Mens elva sover by Orkana

EASTERINE KIRE

MENS ELVA

SOVER

… minner om Marquezs magiske realisme og Leslie Silkos amerikanske urfolksfortellinger. Men til syvende og sist er dette en Naga-historie, umiskjennelig sådan … – dr. Paulus Pimomo, CentralWashington University. ORKANA

Innhold Én: Våkne drømmer..................................... 9 To: Skogen................................................. 14 Tre: Naboer................................................ 18 Fire: Nattlige gjester................................... 21 Fem: Åndetiger.......................................... 24 Seks: Samtale med tigeren.......................... 27 Sju: Nesleskogen........................................ 31 Åtte: Planteveverne..................................... 35 Ni: Selskap for natta................................... 39 Ti: I ly av mørket....................................... 42 Elleve: Han var gift med skogen................. 45 Tolv: Feber................................................. 48 Tretten: Du kan spise deg til døde.............. 51 Fjorten: Tilbaketuren................................. 54 Femten: Gruppa......................................... 56 Seksten: Menneskets mørke hjerte.............. 59 Sytten: Jungelrettssak................................. 63 Atten: Tilbake på sporet............................. 67 Nitten: Urein skog..................................... 71 Tjue: Skogens etikette................................ 74 Tjueen: Grenselandsbyen........................... 77 Tjueto: Fisk til middag............................... 80 Tjuetre: Den sovende elva.......................... 83 Tjuefire: Stein og flom............................... 87 Tjuefem: Elva er en ånd............................. 90 Tjueseks: Genna-dagen.............................. 93

Tjuesju: Veien tilbake................................. 96 Tjueåtte: Omveier ..................................... 99 Tjueni: Tirsdagsmarkedet......................... 102 Tretti: Landsbyen til Kirhupfümia............ 106 Trettien: Kjærlighet og liv......................... 110 Trettito: Kjærligheten og døden................ 115 Trettitre: Den ropende steinen................. 120 Trettifire: Ate............................................ 124 Trettifem: Zote......................................... 128 Trettiseks: Nye sår for gamle arr............... 132 Trettisju: Når ondt møter ondt................. 135 Trettiåtte: Noen ganger fins ingen svar..... 139 Trettini: Forskjellige veier......................... 143 Førti: Ny morgen..................................... 146 Førtien: Utrenskning................................ 150 Førtito: Nesleskogen................................ 154 Førtitre: Tigerens ondskap........................ 159 Førtifire: Døden er ikke stille.................... 164 Førtifem: Menneskets hjerte..................... 171 Førtiseks: Urolig hjemkomst.................... 176 Førtisju: Landsbyen.................................. 180 Førtiåtte: Steinen...................................... 186 Førtini: Fra det øyeblikket vi fødes, begynner vi å dø.................................. 192 Femti: Å begrave en levende..................... 197 Femtien: Hjertesteinen............................. 200 Liste over ord på Tenyidie........................ 205 Takk ........................................................ 208

Én

Vå k n e d r ø m m e r Vilie stakk handa ned i vannet.. Det var kaldt, nær frysepunktet, og helt stille. Akkurat slik det skulle være. Elva hadde sovnet. Alt var slik spåmannen hadde fortalt ham. Nesten umerkelig ålte han seg framover og ut i elva, der han fikk tak i en glatt stein fra elvebunnen. I en glidende bevegelse trakk han armen opp av vannet, og sto stille. Men det var for seint. Han kjente gjennom fotsålene at en voldsom kraft hadde våknet. Før han kom seg til land, hadde elva flommet opp til over midjen hans. Elva var våknet! I løpet av et øyeblikk grep sterke understrømmer ham om leggene, dro ham ned og tvang ham ut på dypet. Vilies kamp ble fånyttes mot kreftene i det strømmende vannet. Ute av stand til å nå overflaten, begynte lungene hans å brenne etter luft, og munnen ble fylt av vann. Han prøvde å rope, selv om han syntes at han ble dratt stadig lenger inn i mørket. Han kjempet, men elva over ham brølte, og dempet skrikene hans. Så, i et siste, panikkartet utbrudd, kom han seg løs fra kreftene som slukte ham. Bevegelsene hans ble mer og mer paniske. Et gutturalt skrik unnslapp ham, idet han slo ut med handa, og traff sengekanten. Da gikk det opp for ham at han hadde drømt, igjen. Svetten perlet i ansiktet og på halsen hans. Han kastet av seg teppet, og la seg bakover for å få igjen pusten. Han hadde hatt den samme drømmen hver måned de siste to årene, helt siden han hørte historien om den sovende elva for første gang. 9

Han var mer rastløs enn noensinne. Og det fikk ham til å ta en bestemmelse. Neste uke ville han ta den fordømte reisen, og få elva ut av hodet sitt. Men han mente det ikke helt sånn. Vilie var fascinert av fortellingen om den sovende elva. Det var mer enn en historie for ham. Han ønsket mer enn noe annet å finne den mystiske elva, og «fange den» mens den sov. Det var det eneste som betydde noe for ham. I det minste var det slik han følte det nå. Det var blitt en besettelse. Han hadde fortalt historien om og om igjen til forskjellige grupper av jegere som besøkte ham i skogen der han bodde. Noen av dem ristet vantro på hodet. Andre, som for eksempel den unge gutten Rokolhoulie, lyttet forbløffet, og sugde til seg hver detalj av Vilies fortelling. «Anie1 Vilie, hva mener du med å fange den mens den sover», spurte Roko en gang. Vilie valgte sine ord med omhu, da han svarte: «Når elva har falt i søvn er den helt stille. Men fortryllelsen i de minuttene eller timene den sover er så sterk at det gjør steinene midt i elvebunnen like fulle av kraft. Hvis du kan få tak i en stein fra elvas sovende hjerte og tar den med deg hjem, vil den hjelpe og beskytte deg, uansett hva du trenger hjelp til. Det være seg i kamp, i kvinnespørsmål, framgang i krig, eller jaktlykke. Det er det som menes med å fange elva mens den sover. Slik kan du vinne steinens magi for deg selv. Denne steinen du henter er en kostbar skatt, full av magisk kraft, og kalles hjertestein.» «Anie Vilie, ønsker du å finne den sovende elva?» spurte Roko. «Enhver jeger ønsker å finne den, min sønn. Vil du bli med meg og lete etter den?» «Åja, når jeg blir stor nok.» 1

Anie: onkel på farssiden. Eldre menn ble ofte tiltalt slik.

Vilie lå i senga og gjenopplevde denne korte ordvekslinga med den lettpåvirkelige gutten. Roko besøkte onkelens vesle bosted i skogen så ofte han kunne. Det var mer enn et skur nå, fordi Vilie hadde bygd på et ekstra rom, slik at to jegergrupper kunne komme samtidig, uten at den ene gruppa måtte sendes bort. Skogen var Vilies hjem. Han hadde tilbrakt tjuefem av sine førtiåtte år her. Han hadde slått fra seg alle tanker om å returnere til landsbyen nå, enda moren hans om og om igjen hadde spurt om han planla å få barn, slik at hun kunne få noen til å ta vare på seg i alderdommen. Han hadde fortsatt å bli der, også etter at hun døde, og landsbyhuset deres begynte å forfalle. Stammelederne ga ham da i oppgave å vokte over gwiene2, det store kveget som vandret i dette området og livnærte seg på de ferske, unge bladene av ketsaga3. Skogetaten spurte om han ville bli offisiell beskytter av tragopanene, en sjelden fugleart som gjerne hekket i hans område av skogen. Han tok imot tilbudet, og de betalte ham et lite honorar, i tillegg til månedlige rasjoner av ris og salt, te og sukker. Noen ganger ville de også gi ham en flaske rom. Vilie var fornøyd med tingenes tilstand. Han hadde ikke noe behov for å gifte seg. Tantene hans måtte visst gi opp det prosjektet. Uansett, skogen var ikke noe sted for kvinner og barn. Det var ikke viktig for ham å ha en arving til å bære navnet hans videre når han engang skulle dø. Det var argumentet tantene hadde presset ham hardest med. Men han hadde bestemt seg, og de lange årene hjemmefra beviste det. Ettersom tida gikk, måtte til og med de påståelige tantene akseptere at han aldri kom til å gifte seg. 2 3

Gwi: (bos frontalis) en kvegart. Lever i åsene vest for Kohima. Ketsaga: en spiselig bregne, hovedføden til gwiene.

Det var en pike engang, for lenge siden. Det var den vennligsinnede og søte Mechüseno, som guttene gjerne klatret skogens høyeste trær for å plukke blomster til. I noen uker hadde Vilie vært sikker på at Seno brydde seg om ham også, og han undret seg på hvordan han skulle nærme seg henne. Mange i landsbyen forventet at de to skulle finne fram til hverandre. Men så satte et underlig sett av omstendigheter en stopper for slike drømmer. Det var den sommeren han fylte atten, og det sterke monsunregnet hadde omsider veket plass for varmere dager. Den seine sommersola tørket opp de mudrete veiene, og lokket øyenstikkere fram. Alle og enhver holdt på med forberedelser til innhøstingssesongen. Også Seno dro til skogs sammen med to nære venninner, for å sanke urter. De klatret opp i et tre for å plukke en vakker orkidé som vokste oppe mellom greinene. Da de tre jentene skulle til å dra hjem, sa Seno til venninnene sine at en høy, mørk mann hadde klatret ned fra treet, og fulgte etter dem hjem. Hun fortsatte å se seg skremt tilbake, men venninnene hennes så absolutt ingenting. Ved landsbyporten skilte de lag; Seno gikk hjem til foreldrene sine, og ble slått av en forferdelig feber samme kveld. Feberen ville ikke gi seg, og den tredje dagen sa hun til de som sto henne nær at mannen fra treet satt ved senga hennes. «Send ham bort, mamma, han stirrer på meg», gråt hun. Moren og søstrene hennes kunne ikke se noen. Hun ble stille i mange timer, men plutselig skrek hun høyt og ropte om og om igjen: «Han griper tak i meg, mamma!» Ansiktet hennes var forvridd av smerte, og hun kastet hodet bakover og ble skeiv. Moren og søstrene ropte i skrekk, og prøvde av alle krefter å gjenopplive henne, men hun var død.

Seno ble begravd utenfor landsbyporten, fordi hun døde under det som ble ansett som illevarslende omstendigheter. Ethvert stammemedlem som døde etter møte med en ånd, ble nektet begravelse inne i landsbyen. Familiemedlemmene hennes var utrøstelige, og gråt i mange dager over den lille jordflekken som var gravstedet hennes. Sakte og sørgende tvang de seg tilslutt tilbake for å jobbe på markene. I mange måneder la de merke til at noen hadde lagt blomster på den ensomme lille graven. Dette fortsatte i mange måneder, men stoppet da Vilie flyttet til den fjerne skogen og bosatte seg der. Fraværet hans ble lagt merke til, og flere trodde at han også var død. Ryktene gikk om at de to kjærestene pleide å møtes som ånder ute i skogene. Men ettersom årene gikk, avtok ryktene langsomt, og hendelsene omkring Senos merkelige død, og Vilies forsvinning, ble bare av og til tatt opp igjen av Vilies kamerater.

S ko g e n «Jeg er gift med skogen», hadde Vilie sagt med overbevisning til tantene sine mange ganger. Likevel fortsatte de å mase uopphørlig på ham om dette med ekteskap. Han hadde bare sagt det en gang til sin mor, tonen hans sjokkerte henne såpass at hun aldri tok emnet opp igjen. På en måte forsto hun sin sønn, på tross av hennes eget ønske om barnebarn. Men tantene fortsatte lenge etter at mor hans hadde gitt opp. Ideen om at en mann skulle leve livet sitt ute i skogene, langt borte fra fellesskapet i landsbyen, virket helt fremmed for dem. Livet i landsbyen var det eneste de kjente til, og Vilie hadde sluttet å prøve å forklare dem hvorfor han foretrakk å leve alene. Noen ganger ga det ingen fornuftig mening for ham selv heller. Likevel gjennomlevde han måneder der ingen og ingenting kunne nå ham, bortsett fra den store ensomheten som hylte lik vinden opp gjennom dalen, og gikk gjennom marg og bein, der den slo nådeløst mot trehytta hans og sprengte seg freidig gjennom sprekker i veggene. Følelsen av isolasjon var nesten nok til å få ham til å forlate livet i skogen og vende tilbake til landsbyen. Det andre året ble han så ensom at han stoppet alt byggearbeid på hytta. Han husket fortsatt dagen han hadde satt opp en steinmur. Han bygde den på vestsiden, som vern mot de sterke vindene. Da kom det over ham en tristhet over det livet han hadde valgt. Følelsen gikk ikke over, slik den hadde gjort de første månedene. Den hang over ham som en stadig feber, og satte seg i marg og bein. Siden det fortsatt var lyst, samlet Vilie sammen 14

tingene sine, plasserte dem på ei hylle, og forlot huset. Hva var det for et valg han hadde tatt? Var det virkelig dette han ønsket seg for resten av livet? Han tenkte på landsbyfolket, og hva de holdt på med om ettermiddagene. Noen arbeidet nok fortsatt under åpen himmel, kanskje sang de arbeidersanger i en slags spørsmål og svar-form, som var så typisk for hans folk, for å skape rytme i det møysommelige arbeidet sitt. Landsbylivet ville våkne til idet de eldste og de yngste forberedte seg på å ønske de syngende arbeiderne velkommen hjem. Vilie kunne se dem for seg, og de gamle kvinnene som la stor vekt på å tenne opp bålene til kveldsmåltidene. Sangen fra arbeiderne kunne høres langt borte fra, etter hvert som de nærmet seg, på hjemvei til et varmt måltid og en velfortjent hvil. «Det er slike ting jeg savner», sa han til seg selv, «ikke så mye festivaler, fester og fellessamlinger, men det ordinære landsbylivet, barna som henter vann i små krukker, naboer som roper til hverandre, og dyrene som blir ført bort fra veiene før de skitner dem til.» «Hvem eller hva skulle stoppe meg, hvis jeg ønsker å vende tilbake til landsbylivet? Ingen og ingenting! Jeg står ikke til ansvar for noen. Skogetaten finner nok en annen som kan campe her ute regelmessig og holde oppsyn med tragopanene.» Landsbyrådet hadde også tidligere klart seg uten hans hjelp med å passe på gwiene. Han var ikke uunnværlig. Men ett spørsmål gjensto. Hva var det som holdt ham fra å dra tilbake til landsbyen? Dette spørsmålet naget ham ennå neste dag, og forhindret ham i å fullføre arbeidet med steinmuren. «Jeg er gift med skogen!» Dette hadde han sagt så mange ganger til slektningene sine at han følte seg som en utro ektemann. Han begynte å tenke på at 15

det å forlate skogen ville være det samme som å forlate sin kone. Selv om det var en forstyrrende tanke, hadde han nok båret på den lenge. Neste morgen, idet han ble tynget av den altfor velkjente følelsen av ensomhet, kom hans egne ord tilbake til ham: Jeg er gift med skogen, og kanskje er det akkurat slik ekteskapet er, med perioder der ensomhet blir ei kløft mellom partnerne, slik at hver og en er alene med sine tanker, famlende etter svar, tenkte han. Underlig nok roet disse tankene ham. Han følte seg klarere i hodet. Han hadde strevd hardt for å finne noe som var så flyktig. Bare ved å akseptere at ensomheten aldri ville bli helt borte, kunne han handtere den, lære seg å se på den som en kompanjong, og ikke som en motpart. Det var mange år nå, siden han hadde tenkt på jenta han elsket, Seno. Enkelte dager klarte han ikke å huske ansiktet hennes. Det var uklart for ham, og han hadde sluttet å forsøke å se det klart for seg. Så det var ikke lengselen etter henne som gjorde ham ensom. Det var bare en del av det å være menneske. Drømmen sist natt hadde straks gitt ham den fortvilte tomhetsfølelsen igjen, men han kjempet hardt imot, og denne gangen fikk det ham til å stå opp og samle sammen saker og ting som han trengte til en lang reise. Han hadde en gammel lerretssekk som en av jegerne hadde gitt ham. Utforminga var solid nok, så han la den på senga og begynte å fylle den. Han kvesset jaktkniven sin og la den i sekken. Kniven ble etterfulgt av en tobakksrull og noen tobakksblader i en pose. Så pakket han ned en liten pakke salt, en pose te, litt ris og tørket kjøtt av storfe og vilt. Han hentet en halvtom boks med kuler, og fylte på med en handfull større og mindre kuler og krutt. Han la to ekstra kuler på bordet for godt mål. Vilie satte seg straks ned og skannet det mørke interiøret, for å se etter annet som kunne bli nyttig å ha med på en lang reise. 16

Han la merke til et langt reip som hang ved siden av vinduet. Han strakte seg etter reipet, kveilet det sammen og la det i sekken sammen med det andre. Han la et grovt ullteppe på toppen av sekken, så lukket han den og bandt den sammen med ei lærreim og satte den til side. Han ville trenge et par dager til å sette hytta i stand før han la i vei. Han planla en tur til Nepal-vedhoggerne, som var hans eneste naboer. Leiren deres var fire timers gange fra hans hytte. Det hendte at vedhoggerne tok med sukker og te til ham fra sine reiser til byen. Hans plutselige innskytelse om å pakke, hadde stor innvirkning på ham. Da han la seg til å hvile den kvelden, følte han det som en stor bør var løftet av ryggen hans. Han følte seg lett til sinns ved tanken på avreisen. Han syntes det var noe som var forandret. Kanskje han nå ville slutte å drømme om den sovende elva? Han tenkte ei stund på elva da han lukket øynene for å sove. Er det kanskje bare skogsbeboere som kan forstå slike ting som fins på steder der mennesker ikke ferdes? Vil elvas magi bare virke for den som tror på det? Kan den virke også for en som mangler tro? Neste dag reparerte han hullet i gjerdet rundt huset. Gjerdet var ment å holde innpåslitne smågnagere unna matrasjonene hans. Han forsterket det med mellomstore innlegg. Det var faktisk høyt nok til også å skremme bort større dyr. Så rettet han oppmerksomheten mot verandaen, som hadde noen råtne bord. For å hindre at den skulle kollapse, dro han ut noen furuplanker han hadde kjøpt av nepalerne. Vilie saget dem i fire ganger fire tommers planker, for å matche dem han allerede hadde. Så byttet han ut de råtne bordene. Arbeidet tok nesten hele dagen, og det ble skumring før han kunne tilberede kveldsmaten sin. Uansett, det var tilfredsstillende endelig å få gjort dette arbeidet på huset, som han hadde utsatt hele sommeren.

Tre

Naboer Det tok ham fire og en halv time å gå til nepalernes bosted. En av fellene hans hadde gått av, og han fant en stor civet-katt som lå og knurret i hullet den var falt oppi. Et raskt kutt med kniven, og katten ble stille. Vilie skar av en sterk bambusstang og hengte katten på enden av den. Han var sikker på at nepalerne ville sette pris på dette tilskuddet til kosten. Selv om landsbyboerne kalte det en bebyggelse, var det bare noen få skur som var satt sammen der skogshoggerne hadde kolonien sin. Mennene arbeidet i skogen, hogde trær, sorterte dem og saget dem opp til planker. Tre eller fire familier bodde der jevnlig, men hvis mennene fikk arbeid, flyttet de med familiene sine til andre leire. Det var bare to voksne til stede da han ankom, trehoggeren Krishna og kona hans. Kvinna ammet den lille sønnen deres, så mannen laget te til Vilie, og tok takknemlig imot gaven, som han flådde og kuttet i små kokestykker. Nepalerne hadde tilpasset seg skogens matvaner, med snarefangede ville dyr. De likte å bruke chili og andre krydder for å lage gode gryter av viltkjøttet. «Krishna, jeg skal dra ut på en lang reise. Kan du følge litt med på tragopanene og rapportere til Skogetaten hvis du ser noen jegere som skyter eller driver snarefangst på dem?» Krishna så forbauset opp. «Saab, det har du aldri bedt meg om før.» Krishna kalte ham alltid for Saab. 18

«Nei, men jeg har aldri vært på en lang reise før, så det var ingen grunn til å spørre deg før nå.» «Hvor lenge har du tenkt å være borte, Saab?» «Tre eller fire uker, eller to måneder. Jeg er ikke sikker», svarte Vilie. Han ville ikke innrømme at han ikke var sikker på om han ville finne det han lette etter. Hele reisen var preget av usikkerhet. Likevel, når han tenkte på drømmen sin, var han ikke i tvil om at han kom til å finne elva. Hvis han trengte et tegn, kunne det ikke blitt klarere enn dette. Hvem visste hva som ville hende etterpå? Men han bekymret seg ikke for neste steg. Han følte at han kom til å vite hva han skulle gjøre når den tiden kom. Et lite hvin stoppet tankerekkene hans. Det var babyen. «Hvor gammel er han nå?» spurte Vilie. «Nesten fire måneder, Saab. Han får tenner allerede.» «Hva? Fire måneder, og får tenner! Det er veldig tidlig. Kan jeg holde ham?» Moren kom bort og rakte babyen til Vilie. Barnet protesterte ikke. Han gurglet og var glad for å bli holdt. Vilie tok ikke bort flanellsteppet som barnet var tullet inn i. Han ville ikke risikere å skrape opp den tynne babyhuden med de grove hendene sine. Han holdt ham opp i luften og dro ham til seg, satte ham på kneet sitt og gynget ham. Babyen elsket det. «Hva skal dere gjøre når han blir gammel nok til å begynne på skole?» «Saab, hva mener du? Jeg er ingen rik mann. Jeg har ikke råd til å sende ham på skole. Jeg vil lære ham opp i mitt yrke, og han vil vokse opp og tjene til livets opphold på ærlig vis. Skole er ikke for sånne som oss, Saab.» Vilie sa ikke mer, og så på det smilende babyfjeset. Krishna hadde sikkert rett. Hva kunne skolen lære ham, som ikke foreldrene kunne gjøre bedre? De hadde stor kunnskap om å leve 19

i skogen, hvilke urter som kunne brukes til mat, hva slags dyr og fugler man kunne fange i snarer, og hva slags bitre urter som kunne motvirke bittet fra en giftslange. «Da tror jeg han får gå på den beste skolen», bemerket Vilie. «Du blir nok en av lærerne hans, Saab», smilte Krishna. «Det er en stor jobb. Kanskje den største i mitt liv.» Vilies sekk lå like innafor døra i trehytta nepalerne kalte hjemmet sitt. Krishna så på den, og Vilie fulgte blikket hans. «Saab, har du tenkt å reise direkte herfra, uten å dra innom hjemmet ditt først?» «Det ser slik ut, ikke sant», svarte Vilie. Vilie tenkte på det. Det var ingen god grunn til å utsette reisen lenger. Sekken inneholdt alt han trengte for reisen. Han hadde til og med geværet sitt med. Han hadde ikke noe kart, men jegere på disse kanter brukte ikke kart. De hadde kart over landskapet i hodene sine. Faktisk var det slik at da en australsk forsker en gang ville lage et kart over Zuzie-regionen, brukte han jegerne og deres kunnskaper om steder og stedsnavn til å utforme et ganske nøyaktig kart. «Det er for seint å dra nå i ettermiddag, Saab. Vil du ikke bli her i natt, og heller starte tidlig i morgen», tilbød Krishna. Vilie så på sola i horisonten. Klokka var omkring to på ettermiddagen. Han så at blad og planter allerede hadde små fuktperler av kondens etter middagsheten på seg. Hvis han dro av sted nå, ville det bli mørkt før han fant et bra sted å tilbringe natta. Derimot, hvis han ble her hos nepalerne, ville han få et forsprang neste dag. Vilie planla å gå i motsatt retning av Zuzie. Dermed kunne han passere de første Zeliang-landsbyene før han gikk dypere inn i skogene. «Takk Krishna, det vil jeg gjerne», sa han besluttsomt. «Fint. Jeg koker kjøttet du hadde med, og så legger vi oss tidlig.» 20

Fire

N at t l i g e g j e st e r Maten smakte sterkt, både av krydderne Krishna brukte og viltsmaken av civet-katten. De tre gjorde seg tidlig klar til å legge seg. Måltidet hadde vært kraftig. Krishna la to tepper oppå en brisk, og så ga han Vilie et gammelt pledd, mens han unnskyldte seg for at de ikke hadde flere tepper. Vilie forsikret om at han ikke var vant til slik luksus. Før han sovnet, så han til at Krishna ikke hadde gitt ham tepper som de selv kunne ha trengt. Da de slokket parafinlampa, var lydene fra skogen det eneste de hørte ei lang stund. Tuting fra ei ugle, froskekvekking og lydene fra insekter. Vilie snudde seg og sovnet straks. Han hadde sovet i drøyt to timer da han ble vekket av ei langtrukken jamring. Det fikk håret hans til å reise seg. Det var en fryktinngytende lyd, og den virket temmelig nær hytta. Mens han lå der og overveide om han skulle stå opp og undersøke, eller ignorere det som en av de mange mystiske lydene fra skogen, kom den igjen, denne gangen i et kor av lyder. «Sjakaler», bannet Krishna, høyt nok til at han kunne høre det. Vilie grep geværet under brisken og sprang opp. Krishna prøvde å jage dem bort med en stor brannfakkel. Det var flere av dem. En hel flokk. De største knurret, og var ikke redd Krishna. De store sjakalene bjeffet til de mindre, som trakk seg unna ved synet av fakkelen. Vilie svingte geværet opp, og siktet på lederen i flokken. Den var i sin beste form, større enn de andre og den kastet seg mot Vilie da den så geværet. Vilie hadde ikke forven21

tet seg et sånt utfall, og skjøt øyeblikkelig, laget et hull i hodet dens, så den falt rett i bakken, men ikke før Vilie hadde fått øye på den frådende munnen og de rødlige øynene. Etter at lederen falt, spredte resten seg fort, bjeffende idet Krishna kastet steiner etter dem og traff mål. «Rabies!» utbrøt Vilie, «ikke rart de kom så nær hytta, og ikke trakk seg tilbake for brannskremslet ditt!» «De kom for å ta kyllingene. Og ikke bare det, de vet at det er en hjelpeløs menneskebaby her som kan bli mat for dem, hvis matkildene deres blir tomme», konstaterte Krishna. «Det er farlig! Har du et gevær? Du må ikke ta slike risker, slik som du lever her i jungelen med ei kvinne og et barn!» «Hvor skulle jeg få et gevær fra, Saab? Jeg har en haug med steiner her, og khukrien4 min er kvesset og klar. Hittil har ingenting hendt, bortsett fra noen urolige netter og noen tapte kyllinger.» «Det bør ikke være slik. Du trenger et gevær. Jeg vil insistere på at du skal ha et, og hvis arbeidsgiveren din ikke vil gi deg et, vil jeg selge huset mitt og skaffe deg det.» «Nei, nei, det må du ikke gjøre, Saab. Vi er skogsfolk. Vårt folk har alltid levd på denne måten. Vi kommer til å klare oss fint.» De gikk ut i mørket, dro den døde sjakalen bort fra hytta og grov et hull i bakken. De valgte å begrave den straks, for ikke å risikere at andre dyr begynte å ete på den. Klangen av spadene mot løse steiner var den eneste lyden som hørtes i skogen ei stund. Sjakalene kom ikke tilbake den natta. Vilie la seg igjen. Han kunne høre sjakalene hyle svakt i det fjerne. De trente ørene hans fortalte at de var ganske langt borte, kanskje på tur i retning av Zeliang eller andre bosetninger. 4

Khukri: krumbøyd kniv som blir bredere mot spissen.

Da han våknet igjen, drev kyllingene og sloss om korn. Han kom seg fort ut av senga, foldet sammen sengklærne og gikk ut og plasket kaldt vann i ansiktet. Krishnas kone slo oppi te til ham fra kjelen. Han brant seg på tungen og forbannet seg selv. «Jeg forsov meg», mumlet han. Han tok et rent krus for å kjøle ned teen, og slo den fra det ene kruset til det andre. De tilbød ham av restematen. Han var ikke sulten, men tvang ned litt mat, for han visste at han ville trenge det til den forestående reisen. Han var fullstendig klar over at det kunne gå mange timer før han fant noe spiselig igjen. Da han var ferdig med måltidet, reiste han seg, rullet en røyk og tente den. Mens Krishna sto og så på, tok Vilie opp sekken sin, og løftet handa til avskjedshilsen. «Vær forsiktig på reisen, Saab, skogen er farlig for dem som ikke kjenner den, men kan være mild mot dem som blir venn med den.» «Jeg skal være forsiktig, Krishna, og du må ta godt vare på de verdifulle skattene dine. Jeg lover at jeg skal ha med et gevær til deg når jeg kommer tilbake.» Han gikk ut av lysningen og forsvant snart mellom trær og blader.

En ensom jeger, skogvokteren Vilie, drar ut på en farlig reise. Han vil finne den mystiske elva som en lokal spåmann har fortalt ham om. Han vil plukke en stein fra den sovende bunnen. En slik stein vil gi ham både styrke og visdom. Men han må overvinne mye før han lykkes. Easterine Kires roman Mens elva sover bringer leseren til de fjerne fjellene i Nagaland nordøst i India, et levende sted med både naturlige og unaturlige undre. Kires spennende historie innbyr til å bli kjent med Nagaland-folket, livene og hjertene deres, ritualer og tro, ærbødigheten de har for landet sitt, sammensveisede lokalsamfunn og livsrytmen i harmoni med naturomgivelsene. Mot dette bakteppet er det Vilie tar seg gjennom skogene, drevet av drømmens mystiske kraft og et ønske om å overvinne både ondsinnede mennesker og ånder i jakten på det han ønsker seg mest av alt. Romanen kom ut i India i 2014, og vant den prestisjetunge Hindu Literary Price året etter.

ISBN: 978-82-8104-326-8

ORKANA