Nord-Norge og 1814

Tor-Helge Allern og Einar Niemi (red.)

Orkana Akademisk

Innhold

Forord 9 Kapittel 1 – Tor-Helge Allern og Einar Niemi Nord-Norge og 1814 – med eller utenfor?

13 Innledning..........................................................................................................13 Nord-Norges skjebne i 1814?..............................................................................14 Nord-Norge i 1814 – hva var det egentlig?..........................................................17 Bokas innhold ....................................................................................................19 Kilder og litteratur..............................................................................................24 Kapittel 2 – Bente Engelsen Nord-Norge og valgene til Riksforsamlingen i 1814: på «fraliggenhetens» vilkår 29 Innledning..........................................................................................................29 Valg i nord: «efter lang Tids Hengang formedelst Fraliggenhed»..........................32 Biskop Mathias Bonsach Krogh og lokalvalgene..................................................33 Amtmann Elster kalte ikke inn til representantvalg ............................................36 Kursen langt mot Eidsvoll...................................................................................38 Upassende å sammenkalle valgmenn, men hva hvis …?......................................40 Uregelmessigheter ved valgene i Nordland..........................................................41 Nøden i Nordland og embetsmennenes vurderinger ..........................................41 Finmarkens amt: Det politiske roret i egne hender..............................................43 Representantvalg? Javisst!....................................................................................44 En sjøsame valgt som valgmann..........................................................................46 Oppdatert lokalbefolkning..................................................................................46 Norgeshistoriens første stortingsvalg...................................................................47 Stemmegiving under fullt navn...........................................................................48 Stortingsmenn parat – én dro.............................................................................50 Fraliggenheten hundre år etter............................................................................51 Avslutning..........................................................................................................53 Kilder og litteratur..............................................................................................55 Vedlegg...............................................................................................................57 Kapittel 3 – Hallgeir Elstad Kyrkja, 1814 og Nord-Noreg 63 Historisk bakgrunn.............................................................................................63 Religionen som legitimering...............................................................................65 Kyrkja og prestane si rolle...................................................................................66 Bededagsgudsteneste og val.................................................................................70 Patriotisme og religion........................................................................................75 Kjelder og litteratur............................................................................................79 Kapittel 4 – Ann Kristin Klausen Jektefarten i krigsårene 1807–1814 83 Innledning..........................................................................................................83 Jekteseilasen .......................................................................................................84

Krig og kaperfart ................................................................................................86 Krig og jektefart..................................................................................................87 Konflikt om kapret og strandet jekt....................................................................93 Nordover til Finnmark........................................................................................95 Forsyningssvikt, priskrise og fulle lagre................................................................95 Med kongens korn .............................................................................................96 Tatt av svenskene................................................................................................97 De siste kapringene.............................................................................................98 Sagn og virkelighet............................................................................................101 Konklusjon.......................................................................................................104 Kilder og litteratur............................................................................................105 Kapittel 5 – Kåre Hansen Hvorfor var ingen fra Nordland på Eidsvoll i 1814?

Om Mathias Bonsach Krogh og andre sentrale personers rolle 109 Innledning........................................................................................................109 Valgprosedyrene................................................................................................110 Mathias Bonsach Krogh....................................................................................112 Kroghs utenrikspolitiske standpunkt sommeren 1813.......................................113 Innkalling til Eidsvoll og biskop Krogh i Trondheim.........................................115 Kroghs svarbrev til prinsregenten......................................................................116 Prinsregenten mottar Kroghs brev.....................................................................120 Kroghs brev til prostene....................................................................................120 I Trondheim......................................................................................................122 Hva vet vi om postgangen nordover vinteren 1814?..........................................124 Innholdet i Kroghs ordre til prostene................................................................127 Amtmann Christen Elster og hans svar til prinsregenten...................................128 Elsters brev til prostene.....................................................................................131 Elendighetsbeskrivelser fra Nord-Norge............................................................133 Flere brev fra M. B. Krogh................................................................................135 Nytt brev fra amtmann Elster...........................................................................136 De mange «Vacantser»......................................................................................136 Konklusjon.......................................................................................................138 Til ettertanke....................................................................................................140 Kilder og litteratur............................................................................................141 Kapittel 6 – Einar Niemi Nødsåra, krigstida og 1814 i Finnmark – isolasjon og patriotisme?

147 «… bak hundrede Mile»?..................................................................................147 Gode tider – stille før stormen..........................................................................149 Uår, nød og sykdom.........................................................................................151 Til våpen! Den første mobilisering....................................................................154 Krigen kommer! Den endelige mobilisering......................................................155 Krig!.................................................................................................................160 «… et friskt Krigspust»?....................................................................................163 «Den norske revolusjonen» og Finnmark: «Utvalgte menn», valgmenn, etnisitet.... 164

6

Glemt eller inkludert?.......................................................................................170 Patriotisme?......................................................................................................174 En feltpresse, Eidsvoll og Finnmark..................................................................176 Kilder og litteratur............................................................................................178 Kapittel 7 – Tor-Helge Allern Venner eller fiender? Svensk agent- og propagandavirksomhet i Nordland 1813–1814 183 Innledning........................................................................................................183 Svensk propagandavirksomhet i Norge 1812–14 ..............................................187 Propaganda og agentvirksomhet i Nordland......................................................191 Fogd Lindahls ordre til lensmenn i Västerbottens len .......................................193 To proklamasjoner før krigsutbruddet...............................................................195 Wallströmsaken.................................................................................................198 Avslutning........................................................................................................205 Kilder og litteratur ...........................................................................................206 Kapittel 8 – Thor Helge Eidsaune Krig, korn og konflikter– Helgeland 1807–1814 211 Avtale med Russland.........................................................................................211 «Hungersnød begynder alt at spores» – 1808....................................................212 Korndistribusjonen i Nordland etableres...........................................................213 «Vefsens Jøde Jensen» og andre «ægte Blodsuere»..............................................214 Fortsatt knapphet på korn – 1809.....................................................................215 Sosial krise fra 1810..........................................................................................217 «Jeg har Kamp med Giæstgiverne og deres Patron, Amtmanden» .....................221 Kongen og krisen..............................................................................................223 «Da Nøden daglig stiger» .................................................................................223 1812 – det store uåret.......................................................................................224 «Nu er Døden af Hunger i Wæfsens Præstegjeld betydelig»...............................225 Bygdens «uungaaelige ødelæggelse»...................................................................227 «Undsætnings Korn som ej er betalt»................................................................227 Statens kornforsyninger til Helgeland 1809–1813............................................229 Avslutning........................................................................................................232 Kilder og litteratur............................................................................................233 Kapittel 9 – Jakob Maliks Mellom det gamle velde og den nye konstitusjonelle staten – representasjon, strid og intriger på Riks­forsamlingen 237 Innledning........................................................................................................237 En representativ forsamling?.............................................................................238 Et uavhengig kongerike.....................................................................................243 Voteringsformen...............................................................................................245 Uavhengigheten................................................................................................248 Intrigen.............................................................................................................250 Avslutning........................................................................................................254 Litteratur og kilder............................................................................................255

7

Kapittel 10 – Steinar Aas og Wilhelm Karlsen Vilkår for ytringar etter 1814 – § 100 og pressa i Nordland 259 Innleiing...........................................................................................................259 «Ytringer skal finde sted»...................................................................................259 Nordlands pressehistorie etter 1814 .................................................................261 Ytringsfridomens hindringar – eksemplet Bodø................................................262 Ytringsfridomen utfordra frå venstresida...........................................................264 Krig og okkupasjonstid.....................................................................................267 Internering av Quislings folk............................................................................269 Bodø sentral i propagandakrigen.......................................................................270 Tysk avisstrategi for det norske diktaturet.........................................................273 Etterkrigstidas utfordringar for ytringsfridomen................................................275 Partitvangens dilemma......................................................................................277 Partilaus og upartisk avis der «ytringer skal finne sted» .....................................277 200 år med prøving og feiling – nye utfordringar i den nye medieverda............279 Kjelder og litteratur..........................................................................................281 Kapittel 11 – Tove Bull Grunnloven og språket 285 Innleiing...........................................................................................................285 Språksituasjonen i Norge i 1814.......................................................................285 Språket i 1814-Grunnloven..............................................................................286 Etter 1814........................................................................................................287 Behov for språkleg revisjon...............................................................................290 Språk er makt...................................................................................................293 Kva seier Grunnloven om språk? ......................................................................294 Språk og menneskerettar...................................................................................296 Samisk grunnlovsvern. Retten til samisk ein menneskerett. Kvifor?...................297 Konklusjon.......................................................................................................298 Kjelder og litteratur..........................................................................................299 Forfatterpresentasjon 300 Sak- og navneregister 303

Krig, korn og konflikter– Helgeland 1807–1814 T h o r H e lg e E i d s au n e

I august 1807 overfalt Storbritannia Danmark. Anfallet trakk Norge inn i krig og nødsår. Artikkelen forsøker å gi et lite innblikk i hvordan årene 1807–1814 artet seg på Helgeland. Mer presist er hensikten også å påvise konflikter med basis i nøden.

Hva slags konflikter dreide det seg om? Hvem artikulerte og målbar konfliktene, og hvilke konsekvenser fikk de?

Avtale med Russland Ved krigsutbruddet sto det klart for myndighetene at en britisk blokade ville skape store problemer for Norges kornimport og dermed medføre fare for nød og sult.

Særlig var forsyningssituasjonen sønnenfjelsk mangelfull etter uheldige avlinger årene 1806 og 1807.1 Landets voksende befolkning var avhengig av import, men behovene varierte alt etter gode og dårlige avlinger her hjemme. For eksempel ble vel 1,1 millioner tønner innført i 1803, mot 594 300 i 1805.2 Den store variasjonen skyldtes nødsårene 1800–1803.3 Ifølge den statlige strategien fra 1807 skulle de sørlige regionene fortsatt forsynes fra Danmark, mens en annen løsning ble valgt for Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Etter avtale med Russland i november 1807 skulle områdene tilføres russisk rug via Arkhangelsk, finansiert med offentlige midler. Og for å sikre transporten understøttet kronen skipseierne på ulike måter.4 For Nordlands del falt valget på Bodø som importhavn, hvor et kongelig kornmagasin ble anlagt. Imidlertid var det ikke første gang Nord-Norge ble forsynt via regulær import fra Russland. I 1801 sto regjeringen bak en slik løsning, om enn i mindre skala.5

1 2 3 4 5

Worm-Müller 1918: 91.

Ibid 1918: 559, bilag 1.

Ibid 1918: 87.

Ibid 1918: 188–196.

Ibid 1918: 95.

211

«Hungersnød begynder alt at spores» – 1808 Hvordan var forsyningssituasjonen på Helgeland? Allerede før krigsutbruddet var det ført mindre korn nordover enn vanlig fra Bergen.6 Vinteren 1808 minsket forrådene faretruende, og de første signalene om dette kan belegges til primo mars 1808. Uten tilførsel «er kun Død at vente», skrev Mathias Bonsach Krogh, som to uker senere noterte: «Hungersnød begynder alt at spores.» I et inserat i bladet Tiden, datert ultimo april, berettet biskopen om en «næsten uundgaaelig Hungersdød». Overalt hørtes jammer og «de ynkeligste Beklagelser», og «man oversvømmes hver Dag af Betlende» – av tiggere. Til og med «de Almuesmænd» som aldri tidligere hadde opplevd sult, var nå rammet.7 (Om biskop Krogh, se også Kåre Hansens bidrag, kapittel 5).

Dette var situasjonen våren 1808, og forholdene bedret seg ikke synderlig i løpet av sommeren. Handelen med Bergen ble sterkt hindret av britenes patruljeringer på Stadhavet, og jordeieren og handelsmannen Søren Dass Brodtkorb forsøkte å skaffe korn i Trondheim, men responsen var ikke som forventet. Det var en «Satans Trøst, at Den gode Etaz Raad Knudtzon ei vilde eller kunde overlade mig 200 t.der Byg», klaget han. Hans Carl Knudtzon forlangte nemlig tran byttet mot bygg, og Brodtkorb kunne ikke levere tilstrekkelig med tran.8 Regjeringskommisjonen i Christiania henstilte til landets handelsmenn om å «befordre regjeringens landsfaderlige hensigter», det vil si å vise en patriotisk innstilling ved å støtte opp om myndighetenes planer for å skaffe korn til befolkningen.9 Samtidig arbeidet fogden Mads Lie med å organisere distribusjonen av Utsnitt av fogd Mads Lies fortegnelse over tilført statlig den russiske rugen på Helgeland. korn til Helgeland fra november 1811 til november 1812.

Men hans forespørsel til de helge- Foto: Riksarkivet.

6 7 8 9

Worm-Müller 1918: 192.

Tiden nr. 19 1808, inseratet datert 22.4. 1808.

SAT, Pa 333 Kiil, 49, S. D. Brodtkorb 23.6. 1808.

Worm-Müller 1918: 190.

212

landske handelsmennene om å omsette rug fra magasinet i Bodø, førte ikke fram.

Allmuen hadde så mye gjeld utestående hos handelshusene, ble det hevdet. Og amtmannen, Christian T. Hegge, antok at situasjonen var den samme i de andre fogderiene. Han konkluderte slik i et skriv til regjeringskommisjonen: «Her bliver altsaa paa denne Maade icke nogen Hielp at vente for de trængende, og til dem kan man sikkert regne 3 de Fierdeparter af Amtet, Mangel og Trang er for Tiden utroelig stor.»10 Amtmannen antok altså at ¾ av Nordlands allmue led nød – brorparten av befolkningen. Og i og med avslaget fra handelshusene om ikke å delta i rughandelen, trodde han ikke forsyningene kom fram til de nødlidende. Likevel viste han ikke noe initiativ overfor høyere instanser for å avhjelpe forholdet.

Korndistribusjonen i Nordland etableres Hegge daterte skrivet til regjeringskommisjonen 15. august 1808. På dette tidspunktet var imidlertid København for lengst innforstått med situasjonen i nord. 25. juli behandlet kanselliet en «Allerunderdanigst Forestilling» angående «Nordlandenes Forfatning [som] aldrig har været sørgeligere, end nu for Tiden, da Hungersnød truer alle dets Indvaanere». Budskapet til kongen om landsdelens tilstand utgikk fra Helgeland. Og budbringeren var ingen andre enn «Biskoppen over Nordlandenes og Finmarkens Amter Hr Mathias Bonsach Krogh».11 Biskopen fremmet en alternativ strategi til den planlagte distribusjonen, som etter hans mening ikke svarte til realitetene. Staten baserte seg på disse forutsetningene: Rugen skulle selges kontant via handelsmennene, som igjen hentet den i Bodø. Men ordningen lot seg rett og slett ikke gjennomføre, fordi «Penge ere ikkun i faae Mænds Eie» – kun få hadde kontanter til å kjøpe kornvarene. Dessuten stolte ikke Krogh på gjestgiverne som «istedet for efter Evne at bidrage til at forekomme Almuens Trang» heller skrudde opp prisene for å skaffe seg «de størst muelige Fordele». Uten «en faderlig Mellemkomst af Deres Majestæts sædvanlige Mildhed» kunne ikke de trengende reddes fra hungeren. Det medførte at staten måtte inn med økonomiske midler for å sikre tilførselen fra kongens magasiner, under fogdenes oppsyn. Men da mange manglet penger til å kjøpe kornet kontant, foreslo Krogh en kredittordning, som også garderte mot kongelige tap. «Det udlaante korn» som det heter i regnskapsbøkene, skulle omsettes mot «given Sikkerhed i Kreaturer eller i Handel gangbare Varer». Med andre ord skulle staten ta pant i boet tilsvarende verdien av kornet. Biskopen skisserte også betalingsbetingelsene.

Så snart krigen opphørte, burde låntagerne betale årlig fra 1/3 til halvparten av lånet, til gjelden var slettet. En annen mulighet var å gi tre års henstand. Begge løsningene forutsatte likevel at staten holdt seg skadesløs ved å auksjonere det pantsatte godset.

Frederik 6. sluttet seg til de skisserte løsningene, som samtidig åpnet for lokale tilpasninger. I sin resolusjon av 8. august 1808 bestemte kongen: «Vi ville allernaadigst have den interimistiske Regieringscomission i Vort Rige Norge bemyndiget 10 11

SAT, Nordlands amt, Ba 35, kopibok 1805–1809, nr. 380/1808, 15.8. 1808.

RA, Danske kanselli 1807–1808, 9, forestillinger og kgl. res., kgl. res. 8.8.1808.

213

til at anvænde indtil 6000 Rd til Understøttelse for Trængende af Nordlandenes og Finmarkens Almue, paa den Maade samme efter de locale Omstændigheder finder meest hensigtssvarende og gavnlig.»

Kroghs innspill fikk betydelige følger fordi det la det finansielle fundamentet for den regionale og lokale kornleveringen i Nordland – enten kornvarene ble ført fra Russland, Bergen eller Trøndelag. Og København fulgte senere år opp med nye bevilgninger etter forslag fra biskopen.12 Initiativet fremmet de administrative grepene som gjorde den statlige korntilførselen uavhengig av handelsmennene som salgsledd. Imidlertid stilte noen sine båter til disposisjon for å befrakte korntønnene, men mot betaling. I prestegjeldene ble bygdekommisjonene nøkkelleddet i distribusjonen. Kommisjonene var en administrativ nyvinning – et felles organ for fattig- og skolevesenet – etablert i Trondheim stift etter reskript av 4. juli 1794. Og for Nordlands del ble nødsårene deres ilddåp. Sammen med fogdene fikk kommisjonene ansvaret for den lokale omsetningen, enten kornvarene ble solgt kontant, mot kreditt eller fordelt gratis.

«Vefsens Jøde Jensen» og andre «ægte Blodsuere» Det var dermed ikke Hegge – slik man kunne forvente – som sikret distribusjonssystemet i amtet. Han forholdt seg likegyldig eller i beste fall handlingslammet i 1808, og framstår i klar kontrast til biskopen på Alstahaug. Men hvorfor grep prelaten til pennen? Å sørge for korn lå jo ikke til biskopens plikter. En plausibel forklaring finnes i hans holdninger til gjestgiverne. I skrivet til kanselliet fryktet han de ville utnytte «Almuens Trang» og spekulere med kornprisene. Og han kan av den grunn ha ønsket å holde dem borte fra omsetningen. La oss se nærmere på hvilke holdninger Krogh signaliserte om handelsmennene i 1808.

Enkelte solgte varene til «taalelige Priser, og mange betalte Bondens Varer efter Tidens Conjuncturer vel», noterte han medio april. Men langt fra alle. For eksempel viste gjestgivere i Rødøy seg som «ægte Blodsuere» ved å utnytte nøden til egen vinning.13 De frekkeste på Helgeland priset en tønne korn tilsvarende verdien av ei ku eller forlangte ni riksdaler for en tønne havremel – og det var hårreisende!

Og den «gryseligste av dem alle er Jensen, som er kommet til Vefsen», fortalte han i mai.14 I et senere brev viste han til «Vefsens Jøde Jensen» som en av de grådigste kremmerne i amtet.15 Jens Johan Jensen og likesinnede var ikke annet enn «ugudelige og umenneskelige» høkere som utnyttet folks armod. Slike «burde kagpiskes», ja, endog «hænges». «Jeg har», skrev biskopen, «giort Regjeringen opmærksom paa» virksomheten, og tenkte nok på skrivet som førte til den kongelige resolusjonen. Og han skulle selv sørge for at «enhver saadan samvittighedsløs» mann ville bli omtalt «i offentlige Blade».16 12 13 14 15 16

RA, Danske kanselli 1811, 12, forestillinger og kgl. res., kgl. res. 16.1. 1811.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 12.4. 1808.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 28.5. 1808.

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Krogh 29.11.1808.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 28.5. 1808.

214

I Tiden redegjorde han for sitt syn på handelsmennene og tilstandene i Nordland.

Personkarakteristikkene og de retoriske grepene fra korrespondansen var imidlertid lagt til side. Nå fokuserte han på handelsmennene som gruppe, deres samfunnsmessige funksjon og relasjoner til nøden. Det var samtidens oppadstigende nordnorske økonomiske og sosiale elite han gikk til kamp mot. Især fra 1770–80-årene smeltet skippere, bondehandlere og byborgere sammen til en innflytelsesrik handelsstand som mer og mer kilte seg mellom fiskerbonden og utrederen i Bergen.

Man skulle tro Nordlands «Sværm» av handelsmenn så seg i stand til å forsyne befolkningen med korn. Men slik framsto ikke Iver Ancher Heltzen (1785–1842), sogneprest virkeligheten, hevdet Krogh. En del foretrakk i daværende Rana prestegjeld. Fotografiet tilhører Rana Museum. Repro: Stig Lundmo. å handle med brennevin, tobakk og andre varer, som ble solgt kontant. Andre falbød både korn og mel, men ga ikke kreditt, selv der sulten var aller størst. Myndighetene måtte skjerpe kontrollen med gjestgiverne, bl.a. for å etterse kornlagrene og omsetningen av brennevin. Særlig i Lofoten hadde de skapt seg betydelige gevinster på salg av sprit.17

Fortsatt knapphet på korn – 1809 Skipingen av rugen fra Russland tok til sommeren 1808, og amtmann Hegge håpet å tildele Helgeland 2 000 tønner av de 5 400 som Nordland var tiltenkt.18 Imidlertid viser regnskapene at kun 3667,5 tønner rug ble lagret ved magasinet i Bodø høsten 1808.19 Kildene belegger også at Helgeland ikke fikk forsyninger i 1808. Først den 10. desember beordret Hegge å skipe 450 tønner rug «til Bøygde Commissionerne i Meløe, Rødøe, Alstadhoug, Wægøe og Brønøe». Lasten ble ført i regnskapene for 1809, og var eneste statlige tilførsel dette året.20 På Helgeland fortsatte nøden i 1809. I januar anviste Krogh «en stor Deel Korn udleveret til de nødlidende hos Handlerne». Og han så ikke bort fra nye rekvisisjoner.21 Dette illustrerer i alle fall to forhold, for det første at handelsmenn fortsatt hadde korn, og for det andre at biskopen forvaltet statlige midler, muliggjort ved resolusjonen i august 1808. Fram mot sommeren minsket kornlagrene, men fartøyer 17 18 19

20 21

Tiden nr. 19 1808, inseratet datert 22.4. 1808.

SAT, Nordlands amt, Ba 35, kopibok 1805–1809, nr. 380/1808, 15.8. 1808.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 86, provideringskommisjonen for Nordlands amt, General Regnskab over de til Nordlands Amts Undsetning for Kongelig Regning ankommed Kornvarer fra Septbr. Maaned 1808 til 14de Oktobr. 1811.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 80, Lie 28.9. 1811.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 19.1.1809.

215

i juli som ankom Bodø for å hente korn, måtte returnere uten last. Og utsiktene til nye forsyninger ble omtalt som mørke av Søren Dass Brodtkorb. Knappheten rådde, men større var pengemangelen, mente han. I tilfelle nye tilførsler hadde de som trengte det aller mest, intet å betale med, og den «Fattige [var] ei afhiulpen».22 Selv hadde han korn for salg. Men kombinasjonen av stor gjeld og endret kosthold hos allmuen – sommeren gjorde det mulig å legge om fra mindre korn til mer fisk og melk – medførte en minimal omsetning.23 I februar fryktet Krogh at såkornet ble fortært om ikke nye forsyninger ankom.24 Men ikke alle hushold var rammet av nød, særlig gjaldt dette de store jordeierne og handelshusene. De hadde både såkorn og egnet jord, og for dem falt kornveksten heldig ut dette året.25 S. D. Brodtkorb tilhørte disse, og tidlig i august startet han innhøstningen av byggen, skrev han til kjøpmannen Herman Hoë i Trondheim. Og selv om sommeren ga 100 færre høylass enn i 1808, var kvaliteten ypperlig. Han takket trønderen for tilsendt blomkål og risengryn. Og særlig var den levende oksekalven et godt kjøp, selv om madammen syntes den var vel fet.26 I 1809 fortsatte importen fra Russland, og Bodø var tiltenkt 28 185 tønner.27 Men ifølge Hegges regnskaper forvaltet ikke Engsmelle (Silene vulgaris). «Findes i Mængder i Agrene og i Uaaret 1812 spiiste Folket den», magasinet i Bodø verken rug eller andre forteller Iver Ancher Heltzen i Ranens Beskrikornsorter i 1809.28 I november bestemte velse. I Forsøg til Helgelands Flora gir han den han å handle kornvarer i Trøndelag, og på denne omtalen: «Af den tørrede Rod kan man i Nødsfald skaffe sig et Meel, der er spiiseligt.» turen nordover i april 1810 leverte skipperen Og i «Almue-Magazin for Nordlændinge» skriver 6,5 tønner rug, 22 tønner byggmel og 282 han at melet av roten ble blandet med kornmel tønner havremel til fogden på Helgeland.29 eller melk og ga et sunt måltid. Tegning: Heltzen.

Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

22 23 24 25 26 27 28

29

SAT, Pa 333 Kiil, 49, S. D. Brodtkorb 28.7.1809.

SAT, Pa 333 Kiil, 49, S. D. Brodtkorb 10.8.1809.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 23.2.1809.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 11.9. 1809.

SAT, Pa 333 Kiil, 49, S. D. Brodtkorb 17.8. 1809.

Worm-Müller 1918: 25, note 28.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 86, provideringskommisjonen for Nordlands amt, General Regnskab over de til Nordlands Amts Undsetning for Kongelig Regning ankommed Kornvarer fra Septbr. Maaned 1808 til 14de Oktobr. 1811.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 80, Nordlands amt, Lie 28.9. 1811.

216

Sosial krise fra 1810 Den gunstige kornhøsten på Helgeland i 1809 fikk kun en begrenset positiv virkning på mattilgangen. Allerede i februar 1810 noterte Krogh at det så «jammerligt ud for Sædekorn til Almuen», da såkornet rett og slett var spist. «Forrige Aar krediterede jeg ud meget, hvorav kun lidet er bleven betalt. I Aar kan jeg ei giøre det.»30 Også på andre områder rådde knappheten. To tønner saltsild biskopen kjøpte i Leirfjord, var av en slik beskaffenhet at ikke engang tjenerskapet kunne bespises.

Fordervelsen skyltes saltmangelen.31 Et annet sted berørte han årets vinterfiske, som ikke var av det store slaget. Dessuten ble fangstene ofte levert «Høkerne» – de verste handelsmennene – for en slikk og ingenting, da de benyttet seg av sitt grep på de forgjeldede og presset ned fiskeprisene.32 Våren 1810 var helgelendingene og det ganske Nordland på vei inn i en sosial krise med befolkningsnedgang og hungersdød. Nøden i 1808 og 1809 forsterket seg til en krise det følgende året. Flere forklarende faktorer må her trekkes fram, som manglende tilførsel på kornvarer og uåret i 1810. Helgeland mottok i 1809 450 tønner rug og i 1810 310,5 tønner mel og korn, i alt 760,5 tønner i løpet av to år. Sammen med et ukjent volum hos handelsmennene – som vi har sett gjerne nektet allmuen kreditt – var dette åpenbart ikke nok til en befolkning på omlag 24 300, om folketellingen fra 1801 legges til grunn. Om misveksten i 1810 berettet Krogh til danske kanselli i september: «Dette Aar bliver et for Nordlandene haartd Hjemsøgelses Aar.» Høyet lå fortsatt på markene etter tre uker med regn og snø. Og byggen sto grønn; likevel ble den høstet i håp om å berge noe av avlingene. Mange manglet både brød- og såkorn, og dyrene ble slaktet for å stille sulten. Folk kom seg heller ikke på sjøen da de ikke eide hamp til redskapene.33 Høsten 1810 var situasjonen så ille at til og med de med klingende mynt sto uten forsyninger: «Her i Helgelands Fogderie er Man detsvære gandske blottet for Korn Vaharer», klaget J. Dreyer fra Sund i Leirfjord. Enskjønt han ikke manglet midler, var det for tiden ikke en skjeppe korn å oppdrive, derfor skrev han til amtmannen om forholdene. Et rykte fortalt «at til Byen Hundholmen [Bodø] skal være ankommen Ruug til Magazinet for Kongl: Regning». Til sin store husholdning trengte Drejer 10–12 tønner, i tillegg ville naboene kjøpe noen tønner. Lot dette seg ikke realisere, så han for seg nødstilstander, og husholdets deltagelse i «Fiskeriene denne Vinter vil sikkert gaae overstyr».34 En annen faktor som drev fram krisen, var fallet i pengeverdien. I løpet av året oppsto en «haardt trykkende Dyrtid» som brakte «mange Almuesfamilier til Bettelstaven», rapporterte Krogh i Tiden.35 Og mens kornprisene sprang i været, sank fiskeprisene.36 Og dyrtiden var virkelig påtakelig, ikke bare for allmuen, men også embets30 31 32 33 34 35 36

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 21.2.1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 8.5.1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 18.7.1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Krogh 10.9.1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Drejer, 15.11.1810.

Tiden nr. 98 1810, inseratet datert 23.11.1810.

Coldevin 1938: 106.

217

Klesdrakter på Helgeland. Tegning: Iver Ancher Heltzen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

mennene med sine faste gasjer merket forandringene. En indikator er prisutviklingen på bygg, det mest brukte matkornet. Etter krigsutbruddet i 1807 kostet byggen omlag 5,5 riksdaler pr. tønne i Bergen.37 I november 1810 varierte prisene i Nordland fra 17 til 18 riksdaler. Og i januar 1811 falbød fartøyer på Helgeland en tønne til 22 riksdaler, mens nordlandske handelsmenn forlangte 30 riksdaler i juli.38 Til sammenligning omsatte bygdekommisjonen i Mo i juli 1811 byggen til 22 riksdaler, et nivå som i alle fall holdt seg til våren 1812. Oktober samme år var prisen en helt annen, 39 riksdaler pr. tønne. Ved utgangen av 1813 krevde bygdekommisjonen 40 riksdaler.39 Legges tallene til grunn, steg byggen nominelt fra høsten 1807 til høsten 1813 med 727 prosent. Denne dramatiske prisendringen hadde ikke bare sammenheng med sviktende import, men også med sammenbruddet i landets kornproduksjon.

37 38 39

Barstad 1887: 114.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 6.11. 1810, 17.1. 1811, 17.7. 1811.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 85, Nordlands amts provideringskommisjon, regnskaper over kornutdeling fra bygdekommisjonen i Mo 1811–1813.

218

Klesdrakter på Helgeland. Tegning: Iver Ancher Heltzen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

I desember 1810 berettet Krogh om de første hungersdøde på Helgeland, men oppga verken omfang eller lokalitet.40 Den neste som berørte temaet, var Mads Lie, som i april 1811 noterte: «Nøden er stor og almindelig thi man hører ikke andet en jammer Klage og at fattige Folk på adskillige Steder omkommer af Hunger.»41 Heller ikke fogden oppga noen detaljer omkring de omkomne. Men det er ikke urimelig å anta at både indre og ytre strøk av Helgeland ble rammet.

Samtidige beregninger over hungersdøden forefinnes knapt. Kjent er likevel legen Johan Fr. Winters undersøkelse, hvor han kvantifiserte befolkningsutviklingen i Nordland fra juni 1810 til juni 1811. Antallet døde oppga han til 2 117, mens han kom fram til 986 fødte – det vil si 1 131 flere døde enn fødte. Fordelingen av døde var slik: Helgeland 178, Vesterålen og Lofoten 463 og Salten 490. For 233 personer forelå det nærmere opplysninger om dødsårsakene. De nødsrelaterte dødsfallene 40 41

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 6.12. 1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Lie 7.4. 1811.

219

utgjorde den største gruppen, tett fulgt av drukningsdøde. På Helgeland omkom «36 bestemt angivne af Mangel paa Føde», mens 22 druknet på havet.

I Salten døde «42 af slet Føde», her krevde sjøen 30 liv. Og i Vesterålen/Lofoten omkom «39 deels af Hunger, deels af slet Føde» mot 30 druknede. I alt registrerte Winter ni omkomne av «Børnekopper» og åtte døde av «Radesyge».42 Vi kan ikke se bort fra at nødsforholdene direkte eller indirekte tok flere liv enn hva tallene til Winter antyder. Ved utgangen av desember 1811 gjorde legen seg en del betraktninger omkring tilstandene i sitt område: «Omendskiønt Veyret har været meget fortreffelig i dette Aar, og verken epidemiske eller dødelige Sygdomme har grasseret, saa har dog Mortaliteten været meget betydelig her i Amtet; især i Saltens og Lofodens Fogderie. Aarsagen dertil har unægteligen været den store Mangel og overordentlige Dyrhed paa alle Livets Nødvendigheder, saa at den fattige Almue var nødsaget, at nyde mangel slette og usunde Fødemidler, hvorved de efterhaanden ere hentærede af Kraftløshed, og mange er saaledes bortdød, om ej directe, saa dog indirecte af Hunger. Uden Tvivl, maae man ogsaa herudi søge Aarsagen til det usædvanlig ringe Antal af fødte.»43 Krisen ble drevet til nye høyder vinteren 1812–1813, muligens med en kulminasjon høsten 1813. La meg peke på et par forhold som påvirket forløpet. Mengden statlig tilførsel til Helgeland toppet seg i 1811 med 11 437 tønner korn og mel, mot 6 759 i 1812, altså 4 678 færre tønner enn i 1811.44 Det relativt store volumet i 1811 dempet kun følgene av nøden 1808–1811, og sulten fulgte med inn i 1812.

Samtidig slo naturen til med enda et uår i 1812 – verre enn i 1810 – og krisen ble ytterligere forverret. De 6 759 tønnene med kongelige kornvarer i 1812 dekket overhodet ikke de reelle behovene, og hungeren og sultedøden fortsatte med styrke i 1813.45 Fra de siste tønnene kom til kai i 1812, gikk det omtrent et år til neste forsyning anløp. Fra Arkhangelsk førtes høsten 1813 2 652 tønner rug og 1 9531/3 våger rugmel.46. Både i 1812 og 1813 prøvde handelsmenn og andre å hente korn i Trondheim og Bergen uten særlige resultater. Situasjonen var den at fra 1812 hadde Bergen problemer med å levere korn for fisken fra Nordland.47 Våren 1812 forsøkte Krogh å få nordover 12 tønner bygg fra Trondheim – han fikk kun fire. Biskopen trodde bøndene i Innherred og «distingverede» satt med store lager i den hensikt å skru prisene opp. Selv levde de som «Stormænd, og føle intet for deres lidende Brødre. Denne Tænkemaade kalder jeg ikke norsk».48 Heller ikke pomorhandelen i Finnmark og Troms synes å ha influert på helgelendingenes situasjon i 1812, og neppe heller i de forutgående nødsårene. Høsten 1812 fortalte Krogh at folk lenger nord i Nordland benyttet anledningen til å bytte 42

43 44 45 46

47 48

SAT, Nordlands amt, Db 26, rentekammerbrev 1812–1814. Extract af Fortegnelsen over Fødte og Døde i Nordlands Amt fra 24 Junii 1810 til 24 Junii 1811, Cancelliet d. 2 Maii 1812.

Medisinalmeldingene 1804: 76.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 80, Nordlands amt, Lie 28.9. 1811, Lie 9.11. 1812.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 15.4. 1812.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 87, Nordlands amt, Berg 2.9. 1813 løpenr. 9, Berg 20.10. 1813 løpenr. 27, Lie 22.11. 1813 løpenr. 49. SAT, Nordlands amt, Øz2, 1812–1897, fortegnelse u. d. 1813.

Barstad 1887: 367.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 12.5 1812.

220

til seg fornødenheter av pomorene. For helgelendingene ble avstanden for stor, og dessuten fikk de for seint bud om mulighetene. De nordlendingene som deltok i handelen, fikk imidlertid en « taalelig Priis» for fisken.49

«Jeg har Kamp med Giæstgiverne og deres Patron, Amtmanden»50 1810 ble et vanskelig år for helgelendingene, og kildene opplyser for første gang om hungersdød. Likevel ble det fra amtets side knapt tilført kornvarer til fogderiet.

310,5 tønner mel og korn ble skipet i april, det var alt.51 Og ifølge biskopen ble allmuen i stor grad overlatt til gjestgivernes «gryselige Udsuelser, for hvis Standsning Regieringen intet Øre synes at have».52 I skrivet til regjeringskommisjonen i september 1810 bemerket Krogh at han ikke kjente til om den hadde mottatt beskjed om Nordlands situasjon fra «mere kompetente Steder».53 Det var amtmannen han hadde i tankene. Trolig rapporterte ikke Hegge om forsyningssituasjonen første halvåret 1810, men gjorde det i alle fall i august etter avlingssvikten.54 Kroghs hentydning til amtmannen kan sees i perspektiv av biskopens anstrengte tillitt til ham. Privat, til sin kollega biskop Fredrik Julius Bech, luftet han sine meninger høsten 1810 og ymtet om korrupsjon. Selv folk som kom langveisfra til Bodø for å kjøpe korn fra magasinet, ble nektet levering. Påskuddet var at prisene ikke var fastlagte. De ble i stedet henvist til amtmannens « Svoger, Faktor Geelmuyden, der har godt sandblandet Russemel til 4 rd. pr Vog at sælge, og formodentlig derav et stort Kvantum – dette er dog indkjøbt for 2 a 2 ½ rd pr Vog».55 Hans Geelmuyden var kjøpmannen som også bestyrte det kongelige magasin i Bodø.

I skrivet til visestattholderen 18. juni 1811 viste biskopen til misnøye med amtmannens administrasjon av kornmagasinet. Han hadde mottatt underretninger «fra agtværdige Mænd» som ikke i ett og alt talte til fordel for «det Kongelige Magasins Bestyrelse paa Hundholmen». De fant det «[...] noget stødende, at hele Bestyrelsen er kun overgivet Etablissementets Faktor Geelmuyden, og hans Svigerfader Amtmand Hegge. Man kan dog ikke, synes man, være aldeles betrygget for, at den sædvanlige Handelsmand til privat Fordeel herved kan lade den første, og at samme formedelst det nære Svogerskab kan formeget beskyttes av den sidste. Jeg kan intet afgiøre. En streng Undersøgelse, hvorved enhver, der maatte have nogen Anke, frit tilstædes at anbringe den, vil vel oplyse alt. Og have paagieldende en god Samvittighed, kan saadan Undersøgelse ei være dem uvelkomne».56 49 50 51 52 53 54 55 56

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Krogh, 24.9. 1812.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 10.7. 1811.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 80, Nordlands amt, Lie 28.9. 1811.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 23.7. 1810.

SAT, Pa 333 Kiil, 122, Krogh 10.9.1810, regjeringskommisjonen nr. 398.

Worm-Müller 1918: 486.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 6.11. 1810.

RA, Finansdep., 3. revisjonskontor, 79, regnskaper, Krogh 18.6. 1811.

221

Men før dette brevet valgte han høsten 1810 offentlig å sette søkelyset på amtmannens forvaltning av magasinet, likevel uten å berøre relasjonene mellom ham og svigersønnen.

Vel vitende om mulighetene for «privat had» og kritikk, fortalte han i Tiden, var det hans plikt som borger å fremme sannheten om «Fødelandets Tarv» og dets «tvilsomme og sørgelige Forfatning». Ja, hans embetsstilling som biskop «opfordrer mig dertil». Og det var «kun virkelige Kjendsgjerninger» som lot seg dokumentere, han la fram. Hensikten var å belyse hvilke lidelser Nordland led. Høsten 1810 opplyste Hegge at de handlende skulle selge rug fra magasinet til en pris av 16 riksdaler. Straks etter ble imidlertid kontraordre gitt. De nødlidende måtte selv dra til Bodø og der handle kontant. Men «Contant Betaling ere de meest Trængende mindst i stand til at udrede. Hvad de kunde pantsætte, er allerede udsat». Og særlig for befolkningen på Sør-Helgeland ble ordningen ille. Med en avstand på 16–20 «Nordlandske Sømile» og seilas under «Aarets farligste Tid» lot dette seg vanskelig gjøre. Dessuten måtte man ikke glemme folks fysiske tilstand, nedbrutt som de var av mangel på føde og med begrensede materielle muligheter til å utrede reisen.57 Amtmannen forsvarte kontant salg fordi «Kongens Kasse intet Tab maa lide». Og likeledes rettferdiggjorde han lukkingen av magasinet til slutten av oktober, da han erfarte at de «handlende ikke mere vare forsynede» med korn. Han hadde kongelig ordre om ikke å åpne før kjøpmennenes lagre gikk tomme.58 Biskopen ga seg likevel ikke. Hvilke handelsmenn hadde Hegge i tankene? De i Bodø og omegn eller i amtets andre fogderier? Allerede i juni–juli var «Helgelands handelssteder kun lidet forsynede og næsten udtømmede for Kornvare». Hadde ikke dette vært rette tidspunktet å åpne dørene? Og hvorfor ble ikke omsetningen overlatt til bygdekommisjonene?59

«En Nordranværing i sin Axie.» Akvarell: Iver Ancher Heltzen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

57 58 59

Tiden nr. 98 1810, inseratet datert 23.11. 1810.

Christiania Intelligentssedler nr. 27, 1811, inseratet datert 19.2. 1811.

Christiania Intelligentssedler nr. 44, 1811, inseratet datert 6.5. 1811.

222

Krogh fikk ikke noe tilsvar. I stedet mottok han en skarp kongelig advarsel. Ikke fordi han rapporterte til regjeringen om de «Mangler Nordlandene efter hans Formening lide under», og hvordan disse kunne bedres. Nei, biskopen hadde kommet med offentlige bekjennelser i flere blader om amtets tilstander, hvor han gjorde «Udfald mod Embetsmænd med hvilke han stoede i Embetsforhold.» Dette var lite passende i sin alminnelighet og i særdeleshet med tanke på hans embetsstilling som biskop.60

Kongen og krisen Kanselliet fastslo at biskopen hadde kritisert en embetsmann han sto i relasjon til, nemlig amtmannen. Men saken stakk dypere enn som så. En sentral innvending fra Krogh var magasinlukkingens negative følger for befolkningen. Og nettopp dette var en delikat uttalelse, fordi stengningen skjedde etter Frederik 6.s ordre, gitt i hans «Bemærkninger over Norge» 9. mars 1810. Her fastslo monarken at statens magasiner ikke skulle åpnes før lagrene hos kjøpmennene og bøndene var tømt.61 Bodømagasinet var stengt i fem til seks måneder, til slutten av oktober. Ifølge Krogh tømtes Helgelands handelssteder for korn i juni–juli.

Den sosiale krisen befestet seg etter at Frederik 6.s instrukser ble realisert av Hegge.

Kongens intensjoner var bl.a. å stoppe kornspekulantene og utarmingen av allmuen, men i Nordland førte politikken til det motsatte. Blokaden og Hegges avgjørelse om kontant salg hadde som konsekvens at nøden og sultedøden tiltok. Hegge var her ene og alene målskiven for Kroghs kritikk fordi biskopen mente han ikke brydde seg om nødstilstanden i Nordland, men i stedet opptrådte som gjestgivernes mann.

«Da Nøden daglig stiger» Den sosiale krisen på Helgeland artet seg på forskjellig vis, og selv om den varte omkring fire år, gir kildene få konkrete data om tilstandene. Et av få unntak er Kroghs brev til visestattholderen i november 1811. Skrivet var en bønn om «Kongens Mildhed» overfor de nødlidende i Alstahaug sogn, men forholdene var ikke særlig bedre andre steder på Helgeland, poengterte han. Krogh kjente til 196 familier i sognet, som så lenge sommeren varte, klarte seg på et vis, men til vinteren ville de neppe gjøre det. For å overleve hadde de fleste «bortsolgt Klæderne» og gikk halvnakne omkring. Noen av dem var så langt ressursene rakk «hensatt i Lægder», som vil si å bli tatt vare på lokalt. Men mer lokal medvirkning kunne ikke forventes, fordi befolkningen hadde lite å stille opp med. Biskopen hadde fått omplassert 45 «forsvarsløse Børn» til «Pleje og Opfostring», men behovene var langt større. På vegne av de utsatte så Krogh ingen annen utvei enn nådigst å be om «Kongelig nødhjelp».62 Bønnen ble hørt. Med henvisning til kgl. res. 8.august 1811 responderte stattholderen Friedrich von Hessen slik: «Alstahougs Sogn erholder udleveret den nødvendigste Havre til Livets Ophold, uden Betaling».63 60 61 62 63

RA, Danske kanselli 1800–1814, 20, kansellibrev 24.8. 1811.

Elgvin 2002: 115.

SAT, Pa 333 Kiil ,115, Krogh 19.11. 1811.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, von Hessen 23.12. 1811.

223

Men det var ikke bare ute på kysten nøden grep om seg vinteren 1811–1812, også inne i fjordene akselererte hungeren. I januar 1812, et par måneder etter biskopens bønnebrev, berettet en fortvilet Iver Ancher Heltzen i Mo til amtets provideringskommisjon og ba om nye forsyninger, «da Nøden daglig stiger». Trengselen var nå så stor «at ieg seer ej andet end Hungersdød». Men han ville helst ikke ha mer havre fordi én tønne ga bare to våger mel, til en pris av åtte riksdaler, fire mark og to skilling pr. våg. Mer havre «styrter Bøjgden i en bundløs Gield», advarte kapellanen.

Av provideringskommisjonen ville han også vite om de som «ere som halvdøde», skulle «døe af Hunger eller erholde af Magazinet».64 At situasjonen virkelig var ille, viser amtets vedtak i februar 1812 om å distribuere gratis korn til hele Helgeland.

Det var altså ikke bare Alstahaug som ble tilgodesett av myndighetene. Kildene forteller at kornvarer til en verdi av 1 200 riksdaler ble gitt til regionens mest trengende.

Alstahaug, Brønnøy og Rana fikk hver tilsvarende 200 riksdaler, Vefsn 180, Rødøy 160, Nesna 150 og Vega 110 riksdaler. Dessuten fordelte amtet 4 200 riksdaler til levering av havre for kredittsalg i regionen.65

1812 – det store uåret Var første halvdel av 1812 ille, ble vinteren 1812–1813 enda verre, fordi kornavlingene uventet og brått kollapset i begynnelsen av august 1812. I juli fortalte Heltzen om særdeles gode forhold og store forventninger til årets kornhøst. Oldingene i Mo mintes ikke så fine byggåkrer på lenge, og med Guds velsignelse ville bygdekommisjonen få tilbake såkornet den hadde fordelt til 154 familier. Og kapellanen satte sin lit til høstens avlinger, som «den største Nøds Afhjelpelse».66 Men forventningene ble ikke innfridd, fordi «det meest rædsomme Uaar indtraf». Bare «meget faae fik Madkorn og de fleeste aldeles intet, da Frosten ødelagde alt,» fortalte Heltzen et halvt år senere.67 I brev fra Krogh til visestattholderen 24. september gis en nærmere beskrivelse av det meteorologiske forløpet. Under «den 9 og 10 August indfandt sig saa stærk Nattefrost, at Markene laae hvide; fra Løvet hang Istapper og Vandet blev saa tilfrossen, at Hundene kunde gaae derover. Kornet frøs i Svøbet, endog paa de Gaarde, hvor man ei noget Aar forhen havde sporet dette. – Siden denne Tid har det afvexlet med bestandig Regn og Snee.» Folk håpet i det lengste på væromslag, men forgjeves.

For å berge hva som berges kunne, meiet enkelte ned åkrene for i det minste å få «Foder til Qvæget», mens andre skar den råtnende byggen for «om muligt at benytte noget derav, hvor slet og usund Føde det end vil blive».68 Igjen sto Helgeland uten egne kornavlinger, og hungersdøden fikk nye føtter å gå på.

I de skogkledde områdene ble barkemel fortært i mangel av vanlig føde. Fra Rana forteller Heltzen: «I Uaaret 1812 brugtes Bladene af Høymul-Planten hvoraf kogtes 64 65 66

67

68

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Heltzen 22. 1. 1812.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 86, 1811–1825, regnskaper, Lie 6.4. 1812.

RA, Finansdep. 3. revisjonskontor, 85, regnskaper over kornutdelingen fra bygdekommisjonene, Heltzen 20.7. 1812.

SAT, Nordlands amt, Eb3,departementsbrev 1815–1818, Heltzen 13.1. 1813 Plan til et Bøjgdemagazins Oprettelse i Moe Fjerding paa Helgeland i Nordlandene.

SAT, Pa 333 Kiil, 97, Krogh, 24.9. 1812.

224

Jekt med rigg. Akvarell: Iver Ancher Heltzen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen.

en Laug, der blev brugt til det heslige Furrubark Meel, hvorved dette blev saameget samenhengende at det kunde bruges til Fødemiddel.»69 Et alternativ var islandslav, og skal man tro Heltzen, ble den foretrukket framfor furubark. Kapellanen drev en intens opplysning om planten, og «lykkedes saavel, at jeg havde den Fornøjelse at de kappedes med hinanden om at samle den til Fødemiddel; heele Skarer af Mennesker droge om Høsten op paa Fjeldene og ved at koge den i Melk tabde den aldeles sin Bedskhed, ligesaa ved at blandes i Blod, hvori den jævnede sig».70

«Nu er Døden af Hunger i Wæfsens Præstegjeld betydelig» Over hele Helgeland ble 1813 et forferdelig år, og mens 1812 ble det største uåret, ble 1813 trolig det verste hungersåret, fordi matmangelen ble særlig prekær utover vinteren. Og folk spiste hva de tidligere ikke oppfattet som menneskelig føde. I januar rapporterte Heltzen fra Mo om brød av halm og umodent korn: «Med Engstelse seer Bojgdecomission det Brød her bages af Halm hakked torred og maled blandet med dette grønne umalede Korn Axe Nagene afhugges tørres uden Træskning.»71 Kornbeholdningene minsket faretruende, og «Sult og Hunger tager til», noterte Søren Dass Brodtkorb, som mente at «Folcke- og Ejendoms-Rett er rendt forsvunden».72 Han tenkte kanskje på de omflakkende og pågående tiggerne. Selv bemidlede, som daglig hadde brød på bordet, begynte å merke manglende forsyninger: «Nøden er her stor. Baade den lavere og den høiere Klasse føler Trang paa Kornvare,» fortalte Krogh til prosten Arnoldus Schytte.73 69 70 71 72 73

Heltzen 1828 :126.

Heltzen u.å.: 82.

SAT, Nordlands amt, Db 26, rentekammerbrev 1812–1814, Heltzen 7.1. 1813.

SAT, Pa 333 Kiil, 49, S. D. Brodtkorb 11.3. 1818.

SAT, Pa 333 Kiil, 115, Krogh 26.1.1813.

225

Forfatterpresentasjon Tor-Helge Allern (f. 1954), professor i drama/teater ved Høgskolen i Nesna og har doktorgrad fra NTNU (2003). Han har gjennomført flere FoU-prosjekt i grunnskolen, bl.a. om bruk av drama, anvendt dramaturgi i undervisning og læring, og med historiske tema som Nord-Norge og 1814, Petter Dass, Holocaust og utvandringen til USA. Han deltar nå i prosjekt med bruk av drama for å endre kommunikasjonsmønster i matematikkundervisning, og i kommunikasjonstrening med ansatte i helsesektoren. Han har de siste årene publisert artikler om vitenskapsteori, estetiske læreprosesser, skolen i Danmark-Norge på 1600-tallet og om drama som læringsform i grunnskolen.

Tove Bull (f. 1945), professor i nordisk språkvitskap, Universitetet i Tromsø, Noregs arktiske universitet, tidlegare rektor ved UIT. Har publisert bøker og artiklar innan ulike lingvistiske disiplinar: sosiolingvistikk, dialektologi, språk og kjønn, språkkontakt mellom nordisk og samisk, språkhistorie, språkpolitikk og språknormering.

Blant hennar publiseringar er Talemålsbasert leseopplæring (1984) og artikkelen «Nordnorsk språkvariasjon» i Nordnorsk kulturhistorie (1994). Tove Bull var medlem av Norsk språkråd 1980–1995, og ble utnemnd til kommandør av St. Olavs Orden i 2006.

Thor Helge Eidsaune (f. 1949), konservator NMF ved Rana Museum. Viktigste arbeidsområde: bergverkshistorie. Utvalgte publikasjoner: bidragsyter til Norsk presses historie 1660–2010 bind 4, Universitetsforlaget 2010. «Så trædde ieg Iver Ancher Heltzen frem for min menighed aar 1811» – Heltzen og Mo 1811–1814, Helgeland Museum 2014. Skjerpefeber og aksjespekulasjon – et gjensyn med 1880-tallet, Årbok for Helgeland 2010. Malm og menn under 1700-tallet, Årbok for Rana 2011. Jernmalm, jernbane og statsborgerrettsloven – tilfellet Nordland, Norsk Bergverksmuseums skriftserie nr. 48 2013.

Hallgeir Elstad (f. 1964), professor i norsk kyrkjehistorie ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Har særleg arbeidd med det 19. og 20. hundreåret. Doktoravhandlinga frå 1998 tok for seg dei norske vekkingsprestane i siste del av 1800talet, dei såkalla «johnsonske prestane». Elstad har skrive fleire lærebøker innanfor kyrkjehistoriefaget, mellom anna Illustrert norsk kristendomshistorie (Fagbokforlaget, 2002).

Bente Engelsen (f. 1954), master i idéhistorie med en masteroppgave om munkeforbudet i Grunnloven av 1814. Ansatt i Riksarkivets 1814-prosjekt fram til årsskiftet 2014–2015 der hun bl.a. har dokumentert historien om valgene i Finmarkens amt i 1814 og Norges første stortingsvalg. Engelsen var prosjektleder for Riksarkivets satsing med reproduksjoner av de originale valgfullmaktene til kirkene der det ble holdt valg i 1814. Blogger og spaltist i magasinet Norske hjem om «Historisk kokekunst» fra Riksarkivet, aktiv foredragsholder, billedredaktør for nyutgivelsen av 300

verket Eidsvoll 1814. Hvordan Grunnloven ble til av Eli Fure (Dreyer forlag 2013).

Av første utdannelse er Engelsen kulturjournalist, med mange års ansettelse i NRK P2s kulturredaksjon – størstedelen av dem med Nord-Norge som dekningsområde.

Engelsen arbeider nå som frilans historieformidler.

Kåre Hansen (f. 1957), lektor med hovedfag i historie (1996). Han har skrevet 10 bøker og flere artikler om økonomisk historie, kirkelige forhold, godseierproblematikk og husmannshistorie. I 2006 gav han ut en biografi om Petter Dass som fikk stor oppmerksomhet. I 2012 publiserte Hansen et verk i to bind til Herøy kommunes 150-årsjubileum. Hansen var redaktør for Årbok for Helgeland 1997 og 1998/99 og medforfatter i Helgeland Historie bind 3, 1537–1840 (2011).

Wilhelm Karlsen (f.1957), dr.art. i historie og førsteamanuensis ved Universitetet i Nordland. Karlsen har i sin doktorgradsavhandling forsket på langsiktig planlegging i nordnorske byer i siste del av 1900-tallet. De siste årene har han arbeidet med forskningstema tilknyttet byhistorie, urbanisering og pressehistorie. Han var redaktør og medforfatter av Start pressen! Avisene i Bodø gjennom 150 år (2012). Karlsen er forfatter av bind 4 av den nye Bodø-historie som lanseres i mai 2016.

Ann Kristin Klausen (f. 1967), cand.philol. i historie, hovedoppgave «Den røde byen». Teknologivalg, forurensning og opposisjon (Universitetet i Trondheim 1994). Er konservator NMF og avdelingsleder ved Helgeland Museum og jobber med forskning, bevaring og formidling innen kultur- og lokalhistorie. I tillegg er hun affiliert forsker ved Høgskolen i Nesna. Hun har skrevet en rekke artikler, bl.a. om primærnæringene 1700–1840 i Helgeland Historie bind 3 (2011) og 4 (2015) og I ærfuglens rike, i Lokalhistorisk magasin (2014). Blant bøkene er I Lofotkista (1998), Masker mellom generasjoner, strikking som husflid, hobby, mote og symbol (2006) og Skinnfellen – fellmakere og fellroser på Helgeland (2009).

Jakob Maliks (f. 1971), førsteamanuensis ved Avdeling for lærer- og tolkeutdanning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Utdannet ved NTNU og Aarhus universitet i Danmark. Han tok doktorgraden på avhandlingen Vilkår for offentlighet. Sensur, økonomi og transformasjonen av det offentlige rom i Danmark-Norge 1730–1770 i 2011. Maliks var fra 2011 til 2014 forsker på NFR-prosjektet Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd, ved NTNU. Han var medredaktør for boka Riket og regionene: grunnlovens regionale konsekvenser (2014).

Einar Niemi (f. 1943) tidligere gymnaslektor, fylkeskonservator i Finnmark, amanuensis og professor II i historie ved Universitetet i Tromsø, professor i full stilling 1989–2013, siden professor emeritus samme sted. Har særlig arbeidet med migrasjon, minoritets- og etnisitetshistorie, lokalhistorie, regionhistorie, historiografi og begrepshistorie, ofte i internasjonalt samarbeid. Blant bøker er Den finske fare (1981, sammen med Knut Einar Eriksen), Vadsøs historie (1983), Pomor (red.

1991), Norsk innvandringshistorie (2003, medforfatter), Partisanbygda Kiberg. Fis-

301

keværet mellom øst og vest (red. 2007), Det hjemlige og det globale (red. sammen med Christine Smith-Simonsen 2009), Veiviser i det mangfoldige nord (2014). Priser: to ganger Brageprisen sammen med medforfattere; Gad Rausings pris, Vitterhetsakademien, Stockholm; formidlingsprisen Universitetet i Tromsø.

Steinar Aas (f. 1965), professor ved Universitetet i Nordland. Han har si utdanning (dr.art.) frå Universitetet i Tromsø og har arbeidd med moderniseringsprosessar i nordnorsk historie særleg etter 1870. Han har også skrive byhistorie: Byen, banen og bolaget (Narviks historie, bind 1, 1902–1950) og Forvandlinga (Bodøs historie, bind 3, 1890–1950). Han har skrive boka Umberto Nobile – Polarhelt eller svikar? og 150-årshistoria til diasporaforeininga Nordlændingernes Forening i Oslo. Aas har også arbeidd med avishistorie og i dei seinare åra med minnehistorie.

302

NORD-NORGE OG 1814 – med eller utenfor?

I 2014 ble 200-årsjubileet for Grunnloven feiret og markert over hele landet. Det ble gjennomført en rekke seminarer og forskningsprosjekter som tok opp ulike sider ved Grunnloven og hendelsene i og omkring 1814, «mirakelåret» i norsk historie. I tillegg til hendelsene på nasjonalt og internasjonalt plan som hadde betydning for «1814-verket», fikk også de regionale begiven- hetene oppmerksomhet. I litteraturen så langt hadde Nord-Norge fått en marginal plass, først og fremst fordi landsdelen ikke ble representert verken i den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll om våren eller på det ekstraordinære Stortinget om høsten.

Den vanlige forklaringen har vært lange avstander og dårlig kommunikasjon som til sammen gjorde at det var umulig for representanter å rekke fram.

Selv om representanter fra Nord-Norge ikke var til stede under disse historiske begivenhetene, betyr det ikke at engasjement og handlingsevne nordpå var fraværende. Denne boka kaster nytt lys over landsdelens historie i 1814, krigstida forut for og i dette året og over andre tema omkring Grunnloven og dens relevans for landsdelen. Boka gir derfor også et nytt bidrag til norsk historie omkring 1814. Alle kapitlene i boka er basert på ny og til nå lite publisert forskning. Det blir stilt nye og kritiske spørsmål til de gamle oppfatningene om manglende representasjon og handling nordpå, ja en kontrafaktisk hypotese lanseres at det ville vært mulig å nå fram til Eidsvollsforsamlingen dersom bestemte embetsmenn hadde handlet raskt nok på grunnlag av de eksisterende kommunikasjonene. Det tas også et oppgjør med oppfatningen om fravær av engasjement og handling lokalt, og det påvises en påfallende forskjell mellom amtene nordpå.

Landsdelens særegne forhold til Trondheim og stiftamtet vies også oppmerksomhet. Flere kapitler bidrar med inngående studier av krigstida og nødsåra. Og til slutt kastes det nytt lys over Grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet og pressen i Nord-Norge og over språket og Grunnloven.

ISBN 978-82-8104-267-4

Orkana Akademisk www.orkana.no