Nord for intensjonen by Orkana

Liv Lundberg

NORD FOR INTENSJONEN En reise

Orkana

Turning to face north, face the north, we enter our own unconscious. Always, in retrospect, the journey north has the quality of dream. Margaret Atwood

Jeg har gått ombord kvittet meg med løsøre lagt faste forhold bak meg Eier ingenting tilhører ingen livet er lett å bære lett som lufta i lyset jeg har forlatt boplasser selvforståelser (…) Uten fast bopel og vanedannende familie reiser jeg lett med plastkort og pass mot de ytterste strøk Det nærmeste jeg kan komme at jeg intet er uten en stemme og at den ikke er min

ordgående hurtigrute legger fra kai i Tromsø og starter sin kystreise nord og østover til Kirkenes. Skipet glir bedagelig under Tromsøbrua forbi Ishavskatedralen som hever seg hvit og vakker over båthavn, lagerbygg og kaianlegg. Jeg reiser med hurtigruta langs Finnmarkskysten i påskeuka – semana santa – lidelsens uke med korsvandringer i alle middelhavsland. Nei, reisen er ingen botsgang. Jeg tilstår min skyld. Jeg er skyldig i alle valg jeg har gjort, alle handlinger jeg har utført, og relasjoner jeg har inngått i. Men jeg fordømmer ikke mitt livsløp, ber ikke om forlatelse, vil ikke betale noen skyldighet eller holde dommedag over meg selv. Jeg reiser ikke for «å kjempe med ,trolde,», jeg tror ikke det hjelper å rope apokalypse nå! Etter å ha krysset en aldersgrense flyttet jeg fra nord til Norges vesle hovedstad for å være nærmere min datter og hennes to barn. Nå tar jeg en fluktrute tilbake mot nord for å få større avstand til horisonten enn det er mulig fra Litteraturhus-terrassen i Oslo med utsikt til Slottsparken. Jeg tar et avbrekk fra hovedstadens kirkespir og gamle fabrikkpiper som jeg fra Lissefabrikkens takterrasse ser stikke opp som fyrtårn over byboere med hud i alle nyanser mellom blekhvit og blåsvart, som jeg passerer gjennom Sofienbergparken på vei til trikken.

Jeg skal seile med hurtigruta langs den nordligste bebodde kyststripen i verden. Jeg reiser for å tenke på min skrift og mitt liv. Har jeg mistet min intuitive poetiske flyt etter tjue år som kunstnerisk leder for forfatterstudiet ved UiT – Norges arktiske universitet? Har konsentrasjon om studentenes skriveprosess ført til utmattelse og avstand, til og med aversjon som en slags yrkesskade? Eller hvor lei er jeg skjønnlitteraturen etter seks år i DLR (Det litterære rådet) til Den norske forfatterforening, der man i prinsippet skal lese all norsk samtidslitteratur. Det tilsvarer minst en bok per dag. Kastet jeg bort en dyrebar gave? Kan det kalles et svik – mot stemmen som ikke er min, men verdens stemme? Det er mer i kunsten enn det er i kunstneren. Kunstverk kan bli stående, mens livet til kunstneren går mot forfall og utslettelse. Virginia Woolf skriver i A Room of One´s Own: «Masterpieces are not single and solitary births; they are the outcome of many years of thinking in common, of thinking by the body of people, so that the experience of the mass is behind the single voice». Kan jeg være en pilegrim på reise mot erkjennelse eller – sho shin – som betyr friskt sinn, og kan oppnås av å meditere zazen. Sho shin er tomhetens punkt, det rene fraværet. Kan jeg miste meg selv, slik Wu Tao-tzu gikk inn i sitt veggmaleri i fangecellen og forsvant? Kan jeg finne meg igjen «nord for intensjonen» – bortenfor alt jeg kan vite og ville? Kan jeg la meg være og la meg fare og endelig «lyse fred over mitt minne»?

eg legger Tromsøya bak meg, minimetropolen «Nordens Paris», en gang en beskjeden klynge trehus i hellinga over det travle Tromsøysundet, nå et glitrende smykke på havoverflata. Bebyggelsen eser ut over gamle bygrenser, bare Storgata er like kort som før. Der fartet unge Alberte omkring i Cora Sandels roman – mellom domkirka, Helvetesveita og Kranes konditori og sugde inn angen av frihet når hun løp på ski gjennom naturen som omga Storgata. Jeg har elsket byen Tromsø og skrevet om «Sansenes rike»: Tromsø sitter i kroppen som tyngden av fjellstøvlene jeg ga til Fretex da jeg forlot byen som lettheten i bevegelsen da jeg fløy mot Afrikas sydspiss for å komme tilbake – lenger og lenger tilbake – til Tromsø, Magerøya, Østhavet, Kola og Kvitsjøen Tromsø sitter i øyet som stjerneskrift på polarhimmelen over horisontenes tindhvite tagger spiraler, buer og piler av lys sirkler inn Tromsdalstind rolig, hellig, bak broen 10

som leder byen til fjellet og verdens magnetiske nordpol Tromsø sitter i øret i måkeskrik etter måkeskrik som skipssirenenes ul om is og forlis i arktiske hav som joik og rock og tung metall i bølgende meridianer mellom bass og diskant gjennom verdensmusikken når stemmesurret har stilnet etter isbjørnjegere polfarere og fangstfolk Tromsø sitter i nesen som ramme lukter i blåsten i sjøsprøyten langs Prostneset i den vårbløte jorda rundt Prestvannet i gamle dagers gampelukt i gatene i fiskesloget på sjarkdekkene i eimen fra sildoljefabrikkene og i duften av tømmer og korn på Pomorhandelsskutene Tromsø sitter i munnen som møljerap og ettersmak av sel og hval over Strandtorget fra Fiskekrog til Fiskekompagni og i de smakfulle aperitiffene 11

til byfruene i Nordens Paris i cappucinosmaken på de kontinentale kaffebarene og i smaken av kjønn – og svik Tromsø sitter i sansene som kobling av gamle og nye drifter i denne kosmopolitiske torghuken en heimefødt råtass med fine fornemmelser og grådige lyster i krysning av tørsten og troen av natteliv og nattverd som i en kjærlighetsakt Tromsø sitter i hånda som skriver, hånda som holder hestetømmene i høye sprang over alle hindere en jentehånd i min hånd gjennom årstidene øynene under den lyse luggen det milde, ustyrlige smilet som ser meg gjennom alle påtatte ting slik jeg ser Tromsø

Nei, jeg tror ikke jeg finner noe ekte og essensielt under alle påtatte ting, jeg tror ikke det finnes en ren og skjær sannhet bak faktene og maskene. Jeg tror det er i flettverket mellom indre vesen og ytre verden, at betydning veves av tråder og 12

remser, ord og fraser i striper og mønstre, liksom mattefillene vi klippet i tynne strimler eller grove remser av slitte klesplagg, levninger etter arbeidsklær og forlorne festantrekk, makkotrøyer, ullunderbukser og vinterklær som vi nøstet opp og fraktet i pappesker til tante Borghilds vevstue. Der ble fillene sendt med skyttelen gjennom renningstrådene og slått sammen av vevslag på vevslag til fargerike filleryer som lunet vinterkalde gulvplanker rundt omkring på gårdene, når de ble lagt tett i tett på nyvasket, grønnsåpeduftende helgedagsgulv. Hurtigruta glir forbi alpinanlegg og blokkbebyggelse i Kroken, legger Tromsøyas ubebodde nordspiss bak seg og vil passere Ringvassøya, Reinøya, Vannøya og Arnøya på vei mot Ullsfjorden. Øyene breier seg over havflaten som avrunda røslige landlegemer før de blir borte i skipets kjølvatn lik digre svartpelsede sjøpattedyr. Mellom de store øyene ligger vesle Karlsøy, der unge Alfred Eriksen ble prest, ordfører og anfører i kampen mot nessekongeveldet – og grunnla arbeideravisa Nordlys. Han holdt 1. maitale fra låvebrua på Kirkemoen i Bardu på gården til min oldefar Erik Forseth. Den foreldreløse gutten som forlot sin bestefar i Nord-Østerdalen og arbeidet som dreng på gårdene i Indre Troms til han ble seminarist i Tromsø, deretter omgangsskolelærer, gift med dattera på Kirkemoen og bygdas ordfører. Han var lærer og venstremann, en ihuga haugianer som endte opp i arbeiderbevegelsen.

eg vokste opp et halvt århundre etter Alberte på samme breddegrad med felles kjønn og et tegnetalent som ble til diktverk. Ikke i kystbyens borgerskap, men i en frittgående ungeflokk på Innlandet. Alberte fikk støtte av velstående slektninger til et fattig kunstnerliv i Paris. Jeg fikk støtte av etterkrigstidas likhetsideologi og Statens lånekasse for utdanning. Nord var mitt fødested, slektas habitat fra slutten av 1700-tallet. Etter at flommen «Storofsa» raserte jordbruksbygdene i Østerdalen, møtte dommedagsprofetier sør fra Europa rykter nordfra om et eventyrrike med nordlys og midnattssol over jomfruelig jord som lå og ventet på kraftige hender, sterke rygger og fruktbar sæd. Dølene fikk jord av staten fordi de var norskere enn «svensklappan» som hadde brukt Bardudalen til flyttruter for reinflokkene til sommerbeite i kystkommunene Salangen, Ballangen og Gratangen. Noen løftet hodet og lyttet. Noen samlet besluttsomhet og mot, skar over blodsbånd, slet røttene opp av gammel jord som hadde ligget stille i hundreår. Noen lastet redskaper, såkorn og husgeråd i sekker og kister og startet den hundre mil lange båtreisen fra Trondheim langs Nordlandskysten, over gråsvart havflate i grov sjø og krappe bølger mot himmelvendte fjell. Med saltskurte kinnbein og øyne skylt blanke speidet de mot villmarka som lå uberørt og ventet.

Siste etappe fra Sjøvegan til Bardujord dro de til fots eller på hesterygg. I mørke vintre reiste de vegger og tak mot villmarka, i skinnende sommernetter modnet byggen før frostnettene. De var aleine i den store Barduskogen, aleine med tausheten og ordene – min arv og eiendom. Jeg vokste opp uten å rette noen intensjoner mot nord, jeg kjente ingen dragning mot polhav eller polis. Jeg leste om polfarere og fangstmenn med bikkjer, sleder og telt i nattsvart mørke og ødesdiger ensomhet, med innbitt vilje til å overvinne barske naturforhold i tiden før satellittsamband og helikopterservice. Min fantasi var fri, den kunne fly – til Amazonas’ eviggrønne jungel der krageparadis-fuglehannene danset for de beskjedne men kresne hunnene. Der svarte kaimaner og digre otere, elektriske åler og oksehaier svømte blant ferskvanndelfiner, anakondaer og pirajafisk med hoggtenner på tunga. Der små parasitter hoppet opp i urinrøret til den som pisset i elvevannet. Jeg lærte å lese når jeg satt på mors bagasjebrett på lørdagshandel til Samvirkelaget. Hun stanset ved en brunsvidd liten tømmerstue, der en tynn, bebrillet bibliotekar satt bak bordet med datostempel mellom vedovnen og skapet med barnebøker som jeg raskt gjorde meg ferdig med. Min fantasi ble egget av solguden til aztekerne, som krevde friskt blod til sin daglige himmelvandring. Taperen i ballspillet tlatchli fikk åpnet brystkassen av prestene som løftet det bankende hjertet mot sola og brente det i en krukke, mens hodet råtnet på stake ved tempelets fot til hodeskallen var blank og hvit. 15

Da jeg begynte på Ala barneskole, fikk jeg sitte på første benk med min litt eldre kusine. Jeg skjønte ikke hvorfor førsteklasseguttene ikke kunne lese i abc-en, som jeg heller ikke skjønte vitsen ved. Jeg hadde alltid kunnet lese, det kom helt av seg selv. Liksom tegningene av mennesker som jeg diktet livshistorier til i mørket under dyna, skjønt jeg ikke visste at det var dikte jeg gjorde. Fantasien vandret tusen kilometer gjennom Andesfjellenes tynne luft forbi svarthvite fjellkammer og rustrøde ørkenkjegler, på inkaenes hengebroer over forrevne raviner og bunnløse juv, langs smørblomstgule åssider med himmelblå innsjøer og illsinte røde trekroner under kondorenes mektige vingespenn. Langt til havs vippet sporden til en blåhval i skumpisket grønt hav på vei til Antarktis for å elske og føde nye kjempepattedyr. Det oransje løvverket falmet til blodbrunt når bøketrærne krøp som brustne reptiler ut på Patagonias mosegrodde steinsletter og forsvant i havet, før de gjenoppsto på Tierra del Fuego – Ildlandet.

eg ser blåsvarte havstrekninger og himmelens raske skiftninger fra skimrende lyseblått til et spekter fra gråhvitt til svart uten spor av klorofyll. Lyset blir borte i bergsprekkene, brukket opp av millioner stormende angrep fra synsranda. Salongen på hurtigruta er fylt av turister. Jeg sitter under et høyt skrått vindu i en stol med gylne stjerner på mørkeblå skaipolstring og stolbein skrudd fast på et gusjegulstripete vegg-til-vegg-teppe. Mennesker hyllet i ulike klesdrakter og språktoner strømmer forbi, enkelte med nordnorske dialekter, men de fleste er eksotiske, fremmede. Jeg tar av ytterjakken og kjenner meg tapper og trygg i trøya jeg kjøpte i Tokyo, en kriger i hakama med sverd pryder brystet, pluss teksten Samurai spirit. Under klærne er jeg kropp, utsatt i verden, et legeme med åpninger som inntar luft, vann, sperma og skiller ut tårer, svette, avfallsstoffer og brystmelk. Jeg kjenner rumpeballene runde seg i stolen og kjønnet klemt inn mellom lårene. Haka hviler i hånda og jeg lar tankene flyte ut i den vide himmelen eller styrte av sted i assosiative sprang. Eller de kan sitte meditativt som i zazen, tenker jeg, mens fingrene griper kulepenna ved siden av den grå notisboka med gjennomsiktig plastomslag. Jeg åpner permen og begynner å skrive. Jeg fyller boksidene med språktegn; risser og skisserer, stokker og rokerer ord og setninger med parenteser og krys17

sende piler, lik kråketærne i barndommens nysnø, den gang jeg begynte å tegne raske utkast og grove omriss av folk og fjell. Jeg kan skrive slik far bygde hus. Grunnarbeidet er å grave ut tomta, snekre forskaling og fylle i sement fra sementblanderen og la det stå og størkne til grunnmur. Bygningsmaterialer finner jeg i stabler av ideer, innfall, stikkord, talemåter, tonefall, ordspill, anekdoter og episoder hentet fra eget og andres liv. Lik stablene av nedrevne tyskerbrakker som far kjørte hjem fra militærleiren på Setermoen for å bygge nytt fjøs, da det gamle var blitt for trangt for to brødrefamilier. Byggematerialer kan gjenbrukes, liksom jordelivet gjentar seg syklisk med årstidene. Innimellom skjer noe som setter varige spor. Da jeg tråkket ned i plankestabelen på gårdsplassen, rev en rusten spiker et langt sår på leggen. Såret var fylt av grønn materie da mor fikk se det og renset det omhyggelig morgen og kveld. Jeg var en såret kriger, hun den gode samaritan. Jeg bærer arret ved kneet til minne om mor, og arret midt i panna, som jeg fikk da jeg traff stikkrøret i tante Borghilds bekk så øynene rant fulle av blod, bærer jeg som et tredje øye litt over og midt mellom øyenbrynene. Livets gjenbruk Iukter ikke bare godt. I det trange gammelfjøset ble dynger av kumøkk skyflet ut av luka i veggen og vokste gjennom vinteren til et frossent brunt berg som tinte i sola, og spredde sin stank i våronna med møkkagreip over jordene. Hestepærer liknet mer en frukt, og sauelortens små kuler liknet lakrispastiller. Jeg husker veien under låvebrua som førte til den eldste doen på Skrapdalskanten med to hull

til store og to til små, med morkne tinngrå planker marmorert av grønske og vide sprekker som luftet ut mannskitlukta. Språket kan – og må – gjenbrukes liksom byggematerialene. Man vet ikke på forhånd hvilke brokker og biter som passer inn hvor. De kan høre hjemme som hånd i hanske eller stikke seg fram mellom tiltro og nøling blant småting og tull, angst og beven i en rapsodi av stumper og stykker rystet sammen som i et kaleidoskop. Forfatteren hersker ikke over teksten, men kan heller ikke erklæres død. Lik et prisme har han stor effekt på lyset, selv om hun ikke er opphav til lysstrålingen. Salongens stemmesurr er ombrust av u-musikk. Jeg tar på høretelefonene og lar Bachs cellosuiter bølge gjennom kropp og sjel. «Hva skulle jeg gjort uten Bach?» skrev jeg i et dikt. Bachs musikk gjentar seg syklisk liksom naturen, lokker ikke med forførende triller til høydepunkter som Figaros bryllupsfest. Langt seinere fikk cellisten Bernt Simen Lunds seige, durende cellolyder møte elektroniske lydeffekter i diktforestillingen «Bilde av et menneske». Kontrære kombinasjoner skaper bevegelse som skaper betydning. «Bevegelsen i seg selv er en kunst / den ene natta mellom to dager / dagene som følger etter dagene», skrev jeg i et dikt i afrika.

Jeg-fortelleren tar havreisen fra Tromsø til Kirkenes. På Hurtigruta nærmer hun seg selv og filosoferer over levd liv. Hva ligger nord for intensjonen? I boka får vi oppleve en forfatter som streifer bevissthetens, drømmenes og diktningens grenser. Mot slutten av boka oppsummerer hun: «Jeg reiser mot grensen jeg kaller sjel».

ISBN: 978-82-8104-314-5

Orkana