LOFOTEN en kulturminneguide by Orkana

LOFOTEN

EN KULTURMINNEGUIDE Elisabeth Johansen og John Roald Pettersen

Orkana

Innhold Forord............................................................................................................................... 7

Lofoten – rikt på kulturminner Tidlig historie........................................................................................................ 12 Fiskeri og fangst................................................................................................... 14 Fiskerbondevirksomhet....................................................................................... 17 Handel og småindustri......................................................................................... 19 Ferdsel.................................................................................................................. 21 Krigsminner fra andre verdenskrig..................................................................... 24 Samiske kulturminner......................................................................................... 26 Kirker og kirkegårder........................................................................................... 28

Røst «Et punktum i havet»........................................................................................... 32 Gårdshauger på Isola di Santo – Frelserens øy................................................... 34 Glea – et levende fiskerimiljø .............................................................................. 36 Fiskerbonden på Nesset og i Nesvågen.............................................................. 40 Spor etter mangesysleri...................................................................................... 42 Tangsponga – et særegent byggverk .................................................................. 44 Samiske spor på Vedøya...................................................................................... 46 Kirkeruiner fra flere århundrer........................................................................... 47 Kulturminnevandringer............................................................................... 50 Vandring gjennom tusenårs historie................................................................... 50 Tangsponga – et vakkert byggverk i stein........................................................... 52 Forbi gårdshauger til fiskerbondens rike............................................................ 54 I kirkeruiner og gravplasser................................................................................ 56

Værøy Ørnefanger- og lundehundøya............................................................................. 60 Værøy – spor fra gammel bosetning................................................................... 64 Røstnesvågen – levende fiskerihistorie............................................................... 66 I ørnefangernes rike ............................................................................................ 68 Tarebrenning........................................................................................................ 70 Veien til Måstad.................................................................................................... 71 Lofotens eldste kirke – og en unik altertavle...................................................... 74

Kulturminnevandringer............................................................................... 76 Kirkesti til den gamle kirka på Nordland............................................................ 76 Veien til et ørnefangerhus ................................................................................... 78 Steinalderminner ................................................................................................ 79

Moskenes Med malstraum og urfjell ................................................................................... 82 Refsvikhula........................................................................................................... 86 Norsk fiskeværsmuseum..................................................................................... 87 Feskarbonden i Moskenes................................................................................... 90 Livet på gården Bunes......................................................................................... 91 Glåpen fyrstasjon.................................................................................................. 92 Telegrafen på Sørvågen – en viktig kvinnearbeidsplass..................................... 94 Lofotfergene......................................................................................................... 95 Moskenes kirke.................................................................................................... 97 Krigsminne på Olenilsøya.................................................................................... 98 Kulturminnevandringer............................................................................. 100 Til yttersida ........................................................................................................ 100 Fiskeværsvandring på Å .................................................................................... 102

Flakstad Vargfoten midt i Lofoten..................................................................................... 106 Steinalderboplassen Storbåthellaren .............................................................. 108 Nusfjord – et autentisk fiskevær....................................................................... 110 Fiskeværet Auster Nesland............................................................................... 112 Torving – slitet som gav varme.......................................................................... 114 Flakstad kirke – russiskinspirert korskirke ..................................................... 117 Bombekrater i Skjelfjord – minne fra andre verdenskrig ................................ 118 Kulturminnevandringer............................................................................. 120 Fiskerstien Nesland–Nusfjord........................................................................... 120 Fiskerbondemiljø ved Nappstraumen............................................................... 122 Til Stokkvika....................................................................................................... 124

VESTVÅGØY Vikingøya............................................................................................................. 128 Borg – høvdingsetet........................................................................................... 131 Holsøya og Holsneset......................................................................................... 133 Stamsund – en av disse «ypperlige smaa og store Havne»............................. 135 Æsholman........................................................................................................... 138 Tarebrenning – tilleggsinntekt i trange tider.................................................... 140 Haukland–Uttakleiv: tre generasjoner vei......................................................... 141 Havskillemerker................................................................................................. 142 Tørnbolter og tørnringer.................................................................................... 144 Skaftnes – en fiskerbondegård utenom det vanlige......................................... 146 Gammetufter og offersteiner – mulige samiske spor...................................... 148 Stamsund kirke.................................................................................................. 150 Hol kirke – med røtter til middelalderen........................................................... 151 Krigsminner på Horn ved Nappstraumen ........................................................ 152 Kulturminnevandringer............................................................................. 154 Mellom gravrøyser på Holsøya.......................................................................... 154 Yttersidetur Haukland–Uttakleiv....................................................................... 155 Kirkevei og arbeidsvei ....................................................................................... 157 Krigsminne og etterkrigsmodernisering på Eggum......................................... 160

VÅGAN Fra Vágar til Vågan ............................................................................................ 164 Gimsøy – vikinghov og maktsenter.................................................................... 167 Vágar – den første byen i nord........................................................................... 168 Væreiergården som ble museum...................................................................... 170 Fra fiskevær til turistvær................................................................................... 172 Hundrevis av arbeidsnever og lite jernmalm.................................................... 174 Jakta «Anne Bro» – et flytende kulturminne.................................................... 176 Årsteinvalen kanal.............................................................................................. 179 Samisk grav i Austnesfjorden............................................................................ 180 Lofotkatedralen.................................................................................................. 181 Gimsøy kirke....................................................................................................... 183 Krigsminner i Svolvær........................................................................................ 184 Kulturminnevandringer............................................................................. 186 Gjennom Svinøyas historie................................................................................. 186 Tusenårsvandring............................................................................................... 189 I vikingenes spor på Gimsøy.............................................................................. 190 Bildeliste ..................................................................................................................... 192 Kildeliste ..................................................................................................................... 195

Forord Lofoten er kjent for å være rik på natur – og skrei. Lofoten er også rik på historie og kulturminner. Noen av disse kulturminnene er velkjente og mye besøkt, andre er mindre kjent. Med denne boka ønsker vi å presentere Lofotens historie gjennom et utvalg kulturminner. Vi beskriver også et antall kulturminnevandringer – turer der man kan kombinere Lofotens vakre natur med å finne spor fra øyrikets historie. Vi har valgt åtte kategorier kulturminner, og fra disse kategoriene har vi valgt ett kulturminne fra hver av de seks kommunene. Med kulturminner fra ulike tidsepoker og av ulike typer, gir utvalget til sammen et tverrsnitt av Lofotens lange og interessante historie. Vi ønsker at boka skal være et nyttig hjelpemiddel for både tilreisende og fastboende. Kanskje kjenner ikke innbyggerne i Lofoten historien til nabokommunen godt nok? Boka kan være et nyttig redskap for å bøte på det. Det har vært mange gode hjelpere involvert i arbeidet med boka. Takk til alle dere som har delt tid, engasjement og kunnskap med oss. Det har vært nyttig og inspirerende. Stamsund /Ålesund mai 2018 Elisabeth Johansen John Roald Pettersen

Eggum

VESTVÅGØY

Gimsøy

VÅGAN Svolvær Kabelvåg

Henningsvær Napp Leknes Stamsund Ramberg

FLAKSTAD

Ballstad

MOSKENES Reine Å

VÆRØY

RØST

Lofoten â&#x20AC;&#x201C; rikt pĂĽ kulturminner

Det ble ei gulaktig kvelding over havet, fordi himmelen lå med lange flammeglimt langt nede i sørvest. Men hva var det rett framfor? Lars glante og glømte at han fraus. Han så mellom himmel og hav ei lang rekke av mørkeblå skylag og høgre opp andre skyer, som var kvite, og nå i det gule lyset fra kveldshimmelen skinte det heile som et alveland i blått, i kvitt, i gull. – Sjå der, sier han til Kaneles. – Ja, det er Lofoten, sier den andre. – Er du gælin. Det der er da skylag? – Det er nok fjell. Det er Lofotveggen, gjentar Kaneles og hopper rundt og slår armene. I kveld blir det dram å få. (…) Nå så han Lofoten. Og ut av himmelen og opp av havet størkner disse skylaga til fast fjell, som reiser seg blå, hvitstripete, med snøskavler på toppene i en lang gard mot sørvest. Det ble en hær av steinkjemper som har vandret ut over havet og nå har stanst opp for å tenke seg om.

For skårungen Lars i Johan Bojers roman Den siste viking var det første møtet med lofotfjellene da han krysset Vestfjorden, et syn av steinkjemper som vandret ut i havet. Her var skjermede havner for tusentalls båter, fjellvegger som ga ly i kveldinga etter slitsomme dager på havet, der det ble øvd storverk for å vinne rikdom. Hundre år etter er Lofotveggen fortsatt det samme fascinerende synet – badet i døgnsol eller trolsk i nordlyset vinterstid. Livet under fjellene har utviklet seg og endret seg i løpet av disse hundre årene – og i denne boka vil vi både løfte frem spor fra utviklinga i dette siste århundret og vise frem tegn på levd liv fra tusenvis av år tilbake. Vi har valgt åtte temaer fra Lofotens historie og kultur, som vi presenterer gjennom utvalgte kulturminner fra alle de seks lofotkommunene. Vi gir også en kort presentasjon av hver kommune. Kulturminneloven sier dette om kulturminner og kulturmiljøer: Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.

Lofoten

Noen av turene vi presenterer er best egnet for sommervandringer, andre er like fine hele året. Her fra den gamle ferdselsveien mellom Tjønndalen og Lauvdalen en novemberdag.

Temaene i boka er valgt ut ifra hva vi mener er typisk for Lofoten og hva som har vært med på å forme øyrikets historie og kultur. Vi presenterer både enkeltstående kulturminner og hele kulturmiljøer og sveiper over mange tusen år, fra de eldste menneskeskapte sporene i Lofoten frem til andre verdenskrig/1950-tallet. For at leseren skal få litt bakgrunnskunnskap om de forskjellige kulturminnene, har vi laget en introduksjonstekst om hvert enkelt tema. Bakerst i hvert kapittel har vi beskrevet noen utvalgte kulturminnevandringer.

Tidlig historie Lofoten har en rik og mangeartet historie som spenner over årtusener. Mennesker som bodde her for mange tusen år siden, har etterlatt seg tegn på levd liv på hulevegger og i huler. Bergkunsten viser dyr og stiliserte menneskefigurer. I Vågan finnes det et unikt bergkunststed – unikt fordi det har både slipte og malte figurer. Den slipte elgen og bjørnen er datert til 9000 til 10 000 f.Kr., mens maleriene er datert til overgangen fra eldre/yngre steinalder til tidlig metalltid, som er for ca. 4000 år siden. Det er funnet hulemalerier i alle lofotkommunene unntatt Vestvågøy, så den letelystne turgåeren kan gjøre et funn: «Det er veldig sannsynlig at det også er hulemalerier i denne kommunen, de er bare ikke funnet ennå», sier arkeolog Bjørn Hebba Helberg, som er ekspert på dette feltet. Gårdshauger er et annet arkeologisk fenomen fra tidlig historie, som vi kan finne eksempler på i Lofoten. Ifølge arkeolog Marit Reiersen kan en gårdshaug beskrives slik: «Gårdshaugene representerer et kulturminne som vitner Et menneske i huleåpningen gjør det lettere å se dimensjonen på hula som gjemmer om lengre tids bruk av et område, hvor bergkunsten. Kollhellaren i Moskenes. husrester og avfall har akkumulert og dannet kulturlag som ligger lag på lag». Gårdshaugene markerer kontinuerlig bosetning fra jernalder til andre halvdel av 1800-tallet, og ifølge kulturminneplanen for Lofoten er gårdshauger særlig karakteristisk for Nord-Norge. Høvdingseter er det også flere av i Lofoten, og mest kjent er det rekonstruerte langhuset på Borg på Vestvågøy, der høvdingene holdt til i flere århundrer. I tillegg er det gjort funn av større anlegg i Buksnesfjorden og på Gimsøy. Det finnes mye dokumentasjon av tidlig historie i Lofoten gjennom rapporter fra studier og utgravinger helt fra 1800-tallet, og det er publisert alt fra artikler til 12

Den venetianske adelsmannen Pietro Querini har satt spor etter seg på Røst. Ved 500-årsmarkeringen for hans ankomst til Røst, i 1932, ble det avduket en minnestøtte på Sandøya.

Lofoten

større verk om historiske funn i Lofoten. Folk som har kommet over interessante gjenstander når de har gravd i jorda, har ofte sendt disse til Universitetet i Tromsø. Slike funn har også ført til større utgravinger, som på Borg. Det har imidlertid ikke vært foretatt større utgravinger i alle lofotkommunene. En sjelden, autentisk beretning fra middelalderen finnes fra Røst, fra den uhellsvangre handelsmannen Pietro Querini, som etter et skipbrudd ble ført dit med vind og strøm i 1432. Skipperen selv og to i hans mannskap nedtegnet referat fra reisen da de kom tilbake til Venezia. Disse beretningene gir unikt innsyn i levesettet i øyriket på den tiden. Vi har valgt hulemalerier i Moskenes som representant for bergkunsten i Lofoten, og du kan også lese om hulelivet slik det artet seg i Flakstad i steinalderen. Vikingtiden er representert med gårdshauger på Røst, forskjellige funn gjort på Værøy, og det velkjente rekonstruerte høvdingsetet på gården Borg i Vestvågøy. Vågans tidlige historie vises gjennom Vågar, et kraftsenter for tørrfiskhandel og verdens nordligste handelsby i middelalderen. Fra Værøy er flere lokaliteter presentert.

Fiskeri og fangst Hjellene som er bygd på høyder og sletter, i fjæresteinene og i fiskeværene, vitner om tørrfiskens betydning i Lofoten og om Lofoten som den aller ypperste regionen for tørrfiskproduksjon. Denne tradisjonsrike produksjonsmåten ivaretas fortsatt, og særlig er Røst kjent for sin ensidige avhengighet av dette produktet. Stockfish from Lofoten er merkevaregodkjent som et tradisjonsprodukt med geografisk tilhørighet på lik linje med Champagne og Prosciutto di Parma, parmaskinke, og har blitt tildelt såkalt Protected Geographical Classification. På Lars og Kaneles’ tid var tørrfisk og klippfisk eneste tilvirkningsmuligheter; i dag er det filetfabrikker og fryselagre i mange av fiskeværene. Fryseteknologien kom for fullt på 1950-tallet, men flere av produksjonsbyggene fra den tiden står i dag som monumenter over ei satsing som av forskjellige årsaker ikke er videreført inn i det 21. århundret.

Svolvær har høye, monumentale hesjer som fylles med skrei om vinteren.

Lofoten

Fiskeværene byr på flere generasjoner produksjonslokaler, fra enkle mottaksskur og brygger der det fortsatt anger tørrfisk fra veggene, via 1950-tallsbygg frem til moderne produksjonslokaliteter som tilfredsstiller det offentliges pålegg for bygningsstandard for matproduksjon i vår tid. Fartøyutviklingen ser man på museene som viser frem de gamle åttringene og fembøringene, og i dagens havner der alt fra små sjarker, større skøyter til autolinere og moderne trålere har sin plass. Lofoten har en aktiv hvalfangstflåte, og flere fiskebruk tar imot hvalkjøtt for produksjon. Disse fartøyene kjennetegnes ved utkikkstønna i masta. Napp er et fiskevær som har hatt økt Oppdrett setter sitt preg på mange virksomhet de siste årene. fjordarmer. Denne havbrukssatsinga, med flere generasjoner merder og foringsutstyr i fjordene, startet på 1970-tallet, og faller utenfor hva vi skriver om i denne boka. Det er mange minner i landskapet tilknyttet fisket slik det ble drevet tidligere. Havdelingsmerker, som før var markante oransje merker malt på berget eller bygd i fjellsidene, er blitt erstattet av elektroniske apparater om bord i fiskebåtene, men fortsatt er dette kulturminnet synlig og tatt vare på flere steder. Det samme gjelder fortøyningsringer – såkalte tørnringer eller tørnbolter, minner fra den tida jektene og andre store båter måtte ha solide Det private museet til Svein Tommie Hardy landfester når de ankret opp. Både Svol- på Værøy inneholder også fartøyhistorie, som trilles ut på godværsdager. vær og Stamsund har sin Tørnholmen.

100 år gammel lofothistorie.

Andre kulturminner tilknyttet fordums fiske og fangst, er båtstøer og steinvorrer. Båtstøa, den delen av stranda som var ryddet for store steiner slik at det var lett å dra opp båten, hadde ofte en oppbygd mur på en eller begge sider, en steinvorr, for å gi le og for å gå på. På Nesland er ei stø med slike vorrer fredet. Vi lar de tradisjonsrike fiskerimiljøene Glea på Røst, Røstnesvågen på Værøy, Norsk Fiskeværsmuseum på Å i Moskenes, Nusfjord i Flakstad, Stamsund i Vestvågøy og Henningsvær i Våganepresentere kulturmiljøene innen fiske og fangst. I tillegg viser vi frem fordums havdelingsmerker og tørnbolter. Mellom væreiergården og borgstua på Å.

Sporene etter fiskerbondens liv og virke finnes i alle kommunene i Lofoten. Mest synlige og mest tallrike er gårdene som ligger spredt i øyriket – et bolighus, kanskje et lite nordlandshus, med et fjøs ved siden av. I fjæra er støer for opptak av båtene varige spor, likeledes moloer som ble etablert i mange fiskevær for å sikre liggeplass for sjarkene, som trengte større vannmengde under kjølen. Fiskerbonden var et hushold. Kona var bonden og tok seg av gården, barna og de eldre. Hun stelte dyrene og alt som rørte seg hjemme. Kona klippet sauen, kardet ulla, spant, strikket og vevde, slik at mannen kunne ha det livgivende ullundertøyet og sjøvottene når han skulle på havet. Mannen var fisker, men mellom sesongfiskeri-

Det finnes mange synlige spor etter torving i naturen i Lofoten, som her i marka i Stamsund.

Lofoten

Fiskerbondevirksomhet

ene kunne han ta i et tak i slåttonna og under torvinga om sommeren. Ungene og de eldre og eventuell taus og dreng var også viktige i dette arbeidet på gården. Andre spor etter fiskerbondevirksomhet som ikke er så tallrike og heller ikke så synlige, ligger utenfor innmarka til gårdene. I alle lofotkommunene er det spor i terrenget etter fordums drift av forskjellig slag. Lettest å se er de rette myrveggene etter torving. I skogløse Lofoten var torv et viktig brensel, og sporene etter torving kan sees oppe på heier, som over Tjønndalen på Vestvågøy, eller ned mot fjæra, som på Myrland i Flakstad og på Værøy, men først og fremst i myrområder i lavlandet. En spesiell inntektskilde for fiskerbonden som det fortsatt finnes spor etter, er ørnefangsten. Det finnes ørnefangerhuler i Flakstad og Moskenes, men det er særlig Værøy som er kjent for denne tradisjonen. Vi har valgt nett-opptopp ørnefangerhytta som fiskerbondens kulturminne på Værøy. Røst er representert med et helt kulturmiljø i Nesvågen, Moskenes med en Gamle jordbruksredskaper er også kulturminner. spesiell yttersidehistorie, Flakstad med torvingstradisjoner, Vestvågøy med Skaftnes gård og tufter på Æsholman utenfor Uttakleiv, og Vågan med en unik steinsatt kanal på Årstein. Denne var for at fiskerne skulle slippe å seile gjennom det ureine farvannet sør for Årsteinøya når de skulle til og fra Lofoten. 18

Mye av den småindustrien og handelen som ble etablert i Lofoten opp gjennom tidene, var tilknyttet fiskeriene. På Lars og Kaneles sin tid var fiskeværene sentrum – her var bakeriet, her var skjenkestedene, handelsbuer og smia, her var gjestgiveriet, og hit kom telegrafen og Frelsesarmeen. På kaiene sydet det av liv når lokalbåten kom med folk og gods fra nord og sør, og herfra gikk nyheter ut til resten av verden. Mangt og meget av denne næringsvirksomheten er ivaretatt som fragmenterte fortellinger i handelsregistre og historiebøker – her finnes et og annet fotografi av de ansatte på en fordums hermetikkfabrikk, noen husker ei smie og har tatt vare på verktøyet, man minnes en bødtker som holdt til på et bryggeloft, ei sydame, en hat-

Hamnøy i Moskenes kommune, ett av mange tradisjonsrike fiskevær I Lofoten.

Lofoten

Handel og småindustri

temaker. Fotografen har etterlatt seg mange spor, og mye av dette mangfoldet kan man bli kjent med ved besøk i regionens museer. Utenfor fiskeværene var mye av virksomheten knyttet til fiskerbondehusholdet og behovet for flere inntektskilder. Tarebrenning som det er spor etter i flere kommuner, var en av kildene. Gruvedriften, som forsøksvis ble drevet flere steder, kunne gi inntekt, og denne er det også synlige spor etter flere steder. Hermetikkfabrikker var det flust av, i stor skala i blant annet Stamsund og Henningsvær. I Henningsvær er den siste fabrikkbygningen til Mathilde Bordewicks kaviarfabrikk gjort om til kunstgalleri. Bordewicks kaviarfabrikk fra 1924 var en stor kvinnearbeidsplass i flere tiår. AS Lofotprodukter var etablert av Riksheim i Henningsvær og drev hermetikkproduksjon basert på både fisk og kjøtt. Hans Dahl i Nusfjord drev produksjon av hermetisk rogn og røykelaks i olje, og også biff og karbonader av kvalkjøtt inngikk i hermetikkproduksjonen der. I tillegg var det mindre hermetikkfabrikker både på Værøy og Røst. Andre spor etter nyere næringsvirksomhet er telegrafstasjoner, som var arbeidsplass særlig for kvinner. Kraftstasjoner, som kan være synlige innerst i trange daler der vannet styrter ned, ble arbeidsplass for mange og en forutsetning for næringsutvikling. Hans Dahl var tidlig ute og etablerte kraftstasjon i Nusfjord i 1908, mens Svolvær kraftstasjon ble etablert i 1907. Etikett fra Ragna Helgensens kaviarfabrikk på Røst. Vi har valgt tarebrenning som gammelt kulturminne i Røst, Værøy og Vestvågøy, i Moskenes har vi valgt Norsk telemuseum på Sørvågen, med sin unike nasjonale telehistorie, og for Vågans del har vi valgt gruvedriften i Matmora.

Lofoten

Ramberg ligger på yttersida i Flakstad kommune og er et av de få fiskeværene som vender mot storhavet.

Ferdsel Den naturlige ferdselsveien i et øyrike er havet – som vedlikeholdsfritt kan frakte uendelige mengder gods, som kan være smult innaskjærs, men svikefullt når uværet ryker opp. Det tydeligste sporet etter havet som ferdselsvei er kanskje plasseringen av bebyggelse: Handelssteder og fiskemottak er plassert på det som i dag er veiløse, nokså små holmer. Om noen sperrer øynene opp for handelssteder som Risvær i Vågan og Borgvær i Vestvågøy, eller lurer på hvordan det kan ha seg at det har vært en stor fiskemelfabrikk på Brettenes, er forklaringen enkel: De lå langs den viktigste ferdselsveien. Betegnelsen «yttersida» brukes om nordvestsiden av Lofoten, som vender mot storhavet, og motstykket «innersida» om østsiden, som vender mot Vestfjorden. Disse to betegnelsene brukes for øvrig også som egennavn – lofotingene vet hva Yttersida og Innersida er! Veiene mellom yttersida og innersida var ofte bratte og

At havskodda ligger på yttersida og gir kjølig temperatur, mens innersida er solfylt og varm, er et kjent fenomen. Her velter havskodda over fra yttersida til innersida Værøy.

ulendte stier, som kunne gå under fjellskrenter og over flåg rundt bratte stup. Det heter seg fra ei yttersidebygd at når mannen var på fiske på innersida under lofotsesongen, og kona var hjemme med barna og stelte gården på yttersida, gikk mannen opp på heia en gang i uka og kikket ned. Røyk det ikke fra pipa, var det galt fatt og han måtte komme hjem; røyk det, var alt i orden, og han kunne snu og fortsette fisket. Mange av de bratte stiene i ulendt terreng var skolevei og den eneste ferdselsveien fra bygdene til nærmeste fiskevær. På yttersida av Moskenes var det så bratt og farlig at det kun var med båt over den dramatiske Moskstraumen som var mulig ferdselsvei til det nærmeste fiskeværet for de som bodde i Refsvika og Hell. Det er også mange far etter folk over fjell og åsrygger inne på øyene – på Vestvågøy er det spor etter veier der folk har gått fra gårder på flatlandet i Borge over til fiskearbeid i værene, og det er spor etter gamle kirkeveier. For bare et par generasjoner siden var Lofoten virkelig et øyrike, og det tok omtrent en dag å komme seg fra Å til Svolvær, en distanse man tilbakelegger på tre–

Lofoten

fire timer i dag. Ikke før på 1960-tallet var det mulig å ta seg frem med bil hele veien gjennom øyriket – og da med flere ferger. Nå er fergene mellom lofotøyene historie, men rester av de gamle fergekaiene finnes flere steder. En av de eldste lofotfergene er tatt vare på. Den ligger i Kabelvåg og brukes i turisttrafikk. Vi har valgt representanter for både landverts og havverts kommunikasjon. Røst har unike steinsatte veier, såkalte sponger. For Værøys del forteller vi om veien til Måstad, mens Flakstad har verneverdige vorrer på Nesland. Fra Nesland går det også en gammel sti til Nusfjord, som vi forteller om. I Moskenes har vi valgt nødsarbeidsveien fra Vindstad til Einangen, og i dette kapitlet forteller vi også om fergedrift i øyriket før Lofoten ble veifast. Vestvågøy har hulveier og mange generasjoner veier fra innersida til yttersida over fjellet. I Vågan har noen ildsjeler tatt vare på ei ombygd jakt fra 1911, «Anne Bro», et flytende kulturminne med historie fra mer enn 100 års mangfoldig fraktevirksomhet langs kysten. Vi presenterer også den her i boka. En annen type kulturminner som også har vært viktige langs hele kysten, og som det finnes flere av i Lofoten, er fyr, lykter og seilingsmerker. Etter at det ble opprettet et eget fyrdirektorat i 1841, kom det fart i utbyggingen av fyr, og allerede i 1856–57 ble de første fyrstasjonene etablert i Lofoten: Skrova, Svolvær, Henningsvær, Ballstad og Glåpen. Vi har valgt Lofotfergene var en viktig del av forbindelsen mellom lofotøyene fra 1955. Da ble denne, sistnevnte, som ligger ved Sørvågen «Lofotferge I», satt inn i sambandet Lyngvær– i Moskenes kommune, som eksem- Smorten–Sundklakk. Den nesten identiske «Lofotferge II» fra 1956 er restaurert og fredet, og pel på det livsviktige framskrittet disse brukes i dag i turisttrafikk fra sin base i Kabelvåg. fyrene var.

Krigsminner fra andre verdenskrig «Lofotraidet» er et stikkord for hva mange forbinder med Lofoten og andre verdenskrig. Lofotraidet er omtalt i mye krigslitteratur, og det finnes også egne publikasjoner om disse dramatiske timene i mars 1941. Operasjon Claymore var de alliertes navn på aksjonen, som innebar at flere britiske skip med styrker inntok Svolvær, Henningsvær, Brettesnes og Stamsund. Der sprengte de fabrikker og oljetanker og senket fartøy, før de returnerte med et par hundre tyske fanger. Over 300 av lokalbefolkningen ble med over til Storbritannia. Terboven beordret kraftige represalier, for første gang i Norge, og flere titalls lofotinger ble sendt til Hakadal og senere Grini fangeleir da den sto ferdig samme sommer. Andre ble stilt for retten. Flere hus ble brent, blant annet sju i Svolvær og fire i Stamsund, og befolkningen ble ilagt straffeskatt. I desember 1941 gjennomførte de allierte et nytt raid, denne gang mot Reine og Moskenes og også Vågsøy på Vestlandet.

Borga på Eggum, minne fra den tyske invasjonen under andre verdenskrig.

Lofoten

Som resultat av raidene intensiverte de tyske okkupantene aktiviteten i Lofoten. I Svolvær ble det stor utbygging av bunkerser og andre anlegg i byen, formulert slik av Lofoten krigsmuseum i Svolvær: «For Svolvær derimot førte det til at byen ble bygget om til en festning». Russiske krigsfanger var de tyske okkupantenes slavearbeidere, og allerede tidlig i 1941 var det etablert leirer flere steder i Lofoten. Flere kom til høsten 1944. Skjelfjorden i Flakstad ble tidlig preget av krigsutbruddet da den lille fjorI dag er bunkersene i Svolvær delvis skjult den ble valgt som base for reparasjon av bak vegetasjon, men under andre verdenskrig britiske krigsskip i starten av krigen. De hadde tyskerne god utsikt over byen og havna. første ødelagte skipene fra kampene ved Narvik kom allerede 10. april 1940. Et resultat er synlige bombekratere i Skjelfjorden fra bombing da tyskerne oppdaget basen, og vi har valgt bombekratere som krigsminne fra Flakstad. Som følge av lofotraidet mot Moskenes ville tyskerne etablere en stilling på Olenilsøya, og denne har vi valgt som krigsminne fra Moskenes. Fra Vestvågøy har vi valgt spor etter en russerfangeleir, som det var flere av på øya, og Vågans kulturminne fra denne triste epoken i norsk historie er restene av noen av de tyske anleggene i sentrum av byen. Verken på Værøy eller Røst er det synlige krigsminner i terrenget, slik at dette temaet ikke er omtalt for disse to kommunene. Det finnes imidlertid fortellinger fra disse kommunene om tyskernes tilstedeværelse, blant annet om en unggutt som ble skutt av tyskerne på Røst, om angrep på Skomvær fyr og om folk som ble internert på Værøy fordi de ble tatt med radio. Det var forbudt å lytte til radio under krigen, og alle apparater skulle vært levert inn. Det var tyskere i alle lofotkommunene i løpet av krigen.

Samiske kulturminner Alt var så nytt og underleg for han Sari-Anta første gongen han kom til Lofoten og skulle prøve fiskelukka si. Sari-Anta heitte han nu berre heime mellom viddefolka – det tyder Anton, sønen hennar Sara. Her vart han heitende berre Anta. Han kom til Steine i lag med en skroll med koftekledde finnar frå Lyngen, Balsfjord og Tysfjord. Dei skulle hyre seg leigkarar til vinterfisket. Og det vart alltid råd med det, for dette var i dei sagnomsuste dagane, då Steine var eit av dei største og beste fiskeværa i Lofoten og det var fleire gode fiskeår på rad.

Slik beskriver Dagmar Blix Sari-Antas møte med Lofoten. Samisk tilstedeværelse i Lofoten har satt spor – selv om mange ikke er synlige. Navn som Finnvik, Finnholmen, Reinsletta eller Lappneset på kart over Lofoten er sikre indikatorer på at det

På vestsiden av Storfjorden på Vestvågøy ligger Finstad, et av stedene med navn som navneforskere mener kan ha samisk opprinnelse.

Lofoten

har vært samer der i tidligere tider. Går man riktig langt tilbake, indikerte forstavelsen fin/finn/find at navnet pekte på sjøsamisk aktivitet, mens lap/lapp henviste til reindriftssamer. Men over tid har dette endret seg slik at forstavelsen ikke kan tolkes entydig i dag. Samisk språk kan ha gitt navnespor i hele øyriket, og navneforsker Finn Myrvang kommer med flere eksempler som han tolker som samisk opphav, der han mener opphavet kan være fra flere samiske språk, både nordsamisk og lulesamisk er representert. Deriblant Saralapphellene i Vågan og Laborshaugen i Buksnes i Vestvågøy, etter «lávus», som betyr lite telt. Bisselvåg i Moskenes og Pisselen på Røst minner om det lulesamiske ordet «pissel», som Myrvang forklarer slik: «som trives og har tålmodighet til å bli på en plass». Refsholmen, Refsøya og Refsvika i Flakstad, Vestvågøy og Moskenes kan ha bakgrunn i ordet «reafca»=«reakcá», som betyr stor flat fjære med leirbunn, og fra Værøy fremhever Myrvang Mottolgrævan som et sted det går snøras Her er Refsvika i Moskenes kommune, kjent – «muohta» betyr snø og «muothtalas» for sin hule med tusenår gammel bergkunst. snørik. De fleste av de fysiske minnene etter samisk aktivitet i Lofoten er spor etter gammer. Det finnes også rester etter offersteder og steininngjerdinger for reinmelking. Typisk for det samiske levesettet er bruk av naturmaterialer som går tilbake til naturen. Totalt sett er det ikke kartlagt mange spor som helt sikkert er konkludert som samiske – kanskje er dette noe av forklaringen?

Kirka på Nordland, Værøy ligger idyllisk til i ei lita grend.

Kirker og kirkegårder Da jeg kom de nogle Hundrede Skridt til Præstegaarden, fremstillede denne sig som en 2-etages rødmalet noksaa anstændig Vaaning, bedækket af et med Stene forsynet Torvtag og udenfor denne de 5 til 6 Nabosidderes ligeledes torvtækkede smaa graa Huse, mellom hvilke den lille rødmalede Kirke hævede sit simple Taarn lig en Næbe med roten opad (…)

Kirka på Nordland på Værøy er Lofotens eldste kirke, og her har sogneprest Grønvold beskrevet sitt første møte med den da han ankom øya 29. september i 1837. Opprinnelig sto kirka i Vågan, men da Kabelvåg på slutten av 1700-tallet trengte større kirke, ble den gamle kirka tatt ned, flyttet og satt opp på Værøy i 1799. Flere av kirkene i Lofoten hører til blant de eldste byggene i øyriket. Mange av kirkestedene har århundrelange tradisjoner som kirkested, med skiftende kirkebygg som har falt for storm og elde. Kirkestedet på Værøy, som vi innledet med her, har antagelig vært kirkested fra middelalderen. På Røst er kirkestedet flyttet flere ganger, og det er rester etter flere generasjoner kirker på andre steder enn der dagens kirke 28

Buksnes kirke – en av flere særpregede kirker i Lofoten.

Lofoten

står. Flakstad kommune har ei kirke på sitt tradisjonelle kirkested Flakstad, mens Moskenes har to kirker. Vi har her valgt å presentere Moskenes kirke, innviet i 1821 og plassert på et kirkested som er nevnt allerede på 1500-tallet. På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til å bli flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk til å ikle seg internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner – heter det på nettsiden kirken.no. Her finnes en grundig gjennomgang av stilretninger og utvikling av de 1625 kirkebyggene som finnes i Norge. På nettstedet er byggene sortert i seks kategorier, og man kan finne hver enkelt kirke i Lofoten plassert i sin epoke. Etter første verdenskrig var det nybarokk og nyklassisisme som gjaldt, mens på 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom ble stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger. Stamsund kirke går inn i denne tradisjonen, bygd i 1937. I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker i Norge. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. I Lofoten er det kun Borge kirke som er av nyere dato. Fra Vestvågøy presenterer vi også øyas eldste kirke, Hol kirke. Vågan har mange kirker, og Sildpollnes kapell er særdeles mye avfotografert, vakkert beliggende på en pynt i fjorden. Av de mange kirkene i Vågan har vi valgt Gimsøy kirke og Lofotkatedralen i Kabelvåg – bygd så stor for å huse flest mulig av de tilreisende fiskerne, noe som også har gitt den navnet.

Bli med og opplev Lofotens fortid Lofoten er rik på historie, og det finnes tallrike spor fra fortida i alle lofotkommunene. I denne guiden presenteres 55 utvalgte kulturminner – fra de eldste sporene etter bosetning fram til moderne tid. Her beskrives både enkeltstående kulturminner og kulturmiljøer, som steinalderboplasser, spor fra vikingtid, gamle ferdselsveier, samiske kulturminner, kirkebygg, krigsminner fra andre verdenskrig og hele fiskevær og fiskerbondemiljø. Hver av de seks lofotkommunene Røst, Værøy, Moskenes, Flakstad, Vestvågøy og Vågan har fått sitt kapittel med utvalgte kulturminner. Boka inviterer også til fotturer i historien gjennom 19 kulturminnevandringer i disse kommunene. Her er det mange muligheter for å se, kjenne, lukte og ta på historien.

ISBN 978-82-8104-324-4

www.orkana.no

Orkana