremonien i nye barnebyer pleier å være stor stas, mange barn som opptrer, mye musikk og dans. Slik var det også her, men publikum var annerledes enn andre steder. Majoriteten av tilskuerne på barnebyåpningen i Ipiales var unge svært alvorlige menn med øreplugger. De var sikkerhetsvakter. Som utenlandske gjester ble vi omfattet av high security med streng beskjed om ikke å forlate området på egen hånd. Senere forsto jeg at Nariño og Ipiales ligger i et av FARCs tidligere kjerneområder, og myndighetene var antakelig engstelige for hva som eventuelt kunne skje med utenlandske gjester.

I 2007 var jeg tilbake som valgobservatør1 i lokalvalgene under president Uribe. Jeg var sekundert som valgobservatør til Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), som hadde ansvaret for å organisere valgobservasjonen. Observatørteamet jeg var med i, skulle overvåke en del valgposter i mindre landsbyer i nærheten av Valledupar i departementet Cesar i grenseområdene til Venezuela. Før jeg reiste, kjøpte jeg Lonely Planets 2006-utgave av guidebok for Colombia for å lære mer om området hvor jeg skulle være observatør. Verken Cesar eller området rundt Valledupar var avmerket på kartet eller omtalt i guideboka. Med andre ord ikke et område det ble anbefalt å reise til.

Senere skjønte jeg at området ligger midt i nordøst-fronten til den fremdeles aktive geriljaorganisasjonen ELN. For en norsk person var valgobservasjonen en sjokkartet opplevelse. Truslene haglet over alle kandidatene, før valget hadde 60 listekandidater blitt drept.

Jeg ble svært engasjert da jeg hørte om fredsforhandlingene som kom i gang i 2012. Jeg tok en bachelorgrad i latinamerikanske studier og skrev oppgaven om fredsforhandlingene med særlig vekt på punktet om ofrenes rolle. Jeg kom over en evaluering av arbeidet til

10

organisasjonen Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) i Colombia. Den analyserte hvordan deres samarbeidsorganisasjoner arbeidet for fred, med utgangspunkt i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet. Colombianske kvinneorganisasjoner arbeidet målbevisst for å støtte og styrke fredsforhandlingene, kvinner fikk plass ved forhandlingsbordet, det ble opprettet en kjønnskommisjon, og kjønns- og likestillingsspørsmål gjennomsyret hele fredsavtalen. FNs kvinneorganisasjon (UN Women) framholdt Colombias fredsavtale som den fredsavtalen med den sterkeste kjønnsprofilen i verden til da. I det patriarkalske og machopregete Colombia ble dette for sterk kost for konservative politikere, som hamret løs på avtalen ledet an av tidligere president Uribe og enkelte evangeliske kirkeledere. Den ble så vidt nedstemt i folkeavstemningen 2. oktober 2016. President Juan Manuel Santos fikk til et samarbeid med motstanderne, og en modifisert utgave av fredsavtalen ble vedtatt av den colombianske kongressen i november 2016. Norge var sterkt engasjert som tilrettelegger for forhandlingene som foregikk i Havanna på Cuba, og pressemeldingene fra Norges utenriksdepartement var gode kilder for informasjon om fredsprosessen. Likevel, kvinnenes innsats for fred ble forbigått i stillhet av norsk presse. Kvinnenes innsats var heller ikke nevnt i omtalen rundt fredsprisutdelingen til president Juan Manuel Santos i 2016. Denne boka er derfor et forsøk på å løfte fram kvinnenes innsats for freden i Colombia. Hensikten er å la kvinner som deltok aktivt i forhandlingene, og kvinner som på ulike vis var ofre for konflikten, komme til orde. De forteller om sine egne opplevelser av konflikten og hvilken betydning fredsavtalen har hatt for dem, og deres egne håp og ønsker for et fredelig Colombia.

Oslo, oktober 2021 Britt Schumann

TAKK Det er svært mange som har bidratt, støttet meg og hjulpet meg med denne boka, og som fortjener en stor takk. Først og fremst vil jeg takke kvinnene og representantene fra kvinneorganisasjonene jeg møtte i Colombia, som stilte villig opp for å snakke med en helt fremmed, utenlandsk kvinne. Alle jeg kontaktet, lot seg villig intervjue og bidro til at boka kunne gjennomføres. En helt spesiell takk går til FOKUS, som velvillig delte sine erfaringer og kontakter i Colombia. Særlig vil jeg takke Carolina Maira Johansen for gode samtaler med masse tips og råd både før og under oppholdet i Colombia, og July Fajardo og Ana Milena González Valencia ved FOKUS Kvinners Colombia-­ kontor, som bidro sterkt. Likeledes vil jeg takke organisasjonen Fred i Colombia for støtte, gode råd og oppmuntring i arbeidet. Jeg er svært takknemlig for den gode behandlingen jeg fikk av Den norske ambassaden i Bogotá ved tidligere ambassadør Johan Vibe og hans team.

En særlig takk går til ansvarlig for konsulære tjenester Hanne Henriksen, som delte av sin lokalkunnskap med gode tips og råd og hjalp meg med å finne et svært trivelig bosted under oppholdet i Bogotá.

SOS-barnebyer Colombia hjalp meg ikke bare med å lete fram en tidligere barnesoldat, organisasjonens psykolog Rogério Aguiar fikk ordnet med flybilletter til tross for flystreik og fulgte meg til Río Negro, hvor jeg også fikk overnatte i barnebyens gjestehus.

Professor Carlos Medina Gallego fra Colombias nasjonale universitet må takkes for god og grundig informasjon, jeg er også svært takknemlig overfor alle som hjalp meg underveis mens jeg var i Bogotá: Hanne Andersen som deltok i UN Verification Mission i Colombia og Caroline Aarsæther fra FOS (Svensk-Norsk fond for støtte til sivilsamfunnet i Colombia), sosialantropolog Antonio Olmos, mennes-

12

kerettsorganisasjonen Colectivo Sociojurídico Orlando Fals Borda og historiker Claudia Ramos.

Hilde Salvesen fra Norsk Senter for Menneskerettigheter deltok i den norske delegasjonen i Havanna og ga uvurderlig informasjon. Og uten den utrolig trofaste, tålmodige og hjelpsomme sjåføren Ricardo ville det ikke vært mulig å gjennomføre prosjektet med bortimot tjue intervjuer i løpet av knappe fire uker i Bogotá, en by med over åtte millioner innbyggere. Planen var også å gjøre intervjuer i et par andre byer, men det måtte skrinlegges – det nasjonale flyselskapet Avianca var i streik under hele oppholdet mitt, og de konkurrerende flyselskapene hadde satt opp prisene så kraftig at kostnadene var langt utenom noe fornuftig budsjett for et feltarbeid.

Tusen takk til oversetter Maria Luna de Torres for hjelp med oversettelse av en del juridiske uttrykk. Jeg er også svært takknemlig for støtte og gode kommentarer fra professor Jemima García-Godos ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

En stor takk til Mónica Orjuela for hjelp til transkribering, og til Reidun Ryland for gode samtaler og tips. En stor takk til diplomat Hege Araldsen for gode råd rundt sikkerheten til informantene i innspurten av boka.

Jeg må også nevne Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo (ILOS). Instituttet la ned hele programmet for latinamerikanske studier som jeg var inne i akkurat da jeg hadde et masterprosjekt klart. Takket være denne handlingen fra ILOS ble prosjektplanen omgjort til en søknad til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), som ga meg stipend til å skrive denne boka. Stor takk også til Fritt Ord for stipend.

Og sist, men ikke minst, uten tålmodig støtte, gode råd og hjelp fra min kjære mann Jan Eivind Myhre ville jeg nok aldri ha kommet i mål.

13

Kart over Colombia Fra Store norske leksikon ※.

KAPITTEL 1

BAKGRUNN FOR KONFLIKTEN

Colombia er kalt kontrastenes land. Det kan høres ut som en klisjé, men er en realitet. Colombia regnes som det latinamerikanske landet som har hatt demokratisk styre lengst, og i Latin-Amerika skiller det seg også ut ved i liten grad å ha hatt militærdiktaturer. Samtidig er Colombia det landet i regionen som har de eldste aktive geriljabevegelsene. Også sett bort fra geriljaen har colombiansk historie vært svært voldelig sammenlignet med andre land i regionen. Politisk vold har preget Colombia siden republikken ble grunnlagt i 1819.

Mer likt mange andre latinamerikanske land er de enorme sosiale og økonomiske forskjellene, en arv fra kolonitiden. En liten elite eier størstedelen av jordeiendommene i et land der jordbruket er svært viktig. De politiske elitene, tett sammenbundet med de økonomiske, har lite ønsket eller klart å forandre på dette sentrale faktum i nyere colombiansk historie. Staten har vært svak og har begrenset makt, både politisk og geografisk.

Det har vært hevdet at Colombias geografi i seg selv bidrar sterkt til fragmenteringen og volden i landet.2 Andesfjellene deler

15

seg i tre fjellkjeder helt sør i Colombia, den vestlige (Cordillera Occidental), den sentrale (Cordillera Central) og den østlige fjellkjeden (Cordillera Oriental). Flere av toppene i Cordillera Central er over 5000 meter høye. Disse tre kjedene danner et høyland i den vestlige delen av Colombia, mens de østlige delene av landet hører dels til elva Orinocos sletteland (kalt llanos) og dels til urskogen i Amazonas (kalt selvas). Elva Magdalena er Colombias lengste og viktigste vannvei og danner en elvedal vest for den østlige cordillera og et vannskille mot Amazonas i øst. Cauca-elva renner inn i Magdalena vestfra, som munner ut i det karibiske hav øst for byen Barranquilla.3 Nord for Andesfjellene ligger den lavtliggende karibiske kysten, og på vestsiden av Cordillera Occidental er stillehavskysten.

Høye fjell, dype daler, til dels ulendte høyfjellsplatåer og urskog har gjort at befolkningen har bodd spredt i jordbrukssamfunn med lite kommunikasjon seg imellom. Dette har ført til at regionale ledere ofte har fått stor makt på bekostning av sentralregjeringen.

Landskapet har også gjort sitt til at transport internt i Colombia alltid har vært et stort problem. Tilbakeliggende og tungvint transport og reising har vært en gjenganger i all historisk dokumentasjon om landet. Veisystemet har vært så dårlig utbygd at landet har blitt referert til som «et land uten veier».4 Jernbaneutbyggingen i Colombia har også vært svært treg. På slutten av 1800-tallet ble det gjort flere forsøk på å bygge jernbane for å oppmuntre til økonomisk utvikling. Kombinasjonen av vanskelig natur, dårlig planlegging og menneskelig svikt gjorde at Colombia hadde knapt over 500 km jernbane ved århundreskiftet, sammenlignet med for eksempel Argentina, som hadde 20 000 km utbygd jernbane. En kommentator skriver at ved inngangen til 1900-tallet kunne man

bare komme fra byene og inn i landet med «hest, muldyr eller til fots». 5 Colombia har en usedvanlig rik biodiversitet.6 Landet ligger høyt på lista over land i så måte. For eksempel er Colombia det landet i verden med det største antall arter av orkideer og fugler, og det ligger på verdenstoppen både når det gjelder planter, amfibier, sommerfugler og ferskvannsfisk, ulike typer palmetrær, reptiler og ulike arter pattedyr.7 Landets økonomi ble i stor grad avhengig av elvetransport, som også kunne være upålitelig gjennom skiftende årstider og klimaforhold – det være seg tørke eller flom.

I dagens Colombia er veibygging fremdeles en utfordring, transport med offentlig kommunikasjon på innlandsveier fra en del til en annen i landet tar svært lang tid og er tungvint. Redningen for det tjuende århundre har vært luftfart, og innenlands flytrafikk er relativt godt utbygd i landet. Topografien, vegetasjonen og klimaet gjør i praksis Colombia til et svært oppdelt land som er vanskelig å styre.

Colombias moderne historie begynner, som i de fleste andre latinamerikanske land, med frigjøringen fra Spania for 200 år siden. Frigjøringshelten Simón Bolívar vant over de spanske koloniherrene i slaget ved Boyacá i 1819. Republikken Gran Colombia (Stor-Colombia) blir dannet og omfattet i tillegg til dagens Colombia også dagens Ecuador, Venezuela og Panama. I 1829–1830 ble Venezuela og Ecuador skilt ut, og den nye republikken ble kalt Nueva Granada (Ny-Granada) og besto av dagens Colombia og Panama.

Fra midten av 1800-tallet og helt fram til 2000-tallet var colombiansk politikk dominert av kun to partier – Partido Conservador (Det konservative parti) og Partido Liberal (Det liberale parti).

Utgangpunktet for dannelsen av de to partiene var uenighet om hvordan staten skulle organiseres, og hvor stor makt kirka skulle ha i den nye republikken. Simón Bolívars grunnlovsdokument for Stor-Colombia fra 1821 hadde kombinert etableringen av en sentralistisk statsform med relativt progressive tiltak som gjorde slutt på inkvisisjonen, innførte pressefrihet og ga både tidligere afrikanske slaver (afrocolombianere) og urfolk borgerrettigheter på like fot med spanjolenes etterkommere, de såkalte criollos. Barn født av slaver fikk sin frihet, og urfolk (indianerne) fikk mulighet til å inneha offentlige stillinger.8 Det konservative partiet ønsket altså en sentralistisk stat og en sterk kirke, mens de liberale ønsket føderalisme og desentralisering og et klart skille mellom kirke og stat. Dyp splittelse og konflikt mellom de to partiene har preget colombiansk historie fram til i dag. Konfliktene var ofte svært voldelige og blodige, og pendelen svingte fram og tilbake mellom de to partiene fra de ble etablert i 1849, til det toppet seg under Tusendagerskrigen (1899–1902). Vel 120 000 mennesker ble drept i løpet av denne konflikten, som førte til at den colombianske staten ble sterkt svekket.9 Et resultat av denne svekkelsen ble løsrivelsen av Panama, som i lengre tid hadde hatt en bevegelse for selvstendighet. USA hadde også en viktig finger med i spillet her. Regjeringene i USA og Colombia hadde undertegnet en avtale som ga USA tillatelse til å bygge en kanal for å forbinde Stillehavet med Atlanterhavet på tvers av Panama. Det colombianske senatet avviste avtalen. USA under president Roosevelt støttet aktivt opprørerne i Panama som sloss for løsrivelse. USA anerkjente umiddelbart den nye staten og fikk kort tid etter en avtale om å bygge kanalen.

At Colombia aldri hadde noe militærdiktatur, bidro også sterkt til at de to politiske partiene fikk etablert seg som hovedaktører i colombiansk politikk. Mellom 1863 og 1885 dominerte Partido Liberal og kunne regjere under en grunnlov som var politisk liberal, føderalistisk og sekulær. Mellom 1886 og 1930 regjerte Partido Conservador under en konstitusjon som gjeninnførte den katolske kirkas privilegier og sentraliserte den politiske makten i landet.

Selv under det konservative hegemoniet ble det dannet fagforeninger. I 1928 kom det for eksempel til en streik i byen Ciénaga. I alt 25 000 bananarbeidere la ned arbeidet, blant annet arbeiderne på den USA-eide bananplantasjen United Fruit. Den nordamerikanske eieren sendte en melding til president Abadía Méndez og beskrev en «svært alvorlig og farlig situasjon». Presidenten sendte flere hæravdelinger for å opprettholde ro og orden. Det endte i en voldsom massakre, som blant annet er beskrevet av Gabriel García Márquez i boka Hundre års ensomhet. Dannelse av fagforeninger har ellers aldri vært lett i Colombia, ettersom svært store deler av befolkningen jobber i en uformell sektor, med stor usikkerhet for det daglige utkommet. På den måten kunne de lettere bli knyttet til narkotikakartellene, som også drev med sosial virksomhet i fattige bydeler.

Den katolske kirka spilte en sterk politisk rolle i den konservative perioden og ble ifølge den konservative grunnloven av 1886 regnet som en del av regjeringen. Likevel nådde den ikke ut til alle lag av befolkningen. Den hadde særlig fokusert på mestisene,10 mindre på landets etterkommere etter slaver, svarte og mulatter.11 Under depresjonen på 1930-tallet mistet de konservative makten til Partido Liberal, som innledet 15 år med liberalt styre. De liberale forsøkte å minske makten til den katolske kirka, i 1936 ble

19

stemmeretten utvidet til å gjelde alle voksne menn. Den liberale presidenten Enrique Olaya Herrera foreslo en jordreform inspirert av den meksikanske revolusjonen12 og den spanske republikken.

Han ville innføre statlig eierskap til alle landområder som ikke var dyrkbare, og et prinsipp om at landeiendom bare kunne eies av personer som selv arbeidet på jorda. De mest radikale delene av jordfordelingsforslagene gikk ikke gjennom i kongressen, og svært lite av god, dyrkbar jord ble omfordelt fra de store og mektige landeierne.13 Konflikter rundt eiendomsforholdene til jord har vært og er utgangspunktet for de store stridighetene i Colombia. På 1960-tallet førte konfliktene til en geriljavirksomhet som har vart helt til våre dager, og som fremdeles er en viktig kilde til urolighetene i landet.

Politikken var forholdsvis fredelig i overgangen fra konservativt hegemoni til den liberale republikken på 1930–40-tallet. Det ble holdt relativt frie valg,14 elitene behandlet hverandre med gjensidig respekt, og det var en viss sosial utvikling. Utfordringen kom innenfra personifisert ved Jorge Eliécer Gaitán, en liberaler som ble dyrket av massene i samfunnets laveste sjikt. Hans bevegelse lignet på de populistiske bevegelsene som var i emning i Argentina, Brasil og Chile. Han angrep heftig landets oligarker og innyndet seg hos alle dem som ble holdt utenfor den politiske todelingen i landet. Slik representerte han en trussel, ikke bare for de konservative, men også for de politiske elitene i Partido Liberal. Han kom ikke selv fra noen elite, han holdt medrivende folketaler og oppildnet massene. Han utfordret den etablerte politiske orden mellom de to partiene, den såkalte Convivencia, det vil si at de lot hverandre i fred mens de vekslet mellom å ha makten.15

20

Gaitán ble skutt i sentrum av Bogotá 9. april 1948. Det førte umiddelbart til store opptøyer i Bogotá og etter hvert utover landet. Mordet på Gaitán ble innledningen til en periode med sterk politisk vold, kalt La Violencia. Den strakte seg fra 1946 til 1964, med den verste perioden mellom 1948 og 1953. Om lag 200 000 mennesker skal ha blitt drept i denne voldelige perioden.16 Over to millioner mennesker måtte forlate sine hjemsteder og ble internflyktninger i sitt eget land. La Violencia-perioden førte til Colombias eneste militærkupp i nyere tid. General Gustavo Rojas Pinilla tok makten i 1953 og ble støttet av både de liberale og deler av de konservative. Men det viste seg at heller ikke Pinilla kunne stoppe voldsomhetene, bare i 1956 døde 11 000 personer i den politiske konflikten. Lederne for de liberale og konservative klarte å bli enige om igjen å få i gang topartisystemet. En femmanns junta tok makten i 1958 og var en interimregjering fram til sivilt styre igjen var etablert i 1958.

DEN NASJONALE FRONT (1958–1974) Den nye avtalen mellom de to partiene ble kalt Den nasjonale front. De skulle dele makten likt mellom seg og lede landet hver sin gang, fire år av gangen i seksten år. Uansett valgresultat skulle alle valgte enheter ha lik fordeling mellom konservative og liberale i denne perioden. Dette gjaldt nasjonalforsamlingene, senatet så vel som representantenes hus, men også i de regionale forsamlingene (kalt departementer)17 og kommunestyrene. Medlemmene av regjeringen ble fordelt likt mellom de konservative og de liberale, det samme gjaldt ansatte i regjeringsadministrasjonen. På denne måten ble topartisystemet institusjonalisert i Colombia. Ordningen

21

gjorde at det ble fred mellom de to partiene, og sikret at Colombia har hatt sivilt styre helt til i dag. Den demokratiske begrensningen med ordningen var at det bare var Partido Conservador og Partido Liberal som var tillatt, og begge partier representerte de økonomiske elitene. Ut over på 1960-tallet ble denne utestengelsen av all annen politisk aktivitet et stort problem, både politisk (demokratisk) og sosialt.

GERILJAENE OPPSTÅR Måten de to partiene hadde innrettet det politiske livet i Colombia på førte til fred, men også til at de to partiene etter hvert tok det for gitt at de skulle styre, uansett valgresultat og hva som ellers skjedde.

Politikerne tok det for gitt at de ville beholde makten, og behøvde ikke ta hensyn til interessene til majoriteten av befolkningen. Dette ledet til nye uroligheter, særlig blant småbønder og arbeidere. Ideene om geriljakrigføring spredte seg over hele kontinentet, og i Colombia skapte den politiske utestengelsen av alle andre politiske bevegelser enn de to partiene ekstra god grobunn for at geriljaene oppsto. På 1970-tallet hadde Colombia fire aktive geriljabevegelser: De nasjonale revolusjonære væpnede styrker (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Liberación Nacional, FARC), Den nasjonale frigjøringshæren (Ejército de Liberación Nacional, ELN), Folkets frigjøringshær (Ejército Popular de Liberación, EPL) og 19. april-bevegelsen (Movimiento 19 de Abril, M-19). Se flere detaljer om geriljaene i kapittel 2.

22

LIBERAL DOMINANS Selv om systemet med maktfordeling mellom de to partiene formelt ble avsluttet i 1974, var det fremdeles Partido Liberal og Partido Conservador som dominerte alt politisk liv i Colombia helt fram til 1990-tallet. For eksempel var presidenten pålagt å ha lik fordeling i alle utnevnelser til regjeringsposisjoner, guvernører, ordførere og andre politiske og administrative offentlige posisjoner. Etter 1974 kunne kandidater bli valgt uten å måtte begrense sin tjenestetid til fire år. I perioden fram til 1990 dominerte Partido Liberal i Colombia. Partiet hadde majoriteten både i Representantens hus og i Senatet. Av fem presidenter i perioden var det bare en fra Partido Conservador, Belisario Betancur som regjerte mellom 1982 og 1986.

I 1980-årene opplevde begge partiene en alvorlig krise. Begge hadde lenge hatt en sterkt utviklet klientelisme. I stedet for å vinne en tilhengerskare gjennom politiske programmer tilbød partiene fordeler til dem som ville støtte dem, altså en form for stemmekjøp som er velkjent i mange land. Begge partiene tjente interessene til samfunnets øvre lag og hadde lite å gi til middel- og arbeiderklassen. Topartisystemet som i praksis fortsatte, utelukket som nevnt andre forsøk på partidannelse. De etablerte partiene opplevde politisk apati og lav valgoppslutning, samtidig som streiker og protestaksjoner utløste økt politisk vold. Under den liberale presidenten Julio César Turbay (1978–1982) økte sympatien for geriljabevegelsene, særlig for M-19. Alle geriljagruppene økte i antall og utvidet sine virkeområder, samtidig som det oppsto enda flere grupperinger.

23

Etter over femti års borgerkrig ble det i 2016 undertegnet en fredsavtale mellom geriljabevegelsen FARC og regjeringen i Colombia.

Etter sterkt press fra colombianske kvinneorganisasjoner kom det etter hvert med kvinner i begge delegasjonene ved forhandlingsbordet.

Forhandlingspartene oppnevnte en egen kjønnskommisjon, og en sterk likestillingsprofil gjennomsyret hele fredsavtalen. Denne likestillingsprofilen ble for sterk kost for konservative politikere og evangeliske kirkeledere. Disse førte en omfattende kampanje mot fredsavtalen, som så vidt ble forkastet i en folkeavstemning. En modifisert versjon ble godkjent av kongressen etter omfattende forhandlinger med opposisjonen, akkurat i tide til at president Juan Manuel Santos kunne motta Nobels fredspris i desember 2016.

Kvinnenes sterke innsats for freden i Colombia har fått lite medieomtale.

I denne boka møter vi både kvinner som deltok i fredsforhandlingene, og kvinner som på ulike vis var ofre for konfliktene. De forteller selv hvilken betydning fredsavtalen har hatt for dem.

Britt Schumann er cand.polit. i sosiologi og master i spansk fra Universitetet i Oslo. Hun har lang internasjonal erfaring fra ulike hjelpe- og solidaritetsorganisasjoner, og har de siste årene arbeidet med latinamerikanske spørsmål med vekt på Colombia.

ISBN: 978-82-8104-490-6

ORKANA

www.orkana.no