Nord og ned. Nordområdene som koloni og framtidsvisjon. Et debattskrift

Bente Aasjord og Geir Hønneland

NORD OG NED Nordområdene som k oloni og framtidsvisjon

ET DEBATTSKRIFT

Orkana

Bente Aasjord og Geir Hønneland

Nord og ned Nordområdene som koloni og fremtidsvisjon Et debattskrift

Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, Fridtjof Nansens Institutt og Norfra AS. Forfatterne har fått støtte fra Det faglitterære fond.

Forsidebilde: Pascal Gertschen Forfatterportretter: Aase Refsnes og Lilja C. Hendel Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk

© Orkana forlag 2019 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-391-6 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold 1 Innledning

7

DEL I Bente Aasjord 2 Hvem er vi nå?

3 Ett nord – to virkeligheter 4 Fish stinks!

19 52 98

DEL II Geir Hønneland 5 Den store barentsbegeistringen 6 Den russiske faktor 7 Den store nordområdeeuforien 8 Arktisbølgen

131 153 172 200

1 Innledning

Nord og ned. Nynorskordboka forklarer begrepet med «trua på at helvete ligg i nord», eller at nord går til helvete, til undergang.1 Med tittelen på denne boka mener vi verken å antyde at helvete ligger i nord eller at nord er på vei dit. Nordområdene ligger sånn noenlunde fast, hva de nå enn kalles: Barentsregionen, Det høye nord eller Arktis. Eller Sápmi, Hålogaland, Nord-­Norge. Men nordområdepolitikken er i bevegelse, etter den kalde krigen i tiltakende grad, tidvis heseblesende.

* Nord-­Norge – og nordområdene – har i et kvart århundre vært arena for ny politikk og nye satsinger. Et karakteristisk trekk er at satsingene ble initiert og ledet fra Utenriksdepartementet av ulike regjeringer, der spennet rommet både det regionale, nasjonale og internasjonale nivået. Satsingene skapte tidvis stort engasjement Nynorskordboka. www.ordbok.uib.no

1

7

og debatt på samtlige nivåer. Underveis i denne perioden er det forsket, skrevet og forelest mye om satsingene i nord, både fra nord og sør. Dette rommer ulike perspektiver,2 fra det regionale3 til det internasjonale (se under) og i alle sjangre: Kronikker, kommentarer, scenariorapporter, artikler og bøker, hvorav en del er forskning. Et annet karakteristisk trekk knyttet til denne epoken er en rekke Barents- og nordområdekonferanser. Denne boka er et tilbakeblikk på disse satsingene. Boka rommer på ingen måte alt, men er gjennom ulike ståsted og perspektiver refleksjoner over denne perioden – i ettertid.

Begrepet «nordområdene» ble allemannseie først rundt midten av 2000-tallet.4 Da den ene av forfatterne bak denne boka, Geir Hønneland, i 2005 ga ut sin første bok om norsk nordområdepolitikk,5 definerte han «nordområdepolitikk» som «utenrikspolitikk i våre nordlige nærområder». Merk «utenriks», og merk «nærområder». Bakteppet var det utvidede prosjekt Barents som regjeringen Nordområdepolitikken sett fra nord (2010), Elisabeth Angell, Sveinung Eikeland, Per Selle (red). Bergen: Fagbokforlaget.

3 F.eks trilogien Hvor går Nord-­Norge?, Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik (red.) Tidsbilder fra en landsdel i forandring (2011), Et institusjonelt perspektiv på folk og landsdel (2012) og Politiske tidslinjer (2013).

4 Se Leif Christian Jensen (2016), International Relations in the Arctic: Norway and the Struggle for Power in the New North. London: I.B. Tauris. Jensens søk i et utvalg sentrale aviser og en nordnorsk avis i Atekst ga rundt 100 treff i år 2000 på «nordområdene», ca. 200 treff i året i perioden fra 2001 til 2004 for så å øke voldsomt til om lag 1000 treff i både 2005 og 2006. Begrepet ble framfor alt brukt i den forsvarspolitiske debatten.

To konkrete saksforhold dominerte: nedbyggingen av forsvaret i Nord-­Norge og russiske reaksjoner mot byggingen av Globus II-radaren i Vardø. Det andre hovedtemaet var atomsikkerhet. Delvis dreide det seg om usikkerhet knyttet til russiske planer om å frakte atomavfall med skip langs norskekysten, delvis om atomhandlingsplanen for Nordvest-Russland. En gjennomgang av nordområdebegrepet finnes for øvrig i Odd Gunnar Skagestad (2009), «’Nordområdene’ (’The High North’) – et elastisk begrep», Norsk Militært Tidsskrift, nr. 2–3: 20–35. Forfatteren påpeker (s. 20–21) at begrepet ble en del av akademisk, politisk og journalistisk fagsjargong på begynnelsen av 1970-tallet. Fra det sene 1970-tallet fikk uttrykket en halvoffisiell status ved at det ble brukt som betegnelse i Utenriksdepartementets interne organisering. For eksempel ble en arbeidsgruppe for koordinering av «spørsmål vedrørende nordområdene» opprettet i 1977.

5 Geir Hønneland (2005), Barentsbrytninger: norsk nordområdepolitikk etter den kalde krigen. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

2

8

hadde rullet ut gjennom hele 1990-tallet. En multilateral Barentsregion ble etablert på norsk initiativ i 1993, og en rekke bilaterale fora for norsk-russisk samkvem i nord fulgte. I tillegg opplevde de allerede eksisterende blandede kommisjonene for fiskeriforvaltning (fra 1976) og miljøvern (fra 1988) et betydelig oppsving i aktivitetsnivå utover 1990-tallet. Den politiske stemningen i det store nabolandet i øst var utpreget vestvendt i første halvdel av tiåret; så begynte pendelen å svinge. I utenrikspolitikken var russerne forbitret over NATO-utvidelse østover og vestmaktenes invasjon i deres serbiske broderland i 1999. Også i de norsk-russiske samarbeidsflatene i nord ble det mer hakkete. I både fiskeri- og miljøspørsmål ble russerne plutselig mer opptatte av at Norge var NATO, og også næringssamarbeidet gikk trått. Hederlige unntak fantes, særlig innenfor helse. Nordvest-Russland ble for eksempel med norsk hjelp en postsovjetisk foregangsregion i tuberkulosebehandling. Folk-til-folk-samarbeidet på de mykere politikkfeltene, som kultur- og studentutveksling, fikk også en stjerne i boka. Men rundt årtusenskiftet var det ikke til å komme bort fra at lufta var i ferd med å gå litt ut av ballongen for prosjekt Barents.

Høsten 2005 overtok den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg makten i Norge, og Jonas Gahr Støre ble ny utenriksminister.

Fra første øyeblikk var hans øyne rettet mot nord, og med utsøkte talegaver fikk han opp stemningen langs kysten. Støre reiste ikke til Nord-­Norge når han besøkte Bodø, Tromsø eller Kirkenes (eller Murmansk, for den saks skyld) – han reiste til nordområdene.

Nordområdepolitikken var ikke lenger dyster distriktspolitikk eller puslete folk-til-folk-samarbeid i grensetraktene – nordområdepolitikken var en nasjonal satsning, intet mindre.

9

Men what goes up, must come down. I nord ventet man fortsatt på investeringene. Utenriksministerens respons var utsøkt forskjønnende: Nordområdepolitikken er et generasjonsprosjekt.

Med andre ord: Det kreves tålmodighet i nord.

Deretter var det Arktis for alle pengene.

* Hvordan var det å være nordboer i denne epoken? Nord-­Norge gjennomgikk en slags «extreme makeover»: Landsdelen fikk jo ikke bare nye navn, men også nye identiteter. Og en uvant stor oppmerksomhet fra norske og utenlandske ministre, media og multinasjonale selskaper. I nord var det en blanding av begeistring og tilbakeholdenhet. Fisken bygde Norge. Fiskeri- og sjømatnæringen har alltid vært den største og viktigste næringen i nord. I det nye nord og nordområdene forsvant nærmest næringen fra manesjen, særlig da oljeprisen ble høy. Fisk passet ikke inn, spesielt ikke utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det gamle navnet på landsdelen ble også avleggs, på en måte. Nordlendinger og finnmarkinger som bodde i «Nord-­Norge», ble på 1990-tallet «barentsborgere» og rundt 2010 «arktiske innbyggere». Nord-­Norge ble rett og slett arktifisert. Også landsdelens omdømme ble restaurert: Fra en subsidiert utkant til et lønnsomt sentrum. Det var jo i nord det skjedde. Næringslivet gikk så det grinte. Nord var blitt en gullkyst.

For hvem?

*

10

Denne boka har to forfattere, Bente Aasjord og Geir Hønneland.

Gjennom mange år har vi fulgt politikken i og for det norske nord, dels hver for oss og dels sammen. Erfaringene våre har vi fra fiskerifeltet og nordområdearbeid hos ulike arbeidsgivere, men også fra livsverdenen for øvrig. Bente etablerte Barentshavskontoret til Norges Naturvernforbund i 1987, som ble den første miljøorganisasjonen i Europa som satte fiskeriforvaltning på dagsordenen. Hun har i flere tiår vært kommentator og skribent i diverse medier, og hun har også vært innom forskning. Det siste tiåret har hun arbeidet som nordområderådgiver i Fagforbundet. Geir på sin side startet sitt arbeidsliv som russisktolk og fiskeriinspektør i Kystvakten og har mange år som forsker bak seg, de fleste ved Fridtjof Nansens Institutt. Han har skrevet en rekke bøker, både akademiske og populærvitenskapelige, om nordområdepolitikk, fiskeriforvaltning og russisk identitet. For øyeblikket jobber han mest med sertifisering av sjømat i Nordøst-Atlanteren.

Bente er selv nordboer, nordlending, arktisværing – hva man nå velger å kalle det. Eller neppe det siste. Hun er født og oppvokst i Steigen i Nordland og ble etter 16 års opphold andre steder tilbakeflytter. I Steigen omgir hun seg med nordnorsk natur, kultur og næringsliv – når hun ikke er på jobb i Oslo. Eller på reiser i nord. Bente kjenner Nord-­Norge. Gjennom ulike jobber knyttet til hovedkontoret i Oslo, har hun fått det privilegium å se nord både fra nord og sør, periferi og sentrum. I voksen alder lærte Bente – som mange andre i nord – at samene ikke bare bodde på Finnmarksvidda, men også ved kysten, inkludert i Stajggo, som er Steigens lulesamiske navn. Bente er også det: lulesame. I havgapet har folk alltid hatt kontakt med omverdenen – da kan heller ikke kontinental eller russisk herkomst utelukkes.

11

Geir er sørlending, men med nordnorsk blod i årene, sikkert også litt samisk. I mer enn halve livet, og hele sitt voksne liv, har han arbeidet med – og til dels i – de norsk-russiske grenseflatene i nord. I utviklingen av Barentsregionen fra det tidlige 1990-tall var det en sentral målsetting å dyrke fram en ny grenseoverskridende identitet i nord, barentsborgeren – Geir lurer på om han kanskje selv er en. Når han skal søke om visum til Russland og må fylle ut hvor mange ganger han har vært i landet før, svarer han «sikkert 100». Han har bodd i Bærum mesteparten av sitt voksne liv, men besøker Nord-­Norge hele tiden, og østlandske kolleger med uklar dialektforståelse tror at han er nordfra. Han føler at han har nordlendingen i blodet, men mener at hans sørlandske blikk gir et annet perspektiv på det som foregår i nord, på ingen måte bedre eller riktigere enn blikket innenfra, men klart fra en annen synsvinkel.

Boka bygger på faglig og personlig erfaring. Til dels bygger den på forskning, men den er ikke selv et forskningsbidrag. I ikke ubetydelig grad er den en personlig beretning med glimt fra våre liv og yrkeskarrierer. Vi forsøker å være etterrettelige, men vi gjenforteller også historier som vi selv har opplevd eller fått gjenfortalt, etter hukommelsen – vi forsøker da å gjøre oppmerksom på dette.

Vi har skrevet hver vår del av boka – grovt sett kan vi si at Bente har skrevet om nordområdepolitikkens innenrikspolitiske side og Geir om den utenrikspolitiske; for ordens skyld: disse overlapper selvsagt. Bente går mer direkte inn i samfunnsdebatten enn Geir.

Hennes observasjoner og analyser har ofte ståsted i nord. Og hun ønsker å gjøre oppmerksom på at meninger hun gir uttrykk for i denne boka, står på egen kjøl. Geir er klar på at kapitlene som følger, ikke er noen nøytral og fullstendig historiefortelling – noen

12

hendelser er blåst opp mens andre er nedtonet. Først og fremst er dette en personlig historie om å være nordområde- og russlandsforsker gjennom de siste 25 år. La det være sagt med en gang: Hovedbudskapet hans er at man som samfunnsforsker må holde tunga rimelig rett i munnen for å bevare sin nøytralitet i et politisk landskap hvor følelsene svinger så sterkt som i nordområdepolitikken. Særlig i den politisk regisserte byggingen av en transnasjonal Barentsregion på det tidlige 1990-tallet ble samfunnsforskere bevisst brukt for å skape forestillingen om en naturlig region. Det er i seg selv ikke noe problematisk ved dette – forskerne har en samfunnsforpliktelse til å bidra med sin kunnskap; det problematiske inntrer når motstemmer ikke tolereres. I Gahr Støres nordområdeeventyr var det ikke nødvendig å tromme sammen forskere for å bekrefte den store fortellingen; forskerne stimlet sammen rundt ham uansett. «Alle» skulle jobbe med nordområdene, og «alle» skulle skrive gladsaker om framtiden, som selvfølgelig lå i nord – med norgeskartet snudd på hodet. Forskere og andre som forsøkte å nyansere bildet, ble av ledende aktører i nord rutinemessig avvist som upatriotiske elementer. Et visst innslag av fake news var det også – les kapittel 7. Geirs historie er likevel også historien om å gå fra å være en liten motstemme til gradvis å bli en del av the establishment. Vi følger hans historie fra den første storøyde inntreden på barentskonferansene i Kirkenes tidlig på 1990-tallet til feirede arktiskonferanser i Shanghai 25 år senere. Talende velger han å avslutte boka med Skjalg Fjellheims epistel «Historien om den store konferansevekkelsen som har hjemsøkt den nordlige landsdel».6 * Nordlys, 7. januar 2016.

6

13

Våre tilnærminger er forskjellige. Når vi likevel har valgt å skrive boka sammen, er det fordi våre historier tangerer hverandre. Vi skriver begge om «den store barentsbegeistringen» på 1990-tallet, «den store nordområdeeuforien» på 2000-tallet og det siste tiårets «arktisbølge».

Til dels har vi sett ulike sider ved disse, og våre historier utfyller hverandre. Til dels – ikke så rent sjelden faktisk – har vi sett det samme.

Bente har skrevet kapitlene 2–4. Disse speiler hennes observasjoner og erfaring knyttet til ulike nasjonale satsinger i nord, med ståsted i nord. Hennes første kapittel, «Hvem er vi nå?», handler om hvordan Nord-­Norge igjen og igjen har fått ny oppmerksomhet fra Utenriksdepartementet; nye roller, nye navn og ny identitet. Først var det Barents-satsingen på 1990-tallet, så nordområdesatsingen på 2000-tallet. Nord ble den viktigste strategiske satsingen i utenrikspolitikken, et nytt kapittel i historien. Begge satsingene ble satt i scene av Utenriksdepartementet, gjerne gjennom framtidsbilder der Kirkenes ble sentrum og Oslo en utkant. Norgeskartet ble bokstavelig talt satt på hodet. Begge satsinger bar bud om nye muligheter som måtte gripes, og var illustrert og beskrevet gjennom et utall rapporter og notater. Alt ble endret, til og med vår identitet: På 1990-tallet ble vi barentsborgere. På 2000-tallet ble vi «arktiske» og assosiert med våre nasjonale polarhelter. Men i Nord-­Norge og Sápmi har det bodd folk i 10 000 år. Bentes andre kapittel, «Ett nord – to virkeligheter», handler om hvordan mulighetene i nordområdene ble framstilt, ikke minst gjennom en rekke scenariorapporter, fra ulike hold.

Noen varslet enorm vekst, andre var litt mer tilbakeholdne. 10–15 år har gått. Bente har realitetssjekket rapportenes treffsikkerhet. Det gikk jo godt i nord; oljeindustrien hadde inntatt Barentshavet, og de gamle mytene om nord som tilbakeliggende landsdel måtte justeres.

Næringslivet hadde høy aktivitet og høy profitt, og det gjaldt slett ikke

14

bare petroleumsnæringen; det gjaldt også sjømat, industri og landbruk7, særlig i Nordland: Flere av disse næringene hadde svært høye overskudd – ja, mer enn i det øvrige Norge. «Det går så det griner her i nord – vi er landets nye gullkyst», ble det meldt fra Handelshøgskolen ved UiN i 2015.8 Men hvem høstet gullet? Hvordan har befolkningen i nord det i gullkystens kommuner? Bentes tredje kapittel handler om Norge som en av verdens største fiskerinasjoner. Det meste av disse ressursene er i nord, men fisk er stort sett fraværende i norsk politikk generelt og i nordområdepolititikken spesielt. Fisk stinker. Derfor er det liten bevissthet rundt hvordan denne ressursen har bygd og båret Norge. I tykt og tynt. Fisken er en ressurs vi kan leve av i 10 000 år til, etter at oljefondet er fortært. Likevel: både fisken og fiskerinæringen stinker og glemmes – på konferanser, i media, på havet, i nye oppdrettsarealer og leteområder etter olje. Imens privatiseres fellesskapets fiskeressurser stadig mer. Bortsett fra litt bannskap fra nord er det stille. De ti oljebud gjorde Norge til et rikt land, kanskje i et århundre. Hvor er de ti fiskebud?

Geirs kapitler er strukturert etter de tre store nordområdesatsingene etter den kalde krigen: den store barentsbegeistringen (kapittel 5), den store nordområdeeuforien (kapittel 7) og den påfølgende arktisbølgen (kapittel 8). Mellom barentsbegeistringen og nordområdeeuforien er vi innom «den russiske faktor» (kapittel 6); der spør vi hvordan Russland kom inn i bildet da den norskdefinerte barentspolitikken skulle settes ut i live.9 * Indeks Nordland nr. 15, årgang 2018. https://indeksnordland.no/wp-content/uploads/2019/01/2018.pdf 8 https://www.nrk.no/ytring/norges-nye-gullkyst-1.12483669 9 Kapitlene er en videreutvikling av materiale tidligere presentert i mer vitenskapelige publikasjoner på engelsk, særlig Geir Hønneland (2017), Arctic Euphoria and International High North Politics. Shanghai/Singapore: Palgrave Macmillan/Springer Nature.

7

15

Boka vår er en epistelbasert debattbok, en halvpersonlig beretning, en samling delvis sammenkoblede essays. En påminnelse til neste korsvei. Den pågående arktisbølgen er ikke den første, og den blir neppe den siste.

I skrivende stund, høsten 2019, ser vi en militarisering av nordområdene, kloden rundt. Samme dag som disse linjene skrives, 8. oktober 2019, legger forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd for forsvarsministeren, der han peker på at «nordområda blir stadig viktigare som ein strategisk arena for russiske militære planar – Nordområdet vil stå sentralt i ei eventuell tilspissing».10 Innenrikspolitisk ser vi at de to statsbærende partiene som har stått i spissen for de siste tiårenes nordområdesatninger, begge sliter med tillit og oppslutning i nord. Et leserinnlegg i Avisa Nordland, 8. oktober 2019, sier jo sitt: Der går en av de mest profilerte høyrepolitikerne i nord inn for at Nord-­Norge bør bli en egen stat.11 Nord leverer alltid historie!

https://www.nrk.no/hordaland/forsvarssjefen-ber-om-25-milliardar_-_-risikoen-for-konfliktar-er-igjen-tilbake-1.14734053 11 https://nordnorskdebatt.no/article/na-nok-erna 10

Bente Aasjord

DEL I

17

2 Hvem er vi nå?

«Ved å bygge ut Framsenteret styrker vi Norges ledende rolle internasjonalt i nordområdene [...] Vi befester også Tromsø som verdens arktiske hovedstad.» Trine Sundtoft, klima- og miljøminister (H)12 Nord er strategisk viktig. I utenrikspolitikken. Som et credo er dette gjentatt med ujevne mellomrom i minst ett hundre år. Om ikke to. Under den kalde krigen var nord strategisk viktig på grunn av nærheten til jernteppet. Da jernteppet falt, ble nord viktig fordi det åpnet nye muligheter. Så viktig at nord fikk nytt navn og et nytt politikkområde: «Barentsregionen» og «Barentssamarbeidet».

Dette «kan komme til å flytte nasjonens tyngdepunkt nordover», sa utenriksminister Thorvald Stoltenberg (Ap) til Nordlys 16. februar 1993. Ting tar tid. 13 år seinere ble nord igjen viktig: «Norges viktigste strategiske satsingsområde» – «nordområdene» og «nordområdesatsingen». Et nytt kapittel i «Den norske fortellingen», sa

NRK, 12. mai 2015.

12

19

Siden den kalde krigen har Nord-Norge vært gjenstand for en vedvarende extreme makeover: Landsdelen og dens innbyggere har fått nye navn og nye identiteter, som har reflektert den til enhver tid gjeldende politiske satsningen.

Der Thorvald Stoltenberg dro til «Barentsregionen» og Jonas Gahr Støre til «nordområdene», setter dagens utenriksministre føtter i «Arktis», enten de nå er i Bodø, Tromsø Kirkenes eller Murmansk. I boken reflekterer forfatterne rundt hvordan Nord-Norge gjennomgående har blitt presentert som jomfruelig mark og frontier: som nasjonalt ressursskammer og åsted for ny norsk utenrikspolitisk briljering – som koloni og framtidsvisjon.

Bente Aasjord og Geir Hønneland er statsvitere og skribenter.

ISBN: 978-82-8104-391-6

Orkana

www.orkana.no