LOFOTNAVN – fra Røst til Raftsundet by Orkana

LOFOTNAVN –

fra Røst til Raftsundet Eli Johanne Ellingsve

Orkana

Lofotnavn – fra Røst til Raftsundet Eli Johanne Ellingsve

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er støttet av Røst kommune. Forsidebilde: Raland / Shutterstock.com Baksidebilder: Raftsundet / John Roald Pettersen. Ramberg / Norrønafly AS / Teledirektoratet / Norsk Teknisk Museum CC BY-SA. Spjuten, Steigen og Breien / Bjørn Hebba Helberg. Napp / John Roald Pettersen Design: DesignBaltic Trykk: AdVerts © Orkana forlag 2021 Orkana forlag AS, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-456-2 www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD A.............................................. 13 B.............................................. 18 D.............................................. 32 E.............................................. 37 F.............................................. 40 G.............................................. 48 H............................................. 55 I............................................... 72 J.............................................. 73 K.............................................. 75 L.............................................. 90 M............................................. 98 N........................................... 109 O............................................ 115 P............................................ 118 R............................................ 122 S............................................ 130 T............................................ 154 U............................................ 160 V............................................ 162 Y............................................ 172 Æ........................................... 174 Ø............................................ 176 Å............................................ 178 Register................................ 180 Litteratur.............................. 191

FORORD Stedsnavna på øyene i Lofoten og i havet rundt forteller historien om land og folk, livsgrunnlag og levekår gjennom tidene. Statens kartverk har registrert omkring 11 000 navn i dette området. Ideen til ei bok om et lite utvalg av disse kulturminnene framkom sommeren 2018, etter flere turer i Lofoten – til lands og til vanns. Navn på skilt og sjøkart skapte både begeistring, undring og diskusjon. Navna speiler naturen, og hvordan mennesker før oss har opplevd den, og levd både i og med den. Å betrakte navnelandskapet er en nøkkel til å se og forstå Lofoten. Mange har forsøkt å løse noen av navnegåtene. Navnene på Røst og Værøya har fått sin egen bok. I fire vitenskapelige avhandlinger drøftes navn på og rundt Vestvågøya og Austvågøya. Stedsnavn har også vært emne for flere artikler i lokalhistoriske årbøker. I denne boka presenterer og drøfter jeg funn og forklaringer fra disse arbeidene, og retter også søkelyset mot steder med andre navn som ikke er gransket tidligere. God lesning! Trondheim, april 2021 Eli Johanne Ellingsve

INNLEDNING Arkeologiske funn, som groptufter etter boplasser og hulemalerier, viser at mennesker bodde på øyene i Lofoten allerede i steinalderen. Eldre steinalder regnes som perioden ca. 10 000–4000 fvt., og yngre steinalder ca. 3900–1800 fvt. Tufter etter naust og langhus, med gårdshauger, dateres til jernalderen som er ca. 500 fvt.–1030 evt. og middelalderen, ca. 1030–1537. Arkeologiske utgravninger har bragt fram spor etter langhus og rorbuer, fiskekrok og fiskebein, glasskår og perler, keramikk og gullgubber, menneskeskjelett og draktrester. Funnene forteller om fast bosetning, næringsveger og levekår. Stedsnavna er en del av språket vårt. De kan være like gamle som ordene de er laget av. Navneforskere mener at våre eldste stedsnavn er eldre enn vår tidsregning. Mange navn i Lofoten er svært gamle, og de har forandret seg gjennom århundrene. For å kunne forstå dem, trenger vi kunnskap om språk, landskap, botanikk, dyreliv, arkeologi, historie, bosetning, folk og levemåter. Det gjelder særlig navn på en del øyer, fjorder og elver, som er dannet av eller gjennom avledning fra gamle ord. Det kan også gjelde usammensatte ord for naturformasjoner, etterhvert brukt som gårdsnavn, som Borg, Sand, Steine, Sund, Vik og Vågar. Med gårdsdannelser kommer den store mengden av navn, på innmark og i utmarka. En stor del av navna var trolig i bruk allerede før kristendommen ble offisielt innført ca. 1030. I praksis har dette med kirke og kristendom en viss betydning for navn på eiendommer. Kirkevesenet ble finansiert av inntekter fra eiendommer. Kirken fikk eller slo til seg eiendommer, og det ble ført regnskap, der navna på eiendommene var listet opp, og vi får den første skriftfestinga av enkelte navn. Men eiendommene var nok i mange tilfeller eldre enn kristendommen, siden det ofte er snakk om store gårder.

Fortellingen til sjøfareren og handelsmannen Ottar, som etter eget utsagn levde lengst nord i Hålogaland (mulig Troms) på 800-tallet evt., inneholder flere stedsnavn, deriblant Halgoland (Håloga land). Hans fortelling, som ble skrevet ned i England, er trolig også den eldste kilden vi har til navnet Norge (norðweg). Få av de eldste middelalderkildene inneholder stedsnavn fra Lofoten. Islendingen Snorre Sturlason nevner Vågan, Vestfjorden og Værøya i flere tekster fra omkring 1220. I et brev fra 1291 nevnes Brudarbærge (Bruberget) i Vågan. Leknes og Lofoten er skriftfestet i 1324, Borg og Steine i 1335. Etter 1400 blir kildene for gårdsnavn gradvis flere og bedre. Det skyldes først og fremst skattelegging av fast eiendom som gårder og bruk. Kongen, kirken, erkebispen i Nidaros og private godseiere skulle ha sitt. De førte jordebøker over eiendommer og inntekter. Jordebøkene, med alle sine gårdsnavn, regnes som forløpere for dagens matrikkel, det offentlige eiendomsregisteret. De er i mange tilfeller de eldste skriftlige kildene til våre stedsnavn. I 1432 strandet den italienske handelsmannen Pietro Querini på Røst, og i beretningene som foreligger som han og to av mannskapet hans skrev, fremkommer stedsnavnet Rustene.

STEDSNAVN ER KULTURMINNER Navn på de store enhetene i landskapet, som øyer, elver og fjorder, gårder og bygder, hører til de eldste navnene våre. Disse navna har mange brukere, og huskes lenge. De langt fleste navna rundt oss er nok likevel en del av vår nære forhistorie, tilkommet etter 1600. Dette er lokale navn, gjerne kalt «smånavn», med lokale brukere. Disse navna er ofte et resultat av samfunnsutviklingen. De går lett i glemmeboka, som en følge av modernisering innenfor primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske. De mister sine brukergrupper gjennom endring av bruksmåter, nedlegging av gårder, avfolking av bygder, utbygging av nye steder og omlegging av veger. Mye av det som sies om arkeologiske (materielle) kulturminner, kan med rette også sies om stedsnavn. [Stedsnavn] utgjør spor som bidrar til å formidle biter av puslespillet det er å skape fortellinger om fjern fortid. [...] Disse kulturminnene er ofte de eneste kildene vi har for å forstå tidligere tiders menneskers liv og levnet. De gir likefullt verdifulle og spesifikke bidrag også til den

regionale fortellingen. Slik inngår sporene [...] i den lange fortellingen om menneskenes tilpasning til, og bruk av havet og landets ressurser helt fram til i dag (Kulturmin neplan for Lofoten: 11). Å utvide kulturminnevernet til også å omfatte registrering, synliggjøring, vern og videre bevisst bruk av immaterielle kulturminner som stedsnavn kan være en god oppgave i arbeidet med nye kulturminneplaner.

HVORFOR SKAL VI TA VARE PÅ NAVNENE? Gjennom tusenvis av år har mennesket lært seg å bruke naturen fullt ut for å overleve. For å drive jordbruk, jakt og fiske og ellers høste av det naturen gir, behøvde man kunnskap om hvor man kunne finne godt beite til dyrene, hvor det pleide å sitte rype, hvor stortorsken stod, eller hvor man fant de fineste blåbærene. De ulike lokalitetene fikk sitt eget navn, en merkelapp for et spesifikt sted slik at man selv og andre kunne finne tilbake til samme sted (Johansen 1). Sikkert er det at Lofoten har eldgammel bosetning, noe steinalder- og bronsealderfunn vitner om. Fiske og fangst har vært hovednæringa, og har satt sine spor i navna, men overgang til større båter og andre bruksmåter har ført til at en mengde navn på fiskeplasser nå er i ferd med å gå tapt for alltid (Sedolfsen 7). Bygdenorge har mistet mye av den gamle bosettinga som eksisterte tidligere, og med tapet av bosettinga forsvinner også den muntlige informasjonen om det gamle samfunnet. Mye av denne informasjonen kan vi finne bevart i navnematerialet, derfor er det også en samfunnsoppgave å ta vare på navna (Solheim 2). Det er derfor viktig at vi prøver å berge disse navna som forteller oss om våre forfedres språk og om deres lynne, deres tro, deres sorger og gleder i en hard hverdag (Sund 5). Navneformer Navna presenteres i en offisiell skriftform, hentet fra Sentralt stedsnavnregister (SSR) i Kartverket. Navnetype, hva det er navn på, oppgis. Eldste registrerte skrivemåte oppgis, om den finnes, med årstall. Flere eldre skrivemåter taes også med, dersom de avviker mye fra hverandre.

I den videre drøftinga av navna trekkes etter behov inn opplysninger om ordformer i gammelnorsk språk (gno.). Betydningen av ordene forklares, ofte ved hjelp av definisjoner hentet fra Norsk Ordbok (NO), eller fra annen litteratur. Hovedinteressen for navn som er sammensatt av flere ord, er gjerne knyttet til førsteleddet, men målet er å forstå og forklare hele navnet. Ofte er det lett, og særlig gjelder det yngre navn. Andre navn kan være mer innfløkte. Ulike personer kan ha ulike forslag til forklaring. Dette presenteres i kortform med henvisning til person og kilde, for mer informasjon. Geografisk plassering Navna er hentet fra alle større øyer i Lofoten, fra mindre øyer, og fra havet rundt og sundene mellom øyene. Det oppgis geografisk plassering til øyer og øyområder for hvert navn som oppgis. De lange øynavnene er forkortet Aust (Austvågøya), Vest (Vestvåg øya), Flak (Flakstadøya), Mosk (Moskenesøya). Utvalg av navn Utvalget av navn er både styrt og tilfeldig. Målet har vært å få med godt kjente navn fra alle øyene, mindre godt kjente navn med en interessant navnehistorie, og navn som viser kjente og mindre kjente sider ved Lofotens natur og kulturhistorie. Navna på matrikkelgårdene, men ikke brukene, dekker til sammen alle øyene i hele Lofoten, og disse er derfor tatt med. Mange opprinnelige gårdsnavn er i dag også navn på større steder. Fjellene har vært viktige blikkfang og landemerker på land og sjø, og mange har også interessante navn. Et utvalg «smånavn», med en liten brukerkrets, viser til mindre steder, personer og hendinger som er verd å minnes. Navn på fiskeplasser har hatt sine egne brukergrupper. Med ny teknologi og hjelpemidler er behovet for navn svekket, og kunnskapen om navna forsvinner. En del undersjøiske navn er tatt med, også for å vise at ordbruken skiller seg noe fra navn på land. Lengden på artiklene varierer som oftest etter behovet for utredning. Mange navn kan forklares greit ved hjelp av en enkel ordboksdefinisjon. Andre navn krever lengre artikler fordi navna bare kan forklares i lys av visse forhold som arkeologi, geologi, historie,

religionshistorie. Artikler om navn som lærde folk strides om, blir som regel også lengre, fordi flere forslag må drøftes. Likhet og sammenligning Det er mange tilfeller der samme navn finnes flere steder i Lofoten. I noen tilfeller er det opplyst om det. En navneartikkel kan også ha underpunkt for hvert likelydende navn. Dette gjelder særlig gårdsnavn, som kan inngå i ulike sammensetninger i ulike områder. Ved andre navn overlates det til den lokalkjente leseren å knytte forbindelsen videre. Et navn som finnes i Lofoten, kan også finnes andre steder i landet. Årsaken kan være likhet i landskap og bruk av samme ord for å navngi landskapet. For å kunne forstå og forklare et uvanlig navn kan det være nyttig å trekke inn lignende navn og kunnskap om andre forhold, slik det også er gjort her.

FORKLARING Navneartiklene er bygd opp etter en felles mal, men med nødvendige variasjoner. Navnene presenteres i alfabetisk rekkefølge. · Normert offisiell skrivemåte. Skrivemåtene er hentet fra Sentralt stadnamnregister (SSR). Det betyr at måten navnene er skrevet på, er fastsatt eller godkjent av Statens kartverk til bruk i offentlig sammenheng. · Lokalitet. Det opplyses om hva navnet viser til (f.eks. øy, holme, sund, fjell, gård, grend, tettsted, by). Samme navn kan ha fått utvidet eller endret sitt bruksområde over tid, som enkelte artikler viser. · Lokalisering. Stedene lokaliseres med tilvising til de større øyene (: områder, se Geografiske områder) · Eldre skrivemåte. For gårdsnavn, og noen få andre navn, er eldste kjente skrivemåte tatt med. Disse skrivemåtene er i hovedsak hentet fra Oluf Ryghs verk «Norske Gaardnavne», bind 16, Nordlands Amt. · Navneledd. Et navn kan bestå av ett eneste ord eller være sammensatt av flere ord. Ordene forklares ut fra sted og forhold som kan ha skapt navnet. · Språkhistorisk bakgrunn. For å vise språkutviklingen, og begrunne forslag til ei navneforklaring, gjengis ofte den gammelnorske formen av ordene som inngår i navnene. Dette er markert med forkortelsen gno.

· Navneforklaring. Navnene forklares, med henvising til de forholdene og opplysningene som er funnet. Flere mulige forklaringer foreslås dersom navnene er uklare. Det forekommer også navn som det er vanskelig å foreslå noen forklaring på. · Interne referanser. Noen navn, og ikke minst navneledd, forekommer flere steder i Lofoten. Navnene drøftes som regel bare ett sted i boka, og det forekommer derfor tilvisinger fra navneledd til artikler andre steder i boka.

FORKORTINGER evt. etter vår tidsregning (etter år 0) fvt. før vår tidsregning (før år 0) gno. gammelnorsk jf. jamfør (i henhold til)

Alstad. Foto: Grethe Alstad

ALLMENNINGEN 1 Gård (Austvågøya). Eldre skrivemåte «Alminding» (1610). Allmen ningen er gårdsnavn og navn på øyer flere steder i landet. «Almenning» er oppført som gårdsnavn i Vågan herred i matrikkelutkastet av 1950. Navnet viser til et område på sørsida av Olderfjorden som opprinnelig var et sameie eller til felles bruk for «alle menn» i området (f.eks. for vedhogst). Navnet Allmenningsvatnan (Vestvågøya) kan tyde på at det var alminnelig fiskerett i disse vatna. 2 Grunt område med skjær (Austvågøya). Samme navnet (i lokal uttale /ålmænningen/) er brukt om en smal steinrygg (drangel) mellom Leiskjæret og Småsundskjæran lenger vest i Lofoten.1 Det er mulig at områdene kunne være brukt av mange fiskere, i godt vær og på flo sjø. Navnene kan kanskje også være nedsettende, gitt etter sammenligning med steinet allmenningsjord.

ALSINGSKJÆRET Tange (Flakstadøya). Navnet til tross er Alsingskjæret ikke et skjær. Navnet viser til en smal tange mellom Sommarfjøsvika og utløpet av elva som kommer fra Straumøyvatnet. Alsing fortøyde båten

Sund 1978: 78.

sin i fortøyningsringer på denne tangen. Mannsnavnet Alsing har dansk opphav. Det har vært brukt som tilnavn, ’person fra Als’, og også som etternavn. I Norge har det vært brukt en del som fornavn, særlig i Nordland (fra 1800-tallet).2

ALSTAD Gård, bygdelag (Vestvågøya). Eldre skrivemåte «af Alfuastadom» ca. 1430. Rygh3 vil forklare den eldre skrivemåten «af Alfuastadom» (ca. 1430) med utgangspunkt i det gno. mannsnavnet Ǫlvir. Elstad4 har vanskelig for å feste lit til dette forslaget, av språkhistoriske grunner. Han har et annet forslag: «Den tolkinga som etter mi meining kunne ha mest for seg, er at garden har namn etter ei ætt med tilnamnet alvane.»5

Alstadpollen. Foto: Jan Gustav Nyheim

ALTEROSEN Vik (Austvågøya). Førsteleddet Alter- inneholder gno. alpt ’svane’. Sisteleddet -osen er os (en), egentlig ’utløp av bekk eller elv’.6 Ordet brukes også ofte om ei (grunn) vik eller bukt som bekken eller elva renner ut i. 5 6 2 3

Norsk personnamnleksikon. Rygh 1905: 310. Elstad, udatert og upublisert notat. Elstad, udatert og upublisert artikkel. Norsk Ordbok.

ALUSA Skjær (Vestvågøya). Alusa i Steinsfjorden er registrert i Kartverkets database SSR, sammen med Alusbukta, Alusura, og mulig også Alvshaugan like ved. Navnet Alhusan, som inngår i fiskemed i området, kan også høre til her. Skjærnavnet er trolig opprinnelig *Avlausa, ’den som er laus av (land)’, ei sideform til Avløysa (se denne). Sund7 har kommentert, men ikke kartfestet, to lignende navn i Vest-Lofoten, Avlusa (nes) og Avluskeila (lita bukt sørafor neset). Kanskje er det i virkeligheten snakk om litt ulike navn på skjæret og bukta i Steinsfjorden, der flo og fjære kan endre beskrivelsene. Sund sammenlikner sine to navn med navn som Broklaus, Skjor telaus(hamn) og Lusahamn. Han viser til Hovda8, som har forklart disse navnene slik: «Dette var namn på gode hamner. Dei kunne klæ av seg både skjorta og broka og ’pela lus’ i kleda sine.» Sund mener at det trolig er «den samme virksomheten» (fjerne lus) som har gitt navn til Avlusa, brukt om sted der det var greit å legge til og avluse klær. I artikkelen «Avløysa og Brokløysa» kaller Myrvang9 Hovdas forklaring «Folkeleg, for ikkje å seie fargerik». Han avviser følgelig også Sunds tro på denne. Alusa, Avlusa og *Avlausa kan best forklares som navn på et skjær som er (så vidt) ’laus av landet’, kanskje bare på flo sjø. Se også Avløysa.

ANDOPEN 1 Vik (Moskenesøya). Sisteleddet i navnet på vika på vestsida av Sundstraumen er hop (en) ’bukt, vik’. Førsteleddet er trolig fuglenavnet and, opprinnelig *Andhopen. Vika har også gitt navn til et nes og til gården Andopsnes («Andopsnes» 1667) litt lenger nord. 2 Gård (Flakstadøya). Eldre skrivemåte «Andoppen» (1610). Navnet viser til den grunne vika Andops vika. Viknavnet inngår også i fjellnavnet Andopshesten. Etterleddet 7

Andopen finnes både ved Nappsstraumen på Flakstadøya og på Moskenesøya. Bildet er fra Andopen ved Nappsstraumen, med Skottinden i bakgrunnen. Foto: John Roald Pettersen

Sund 1978: 68. Hovda 1961: 302. Myrvang 2012: 413–416.

8 9

-hesten finnes i mange fjellnavn, som sammenligning med dyret (i likhet med -bukken, -geita, -haveren10 og andre). Fjellet er et viktig punkt i médlinjer.

ANDRINEVEIEN Sti (Vestvågøya). Stien skal være oppkalt etter Andrine Andersen (født i 1848). Andrine var gjeter og budeie for brukene i Ramsvika. Hun fulgte husdyra langs stien fra Gjerdhaugen (gjerde mellom innmarka og utmarka) og ut i utmarka.

Parti av Ramsvika der kanskje Andrine var gjeter en gang i tida. Foto: Knut Alfsen

Av gno. hafr ‘bukk’.

APNES Gård (Vestvågøya). Eldre skrivemåter «Arpnes» (1567), «Appenes» (1610), «Apnæs, Appesnes» (1723). Skrivemåtene gjennom tidene gir ingen sikker pekepinn om opphav. Myrvang mener førsteleddet kan inneholde det samiske ordet áhpi, som kan bety både ’hav’ og ’stor myr’. Området mellom neset og Apnesfjellet er myrlendt.

AUKET Nes (Vestvågøya). Ordet auke (en, ei, et) har sammenheng med verbet auke (øke) ’gjera større, verta større eller meir talrik’.11 Navnet må vise til noe som oppfattes som en tilvekst, økning. Sammensetninga bergauke brukes på Helgeland med innholdet ’undersjøisk framhald av nes eller odde (oftast med eit høgre parti som stikk opp som eit skjer ved fjøre sjø)’.12 En oversjøisk eller undersjøisk tilvekst kan muligens også forklare dette navnet på Sand. Auka kalles en liten utstikker sørsørøst for Lamholmen på Værøya. Auka kan bare nås til fots fra Lamholmen på fjære sjø.

AVLØYSA Holme (Moskenesøya). Vanlig navn langs kysten på skjær og øyer som ligger nær land, ’løyst’ fra landet. Noen navn skiller seg likevel ut, ved å vise til nokså landfaste steder i dag. Holmen Avløysa (Nordholmsavløysa) ligger like nordafor Nordholmen, og berg nakken Avløysa i Mosken blir holme på flo sjø. Avløysneset (Værøya) er landfast med ei strandstrekning, men kan (tidvis eller tidligere) ha vært omflødd. Avløysinga er navnet på et nes (halvøy) på Torvøya (ved Moskenesøya). Viknavnet Avløysa i Skrova (med Avløyshaugen like bak) er kanskje ikke like lett å forklare. Se også Alusa.

Norsk Ordbok. Norsk Ordbok.

Naturen i Lofoten er skiftende, dramatisk og inspirerende. Stedsnavna forteller om hvordan folk har sett og skildret havet og øyene, tatt landskapet i bruk og utnyttet det til livberging gjennom århundrer. Visste du at vi kan takke erkebiskop Aslak Bolt i Nidaros (1428–1450) for at vi tror stedet Ballstad har navn etter en mann ved navn Baldrekr eller at spor i stedsnavna tyder på at den samiske bosetningen i Lofoten har vært større enn tidligere antatt? Visste du at budeia og gjeterjenta Andrine Andersen har fått et varig minnesmerke i Ramsvika gjennom navnet Andrineveien? I denne boka finnes nær 1000 navn på og rundt øyene. Navna forteller også sitt om dem som tok området i bruk – hva de så, hva de tenkte, hva de opplevde, hva de fikk til. Boka vender seg til folk med interesse for kultur og tradisjon, og med blikk for natur og landskapsformer. Den inneholder mer enn 400 artikler i alfabetisk rekkefølge, med et navneregister som gjør det enkelt å finne fram til de navna som er omtalt. Boka er også rikt illustrert med samtidsbilder og historiske motiver. Eli Johanne Ellingsve (f. 1952) har studert språk og historie (dr.art. 1999), og vært tilknyttet universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, og har jobbet i videregående skole og som redaktør i Norsk Ordbok. Hun har vært stedsnavnkonsulent i Midt-Norge for Språkrådet og faglig leder for flere prosjekt for innsamling og digitalisering av stedsnavn i Midt-Norge og Nord-Norge.

ISBN: 978-82-8104-456-2

Orkana