Landet som ikke er by Orkana

Inga Elisabeth NÃ¦ss

LANDET SOM IKKE ER ROMAN

Orkana

F Ã&#x2DC; R ST E B O K FALLVIND

I Huset ligger åpent til ute på holmen. Det sto tomt noen år før det ble mitt. Bortsett fra naustet til fiskeren og den falleferdige hytta inne i granholtet, er det bare mitt hus her på holmen. Jeg husker landskapet inne på øya slik det engang var, snaut og nedbeitet. Nå gror trær og busker opp overalt, og barskogen kryper langsomt inn mot bebyggelsen, lik en mørk hær. Fra vinduene har jeg utsikt til øyene, fastlandsfjellene og til handelsstedet på den andre sida av sundet. Jeg kan følge med om noen kommer over moloen, plukke fram fiskestanga og gå ned på berget på nordsida hvis det er folk jeg ikke vil treffe. Jeg bærer vann fra brønnen, opp bakken og gjennom Ovedias hage med blåmunker og gamle rosebusker, kjenner tyngden av bøttene, hankene som skjærer seg inn i handflatene, bakkens motstand mot føttene. Det hender at jeg får en følelse av å ha opplevd dette før, som en handling begynt for lenge siden og som fortsetter gjennom meg. Bilder dukker opp som hildringsland, episoder festet med attersting på hvit lin. Jeg har gitt meg selv ett år her ute på holmen for å skrive ned familiehistorien min, hemmelighetene bak mors eventyrfortellinger og fortielsene i fars slekt, prøve å bli kjent med det som har formet meg og forstå hva som har gjort meg til den jeg er. Men teksten tar sine egne veier, vokser og blir større uten at jeg har kontroll over den. Min egen historie blander seg inn.

Stien til huset mitt går forbi det gamle naustet. Fiskeren som holder til der, har sjarken liggende i en draghale i sundet. En morgen har han hengt en honk kokfisk på døra mi. Jeg ser ryggen på den blå overallen og roper et takk. Han snur seg, vinker, roper at hvis jeg trenger hjelp til et eller annet, er det bare å si fra. Det lukter stramt og godt av tjære og tørrfisk der inne. Han sitter på en krakk ved vinduet og bøter garn. Ansiktet er farget av vær og vind, håret gråsprengt og øynene snille. Jeg venter litt, så spør jeg: «Hvordan kommer jeg meg til Sundet?» Om natta drømmer jeg at jeg er på vei rundt fjellet til fots. Mørket faller, langs fjellsida driver skodda i tunge, våte flak. Nede på rullesteinsstranda er en liten gruppe mennesker i ferd med å sette ut en svarttjæra færing.

Fallvind Kjølen skurer et par meter fram over steinene, setter seg fast, flytter seg igjen et par alen og står så bom fast igjen. To skikkelser bøyer ryggene og skyver, og båten pløyer fjæra et par meter til. En stemme roper: «Der e vi fri!» Guttene klatrer om bord i færingen, Står oppreist med hver sin åre, klare til å stake båten utover, dit vannet mørkner og blir dypt nok til å løfte og føre dem videre. Den svartkledde kvinnen står igjen i fjæresteinene med hendene knyttet om akterstevnen. «Vent!» roper hun og snur seg inn mot vika, der åkerlappene strekker seg vårblakke og gulbrune fra furuskogen og ned mot stranda. Bak dem reiser fjellet seg med takkete flåg. Et sted der oppe springer elva ut og brer seg som et slør over blankskurte berget, før den fortsetter i en bue ned gjennom dalen. Husene nede på sletta er små under fjellet. Det ryker fra ett av dem, det andre ligger mørkt og stengt. «Kom ombord, mor», roper den største gutten. «Vi må dra før fallvinden kjem.» Fallvind! Ordet er et signal. Lava løfter jentungen opp i båten og klatrer etter. Samler ullsjalet rundt akslene, huker tak i veslejenta og får henne inn mellom lårene. Øverst i fjellet har tåka nøstet seg opp, nå kommer den veltende nedover langs ura. En skygge skyter ut av den grå massen, daler ned langsetter skaret, seiler utover stranda og kretser over båten med hese skrik. Den ene vingen er fillete og sundslitt. Lava tuller sjalet rundt vesle Sara, borer ansiktet ned i nakken og drar inn lukten av fuktig ull og barnehår. Så ser hun opp på sønnen som har tatt roret og skjøtene, ser alvoret i ansik9

tet på niåringen, furene under den lyse luggen. Han er sønn av Claus i Sundet og heter Joen, slik faren Claus var en annen Joens sønn. Slekta har alltid bodd i denne dalen under fjellet - til mannen ble borte på Lofothavet for to vintre siden. Hun har prøvd å klare seg aleine, har greid det på et vis til dette med eldstesønnen hendte. Han hadde rodd ut for å skaffe koking. Der og da tok alt slutt, da drengen til den nye væreieren kom inn med den våte børa og la den ned framfor henne. Den våte storglunten på kjøkkengulvet, vannet som bredte seg utover det nyskurte gulvet og farget det mørkt som blod. Blikket leter urolig opp mot Trolltinden, men skodda skjuler toppen. Bare Risen reiser seg mørk og høy over dem der han en gang sprang ut av berget og ble til stein og méd for fiskerne, så de skulle finne veien inn fra havet gjennom det ureine farvannet. Hun har ventet for lenge, gått og strøket på ting, drøyd utenfor nabofjøsen med den siste kua. Nå er den der, fallvinden, den kommer med skodda og pisker opp det grunne havet på et øyeblikk. Den har lurt henne igjen. De må vestover, rett mot sørvesten må de og videre rundt øya før ærendet hennes er utført, og hun blir aleine igjen om bord. Lava skal ikke tilbake til Sundet, livet der er ikke laget for aleinekvinnfolk. Mann og kvinne i lag må de være for å få til et liv på husmannsplassen. Hun kan ikke mestre færingen for å skaffe kokfisk, hente fôr fra de bratte slettene oppunder fjellet og fra øyene, gjøre pliktarbeid for jordeieren. Det er slutt nå, snart skal en annen husmann flytte inn i stua som har vært heimen deres. I nabovika står ei seng og venter på henne. Jorda der er enda skrinnere enn den hum forlater i Sundet, havna ei strand der bølgene driver steinene fram og tilbake i en evig klagesang. Men hun har løfte om mat og varme der så lenge hun kan gjøre rett for seg 10

som innerst. Hva det blir til siden, får hun stole på at Storfar oppe på blåloftet sørger for. Vinden har økt i styrke og står nå rett imot. Joen har firt seilet, han og broren sliter med hver sin åre og prøver ro båten mot den krappe sjøen. Jentungen sutrer under sjalet. Lava bøyer seg framover, klemmer barnet inn til seg, lukker øynene og ser for seg ei anna lita Sara, bleik og stille på likstrå i kammerset. Hun leiter i forklelommen, finner en bit kandis og stikker i munnen på ungen, den er klissen og full av høyfrø og dun. Det går for langsomt framover, og de tar inn vann. Hun skulle ha hjulpet til med roingen, men det er for farlig å reise seg og bytte plass i båten slik sjøen er nå. Da de skal til å runde det siste neset og legge kursen nordover, blir de liggende og stange mot været. Hun kryper framover i båten, griper åra fra minstegutten, legger seg på og tar i så hun kjenner blodsmak i munnen. «Aus!» kommanderer hun og nikker mot minsten, som har satt seg på plassen hennes i bakskotten. Nå flytter færingen seg langsomt framover, alen for alen i den urolige sjøen, til de runder neset og er i ly for vinden. Sara ligger i en tull i bunnen av båten og gråter. – La henne skrike! flyr det grått gjennom Lava. Like godt hun begynner å venne seg til å være morlaus. Vinden har løyet når de andøver inn i vika. Det er nesten mørkt når kjølen skurer mot steinene, men Joen skimter klyngen av båthus og et storbåtnaust der inne. Han hopper på land, blir stående uviss og se tilbake på dem i båten. Moren har reist seg, står oppreist, en mørk skikkelse i silhuett mot kveldslyset. «Da får du skikke deg», sier hun. Han står og holder båten opp mot steinen inne i den fremmede støa. Tar imot korga med flatbrødleivene. 11

«Du må ikkje gjer skam på oss. Det ville ’kje far din likt.» Hun plasserer Sara bak i båten, pakker sjalet rundt henne og setter seg på plassen hans. Joen blir stående med hendene om stevnen, nøler med å slippe taket, skyve båten ut så den kommer seg fri, sende moren, Sara og broren videre uten ham. Drøyer han, gjør han det verre for henne, og hun har flere å si farvel til. Tapt, tenker Lava der hun sitter bøyd over årene. Tapt. Hun kan føye ungene på den svarte lista si, sammen med de som allerede er døde og mannen som kom bort på lofotfiske og aldri ble funnet. Om nettene hender det at hun ser ham for seg, hvileløst drivende i Vestfjorden, med høyrehånda krøkt rundt tollekniven som glapp på kjølen. Kanskje har noen funnet sjøvotten hans inne ei vik, studert bokstavene hun broderte på bråtet og lurt på hvem eieren var. «Da får du leve da», sier Joen endelig, slik han har hørt voksenfolk si når de tar farvel. Han skyver båten fra land. Kovdammen legger seg foran ansiktet, og færingen glir ut fra støa. Han drar hånda over øynene, snur seg og ser at hun har heist råseilet. Vinden har løyet, men fremdeles har Lava mye sjø foran seg før hun har levert fra seg den minste ungen og er ferdig med turen. Så snur han seg mot lyset der inne. En høy mann i stortrøye og skinnhatt står i støa og venter på Joen. Skjegget går fra øre til øre og rammer inn ansiktet, hatten er trukket ned i panna og skjuler øynene. Mannen løfter fjøslykta, holder den opp mot ansiktet hans så lyset blender gutten. En stor neve tar tak i hånda hans, leier ham med seg. Da husker han flatbrødleivene i den regnvåte korga, river seg løs og springer tilbake

til støa. Båten er ikke lenger å se, er skjult av mørket og regnet, men han får tak i korga rett før floa henter den. Oppe på veien står mannen og venter. «Eg trudde du var på veg vekk frå oss», sier han, og tar et fastere tak om hånda til Joen. Røysertene lager lange steg, så han må småspringe for å holde tritt. Månen splitter skyene og lyser opp en sti mellom ei rad sjøhus før det bærer videre gjennom åpen mark opp til en klynge bygninger rundt et tun. Ei kone står ved grua i kjøkkenet og driver tvara rundt og rundt i gryta. Hun ser opp, stryker hendene over forkleet og blir stående og betrakte han. «Her kjem eg med den nye glunten», sier mannen. «Her kjem eg med Joen.»

II Verden utenfor er utydelig, væten på vindusglasset fordreier konturene av naust og båter. Jeg holder meg i langsomheten, venter til lyset vekker meg, blir liggende og lytte til regnet som danser på blikktaket, tenker at jeg må gjøre noe med det lekke taket i bislaget, isolere veggene og få en ny inngangsdør, så ikke regn og vind trenger inn. Jeg leter etter drømmen, den henger igjen sammen med restene av natten. En mann er på vei opp en stige, han mister stadig festet, glir tilbake, strever med å komme videre, oppover. Jeg var hjemme i byleiligheten da mor en tidlig morgen ringte og fortalte at hun hadde funnet far død ved siden av seg i senga. «Du må komme hit og hjelpe meg. Han skal hjem til Vona, det var det han ønsket.» Kveldshimmelen er koboltblå og stjernestrødd, et tynt, hvitt slør ligger over fjellene. Kista med far står oppe på dekket under havhimmelen. Havstjerna er tent i nordvest, viser vei på hans siste hjemreise til Vona. Jeg sitter tett inntil den søte blomsterduften. Når jeg løfter blikket, har jeg en hel stjernehimmel over meg, de samme stjernene som lyste ned på meg fra de lyseblå takplankene da jeg ble båret til dåpen i dette rommet. Snart skal jeg være med og bære far ut herfra. Sørvesten tar tak i den store trebygningen, jeg lukker øynene og kjenner rommet lukke seg rundt meg, det blir et fartøy. Jeg hører sjøen slå mot skutesida, så samles lydene til en eneste pust. En stor ro fyller meg. Så bærer vi ham ut. Far med ljåen på ekra nedenfor hjemgården på Nesset, armene brettet opp, skjorta åpen, smilet på leppene. 14

Når jeg tenkte på Vona, var det alltid det åpne landskapet nord på øya jeg så for meg, havet og alle øyene langt ute. Odden og Nesset. Så ble det huset på holmen. Det var mor som dagen etter begravelsen fortalte at det var til salgs. En gang var det husmannsplass under de hvite bygningene på den andre sida av sundet, Vikholm. Trærne har tatt over den gamle hagen der borte, de har formert seg og står nå tett, gamle og unge om hverandre. Varmekjære arter, hentet hit og satt ned i det værharde landskapet, side om side med hardføre, stedegne arter som selje og rogn. Stammene til de eldste er tykke, knudrete og senete som gamle hender, noen har vokst sammen, inn i hverandre og blitt til én. Andre er saget over, og ut fra stubbene vokser nye friske greiner med blad og barnåler. Da jeg var barn, tok mor meg med til de herskapelige bygningene i hagen med trærne og lysthuset. En eldre dame, som hadde kjøpt stedet etter at den forrige eieren gikk konkurs, serverte kaffe inne i en av stuene og viste oss rundt i det store våningshuset. Vi var på vei tilbake gjennom hagen da mor plutselig endret retning og gikk ned mot den røde brygga i sjøkanten. Hun dro meg inn i den smale gangen mellom steinmuren og bryggeveggen, bort til trappa som var murt opp av store steiner opp fra sjøen. Der ble hun ble stående og se i det grønne vannet som steg og sank rundt bryggeveggen. – Hva er det? hvisket jeg. Hun svarte ikke, men snudde og gikk tilbake, langs hagegjerdet og bort til bilen. Det hender jeg drømmer om steintrappa og om vannet som vasker rundt den. Jeg går ned de sleipe trinnene mot sjøen og bøyer meg for å ta tak i et ark som flyter med tekstsiden ned. Har ingenting å holde meg i og er redd for å skli på de glatte steinene, men strekker meg utover så langt jeg tør for å nå det våte papiret. 15

Ulvejegeren Victor Randers sto bredbeint framme i baugen med armene festet rundt den steile stevnen. Blikket rettet mot målet som kom stadig nærmere. Øya hadde vært synlig en god stund, en blå skygge i leia i den lave vårsola mot sør. Foran ham lå et havland med myriader av mindre øyer og holmer. Jekta krysset langsomt mellom dem for å unngå skjær og grunner i det grågrønne støvelhavet. Når han rettet messingkikkerten mot øya, kunne han se rester av snø i de bratte fjellsidene, under dem bredte lavlandet seg vidt mot nord, myrlendt og treløst, med gulbrune jorder og bergnabber. Grå stuer og naust lå gjemt inne i viker og langs strender. Han ropte en kort ordre til rormannen, og med revede bonetter gled jekta mellom de siste holmene og inn mot en våg kranset av sjøhus. Floa var nå på sitt høyeste og speilte en klynge bygninger ute på ei naken halvøy. Han snudde seg og vinket bakover i båten. Birgithe Randers satt sammenkrøket i en lerretsstol på akterdekket mellom kister og kasser, innhyllet i et stort sjal som dekket det lyse håret under reisehatten. Hun svarte ikke, dro bare sjalet tettere rundt seg. Kvalmen var borte, men når hun la de hanskekledde hendene over magen, kunne hun kjenne barnet bevege seg dypt der inne. Hun så seg om etter småpikene, og fant Andrea bøyd over en dukke inne ved frampiggen sammen med Sirianna. Den eldste datteren var ikke å se på dekket, hadde vel funnet noe spennende et annet sted på båten. Nå gjentok mannen beskjeden, stemmen var utålmodig: «Vi er snart fremme. Du må bevege deg hitover!» Birgithe samlet skjørtene med den ene hånden og manøvrerte 16

ustøtt mellom gjenstandene på dekket mot mannen, grep tak i armen hans og myste mot det lave lyset som nå hadde samlet seg i et skar i fjellet foran henne. «Er du viss på at det er hit vi skal, Victor?» spurte hun for skrekket. Han trakk seg irritert bort fra henne. «Jeg trodde det var større – og husene ligger så nært vannet.» Mannen ropte en kort beskjed over til styrmannen, så gled storseilet ned, og jekta manøvrerte de siste meterne inn i vågen før mannskapet lot ankeret gå. En liten føringsbåt var på vei ut fra land med to menn om bord. Birgithe tok et par skritt bakover. Victor Randers tok et fast tak om albuen på hustruen og førte henne mot rekka. Klosset ga hun seg over til armene som strakte seg opp fra den ynkelige lille båten som gynget faretruende på bølgene dypt nede ved skutesida. Sirianna var allerede på plass på den bakerste toften og tok imot Charlotte som ved egen hjelp ivrig klatret ned den bratte leideren, mens Andrea ble pakket inn i et teppe og varsomt båret ned til den gyngende sjaluppen. Etter at Victor hadde fortalt om kjøpet av handelsstedet på Vona, hadde Birgithe brukt mye tid på å planlegge det nye hjemmet. Hun hadde sett for seg møblene sine plassert inne i store stuer – der skulle skatollet etter grandtanten på Sørby stå, der den gedigne dragkista og messingstakene hun og Victor fikk til bryllupet, og under et vindu røkebordet hans med langpipene. Ingenting av det hun møtte her på Vikholm stemte, det var for lavt under taket og det var for mange dører. Husene lå nede i fjæra der bare en mur skilte dem fra sjøen, våningshuset var gammelt og lavt, de gamle silketapetene i stuene falmet og slitt, og de små vinduene slapp lite lys inn. Hun hadde fraktet stauder med seg, 17

riddersporer, løytnantshjerter og blå lupiner fra morens hage hjemme på Sørby, det hastet med å få dem i jorda, men her fantes det ingen hage å plante i. En skulle ikke tro at den tidligere eieren hadde vært en velstående Bergensborger, sønn av en av landsdelens rikeste kvinner. Men så hadde han også satt over styr alt han eide før han fantegikk fra gården, skutene, fiskeværene og jorda. Det mest forsonende med den to etasjer høye tømmerbygningen var den brede trappa med rekkverket av smijern som førte opp til inngangsdøren mot sjøen. I loftsetasjen hadde huset en overraskelse til Birgithe da hun åpnet døra inn til «salen», soveværelset mot sør. Hele taket var dekorert med et maleri der nakne, lubne engler danset mellom blomsterranker og blåste i horn. Hun la seg på den brede dobbeltsenga med utskjæringer og betraktet bildet. Det var noe grotesk og frastøtende over de klumpete figurene, de lyserøde kroppene som buktet seg mellom grønne greiner og blomsterranker. Rommet vendte mot nordøst, fra senga så hun sjøen og fastlandsfjellene i øst. Hun foreslo at de skulle velge et annet soverom, men Victor insisterte på at det måtte bli dette. Takmaleriet ga rommet en viss status, og fra plassen i senga med de høye gavlene kunne han følge med skutene når de lå fortøyd ved den nye brygga han planla å bygge. Det var mye å ta fatt på. Huset var ikke hennes, hun må erobre det, vaske vekk sporene etter andres liv med såpe, soda og eddikvann, fjerne minnene etter de som styrte her før henne, etter kvinnen som måtte forlate alt. Hennes egne kister og kasser må pakkes ut, møbler, lintøy og servise settes på plass. Det var en lykke at hun hadde fått overtalt Sirianna til å bli med som husjomfru. Det kjentes godt å ha med tjenere hjemmefra, folk som så hva som skulle gjøres uten at hun måtte forklare alt. Selv orket hun ikke så mye, etter at hun var blitt gravid med det tredje 18

barnet, Svangerskapet var annerledes enn de forrige, hun tolket tegnene som en bekreftelse på at det var en gutt hun bar på denne gangen, arvingen Victor ventet på. Birgithe fulgte stien forbi uthusene ned til fjæra og krysset den over til neset på den andre sida. Den lyse fjæresanda var overstrødd med hvite koraller og små og store skjell. Småfisk pilte rundt i dammene havet hadde etterlatt da det trakk seg tilbake etter den siste floa. Fra neset bredte glattskurte svaberg seg ut i sjøen. Hun så seg ut en passende plass og satte seg. Det var ennå tidlig på morgenen. Sola var på vei opp bak den taggete fjellrekka på fastlandet. Bak handelsstedets bygninger lå jordene, som gikk over i myrer dekket med spredt og lav vegetasjon. Her øst på øya var de velsignet med morgenlys. Kveldssola holdt til på nordog vestsida, langs viker og bukter der fiskernes båter lå på svai mellom øktene på havet. Der ute var de nærmere storhavet og hadde utsyn mot øyene som hildret mot horisonten i nord. Hun likte lunheten på Vikholm og avstanden til fjellene sør på øya, men ellers var handelsstedet en eneste stor skuffelse. Verst var det at vannet gikk helt opp til det nye hjemmet hennes. Hun var ikke redd havet, var vant til det fra Sørby der hun hadde vokst opp med brygger og kaier og farens båter tett innpå seg. Men der lå husene lunt bak den store hagen og skapte en avstand til vannet. Budeia fra husmannsplassen på Ytter-Vikholmen hadde skremt henne med å fortelle at her hendte det et par ganger hvert hundreår at havet brøt inn over flomålet og steinmuren som var bygd opp for å holde på jorda. Helt inn til hovedhuset kunne det komme og vaske vekk vinbærbusker og blottlegge røttene på de få trærne som strakte senete rotfingre over den lyse sandjorda.

Vannet var på vei innover nå, åt seg oppover fjæra og kom stadig nærmere steinen der hun satt. Det boblet i overflata, små, hvite sandkorn fløt opp, og et tynt slør la seg over den urolige overflaten. Hun reiste seg tungt fra steinen og gikk østover mot ei frodig vik som strakte seg inn mellom bergene. Pors og lyng vokste overalt og sendte ut varme, søte lukter. Inne ved land ble den hvite sandfjæra brutt av mørk tang som råtnet mot det grønne strandgresset. Hun fulgte buen langs sjøen til hun var ute på bergene igjen. Her var vannet dypere. En stor tangklase duvet fram og tilbake mot en stein inne ved land. Noe ubestemmelig lå der nede under tanga. Hun reiste seg, fant ei grein havet hadde kastet inn på land og dro den brune massen til side, trakk seg forskrekket tilbake med et skrik. Et menneske i svart trøye og skinnbukser lå og vasket i fjæra! Ansiktet var hvitt og utflytende, øynene vidåpne. Hurtig trakk hun seg tilbake inn på berget, så la hun på sprang over fjæra så vannspruten sto oppetter de side skjørtene. Victor Randers sto inne i krambua og kontrollerte sekkene med kaffe og mel mennene hadde trillet opp fra brygga da hustruen kom løpende inn og ropte at han måtte komme ut. Skrek at det lå en strandvasker inne i vika, at hun ville vekk fra dette forferdelige stedet, han måtte ta henne med tilbake og hjem til Sørby med en gang, for dette var ikke hva han hadde forespeilt henne da de snakket om et framtidig hjem. Bryskt sendte han krambugutten for å gi beskjed til rådsdrengen om at han måtte undersøke funnet. Så leide han Birgithe inn på kontoret, fikk henne ned i en stol og stengte døra bak dem. Da hun endelig hadde roet seg, hadde han ikke bare lovet å bygge en ny hovedbygning, men også sagt at han skulle flytte vannet vekk fra husene, slik at hun fikk hage og jord til løytnants20

hjertene og lupinene sine. Han fulgte henne ut, på steintrappa utenfor butikken ble de stående og se opp mot huset, og nå så han stedet med hennes øyne, så hvordan det lave og ustelte våningshuset skilte seg fra «slottet», som barndomshjemmet til hustruen ble kalt på folkemunne. Nei, våningshuset på Vikholm var nok ikke en prinsesse verdig, det egnet seg dessuten dårlig for en som skulle pleie omgang med bergenskjøpmenn og andre væreiere. Et nytt hovedhus måtte på plass så snart det var midler til det, men først var det denne hagen hun så absolutt måtte ha. Han fikk sette husmennene i gang med å legge jord rundt husene, flytte havet noen alen unna så hun roet seg og slo seg til tåls her. Han mønstret det opphovnede ansiktet, så lot han hånda gli over det våte kinnet, la armen om skuldrene hennes og førte henne over tunet og inn i huset. To av drengene ble beordret ut for å hente opp den druknede, som viste seg å være en ung gutt fra en avkrok på sørsida av fjellet. Han hadde trolig ligget og vasket strendene noen dager etter at fallvinden tømte båten. Randers ba rådsdrengen kontakte presten og sørge for at husmannsenka i Sundet fikk beskjed om funnet. Så gikk han ut og stilte seg på tunet. Lensmannssønn Victor Haagensen, nå godseier, handelsmann og væreier Randers, snudde seg vekk fra bygningene og ut mot havet. Der ute på holmen skulle den nye storbrygga ligge, med plass for både jekt og galeas, så de slapp å laste om fra skutene og ro varene inn til handelsstedet, der skulle flåten hans ligge når den var hjemme fra turene til Lofoten og Bergen. Den nye handelsloven hadde gjort slutt på Bergens- og Trondhjems-borgernes monopol på handelen nordpå, og som lokal væreier kunne han nå fritt seile til Lofoten for å selge varer til fiskerne og kjøpe inn rogn og fisk. 21

Skreifisket hadde vært strålende de siste vintrene, dette var hans gylne sjanse, den han hadde ventet på og nå hadde grepet. Han ble stående og betrakte de omflødde husene og jorda bak dem. Etter at den siste bergensborgeren drev handelsstedet til fallitt, hadde stedet forfalt i løpet av et par tiår med skiftende eiere. Han hadde fått eiendommen rimelig, men måtte regne med å investere atskillige dalere før den ble slik han ville ha den. Fri for midler var han heldigvis ikke, både faren og svigerfaren hadde støttet ham. Sammen hadde de lagt planer for utviklingen av stedet, nå skulle han vise at han var mann for å sette dem ut i livet! Den som har mot til å drepe en ulv, kan klare det meste, tenkte han, rettet ryggen og myste mot den lave marssola. Ingen på hjemstedet hørte navnet Victor Randers uten å tenke på historien om ulven. Store flokker med ulv var kommet ned fra fjellet den vinteren, rovdyrene herjet på gårdene i bygda og gikk til angrep på sau og kyr. Alle voksne mannfolk hadde tatt del i jakten, men det var den unge lensmannssønnen de snakket om, om hvordan han hadde forfulgt lederulven på ski og trettet ut gråbeinstyggen før han endelig fikk ram på den. Når han lyktes, var det fordi han hadde skjønt at det var dette jakten dreide seg om. For når lederen var borte, ble flokken utrygg, mindre målrettet og dermed lettere å splitte – og ta. Randers saumfor landskapet med øynene, skrelte vekk det tynne laget med jord over bergene og målte opp arealer for klippfisktørking og storbrygge. Gjorde et overslag over hvor mye alt dette var verdt og kunne komme til å innbringe. Den skrinne jorda, husene, havna og bryggene inne mot land fikk eiendommen til å krympe, hustruens blikk flyttet seg igjen over i hans og gjorde stedet mindre, fattigsligere. Han mønstret de grå stuene langs stranda, der magre husmannsunger hang over steingjer22

dene og glodde på den nye væreieren, blikkene hang måpende ved gullkjedet som løp over den broderte vesten. Ei svart ku med røde flekker sto bundet til en staur ved den ene husmannsstua på stranda. Sivert - var det ikke det han het, husmannen som bodde der? Sivert på Stranden - en lurvete, og usympatisk kar. Tro om det ikke var finn i mannen? Et steingjerde skilte Stranden fra naboplassen Salta, som hadde fått dette navnet fordi den lå helt nede i fjæra der det salte sjøvannet flødde inn over den grunne sandjorda. Et eldre par bodde der. Han fikk nok se til å dele ut nye plasser langs stranda og ute på holmen så snart det lot seg gjøre. For å realisere alle planene han hadde lagt, trengtes det dyktige arbeidsfolk. Han hadde hånd om store verdier allerede. Før fallitten hadde Vikholm vært tingsted for regionen, og forgjengeren hadde drevet stort med gjestgiveri i tillegg til butikk og fartøydrift før det gikk nedover. Tingstedet skulle han nok få tilbake til øya, og så snart myndighetene hadde gitt tillatelse til det, ville han søke gjestgiverbevilling og satse på brennevinshandel, en innbringende geskjeft. Det var til Vikholm folk på Vona og øyene rundt måtte for å skaffe varene de trengte til hushold og fiske. Trappa opp til butikken førte inn til alt de ikke kunne skaffe selv fra havet og jorda, til alt småfolk drømte om. Og det var væreieren som satt med midlene fiskerne trengte for å ruste ut båtene sine. Så langt var det gått bra med planene han hadde lagt sammen med svigerfaren, men det sto dårligere til med jordveien som hørte til eiendommen. – Mer! tenkte han. Jeg må ha langt mer enn dette! Sirianna i døra til våningshuset og ropte inn til mat. Han måtte spise alene, sa hun, Madamen følte seg ikke bra og hadde trukket seg tilbake til englesalen. 23

Birgithe lå på magen i himmelsenga med ansiktet presset ned mot det kjølige matelasserte sengeteppet. Hun hadde trukket ned rullegardinene og stengt dagen ute. Prøvde å stenge alt ute, det miserable handelsstedet, vannet. Men hun greide ikke viske vekk synet som hadde møtt henne i fjæra. Kroppen i tangen, det gråhvite ansiktet med de tomme øynene satt i henne fremdeles. En kulde hun ikke ble kvitt, som et varsel om ondt. Hun vil ikke være her, vil vekk fra denne øya og tilbake til Sørby, til hagen, søstrene og moren, livet inne i den lune fjordarmen. Men hun vet at det er en umulig tanke, for det er Victor som rår over livet hennes nå. Hun kan ikke bare reise sin vei fordi hun er skuffet og misfornøyd, hun er ikke en slik en, ikke som den andre, kvinnen som sov i dette rommet før henne. Ikke som Adrienne Müller. Men så fikk hun også svi for det, skjøgen! Nå rørte barnet på seg igjen, urolig. Hun snudde seg og løftet blikket mot de buktende kroppene under taket. Kanskje var det en slik en som vokste inne i henne, fet og hvit som en av englene som nå holdt på å løsne fra maleriet og var på vei ned mot henne. Hun la hånda over munnen for å stanse kvalmen, det var unaturlig å være uvel så langt ute i svangerskapet. Bare det ikke var noe galt med fosteret hun bar på! Hun snudde seg, grov det våte ansiktet ned i dunputene. Hennes skjebne var å være på denne øya. Faren og mannen hadde valgt for henne, og barnet hun ventet ble enda en ny dregg som holdt henne fast. Dette rommet kan aldri bli hennes, selv med de vakre gjenstandene hjemmefra, speillampettene, armstolene og det blomsterbroderte skjermbrettet foran nattstolen. Det er for mye historie her. Vegger og tak gjemmer på synder og hemmeligheter, hvisker dem til henne i søvnløse netter når hun ligger og vrir

seg og stirrer opp mot de buktende kjerubene i taket, småfete og nakne med hvite ansikter flyter de ut og inn mellom blomsterrankene. Her har den unge fruen som regjerte på handelsstedet før henne bodd, med vannet som en vollgrav rett under vinduet. Det hadde ikke hindret uvedkommende beilere i å komme inn til henne, først skipperen på den fremmede galeasen som lå her en halv vinter, og senere handelsbetjenten. Birgithe reiste seg, gikk bort til vinduet og åpnet det. En mild bris løftet det lette gardinet og la det som et slør over ansiktet hennes. Der nede skal hagen hennes ligge. Store steinmurer vil holde sjøen borte fra huset, innenfor skal det plantes trær; ask, eik og blodbøk ønsker hun seg – og bartrær. Gjennom hagen vil hun anlegge en gangvei dekket med hvit skjellsand. To menn var på vei opp fra sjøen med en bør mellom seg, noe avlangt med form som en kropp. Nå løftet de den om bord i færingen som var trukket opp i den store støa, gikk om bord og staket båten ut fra land. Birgithe grøsset. Strandvaskeren!

Romanen Landet som ikke er foregår både i nåtid og fortid. Den er en fortelling om opphav, identitet og tilhørighet og om å høre til på to steder. Handlingen foregår på 1800-tallet, og historien begynner da niåringen Joen og søsknene hans blir rodd hjemmefra og til fosterforeldre. Samtidig etablerer familien Randers seg på handelsstedet Vikholm. Med utgangspunkt i elementer fra virkeligheten dikter forfatteren en historie om kjærlighet, makt og svik. Den handler om livet på kysten for 150 år siden, med dramatiske seilaser og store sosiale ulikheter. Romanens forteller er tilbake på øya i nåtid for å lete opp forfedrenes historie, og skriver fram sin familiekrønike. Samtidig endrer miljøet på øya seg som følge av inngrep og modernisering. Hennes egen historie og det som skjer i møtet med mennesker på øya, blander seg inn og lager en ny fortelling som løper som en rød tråd inn og ut av krøniken. Fakta og fiksjon blandes, nåtid og fortid møtes og bidrar til en ny innsikt i det som har vært, og det som er.

ISBN: 978-82-8104-322-0

Orkana