Landnåm fra nord by Orkana

A lf R Ag nA R n i e l s s e n

L a n dn ĂĽm fra nord U t vandri nga f ra det n o rd l i ge No rge t i l Isl and i v i k i n g t i d

INNhOLD FOrOrd

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL 1 FRA DET NORDLIGE NORGE TIL ISLAND

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

i . i n n l e d n i n g . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 3 Den norgeshistoriske sammenhengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Den nordnorske sammenhengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Utvandrerne fra nord – hvor mange var de? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 ii . k i l d e n e O m l a n d n å m e t O g t i d l i g e r e F O r s k n i n g . . . . . . . . . . . . . . . . De eldste kildene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landnåmabok som kilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ættesagaer med opplysninger om landnåmsmenn fra nord . . . . . . . . . . . . . . Vurdering av de skriftlige kildene og bruken av dem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arkeologiens nye bidrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arkeologien og det nordnorske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31 31 34 39 42 43 48

II I . i s l a n d s u t va n d r i n g a i v i k i n g t i d – b a k g r u n n . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vikingtidas herjingsferder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vikingene som handelsmenn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vikingene som nybyggere og kolonisatorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Årsaker til utvandringa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kronologien i landnåmet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hálogaland og Finnmǫrk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forholdet mellom håløyger og samer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . høvdingdømmer og maktforhold i nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Namdalen som del av det nordlige Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53 53 55 57 59 63 66 67 69 74

IV. u t va n d r i n g a F r a n O r d : g e O g r a F i s k O g s O s i a l s t r u k t u r . . . . . . 77 Ǫmð-riket og Bjarkøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Ýlfi – eller Hadseløy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Lófótr – eller Vestvågøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Ǫngley – eller Engeløy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

Mjǫla – eller Meløy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjónafjӧrður – eller Sjona . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . hefni – eller hemnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rafnista – eller Ramsta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Almdalene eller Amdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinnene fra nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sosiale bakgrunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det samiske elementet i utvandringa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . v. H va

s ø k t e u t va n d r e r n e p å

VI . g e n e r e l l e

island?

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

H O v e d k O n k l u s j O n e r . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL 2 BERETNINGENE OM DE SOM REISTE

80 81 82 82 83 84 85 86 95

107

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

VI I l a n d n å m e t p å n O r d - O g ø s t -i s l a n d . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 . Ingemund Gamle og Vigdis Toresdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . Ottar Torvaldsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 . Åvalde Ingjaldsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

113 114 119 119

e y j a F j O r d - O m r å d e t . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Olaf Bekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 . Ulv Viking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 . Geirleiv hrappsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 . Liv hedinsdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 . Tore Tussesprenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 . Tengil den storseilende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 . Torstein Svarvad og hild Tråinsdotter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 . Eyvind Lodinsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 . Grenjad hrappsson og Torgerd helgesdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 . Måne (Máni) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

126 128 128 132 134 138 141 143 146 148 150

ø s t F j O r d e n e . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 14 . Skjoldolv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 15 . Torstein Kvite og Ingebjørg Rodgeirsdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153

VI I I l a n d n å m e t p å s y d -i s l a n d . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 . Ketil høng og Ingunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Baug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 . Sigvat Raude og Rannveig Eyvindsdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

157 159 165 167

n j å l s s a g a e n s F O rt e l l i n g . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Torkel Bundenfot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 . Olaf Tvennumbruni og Åshild . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 . Ketilbjørn Gamle og helga Tordsdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 . hallkjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 . Eystein Torsteinsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 . Olve Eysteinsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 . Torgeir Gunnsteinsson og Torunn den Rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169 171 173 178 182 184 184 188

I x. l a n d n å m e t p å v e s t -i s l a n d . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 . Grim den håløygske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 . Ulv Grimsson og Svanlaug Torgrimsdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 . Romund Toresson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 . hogne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 . Åsgeir og hild . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 . Rosskjell Torsteinsson og Joreid Olvesdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191 192 196 197 199 199 201

l a n d n å m e t p å s n æ F e l l s n e s /b r e i d a F j O r d . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 . Geirrød . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 . Finngeir Torsteinsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 . Geirrid og sønnen Torolv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 . Ulvar Kjempe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

203 206 207 208 208

l a n d n å m e t p å i s a F j O r d H a lv ø ya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 36 . Ån Raudfell og Grelod . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 37. Turid Sundfylleren og sønnen Volu-Stein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 X. kilder

O g l i t t e r at u r . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

218

FORORD Undertegnedes interesse for forskningsfeltet begynte omkring 1990. Da fikk jeg en forespørsel fra de ansvarlige arkeologene for utgravninga av høvdingsetet på Borg i Lofoten, om å foreta en spesialundersøkelse av skriftlige kilder fra middelalderen . hensikten var å undersøke om noen av de kjente høvdingene i sagalitteraturen kunne knyttes til Borg, eller i det minste til Vestvågøy.1 Den eneste kjente lofothøvdingen til da, og som Snorre Sturlasson skrev en hel del om i kongesagaene, var Tore Hjort fra Vágar (Vågan) som levde på slutten av 900-tallet. Denne diskusjonen om høvdingsetene i Lofoten ut fra de skriftlige kildene, er publisert som egen artikkel i den vitenskapelige Borg-publikasjonen.2 I den islandske Landnåmabok kom jeg over følgende spennende formulering: Óláfr tvennumbrúni hét maðr; hann fór af Lófót til Íslands.3 Siden Lofotr ifølge også andre kilder var middelalderens betegnelse på Vestvågøy, dukket det altså opp en ny kandidat til høvdingsetet på Borg. Tidsmessig passet det også med langhusets siste æra, det var nemlig bebodd til begynnelsen eller midten av 900-tallet. Olaf må ha reist til Island litt tidligere, mot slutten av 800-tallet. Etter hvert som jeg leste mer i Landnåmabok, dukket det opp stadig flere navn på utvandrere fra det nordlige Norge og opplysninger om landnåmene deres på Island . Spørsmål som meldte seg var: hvor mange reiste egentlig over? hvorfra i det nordlige Norge reiste de ut? hvor på Island slo de seg ned? hvilke økonomiske tilpasninger var aktuelle i det nye heimlandet? Ei av de sentrale målsettingene med denne boka er derfor å kartlegge og beskrive samtlige som det finnes opplysninger om, og som kildene stedfester til hålogaland eller Namdalen . Siden 1990-tallet har jeg foretatt en rekke studieturer til de forskjellige delene av Island for å lære mer om dette landet og dets historie . Nesten alle steder som ifølge kildene ble bosatt av landnåmspersoner fra Hålogaland og Namdalen, er oppsøkt 1) Prosjektledere var Gerd Stamsø Munch, Else Roesdahl og Olav Sverre Johansen. 2) Nielssen 2003: 278 . 3) Benediktsson 1968: 377 Oversatt: Olaf Tvennumbruni het en mann; han fór fra Lofoten til Island.

–9–

og fotodokumentert . En helt spesiell takk til min ektefelle Mari Årnes som har vært reisefølge på nesten alle turene, og som med sin naturvitenskapelige bakgrunn har kommet med svært mange nyttige innspill og synspunkter . De første resultatene av forskninga ble publisert i 2001 i en kort artikkel «Fra NordNorge til Island – emigrasjonen ca . 870–930» .4 Etter den tid har undertegnede fortsatt å samle stoff om emnet, både i forskningslitteraturen og gjennom islandsbesøkene. Jeg fikk også overta notater av Åsa Elstad som hennes far, språkprofessor Kåre Elstad ved Universitetet i Tromsø, hadde utarbeidet om landnåmsmenn fra Nord-Norge. Opprinnelig var min ide å skrive ei populærhistorisk bok, men opplegget ble etter hvert endret til et mer vitenskapelig arbeid . En viktig årsak til dette er at jeg i stadig større grad oppdaget at utvandringa fra det nordlige Norge nærmest er systematisk utelatt i standardframstillingene av vikingtidas historie . Derfor ble det også viktig å nå fram til fagmiljøene med tanke på at kommende framstillinger av islandsutvandringa i større grad skal kunne inkludere også dette aspektet . Lokalhistorisk interesserte er likevel i betydelig grad tilgodesett, spesielt gjennom oversiktene over landnåmsmenn- og familier i del II. Takk til historikerne Jón Viðar Sigurðsson og Jón Þ. Þór som har kommentert manuset. Min gode venn Jón Þ. har også vært til stor hjelp under flere av islandsbesøkene, og ordnet blant annet med en måneds studieopphold ved Universitetet i Akureyri . Jeg takker også kollegene ved Universitetet i Nordland som har kommentert kapitler som har vært framlagt på historieseksjonens forskningsseminar . Også takk til miljøet ved Lofotr Vikingmuseum, for å ha vist stor interesse og støttet opp om prosjektet . Bodø, mars 2012 Alf Ragnar Nielssen

4) Nielssen 2001: 3–11 .

– 10 –

DEL 1 FRA DET NORDLIGE NORGE TIL ISLAND

I . INNLEDNING Island var et av de siste områdene i verden som fikk ei fastboende befolkning da mennesker fra Norge, de britiske øyene og det øvrige Skandinavia bosatte seg der i vikingtida . Perioden ca 870–930 kalles på Island landnåmstida, og bosetterne fra perioden har fått betegnelsen landnåmsmenn . Det spesielle med Island er at det finnes skriftlige kilder som beretter om hvordan landnåmet foregikk. Viktigst av disse kildene er Landnámabók, på norsk Landnåmsboken eller Landnåmabok . I det følgende vil den siste betegnelsen benyttes . Ordet «landnåm» kommer av det gammelnorske verbet nema som betyr «å ta» og henspeiler altså på «de som tok land» . I denne boka vil betegnelsene «landnåmspersoner» og «landnåmsfamilier» også benyttes, for å understreke at det ikke handler om enkeltpersoner, men hele husstander, og at begge kjønn er representert. Den eldste, nå tapte versjonen av Landnåmabok, ble trolig nedtegnet i første del av 1100-tallet. Ikke noe annet land i verden kan vise til å ha hatt en tilsvarende fortegnelse over sine angivelig første bosettere . De bevarte versjonene av Landnåmabok fra 1200- og 1300-tallet vil derfor være hovedkildene i denne framstillinga. De inneholder opplysninger om mange personer og familier som skal ha utvandret fra det nordlige Norge . I tillegg kommer Are Frodes Íslendingabók fra tidlig 1100tall som er bevart i avskrifter. Den er svært knapp i formen, men inneholder noen grunnleggende opplysninger om landnåmet og navngir en håndfull landnåmsmenn . I noen grad suppleres disse to kildene også av andre middelalderkilder, særlig de islandske ættesagaene. Landnåmabok som skrift har en mangslungen historie, på samme måte som sagaverkene . I dag eksisterer det to hovedversjoner fra middelalderen, Sturlabok og Hauksbok. I tillegg finnes en ukomplett versjon, Melabok, foruten enkelte seinere avskrifter (nærmere om dette i kapittel II) . Utflyttinga til Island må sees på som ledd i en større prosess, da folk fra Norge og det øvrige Skandinavia reiste ut og dannet nye samfunn flere steder i Nord-Europa.

– 13 –

Thingvellir, stedet der islendingene anla sitt Allting ca. 930. Utsikt mot kirka og Thingvallavatnet.

Fra Norge reiste folk til Irland og det nordlige Storbritannia (Skottland, Hebridene) allerede på 700-tallet, deretter fulgte en koloniseringsbølge nordover til Orknøyene, Shetland, Færøyene, Island og endelig Grønland. De eldste islandske kildene viser til Norge som opphavslandet for landnåmsmennene, men det er samtidig klart at mange i tillegg kom fra de britiske øyene, noen få også fra Sverige . De som kom fra de britiske øyene var imidlertid ofte av norrøn avstamning, det vil si at de var såkalte etappeutvandrere. Først kunne en familie utvandre fra Norge til de britiske øyene eller Irland, for så å fortsette nordover til Færøyene eller Island . Dette synes ofte å ha skjedd i andre eller tredje generasjon . Historikere har nokså ensidig pekt på Vestlandet og spesielt Sør-Vestlandet som opphavsområdet for utvandrerne til Island . Det er liten tvil om at dette var hovedområdet, men at det i tillegg skjedde ei betydelig utflytting fra det nordlige Norge, har vært lite påaktet og er i det hele tatt lite kjent . Ei hovedmålsetting med denne boka er å forsøke å rette opp dette misforholdet gjennom ei kartlegging av landnåmspersoner som er kjent i kildene, og som hadde

– 14 –

sin opprinnelse i det nordlige Norge . Landnåmabok omtaler i alt bare ca 420 landnåmsmenn/familier, det vil si en mindre del av de ca 10 000 som reelt reiste over, slik at den store massen er og forblir anonyme . Et annet problem er at det gjennom generasjonene oppstod ulike myter og sagn om landnåmet, før fortellingene ble nedtegnet fra begynnelsen av 1100-tallet. Det er likevel grunn til å tro at en del kjerneopplysninger er pålitelige, særlig navn på landnåmsmenn og familiemedlemmer, opphavsstedet deres i Norge eller andre steder, og hvor på Island de slo seg ned. Det er disse opplysningene som vil bli benyttet som bakgrunn for den historiefaglige analysen i del I. Det viser seg nemlig at en ganske betydelig del av de identifiserbare landnåmspersonene kom fra Hålogaland og Namdalen, omkring 30 prosent. I kapittel II gjennomgås først kildegrunnlaget for i det hele tatt å studere landnåmsfenomenet, deretter blir viktige sider ved forskningsdebatten om holdbarheten av de skriftlige kildene presentert . Forskerne er langt fra enige seg i mellom om kildeverdien av Landnåmabok, for ikke å snakke om ættesagaene. Noen forskere godtar hovedparten av opplysningene i Landnåmabok, mens andre stiller seg helt avvisende til kildeverdien av verket . Enhver som beveger seg inn i dette sprikende forskningsfeltet, er derfor nødt til å lete seg fram til sitt eget standpunkt. Men det finnes også et annet sentralt kildemateriale, de arkeologiske funnene. I kapitlet blir det også gjort rede for nyere arkeologiske resultater . I kapittel III settes søkelyset på landnåmets historiske sammenhenger . hva var drivkreftene bak utreisen fra Norge og andre steder i vikingtida? Vikingene etablerte jo nye samfunn i Russland, Normandie, på de britiske øyene foruten på Vesterhavsøyene i nord . Island er bare en del av et større mønster . Det spesielle ved Island er imidlertid de skriftlige kildene fra middelalderen, som påstår å gi en oversikt over hvordan selve landnåmet foregikk, ja til og med hvem landnåmsmennene var. Kildene gir også i noen tilfeller opplysninger om motivasjonen for de enkelte for å dra over til Island, dette gjelder også for flere av dem som reiste ut fra Hålogaland og Namdalen . I kapittel IV drøftes den geografiske, sosiale og etniske bakgrunnen til utvandrerne fra Hålogaland og Namdalen. Hvilke steder kom de fra ifølge de skriftlige kildene, hvilken sosial status hadde de? Var det kvinner blant landnåmspersonene, og hva med det samiske innslaget? Både i Hålogaland og Namdalen var det betydelig samisk bosetting i den tidsperioden vi snakker om .

– 15 –

I kapittel V analyseres hvor på Island landnåmsmennene fra nord bosatte seg . Klumpet de seg sammen i bestemte områder, eller spredte de seg over hele det nye landet? Foretrakk de gode jordbruksområder slik det var vanlig blant innvandrerne generelt, eller hadde de fra nord en spesiell hang til de beste fiskeriområdene? Er det mulig å finne noen tydelige mønstre? I del 2 av boka er det lagt vekt på å presentere selve fortellingene om landnåmspersonene fra det nordlige Norge . En god del av dette stoffet er imidlertid mytisk av karakter og dermed upålitelig som historisk kildemateriale . Det avspeiler først og fremst hvilke ideer man hadde om sine hedenske aner og deres liv i det islandske samfunnet på 1100- og 1200-tallet. Likevel er dette faglig sett interessant lesning. Vi får en mengde informasjon om hvordan islendingene på 1100- og 1200-tallet så på Hålogaland og Namdalen, og hvilke formeninger de hadde om menneskene som kom fra disse områdene . I gjengivelsen av kildene i del 2 benyttes islandsk originaltekst og norsk oversettelse som oftest side ved side . Enhver oversettelse av tekster innebærer tolkninger og valg av begreper . Den opprinnelige islandske versjonen er derfor tatt med i tillegg til oversettelsen, for nøyaktighetens skyld. Sitatene på islandsk begrenser seg imidlertid til de helt sentrale opplysningene i Landnåmabok om personer og deres landnåm . De islandske tekstene er stort sett hentet fra serien Islenzk Fornrit som er den offisielle utgivelsen av sagalitteraturen på islandsk . Den norske versjonen som er benyttet, Landnåmsboken, er en utgivelse ved Herman Pálsson og Liv Kjørsvik Schei fra 1997. Deres versjon er svært etterrettelig, men utgitt på et konservativt bokmål, noe som gir en stor språklig kontrast mellom den islandske og den norske versjonen . Der tekstene er spesielt lange, som når de er hentet fra ættesagaene, er imidlertid bare norsk oversettelse gjengitt, da dobbeltekst ville bli for plasskrevende. Personnavn skrives ulikt på islandsk og norsk . Eksempelvis blir islandsk Óláfr og Leifr i de gamle tekstene til Olav og Leiv i oversettelsen til Kjørsvik Schei/Pálsson, og Eyvind til Øyvind. I mine gjengivelser av kildetekstene er navnene selvsagt skrevet uforandret i forhold til originalene . Men undertegnede har i egen tekst i stor grad valgt å følge en mer radikal norsk norm enn Kjørsvik Schei/Pálsson . Et eksempel: Det islandske mannsnavnet Ketill er i oversettelsen til Kjørsvik Schei/ Pálsson skrevet Kjetil, mens undertegnede benytter formen Ketil, som jo også er en vanlig norsk skrivemåte av navnet i dag . I min tekst er gammelnorske/island-

– 16 –

Vikingskipet «Lofotr» på tur ut fra Vestvågøy . For over 1000 år siden gikk det tilsvarende skip med utvandrere til Island (Lofotr Vikingmuseum) .

ske person- og stedsnavn vanligvis skrevet på moderne norsk. Når den islandske formen benyttes, er navnet alltid satt i kursiv. Men full språklig konsekvens er vanskelig. Selve utgangspunktet, tekstene fra middelalderen, er i seg selv fulle av inkonsekvenser . Man må derfor stadig ta stilling til hvilke former som skal anvendes i ens egen tekst. Mange forfattere har før slitt med dette problemet, som for øvrig er karakterisert av den britiske historikeren Judith Jesch på en treffende måte: «Writing about the Viking Age is a linguistic nightmare» .5

DEN NOR GEShIS TOR ISKE S AM M E NhE NGE N Som nevnt har historikerne til nå i all hovedsak pekt på Vestlandet, særlig Sør-Vestlandet, som opphavsområde for de som utvandret fra Norge til Island. Utvandringa fra nord er stort sett oversett, til tross for at de eksisterende skriftlige kildene fra middelalderen også har mye informasjon om denne . Forskninga synes på mange 5)Jesch 1991: 6 . Oversatt: Å skrive om vikingtida er et språklig mareritt!

– 17 –

Christian Kroghs berømte maleri, «Leiv Eriksson oppdager Amerika», kan stå som en fantasirik illustrasjon på hvordan vikingene agerte når de kom under nytt land ute i Atlanterhavet (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) .

måter å sitte fast i et mønster når det gjelder forståelse av utvandringa fra Norge, der Rogaland, Hordaland og Sogn nesten alltid framheves som de viktige områdene. Den islandske arkeologen Bjarni F. Einarsson har gitt en klargjørende historiografisk oversikt over dette i sin avhandling, og da spesielt de islandske historikernes syn .6 I tradisjonelle norgeshistoriske verk går forfatterne imidlertid sjelden inn på spørsmålet om hvilke deler av Norge utvandrerne reiste ut fra – her dreier diskusjonen seg helst om forholdet mellom utvandringa fra Norge og fra det keltisk/britiske området .7 I det nyeste verket Norvegr nevnes heller ikke det nordlige . Bare Vestlandet omtales kort som det området der de fleste tilreisende kom fra.8 I de mange generelle bøkene om vikingtida er forholdet oftere nevnt . I den kjente boka Vikingernes verden heter det om landnåmsmennene at de kom fra Vestnorge eller de skotske øyer og Irland .9 I boka Ingólfr fra 2005, som har et spesielt fokus på Vestlandet, har arkeologen Berit Gjerland referanse til noe av den forskninga som da var tilgjengelig om de nordnorske landnåmsmennene . I denne boka er antall 6) Einarsson 1995: 41–46 . 7) For eksempel Gunnes 1976: 134–35 og Krag 1995: 39–40 . 8) Orning 2011: 85 . 9) Klindt-Jensen 1969: 72.

– 18 –

Inn under nordkysten av Island . Slik fortonte det nye landet seg for landnåmsfamiliene .

landnåmsmenn som bevislig kom direkte fra Norge og kan identifiseres på sted/ region, satt til 110. Hun skriver om dette, om enn noe upresist, at Fordelar vi utvandrarane mellom dagens fylke varierer det frå 5 til knapt 30 personar frå kvart fylke langs norskekysten, og det er like mange frå Nordland som frå andre fylke.10 Gjerland framhever Sogn som fylket med spesielt mange utvandrere, nesten 30 i tallet, men da uten å legge til at Nordland faktisk er på samme nivå .11 Den geografiske nordgrensa for utvandringsområdet generelt angis av henne å være Lofoten, noe som er upresist, i og med at fire utvandrere fra Vesterålen og én fra Troms er kjent. I ei nyere framstilling, Jon Vidar Sigurðssons Det norrøne samfunnet (2008), er opprinnelsen til landnåmsmennene omtalt på følgende måte: Om lag 130 kom direkte fra Norge, anslagsvis 40 fra Frostatingslovområdet, om lag 85 fra Gulatingsområdet og bortimot 10 fra Øst-Norge .12 Dette kan leses som at hovedparten kom fra Vestlandet og de øvrige stort sett fra Trøndelag, ettersom de fleste assosierer Fros-

10) Sigurðsson, Gjerland, Losnegård 2005: 94. 11) Sm .st .95 . 12) Sigurðsson 2008: 43. Tallene her er trolig hentet fra Magerøy 1965: 13.

– 19 –

tatingslovområdet med denne regionen . Ei slik tolkning har da arkeologen Astrid Bjørlo også gjort i ettertid:13 Landnámabók peker ut det norske nordvestlandet som det området hvor flest landnåmsmenn reiste fra. Samtidig blir det opplyst at Trøndelag, Hordaland, Rogaland og Agder var områder mange valgte å emigrere fra. Her er Frostatingslagen blitt til Trøndelag, noe som gir et helt feil bilde, siden hålogaland også tilhørte dette lovområdet i middelalderen .14 Som vi skal komme tilbake til seinere, stammet ca 30 kjente landnåmspersoner fra Hålogaland, det vil si tre fjerdedeler av de som tilhørte Frostatingslagen . Dette betyr altså at den store majoriteten av utvandrerne fra dette lovområdet ikke var trøndere, men faktisk håløyger . Av de ti gjenstående trønderne kom i tillegg så mange som sju fra Namdalen. Dette gir hele utvandringa fra Frostatingslagen en svært nordlig profil, noe som tidligere har vært lite påaktet . Grunnlagstallene som Sigurðsson og Bjørlo bygger på, skriver seg imidlertid fra en undersøkelse som ble foretatt av den islandske filolog og sagautgiver Finnur Jónsson tidlig på 1900-tallet. Tallene hans er seinere gjengitt i en artikkel av Hallvard Magerøy .15 Her oppgis tallet 38 fra Frostatingslagen, herav kun 15 fra Hålogaland, seks fra Namdalen, ti fra trondheimsfylka og sju fra Nord- og Sunnmøre. Selv på grunnlag av de altfor lave Hålogalands-tallene til Finnur Jónsson (15 istedenfor 30), var likevel Hålogaland det enkeltområdet innenfor Frostatingslagen som hadde flest dokumenterte utvandrere til Island . Den danske forskeren Preben Meulengracht-Sørensen har i hovedsak benyttet et Nordsjø-perspektiv («the North Sea People») på utvandringa til Island. Han legger stor vekt på Nordsjøområdet som et enhetlig kulturområde, der Sørvestlandet inngikk som en viktig del. Han vegrer seg for å bruke ordet norsk om befolkninga, siden det ifølge ham ikke eksisterte norsk statsmakt i andre halvdel av 800-tallet. The point of departure for the North Sea People and their centre lay in the southwest Norway, but over the centuries their horizons had embraced the lands on the 13) Bjørlo 2010: 14. 14) hagland og Sandnes 1994: xx–xxii . 15) Magerøy 1965: 12–14 .

– 20 –

Strokkur – Islands mest aktive geysir i dag . hva tenkte egentlig landnåmsfolket om alle de nye naturfenomenene som varme kilder, lavamarker og svovelpøler?

other side of the sea, and they had intermarried and blended culturally with the people there.16 Han holder seg til at de fleste utvandrerne hadde sitt utgangspunkt nettopp i dette området, og at de ofte reiste via et annet Nordsjøområde, de britiske øyene. Argumentet hans for den sydlige delen av Vestlandet som utgangspunkt er velkjent; det islandske språket har størst slektskap med dette området i Norge . Meulengracht-Sørensens teori er interessant, men den underslår likevel at begrepet «nordmann», og følgelig en norsk identitet, eksisterte ved slutten av 800-tal16) Meulengracht-Sørensen 1993: 12–13.

– 21 –

let, uavhengig av om rikssamlinga hadde funnet sted eller ikke. Dette framgår av håløyghøvdingen Ottars beretning til den engelske kongen Alfred av Wessex ca år 890 . Norske historikere har lenge vært enige om at begrepet Norvegr betegnet kyststrøkene fra Sørvestlandet og til nordligst i Hålogaland, og at det nettopp var dette området som utgjorde det tidligste rikssamlingsområdet . Det er derfor større grunn til å framheve Nordvegen som et enhetlig kultur- og handelsområde ved slutten av 800-tallet, enn Nordsjøområdet. Blant annet synes Meulengracht-Sørensen helt å overse den kulturelle splittelsen som må ha eksistert i Nordsjøområdet, ved at befolkninga på de britiske øyene var en del av den kristne kulturen . Dette gjorde som kjent klostrene og kirkene til et yndet angrepsmål for vikingene . Nordmennene som reiste over til de britiske øyene og slo seg ned der, holdt derimot til i de nordligste områdene, der de kunne danne egne norrøne samfunn. Det tok imidlertid ikke lang tid før kristendommen slo gjennom, flere norrøne personer som utvandret fra de sydlige Vesterhavsøyene til Island var kristne, ifølge Landnåmabok. I vår sammenheng er det viktigste likevel å imøtegå Nordsjø-perspektivet fordi det bidrar til å kamuflere det betydelige innslaget av emigranter fra det nordlige Norge til Island – de passer simpelthen ikke inn i et slikt perspektiv .

DEN NOR DNOR SKE SA M M E NhE NGE N En grunn til at de nordlige landnåmsmennene er så lite vektlagt i standardframstillingene, er nok også at få studier av tematikken i seg selv har vært foretatt. Hans Eidnes tok riktignok temaet opp allerede i 1943 i oversiktsboka Hålogalands historie, og gav i denne en kort omtale av flere landnåmsmenn.17 Språkforskeren Kåre Elstad samlet som nevnt tidligere inn bakgrunnsmateriale og lagde skisser til noen artikler, men de ble ikke ferdigstilt. For Namdalens del har Jørn Sandnes gitt en noe fyldigere beskrivelse i det første bindet av Namdalens historie .18 De mest konkrete gjennomgangene finner vi hos islendinger. Arkeologen Bjarni F. Einarsson satte i sin doktoravhandling fra 1995 fokus på mulige forbindelser mellom det nordlige Norge og Nord-Island. Litteraturhistorikeren Hermann Pálsson 17) Eidnes 1943: 54–55, 62. 18) Sandnes 1965: 190–92 .

– 22 –

Islandsk kystmuseum, bygd på tradisjonell måte, i Bolungarvik på Isafjordhalvøya (Ágúst Atlason).

utga i 1997 sin kortfattede bok Úr landnordri – Samar og ytstu rætur islenskrar menningar (Fra nordøst – Samer som de ytterste røtter i islandsk kultur) .19 Pálsson var spesielt opptatt av spørsmålet om samiske slektsinnslag i familiene til landnåmsmennene fra hålogaland og Namdalen . Selv om Pálssons analyse først og fremst er rettet mot det samiske og nok har sine svakheter, er hans analyser viktige og stimulerende. Disse to islandske undersøkelsene er på mange måter banebrytende for de problemstillingene som tas opp, men begge er lite kjent i Norge og refereres sjelden i faglitteraturen . Pálssons bok foreligger dessuten kun på islandsk, noe som har begrenset den norske leserkretsen. I 2001 publiserte undertegnede som allerede nevnt den kortfattede artikkelen «Fra

19) Pálsson 1997 .

– 23 –

Nord-Norge til Island – emigrasjonen ca. 870–930». Denne summerer opp hovedtrekk ved utvandringa fra Hålogaland, og er et viktig forarbeid.20

U TVA N DR ER NE F R A NOR D – hVOR M ANGE VAR DE ? Landnåmabok har begrensede opplysninger om opphavssted for landnåmspersonene . Tallene i de ulike opptellingene av antall landnåmspersoner som forskere har foretatt, varierer mellom 415 og 430. Den islandske forskeren Finnur Jónsson regnet i sin gjennomgang fra 1921 med 430 landnåmsmenn, mens Haraldur Mathíasson reduserte tallet til 415 i sin brede undersøkelse fra 1982 .21 Blant de moderne framstillingene opererer Gjerland og Sigurðsson med 415, Graham-Campbell med 430, mens Hermann Pálsson i sin nyutgivelse på norsk i 1997, kom fram til 425.22 Undertegnedes egen opptelling i Landnåmabok endte på 417 . I tillegg regner jeg med de to personene fra Hadsel som bare er nevnt i sagaen om Hallfred Vandrådeskald og Liv fra Meløy som var en tidlig innflytter fra Norge, men ikke egentlig landnåmskvinne. Det vil si at min sum blir 420. De ulike tallene, 415, 420, 425, 430, er selvsagt resultat av at det i flere tilfeller er et tolkningsspørsmål om hvem som skal regnes som reelle landnåmspersoner. Når familiegrupper reiste over, kan det nemlig i noen tilfeller være vanskelig å fastslå hvor mange av dem som egentlig etablerte egne gårder, noe som er hovedkriteriet for å regne en person som landnåmsmann eller -kvinne. I det følgende velger jeg å bruke ca 420 landnåmspersoner som referansetall . Regner en med at det stod 20–30 mennesker bak hver landnåmsperson – kvinner, barn, tjenere, treller – kan det være tale om ca 10 000 mennesker som utvandret til Island i selve landnåmstida .23 hvor mange kom så fra Norge av de 420? her har jeg foretatt ei egen opptelling av de som med stor grad av sikkerhet kan stedfestes . Om en del personer oppgis det kun hvilket land eller område de kom fra, for eksempel Norge, Sverige, Bretland 20) Nielssen 2001: 3–11 . 21) Mathíasson 1982: 17 . 22) Magerøy 1965: 12, Graham-Campbell 1996: 171, Sigurðsson, Gjerland, Losnegård 2005: 93, Sigurðsson 2008: 12, Pálsson og Kjørsvik Schei 1997: 11. 23) Sigurðsson, Gjerland, Losnegård 2005: 120.

– 24 –

Fra høvdingsetet Engeløy i Steigen reiste utvandrere til Island. Bildet viser en kampscene fra dagens sagaspill, som vises hvert annet år (Ann-Merethe Willumsen, Steigen Sagaspill).

(Britannia) eller Irland. I følge mine tall kan 173 stedfestes.24 Av disse kom 135 (78 prosent) fra Norge, fra Storbritannia og Irland 34 (20 prosent) og 4 (2 prosent) fra Sverige .25 Det er selvfølgelig vanskelig å si om dette tilsvarer den egentlige fordelinga, siden det mangler slike opplysninger om majoriteten av landnåmspersonene i Landnåmabok, ca. 250 personer. Men at det var en reell, stor norsk majoritet, er ikke usannsynlig. Først og fremst tyder hovedparten av personnavnene på norsk opprinnelse, det samme gjør steds- og gårdsnavnene på Island som generelt viser meget store likhetstrekk med norske navn . En må også legge til at det i Landnåmabok helt konkret vises til at flere familier var etappeflyttere, først dro de fra Norge til de sydlige Vesterhavsøyene og deretter videre til Island . Tallene ovenfor viser ellers et rimelig bra samsvar med Guðmundur Hannesons tidlige undersøkelse fra 1924–25, der han kom fram til at 84.4 prosent hadde sitt opphav i Norge, 12.6 prosent fra Vesterhavsøyene og 3 prosent fra Sverige.26 hanneson tok imidlertid også med alle kjente barn av innflytterne i Landnåmabok i sin tel24) Tallet er i bra samsvar med Pálsson og Kjørsvik Schei (1997: 17) og Sigurðssons (2008: 43) som begge oppgir et tall på ca 180 . 25) Tallet blir da litt høyere enn de 130 som Sigurðsson regner med (Sigurðsson 2008: 43). 26) Magerøy 1965: 15 .

– 25 –

ling – dette kan være årsaken til at fordelinga mellom Norge og Vesterhavsområdet blir noe annerledes enn i mine tall . Hva så med de enkelte landsdelene i Norge, hvordan er fordelinga mellom disse? Igjen må det understrekes at kildene har begrensete opplysninger . Dette har selvsagt delvis sammenheng med tidsavstanden mellom landnåmsfamilienes ankomst til Island og nedskriving av beretningene om dem – de mer detaljerte opplysningene om landnåmspersonenes opphav har som oftest gått i glemmeboka . Islendinger på 11- og 1200-tallet kan heller ikke forventes å ha vært lokalkjent overalt i Norge, og de lokale stedsnavnene ville ikke ha hatt spesiell interesse så mange generasjoner seinere . Opplysninger om landsdelene i Norge som en derimot må gå ut fra at islendinger flest hadde god kunnskap om, ville det ha gitt større mening å formidle i Landnåmabok; det vil si hvorvidt forfedrene var håløyger, namdalinger, sogninger, rogalendinger eller annet. I selve Landnåmabok finner vi direkte eller indirekte stedfesting av 110 landnåmspersoner på lokalitet, region eller landsdel av det totale tallet på 135 fra Norge. Mine egne tellinger samsvarer her helt med Gjerlands tall .27 Tabell 1 viser at 34 av de 110 kom fra hålogaland eller Namdalen . (Tre landnåmspersoner fra nord er stedfestet ut fra sagaopplysninger og derfor ikke tatt med i tabellen) . Tabell 1. Utvandrere i Landnåmabok som kan stedfestes til konkret bosted eller region i Norge hålogaland og Namdalen Øvrige Trøndelag, Møre og Romsdal hordaland Sogn og Fjordane Rogaland og Agder Østlandet Sum

34 12 17 27 12 8 110

30 .9 % 10.9 % 15 .4 % 24 .7 % 10 .9 % 7 .3 %

Denne tabellen viser at nærmere en tredjedel av de stedfestede utvandrerne fra Norge i Landnåmabok, hadde sin opprinnelse i Hålogaland og Namdalen. Hålogaland og Sogn og Fjordane er de to enkeltområdene i Norge som har flest sted27) Sigurðsson, Gjerland, Losnegård 2005: 94.

– 26 –

Kystlandskap fra Syd-Island.

festede utvandrere . hålogaland og Namdalens andel er altså betydelig . Tallet må også sees på bakgrunn av at befolkningsmengden i nord, i likhet med i alle seinere hundreår, må ha vært forholdsvis liten sammenliknet med befolkninga på Vestlandet. Fra seinere tids tellinger hadde Nord-Norge både ved manntallet fra 1665 og folketellinga i 1801, knapt 10 prosent av befolkningsmengden i landet.28 Det er ingen grunn til å tro at andelen var høyere i vikingtid, snarere tvert om, siden mindre enn halvparten av dagens Nord-Norge var tatt i bruk som gårdsbosettingsområde . Det øvrige bestod av samiske fangstdistrikter . Tabellen bekrefter for øvrig det velkjente at Vestlandet (Gulatingslagen, som strakte seg fra Agder til Møre), totalt sett leverte det største antallet utvandrere, om lag 60 prosent, mens de indre bondebygdene på Østlandet og i Trøndelag neppe stod for mer enn ca 10 prosent . Utvandringa fra Norge var dermed ei typisk kystutvandring . hovedpoenget i denne sammenhengen er at det var ei sterk rekruttering også fra den nordlige kysten, helt opp til Hålogalands nordgrense, i tillegg til den som tidligere er kjent fra Vestlandet . Tabellen ovenfor viser samletall for regioner i Norge, men en god del av utvandrerne 28) Drivenes, Hauan, Wold 1994: 89–90.

– 27 –

er, som før nevnt, stedfestet mer nøyaktig enn dette. Faktisk har vi påfallende ofte opplysninger om heimsted til utvandrere fra Hålogaland og Namdalen, som vist i tabellen nedenfor . I denne er også personene som er stedfestet ut fra sagaene inkludert . Tabell 2. Stedfestede landnåmspersoner fra Hålogaland og Namdalen Ramsta Amdal hemnes Sjona Meløy Steigen Vestvågøy hadseløy Ǫmð (Andøy?) Bjarkøy 10 steder

3 landnåmspersoner-/familier 1 4 2 1 1 1 2 2 1 18 landnåmspersoner-/familier

Uspesifisert Hålogaland eller Namdalen 19 Sum

Så mange som 18 av 37 landnåmspersoner-/familier fra Hålogaland og Namdalen, eller tett på 50 prosent, har vi altså mer nøyaktig stedfesting av. Dette er godt over gjennomsnittet i Norge for øvrig, noe som kan peke i retning av at nedskriverne av Landnåmabok og sagaforfatterne faktisk hadde spesielt god informasjon om innvandrerne fra det nordlige Norge . Noe kan skyldes den kildemessige tilknytninga til Egilssagaen, der spesielt mange håløyger og namdalinger er omtalt i forbindelse med Skallagrims og Ketil høngs landnåm . Men også for håløygene som kom lenger nordfra og ikke var involvert i hendingene i Egilssagaen, finner vi en forbausende stor grad av detaljert stedfesting . En hypotese for å forklare dette kan være at det fra nord utvandret spesielt mange høyættede personer i forbindelse med rikssamlingsstriden og håkon Grjotgardssons krigføring mot dem . Slike personer ville selvsagt ha et sterkere ettermæle enn den vanlige mann og kvinne .

– 28 –

5 11

4 10

9 7

36 8

3 32

12 15

1 2

35 34 29 30 28 26

21 22

16 18

19 17

23 24

Kart 1 . De 37 landnåmsgårdene på Island som var etablert av folk fra det nordlige Norge .

1 . hov

11 . Flateyardal

21 . Mosfell

31 . hallkellstad

2 . Grimstunga

12 . Grenjadstad

22 . hallkellsholar

32. Øyr, Alftafjord

3 . Knjuke

13 . Månå

23 . Fagradal

33 . Kårsstad

4 . Kviabekk

14 . Streite

24 . hjørleifshovde

34. Borgardal

5 . Ulvsdalene

15 . hov

25 . Vellir

35 . Ulfarsfell

6 . Fornhage

16 . hov

26 . Kvannøyr

36. Øyr, Arnarfjord

7 . Lón

17 . Lidarende

27 . Geitland

37. Bolungarvik

8 . Øksnadal

18. Breidabolstad

28 . Romundstad

9 . hovde

19 . Trihyrning

29 . hognestad

10 . Svarvadardal

20 . Olafsvellir

30 . hamar

– 29 –

islAnd VAR eT AV de sisTe omRådene i verden som fikk fastboende befolkning, da særlig av nordmenn og keltere som oppdaget øya og bosatte seg der i vikingtida. de eldste islandske kildene omtaler svært mange innvandrere fra det nordlige norge, det vil si fra middelalderens Hålogaland og namdalen. dette området har likevel vært oversett i tidligere historiske framstillinger, og det tradisjonelle synet er at det nesten bare var vestlendinger som reiste ut. Landnåm fra nord har som siktemål å rette opp denne skjevheten. det er nemlig ingen tvil om at folk fra nord spilte en vesentlig rolle i bygginga av det nye samfunnet på island. i denne boka får leseren fortellinga om alle de 37 kjente familiene som reiste over fra dette området i «landnåmstida» (ca. 870–930 e.Kr.). de fleste var norrøne høvdinger og bønder, men noen hadde også samisk bakgrunn. Boka kartlegger nøye hvilke steder utvandrerne kom fra, deres bakgrunn og hvor på island de bosatte seg. men hvorfor forlot alle disse menneskene heimstedene sine, og hva søkte de egentlig på island? i forfatterens leting etter svar på disse spørsmålene, avdekkes mange dramatiske fortellinger. Boka er rikt illustrert fra både norge og island.

Borg på Island og Borg på Vestvågøy – to mektige høvdinggårder som på hver sin måte spilte en viktig rolle i landnåmet.

Alf Ragnar nielssen er tidligere professor i eldre tids historie ved nord Universitet Bodø, han har også hatt bistilling som professor ii ved lofotr Vikingmuseum.

Utgitt i samarbeid med:

ISBN 978-82-8104-350-3