Innledning

Natten til 9. april 1940 angrep Tyskland Norge uten forutgående krigserklæring. Det var det mest omfattende og strategisk vellykkede overfall til da i krigshistorien. Norske og vestallierte, myndigheter ble totalt overrasket, til tross for de mange opplysninger fra utenlandske ambassader og andre etterretningskilder om forestående tyske operasjoner i nord. Europas ledende militærmakt hadde kastet seg over en småstat som langt på vei hadde avrustet. Tysklands mål for angrepet var å sikre seg baser for en offensiv sjøkrig mot Storbritannia, sekundært å sette en stopper for Storbritannias kontroll av norskekysten og dermed også hindre at britene stoppet eksporten av jernmalm fra Kiruna over Narvik til Tyskland.

Det norske forsvaret ble stilt overfor en oppgave det var fullstendig uforberedt på. De politiske myndighetene hadde gjort det klart at forsvarets oppgaver var å drive nøytralitetsvakt. Nøytralitetsvernet skulle gripe inn ved suverenitetskrenkelser, men ikke trappe opp til krigshandlinger. Men idet fienden hærtok landet, valgte regjeringen likevel å gjøre militær motstand.

Senkningen av den tunge krysseren «Blücher» i Oslofjorden ga regjeringen, Stortinget og kongehuset mulighet til å unnslippe hovedstaden og, sammen med den militære ledelsen, organisere motstanden så langt det var mulig. Det ble etablert kontakt med den britiske regjeringen, og alt tidlig på dagen 9. april ble Norge betraktet som en alliert stat. Norges krig ble en del av den allierte kampen mot Tyskland og de andre aksemaktene.

Dette innebar at allierte tropper ble kastet inn i kampene i Sør-Norge og i særlig grad i Nord-Norge, og det medførte på lengre sikt at forsvaret av Norge, og den senere frigjøringen av Norge, også ble et ledd i alliert strategi.

Felttoget ved Narvik resulterte i de alliertes første seier under Andre verdenskrig og fikk meget stor betydning for moral og håp i denne fasen av krigen. Men til syvende og sist skulle Den andren verdenskrig bli avgjort på andre frontavsnitt enn i Norge.